STUD1001 Pensumtvang

Transkript

1 STUDENTAVISA I TRONDHEIM NR ÅRGANG 2. MAI AUGUST 2012 Kompendium STUD1001 Pensumtvang Kjøp av kompendier kan bli obligatorisk side 6 Iscenesetter terror: Har Utøya som eksamen side 40 Hvilken rolle spiller alternativmiljøet? side 22 Amerikanske universiteter viser vei i miljøkampen side 14

2 2 UD Et foreldet system Det er et paradoks at studenter, universiteter og høyskoler skal betale for å lese forskningsrapporter fra deres egne prosjekter. En stor andel av norsk forskning publiseres i utenlandske tidsskrifter med urimelig høye abonnementspriser. Universitetene betaler i dyre dommer for tilgang til disse, og prisnivået er alt for høyt til at folk uten tilgang ved universitetene har mulighet til å betale. Det frie markedet har gjort at prisene har skutt i været, siden universitetene i realiteten ikke har noe valg: Betal tidsskriftenes skyhøye priser, eller bli en annenrangs utdanningsintitusjon, uten mulighet til å følge med på det som skjer i forskningsverdenen. Det er et system hvor forskningstidsskriftene holder alle kortene. Forskerne har heller ikke noen sjanse. De kan enten spille på lag med tidsskriftene, eller la forskningen deres forbli ulest. Resultatet strider mot et av grunnprinsippene for utdanningsnorge: Det skal være gratis. Vi har gratis utdanning, og forsker ikke for profitt. I siste instans er det et demokratisk problem. Det gjør kunnskap til et spørsmål om penger. Hvorfor skal staten finansiere kunnskap som er utilgjengelig for det overveldende flertallet av befolkningen? At vi finansierer forskning som ender opp med å «eies» av store, profittbaserte amerikanske selskaper, er ikke bare meningsløst, det hemmer også norsk forskning. Norske universiter har sprengte budsjetter, og å betale for egen forskning er langt fra optimal pengebruk. Derfor er det svært positivt at Norsk Studentorganisasjon nå prøver å forbedre det som framstår som et foreldet system. For selv om tidsskriftene tilbyr en verdifull tjeneste når det kommer til fagfellevurdering, rettferdiggjør ikke det prisnivået. Internetts inntog gjør at tidsskriftenes funksjon som distribusjonskanaler begynner å bli utdatert. Det kunne derfor tenkes at man kunne løst publiseringsproblemet på en annen måte. Organiseres fageksperter i publiseringsorganisasjoner som krever fagfellevurdering for medlemskap, vil organisasjonene miste sitt monopol. Distribusjon vil kunne skje nært sagt kostnadsfritt ved hjelp av internett. Akademisk frihet handler ikke bare om at man skal kunne forske på det man ønsker. Det handler om at folk skal kunne lese om det du har forsket på. Det er ikke forenlig med betalingsmurer som gjør det umulig for flertallet av verdens befolkning å ta del i kunnskapsutviklingen. LEDER 10 Foto: Hans Kristian Ryttersveen Kaptein Rødskjegg Kristofer Hivju er mer jovial enn andre guder. 44 Foto: Mona Melanie Lindseth Den akademiske våren Kampen for gratis tilgang på forskningspublikasjoner har kommet til Norge. 34 Foto: Marius Sunde Tvinnereim Kunstner uten grenser? Ann Liv Young er ubehagets mester, men alt hun gjør er nøye planlagt. Singsakerbakken 2e, 7030 Trondheim Tlf: Fax: E-post: ud@underdusken.no annonse@underdusken.no Kontortid: 9-16, Lucas-bygget Under Dusken er et selvstendig organ for studenter, utgitt i Trondheim av AS Mediastud. Under Dusken blir delt ut gratis på læresteder i Trondheim med medlemsrett i Studentersamfundet. Under Dusken kommer ut åtte ganger i semesteret. Redaktøren velger selv sin redaksjon. Under Dusken arbeider etter reglene i Vær Varsom-plakaten for god presseskikk. De som føler seg urettmessig rammet av omtale i REDAKSJON ANSVARLIG REDAKTØR Erland Årstøl tlf: DAGLIG LEDER Silje Løvstad Thjømøe tlf: NYHETSREDAKTØR Anders Havdal Tangenes tlf: REPORTASJEREDAKTØR Kaia Holen Lovas tlf: KULTURREDAKTØR Ingrid Anna Teigen tlf: NETTREDAKTØR Camilla Muren tlf: GRAFISK ANSVARLIG César Mondragón tlf: FOTOREDAKTØR Lars Erlend Leganger tlf: MARKEDSANSVARLIG Eivind Namløs tlf: KRONIKK- OG DEBATTANSVARLIG Jonathan Holt Thorbjørnsen tlf: ØKONOMISJEF Kjetil Åmdal tlf: MASKINIST Magnus Kirø tlf: JOURNALISTER Marte Voll, Karolina Gjelland Lid, Eivind Digranes, Simen Andreas Jensen, Marie Sigstad, Benedicte Midhaug Torsvik, Karoline Larsen Mork, Peder Moan Hasselknippe, Bård Jahnsen, Sofie Sætre, Lisa Enes, Monica Michelsen, Asgeir Midthaug,Torunn Otnes, Marte Ingebrigtsen, Kristoffer Svendsen, Fredrik Moi Dolve, Amund Rolfsen, Halvor Bjørntvedt, Frida Alexandersen, Lena Gravdal, Line Brox, Eirin Konstad Nilsen, Emil Flakk, Tharald Giæver, Benedicte Sørum, Ida Vågsether, Hanne Christin Våge, Aleksander Hauge og Magnus Christoffersen FOTOGRAFER Severin Sadjina, Silje Krager, Anette Morvik Robberstad, Hanna-Emilie Kværner, Hans Kristian Ryttersveen, Marius Sunde Tvinnereim, Helene Mariussen, Juliana Martinsen, Øyvor Karevoll, Mona Melanie Lindseth og Kristine Kolstad ILLUSTRATØRER Håvard Karlsen, Simen August Askeland, Allan Ohr, Evita Bergstad, Anna-Klara Samuelsson og Erika Løkken GRAFISKE MEDARBEIDERE Cesar Mondragon (Nyhet), Peter Andreas Voigt (Reportasje), Ingrid Bremnes (Kultur), Marit Aasmoe Albrigtsen, Atli Bjarnason og Bård Hugo Rynning ANNONSE OG MARKEDSFØRING Julianne Dragseth, Ida Nordahl, Elisabeth Lien, Synne Marie Sollie, Guro Sunde og Fredric Hoem DATA Marvin Bredal Lillehaug, Andreas Sløgedal Løvland, Emilie Brunsgård Ek, Anniken Hofgaard, Erling W Eeg-Henriksen, Mats Svensson, Stine Lilleborg, Stoltz, Kira Tschierschke, Nora Thiess, Oriana Haselberger, William Berg og Alexander Vanvik KORREKTUR Line Hammeren, Ann-Helen Kjøde, Krista Indrehus, Bjørn Grimsmo, Henrik Sigstad, Marvin Bredal Lillehaug, Stian Mathisen, Bendik Laukeland Knapstad, Eivind Sponga, Atli Bjarnason, Marthe Rosenvinge Ervik, Christian Eriksen og Markus Tobiassen Bakfull og sliten. Sjekk igjen etter sommeren. avisen, oppfordres til å kontakte redaksjonen. Miljøtrykksak fra Trykkpartner Grytting AS. Lisensnr Sertifikat nr. 1638

3 Nyhet 3 Illustrasjon: Allan Ohr Et livsviktig valg Når over halvparten av Norges studenter skifter spor underveis i utdanningen, betyr det at det er en feil i systemet. Det er en feil som må rettes. KOMMENTAR Peder Moan Hasselknippe Journalist Vi skal noen få uker tilbake, til begynnelsen av april. Mens universitetsstudenter i hele landet begynner å fylle opp lesesalene mot den forestående eksamensperioden, står neste linje rekrutter ved universitetsportene. Enkelte har allerede bestemt seg for utdanningsvei og marsjerer rett inn til sitt utvalgte universitet eller høyskole, flertallet står derimot igjen på utsiden. En mur står mellom dem og livet på innsiden. Dermed står de uten et godt innsyn når de skal ta et av sitt livs viktigste valg. Muren er hvordan universitetet selv velger å framstille seg på. Ettersom studieplasser er produkter universitetene ønsker å selge til elevene, kan informasjonen de presenterer være ubalansert og ufullstendig. Dette skinner gjennom når man ser på jobbmuligheter etter endt utdanning. Dersom en elev som vurderer sosialantropologi oppsøker nettsidene til universitetene, finner eleven lite eller ingen informasjon om at over halvparten av de som har tatt faget er mistilpasset i arbeidslivet et halvt år etter endt utdanning. Det viser tall fra Nordisk institutt for forskning, innovasjon og utdanning (Nifu). I stedet for god informasjon får eleven presentert trofeer av tidligere, suksessfullestudenter hvor suksessen kanskje heller skyldes utenomfaglige aktiviteter og personlige bekjentskaper, enn selve utdanningen. Når den studiumsøkende eleven snur seg til valgkanalen, Samordna opptak, er det ikke mye hjelp å få der heller. Nettsiden presenterer tall fra foregående kull: Hvor mange ble sluppet inn gjennom skoleportene det foregående året og hvor gode karakterer hadde de? Informasjonen sier noe om sjansene for å komme inn på studiet og hvor mye prestisje og popularitet det ligger i studieplassene, men dessverre lite mer. Elevene trenger redskaper som gjør det mulig å ta fornuftige og informerte valg. Videregåendeelevene har likevel en siste mulighet for å få et innblikk i livet på den andre siden av murene, nemlig andrehåndsinformasjon. Familie og venner, en og annen ukjent på et nettforum, og karriereveiledere ved de videregående skolene utgjør noen av tilbyderne i en jungel av informasjon. Ettersom dette er subjektive meninger kan tipsene være gode, men også ufullstendige, utdaterte eller rett og slett feilaktige. Hjelpen den enkelte elev mottar er individuell og veldig varierende. Basert på denne jungelen av informasjon fra skolene, Samordna opptak og andrehåndskilder skal elevene velge studium og lærested. Tall fra Nifu viser at så mange som over halvparten vil skifte studium eller skole før fullført grad. Dette har økonomiske konsekvenser, både personlige og samfunnsøkonomiske. Uten å overse personlig utvikling vil et år i feil utdanning likevel medføre et år med tapte arbeidsinntekter og en studiegjeld på mellom og kroner for studenten. Hele prosessen har behov for reform. I slutten av mars sto sentrale næringslivsaktører i spissen for nettsiden Studiekvalitet.no, som skal bidra til økt kunnskap om de ulike utdanningene i Norge. Tiltaket og visjonen er prisverdig, men så langt viser den bare hvem som går inn og ut skoleportene og lite om hva som skjer på innsiden. Det er de samme gamle tallene som presenteres på en ny måte og nettsiden fungerer bedre som et verktøy for bedrifter som skal vurdere bakgrunnen til jobbsøkere, enn som et hjelpemiddel for valg av utdanning. Det burde gjennomføres årlige undersøkelser av studiekvalitet blant både nåværende og uteksaminerte studenter. Resultatene bør være lette å forstå og gjøres lett tilgjengelige på Samordna opptak. Elevene trenger redskaper og verktøy som gjør det mulig å ta fornuftige og informerte valg.

4 5 Dette har hendt: SiT vant energipris For sjette året på rad har Trondheim kommune delt ut sin energisparepris. Prisen blir hvert år delt ut til en virksomhet eller aktør som i løpet av de fem siste årene har gjennomført framtidsrettede energisparetiltak til bygninger, anlegg eller industri i Trondheim. I konkurranse mot andre åtte nominerte, var det Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) som vant i år. Det betyr mye for oss å få denne prisen. Vi er fornøyd med å få anerkjennelse for arbeidet vårt, og er glad for at andre setter pris på det vi gjør. Det gir oss inspirasjon til å arbeide videre med energi og miljø, sier en fornøyd konsernsjef Knut Solberg. I sin begrunnelse skriver juryen blant annet at SiT over lengre tid har arbeidet med energieffektivisering i egne bygg, og gått foran i boligprosjekter med bygging av både lavenergibygg og passivhus med god arealutnyttelse. Juryen mener at SiT legger til rette for en miljøvennlig studenthverdag. UiO dropper kvotering Tidligere i år ble Universitetet i Oslo (UiO) oppfordret til å kvotere inn gutter i jentedominerte fag. Nå har universitetet bestemt seg for at de likevel ikke ønsker å innføre kjønnskvotering. UiO ønsket en prinsipiell holdning til bruken av dette, og nå har vi kommet fram til at kjønnspoeng ikke er noe for oss. I stedet må vi tenke på andre tiltak for å rekruttere gutter til disse fagene, sier prorektor Inga Bostad ved UiO til nettstedet Kjønnsbalanse i forskning. Ved hovedstadsuniversitetet er gutter underrepresentert i profesjonsstudiet for psykologi, medisin og odontologi, og det var ved disse studiene UiO ble oppfordret til å innføre kvotering. Universitetet skal heller satse på å motivere gutter til å søke disse studiene. Prorektoren viser også til at det er et juridisk aspekt ved kjønnskvotering. Da man forsøkte seg med kjønnspoeng for gutter i Sverige, gikk de forbigåtte jentene til rettssystemet med sin sak. Kvalifikasjonskravet står veldig sterkt i akademia, sier Bostad. «Det virker ikke som at de kan noe om hund.» I Malvik kommune sår hundeentusiast Kristin Kolåseter tvil om kommunens kunnskap om menneskets firbente venner. I den sørtrønderske kommunen raser innbyggerne mot forslaget om å gjøre det ulovlig å eie mer enn tre hunder for hver husstand. Færre toppkarakterer Færre studenter ved norske universiteter og høyskoler skal få toppkarakterer, skriver Teknisk Ukeblad. Universitetsog høgskolerådet (UHR) har utarbeidet nye retningslinjer for hvordan utdanningsinstitusjonene bør bruke karakterskalaen. En av grunnene til at de ønsker en strengere karaktergivning er for å gi karakteren C et bedre rykte. De ønsker at C skal reflektere en gjennomsnittlig karakter, og ikke et svakt resultat. Ved NTNU ønskes retningslinjene velkommen. De nye anbefalingene er blitt godt mottatt her ved NTNU, og vi jobber med implementeringen av dem. Vi utarbeider nå nye karakterbeskrivelser for de ulike utdanningsområdene basert på de nye anbefalingene, sier dekan Mads Nygård ved sivilingeniørutdanningen ved NTNU. 2, millioner fat med olje ble daglig pumpet opp fra Irak i mars, noe som er den høyeste produksjonen siden Støtter sykestipend Bystyret i Trondheim har enstemmig vedtatt at de vil støtte kampen om at studenter skal få finansiert sykestipend. Etter Utøya-tragedien i fjor innførte regjeringen en midlertidig ordning som gir alle studenter mulighet til å være deltidssykmeldt, og likevel motta stipend fra Lånekassen. Flere studentorganisasjoner ønsker at ordningen blir permanent. Nå får de støtte fra bystyret. Dette er et innspill fra landets største rødgrønne bykommune og et av landets største studiesteder, så det har en viss tyngde, sier bystyrerepresentant Jørgen Knapskog fra Arbeiderpartiet. Fra regjeringen har det ennå ikke kommet noen signaler på at ordnigen videreføres. Hvorvidt ordningen videreføres er et budsjettspørsmål som det ikke er mulig å si noe om enda, sa tidligere statssekretær Kyrre Lekve i Kunnskapsdepartementet da Under Dusken skrev om stipendordningen i mars. (Foto: Carl Erik Eriksson) UD FOR 75 ÅR SIDEN Det folk ofte forbi nder med skotthyll, er g a m m e l - kara med karsk og snus. Før var dette mannfolkas domene, og helt inntil i fjor var det klubber som nektet å ha med kvinner. Denne myten er moden for å avlives: Alkoholforbruk er ikke tillatt under konkurranse. Skotthyll er en sosial sport. Alle alderslag og begge kjønn kaster sammen. I pubert e t s å r e ne våkner også k j ø n n s - driften til bevisst liv og onanien er for en overgangstid den naturlige form for kjønnslig tilfredsstillelse. Han er ikke istand til å stå imot denne naturlige tilbøielighet, han onanerer, og møter alle omgivelsers samstemmige fordømmelse av sin handling. Fordømmelsen kommer med hele den samfundsmessige moral i ryggen og appellerer dessuten til sykdomsangst og angst for å bli kjønnslig ødelagt. 25 ÅR SIDEN 10 ÅR SIDEN I dag, tirsdag 7. mai, vil Studentersamfundet i Trondhjems øverste råd etter alle solemerker gi ISFiT flere rettigheter på det runde huset. Blant annet såkalte funksjonærrettigheter for festivalens ledere. (...) Men ISFiTs nye rolle på Samfundet understreker også et annet og uløst problem: hvor skal de gjøre av seg? Hvor mange flere kan Samfundet ta imot - når det ikke engang klarer å finne plass til sine eksisterende gjenger som for eksempel StudentTV n?

