KULTURMINNEVERN I LARVIK

Transkript

1 KULTURMINNEVERN I LARVIK EN TILSTANDSBESKRIVELSE I TEKST OG BILDER LAGET AV VESTFOLD AVDELING AV FORTIDSMINNEFORENINGEN UTGITT KORRIGERT UTGAVE

2 FORORD Riksantikvarens planavdeling la i år sin fagtur til Larvik kommune for å se hvordan denne kommunen oppfatter og utfører sitt kulturminnevern på plansektoren. Fortidsminneforeningens Vestfoldavdeling ble etter ønske fra Riksantikvaren bedt om å holde et innlegg i tilknytning til en debatt på seminarets siste dag. Etter en innledning av kommunens plandirektør Fonkalsrud slapp våre to representanter til med en tekst og billedkavalkade som illustrerte foreningens erfaring med kommunens kulturminnevernhåndtering. Både den ene og den annen part kunne sikkert ønsket en mer utdypende fremstilling, men uansett hvilke formildende omstendigheter bildet kunne kompletteres med, vil resultatet være det samme. De faktiske resultater av kommunens håndtering av sin kulturarv er ikke reversible. Bildene taler kun et sprog. Noe er riv ruskende galt og dette noe må kartlegges og forbedres til kulturminnenes og innbyggernes beste. Det tjener ingen hensikt å ha ømme tær. Den kommunale forvaltning og politikerne må forstå at kulturminner betyr noe for folk, der de bor, i nærmiljøet. Som Dyveke Bast påpekte bør kommunen vende seg til kirkefader Augustin og ta til seg at det kun er det som elskes som erkjennes. Det er folks historie og selverkjennelse det dreier seg om helt enkelt. Vi håper dette heftet kan bidra til debatten om forvaltningsnivåene og ikke minst til Larvik kommunes selverkjennelse. Fotografier: Forsidefoto: Bjarne Stenberg Akvarell av Wergmann: Per Nyhus/Østlandsposten Resterende fotografier: Ragnar Kristensen

3 INNLEDNING Dilemmaer i kommunal planlegging. Kulturminnevernet sett fra Vestfold avdeling av Fortidsminneforeningen MØTE RIKSANTIKVAREN PLANAVDELINGEN/ PLAN OG BYGGESAK LARVIK KOMMUNE INNLEGG VED DYVEKE BAST, LEDER, VESTFOLD AVDELING AV FORTIDSMINNEFORENINGEN FMF vestfoldavdeling er bedt om å gjøre rede for vår erfaring med forvaltning av kulturminnene. Det lokale ansvar for bevaring av kulturminner er tenkt økt. Til tross for at kommunene i dag har ansvaret for størstedelen av våre kulturminner. Det aktualiserer emnet. Vi frykter at et slikt grep vil kunne skade både enkelte kulturminner og hele miljøer. Strid om kulturminner Vi har i økende grad måttet gå løs på flere saker for å bevare kulturminner i Larvik kommune. Aktørene i sakene er representanter for næringsliv og kommune. Samarbeidspartnere som nå er tenkt sterkere engasjert i det lokale vernearbeid. Flere av de aktuelle anleggene eies av kommunen og av ressurssterke deler av næringslivet. Som kulturminner er anleggene av lokal og nasjonal betydning. Vi er overrrasket over hvor hardt aktørene står på. Det er utbygging, det er ikke bevaring som er i fokus. Våre og innbyggernes konstruktive forslag til kreative kompromissløsninger når ikke frem. Vi får aldri svar. Kommunen respekterer faktisk ikke engang sine egne verneprioriteringer når den skader sine bevaringsområder. Hus er truet. Det gjelder som kjent Festivitetens eldste del,patrisierhuset, et representativt bygg fra slutten av 1700-tallet, tross 3000 raskt innsamlede underskrifter for bevaring. Saken om kulturhus forandrer seg stadig, men de 3000 underskrifter nevnes ikke og huset er ennå ikke beskyttet mot rivning. Hus er revet. Hus står og forfaller. Dette gjelder ikke bare Larvik. Det gjelder mange kommuner, det er typisk. Vi kjenner det fra kontakt med ledere fra foreningen vår fra hele landet. Det er ikke sannsynlig at økt lokalt ansvar er en styrke for kulturvernet. Vi opplever ikke at kommunene har genuine verneinteresser. Vi frykter fremtiden for kulturminnene. I kampen om nye næringer, arbeidsplasser er ikke verneinteressene i fokus Nå vil vi presentere en del konkrete saker, flere er fremdeles aktuelle og ikke løst. Jeg vil komme tilbake med noen avluttende betraktninger etter dette.

4 Forvaltningen av kulturminneverdiene Sakene våre profilerer kommunens forvaltning som omfatter størstedelen av Larviks kulturminner. Konfliktene mellom vern og utbygging er slik at sterkere og mer prinsipiell fagkompetanse bør lede arbeidet og skape presedens. Det er altså det regionale og statlige ansvar som må styrkes. Slik vil kulturminnene ha den den beskyttelse de er tiltenkt gjennom lovverket og ikke minst gjennom den store forståelsen for kulturminnenes verdi som ligger i begrunnelsen for lovverket. Det er vanskelig å oppnå uavhengighet på lokalt plan. Vi ser ikke umiddelbart det gode i å sikre mer handlingsrom for kommunene. Visst er det viktig å bedre kommunenes lovforvaltning gjennom Plan og bygningsloven, men det arbeidet må ikke gå på bekostning av rettsikkerhet og almeninteresser slik de kommer til uttrykk gjennom statlige og regionale nivåer. Vi ser hvordan tiltakshavere og kommune gjennomfører og planlegger tiltak som med fører riving av verneverdige hus og forringelse av miljøer innenfor bevaringsområder. Denne praksisen er alvorlig. De frivillige verneinteressene i fylket vårt, dvs enkeltpersoner, grupper og foreninger, har store vansker med å påvirke eller endre uheldige vedtak og rene overgrep som som selvtekt slik vi oppfatter fremgangsmåten i Fritsøgate 1.3. RA vurderer som sagt tidligere Langestrand der bygningene lå.som en verdifull bydel det totale antall gamle hus utgjør en helhet som er fredningsverdig. Nå leser vi at lederen i lokalavisen utdyper dette og maner til ansvar. Vi ser leserbrev på leserbrev fra engasjerte men og kvinner, særlig kvinner, gamle og unge, som kjenner sin by, kjenner verdiene og frykter for sine bomiljøer og hva vi kan ødelegge for kommende generasjoner. Det er ikke slik, som forrige innleder hevdet, at folk flest i Norge ikke har kunnskaper om historie eller interesse. Folk kjenner sin egen historie, det er det vi vet fra Langestrand og andre saker. Det er kulturminner med tilknytning til dette lokale kunnskapsområde som blant annet er i faresonen. Ta til ordet for vern Det er viktig, men dristig å ta til orde, eller underskrive lister for bevaring. Å gå imot trusler om ultimatum og hastverk. Vi i foreningen bruker i perioder all vår tid og kunnskap for å hente frem en vilje til kulturminnebevaring hos de ansvarlige myndighetene. I den estetiske planen for eksempel som er til behandling nå, er ikke kulturminnevern nevnt. Vi må ikke komme til å overse den opplevelsen av verdier og menneskelig erkjennelse praktisk og teoretisk som røpes i det ekte, det autentiske om det så er skjøttet dårlig noen år og ser medtatt ut. Vi er vaktbikkjer, men ønsker også å formidling, kunnskapsoverføring til de ansvarlige. Men vi ser at dette overkjøres av utbyggingskreftene. Vi stiller ikke

5 noe ultimatum for å fortsette vår virksomhet, vi er utrettelige og vi får nå flere med oss. Men vi ser at det pedagogiske prinsipp om nærhet ikke passer i lovforvaltning av viktige kulturminner. Forvalterne må kunne generalisere og sikre den klassiske likhet for loven. Ellers risikerer vi, som vi har vist med våre eksempler og vurderinger, å miste nettopp det vi skal være nær og oppleve reelt. Vi risikerer å sitte med dataskjermer eller lysbildeapperater og klikke oss frem til den kulturarven som nå forsvinner mellom fingrene våre. Vil vi oppdra en generasjon som nøyer seg med kopier?

6 Kulturminnevern i Larvik. Innlegg av Ragnar Kristensen, styremedlem, Vestfold avdeling av Fortidsminneforeningen Seminar Larvik kommune og Riksantikvarens planavdeling, Larvik (noe utvidet). Ressursbevaring Kulturminner er en ressurs som skal overleveres til neste generasjon slik at de kan oppleves uten være redusert ved vår generasjons forbruk. Vi ser det slik at det offentlige må ta ansvar ved å være veileder, samarbeidspartner og grensesetter gjennom en klar lovforvaltning som ivaretar kulturminnelovens grunnleggende holdninger. Visst må vi noen ganger velge, men skal et samlet ressursregnskap gå opp må vi bestrebe oss på å bevare. Ikke bare enkeltobjekter men også rommene mellom og historiske sammenhenger som gir kulturminnet mening bør søkes bevart.hvorledes dette lovfestede tankegrunnlaget bør tolkes og anvendes er uttrykt i rundskriv og stortingsmeldinger,strategiplaner og veiledninger. Foreningen slutter opp om den offisielle norske kulturminnepolitikken til i dag. Vilje til vern Mange sentrale politikere og en del kommuneadministrasjoner mener tilførsel av kunnskap skaper vilje til vern. De mener det er mangel på kommunal myndighet og kunnskap som fører til det store kulturminnetapet. Alle og enhver som ønsker det kan innhente nødvendig kunnskap fra forvaltningsnivåene. Det er ikke mangel på kunnskap rundt omkring men kanskje heller manglende ønske om å ta kunnskapen i bruk når den føles ubehagelig. Vi tror ikke viljen til maksimal fortjeneste hemmes av viten. Konkurranseutsatte bedrifter prioriterer aksjonærenes interesser og lokalpolitikere legger vekt på gode rammevilkår for næringslivet. Man vil helst være mer tiltrekkende enn nabokommunen og kunnskap er lett å overse når den føles ubehagelig. Kulturminneforvaltningens grensesetterrolle er ubehagelig. Det ligger i dens natur. Problemet løses ikke ved å overføre mer ansvar til kommuner som ikke har taklet det store ansvaret de allerede har. Kulturminnetapet De siste 50 årene er 50% av kulturarven forsvunnet. Riksantikvar Nils Marstein uttalte i fjor at kommunene har liten kompetanse på kulturminnevern og ingen på bygningsvern. En fylkeskultursjef uttalte at ingen vil kulturminnene og kulturmiljøene vondt. Mener man at kommunale enkeltvedtak fattes upåvirket av skjeve maktforhold? Strid mellom bevaring av gravhauger og mer kortsiktige arbeidsplasser ender neppe i gravhaugenes favør. Lokalt er kulturminnevernet ofte en salderingspost til fordel for muskuløse samfunnsinteresser. Skiftende lokalpolitisk flertall sikrer ikke forutsigbart kulturminnevern og nærhet til entreprenørene skaper ikke upartisk avveining.