5 6 N TOPPSAK 7 Kan tvingast til pensumkjøp KOMMENTAR Eit nytt forslag kan føre til at studentar må betale for kompendier når dei melder seg opp i eit emne, anten dei ynskjer det eller ikkje. PENSUM TEKST: FOTO: Eivind Digranes eidig@underdusken.no Helene Mariussen Digitale kompendier planleggjast å innførast i høgare utdanning. Kopinor er i dag den einaste utgjevaren i Noreg som har opphavsrett på pensumhefter. I digitaliseringa ynskjer Kopinor ei ordning kor universiteta må betale til selskapet basert på kor mange studentar som meldar seg opp i emner som brukar kompendier. Konsekvensen av forslaget kan vere at studentane endar opp med rekninga. I praksis er dette innføring av ei tvunge studieavgift. Dette bryt med gratisprinsippet i norsk høgare utdanning, seier fagpolitisk ansvarleg Jens Folland i Norsk Studentorganisasjon (NSO). Forslaget kan bli ein realitet når Universitets- og Høgskolerådet (UHR) og Kopinor no skal forhandle fram ein ny kompendieavtale. Folland meiner Kopinor sitt forslag er lite nyansert, og ynskjer alternative løysingar. Mange studentar bruker i dag biblioteket for å få tilgang til pensum, og det er trist om biblioteksordninga blir svekka som konsekvens av at studentane blir tvunge til å nytte seg av kompendia, seier han. Truar valfridom Fag- og forskingspolitisk nestleiar Jon Mikkel Haugen ved Studenttinget (STi) meiner Kopinor si løysing truar studentane si akademiske friheit. Dette blir ei låst ordning, kor studentane blir bunde til å nytte seg av det pensum som er i kompendiet. Det er mange studentar som er interessert i alternativ litteratur i staden for kompendia, seier han. Haugen meinar det er vanskelig for universiteta å unngå at studentane blir den tapande parten, på tross av at det er stor misnøye blant utdanningsinstitusjonane mot forslaget. Dersom forslaget går gjennom, ser eg ikkje andre utfall enn at universiteta blir tvunge til å sende regninga vidare til studentane. Sjølv om Kopinor ikkje har lagt direkte føringar i dette, er det den einaste trulege løysinga, seier han. Universitets- og Høgskolerådet ynskjer å snu selskapet sitt forslag på hovudet. Vi vil at kompendiene også i digitale versjonar skal selgast direkte til studentane, i staden for via universiteta, seier generalsekretær Ola Stave ved Universitets- og Høgskolerådet. Fryktar piratmarknad Administrerande direktør Yngve Slettholm i Kopinor utelukker at ein kan selge dei digitale kompendia direkte til studentane. For å levere kompendia enklast mogleg, er det ein føresetnad at vi forholdar oss til universiteta, og ikkje enkeltstudentar, seier Slettholm. Han hevder studentane må kjøpe kompendier uansett kva for ordning som blir tatt i bruk, og er ueinig i at ordninga kveler studentane sitt frie pensumval. Sjølv om ein må kjøpe kompendier betyr ikkje det at ein mistar moglegheita til å nytte anna litteratur, og studentane får via biblioteket tilgang til det lesestoffet dei sjølv ynskjer å nytte, seier Slettholm. Han er redd for at piratkopiering blir utbredt dersom ein ikkje sel kompendia gjennom utdanningsinstitusjonane. Ved å fakturere universiteta med totalsummen sikrar ein at forlaga faktisk får betalt for bruken. Alternativet hadde vore å innføre kopisperrer eller andre begrensingar som både hadde blitt dyrt, og svært komplisert å gjennomføre, seier Slettholm. Han poengterar at Kopinor eig dei fulle opphavsrettigheitene på kompendier. Noko mange studentar ikkje er klår over er at kjøp og sal av brukte kompendier er ulovleg, seier Slettholm. Lovar prisnedgang Sjølv om prisen på dei digitale kompendia endå ikkje er fastlagt, lovar Slettholm at dei vil vere vesentleg billigare enn dagens papirutgåver. Dette bryt med gratisprinsippet i norsk høgare utdanning. Jens Folland, NSO Kompendier utgjer i dag ein svært liten del av utgiftene studentane brukar på studielitteratur, og prisen vil gå betrakteleg ned med det nye systemet. Eg kan ikkje skjøne korleis dette skal rokke ved gratisprinsippet, når det faktisk er med på å byggje det opp, seier han. Slettholm hevder at Kopinor ikkje STØTTAR STUDENTANE: NTNU meiner prinsipielt at det er viktig at studentar får lov til å ta eigne val når det kjem til pensum, seier prorektor Berit Kjeldstad ved NTNU. legg føringar i korleis innbetalinga frå studentane skal vere, og at det ikkje er sjølvsagt at det blir ei obligatorisk innbetaling ved emneregistrering. Avtalen med UHR er ein mønsteravtale, og ifølge Slettholm er det opp til kvar institusjon å velge korleis dei gjennomførar innbetalinga. Det kjem neppe til å stå noko om eventuell fakturering til studentene i avtalen, ettersom dette vil inngås mellom den enkelte institusjonen og Kopinor, seier han. Tener opphavsmenna Jon Mikkel Haugen ved STi forkastar Slettholm sin påstand om at studentar også under Kopinor sitt forslag har moglegheita til å oppsøke alternativ litteratur. Dette er ikkje eit gyldig argument. Ein kjem ikkje unna at mange studentar blir tvunge til å betale for eit produkt dei ikkje er interessert i, seier han. Haugen meiner forslaget ikkje bunner i eit ynskje om å tene studentane. Prioriteringa til Kopinor har gjennom heile prosessen vore å sikre interessene til opphavsmenna. Kopinor har sitte og bestemt på kammeret sitt, og studentane har vorte fullstendig eksludert, seier han. Han meiner selskapet ikkje har utreda moglegheita for kopisperrer godt nok. Kopinor har bestemt seg for denne ordninga frå starten av. Eg skulle likt å sett dokumentasjon på at alternative løysingar ikkje er gjennomførbare, seier han. Aukt monopolisering Prorektor for utdanning og læringskvalitet Berit Kjeldstad ved NTNU meiner forslaget til Kopinor er for rigid. NTNU meiner prinsipielt at det er viktig at studentar får lov til å ta eigne val når det kjem til pensum. Eg forstår godt at studentane blir frustrerte om dei får denne ordninga tredd over hovudet, seier ho. Kjeldstad seier NTNU ikkje har tatt stilling til korleis dei vil forholde seg til ein avtale kor dei blir fakturert totalsummen for kompendier. Eg håper og trur at Universitetsog Høgskolerådet klarar å forhandle fram ein god mønsteravtale. NTNU har ingen alternativ klåre på dette tidspunktet, seier ho. Kjeldstad er også kritisk til at forslaget vil føre til at Kopinor sitt monopol vil utvidast til nye arenaer. Det er problematisk at Kopinor ynskjer å gå frå dagens ordning kor dei berre har opphavsrett på kompendier, til å gå over til å også bli distributør av desse, seier ho. Om Kopinor får vilja si, vil overgangen til digitale kompendier tre i kraft tidligast hausten 2013, og den tradisjonelle ordninga med papirkompendier vil eksistere også neste semester. Den nye avtalen vil vere klår når forhandlingane mellom UHR og Kopinor er ferdige 30. juni. UD MARIE SIGSTAD Journalist Gratisprinsipp for fall En av grunnsteinene i norsk utdanning er gratisprinsippet. Når Kopinor mener at de bygger opp under dette prinsippet, tar de grundig feil. Selv om de senker kompendieprisen ved å digitalisere papirblekka vil det fortsatt være en ekstra ufravikelig utgift. Hvis dette fører til at studentene blir tvunget til å betale denne summen ved studiestart, kan jeg ikke se hvordan dette bygger opp under noe gratisprinsipp. NSOs politiske dokument om gratisprinsippet i høyere utdanning fastslår at alle studenter skal ha reell lærefrihet. Kjøp av kompendier og andre læremidler skal være frivillig. Alle studierelaterte utgifter skal minimeres, enten ved å fjerne omkostningene eller å øke studiestøtten tilsvarende. Dette sammenfaller ikke på noen måte med Kopinors nye forslag. Vi har allerede en semesteravgift. Man kan kanskje kalle denne nye pensumutgiften en dråpe i havet, og at det ikke spiller noen stor rolle fra eller til om man legger til noen ekstra hundre kroner. Dette er imidlertid en prinsippsak. Hvis en slik utgift får innpass, er det kort vei til den neste. Det kan sammenlignes med flyselskapet Ryanair. I utgangspunktet får du en så godt som gratis billett, men etter å ha betalt for bagasje, seteplass og andre tilleggsutgifter, er det plutselig ikke så billig lenger. Studentene kan risikere å sitte igjen med en rekke obligatoriske gebyrer, som blir så omfattende at man kan begynne å kalle det skolepenger. Da kan vi se langt etter gratisprinsippet. Studentene må få gjøre sine egne valg. Et kompendium er et valgfritt element i pensum, og hvis man velger å lese annen litteratur, skal man ikke bli straffet økonomisk for det. Først når Kopinor begynner å dele ut gratis kompendier til alle, har de lov til å snakke om et gratisprinsipp.

6 8 N 9 Kan kastes ut av SiT MIN STUDIETID Velferdstinget vurderer om det skal bli ulovlig å bo hos SiT i mer enn fem år. MIN STUDIETID Odd Ivar Grøn Medforsvarer til den terrortiltalte Anders Behring Breivik. Har master i rettsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Hvorfor valgte du akkurat dette studiet? Det var et vanskelig spørsmål. Men jeg tror det bare ble sånn egentlig. Jeg tenkte at jus var anvendelig, og planen var aldri å jobbe som advoktfullmektig. Det er kun tilfeldigheter som har ført meg til den jobben jeg har i dag. Hva er ditt beste studieminne? Mitt beste studieminne er helt klart den dagen jeg leverte masteroppgaven og var ferdig. Grunnen til det var fordi jeg egentlig ikke likte så godt å studere. Det var en fin tid, men følelsen å aldri være fri savner jeg ikke i det hele tatt. KRAFTIG MOTBØR: Knapt én måned inn i jobben som minister for studentene har Kristin Halvorsen allerede rukket å få landets studentpolitikere på nakken. Kneblet og umyndiggjort Student-Norge mener regjeringen har strippet studentene for makten i studentsamskipnadene. SAMSKIPNAD TEKST: FOTO: Anders Havdal Tangenes atang@underdusken.no Jonathan Holt Thorbjørnsen Debatten har rast etter at kunnskapsminister Kristin Halvorsen nylig lanserte et lovforslag som vil føre til at studentene mister mye av makten i studentsamskipnadene. I lovforslaget kreves det to tredjedels flertall i samskipnadsstyrene for å fatte vedtak i viktige saker, i motsetning til dagens ordning med knapt flertall. Både studentpolitikere og opposisjonspartier som Høyre,Venstre og Fremskrittspartiet har gått ut mot forslaget. Dette er i praksis en knebling av studentdemokratiet og en umyndiggjøring av studentene, sier leder Ola Magnussen Rydje i Velferdstinget (VT) i Trondheim. Han kaller forslaget et tegn på mistillit mot studentene fra regjeringen og kunnskapsministeren. De vil hindre at studentene kan ta valg om drift av eget velferdstilbud, sier Rydje. Kollektiv avstraffelse Kunnskapsminister Halvorsen mener imidlertid at lovforslaget kommer studentene i møte. Dette handler ikke om mistillit til studentene. I lovforslaget slår regjeringen fast at studentsamskipnadene fortsatt skal være studentstyrt. Studentene kan ha lederen om de ønsker og de vil fortsatt ha flertallet i styret, sier hun. Velferdstingsleder Rydje mener forslaget er en form for kollektiv avstraffelse. Halvorsen drar frem samskipnaden i Narvik, hvor de gjorde en del dårlige beslutninger. Der måtte Kunnskapsdepartementet inn med millioner for å redde dem fra kreditorene. Nå straffes alle samskipnadene på grunn av dette. Man ville ikke straffet alle kommunene i Norge dersom én ble drevet dårlig. Alle studentsamskipnader jeg kjenner til drives eksemplarisk, sier Rydje. Halvorsen avviser at det er snakk om noen straff. Nei, dette lovforsalget er fremmet for å sikre en robust og likeverdig studentvelferd i hele landet. Forslaget følger opp anbefalinger i en rapport fra 2009, som blant annet viser at den økonomiske styringen har vært for svak i enkelte samskipnader, sier ministeren. Syltynn argumentasjon I slutten av april holdt Norsk Studentorganisasjon (NSO) landsmøte, hvor Halvorsen var til stede. NSO har også uttalt seg svært kritisk til lovforslaget, og ministeren måtte svare på kritikk fra studentpolitikerne. Fra talerstolen på landsmøtet sa Halvorsen selv at et krav om to tredjedels flertall ikke hadde noen effekt på avgjørelsene som ble tatt i styrene. Det er et urimelig argument at et slikt flertall sikrer god økonomisk styring, og det er enda mer urimelig å påstå det uten å ha noen konkrete tilfeller å vise til, sier Rydje. I juni skal lovforslaget opp til behandling i Stortinget. Da skal det avgjøres hvorvidt det innføres eller ikke. Rydje krysser fingrene for at det ikke går gjennom. Jeg håper de ser at argumentasjonen bak forslaget er syltynn og at det ikke finnes dokumentasjon på at dette vil føre til tryggere styring av samskipnadene. Jeg håper at de hører på studentene, sier han. Sand i styrehjulene Konsernstyreleder Amund Aarvelta i SiT tror ikke forslaget vil få store praktiske konsekvenser for deres drift, men han ser likevel potensielle problemer. I SiTs styre fattes de aller fleste avgjørelser enstemmige, og det er sjelden aktiv votering på saker. På den andre siden er det vanskelig å vite om dynamikken i styret vil endre seg dersom den nye loven blir vedtatt, og det blir mulig for et mindretall å blokkere vedtak, sier han. Administrasjonen i SiT støtter studentene i kampen om styremakten. Konsernsjef Knut Solberg sier ledergruppen er sterkt kritisk til forslaget. Det kan bli vanskeligere å fatte beslutninger når det kreves to tredjedels flertall i styret. Ellers vil det nok ikke påvirke driften noe særlig. Vi er opptatt av studentinnflytelsen i samskipnaden, ettersom det er studentene selv som best vet hva som er viktigst på campus, sier Solberg. UD VIL BLI BOENDE: Sindre Haverstad synes ikke det er en god idé å kaste ut studenter fra SiTs boliger for å lette på boligmangelen. STUDENTBOLIG Tekst: Foto: Marie Sigstad og Marte Voll ud@underdusken.no Anette Morvik Robberstad Trenden med at studenter blir boende svært lenge i SiTs boliger øker. I både Bergen og Oslo har man makstid, på henholdsvis fem og seks år, sier leder Ola Magnussen Rydje i Velferdstinget (VT). Forslaget som skal opp i Velferdstinget niende mai går ut på at det blir satt en grense for hvor lenge studenter kan leie hybel i en av byens studentbyer. Årsaken til forslaget er blant annet at det kan by på større utfordringer for nye studenter å leie hybel på det private markedet enn dem som er blitt kjent i byen. Dersom man har bodd og studert i Trondheim i fem år, kjenner man byen og leiemarkedet. Man vil da ha bedre forutsetninger for å skaffe seg en hybel på det private markedet enn en som kommer til byen for første gang, sier han. Rydje ønsker en diskusjon om tilbakevirkende kraft velkommen, men påpeker at han ikke kommer til å foreslå dette. En tilbakevirkende kraft vil bety at studentene som allerede leier av SiT også blir rammet. Overraskende forslag Studentene Sindre Haverstad og Vegard Brun Saga ved bygg- og miljøteknikk ved NTNU har bodd i SiT-kollektiv i snart fem år, og planen er å fortsette å bo på samme sted i et år til. De er overrasket over forslaget. Dette er nytt for meg, og det virker som en lettvint løsning på et større problem. Det er utrolig bakvendt å kaste ut folk for å oppnå det de vil, sier Haverstad. Brun Saga tror forslaget vil føre til en forskjellsbehandling med tanke på hvor lenge man studerer, og at det kommer til å gå ut over de som tar en mastergrad eller studerer medisin. Jeg skjønner at noe må gjøres med boligproblematikken, men målet burde være å ta vare på oss som allerede bor her. Dette vil føre til en enda større gjennomstrømning, og sannsynligvis større kostnader til administrasjon i SiT, sier han. Haverstad mener at løsningen er å heller bygge flere studentboliger. Det er ikke mange som bor i SiT så lenge, derfor er det få plasser som blir frigitt. Det kommer bare til å bli et stort tap for de få det gjelder. Det burde ikke være vår oppgave å flytte ut for å gi plass til nye studenter. Vi har ikke gjort noe galt, hvorfor skal vi kastes ut, spør Haverstad. Flere måter å definere makstid Rydje forteller at Arbeidsutvalget i VT har diskutert flere måter for hvordan man kan definere makstiden. Alder og hvorvidt du tar en master, bachelor eller et årsstudium har vært vurdert som kriterier, men jeg mener at man kun skal sette et generelt tak etter hvor mange år man har bodd i en SiT-bolig, sier Rydje. Han understreker at han ønsker andre regler for studenter med barn og studenter med funksjonshemninger. Disse studentene kan ofte ha det mye vanskeligere enn andre for å komme inn på det private leiemarkedet, og jeg mener det er en selvfølge at de skal få unntak, sier Rydje. Direktør Terje Bostad i SiT Bolig ønsker ikke å kommentere saken før VT har behandlet den ferdig. Vi er opptatt av at en maks botid ikke fører til økonomiske tap, som i neste omgang kan gi økte husleier til studentene, sier han. UD Hva er ditt verste studieminne? Det må nok være alle de gangene man skulle inn og sjekke karakterer. Jussen er kjent for å ha et voldsomt karakterpress, og man visste aldri egentlig hvordan det hadde gått på eksamen. Hvordan var du som student? Jeg var helt middelmådig, og gjorde kun det jeg måtte gjøre. Men så må det sies at det er ganske mye som må gjøres på jussen, så man kan ikke være lat selv om man bare gjør det man må. Jeg kan oppsummere med at jeg leste mye, men tok meg også tid til andre ting som fotball og studentpilsing. Har du noen råd til dagens studenter? Tror det må være å prøve å nyte tida som student, og ikke legge alt for høye krav til seg selv. Dette er en tid man ikke får tilbake, så bruk den til å kose deg også, det ordner seg for de fleste uansett. Av Silje Løvstad Thjømøe