7 Vern og lokaldemokrati Lokalpolitikerne er sjelden forpliktet til bevaring og beslutninger delegeres til rådmennene. Lokalpolitisk styringsangst og teknokratisk kontroll har over tid krympet den lokalpolitiske arena. Tunge nærings- og eiendomsinteresser trives i korridorene og møter lukkes. Man får høre, som i Larvik, at innbyggerne er uønsket. Demokratieffekten virker da usikker. Kommunene fatter enkeltvedtak - klagegrunnlag som muliggjør endring av miljøødeleggende beslutninger. Man diskuterer å redusere bruk av innsigelse og styrke grunneiernes rettigheter. I et par viktige innsigelsessaker som berører nasjonale interesser har vi sett at departementets politiske ledelse har fraveket sterke fagvurderinger og folkelig protest til fordel for lokalpolitisk selvråderett. Ombud for kulturminner Vår erfaring er at folk vil ha kompetente vernemyndigheter med profil og fullmakt til å gripe inn ombud for gamle hus og miljøer. I 1989 delegerte Stortinget ansvar til fylkeskommunene fordi fylkeskonservatorene hadde kompetanse. De fleste er nå avskaffet og den faglige integritet utflatet. Fagvurderinger overstyres av administrasjonen og politikerne fratas reell valgmulighet. Forvaltningssystemet har ikke fungert godt nok. Ikke fordi kommunene mangler makt, men fordi forutsetningene fra 1989 er utvannet. Likeledes må det kommunale nivået styrkes med økt kompetanse og ansvarliggjøring i forhold til det lovverket kommunene forvalter, Plan og bygningsloven. Lovens forpliktelser i forhold til kulturminnevern må tydeliggjøres og sikres. Vi tror det er riktig å utvikle det store ansvaret kommunene allerede har istedenfor å tilføre mer ansvar fra overordnede nivåer. Lokal kulturminneforvaltning En del kulturminner er bevaringsregulert siden 1965, men erklærte miljøkommuner kan ha en elendig kulturminneforvaltning. Når knapphet på utbyggingsklare sentrumsnære arealer øker, intensiveres presset for å omgå, uthule og avskaffe vedtatt vern. Denne eksempelsamlingen er ment å illustrere opplevelsen Vestfold Avdeling av Fortidsminneforeningen har av Larvik kommunes kulturminneforvaltning. For å gjøre vårt syn mer forståelig skal vi vise eksempler på hvordan vi har opplevd den kommunale virkeligheten. Og slik vil vi ikke ha det:

8 Lågendalen det grønne dalføret inntil nylig sør Norges siste ikke-nedbygde vassdrag Larviksborgernes spiskammers og rekreasjonssted i gammel tid. Åsted for lystgårdkulturen. Dertil Larviks vugge ved siden av Farriselven. Åsted for tømmerfløting fra 1500-tallet til opp i 1970-årene. Total industrinedbygging fra 1980-årene til i dag først Elveveien fra havna til E-18. Det viste seg at kulturminnene i området bokstavelig talt ble overkjørt. Det lille røde huset under veien ble fredet i Undersbu fredet Under veien fra Hvorledes forstår kommunen denne situasjonen nå? Er det kommunale bevissthetsnivå endret? Rådmannskontorets brev av til Riksantikvaren: Under en konferanse hos Dem vedr. forslaget til områdefredning på Yttersø, ble det fra Deres side (Unni Grønn) nevnt at Larvik kommune ikke hadde særlig godt rykte når det gjaldt å ta vare på kulturminner. Jeg spurte om en siktet til det planlagte kulturhuset ved Storgaten som der var fremkommet adskillige påstander om, men der kommunen som basis for sin planlegging har vedtatt å gå frem på den måte Riksantikvaren skriftlig har akseptert. Det ble svart at en ikke siktet til kulturhuset, men til kulturminner på Undersbo og på Hovland. Da jeg ikke kjente til hva det kunne dreie seg om, kommenterte jeg ikke påstanden. Rådmannskontoret opplyser at de ikke kjenner noen konfliktsak med disse husene. sitat slutt På forespørsel kjente heller ikke Plan og byggesak til at det skulle være noen konflikt rundt Undersbo.