7 10 N 11 Vil ha studentene i ryggen De to trondheimsstudentene som nylig ble valgt inn i Norsk Studentorganisasjon vil bli flinkere til å inkludere studentene de representerer. STUDENTPOLITIKK Tekst: Camilla Muren camur@underdusken.no VIL LESE GRATIS: Norsk Studentorganisasjon vil kjempe for gratis tilgang til vitenskaplige publikasjoner. Publiseringsparadoks «Den akademiske våren» har gått sin gang verden over. Norsk Studentorganisasjon etterlyser at også Norge setter ned foten for tidsskrifter som tjener grovt på forskning. FORSKNING Tekst: Foto: Eirin Konstad Nilsen eirinknil@underdusken.no Hans Kristian Ryttersveen Denne våren sa britiske forskere seg leie av at privateide tidsskrifter hadde monopol på vitenskapelige publikasjoner produsert av forskerne selv. Ved hjelp av underskriftskampanjer og boikott av forlag startet det som nå omtales som «den akademiske våren». Fagpolitisk ansvarlig Åsne Høgetveit i Norsk Studentorganisasjon (NSO) mener tidsskriftene har for mye makt, også i Norge. Resultatet blir en ond sirkel hvor tidsskriftene stadig øker prisene, mens høyere utdanningsinstitusjoner fortsetter å betale for tilgangen til sine egne forskeres artikler, sier hun. NSO ønsker å kjempe for økt tilgang til vitenskapelige publikasjoner. De vektlegger forskeres rett til å publisere gratis i Open Access-fora. Med Open Access menes det at vitenskapelige artikler publiseres i fora på internett, hvor man enten kan få full eller delvis tilgang uten å betale. NSO får støtte fra Randi Tyse Eriksen ved Universitetsbiblioteket ved NTNU. Det er et tankekors at statlig lønnede forskere må betale for å få frigitt sine artikler etter publisering. I dagens urimelige system styrer forlagene mye av prisene, og økt bruk av Open Access er dermed noe alle utenom tidsskriftene er tjent med, sier Eriksen. Vanskelige forhandlinger Åsne Høgetveit i NSO trekker fram store nasjonale forskjeller blant utdanningsinstitusjonene. Forhandlinger om avtaler med store tidsskrift er utfordrende nok for store institusjoner som NTNU og UiO. Da kan man jo forestille seg hvordan disse tøffe forhandlingene er for mindre universiteter og høyskoler, som gjerne heller ikke har budsjett til å abonnere på like mange tidsskrift, sier Høgetveit. Hun viser til at det ikke bare er i Storbritannia man har sett protester denne våren. Den akademiske våren kan også knyttes til USA og den globale boikotten av forlaget Elsevier. Å sette dette på dagsorden i Norge er vanskelig, men også viktig, sier Høgetveit. Etterlyser handling Det er særlig i forskningsmeldingen for 2013 at NSO ønsker endringer, og har bidratt med innspill til denne. I forskningsmeldingen vil det bli lagt fram strategier og tiltak for forskning i framtiden. Jeg har ikke inntrykk av at det offentlige har nok kunnskap om dette. Det snakkes stadig om innovasjon og et kunnskapsintensivt arbeidsliv, men for å opprettholde et informert samfunn er man avhengig av tilgang på kunnskap, sier hun. Høgetveit etterlyser handling fra staten. Kunnskapsdepartementet (KD) jobber for øyeblikket med innspillene til den nye forskningsmeldingen, men de har ennå ingen konkrete tiltak. Vi ønsker å legge press på KD slik at dette blir noe de prioriterer, sier hun. Kompleks materie Tyse Eriksen ved Universitetsbiblioteket mener det er publiseringssystemet som er problematisk. Forskere ønsker som regel å publisere i de største tidsskriftene med best renommé. Disse tidsskriftene tar igjen mye betalt, og institusjonene ender opp med å betale dobbelt opp ved å måtte både lønne forskerne og betale for å frigi artiklene. Dette er også noe forskere bør huske å budsjettere med dersom de mottar et forskerfond. Det er med andre ord en ganske kompleks materie, mener Tyse Eriksen. Hun mener man bør se på Islands eksempel for fremtiden. Min hemmelige drøm er at Norge gjør som Island, hvor de har inngått abonnementsavtaler på statlig nivå som er felles for alle universitet. Med tanke på kildetilgang ville det dermed ikke vært noen forskjell om du er student i Oslo eller på Nesna, sier Tyse Eriksen. UD André Almås Christiansen og Nils Magne Killingberg ble i slutten av april valgt til henholdsvis nestleder i Norsk Studentorganisasjon (NSO) og fagpolitisk ansvarlig i organisasjonens arbeidsutvalg for 2012/2013. Christiansen har tidligere vært nestleder for Studenttinget ved NTNU og Killingberg har det siste året vært leder for Studentparlamentet ved Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST). Begge trekker fram at de vil jobbe for at NSO skal bli flinkere til å inkludere de lokale medlemslagene. En undersøkelse foretatt i organisasjonen viser at flere av de 43 lokale medlemslagene ikke føler seg som en del av NSO. Det er viktig at vi som er nasjonalt valgt møter resten av organisasjonen på et lokalt plan. Det er en stor utfordring vi har som organisasjon og som vi må jobbe mye med, sier Killingberg. Heltidsstudenten Mot Stortingsvalget neste år vil kampen om heltidsstudenten være en av de viktigste sakene for NSO. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen gjestet landsmøtet i helgen. Hun sa at regjeringen vil avvente å gjøre noe med studentenes økonomiske situasjon til de har fått resultatene fra levekårsundersøkelsen blant studenter. Denne vil være klar først til høsten. Å få innfridd ambisjonen om heltidsstudenten er noe André Almås Christiansen vil ha fokus på i sitt verv som nestleder. NYVALGTE: Trondheimsstudentene André Almås Christiansen og Nils Magne Killingberg har gått fra lokal til nasjonal studentpolitikk. (Foto: Elizabeth Schei/NSO) Vi føler at levekårsundersøkelsen har blitt brukt som en unnskyldning for å utsette en avgjørelse om elleve måneders studiestøtte. Vi har allerede tall som viser at studenter har dårligere vilkår enn andre grupper i samfunnet, og det er frustrerende at vi ikke hatt fått mer gehør for dette i regjeringen, sier Christiansen. Nils Magnge Killingberg mener det er viktig å fokusere på at å studere på heltid vil gi økt kvalitet på studiet. Når studentene får mer tid til å studere, vil man oppnå det læringsutbyttet man skal, sier han. Mer praksis Killingberg har i arbeidet i Studentparlamentet ved HiST hatt spesielt fokus på kvalitet i praksis, og vil nå sette dette på dagsorden i NSO. I tillegg ønsker han å se på mulighetene for å innføre praksis i flere studier enn de som har det i dag. Praksis blir i dag etterlyst i en rekke ulike studier og jeg tror det kan ha mye for seg å innføre praksis i disse, om det gjøres på rett måte, sier han. Økt gjennomslagskraft Minister Halvorsen utfordret NSO til å bli flinkere til å mobilisere for sine saker og komme med gode begrunnelser for hvorfor studentenes krav skal prioriteres. Øyvind Berdal ble på landsmøtet valgt til organisasjonens nye leder. Han sier at NSO skal bli enda tydeligere og synligere for de politiske partiene og regjeringen. I likhet med Killingberg og Christiansen mener han at en viktig del av denne prosessen vil være å inkludere de lokale medlemslagene. Dersom det blir tydeligere at vi har med oss alle lokallagene i vår politikk, vil det være lettere å få nasjonal gjennomslagskraft, sier han. UD

8 12 N NYHET FORSKNINGSFUNN Redning for rotekoppen Tekst: Karolina Gjelland Lid Illustrasjon: Anna-Klara Samuelsson Neste gong du mistar nyklane dine bør du seie «nøkkel, nøkkel» høgt til deg sjølv medan du leitar. Då finn du dei raskare. berre er ein form for kommunikasjon. Eg vil argumentere for at det forsterkar oppfatninga vår og styrkjer tenkinga vår, seier Lupyan. Fungerar ikkje alltid Det er likevel ikkje alltid at det lønnar seg å snakke høgt med seg sjølv. I eit anna eksperiment skulle testpersonane gjennomføre ein virtuell handletur. Resultata viste at om ein leita etter kjente objekt, som ei flaske cola, gjekk det snarare når ein snakka høgt. Skulle ein derimot finne varer som ein ikkje kjente godt til på forhand gjekk det treigare om ein snakka med seg sjølv samstundes. Om du ikkje veit heilt sikkert korleis objektet du leitar etter ser ut, hjelper det ikkje å sei namnet høgt. Det viser seg å ha liten effekt, og i nokre tilfelle verke negativt. Det som skjer når du leitar etter kjende objekt er at du aktiverer dei visuelle eigenskapane for dette i hjernen, og å seie det høgt kan styrke denne prosessen, seier Lupyan. Å snakke høgt med seg sjølv på butikken er ikkje ein dårleg idè, seier ny forsking. I ein forskingsrapport publisert i The Quarterly Journal of Experimental Psychology fastslår amerikanske forskarar at å snakke høgt med seg sjølv kan gjere det lettare å finne det du leitar etter. Tidlegare forsking har vist at born fokuserer betre på oppgåver om dei snakkar høgt med seg sjølve samstundes, og den nye rapporten viser no at det kan fungere for vaksne òg. Ideen til forsøka henta ein av forskarane frå sitt eige kvardagsliv, og frå observasjonar av folk som snakka med seg sjølv i ulike situasjonar Eg mumlar ofte med meg sjølv medan eg leitar etter varer, både i kjøleskåpet og på butikken. Spørsmålet er om det faktisk hjelper, seier professor Gary Lupyan, ein av forskarane bak rapporten til Live Science. Framtidig samarbeid Tenk høgt Forskinga bestod av tre ulike eksperiment der testpersonane vart spurt om å finne ting på ulike bilete. I det første forsøket fekk 26 studentar sjå bilete av 20 objekt samstundes, der dei skulle plukke ut eit bestemt eit. Halvparten sa namnet på dette objektet høgt medan dei leita, dei andre var stille. Forsøka vart gjennomført over tre hundre gonger, og alle testdeltakarane fekk prøve både å vere stille, og å snakke høgt. Resultata viste at dei som snakka høgt medan dei leita fann objektet femti til hundre millisekund raskare enn dei som var stille. Gjennomsnittstida kvar testperson brukte per bilete var 1,2 til 2 sekund. Hovudpoenget er at språket ikkje fysikeren som ikke stanset ved et stoppskilt. objekter. Disse brukes i parfymeproduksjon og får duften til å bli værende på huden lenger. Nå har imidlertid forskere ved University of British Columbia funnet en langt billigere og mer effektivt alternativ. Et gen fra balsamtrær skal visstnok gjøre samme nytten. Som eit nytt ledd i forskinga ser Lupyan for seg eit samarbeid med hjerneforskarar. Om ein scannar hjernen samstundes som ein utfører dei same eksperimenta, kan ein finne ut kva kretsar i hjernen som faktisk vert nytta, seier han. Før den tid kan det uansett vere smart å byrje å snakke høgt med seg sjølv når du leitar etter både mobil og nyklar. UD EN UNDER LUP Unnslapp trafikkbot med matematikk Det viser seg at kunnskap faktisk kan være nyttig. Fysikeren Dmitri Krioukov ved University of California slapp unna en trafikkbot ved å skrive en fire siders avhandling om hvorfor han, basert på fysikkens lover ikke skulle få boten, melder The Huffington Post. Han unnslapp straffen ved å forklare med matematiske formler og grafer hvordan politimannen hadde en optisk illusjon da han observerte Eksklusivt hvalspy Oppkast fra hvaler har lenge vært brukt i produksjonen av eksklusive parfymer, skriver Science Daily. Når hvalene spiser skjell og fiskeben med skarpe kanter produserer magesekken en seig væske for å beskytte dens indre organer. Hvalen kaster så opp væsken og når oppkasten reagerer med saltvann dannes harde, steinlignende Lys framtid med hjerteinfarkt Intenst lys kan brukes i behandlingen av hjerteinfarkt, melder Science Daily. Forskere fra University of Colorado har funnet ut at sterkt lys eller dagslys kan virke forebyggende og også behandle pasienter med hjerteinfarkt. Løsningen skal ligge i vår naturlige døgnrytme av natt og dag, som er regulert av et protein i hjernen. Dette proteinet ligger også i hjertet og spiller en viktig rolle i å motvirke et hjerteinfarkt.

9 14 N TRANSIT 15 De grønne universitetene VERDEN RUNDT Utdanningsinstitusjoner i USA går oppfinnsomt til verks for å bli miljøvennlige. Norske universiteter har mye å lære av USA, mener lederen i Greenpeace Norge. USA TEKST: Karoline Larsen Mork karomork@underdusken.no I 2007 ble en klimaavtale for amerikanske universiteter og høyskoler lansert av miljøorganisasjonen Ecoamerica. Siden den gang har 677 amerikanske utdanningsinstitusjoner signert planen, hvor de forplikter seg til å legge opp en plan for å bli klimanøytrale. Det betyr at institusjonene skal ha null utslipp av klimagasser. Blant de innovative miljøtiltakene lansert av de amerikanske universitetene har Iowa University tatt i bruk soldrevne søppelbøtter som automatisk komprimerer søppel, University of Minnesota bruker biogass fra husdyrgjødsel til energi, og Tufts University har fjernet matbrettene fra kantinene og dermed redusert matavfallet med 30 prosent og elektrisitetforbruket med 18 prosent. Oppnådde klimanøytralitet Green Mountain College (GMC) er et av universitetene som var tidligst ute med å møte klimaendringene. Klima bør være en høy prioritet på ethvert universitet. Aubrey Batchelor, University of Washington I 2010 bygget vi et biomasse-anlegg som brenner sagflis, og det utgjør 85 prosent av varmen på campus, sier kommunikasjonsdirektør Kevin Coburn ved GMC. Universitetet ligger i Vermont i USA og er et fremtredende eksempel på et grønt universitet. Det er et av to universiteter som har oppnådd klimanøytralitet etter at det signerte avtalen med Ecoamerica, noe de oppnådde gjennom utnyttelse av ren energi og kjøp av klimakvoter. Coburn mener høyskoler og universiteter har et stort ansvar for å fremme en forståelse av framtidens klimautfordringer. Vår klimanøytralitet viser at det er mulig. Effektene av befolkningsvekst og teknologisk utvikling er komplekse, og en av våre største oppgaver er å forberede studentene på hvordan de kan takle klimaendringene i framtiden, sier han. Utdanner til miljøvennlighet Ved universitetet utdannes studentene til miljøvennlighet som en del av miljøsatsningen. Alle studieprogrammene krever at studentene følger «Environmental Liberal Arts Program», som tar for seg sosiale, kulturelle og økonomiske aspekter ved klimaendringer og andre miljøutfordringer. Slik forberedes studentene til å leve i en verden der global oppvarming er et faktum, og de lærer å utvikle kreative og bærekraftige løsninger på miljøproblemene, sier Coburn. Inkluderer studentene University of Washington har også signert Ecoamericas miljøavtale, og de er opptatt av at studentene inkluderes i klimaarbeidet for å forberede dem på deres egen framtid. I tillegg til en rekke konkrete klimatiltak, innebærer vår satsning at studentene aktivt skal bidra i forskningen på blant annet alternativt drivstoff, fornybare energiteknologier og effektiv bygningsdesign, sier Aubrey Batchelor ved University of Washington. Hun forteller at de setter studentene i lederposisjoner for bærekraftige prosjekter, og at de har brukt dollar på slike prosjekter det siste året. Batchelor mener at N FAKTA OM: GRØNNE UNIVERSITETER Et universitet er grønt når det blir internasjonalt anerkjent for sine klimatiltak, har målsetninger om en klimanøytral campus og når det inkluderer studentene i dette arbeidet. De grønne tiltakene omfatter blant annet resirkuleringsprogram, byttebutikker, utnyttelse av biogass, bygging av kraftvarmeverk og lokal, økologisk mat i kafeteriane. 320 amerikanske universiteter har så langt blitt stemplet som grønne. GRØNN HVERDAG: Ved University of Washington bruker de miljøsatsing som et middel for å tiltrekke seg nye studenter. (Foto: javacolleen/flickr) utdanningsinstitusjoner er en unik arena for å fremme miljøvennlighet, og at de har mulighet til å lære studentene mer om klimautfordringene. Klima bør være en høy prioritet på ethvert universitet, sier hun. Grønt tiltrekker studenter Begge universitetsrepresentantene tror at miljøtiltakene gjør universitetene mer populære. I tillegg til at man bør være grønne for miljøet sin skyld, hjelper det i rekrutteringen av nye studenter. Å satse på miljø fungerer som et verktøy for å tiltrekke seg studenter, sier Batchelor ved University of Washington. Coburn ved Green Mountain University er enig. Det er klart at vi blir et populært universitet når vi har mye fokus på noe som engasjerer så mange, sier han. Bør tas til etterfølge Leder Truls Gulowsen i Greenpeace Norge mener liknende tiltak bør settes i gang på norske universiteter, og at universitetenes innsats er helt avgjørende om man skal klare å skape en miljøvennlig framtid. Universitetene har det som må til av ressurser, forskning og engasjerte studenter. Det er viktig at studentene får se at miljøtiltak virker i praksis, slik vi ser hos Green Mountain College, sier han. Han tror at grønne universiteter er populære for studenter som ønsker å gjøre en positiv forskjell. Mange som søker høyere utdanning ønsker å bidra til å gjøre noe bra for samfunnet. Jeg er overbevist om at grønne universiteter tiltrekker seg de beste og mest engasjerte studentene, sier han. «Grønn stat» er ikke nok I 2005 lanserte den norske regjeringen prøveprosjektet «Grønn Stat», med mål om at alle statlige institusjoner skulle innføre handlingsplaner for klimakutt. I 2006 ble det oppnevnt en miljøledelse ved NTNU for å bedre universitetets miljøprofil, men de har fått kritikk for å ikke være grønne nok. Lederen for Greenpeace Norge tror at utdanningsnorge kan ha mye å lære av USA. «Grønn Stat» er dessverre ikke nok. Det finnes flere gode initiativer ved flere institusjoner i Norge, men det er ingen som skiller seg ut med helhetlige miljøtiltak i praksis, slik som i USA, sier han. UD Opprør bærer frukter Studentene i Chile kan feire etter at regjeringen annonserte en restrukturering av utdanningssystemet, melder Russia Today. Nå er det staten og ikke bankene som skal dele ut stipend og lån til studentene i det sør-amerikanske landet. Avgjørelsen kommer etter måneder med kraftige studentprotester mot å involvere privat sektor i finansiering av utdanning. Dette betyr at midlene skal komme fra staten. Bankene skal stoppe å finansiere både offentlig og privat høyere utdanning, sa Chiles utdanningsminister Harald Beyer på en pressekonferanse. Fortsatt kjipt i Iran Studenter som deltok i det iranske opprøret i 2009 vil bli utestengt fra høyere utdanning, har den iranske ministeren for vitenskap, forskning og teknologi uttalt. Kritikere av det iranske regimet mener dette er et tiltak for å fjerne all opposisjon fra universitetene, skriver University World News. Ministeren har begrunnet utestengelsen med at staten ikke kan bruke skattepenger på å finansiere folk som ikke støtter regimet. Pampevelde i Storbritannia Flere toppuniversiteter i Storbritannia har doblet lønn til ansatte i lederstillinger i løpet av det siste tiåret, til tross for store kutt i utdanningsmidler og økende studieavgifter, melder BBC. Universitetene brukte 382 millioner pund på staben og de ansatte tjente i snitt pund eller mer i fjor, noe som er dobbelt så mye som ble brukt i løpet av 2003 og Vi ser nå at mengden av penger trukket av de best betalte ansattene har en reell innvirkning på universitetets økonomi, sa studentunionsrepresentant Michael Chessum til Times Higher magazine.

10 16 N DAGSORDEN 17 Den bevisste turist Mer enn selve destinasjonen er det hvilke valg du tar som turist og hvordan du oppfører deg på reisen som gjør det til en etisk reise, mener Tone Granaas i Grønn Hverdag. Tekst: Simen Andreas Jensen Illustrasjon: Erika Eliasson Løkken INTERVJU MED Tone Granaas Daglig leder i Grønn Hverdag I disse dager har mange nordmenn begynt å planlegge sommerferieturer rundt om i verden. Selv om økoturisme fortsatt er en nisje, utgjør fenomenet nå syv prosent av verdens turisme. Hva ligger i begrepet økoturisme? Økoturisme omtales også som etisk turisme. Konseptet går ut på at man som turist tar hensyn til miljøet og lokalsamfunnet, og gjør etisk riktige valg på reisen. Etisk turisme er et stigende fenomen her i Norge. De som går inn for å reise på denne måten gjør bevisste valg og er oppmerksomme på å ikke sette igjen varige spor. Å jobbe med etisk turisme handler om å hjelpe turister med å enklere ta miljøbevisste, dyrevennlige og etiske valg i hverdagen og på reise. korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. I 2008 hadde Egypt 12,8 millioner turister i landet, og landet er et av de mest populære feriedestinasjonene for nordmenn. Samtidig ligger de på 115. plass på demokratiindeksen til The Economist. Er det riktig å feriere i slike land og legge igjen penger der, når man ikke vet hvor pengene går? Det er hvilke valg du som turist tar og hvordan du oppfører deg på reisen som gjør det til en etisk reise, mer enn destinasjonen i seg selv. Ansvaret ligger på deg. Afrika har mange land med korrupsjon og lite demokrati, men en vil denne økningen av globale turister påvirke arbeidet med å gjøre turister mer etisk bevisste? Det blir et enda større behov for å ha etiske standarder. Slike standarder gjør reiseoperatører mer ansvarlig for hvilke reiser de tilbyr. På denne måten kan folk også tenke mer over at reisen skal være etisk. Økningen i turister kan også observeres fra India og Brasil. Dette øker behovet for at turister tenker over hvordan reisen skal være, og hvordan de oppfører seg under reisen. Ved å sette den økende turismen i fokus, kan man sette inn tiltak for å sikre at turisme ikke setter varige spor. Dette vil verne det biologiske mangfoldet og sikre økonomisk velstand for de landene som lever av turisme. Hva bør man tenke på når man reiser? Først og fremst må man tenke på at å reise til fjerne strøk ikke er miljøvennlig. Dersom du velger å reise langt, finnes det mange mulige valg som kan gjøre reisen spennende og mer etisk. Still først og fremst kritiske spørsmål til reiseoperatøren, så vet du om de er ansvarlige og viser hensyn til lokale forhold. Gjør forberedelser også før du drar. Lær deg noen ord og uttrykk, og gjør deg kjent med landets tradisjoner og normer. Benytt deg av lokale hoteller og pensjonater, og gjerne uten badebasseng der det brukes mye vannressurser. Nordmenn er vant til å ha vann tilgjengelig, men vann kan være en knapp ressurs. Sett deg heller inn i lokalbefolkningens situasjon. Ta også hensyn til kulturen der du er, og vær oppmerksom når du reiser til hellige steder der antrekket ditt og hvordan du oppfører deg kan være fornærmende. Mange turistmål ligger i undertrykte regimer, hvor det er Uansett hvor du vil reise, ligger verden for dine føtter, bare husk å trå varsomt. reise til noen av disse landene kan fortsatt være etisk om du gjør de riktige valgene på reisen. Hvis du har lyst til å gjøre reisen din mer etisk og vil sørge for at pengene dine holdes lokalt, ta kontakt med lokalbefolkningen og bruk de produkter og tjenester de har å tilby. Mange av landene har turisme som en viktig inntektskilde. Jo kortere det er fra jord til bord, jo mer kan du være sikker på at den som gjør jobben får betalt. Ved å bruke pengene lokalt, kan det også redusere behovet for tigging fra de lokale. Kina ligger nå på tredjeplass i antall innbyggere som ferierer utenlands, og turisme fra Asia er antatt å øke med fem prosent hvert år. Hvordan Hvis du skal anbefale en etisk reisedestinasjon, hvor vil det være? Hvis jeg skulle anbefalt et sted, så ville jeg anbefalt en kortreist ferie. Opplev Norge, og alt det har å by på. Her i landet har vi utrolig mye kulturelle og eksotiske opplevelser som venter på å bli oppdaget av deg som turist. Hvis du først ønsker å reise utenlands med fly, betal klimakvoter. Jeg var selv på Madagaskar, og det var en fantastisk opplevelse. Der var det et enormt biologisk mangfold og det gjorde meg oppmerksom på at man må verne om slike naturopplevelser. Når du reiser et sted, tenk også på hva du kan bidra med selv. Vær mer enn en turist når du reiser. Skap din egen reise ved å ta kontakt med lokalbefolkningen, involver deg med kulturen i landet. Da vil dører åpne seg for nye opplevelser. Uansett hvor du vil reise, ligger verden for dine føtter, bare husk å trå varsomt. UD