9 Bygningen med valmet tak midt på bildet er en lystgård som ble fredet i 1923 Veien skulle egentlig vært ført rett frem. Yttersø gård fredet nær revet i 1985 forsøkt industrinedbygget til denne dag. Sitat Plan og byggesak brev til TF: Reguleringsplanens målsetting for Yttersø gård er å sikre at eksisterende anlegg ivaretar sitt bygningshistoriske forhold, og at området nyttes til industriformål En kan ikke se at Larvik kommune kan gå inn for løsninger som er vesentlig forskjellig fra gjeldende reguleringsplan og dessuten vil være til ugunst for grunneier (Treschow Fritzøe A/S). sitat slutt. Nordby gård, lystgård fra rokokkotid lenger opp Elveveien.

10 Nordby fredningsverdig rokokko lystgård. Av den midlere typen med mange fine detaljer i behold. Innebygget av industri. Yttersø gård ligger midt inne i klyngen av løvtrær. reguleringsplanen forutsetter industri helt opp i tunet, også ned langs elven. Nybygget midt på bildet er lagt kloss opp i områdefredningsgrensen. Yttersø Gård sett fra oven Riksantikvarens fredningsvarsel Bakgrunn for oppstart av denne fredningssaken er behovet for å sikre at de nærmeste omgivelsene til Yttersø gård, som ble fredet med hjemmel i bygningsfredningsloven av 1920 allerede i 1923, forblir ubebygd og utvikles på det fredete anleggets premisser. Dette har vist seg å ikke være mulig gjennom gjeldende reguleringsplan. Dette gjøres for å sikre det fredete gårdsanlegget tilstrekkelig areal slik at bygning og landskap opprettholdes som en enhet. Belastningen på området er allerede i dag betydelig, og en ytterligere utbygging, som nå virker å være forestående vil forsterke den uheldige utviklingen. Omfanget av fredning etter 19 er en minimumsløsning slik Riksantikvaren ser det. Yttersø gård er en lystgård fra første halvdel av 1800-tallet. Anlegget består av hovedbygning og sidebygning. Foruten de to bygningene, er det bevarte rester av et hageanlegg. Området omfattes av reguleringsplan vedtatt i I denne planen er området rundt gården regulert til industri, mens nærområdet også er regulert til spesialområde bevaring. Innenfor industrifeltene er det tillatt med en høy tomteutnyttelse, jfr. 2 i reguleringsbestemmelsene. Felt A8 som blant annet

11 omfatter bygningene på Yttersø gård, er også regulert til spesialområde bevaring. For dette området gjelder i tillegg 3 i reguleringsbestemmelsene. Det vil etter Riksantikvarens vurdering være umulig å oppfylle begge målene i planen, da kombinasjonen av sterk utbygging og bevaring ikke kan oppnås samtidig. Sitat slutt sitat Rådmannen om kulturlandskapet : En anser at de forhold som knytter seg til bevaring av kulturlandskap og bebyggelse er blitt tilfredsstillende vurdert og behandlet da reguleringsplanenble vedtatt i 1987 sitat slutt uttalelse i Øp etterat fylket gjorde de statlige interessene gjeldende: Plansjefen reagerer sterkt på at fylkeskonservator nå truer med å blande inn Riksantikvaren slik at det blr nedlagt midlertidig områdefredning av arealene syd for brannstasjonstomta. det er utrolig at fylkeskommunen lar seg bruke i denne saken sitat slutt Fylkesrådmannen avskaffer urokråka av en fylkeskonservator, legger seg flat og uttaler til Aftenposten : Kulturminner må kunne leve hånd i hånd med ny industri. Vi kan ikke administrativt gjøre noe mer. Vi kan foreslå en områdefredning, men det er ikke sikkert verken eierne av tomtene eller politikerne vil akseptere det. sitat slutt Rådmannen i saksfremlegg kommunestyret : De arealer som omgir bebyggelsen på Yttersø gård (som i dag består av en tomt på 4,8 da og som ingen bortsett fra eierne selv ønsker å bebygge ytterligere) er meget verdifulle for det industri-/næringsformål de i dag er regulert til. sitat slutt Er dette grunnlaget for næringslivssamarbeide med kulturminnevernet i Larvik kommune? På nabotomtene fortsetter utbyggingen ufortrødent under henvisning til den gode brannstasjonsarkitekturen. kommunen påpeker at vegetasjonsskjerm må legges på fredningsområde og trekker nybyggene enda nærmere fredningsområdet enn hva reguleringsplanen forutsetter. fylkeskommunen påpeker at kommunen har øket utnyttelsesgraden fra 80 til 150% under dekke av ny utregningsmetode. Riksantikvaren ser dette forslaget til areal som inngår i fredningen som en minimumsløsning av hva som er kulturminnefaglig forsvarlig. sitat slutt Riksantikvarens fredningsforslag

12 Rådmannskontoret om Riksantikvaren og eierne saksfremlegg kom.st Sin gale/falske fremstilling av kommunens forhold har Riksantikvaren så sendt til bl.a. nåværende eiere av Yttersø gård som, på premisser som minner svært om Riksantikvarens, i flere år i denne sammenheng gjennom avisene har æreskjeldt kommunen som reguleringsmyndighet. sitat slutt Slik kunne elvebredden bebygges - også mellom det fredede hus og elven. Elvestien Fra Bommestad i nord og sydover har kommunen anlagt en elvesti i det vakre elvelandskapet. Nede ved Yttersø er det fredede anlegg plutselig tenkt adskilt fra friområdene ved industriutbyggingen. Mellom nybyggene og Lågen er Elvestien som skulle knyttes til Kyststien. Nord for det fredede anlegget er det ennå strekninger med vakkert elvelandskap tilbake.

13 Hovedhuset på Bisjord sees litt til høyre for midten av bildet. I bakgrunnen mot elven skimtes det gamle fergestedet fra 1700-årene. Tvers over elven Yttersø gård. Bisjord fredet 1923 Industriplan fremmes av Larvik kommune samtidig med at Yttersøkonflikten tilspisses og Riksantikvaren griper inn på Yttersø. I saksfremlegget da saken legges ut til høring skriver kommunen intet om det fredede hus eller konsekvenser i den retningen. Overses glatt. Intet om et fredet hus. Og innsigelsene hagler. På grunnlag av innkomne bemerkninger vil man vel kunne hevde at det er forholdsvis få konfliktpunkter i forhold til planens størrelse skriver kommunen i saksfremlegg den Bisjord gård i nedre venstre del av kartet. Kommunen har avsatt noen få mål til bevaring legger motorveibro i front av anlegget. Fylkeskommunen skriver et glimrende saksfremlegg men barberes i konklusjonen og krever kun en korridor til elven. Nå er vi varslet gjennom avisen at forslaget hales opp av skuffen igjen.

14 Torstrand småhusområde med mye inntakt struktur og bygningsmasse i områder med egne særtrekk: fra tidlig 1800-tall og eldre til mer organisert gatenett anno Nå skal de gamle sjøfolkenes boliger avskjæres fra havet med tegl og betong. Tårnbygg, blokker og planer om enda et til. Utgangspunktet var en silo tillatt ombygget til boliger. Press for erstatning med nybygg og ettergivende kommune resulterte i tårnet. Utbygger presser på for et tårn til. Kommunen aksepterer blokkbebyggelse. Den lange sandstranden avgrenset av to knauser har endret profil. Og mer blir det.

15 Den gamle hagen er ikke lenger og gartnerboligen er fflyttet og fornyet I bakgrunnen skimtes gamle Alders Hvile. Alders Hvile bygget 1730-årene med hage fremdeles i behold. Gartnerbolig fra 1700-tallet. Alders Hvile tomten også regulert til offentlig formål og etter salg fra kommunen til utbygger tatt ut av bevaringsplanen og nedbygget. Ligger sentralt midt i et historisk kjerneområde. I bakgrunnen gamle Alders Hvile. Sitat reguleringsplanen for området: Formålet med reguleringen er å bevare og gjenopprettede antikvariske kulturhistoriske og landskapsmessige verdier i området. De som har sett Tvetenåsenfeltet kjenner seg igjen. Borte er landskapet og det stedsegne. Nå vil naboen også bygge ut! Hva skal vi med bevaringsplaner?.

16 Nevlunghavn bevaringsplan Gjestgiveriet et sentralt bygg av stor miljøverdi. Stedets midtpunkt. historisk sosialt kulturelt etc etc. Torget omkranset av fiskemottak, en gammel rekefabrikkbygning samt to gamle gjestgiverier. Det ene er i dag bolighus, det andre står tomt og vitner om nylig avsluttet gjestgiverivirksomhet. Tomheten er påfallende ettersom bygningen inntar rådhusets plass på torget. Utstyrt med Nevlunghavnsk nøktern småstedbeskjedenhet er den plassert som et italiensk palazzo som torgets fondvegg. Stor enkel nyklassisistisk fasade anno Innvendig gjemmer det på tidlig 1800-talls fiskerhus, senere sveitserhus samt dagens åpenbare reminisens av 1930-årenes ferie og pensjonatkultur. Nevlunghavn var mellomkrigstidens jetset og bohemhavn. Her vanket mange av våre store kunstnere og berømte personligheter. Herman Wildenvey er bare en av dem. Inngår i bevaringsplanen for Nevlunghavn: Sitat fylkeskommunen : Det vil således ikke være riktig å rive denne bygningen og erstatte den med en ny bygning i sveitserstil. Fylkeskommunen vil på det sterkeste fraråde rivning og anbefaler istedet istandsetting. sitat slutt fylkeskommunens saksbehandler snur etter klapp på skulder og tilstandsrapport. Etter en underlig saksbehandling og nabo og velprotester fremkommer kommunens fremlegg om rammetillatelse for rivning den : Det er søkt om riving av hele bygningen ut fra en takstrapport som konkluderer med at bygget er i en så dårlig forfatning at det ikke er regningssvarende å foreta restaurering/ombygging. Det fremgår av reguleringsplanen at dette er en bygning med miljøverdi. Dette betyr at den ikke er verneverdig, men har stor verdi som del av bygningsmiljøet i Nevlunghavn.Gjestgiveriet har alltid vært en viktig del av stedsidentiten til Nevlunghavn, og det er slik sett beklagelig at bygningen må rives og driften som gjestgiveri ikke lenger er liv laga.som det