11 18 Meninger 19 Under Dusken tar gjerne imot leserbrev. For å gi rom for alle, begrenses lengden på et innlegg til 3000 tegn inkludert mellomrom. Korte kommentarer og replikker begrenses til 1800 tegn.vi forbeholder oss retten til å redigere og forkorte innlegg. Vi gjør oppmerksom på at innlegg også vil være tilgjengelige på UDs hjemmesider. Bidrag kan sendes til kronikk- og debattansvarlig Jonathan Holt Thorbjørnsen på: FRIST: 8. AUGUST If some longing goes unmet, don t be astonished. We call that Life. Anna Freud ( ) Studentkvitter Trondheim kan sin laks. Hilsen en er å være gode med hverandre, sette pris på hverandre, gjøre noe fint for hverandre, uten å ha lyst til å dele det på Pinlig stillhet,12 mennesker i et auditorium som har plass til 100,foreleser som ikke får til nymotens elektronikk.welcome back 2 Arkivfoto: Marius Sunde Tvinnereim Norges mest gjennomslagskraftige studentdemokrati. Smil eller gjem deg SOSIALE MEDIER Marthe Sandbu Student Vi lever i et samfunn som til stadighet krever at vi presterer - på alle nivåer. Enten man reiser jorda rundt, studerer, lever i kjendis- og glamourverdenen eller er i gang med å stifte familie, møter man kravene om at du skal ha lykkes med den veien du har valgt. Sosiale nettsamfunn som Facebook er en revolusjon med tanke på nettopp dette. Det har gjort det mulig for oss alle å dele vår suksess med omverdenen. De visuelle virkemidlene er sterkest. Det er for mange irriterende lett å sammenligne sin egen livssituasjon med mennesker som framstår som mer suksessrike enn en selv. Når eksamenspresset nærmer seg og et solbrunt og smilende ansikt popper opp på «newsfeed» med teksten «Digg på Bali», kjenner jeg frustrasjonen av å sitte igjen i Norge og i Trondheimsværet... og jeg tror forresten ikke noe på at det regner mer i Bergen. Jaget etter mer er parasitten vi aldri blir kvitt. Vi vil ha mer penger, mer ferie, finere vær og kulere venner. Men er det virkelig mulig å oppnå full tilfredstillelse i alle disse behovene til enhver tid? Jeg tror neppe det hender noen av oss. Flauser og personlige nederlag deles ikke like ofte på Facebook. Hvis ikke det er da en måte å få oppmerksomhet på. De hverdagslige problemene vi sliter med pakkes tettere og tettere sammen innenfor fire vegger. Og vi spør oss hvorfor depresjon er den nye folkeepidemien. Kan det være at vi blir mer og mer upersonlige? Selv om ikke alle er på Facebook, kan man skjelne tendensen i samfunnet. Bruker vi for lite tid til å stoppe opp og bare være takknemlige? Er ikke det da en tilfredstillelse i seg selv? Jeg tror livet er til for å nytes. Jeg tror også vi som er så heldige å ha blitt født i Norge har arvet et ansvar. Så bevisste vi er (eller har muligheten til å være) over de sammfunnsproblemer som eksisterer rundt oss, er det forunderlig hvordan vi til stadighet snor oss unna ansvaret vi har som medmennesker. Jeg gir mediene mye av skylda. Hvis vi vil endre tendensen som brer seg utover Norge, må vi bli flinkere til å snakke med hverandre om ting som angår andre enn bare oss selv. Stimuleres viktigheten av ansvarsbevisstheten, stimuleres også refleksjonen. Den er vår bortgjemte skatt. Har NTNU starta et studie i landbruk? Det lukter bæsj på Close Jeg tenner på gutter med saggebukser og masse voks i håret. Passer såklart på å hive godt med bensin over dem Jeg liker at taggingen på doen på blitz har korrekt bruk av bindestrek og kommaregler. Det er sånne opprørere jeg liker. (Ikke ironisk Er så greit at NRK mp3 reklamerer for at de ikke har reklame på radiostasjonen Har fått russebuksa inn til Sogndal og skal på x-russefest på fredag. Ikkje so stas når eg var russ i fjor STUDENTPOLITIKK Per Martin Sandtrøen og Cathinka Thyness Hhv. Tidligere og nåværende leder av Studenttinget Til redaktøren og NTNUs studenter: Vi har en gladmelding til dere. Dere er representert av Norges mest gjennomslagsdyktige studentdemokrati! I Under Duskens utgave nr gjør vår alles studentavis her i Trondheim et dypdykk i studentdemokratiets organisering ved NTNU. Dette er vi i Studenttinget glade for. Vi er imidlertidig ikke enig i alle konklusjonene. I Under Duskens artikkel «Et studentdemokrati uten politikk» hevdes det hovedsakelig at siden Studenttinget NTNU ikke har et valgsystem med studentpolitiske lister, lider Studenttinget av lav valgoppslutning, demokratisk underskudd, og svekket gjennomslagskraft. Det er viktig å presisere at når vi her skriver studentdemokratiet ved NTNU inkluderer vi også Velferdstinget i Trondheim. Velferdstinget jobber med alle saker som omhandler Trondheimsstudentenes velferd. Under Duskens redaktør skriver «Jeg tråkker ingen på tærne hvis jeg påstår at partipolitikk kan oppildne studentene mer enn en debatt om hvem som ønsker seg et nybygg på Dragvoll mest». Vi vil gi redaktøren et innblikk i fakta. Ved kommune- og fylkestingsvalget høsten 2011 forhåndsstemte omtrent 4000 av NTNUs studenter. Da et klart flertall av NTNUs studenter ikke er bostedsregistrert i Trondheim, er disse nødt til å forhåndsstemme for å kunne delta ved dette partipolitiske valget. Ved valget av studenter i styret til NTNU i 2012 stemte 4494 studenter. Det var altså like mange studenter ved NTNU som avla stemmer ved Styrevalget som ved vårt partipolitiske valg i Det hevdes i artikkelen at en lav valgoppslutning gjør at Studenttingets ledelse har lav gjennomslagskraft overfor både universitetets ledelse og overfor våre politikere. Påstanden om at Studentdemokratiet ved NTNU har lav gjennomslagskraft er for alvorlig til å stå uimotsagt, selv med argumentasjonen over for at valgoppslutningen relativt sett ikke er lav. Studenttinget NTNU har god gjennomslagskraft. Kontakten med universitetets ledelse og politikere i kommune og fylkeskommune er svært god. Det siste resultatet av dette er at ordfører Rita Ottervik har gått ut og støttet studentene i kampen om deltidssykemelding. De siste årene har studentdemokratiet ved NTNU også bidratt til at: 1: NTNU sist sommer satte av drøyt 3 millioner kroner i støtte til Samfundets nybygg. 2: Internasjonal Seksjon har fått bevilget midler til flere fulltidsansatte rådgivere. Dette skal gjøre det lettere for NTNUs studenter å komme seg på utveksling. 3: At treningssenteret på Portalen sto klart i Dette gjør at langt flere studenter nå får mulighet til å trene i moderne fasiliteter, til en meget rimelig pris. Det er fortsatt behov for et nytt idrettsbygg. Politikeravtalen studentdemokratiet inngikk med politikerne før kommunevalget og kontinuerlig kontakt med NTNUs ledelse gjør at flere tomter vil stå til samskipnadens disposisjon for en liten eller ingen utgift, når de er klare for å bygge. Alle sakene som er nevnt ovenfor er resultatet av flere år med kontinuerlig og målrettet arbeid av Studenttinget og Velferdstingets ledelse og styrerepresentantene ved NTNU, hvilket med skiftende partipolitisk ledelse ikke hadde vært mulig. Vi som studenttillitsvalgte skal hele tiden måles ut i fra hva vi får gjennomført. Når Under Duskens redaktør hevder at NTNUs studentpolitikere ikke har noe «å slå i bordet med» tar han feil. Vi lar resultatene tale for oss. Innlegget er forkortet. Stopp omskjæring av guttebarn RELIGION Ina Roll Spinnanger Venstremedlem Å påføre barn lidelse er grunnleggende feil, uansett om begrunnelsen er kulturelt eller religiøst betinget. Vi bør derfor ikke sende signaler om at det er greit å omskjære guttebarn, men ikke jentebarn. Mannlig omskjæring er et medisinsk inngrep som består i at man fjerner forhuden på penis. I Norge er omskjæring av jenter blitt strengt forbudt og man har iverksatt viktige holdningskampanjer. Det er utrolig viktig, da omskjæring av jentebarn påfører jentene store lidelser. Holdningene våre til omskjæring av guttebarn er dessverre helt annerledes. Det har blitt hevdet at omskjæring gir noe beskyttelse mot blant annet syfilis, herpes og HIV, men her er det motstridende konklusjoner. Om det er riktig eller ikke er dessuten irrelevant her, siden vi vurderer etikken av omskjæring på barn som ikke er seksuelt aktive og som er under den seksuelle lavalder. Barnet skal heller ikke måtte gjennomgå kirurgiske inngrep basert på foreldrenes tro. Religionsfrihet bør bety at barnet selv skal kunne bestemme sin tro, og dette er ikke et barn gammel nok til å kunne gjøre før etter puberteten. Argumentene for omskjæring av gutter er etter min mening uholdbar, og praksisen bør bekjempes. Det har blitt anslått at omtrent 2000 guttebarn blir omskåret i Norge hvert år. I 2010 ble 132 omskåret ved offentlige sykehus, mens resten av inngrepene ble utført ved private klinikker eller av tradisjonelle praktikanter. Vi vet at nyfødte barn oppfatter smerte mer intenst enn eldre barn og voksne. Omskjæring er ekstremt smertefullt, og prosedyren varer fra 5 til 45 minutter. Selv den beste smertestillende prosedyre eliminerer ikke all smerte, og effekten av smertestillende avtar før smerten avtar helt. Enkelte psykologer har hevdet at omskjæring kan ha langvarig traumatisk effekt, ved endring i atferd og smerterespons i flere måneder etter inngrepet. Barn skal ikke påføres unødvendig lidelse, så enkelt er det. Dersom barnet selv ønsker det kan barnet ta en avgjørelse om å la seg omskjære når barnet er gammel nok til å bestemme, for eksempel i 16-års alderen. Foreldre bør ikke få ta denne avgjørelsen for dem når de er små barn. Jeg støtter derfor barneombudet i at det bør innføres en aldersgrense for omskjæring. Ble så glad da jeg så studenter kostet fortauene, men så var det for å lage en rød Når én Paradise Hotel-deltager kan skape så mye sorg tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape ved å gjøre narr av Noen ganger vurderer jeg å gjøre ting bare fordi det hadde gjort seg i en Ser bakfull ungdom med møkkete arbeidsklær overalt. Å lese til eksamen er åpenbart ingen

12 M 20 MENINGER/KRONIKK KULTUR Min arv Jeg bærer på en tung byrde. Jeg bærer på arven fra mine foreldre. SRI LANKA Roshani Jayakaran Skoleelev, 15 år Lik mange tamilere i diasporan, bærer jeg på en drøm om at vårt folk en dag vil få et verdig liv i sitt eget hjemland. Jeg er selv en av de mange andregenerasjons tamilere som bor i Norge. Mine foreldre forlot paradisøya Sri Lanka, etter å ha gått lei av å leve som annenrangs mennesker i sitt eget land, til fordel for en bedre framtid i Norge. To tiår senere, 19. november 2005 kom Mahinda Rajapaksa til makten og fikk som følge av valget lov til å sitte 6 år som president i parlamentet. Senere ble han gjenvalgt i 2010 med et mål for øyet: Krig mot terror. Borgerkrigen hadde herjet landet siden 1980-tallet og landet var mer splittet enn noensinne. Slik startet altså Rajapaksas «dirty war» for å forene alle borgerne under sinhalesisk styre. (Illustrasjon: Kristine Kolstad) Segregering Sinhalesisk skulle bli nasjonalspråket, buddhismen skulle være statsreligionen og det skulle bli ført en offensiv krig mot LTTE, geriljasoldatene som kjempet for tamilernes rettigheter. Tamilere som består av 4 millioner mennesker måtte finne seg i å leve i et land hvor de ikke forstår språket. I et land hvor statsreligionens ledere, munkene, fungerer som presidentens høyre hånd og er med på å styre politikken til sinhalesernes og da, buddhistenes fordel. Hvordan kan de leve i et land hvor ungdommer må ha høyere snitt enn de sinhalesiske ungdommene for å komme seg inn på universitet? Hvordan kan de leve i et land hvor de ikke har noen frihet? Hvordan kan de leve i et land hvor deres identitet stadig blir fortrykt og tilintetgjort? 17.mai 2009 var en sorgtung dag for tamilere. Den 30 år lange borgerkrigen hadde tatt slutt, men på bekostning av over tamilske liv. I tillegg hadde bortimot mennesker mistet hus, familie og blitt skadet under sluttfasen av krigen og var internt fordrevne i sitt eget land. Stillstand Tomheten og håpløsheten var til å ta og føle på i den tamilske diasporaen. I flere år kjempet vi for å få frihet til ingen nytte og vi stod igjen uten noe. Som Erik Solheim sa «Krigen er vunnet, men freden er tapt!». Tamilere lever i fangenskap i derwes eget land. 3 år etter krigen er ordet pressefrihet blitt historie i Sri Lanka. Alt er kontrollert av regjeringen. De få journalistene som har prøvd å sette seg i mot regjeringen eller de som har prøvd å få fram tamilenes sak blir drept eller bortført. Bare i år er 50 personer meldt savnet. Det eneste media får se og høre er usanne historier om hvor fint hverdagen er av mennesker som ikke tørr å si sannheten av frykt for konsekvensene av å ha ytret sine meninger. Rop for døve ører Fra februar til 16.mai 2009 sto flertallet av tamilere rundt omkring i verden og ropte desperat om hjelp. Tegnene på at det kom til å bli et blodbad var allerede blitt gitt, og vi gjorde alt vi kunne for å avverge dette. Verdenssamfunnet lukket både øyner og ører. Vi ble ikke hørt, men heller et offer for verdens politiske spill. Hvorfor grep ikke verdenssamfunnet inn slik som i Libya? 31.mars 2011 slo en FN-rapport blant annet fast at over mennesker ble drept i krigens sluttfase. Sykehus og «no fire zones» ble bevisst bombet, og de som overga seg ble drept eller fengslet og senere torturert. 22.mars.2012 vedtok FN en ny resolusjon mot Sri Lanka - den første siden krigen tok slutt i I resolusjonen krever FNs menneskerettighetsråd at Sri Lanka gjør mer for å skape forsoning med landets tamilske minoritet, og at myndighetene gjør troverdige forsøk på å granske anklager om at det ble begått menneskerettighetsbrudd under borgerkrigen. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim gikk igjen ut til media og sa: Erfaringen viser at krigsforbrytelser ofte kommer tilbake til dem som har begått dem. Man kan unngå det en stund, men ikke for alltid. Jeg vil ikke utelukke at individer fra Sri Lanka en gang i framtiden vil bli stilt for retten for krigsforbrytelser. TYO (Tamil Youth Organization) har i år startet en Facebook-kampanje for å få norske kanaler til å kringkaste Channel 4s nye dokumentar «Sri Lanka s Killing Fields War Crime Unpunished». Målet er å få frem all urettferden som ble gjort og vekke mer oppmerksomhet mot de over sivile som ble torturert, voldtatt og myrdet. På den måten vil vi åpne flere øyne og fremme saken for de sivile som satt igjen i kryssilden. FNs resolusjon er bare et steg på veien mot rettferdighet. Det gjenstår mye arbeid og nye kamper å kjempe før vi endelig når målet. Dette er min arv. SEND INN KRONIKKFORSLAG TIL meninger@underdusken.no

13 22 Reportasje 23 Alternativt eller allment? Hvilken rolle spiller det alternative miljøet i dagens samfunn? TEKST: Benedicte Midthaug Torsvik og Erland Årstøl FOTO: Øyvor Lyngstad Karevoll og Mona Melanie Lindseth