17 fremgår av ovennevnte merknader, er søknaden egentlig ikke godt nok dokumentert, og det kunne være grunn til å forlange de manglende opplysninger fremlagt før rammetillatelse ble gitt. En har dog funnet at det kan gis rammetillatelse slik saken nå foreligger siden det haster meget for tiltakshaver å få saken behandlet. skriver kommunen. Utbyggers luksusferieleiligheter i sveitserinnpakning møter motstand lokalt. Svarte vinduer mener velforening og naboer som vil ha helårsbruk og helst gjestgiveri. Man har ikke tid til å vente på omregulering uttrykker plansjefen til ØP Eier ønsker å oppføre lukusferieleiligheter med gavler, verandaer og sveitserstil. Dispensasjonssak fortelles det. Politikerne kan ikke gjøre noe sies det. Krever omregulering sier vi og henviser til rundskriv om bevaringsplaner. Kvartal Larviks gamle hovedinnfartsåre fra 1880-årene. Her lå to fine meget autentiske og intakte bygårder i tre, karakteristiske for stilen slik den kom til uttrykk i Larvik. Og flere av samme alder men mer endret i fasaden.vi minner om at Larvik er blitt nevnt som nordens største trehusby. Men dette symboliserer vel godt hva noen vil at Larvik skal bli.

18 Langestrand bevaringsplan Riksantikvaren årsmelding 1985: Riksantikvaren har lenge vurdert Langestrand som en spesielt verdifull bydel antikvarisk sett.. Langestrand har en rekke bevaringsverdige bygninger. Enkeltvis er ikke alle disse fredningsverdige i tradisjonell forstand, men det totale antall gamle hus utgjør en helhet som er fredningsverdig. Størstedelen av Langestrand ble i februar 1985 regulert til spesialområde bevaring sitat slutt sitat kommunen om rivning av 1700tallsfløyer. Bebyggelsen er like fullt verneverdig og byggherren har hensynstatt reguleringsplanens bestemmelser så langt det har vært praktisk mulig, og det foreligger positiv uttalelse fra fylkets vernemyndigheter. sitat slutt rivetillatelse for 1700-tallsdel av firkanttunet gitt. Rivning av en annen del av tunet i 2001, kommunen skriver: Med henvisning til de gitte godkjenninger har tiltakshaver hatt hjemmel til å foreta rivningsarbeider, men det er ikke nærmere presisert hvilke begrensninger som eventuelt gjelder for dette annet enn at det i referat fra forhåndskonferansen den står at: --- Litt avhengig av hva som til slutt må gjøres av inngrep/endringer må eventuelt fylkeskonservatoren konsulteres. --- sitat slutt Vi henviser til rundskriv om bevaringsplaner og henviser fremdeles saken til kategorien ulovlig rivning.

19 Fortidsminneforeningen har fått muntlig beskjed om at anmeldelsen av partene i saken om rivning i Nedre Fritzøegate 1-3, er henlagt av politiet i Larvik. Vestfold Fylkeskommune til Politiet i Larvik, sitat: Vestfold fylkeskommune mener at det i denne sammenhengen er gjort en formell saksbehandlingsfeil. I følge Kulturminneloven 25 skal alle saker som omfatter riving av bygninger eldre en 1850 til fylkeskommunen til uttalelse før kommunen behandler den. Når det gjelder denne saken var det ikke kjent at det eksisterte en innebygd tømmerkjerne og utbygger hadde dokumentasjon på at bygningen som lå rundt var bygget fra 1860 årene. Således var ikke kulturminneloven på dette tidspunktet, hvor igangsettelsetillatelsen ble gitt, brutt. Det var først etter at riving av den omkringliggende bygningsmassen hvor det ble avdekket eldre bygningskonstruksjoner. En kan også stille seg spørsmål til om kommunen likevel hadde plikt til å sende saken til fylkeskommunen etter Plan og Bygningslovens 10-1 andre avsnitt: Plan- og bygningsmyndighetene skal søke samarbeid med andre offentlige myndigheter som har interesse i saker etter plan- og bygningsloven og innhente uttalelse i spørsmål som hører under vedkommende myndighets saksområde. Sitat slutt Saken reiser mange viktige prinsipielle spørsmål som bør avklares. Fritar manglende kjennskap om alder for ansvar etter kulturminnelovens 25. Kan man vente at gamle hus skal fortelle sin rette alder? Gammelt kartmateriale var kjent. Bygningen var ikke sefrakregistrert til tross for at værhanen sier Tiltakshaver har selv registrert som Alt eldre enn 1900 skal sefrakregistreres. Riksantikvarens vurderte i 1985 hele området som fredningsverdig. Aktsomhet? Kommunen spør om det er rivning? Det ble søkt om rehabilitering med tegninger som ikke indikerte rivning av eksteriørene. Kun vernemyndighetene på vegne av det offentlige kan avgjøre antikvarisk betydning. Tiltakshaver og ansvarshavende har avgjort at større deler av bygningen ikke har noen interesse for norsk bygningshistorie. Det revne er borte. Ikke alderen på det revne, men saksgang og handlemåte i forhold til sikkerhetsnett-verket for det verneverdige er sakens kjerne. Er rundskriv om bevaringsområder opphevet ved kommunal egengodkjenning? For noen år siden forsvant andre deler av anlegget under uklare omstendigheter. Er kun er en kulisse tilbake? Bør saken løftes opp fra det lokale og regionale plan til et overordnet nivå hvor sterkere og mer prinsipiell fagkompetanse kan sette føring og skape presedens?

20 Omsorgsboliger På resten av kvartalet vil kommunen oppføre et omsorgsboligkompleks i urban grammatikk. Langestrands eldste kulturområde. Kun sparsomt bebygget i randsonen i forrige århundre. Regulert til bevaring helt klart. Men hva gjør det? De to rivetruede gamle husene er bygget før 1802 og det ene har en bakgårdsbebyggelse av samme alder. Parsellene kan spores ned til 1600-tall. Fasaderiss av omsorgsboligene, av arkitekten karakterisert som urban grammatikk inspirert av Treschow Fritzøes administrasjonsbygg utenfor bevaringsområdet. Øverst er fasaden mot det gamle anlegget i Nedre Fritzøegate. Nederst mot Stavernsveien. Datert

21 Hammerdalen Industriområde fra 1500-årene. Fredningsverdig kulturmiljø i tilknytning til boligområde på Langestrand. Sitat kommunal saksbehandler om klokkerboden i fjor I forhold til den planlagte nye bebyggelsen på Øvre verksgård blir anleggskontoret og klokkerboden fremmedelementer, og for å få en helhetlig løsning her er det riktig å fjerne disse to bygningene. sitat slutt Slik vurderes en av verkets viktigste bygninger. Vi venter spent på de endelige planene for utbygging. Gjennom ØP er det varslet storstilt boligutbygging. Kommunens kulturhusprosjekt. huset fra 1792 er revet og Rombergbakken omgjort til trapp. Patrisierhuset på Storgaten Forslag til reguleringsplan for Rombergkvartalet med kulturhusdatert : De viktigste endringer av eksisterende forhold som reguleringsforslaget innebærer, er at prosjektet for kulturhus mellom Festiviteten og hotellet betyr at

22 Rombergata må stenges for kjøring fra/til Storgata, og at den eldste delen av Festiviteten rives mens selve teatersalen vernes og inngår i kulturhuset. På taket over kulturhusets kinodel etableres et torg (høyde tilsvarer ca. eksisterende gesimshøyde på Festiviteten = ca.11m) med heis til Storgata. Kulturtorget knyttes opp til nye gangforbindeler gjennom friområde/park fram til Bøkkerfjellet i vest og som gangvei langs ny bebyggelse fram til Prinsegata mot øst. I Rombergatas akse etableres et trappesystem som går fra Storgata til torgnivå. Denne markerer skille mellom kulturtorget og hotellets funksjoner. Riksantikvaren overtagelse og innsigelse Rombergplanen utdrag: Riksantikvaren mandat er begrenset til nasjonale interesser, og disse er i sakens anledning avgrenset som grunnlag for vår plangjennomgang. Bygningsrekken langs Storgaten ble gjenoppbygd med en relativt homogen rekke patrisierbygg i 1-2 etasjer for byens formuende handelsstand. Bygningsrekka dannet byens fasade mot sjøen, og privathager ble anlagt ned mot vannet. Festiviteten ble etter befaring funnet å ha høy verneverdi både som enkeltbygning og som del av miljøet i Storgata. Teatersalen ble vurdert til svært høy verneverdi og av nasjonal interesse på grunn av sin sjeldenhet. Festiviteten, Storgaten 44 Festivitetssalen fra 1874 er av klar nasjonal interesse som kulturminne. Byggets hovedfløy fra 1796 har også høy verdi, men på grunn av lavere autentisitet kan den ikke sies å være av nasjonal interesse. Fortidsminneforeningens rekonstruksjon av Festivitetens fasade anno 1873, utført av David Brand, slik den opprinnelig ble tegnet av Paul Due. Bygningskroppen til høyre er fra Tilføyelsen fra 1873, til venstre, inneholder festivitetssal i fredningsklasse. Ikke interessant for kommunen å bevare helheten. Forøvrig hjørnetannen i komplett fasaderekke fra 1790-årene.

23 Vestfold fylkeskommune varslet innsigelse mot rivning ved to anledninger og anbefalte Larvik kommune å restaurere bygningen som del av et kulturhus. Fylkeskonservator ble avskaffet og saksbehandler bøyde av for kommunalt press og trakk innsigelsesvarselet for den eldste del av komplekset. Uten faglig begrunnelse. Bystruktur i Larvik Larvik kommune om Rombergkvartalet med kulturhus Reguleringsplan: Det er åpenbart at planforslaget inneholder kompromisser ifht det å kunne realisere kulturhuset. Endringer i bygnings- og gatestruktur er kontroversielt i en utvikling av byens særpreg. Når slike inngrep legges fram som løsning i en byutviklingsplan, forutsettes det at de muligheter som oppstår i en helhetssammenheng tilfører området nye kvaliteter som er å anbefale for byens og kommunens utvikling. Det er en helhetsvurdering av byplanstrategi og ønsket om et formålstjenelig kulturhus som gir føringer for arbeidet med reguleringsplanen, slik kommunestyret har vedtatt Riksantikvaren om bystruktur i Larvik , overtagelse og innsigelse. Utdrag Rombergkvartalet, Larvik: Larvik, etablert i bunnen av bukta ved Farris-elvas utløp, fikk bystatus Byen fikk i utgangspunktet en selvgrodd struktur, med en hovedveg langs strandlinja (Storgaten) og en veg på skrå opp bakken bak (Prinsegaten). Mindre gater og smug forbandt disse og forgrenet seg videre ut og opp bakken. Romberggata utviklet seg til å bli blant de viktigste av disse. "Rombergkvartalet" utgjør to kvartal i sentrum av byen, skilt i dag av Romberggata. Den historiske by- og bebyggelsesstrukturen i Larvik er en interessant og vakker variant av en svært vanlig kystbystruktur på og 1800-tallet. Bla. Arendal og Risør har ennå i dag miljøer hvor lignende varianter framstår i ganske rendyrket form. I Larvik fikk denne strukturen en noe åpnere karakter, med rom også for en rad av terrassehager slik tidligere behandlet. Nasjonale interesser vedrørende helhetlige bystrukturer er et felt under utvikling, men ut fra dagens oversikt vurderes Storgaten i Larvik i utgangspunktet som et meget interessant eksempel i nasjonal sammenheng.