14 24 R REPORTASJE 25 Institutt for arkeologi og religionsvitenskap ved NTNU, og ansvarlig redaktør for nettstedet skepsis.no. Siden er et samlingssted for mennesker som er kritisk til det de kaller «fantastiske og dårlig begrunnede påstander i norsk offentlighet». Han mener nedgangen i menighetsdeltakelse har skapt et rom for et voksende alternativmiljø. Kirken og det den står for blir mindre viktig. Oppgjøret med kristendommen gjør folk mer tilgjengelige for andre former for religion, sier han. Dyrendal forteller imidlertid at det alternative miljøet ikke ønsker at det de driver med skal kalles religion i det hele tatt, og at de er mer opptatte av opplevelser enn av presteskap og ledelse. Man kan se det som en tilpasning til konsumsamfunnet. Dette er en tendens vi ser i livssyn og religion generelt. Man skrur sammen mer og mer av sin egen tro gjennom ting man konsumerer, og som man dermed velger å se på som viktig. Du kan gå på alternativkurs for å kjøpe nye opplevelser, på samme måte som du kjøper deg en ferie, sier han. ÅNDELIG BEVISSTHET. Jennifer McKenzie bærer et kors rundt halsen, men det er ikke av religiøse grunner. Jeg liker det, det ser veldig moderne ut. Det kan være en vanskelig ting å si, men jeg er faktisk ikke religiøs, sier hun. Mens hun holder rundt korset, forteller hun at hennes livssyn er en blanding av mye forskjellig. Jeg gikk på en katolsk skole. Mesteren jeg følger er hindu, og jeg følger også muslimske mennesker. Jeg tar små biter av alt, og setter det sammen til min egen filosofi. «Den gyldne regel» er en fin vei å følge, sier McKenzie. Hun tror ikke at det finnes en straffende gud. Jeg tror at mange religioner er utmerket for bestemte personer, på bestemte punkt i livene deres. I de fleste religioner er det ikke selve religionen som er problemet, men de religiøse. De gjør religionen om til tåpelige ting du må og ikke må gjøre. Jeg tror ikke Gud er sånn, sier hun. McKenzie mener det blir tåpelig å snakke om at noen er åndelige, og andre ikke. Vi er sjeler i menneskelige kropper. Vi kommer fra høyere strøk, uansett hva du liker å kalle det. Dersom du er religiøs, sier du at vi kommer fra Gud. Andre ville sagt at vi kommer fra en høyere, eller annen bevissthet, sier hun. FORSKER OG HEALER: Anke Weber Smit har en fot i begge verdener. INTERNASJONAL: Jennifer McKenzie jobber som medium over hele verden. Jeg tar små biter av alt, og setter det sammen til min egen filosofi. Jennifer McKenzie DU VELGER en av disse fargeblyantene, DERSOM skal jeg fortelle deg hva som som står sterkt i livet ditt akkurat nå. Svenske Ylva Trollstierna driver med auramåling og tarotkort. På bordet foran henne ligger kort som kan fortelle en om hvilket dyr man ligner på og blyanter i alle regnbuens farger. Vår journalist plukker ut en lyseblå variant. Det er fargen for kommunikasjon, og for å være i lett samtale med mennesker uten å ta alt kjempealvorlig. Det symboliserer nysgjerrighet, og at man vil at det skal skje noe hele tiden. Du uttrykker en positiv energi akkurat nå, sier Trollstierna. Det er en av de siste helgene i april, og vi befinner oss i Trondheim spektrum. Luften eimer av en merkelig blanding av røkelse og smør. Det er alternativmesse, og 95 utstillere har funnet veien for å vise fram det de driver med. Det er et stort mangfold av tilbud, og mye å ta inn over seg for de over 3500 besøkende. Eirik Solum er redaktør i magasinet Visjon, og programansvarlig for alternativmessen. Han forteller om et miljø som opplever stadig større grad av aksept. Det alternative miljøet hadde nok størst vekst på 90-tallet, men vi opplever en økning i besøkstallene våre hvert år. Det vi merker er at aksepten for det alternative er økende. Samfunnet er mer åpne for det vi driver med, sier han. Hva er årsaken til at flere og flere fatter interesse for miljøet, og hvilken rolle spiller det i dagens samfunn? HOLDNING I UTVIKLING. Foran en fullsatt sal i Trondheim Spektrum står en dame med rødt hår, kledd i et lilla og turkist sjal. Jennifer McKenzie er 73 år, og har arbeidet som medium i over 50 av disse. Hun er fra England, driver sin egen praksis i Spania, og blir invitert til å undervise og arbeide over hele verden. McKenzie forteller at samfunnet har endret holdning til det det hun driver med. Da jeg begynte å jobbe som medium, var det veldig lite kjent. Jeg ble ikke respektert, spesielt ikke av menn, og ble behandlet med forakt. Det var ikke før mine spådommer ble til virkelighet at folk begynte å forstå, sier McKenzie. Hun mener at mediesamfunnet har vært med på å åpne dørene for det alternative. De siste årene har det blitt skrevet mye alternativmiljøet, og det har vært omtalt i fjernsyn og på radio. Alle har fått en mye åpnere holdning til det, sier hun. McKenzie ber etter tur en fra hver rad om å fortelle hvilke tre farger de liker best. Disse bruker hun til å fortelle litt om auraen deres, før hun bringer fram en av deres nærmeste som har «gått over til den andre siden». Jeg jobber på mange ulike måter. Når jeg arbeider med store grupper som dette, liker jeg ikke å bare konsentrere meg om kontakt med de døde. Noen ganger kan det være for opprørende. Da er det bedre å fokusere på litt auralesing, hva de ulike fargene betyr og publikums erfaringer. På den måten kan man dele noe, og alle kan lære litt av det. Jeg kan hjelpe deltakerne med å bli mer åndelig oppmerksomme, sier hun. McKenzie vil ikke gå med på at det hun gjør bare er et levebrød. Får du kallet, må du gjøre det, sier hun. ALTERNATIV RELIGIØSITET. Asbjørn Dyrendal er professor ved

15 26 R REPORTASJE 27 Det skal ikke bare være sant for meg hvis jeg sier at jeg kanaliserer din døde bestemor, da skal det være sant for deg også. Professor Asbjørn Dyrendal OVERTRO. På messen vandrer vi rundt blant healere, UFO-entusiaster og folk kledd opp som indianere. Variasjonen er stor, og det er tydelig at det alternative miljøet består av mange som driver med svært ulike aktiviteter. Lise Grønli er på messen sammen med søsteren sin. Hun tror ikke på alt som foregår her. Jeg er nok litt overtroisk, men tror ikke på alt. Det er mange som tjener penger på det som skjer her, sier hun. Hun tror det er mye negative holdninger til alternativ kultur i samfunnet. Folk som Snåsamannen gjør det nok mer troverdig. Samtidig har du folk i kostymer og fjær, som kanskje skader omdømmet litt, sier hun. Grønli har blitt lest på ulike måter ved flere anledninger tidligere, og valgte denne gangen å bli spådd ved hjelp av tarotkort. Det var helt greit. De sier bare fine, generelle ting. Jeg kunne også spørre om noe jeg lurte på selv, og da spurte jeg om jobbsituasjonen min, fordi jeg er i et vikariat. Hun sa at jeg kommer til å flytte, og at det står mellom nord og sør, sier hun. Grønli ser også et mønster mellom denne og de tidligere profetiene. Alle har spådd at jeg får tre barn, og det gjorde hun i dag også, sier hun. Hun er usikker på om spådommene vil påvirke valgene hun tar. Det vil kanskje ligge litt i underbevisstheten min, sier hun. LÅNER FRA ANDRE. NTNU-professor Dyrendal mener alternativmiljøet skjuler seg bak kvasi-vitenskapelige forklaringer. Før hadde man mirakelkurerer med elektrisitet og radium. Nå bruker man kvantemekanikk og nanoteknologi. De gir vitenskapelige begreper en filofosofisk overbygning, og snakker om resultatet som om det var noe annet enn religion. Det blir en litt bedre vitenskap, uten de tørre og akademiske sidene, sier Dyrendal. Det er ikke bare den moderne vitenskapen som brukes til det Dyrendal kaller legitimering. De låner for eksempel didgeridoo fra aborginere og runebommer fra det de tror er samisk sjamanisme. Ofte brukes både nye og gamle forklaringer: «Det er urgammel visdom som bekreftes av moderne vitenskap.» Visdommen kan stamme fra gamle kulturer, som Atlantis, Babylon eller gamle Egypt. Det blir som når Donald Duck er på leten i ruinene etter en eldgammel sivilisasjon. Uten Carl Barks-humor, sier han. Dyrendal mener det alternative miljøet ser på bevisbyrden på en annen måte enn det akademikere gjør. Fokuset er på personlige opplevelser, og ikke beregninger av statistisk signifikans eller kildegransking. Prinsesse Martha Louise sa til Adresseavisen at «det er sant for meg». Det er en måte å slippe unna på. Når det kommer til stykket, vil de ikke at det bare skal være sant for dem. Det skal ikke bare være sant for meg hvis jeg sier at jeg kanaliserer din døde bestemor, da skal det være sant for deg også, sier han. EN FOT I HVER LEIR. Anke Weber Smit er en av de andre foredragsholderne på messen. Hun har doktorgrad i biologi og jobber til daglig som forsker ved Norsk Institutt for Vannforskning. De siste årene har hun også drevet med healing, en kombinasjon som kom uventet på kretsen rundt henne. Det blir en slags spagat. «Hvordan kan du som forsker drive med slikt hokus pokus», spurte de meg. Ingen var SKEPTISK: Professor Asbjørn Dyrendal tror ikke alternative behandlere er bevisste sjarlataner. (Foto: Marius Sunde Tvinnereim) interessert eller åpen nok til å spørre noe særlig om det, sier Smit. Hun mener man bør bruke skolemedisinen sammen med det alternative. Det er en god kombinasjon. For akutte ting som bilulykker eller fødsler bør man ringe lege, eller kanskje prøve begge deler. Skolemedisinen har mange gode sider ved seg, men problemet er at mange ser på det som det eneste alternativet. Det fører til at mange overmedisineres, sier hun. Selv om Smit ikke ønsker å være for kritisk mot sine alternative kolleger, mener hun de også kan ha litt å lære av vitenskapen og skolemedisinen. Selv om leger ofte har lite tid til behandling, er de profesjonelle. Ofte er de tydelige på hva de kan og ikke kan gjøre for deg. Det kunne vi kanskje trenge litt mer av i det alternative. Akkurat som det finnes gode og mindre gode leger, finnes det gode og mindre gode alternative behandlere, sier hun. SIN EGEN TEORI. Smits arbeid innen det alternative involverer også andre elementer, som for eksempel coaching. Biologikompetansen bruker hun til å forsøke å forklare hvordan healing kan fungere, blant annet gjennom proteiner som jobber sammen med DNAet i kroppen. Hun innser likevel at denne teorien vil være vanskelig å bevise med dagens vitenskapelige verktøy. Hvis man ikke kan lage apparater som kan måle healingstråler, hvordan kan man da bevise det, spør Smit. Samtidig mener hun personlig at hun ikke trenger bevis. Jeg ville likt å ha litt mer dokumentasjon, men det er kanskje fordi jeg er forsker. Samtidig trenger jeg ikke bekreftelse, fordi jeg har opplevd i praksisen min og på min egen kropp at det fungerer. Jeg gleder meg til den dagen vitenskapen utvikler seg slik at det er mulig å bekrefte healingens virkning, forteller Smit. IKKE UTEN EFFEKT. Dyrendal mener, på tross av skepsisen, at alternativ behandling kan ha en viss verdi. Utøverne kan blant annet være flinke til å få klientene sine til gjøre forebyggende tiltak, og starte egenbehandling. «Jeg ser at du har mye lilla prikker i astrallegemet ditt, derfor bør du spise mer mager fisk og grønnsaker.» Begrunnelsen som kommer er tåpelig, men du kan bruke rollen som alternativbehandler til å gjøre noe nyttig, sier han. Til tross for det Dyrendal kaller tåpelige begrunnelser, tror han likevel ikke at alternative behandlerne er ute etter å lure noen. Jeg tror stort sett ikke at de er bevisste sjarlataner. De kan være opptatte av å tjene penger, men de ønsker også å «Hvordan kan du som forsker drive med slikt hokus pokus», spurte de meg. Anke Weber Smit ha en effekt på andre, sier han. Dyrendal tror ikke alternativ behandling har noen medisinsk effekt i seg selv. Den lar seg ikke etterspore når man undersøker det. Det er en god grunn til å anta at effekten ikke finnes. De opplevelsene klientene deres får har andre typer forklaringer enn for eksempel «chikrefter» i kroppen, sier han. Han mener at mange av de som har suksess er genuint flinke med mennesker. Alternative behandlere kan tilby en nærhet folk føler at de ikke får andre steder, sier han. UD

16 28 R PORTRETT 29 Epleskjegg Kristofer Hivju spiller Gud, og leker menneske. TEKST: Line Brox FOTO: Marius Sunde Tvinnerheim R FAKTA OM: Kristofer Hivju Født 7. desember Jeg driter i hva som er vondt, så lenge det ser bra ut. Sønn av skuespillerne Erik Hivju og Lieselotte Holmene. Utdannet ved Det Russiske Akademi for Teaterkunst (Gitis) i Danmark. Spiller framtidsamerikaner i filmen After Earth som kommer i Aktuell i rollen som Gud i teaterstykket G7, som spilles på Avant Garden i mai. Skuespillernes foajé på Trøndelag Teater er dekorert med gamle malerier, pompøse møbler og lysekroner. Hele rommet har et teatralsk og gammeldags preg over seg. Tilbakelent i en skinnstol sitter mannen som har innredet det staselige rommet, skuespiller Kristofer Hivju. Det er viktig med litt inspirasjon, sier han. Han ser ikke så rent lite majestetisk ut selv, der han sitter med rødt skjegg og en rungende latter. Et storslått inntrykk står imidlertid i kontrast til mannen som kommer flere minutter for sent etter å ha kjørt barna i barnehagen. INGEN OVER. I en alder av 19 startet han sin skuespillerkarriere. På 14 år har Hivju rukket å være skuespiller på lerretet, på scenen, skrevet kortfilm og jobbet på både norsk og utenlandsk jord. I 2011 spilte han i nyinnspillingen av skrekkfilmklassikeren The Thing, og nylig var han tilbake i USA for å spille inn scener til den M. Night Shyamalan-regisserte After Earth sammen med Will Smith. Nå er han tilbake i sin faste jobb som skuespiller ved Trøndelag Teater. Han beskriver erfaringene sine fra Hollywood som et uvirkelig eventyr, mens han kjærtegner det som er starten på en ny, rødlig og skjeggete attributt. Tilbake på norsk jord skal han innta rollen som Gud i forestillingen G7 av Ingrid Weme Nilsen og Eivind Salen. Førsteinntrykket hans av rollen var en selvhøytidelig, arrogant og sjarmerende drittsekk. Det handler litt om hvordan de har skrevet stykket. Det er alltid gøy med tøffe høystatuskarakterer, men Gud tar litt kaka. Det er ingen over, liksom, sier Hivju og gliser. Tror du på Gud selv? Jeg kan ikke motbevise ham, ergo kan jeg ikke bevise ham heller. Men det er interessant det der, for vi mennesker har et problem vi ikke klarer å forholde oss til, og det er at vi skal dø. Fordi vi ikke vet hva som skjer etter dødsøyeblikket, må vi ha en gud. Vi må søke et eller annet som forklarer noe vi ikke kan fatte, filosoferer skuespilleren. Idet han forteller faller noe som ligner et innpakket manuskript ned på gulvet. Fotografen spør nysgjerrig hva det er for noe. Hivju spøker med at Gud må skape ting, og at det er en trylleting fotografen har fått øye på. Om han kan vise noen trylletriks svarer han ikke på, men fortsetter å fortelle hva stykket han nå spiller i dreier seg om. De syv mektigste landene i verden, G7, er byttet ut med syv guder, som skal finne ut hva de skal gjøre med menneskeheten, forklarer Hivju. Hvem vet hva som kan skje, når alle gudene er samlet på samme sted til samme tid? Finn det ut på Avant Garden 5. mai, sier han med en innlevende, mørk mannsstemme, og etterligner en typisk voice-over til en filmtrailer. Den teatralske mannen ler nok en gang sin rå signaturlatter. TIDLIG KARRIERESTART. Artisten er sønn av skuespillerne Erik Hivju og Lieselotte Holmene. Likevel var det ikke disse som dro den unge Hivju inn på scenen. Han forteller at han startet på musikklinjen, og at det var dette han hadde tenkt til å drive med. Planen endret seg raskt da han spilte Hamlet i en skoleforestilling på videregående. Da ble jeg helt besatt. Det hadde ikke så mye med foreldrene mine å gjøre. Det var basillen som bet meg, sier Hivju. Selv hadde han ingen planer om å ta utdanning, men også dette forandret seg da han i en alder av 19 fikk sin første rolle på Nationaltheateret. Plutselig befant jeg meg på Nationaltheateret med alle de store gutta. Da gikk det opp for meg at jeg måtte lære noe mer, fort. Så jeg dro til Danmark på teaterskole. Men jeg prøvde rett og slett å komme meg unna hele studenttilværelsen ved å gå rett i arbeid, sier han. TERMINATOR. Med en slik innstilling til utdanning, skulle man tro Hivju var den lateste gutten i klassen. Det var han tydeligvis ikke. Da jeg først hadde kommet inn, var jeg en arbeidsnarkoman uten like. Jeg var en slags Terminator

17 30 R REPORTASJE /PORTRETT 31 som la alle menneskelige aspekter til side. Det ble en besettelse å få toppkarakterer i alle fag. Det var et slit, men jeg fikk det til, sier han. Han mener hele essensen med læring er å skjønne hvorfor man skal lære. Noe han forstod altfor godt. Han fikk derfor en mani etter å oppnå de beste resultatene. Skolen begynte kvart over åtte med ballett. Den var ferdig åtte på kvelden, etterfulgt av forberedelser til rundt ti hver dag. Så var det på n igjen neste dag. Det var heavy, forteller han. På tross av skolens harde regime, og følgende lite tid til sosiale morsomheter mener Hivju han har fått mye tilbake for de tre tøffe årene. Det har gjort meg til en god skuespiller, og gir meg fremdeles nye aspekter i arbeidet mitt som artist, sier han. FRA KANIN TIL SKILPADDE. Med en hard studietid bak seg forteller Hivju at han ikke lenger er like streng mot seg selv. Jeg tror mennesker trives best med å jobbe rolig og jevnt hele tiden. Men jeg prøver Han avbryter seg selv, og fortsetter som om han har fått en åpenbaring: Jeg har gått fra å være en kanin til å bli en skilpadde. Skilpadden vil alltid komme først i det lange løp. Kaninen, den løper og løper, og får til masse, masse... Hivju peser illustrerende. Deretter blir den utmattet og må hvile i lang tid. Jeg prøver å være mer som skilpadden, som arbeider rolig, jevnt og lystbetont hele tiden. Det er min arbeidsfilosofi, sier han og slår hånden i bordplaten for å understreke. Gud tar litt kaka. Det er ingen over, liksom. SKIHOPPER. I en forestilling er det flere redskaper som må fungere for å skape en scene. Rekvisitter bør virke som de skal, i tillegg til at skuespillerne selv må huske sine roller og sine replikker. Er ikke alt på plass, kan ubehagelige hendelser oppstå. Huff, det er mye fælt som har skjedd på scenen, sier Hivju tankefullt, etterfulgt av den karakteristiske latteren. Han forteller om en rolle han hadde der pistoler bygd inn i skinner på armene var en del av rekvisittene til karakteren. Det var en sånn som DeNiro hadde i Taxi Driver. Bare at jeg hadde to. Jeg skulle åpne en scene med å smelle dem ut på en kul måte. De fløy så klart veggimellom og jeg var livredd for at de skulle treffe noen av rekvisitørene på siden, forteller han, mens han demonstrerer scenariet med armene. Når noe går galt på scenen, sammenligner han det å være skuespiller med en noe mislykket skihopper. Målet er å hoppe, for så å sveve langt og lenge. Men veldig ofte tryner du og ruller nedover bakken til alles skue, sier han. Ifølge Hivju selv er det ikke nødvendigvis synd at noe går galt. Nå synes jeg det kan være moro: Man våkner litt, og målet blir å komme i en tilstand hvor man er fullstendig kreativ, fri, levende og leken. Ved å trekke inn personlige aspekter, får du mye gratis i arbeidet med rollen, sier han. På mange måter handler det for ham å stole på talentet, uansett hvor dårlig man føler forberedelsene til en forestilling går. Det skal mye jekking til for å omstille seg til nye roller hele tiden, og det er ikke nødvendigvis en god prosess. Men man må likevel ha premiere og møte et publikum etterpå, og det må man takle i den jobben jeg har, sier han. POSERINGSJOVIAL. Skuespilleren avbrytes idet en solstråle treffer hans venstre øye. Der har du n, sier Hivju ivrig. Han dirigerer fotografen rundt i rommet for å få solen til å treffe perfekt. Vent da, der ja, sånn, litt sånn ja. Nå må du ta bilde, sier Hivju som tydeligvis har fått god greie på lyssetting og fotoknipsing i løpet av karrieren. Akkurat det med lyset lærte han i en biografi om Marlon Brando. Han sa: «Jeg ble ikke en god skuespiller før jeg ble venn med lysmannen». Lyset kan få deg til å se tøff ut, slem, vakker, ung og alt mulig. En noe bekymret fotograf håper skuespilleren ikke føler ubehag der han sitter med det sterke lyset midt i øyet. Jeg driter i hva som er vondt, så lenge det ser bra ut, flirer han. Han fortsetter sin guddommelige posering foran kameraet. God, sier han teatralsk med en amerikansk aksent, ler en høytidelig latter og inntrer rollen som verdenshersker. UD Prosjekt grinebitar Nei og nei, det gjeng over styr med #dettalandet. Me må kjempa imot byråkratiet, ukulturmarxistane og det kulturelle forfallet. Eg skal bli femti år før mi tid. TEKST: Emil Flakk FOTO: Simen August Askeland EIT SLIKT PROSJEKT er sjølvsagt ganske ambisiøst. Ein blir ikkje forbitra på éin dag, jamvel om ein skriv nynorsk. Det gjeld å sopa til seg så mange irritasjonsmoment som råd er. Det er nok å klaga på, berre ein ser langt nok attende i historia. Alt var betre før. Lat oss starta i det enkle. Fyrst: Desse innvandrarane. Det er mest so eg svelgjer kamferdropset når eg tenkjer på det. Dei kjem inn i store flokkar og nektar å læra seg språket. Dei brautar høgt på bussen og flytter vekk når dei har fått gratis utdanning. Eg talar sjølvsagt om bergensarane. DET ER MEST SO skallen kokar over når eg tenkjer på naiviteten og vettløysa. Bergensfolk høyrer heime i Bergenland. Det var meint slik fyrstpå når gudane meisla ut landskapet vårt. Heilt tilbake i geologisk tid, og då altså omlag i den tid Martin Kolberg vart fødd, so reiv gudane til med sju veldige fjell og prøvde å sperra byen inne. Det same gjorde dei med Bærum heile sulamitten ligg i ein gamal, nedfallen vulkan. Unorske er dei. Ekte nordmenn hadde vett og gjekk høgt til fjells. Der har me sete i gode tusen år og rulla klyppesteinar ned på latsekkene. Men neidå, no skal me vera «snille» og bringa all slags folk innom. Det er utoleleg teit. VEGEN TIL HELVETE er brulagd med gode intensjonar, som økonomen Friedrich Hayek sa. Politikarane har misforstått ordtaket og trur det tryggaste er å ikkje byggje veg i det heile. I FNs rikaste land. Politikarar er ein flokk med sløgne skurkar, katolske femtekolonistar, tedrikkande kommunistar og skamlause korntjuvar. Jepp, det er mest so eg skriv eit sint brev til lokalavisi. So, no som eg endeleg er vorten gamal og klok, må eg koma med nokre formaningar til ungdomen. Det viktigaste fyrst: fjellturar og tran. Og disiplin, og draumar. Ungdomen i dag veit mest ingenting av draumar, og det er kanhenda difor det går so skrått med samfunnet. Dei kan læra av Rollag kommune i Buskerud, heimfylket. Kommunevåpenet deira er riksveg 40. Ein dag, eller kveld, skal dei få ein real motorveg. Det er mest so ein skulle tru dei bygde so avsides, berre for å få vegen dit. Det er rotnorske draumar, det. MEN DE UNGDOMAR, de vil aldri læra. Dette samfunnet går over både stokkar og steinar. For å ikkje nemna ustyret som er med dyrestellet. Overalt fer stabukkane, frittgåande såleis. Det hjelper reint lite å pynta på dei med titlar som «politikar», «konsulent» og «ekspert i sosiale medier». Ei geit er ei geit, og dei gamle er eldst.

18 32 R REPORTASJE 33 ANTIKVARIATET. Blikket er i plan med Bakklandets tettpakkede brostein, når vurderingen av Antikvariatets halvliter med Dahls blir gjennomført. Noe skuffende er det at Antikvariatets skjulte skattkammer, Bokbaren, med sitt store utvalg av øl, er stengt. Ingenting er mer selvfølgelig enn at bartebyens eget øl skal nytes her i denne typiske trønderske utegården, påpeker Moralske Tømmermenn. Mannen bak disken, med sixpence og helskjegg, smiler hjertelig og krever ingen identifikasjon når det spørres om studentpris på ølet. Vel ute under presenningen har en klikk førtiåringer med gamle dressjakker, dårlig champagneføring og røyklatter okkupert den eneste varmelampen, og en får raskt kjenne Nidelvens kalde ånde der man sitter i skyggen. Hvem putter gress i øl, da? Skrumplevra Utebrygg i barteby April er så godt som sommer i Trondheim. Når gradestokken viser et par plussgrader er det bare en ting å gjøre: På med solbrillene og fram med utepilsen. Her har man vært så mang en gang før, og dahlsen vekker gode minner i munnvikene, konstaterer Skrumplevra. Av testens utvalgte øltyper er det dahlsen som står studentenes lommebok nærmest. Blant lokalbefolkningen roses denne for å ikke sette flekker på trøndernes vinrøde skjorter eller hvite tennissokker, sier Kuppelhau og ler. Og derfor nytes en slik folkeøl best på plasser som nettopp Antikvariatet. En behagelig Dahls til en behagelig sum: 56 kroner. Men skuffende at Bokbaren var stengt. Terningkast 4. MIKROBRYGGERIET. Veien går videre til stedet som ligger midt i midten, men likevel ikke har en bråkete uteservering. Til tross for prinsegatas nære beliggenhet er Mikrobryggeriet et avskjermet og rolig sted å nyte en kald en. Noe hjemmebrygget og sesongbetont må være et must her, sier Kuppelhau med tilløp til snøvling. De to andre er enige, og straks sitter de med hver sin kalde sesongøl kalt «Våren», med smak av sitrus og gress. Hvem putter gress i øl da, spør Skrumplevra. Moralske Tømmermenn kikker strengt over på henne, men lar det tydeligvis gå. De er der for å ha det hyggelig. Det er ikke varmt i Trondheim nå, men alkoholen gjør sitt for å varme opp de tapre tre. Spesiell denne her, kanskje ikke den beste jeg har smakt. For 73 hele kroner burde man kunne lage bedre øl enn dette, sier Skrumplevra og mimrer tilbake til den fine tiden i solen på Blæst. Men solen er gått ned, ølet blir varmt og traverne vil videre inn i ølhimmelen. Ålreit øl detta altså, men de kan bedre, konstaterer Moralske Tømmermenn. De to andre har allerede forlatt bordet. Det ble med dette. Terningkast 3. Fabelaktig for smaksløkene! «Dark Force» burde nok nytes i mer edruelig og sulten tilstand, for dette er testens mektigste og ikke minst dyreste med sine 110 kronasjer. Terningkast 4. ILA BRAINNSTASJON. Turen fra Midtbyen til Ila er det ingen som husker mye av, annet enn at Moralske Tømmermenn ble liggende igjen. I ettertid ble det mumlet om at «det var jo den dagen det var så bratt, så det var ikke rart vi mistet han». Nok sagt, etter lengre tids spasering åpenbarte endelig den gamle brannstasjonen på Ila seg. Jeg skal ha øl, sier Skrumplevra og lener seg over bardisken. Dahlsen vekker gode minner i munnvikene. Skrumplevra RAMP. «Det beste i livet er gratis eller vertfall ganske billig» sa de blodrøde rapperne i Gatas Parlament i sangen «Tredager n». Noe slikt forventes også når en bestemmer seg for å nyte årets første utepils på Ramp på Svartlamoen. Det sitter allerede seks til syv gamle travere ved baren og rundt om i lokalet. Rockerne kurerer gårsdagen med en duggfrisk Dahls. De rene og pene lokalene virker innbydende, med refleksjoner av solen i det lakkerte trepanelet. En smilende bartender med tatoveringer utenfor skjortebremmen spør hva han kan by på. Har de bare Dahls og Frydenlund bayer i sitt sortiment, undrer Moralske Tømmermenn. Lettelsen danser over skuldrene når man retter blikket mot tavlen over ovnen i kjøkkenet og ser at stedet har langt mer på menyen. Vi tar en Carlsberg Jacobsen Extra, svarer Kuppelhau. TEKST: Skrumplevra og Kuppelhau FOTO: Moralske Tømmermenn Neppe tilfeldig er etiketten merket «økologisk», og med disse dråpene øverst i glasset koser man seg godt i selskap med bartebyens forbipasserende idealister, idet Hallertauhumlen smeller mot ganen. 50 spenn for en fin opplevelse. Terningkast 5. BLÆST. Neste vannhull er Blæst langs Solsidens travle promenade, der refleksgule midtlivskriser, nybakte foreldre og spradebasser staker sin vei gjennom tidsklemma. Inne overses øltappene, og smaksløkene peker mot kjøleskapet med importøl. Etter et par minutter indre dialog med tungen og ganen faller valget på en Erdinger Weissbier. Ah, hveteøl, utroper Kuppelhau i ren begeistring. Stjernene drysser ned i margen i notisblokka når bartenderen henter de lange glassene rett fra frysen. Han heller så ølet skånsomt ned i den kalde vasen, og tar seg tid til å forføre ut det siste skummet innen han ber om betaling. En selvfølgelighet blant kjennere, sier Skrumplevra, som har førstehåndserfaring med både tyskere og ølet deres. Neil Youngs spinkle røst fra høyttaleranlegget viskes ut av samtaler om løst og fast idet man finner seg et bord tettest på fortauet. Jeg kjenner en skrekkblandet fryd nå som leppene snart skal berøre glasset og skummet. Å fryse fast leppene til alles spott og spe er langt fra ønskelig, sier Moralske Tømmermenn. Men den fineste hvete som noen gang er tappet på flaske skuffer ikke, og opplevelsen er total. Her sitter vi og mesker oss med en kald en i sola. Se på alle de misunnelige blikkene vi får, humrer Kuppelhau, tydelig tilfreds med hvordan livet leker nå. Hveteølet vinker til en smilende drøvel og alle fem sanser nikker anerkjennende til et behagelig helhetsinntrykk for den nette sum av 81 kroner. Terningkast 6. RANGERING #1 BLÆST #2 RAMP #3 ILA BRAINNSTASJON #4 BRUKBAR #5 ANTIKVARIATET #6 MIKROBRYGGERIET BRUKBAR. Så er turen kommet til hipsternes og Carlings-rockernes travle hovedkvarter: Brukbar. Det er nå duket for utepilstestens mørkeste kapittel. De tre er på en snurr, som bartenderens bart, og ønsker noe eksklusivt. Jeg anbefaler «Double Extreme Imperial Wheat Stout» fra Haandbryggeriet. Hele ni fuckings prosent, sier han og smiler. De tre kikker på hverandre og smiler. Herfra går det bare en vei. Fy fader, se på den sirupen her da, sier Kuppelhau og kikker opp fra det mørke i glasset. Han får ikke svar. Moralske Tømmermenn er fremdeles forskrekket over testens dyreste øl, mens Skrumplevra stadig er forbauset over de mange varmelampene. Dette er det nærmeste man kommer helårs utepils, sier hun. De andre nikker anerkjennende. Og mens de tørste utsendte nærmer seg medlemsskap i Trondhjems Alkoholikerforening er det vanskelig å skille ordene fra hverandre. Notisblokken er for lengst lagt bort, men på spørsmål om hipsterbula stod til forventningene er alle enige: Javel Kaptein Selvfølge. Kuppelhau har allerede introdusert vårt ærend som utepilstestere. Hva kan du anbefale, herr Servitør, spør Kuppelhau og unngår såvidt å snuble i sine egne stavelser. Øyeblikket senere, lykkelige med hver sin Brooklyn brewery lager i hånden sitter de to i en intim bakgård. Mørket har senket seg, men merkelig nok finnes de ikke kalde. I denne gamle brannstasjonen har sommeren endelig ankommet Trondheim, sier Skrumplevra salig. At noen påpeker at brannstasjonen aldri lå her, men på andre siden av veien, går ubemerket hen. Jævla ålreite folk, da. Og god øl. Her kan jeg sitte i timevis altså, sier Kuppelhau. Skrumplevras hode tilter bekreftende. Dette er testens desidert beste sitteplass. Men 66 spenn for en 0,33 er i dyreste laget. Hva med terningkast 5, spør hun kameraten. Med for lite blod i alkoholomløpet er det vanskelig å svare. Det ble med en femmer. UD

19 34 R REPORTASJE 35 STUDENTAVISA I TRONDHEIMS MEDARBEIDERE 2012 på godt og ondt Foto: Severin Sadjina NYHET: Foran fra venstre: Anders Havdal Tangenes og Marie Sigstad. Bak fra venstre: Eirin Konstad Nilsen, Bård Jahnsen, Peder Moan Hasselknippe, Karoline Larsen Mork, Simen Andreas Jensen, Benedicte Midthaug Torsvik, Eivind Digranes og Karolina Gjelland Lid. NETT: Fra venstre: Monica Kvistad Michelsen, Jonathan Holt Thorbjørnsen, Kaia Holen Lovas, Frida Alexandersen, Ida Vågsether, Lena Gundersby Gravdal, Camilla Muren, Benedicte Sørum, Magnus Christoffersen, Hanne Christin Våge, Aleksander Hauge og Halvor Bjørntvedt. DATA: Fra venstre: Erling Eeg-Henriksen, Emilie Ek, Stine Lillborge, Magnus Kirø, Andreas Sløgedal Løvland, Mats Svensson og Joakim Stoltz. (Foto: Lars Erlend Leganger) STYRET: Fra venstre: Kjetil Åmdal, Monica Kvistad Michelsen, Kaia Holen Lovas, Erland Årstøl, Camilla Muren, Anders Havdal Tangenes, Magnus Kirø, Ingrid Anna Teigen, Cesar Mondragon, Lars Erlend Leganger og Silje Løvstad Thjømøe. MARKED: Fra venstre: Eivind Namløs, Synne Marie Sollie, Julianne Dragseth, Mari Louise Salvesen, Elisabeth Lien, Ida Nordahl og Fredric Hoem.

20 36 R REPORTASJE LAYOUT: Fra venstre: Atli Bjarnason, Cesar Mondragon, Peter Andreas Voigt, Bård Hugo Rynning og Ingrid Bremnes. KULTUR: Fra venstre: Fredrik Moi Dolve, Kristoffer Svendsen Myklebust, Asgeir Midthaug, Emil Flakk, Sofie Sætre, Ingrid Anna Teigen, Amund Rolfsen, Line Brox og Lisa Enes. (Foto: Lars Erlend Leganger) FOTO & ILLUSTRASJON: Fra venstre: Hanna-Emilie Kværner, Bendik Laukeland Knapstad, Allan Ohr, Lars Erlend Leganger, Anette Morvik Robberstad, Marius Sunde Tvinnereim, Evita Lill Bergstad, Juliana Martinsen, Hans Kristian Ryttersveen, Erika Eliasson Løkken, Silje Krager, Severin Sadjina, Helene Mariussen, Kristine Kolstad, Håvard Karlsen og Simen August Askeland.

21 Kultur 37 Med Youtube som våpen Trondheim Filmklubb tar Youtube til den store skjermen. TEKST: Marte Ingebrigtsen FOTO: Øyvor Lyngstad Karevoll Trondheim Filmklubb har inntatt Supa, og dansegulvet er fylt med sofaer, bord og stoler. Det er ikke første gang det vises film i dette lokalet. Denne kvelden er det for øvrig ingen vanlig film som står på plakaten. I stedet for spillefilmer er det Youtube-klipp som skal på skjermen. Konferansier Torbjørn Grav fra Trondheim Filmklubb forteller at Youtube er ukjent territorium for filmklubben. Ideen er å prøve noe nytt, og se på nye muligheter, sier han. Til vanlig er det først og fremst klassiske filmvisninger filmklubben driver med. Med et slikt arrangement håper de å kunne nå ut til et litt annet publikum. Youtube er også filmformidling, sier Grav. Det konkurreres om å vise fram de morsomste Youtube-klippene. Deltakerne i turneringen har forberedt klippene de vil vise fram på forhånd. I tillegg får de oppgaver som de må løse på stedet. Etter hvert vil deltakerne bli bedt om å finne klipp innenfor bestemte tema. Så man må være flink til å finne fram på Youtube, sier Grav. Poenget er å underholde publikum, og det er også publikum som avgjør hvem som går videre fra hver runde i turneringen. Det avgjøres ut fra applaus og hvordan stemningen er i salen, sier Grav. Grav forteller at filmklubben vil gjøre Youtubeturneringen til en tradisjon. Vi håper det blir noe vi kan gjenta, kanskje to ganger hvert semester. Så håper vi det kan bli ganske stort etter hvert, sier han. Arrangementet begynner, og det er ikke tvil om at filmklubben har fått det resultatet de håpet på. Dansegulvet fylles raskt opp av tilskuere og deltakere. Alt fra tyske truck-instruksjonsvideoer til gamle reklamefilmer for ost får publikum til å bryte ut i latter. Det er morsomt å se på Youtube sammen. Og så kan vi jo drikke øl samtidig, oppsummerer Grav. UD