24 Indre havn - Storgaten Riksantikvaren om planene rundt indre havn og Rombergkvartalet : Planen grenser i Storgaten mot reguleringsplan for Indre havn som er under utarbeiding. Denne forventes å medføre nye utfyllinger i sjøen, samt utbygging av jernbane- og havneområder som en ny bydel med blandede funksjoner langs sjøen. det pågående planarbeidet i indre havn forventes ytterligere å redusere tilknytningen mellom patrisierkvartalet og sjøen. Kart fra 1820, bystruktur og sjøfront - Nordens Napoli - verdifulle enkeltbygninger og gateløp. Patrisierhus fra 1792 bestemt for rivning for å erstattes av nytt kulturhus. Hjørnetannen i Storgatens siste helhetlige komplette kvartal fra 1790-årene. Vurdert til høy bevaringsverdi av Riksantikvaren. Interessant bystruktur og gateløp foreslått gjenbygget. Den grønne omrammingen fra Bøkeskogen til åsen med Treschows slott. De gamle hagene ispedt som grønne striper i bygningsmassen. Foran en blå bukt sandstrender som i Cannes, krumning som Napoli. Snart masseutfylling av havnebassenget, 3 4 etasjes boligblokker privatisert Akerbrygge. Nordens Napoli for de priviligerte. Sotinger og sandlopper henvises til tunnellforbindelse fra storgaten. Vi fortviler.

25 Larvik nordens Napoli. Akvarell av Wergmann fra Fra Per Nyhus: Larvik fra A Å. Hva må gjøres? Riksantikvaren om verneverdier og ansvar ( Reg. plan for Rombergkvartalet, Riksantikvarens overtagelse og innsigelse): Selv om også Festivitetens hovedbygg har høy verneverdi vurderes den ikke som nasjonal. Riksantikvaren vil derfor ikke motsette seg riving, men forutsetter grundig dokumentasjon jf. også fylkeskommunens beskrivelse. Ny bebyggelse i Storgaten 44 må følge høydene til Storgaten Kun en liten brøkdel av en kommunes viktige kulturminner kan gis sikring i kraft av verdi for hele nasjonen. Kommunen har et selvstendig ansvar for å sikre og videreutvikle lokale kulturminner, kulturmiljøer og strukturer for dagens og morgendagens samfunn. Riksantikvaren kan ikke gå inn på disse her, men vil anbefale kommunen å aktivt utnytte lokal kunnskap om disse i sin videre utvikling av byen. I arbeidet med reguleringsplan for Indre havn vil Riksantikvaren oppfordre Larvik kommune om å begrense nye utfyllinger og sikre visuell kontakt mellom byens viktige kulturmiljø i Rombergkvartalet og sjøen. sitat slutt Kulturminnevern hensyn må innarbeides i alle kommunale avdelinger slik at konfliktsituasjoner gjenkjennes og bringes til undersøkelse før katastrofen er inntrådt. Plan og bygningslovens vernefunksjoner må styrkes. Kommunene må bevisstgjøres og forpliktes bedre til å bruke det lovverket de allerede har. Det må legges opp en massiv holdningskampanje for å endre viljeløsheten og

26 nedprioriteringen av verneinteresser. Elementær kulturvernkunnskap må innarbeides. Det regionale førstelinjeansvaret må styrkes. Grensesetterfunksjonen må bli tydeligere og samarbeidsplikten må sikres. Hvis kompetansen i fylkeskommunen ikke sikres og faglig integritet hegnes om internt mister kommunene tiltro til høyere forvaltningsnivåer som kompetansebesittere og ivaretagere av statlig og regionalt kulturminnevernansvar og vi får den typen hyl og skrik som alle vil unngå. Følgene av kommunal nærhet til sterke interesser må motvirkes med sentrale virkemidler. Lovverket holder helt enkelt ikke mål eller forvaltningen av det lokalt og til dels regionalt. Besluttsomheten må styrkes i de organene som ivaretar våre felles interesser. Almeninteressene må oppvurderes. Som en Larviksborger sa da Siri Bjerke var i Herregården: Hvor kan vi gå for å stoppe denne kommunen?