22 38 K KULTURKOMMENTAR 39 Kulturpuls lest og hørt MIN ANBEFALING Framtiden i våre hender Vil den døde artisten bli levende, og den levende artisten dø? KOMMENTAR Amund Rolfsen Journalist Den amerikanske vestkystrapperen Tupac Shakur har vært seks fot under torva i over 15 år. Likevel var han å se på scenen under Coachellafestivalen i California søndag 15. april sammen med Snoop Dogg og Dr. Dre. Med tredimensjonal hologramteknologi, som tidligere har vært forbeholdt japanske tegneserie-artister og prinsesser som ber om hjelp, sto han der like levende som i Det var skremmende hvor realistisk og troverdig det var, og jeg spør meg selv hva dette vil gjøre med resten av underholdningsbransjen? Hvilke muligheter åpner seg, og hvilke utfordringer står bransjen overfor? Den teknologiske utviklingen skaper et helt nytt marked, og med det store muligheter for musikkbransjen. For de som aldri fikk oppleve for eksempel Jimi Hendrix eller The Doors, vil slike konserter være av stor interesse. Dette stiller også krav til teknologien. For at en konsert skal være autentisk, kan den ikke være helt identisk fra gang til gang, og med mindre de får programmert inn en form for kunstig intelligens, vil det bli basert på tidligere opptak. Live-følelsen vil forsvinne, og det blir som en avansert form av et Youtube-maraton. Det vil også være umulig å gjenskape kreativiteten til en avdød artist, og nytt materiale er derfor utelukket. De gamle, velkjente og døde artistene vil ta plassen til nye fremadstormende artister som skaper ny musikk, og utviklingen vi har hatt de siste 60 år vil stagnere. Det er heldigvis ikke en realitet riktig ennå. Det er fortsatt vanskelig å se for seg at teknologien skal kunne ta over for virkelig kjøtt og blod. Etiske spørsmål melder seg også ved enhver framstilling av døde personer. Er dette respekt for liv, og La oss håpe at noe av det vi kaller science fiction forblir fiction. hvem har rettighetene? Selv om det ikke er snakk om direkte gjenoppliving, vil det være vanskelig for nær familie og venner å se en virkelighetsnær framstilling av en de har mistet. Lysten på profitt kan lett komme til å overskygge personlige følelser, og utfordringene vil hope seg opp. Ikke bare platebransjen kan tjene på hologramvirksomheten. Det kan også åpne nye dører for artister. Snoop Dogg og Dr. Dre fikk sin andel publisitet og sjokkeffekt i midten av april, og det er ingen grunn til å tro at andre artister ikke kommer til å benytte seg av det samme virkemiddelet. Artistene vil for eksempel ha mulighet til å holde flere konserter samtidig. Artisten eller bandet vil da være fysisk til stede et sted, og samtidig projiseres på en scene i flere andre byer. Den nye teknologien vil ikke bare begrense seg til musikkbransjen, men kan brukes av alt fra universiteter i form av holografiske forelesninger til private framstillinger av avdøde familiemedlemmer som de etterlatte vil se en siste gang. I tillegg kan slik teknologi brukes til formål som er uheldige. Kanskje vil Adolf Hitler igjen stå på et podium foran hundretusenvis av mennesker og forkynne sitt budskap. Med dette i tankene er det vanskelig å ikke bli bekymret, særlig på musikkbransjens vegne. Hvis en skal være konspiratorisk kan en konkludere med at teknologi og maskiner vil ta over alt av musikk og underholdning. Den menneskelige artisten vil til slutt bli overflødig, og som første ledd i rekken står albumformatets død som en følge av streaming og den travle hverdag. Nå står vi foran punktet der selve artisten digitaliseres, og ikke bare musikken. Heldigvis er det en del sterke krefter som prøver å forhindre dette. Oppsvinget i salget av vinylplater er et eksempel på en slik forsvarsmekanisme for å redde albumet og ta vare på den menneskelige sjarmen ved musikken. La oss håpe resten av den teknologiske utviklingen møter lignende motstand og at noe av det vi kaller science fiction forblir fiction. Det blir likevel klarere og klarere at vi lever i framtiden. Illustrasjon: Evita Lill Bergstad Vil ikke bli litteraturhistorie Tom Egeland ga nettopp ut den nye krimboken Nostradamus testamente. Til Dagbladet.no presiserer han at han vil ha kompetente lesere. Jeg forventer intelligente lesere. Nei, nå hørtes jeg arrogant ut. Jeg stiller krav til leserne mine, for å si det på en mer sympatisk måte. Det er ikke et mål for meg å skrive enkle historier. Jeg liker å male med bred pensel, og håper at leserne vil være med på leken, sier han. Han forteller at han ikke bryr seg om at krimlitteraturen ikke har noen høy stjerne i litterære kretser. Jeg er fullstendig likegyldig til den typen karakteristikker. Jeg er ikke redd for å si at jeg skriver underholdningslitteratur. Og jeg innbiller meg ikke et sekund at jeg kommer til å gå inn i litteraturhistorien som en stor forfatter. Men jeg ser ingen grunn til å skamme meg over det jeg jobber med, og jeg forventer at håndverket mitt blir respektert, sier Egeland. «Selv om vi kommer fra arbeiderklassen, skal hun få lov til å tro at det er mulig å seile på en sky» Aune Sand var i det poetiske hjørnet da han fortalte Vg.no at datteren, Malove Bluebell Marie Ingeborg Aulie Sand, skal få Kunst i tusen biter En 2630 år gammel statue fikk et hardt møte med gulvet i New York da assistenten til fotograf Eric Guillemain forsøkte å flytte den for å få bedre lysforhold. Nå har assistenten fått sparken, og kunstmagasinet han jobbet for er saksøkt for 1,7 millioner kroner. Verket tilhørte kunstsamleren Corcie Arman, som selv inviterete fototeamet hjem til seg for å vise fram sin imponerende samling. Han forteller at det var et traumatisk øyeblikk da statuen knuste. De forberedte seg til å ta bilder og jeg var i et annet rom, da jeg plutselig hørte at noe gikk i bakken. Jeg har levd med statuen i 25 år og den er uerstattelig, sier Arman til NY Daily News. I søksmålet mot magasinet blir det også framhevet at statuen er en del av verdensarven. Statuen stammer fra Nok-kulturen i gamle Nigeria og kunstverk fra denne perioden er svært sentrale for å forstå afrikansk historie. Eric Guillemain og hans klossete assistent var ifølge Arman «ute av seg av fortvilelse» etter å ha ødelagt statuen, men han presiserer at det kan ikke bringe tilbake den uerstattelige statuen. IIlustrasjon: Atli Bjarnason leve ut drømmene sine når hun blir stor. Menneskeforsøk Den 24-årige performancekunstneren Jacqueline Traide viste fram den brutale siden ved dyreforsøk i forrige måned, da hun lot seg tvangsbehandle i et butikkvindu i London. Traide er veganer og støtter kosmetikkjeden Lushs kampanje for å forby all dyretesting av kosmetikk i EU. Hele performanceseansen varte i ti timer. I løpet av den tiden ble hun tvangsmatet slik at hun fikk brekninger, øynene hennes begynte å renne etter å ha blitt påført forskjellige væsker og hun ble barbert og påført forskjellige produkter. Jeg håper at dette vil bidra til at forbrukerne tenker seg nøye om før de går ut og kjøper et produkt som har blitt utviklet ved hjelp av dyreforsøk, sier Jacqueline. Dyreforsøk for å utvikle kosmetikkprodukter er ulovlig i Norge, men det kan likevel selges produkter som har vært testet på dyr eller inneholder ingredienser som er testet på dyr år er gått siden Blitz så dagens lys. Vi gratulerer. Flere får Det noteres at det vil finne sted et innstillingsmøte til Det Sorte Faars Ridderskab, den 5. juni kl i Høiskolens Rådssal, Hovedbygget Gløshaugen. I Rockheims fotspor Nasjonalbiblioteket betalte kroner for åtte Knut Hamsun-tekster. Da de fikk tilbud om enda mer materiale fra Hamsun og Henrik Ibsen, fikk de imidlertid mistanke om at objektene kunne være forfalskninger. Nå er selgeren anmeldt, og saken har havnet i retten, skriver Aftenposten.no. Objektene vi fikk så kurante og interessante ut. Håndskriften til Hamsun lignet det som var typisk for den tiden de stammet fra, forklarer forskningsbibliotekar Grindheim. Sammen med kollega Oddvar Vasstveit sto han for kvalitetssjekken av objektene forut for salget. I første omgang kjøpte Nasjonalbiblioteket i desember 2005 fem Hamsun-skrifter. Dette var manusfragmenter av boken På Gjengrodde Stier, et minneord over Adolf Hitler, en hilsen til en ukjent person på en konvolutt og to udaterte brev. I juni 2006 var eierhistorikken så opplyst at vi gjennomførte kjøpet, opplyser Grindheim. Blant annet fikk Nasjonalbiblioteket flere kvitteringer, som Økokrim nå mener er falske. Mads Bones Hva er ditt bidrag til kulturlivet i Trondheim? Jeg er skuespiller ved Trøndelag Teater, som for tida har funnet fram slengbuksene og latt håret gro i anledning oppsetningen av Hair. Hvordan kan Trondheim forbedres som kulturby? Ved at vi som bor her tør å oppsøke det ukjente. Trondheim har masse å by på hvis man orker å la seg overraske. Hva er din beste konsert- eller teateropplevelse? For en drøy måned siden trollbandt Mattis Kleppen Familien med bassen sin. Av flere kulturopplevelser i det siste vil jeg trekke fram denne som den mest spektakulære. Hvem er din norske favorittskuespiller eller -skuespillerinne? Vanskelig å se egen andedam utenfra, men hvis vi åpner litt opp, og snakker om favoritter i Norden, vil jeg peke på Sidse Babett Knudsen. Hvordan hun turnerer rollen som mor, kjæreste, venn og statsminister i Borgen sesong 1 og 2 er forbilledlig. Har du noen alternative kulturopplevelser å anbefale? Oppdag hva framtidens Shakespeare, Tsjekov eller Fosse har å by på. Dra til Trøndelag Teater og se hva som har kommet ut av ei fersk, ung og skrivelysten penn: Unge Dramatikere er verdt besøket! Av: Jonathan Torbjørnsen

23 40 K TOPPSAK 41 Traumatisk eksamen KOMMENTAR Under tittelen 22. juli og jeg var ikke engang der har masterstudenter ved NTNU produsert oppsetninger om ettervirkningene av Utøya-tragedien. TEATER TEKST: FOTO: Marte Ingebrigtsen maring@underdusken.no Cesar Mondragon Du er livredd for å såre noen, for å gå over noen grenser. Masterstudent Ane Justvik forteller at hun kjente stor motstand mot å gå inn i prosjektet. Jeg følte at det ble som å pirke i et åpent sår. Det er så kort tid siden det skjedde. Vi har ikke fått noe tidsperspektiv på hendelsene ennå, sier hun. Oppsetningene var resultatet av en eksamensoppgave i den praktiske delen av masterstudiet i drama og teater. Studentene benytter datainnsamlingsmetoder som intervju og observasjon. Tidligere eksamensoppgaver i emnet har også vært samfunnsaktuelle, men med mindre kontroversiell tematikk enn i år. Når temaet er 22. juli, blir temaet det primære og ikke det sekundære, som det egentlig skal være. Poenget er at vi skal lære oss å forske med teater som metode, sier Justvik. Radikalt valg Dette var et radikalt valg. Dersom studentene hadde fått velge mellom flere arbeidstitler, tror jeg ingen ville valgt oppgaven om 22. juli, sier førsteamanuensis Vigdis Aune, som er ansvarlig for emnet. Dersom studentene hadde fått velge mellom flere arbeidstitler, tror jeg ingen ville valgt oppgaven. Vigdis Aune Hun forteller at voldsomheten i tematikken og trykket fra media førte til betydelig motvilje blant studentene. Utsagn som «det er umulig», «det er for tidlig» og «hvilken rett har vi til å si noe om dette» preget arbeidet i begynnelsen, sier hun. Aune forteller at det var sakens aktualitet som legitimerte bruken av den som eksamensoppgave. Terroren 22. juli er et hyperaktuelt tema. Hendelsene vil prege oss som land i lang tid og bli stående som en historisk hendelse. Slik sett kan en si at valget var uunngåelig, sier Aune. Hun beskriver oppgaven som god og krevende. Samtidig understreker hun at det har vært en veldig utfordrende prosess. Å iscenesette en så grusom, ufattelig virkelighet er svært krevende faglig, sier hun. Aune forteller at de etiske betenkelighetene som preget den innledende fasen falt bort underveis i prosessen. Etter hvert som faglige spørsmål fikk større plass, vokste det fram en spennende dynamikk mellom studenter, fag og tematikk, sier hun. Viktig vinkling For Ane Justvik ble det å finne det rette perspektivet på oppgaven et vendepunkt. Det er veldig viktig å se at vinklingen vi jobbet ut fra er ettervirkningene av 22. juli og hvordan det har påvirket oss, sier hun. Justvik forteller at muligheten til å si noe om det de overlevende går rundt og bærer på, uten å måtte gå direkte inn i hendelsene, gjorde oppgaven meningsfull for henne. Det har vært en veldig krevende prossess, men jeg synes det er viktig å lage teater av det, sier hun. Å gripe det ubegripelige Oppgaven ble en test og en demonstrasjon av metodene kurset omhandlet, mener førsteamanuensis Aune. Styrken i de faglige metodene, og evnen til å reflektere og formidle ble satt på en skikkelig prøve, sier hun. Samtidig viser den hvordan teatermediet kan brukes for å behandle aktuelle og kontroversielle tema. I den kulturelle situasjonen etter 22. juli er det nødvendig at vi ikke reiser enkle spørsmål og søker raske svar. Hendelsene er rett og slett ubegripelige. Teateret kan være et medium som reiser spørsmål til oss, og om oss, som skal forsøke å forstå dette, sier Aune. Trakk seg fra emnet Masterstudent Maren Idsø forteller at hun i utgangspunktet var veldig positiv til oppgaven. Jeg tenkte at dette var en veldig stor utfordring for et metodekurs, sier hun. Likevel valgte Idsø å trekke seg fra emnet under arbeidet med oppgaven. Det var personlige grunner til at jeg trakk meg, men ofte kan personlige grunner trigges fram av at man har ISCENESETTER TERROREN: Studenter ved masterstudiet i drama og teater har forsøkt å vise hvordan 22. juli har påvirket oss. en så tung tematikk å jobbe med hver dag, sier hun. Også hun mener at valget av 22. juli som tema gjorde at tematikken fikk mer fokus enn metoden. Jeg for min del fokuserte nok litt mye på tema. Vi skulle blant annet gjøre intervjuer, se på tv-opptak og lese blogger, så vi fikk en forskningsinngang gjennom det, men temaet var der fremdeles hele veien, sier hun. Idsø forteller at det ble viktig å finne en distanse i prosessen. Når man går inn i det blir det tyngre enn bare en interessant idé, sier hun. Åpner for debatt Utøya-overlevende Eivind Rindal mener det er viktig å skape debatt rundt et så kontroversielt tema som 22. juli. 22. juli og alle aspektene rundt det bør være et tema i akademia, sier han. Rindal roser instituttet for å tørre å nærme seg temaet og åpne for kritisk debatt gjennom teatermediet. Samtidig anerkjenner han at 22. juli er et tøft og ømtålelig tema. Det kan diskuteres om avstanden i tid og rom til hendelsen er stor nok, sier han. Professor May Thorseth, leder av Program for anvendt etikk ved NTNU, mener at mangelen på distanse i tid til hendelsene ikke nødvendigvis svekker mulighetene for å si noe meningsfullt om dem. Det bildet som tegnes av 22. juli kort tid etter hendelsen er verken mer eller mindre sant enn de som kommer fram på et senere tidspunkt. De ulike fortolkningene som kommer fram til 22. juli og alle aspektene rundt det bør være et tema i akademia. Eivind Rindal enhver tid er jo også en del av «sannheten», sier hun. Samtidig mener hun det er viktig å ta hensyn til at det er forskjell på hva som oppleves som for tidlig. Tidlig bearbeiding kan være traumatisk for noen og god terapi for andre, sier hun. Thorseth tror det er et stort faglig potensial i et slikt prosjekt. Dersom vi griper til universitetets samfunnsoppdrag og samfunnsansvar har de kunstneriske fagene en viktig oppgave i å hjelpe til å forstå nettopp det som kan virke ubegripelig, eller i alle fall vanskelig å gripe med vitenskapelige argumenter, sier hun. UD Det åpenbart vanskelige Ingrid Anna Teigen Kulturredaktør Førsteamanuensis Vigdis Aune vil ha oss til å tro at NTNU har tatt et radikalt valg når de har Utøyatragedien som tema for drama- og teatereksamen. Jeg vet ikke hvilken boble førsteamanuenser lever i, men det er tydelig at Aune ikke har fulgt med i timen. I en tid hvor Dagbladet.no ser seg nødt til å lansere en «22. juli-friforside-knapp» er det besynderlig at NTNU tror de setter dagsorden ved å spille Utøya-teater. Saken har på ingen måte blitt fortiet. NTNU har ikke tatt et radikalt valg. De har tatt det enkleste valget. De har valgt å problematisere det åpenbare. I denne sammenhengen er imidlertid det åpenbare utilgjengelig for de fleste av oss. Vi har alle et personlig forhold til Utøyatragedien. Mange husker nøyaktig hva de følte da nyheten kom, og den fornemmelsen av ubehag slipper ikke taket. Det trenger å bli behandlet og sett, og teater kan være velegnet i denne sammenhengen. Tittelen på prosjektet, 22. juli og jeg var ikke engang der, belyser maktesløsheten mange av oss har følt i ettertid av massakeren. Vi har blitt tvunget til å forholde oss til det ubegripelige. Vi ser elendigheten, hatet og meningsløsheten i hvitøyet, men vi var ikke engang der, og kan ikke forestille oss hvordan det var. Det sprenger min virkelighetsforståelse å skulle sette meg inn i hvordan det var, og jeg skjønner godt at studentene ved teatervitenskap har hatt vanskelig for å gå inn i prosjektet. Likefullt er det nødvendig. Teateret skal speile sin samtid. Det er en kunstform med ekstremt stort potensiale for å vekke følelser og bidra til ettertanke hos publikum. 22. juli fortonet seg som en kollektiv psykose hvor våre forestillinger om trygghet og samhold ble satt på prøve. Enda så flott det er at tusener samles for å synge «Barn av regnbuen», er ikke dette nok til å bearbeide inntrykkene. Vi trenger at noen går under huden, og tør å konfrontere oss med det som skjedde. Jeg er glad NTNU har valgt Utøya som tema for forestillingen, men de skal ikke innbille seg at de er den første, eller at de blir den siste.

24 42 K 43 I mangfoldets navn ENDRET FOKUS: Rockheim bestemte seg for å endre tema for utstillingen etter at det viste seg at autografene var falske, forteller Petter Myhr. Uekte Beatles Forfalskede autografer pryder veggene på Rockheim. Ledelsen forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. UTSTILLING TEKST: FOTO: Asgeir Hovdelien Midthaug amidthau@underdusken.no Lars Erlend Leganger Rockheims utstilling Get Back består av 40 signerte platecovere av The Beatles. Etter å ha holdt utstillingen åpen i en måned, gikk Rockheim ut i Adresseavisen og innrømte at samtlige autografer var falske. Det hadde ikke blitt gjort grundig nok bakgrunnssjekk av dokumentasjonen til utstillingens eier Einar Arne Iversen. I stedet for å stenge utstillingen, rekontekstualiserte Rockheim den til å omhandle autensitet i forbindelse med signaturer. På søndag ble det avholdt et miniseminar på Rockheim der både Iversen og Beatles-autoritet Nigel Lemon fikk komme til orde. Lemon eier Beatles Marketplace i England, og har fungert som Rockheims konsulent i denne saken. Ekspertene bestemmer Å snu utstillingens fokus var noe vi bestemte oss for ganske fort da det viste seg at autografene var falske, sier direktør Petter Myhr ved Rockheim. Han forklarer den manglende bakgrunnssjekken med at dette var en ferdig utstilling som Statoil hadde produsert i Stavanger, og som Rockheim bare lånte for en periode. Det er ingen fullgod unnskyldning, men det er en forklaring på hvorfor det gikk som det gikk, sier han. Engelskmannen Nigel Lemon har drevet med autentisering og salg av Beatles-memorabilia i mange år. Selv om Rockheim har brukt han som en autoritet, synes Myhr det er skummelt hvor stor definisjonsmakt Lemon og hans likesinnede har. Den verdenen vi har fått innblikk i nå er merkelig. Man må stole på folk som opphøyer seg selv til autoriteter på feltet, og siden det er de som bestemmer hva som er ekte og hva som er falskt, er det egentlig de som skaper denne industrien. Likevel må man bare ha tillit til deres ekspertise i autensitetsspørsmål, sier Myhr. Dårlig forfalskning 95 prosent av alle autografer jeg ser er falske, det florerer av dem. Det kan være nyttig å huske at hvis noe er for godt til å være sant, så er det sannsynligvis det, sier Nigel Lemon fra podiet på Rockheim. Han viser frem eksempler på autentiske og falske signaturer, og utfordrer tilhørerne til å bestemme hvilke som er hvilke. Noe av det som gjør autentisering krevende er at håndskriften forandrer seg over tid. To signaturer som er totalt forskjellige kan begge være autentiske. The Beatles hadde også for vane å skrive autografer for de bandmedlemmene som ikke var tilstede, noe som gjør jobben desto mer krevende. Likevel kan jeg i 99 prosent av tilfellene uten å nøle si om en autograf er autentisk, sier han. 95 prosent av alle autografer jeg ser er falske. Nigel Lemon Da Lemon fikk se de signerte albumene som henger utstilt på Rockheim var han ikke et øyeblikk i tvil om at de var falske. De fleste av autografene ble innhentet av småjenter og nedtegnet på det de hadde for hånden. Ofte var det konsertprogrammer eller andre papirlapper, sjelden lp-plater. Derfor finnes det ikke så mange signerte album i omløp. Om lag 50 for å være spesifikk. Det var tvilsomt at Rockheim skulle ha 40 album i samme utstilling. Da jeg fikk se autografene var jeg ikke i tvil om at de var falske. Forfalskningen var veldig dårlig utført, sier han. Fremdeles gledelig Utstillingens eier, Einar Arne Iversen, forsto at det var mange forfalskninger i omløp da han første gang gikk inn på Ebay og søkte på «Beatles signed». Der var det side opp og side ned med treff. Men siden det finnes nettverk som advarer mot forfalskninger, og siden det finnes ressurser for amatører, trodde jeg at jeg hadde tatt mine forholdsregler, sier han. Første gang han hørte at noen satte spørsmålstegn ved autografene, tenkte han at det bare var kritiske røster, som det finnes mange av i miljøet. Etterhvert som flere eksperter uttalte seg om saken ble jeg utfordret av Rockheim-direktør Petter Myhr på dokumentasjon, sier han. Iversen forteller at han tross alt kan leve med dommen autoritetene har felt over samlingen hans. Gleden er der fortsatt, sier han. UD IDEALKROPP: Dansekunstner Silje Bævre Lian mener dansefaget trenger ulike kropper. Trondheims eneste dansefestival setter kropp på dagsorden. DANSEKUNST TEKST: FOTO : Ingrid Anna Teigen ingridte@underdusken.no Anette Morvik Robberstad Multiplié er en dansefestival som tøyer og bøyer ideen om hva dans kan være. Dansekonsulent Ingeborg Dugstad Sanders ved Dansit, Senter for Dansekunst i Sør-Trøndelag, er svært fornøyd med gjennomførelsen av årets festival. Hun mener festivalen har bidratt til å ufarliggjøre dans for publikum. Dans er en uttrykksform som kan passe alle. Vi har vist fram utøvere som ikke nødvendigvis passer inn i det tradisjonelle bildet av en dansekunstner. En av initiativtakerne til festivalen er Tone Pernille Østern, grunnleggeren av dansegruppen Danselaboratoriet, som har dansere med funksjonshemninger og svært ulike kropper. Det er dette Multiplié handler om, at dansekunstnere er forskjellige i uttrykk og form, sier hun. Press i bransjen Silje Bævre Lian er en av de profesjonelle dansekunstnerne som har vært innom festivalen. Multiplié utfordrer begrepet dansekunstner. Vi vokser opp med et bilde av dansekunstneren som en ung og perfekt kropp. Hvem som har rett til å stå på en scene blir definert for oss. Det skaper et stort press på de aktørene som har lyst til å drive med dans, sier hun. Bævre Lian tror ikke det at festivalen åpner for amatører svekker anseelsen til de profesjonelle danserne. Vi er mer interessert i å vise samspillet mellom profesjonelle og amatører enn skillene. Dans handler om å uttrykke noe, og det kan man gjøre på mange ulike måter. Man trenger ikke være faglært for å formidle gjennom dans, sier hun. Ulik lønn for ulik jobb Til tross for at skolerte og uskolerte dansere står side om side på scenen under Multiplié, skilles det fortsatt mellom de to gruppene lønnsmessig. De profesjonelle dansekunstnerne får alltid betalt for de produksjonene de er med på. For amatørene er det i større grad et fritidstilbud som gir ekstra erfaring, sier Dugstad Sanders. Danser Bævre Lian tror dette kommer av at Kulturrådet ikke alltid kan eller vil lønne ufaglærte utøvere. Dette reflekteres også i hvem som tilbys en utdannelse her til lands. I Norge skal dansere passe inn i en estetisk form. Multiplié er med på å utfordre dette. Man kan være en god danser selv om man mangler bein, sier hun. Lysende framtid Multiplié blir arrangert annenhvert år, og årets festival var den femte i rekken. Dugstad Sanders lover at det ikke blir den siste. Multiplié har blitt en av Dansit sine kjerneaktiviteter. Nå skal vi ha en grundig evaluering av årets festival og så starter planleggingen av neste. Vi tar sikte på å være enda tidligere ute med søknader om støtte, så vi kan ha en enda bedre festival neste gang. Dugstad Sanders forteller at bevilgningene til festivalen og Dansit har økt jevnt og trutt. Dansit får stadig flere henvendelser fra folk i miljøet som ønsker vår kompetanse, og vil delta i våre aktiviteter. I tillegg ser vi en større tilstrømning av publikum, sier hun. Viktig for miljøet Multiplié er den eneste dansefestivalen som arrangeres i Trondheim. Dugstad Sanders håper festivalen kan bidra til å styrke det lokale dansemiljøet. Trondheimsbaserte dansekunstnere er tjent med at dans får en større plass i kulturlivet i byen. I tillegg virker Multiplié som et samlingspunkt og møtested mellom lokale og tilreisende aktører, sier hun. Ifølge henne har dansemiljøet i Trondheim blitt større de siste årene. Trondheim har fått rykte på seg for å være en plass hvor man kan komme og gjøre noe nytt. Det har blitt en danseby, mener hun. UD

25 44 K KULTURREPORTASJE 45 Bibliotekets skjulte skatter MOTE TEKST: FOTO: Klubbstyret inviterer til byttedag. Har du råd til å ikke komme? Bård Jahnsen og Sofie Sætre bajah@underdusken.no Helene Mariussen Det er tid for skattejakt i Samfundets koseligste lokale, Biblioteket. I dag skal det imidlertid ikke letes etter bøker, men etter sommerkjoler, skjorter, bukser og alskens andre klær. Det lukter kaffe, og i sofaen sitter noen og spiller gitar. Atmosfæren minner om det man kan finne på en italiensk markedsplass. Midt i Biblioteket, omringet av bokhyller, står det et enormt klesstativ som er fylt til randen av forskjellige klær. Rundt stativet går velkledde mennesker, som med trenede blikk forsøker å finne de skjulte juvelene blant klærne andre vil gi bort. Det er byttedag på Samfundet. Lektorstudent Viktoria Foss er en av de som er mest fornøyd. Hun viser stolt frem en t-skjorte med David Hasselhofftrykk som hun har funnet. Det er en flott mulighet til å få byttet ut de stygge Hennes & Maurits-klærne som ikke passer puppene uansett. Det er fantastisk å kunne oppdatere garderoben selv om man er blakk, sier hun. Viktoria hadde med seg en haug med klær som hun egentlig hadde tenkt å levere tilbake til butikken. Jeg hadde mange klær i klesskapet som jeg aldri har brukt. Jeg hadde tenkt å levere dem tilbake til butikken, men fant ut at dette er en bedre måte å bli kvitt dem på, forteller hun. Viktoria forteller at hun på denne måten får klær hun faktisk har lyst på, og som er unike. Når du bytter brukte klær slipper du den dårlige samvittigheten du får av å ha et klesskap fullt av klær du ikke bruker eller trenger. Samtidig kan du fylle det opp med ting du har lyst på. Det er veldig praktisk, sier Viktoria. Skatter i mangfoldet I dag ser Viktoria etter det hun kaller «hipsterklær». Siden det er så mange forskjellige typer mennesker på Samfundet, regner jeg med at det kommer til å være en del unike klær her. Bare se på det skjørtet her, det er faktisk håndsydd, sier hun entusiastisk mens hun holder opp et flott skjørt og viser oss sømmene. Det er jeg som har sydd det, hører vi plutselig bak oss. Den flinke syersken som står bak skjørtet er Andrea Haugerud Hovik. Hun har tatt med seg flere plagg som hun har produsert selv, og har sett flere av sine kreasjoner forsvinne fra klesstativet. Jeg ville at noen andre skulle få glede av klærne, siden jeg aldri bruker dem selv, forteller hun. Jeg ville at noen andre skulle få glede av klærne, siden jeg aldri bruker dem selv. Andrea haugerud Hovik Selv har hun funnet en fin Dolce & Gabbana-kåpe. Å dra på byttedag er tydeligvis bra for tomme lommebøker. Penisfutteral og scannere Samtidig som ivrige studenter finkjemmer utvalget som henger på stativet og andre plasser i lokalet, sitter arrangørene i en krok for seg selv og strikker, drikker kaffe og synger allsanger. En av de strikkende arrangørene, Synne Krekling i Klubbstyret, opplyser oss om at det ikke bare er klær her. Det er andre ting her også, forteller hun med et smil. Vi får øye på en scanner som står plassert på et bord i nærheten. Det er langt fra det særeste man kan få tak i her. Det var en her som ville gi bort gode råd og livsveiledning, men ingen har tatt imot tilbudet ennå. I tillegg var det en som ønsket å gi bort en penisvarmer, men han har ikke funnet den rette, framtidige eieren ennå, forteller hun. Lun stemning Dette er første gang det har blitt arrangert byttedag på Biblioteket. To medlemmer av Klubbstyret kom på ideen, etter å ha oppdaget at klesskapene var fulle av ubrukte klær. De tenkte at noen andre burde få glede av klærne, og slik ble konseptet «Byttedag i Biblioteket» til. Biblioteket er jo et veldig koselig og særegent lokale. Det er et sted som blir altfor sjelden brukt, og derfor er det positivt å kunne få arrangert noe her, sier Synne. Det er stor variasjon i klærne. Folk kommer og går med nye ting, så utvalget fornyes hele tiden. Underlig nok var det vinterklærne som forsvant først, og vårklærne som henger pent igjen. Studentene i Trondheim er godt nok kjent med været, og er nok føre var, sier Synne. Fin fangst På vei ut døra er det flere personer som huker tak i Synne for å fortelle henne hvor positive de er til konseptet med byttedag. Vi satser på å arrangere en ny byttedag til høsten, og de klærne som blir igjen, gir vi bort til Fretex. Bortsett fra dem jeg tar selv, sier Synne med et lurt smil. Det er forresten bare å ta kaffe og kaker, roper hun over skuldra. Vi tar henne på ordet og slår oss ned i en av de mange sofaene og koser oss med nytraktet kaffe mens vi ser over klærne vi har funnet. En genser, to t-skjorter og en olajakke er ingen dårlig fangst å ta med hjem, uten å ha brukt en krone. Som Viktoria sa kan man faktisk fornye garderoben sin med tom lommebok og god samvittighet.ud

26 47 Den selvstendige havfruen Ann Liv Young kan skremme vannet av deg. Hvis hun har lyst. TEKST: Ingrid Anna Teigen FOTO: Mona Melanie Lindseth EGENRÅDIG KUNSTNER: Ann Liv Young har ingen forventninger til publikum når hun går på scenen. Å møte Ann Liv Young privat er en spesiell opplevelse. Hun er en liten, slank ung dame. Hun er til og med gravid, og slår deg på alle måter som en sårbar person. De fleste vil likevel kjenne henne som en kunstner uten grenser. Hun er «dama som bæsjer på scenen». Enhver som har sett Young opptre kan skrive under på at hun ikke virker som den lettskremte typen. Hun er kjent for sine provoserende karakterer, hvor hun vrir kjente, kvinnelige disneyfiserte karakterer til skremmende og egenrådige personligheter. Jeg ble kritisert for å ikke være barnevennlig. Jeg valgte Disneyprinsesser for å gjøre det mer tilgjengelig for familier, sier hun. Hun forteller at hun ofte endrer forestillingene, men ikke for publikums skyld. Jeg føler ikke noe ansvar for publikum. Jeg tar ikke deres følelser med i betraktningen når jeg lager en karakter. Alle er ulike, og jeg kan ikke forutse hvordan jeg vil virke på den enkelte. Jeg fokuserer på det kreative arbeidet, så får folk føle det de vil, forteller Young. Ingen forståsegpåer Young har defekert på scenen. Hun har hatt live-sex, og brukt onani som virkemiddel i forestillingene sine. Hun kan likevel ikke forstå at showene hennes sjokkerer. Jeg synes ikke det jeg gjør er provoserende. Jeg hadde en liten scene med live-sex i Snøhvit. Publikum kunne så vidt se at dildoen var inne i meg, men likevel ble det et ramaskrik. I Cherryshowene er det svært lite nakenhet og ingen sex-scener. Folk blir provosert av disse showene fordi jeg konfronterer publikum. Jeg er overrasket over at noen kan finne kommunikasjon sjokkerende, sier hun. Hun tror publikum blir redde fordi de er uforberedt på at hun kommer så tett innpå dem. Det er uansett et mysterie for meg hvorfor folk blir redde eller provoserte. De har kommet inn på teateret, de vet det er teater, at det ikke er virkelig, men likevel skjelver de av frykt. Startet tidlig Young forteller at hun begynte å eksperimentere med performance da hun var rundt åtte år gammel. Likevel drømte hun ikke om å bli performancekunstner. Jeg ville egentlig bli filmskuespiller, og studerte koreografi på college. Etter hvert begynte jeg å bli mer og mer skuffet over filmindustrien, og jeg fant ut at jeg heller ville skape mine egne ting. Jeg sluttet på college da jeg var 22, og siden da har jeg bare drevet med performance. Young forteller at hun alltid har hatt mange ideer. Den siste var om en vakker, Enkelte er voldelige og sparker eller slår meg. mytisk skapning som lurer til seg menn. Det ble til forestillingen Havfruen, som også ble spilt i Trondheim. I de opprinnelige historiene om havfruen er hun en fascinerende karakter. Hun lurer til seg menn for å ha sex med dem. Siden dreper hun og spiser dem. Det er fantastisk å se hvordan publikum, og særlig menn,reagerer på dette, sier hun. Blir også redd Jeg vet at enkelte har reagert kraftig på forestillingene til Young, og spør henne om hun noen gang blir redd mens hun er på scenen. Folk kan bli ganske aggressive. Dette har faktisk vært et problem i Norge, særlig i Bergen, der er de gale. Det er særlig menn som responderer dårlig. De sier at jeg er motbydelig, at jeg er en hore. Enkelte er voldelige og sparker eller slår meg. Jeg synes det er utrolig rart. Karakteren min er sårbar og spør om hjelp, likevel vil de skade meg. Young forteller at medarbeiderne hennes er forberedte på ekstreme situasjoner, og at de stopper forestillingen hvis det blir for ille. Hvis noen blir sinte og sparker blir det som regel bare en del av forestillingen, men hvis noen begynner å skade andre er det uansvarlig å fortsette. Alle er forberedt på at noen kan bli hysteriske og vet hva de skal gjøre hvis det skjer. Jeg vil føle meg trygg. Det er ikke sant når journalister eller kritikere skriver at jeg ikke har noen grenser. Jeg er veldig bevisst på det jeg gjør. UD

27 48 K KULTURTEGN 49 Interaktiv avhengighet Teknologien forandrer seg i en rasende fart, gjør menneskene det samme? SOSIALE MEDIER TEKST: Kristoffer Svendsen krisven@underdusken.no ILLUSTRASJON: Håvard Karlsen Internetts inntog i våre sosiale liv har på drastisk vis endret vår måte å kommunisere på. Både i arbeidslivet og på fritiden konfronteres vi med en stadig større strøm av informasjon, og i mange sammenhenger tvinges vi til å kombinere gjøremål. Spørsmålet er hvorvidt vi er i stand til å utføre flere handlinger samtidig. Førsteamanuensis Berit Skog ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, sier det er delte meninger omkring temaet. En enkel type multitasking er å følge en tv-debatt eller lytte til et foredrag, og samtidig trekke ut essensen i en twittermelding. Dersom en derimot skal snakke med en venn, sjekke Facebookstatusen og samtidig svare på en sms, blir det mange faktorer å holde rede på. Konsentrasjonen om hva vennen vår sier, kan i denne situasjonen bli redusert, sier hun. Konsentrasjonsvansker Arbeidsplassen er et av stedene hvor informasjonsoverfloden påvirker oss. Interaksjonsdesigner Ida Aalen hos Netlife Research mener det er flere distraherende faktorer i det moderne arbeidsmiljøet. E-post-kulturen er et problem i mange bedrifter. Noe skal hele tiden gjøres. Du får et signal når det kommer en ny post, og arbeidsflyten blir avbrutt, sier Aalen. Det har etterhvert blitt tydelig at teknologien utvikler seg raskere enn mennesket. Enkelte hjerneforskere mener at hjernen ikke har utviklet seg siden steinalderen, og at den bare mestrer én oppgave av gangen. Det er derfor ikke så rart at det er krevende å jobbe under forhold preget av en konstant informasjonsstrøm. Vi lar oss enkelt distraherte. Før vi ble siviliserte og begynte å lese bøker, var det nok mer fordelaktig å være lett distraherbar, sier Aalen. Informasjonsoverflod Informasjonsoverflod er imidlertid ikke et nytt fenomen. Siden den første e-posten dumpet ned i bedriftenes elektroniske postkasser, har man sett en trend hvor økende tilgjengelighet paradoksalt nok medfører kommunikasjonsvansker i mange bedrifter. Ida Aalen mener organisasjoner burde inkorporere elementer fra sosiale medier i sine elektroniske kommunikasjonssystemer. Mange ansatte får rett og slett for mye informasjon. Man burde opprette forskjellige diskusjonsgrupper og filtrere ut den informasjonen som er mindre viktig for den enkelte ansatte. Ved å opprette interne Twitter-, eller Facebook-lignende informasjonskanaler med mindre almennkringkasting, ville man kunne effektivisere kommunikasjonsflyten, mener hun. Thomas Wold er stipendiat ved NTNU og forsker på sosiale medier. Han mener multitasking er et tveegget sverd, og sier at enkelte arbeidsoppgaver krever mer dyptpløyende tankevirksomhet enn det som er mulig i en hverdag som preges av skiftende oppmerksomhet. Vi blir flinkere og flinkere på multitasking. Det er imidlertid mer usikkert om vi blir flinkere til å utføre dybdearbeid. Det er vanskelig å gå i dybden når man hele tiden blir avbrutt. Noen oppgaver krever vår fulle konsentrasjon, sier han. Avhengighet Dersom mellommenneskelig kommunikasjon må vike til fordel for sosiale medier, vil dette påvirke våre sosiale evner i «det virkelige liv»? Ida Aalen stiller seg tvilende til dette. Tidligere trodde man at de som var svært aktive på Facebook taklet sosiale sammenhenger dårligere i det virkelige liv. Det viser seg derimot at sosiale evner gjelder like mye i de sosiale mediene som i virkeligheten, sier hun. Mennesker krever anerkjennelse fra sine nærmeste. I denne sammenheng kan de sosiale mediene være en enkel kanal for å få bekreftelse fra venner, men i mange tilfeller kan umiddelbar tilfredsstillelse være avhengighetsskapende. Unge forteller at de er redde for å gå glipp av noe. Mye av vennekontakten tilknyttes Facebook. Å bruke Facebook som kommunikasjonsplattform innebærer derfor å være en del av gruppen, sier Wold. Aalen mener avhengigheten henger sammen med belønningsmekanismen som gjør seg gjeldende ved bruk av sosiale medier. Muligheten for belønning på uforutsette tidspunkt er avhengighetsskapende. Når man alltid har en mail å lese, eller alltid kan sjekke Facebook-kontoen for sosial interaksjon, kan folk lett bli avhengige av dette, sier hun. Internett er til stede i de fleste rom vi befinner oss i, og kontakt med andre mennesker befinner seg kun noen tastetrykk unna. Dette medfører høyere krav til selvbeherskelse fra både studenters og arbeideres side. Om man skal være både produktiv og tilgjengelig, vil man måtte inngå kompromisser med de sosiale mediene og kommunikasjonsteknologien. UD