Oslo Militære Samfund Generalløytnant Rune Jakobsen, sjef Forsvarets operative hovedkvarter (FOH)

Transkript

1 1 MILITÆRMAKT OG TOTALFORSVAR HVA SKJER? Oslo Militære Samfund Generalløytnant Rune Jakobsen, sjef Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) Formann, ærede forsamling, Innledningsvis vil jeg takke for invitasjonen til å snakke til denne forsamlingen, og attpåtil på samme dag som generalforsamlingen. Dagens tema er «militærmakt og totalforsvar hva skjer». Før vi beveger oss inn i dette sammensatte landskapet er det viktig å ta med at Forsvarsjefen fra denne talerstol har gitt dere hovedtrekkene i forsvarets situasjon og hva han vurdere som kreves i de kommende år. Sjef for E-tjenesten har fra samme sted gitt forsamlingen innblikk i trusselvurderinger og sentrale utviklingstrekk i Russland. Sjef for Militærmisjonen i Brussel har gitt dere innblikk i hva som skjer i NATO og hvordan dette berører Norge. I tillegg har FFI påpekt de finansielle svakhetene i inneværende struktur og LTP. Disse fire har i sum dekket store tematiske flater og gir meg dermed frihet til å henvise til deres foredrag, og konsentrere meg om det som er kjernen i mitt oppdrag: militære operasjoner. Jeg skal gjøre dette gjennom tre deler. Den første er å ta dere med på en liten reise inn i den fellesoperative hverdag, slik den har utviklet seg de siste årene. Så skal jeg berøre to dimensjoner som ligger utenfor FOH, men som hver på sin måte er tilknyttet våre operasjoner. Det er sivil-militært samarbeid innenfor rammen av totalforsvaret, og tilknytning til NATOs kommandostruktur. Begge disse dimensjonene er i utvikling, og siste punktum er langt fra satt. Jeg ser imidlertid klare konturer av at begge vil ha positiv innvirkning på hvordan Forsvaret fungerer og utfører sine oppdrag. Det operative landskapet i nord er definitivt i endring. Det blir tydeligst hvis man ser utviklingen i et 5-6 års perspektiv, hvilket er et kort tidsspenn. Forandringene kan spores både i aktører, adferd, omfang og i forståelse. Man må gjerne, som president Putin, benevne Arktis som «dialogens territorium», men nordområdene er verken immune eller isolerte i forhold til krefter andre steder i verden. Endring i politisk klima mellom Russland og Vesten etter 2014 har gjort at det militære aktivitetsbildet ikke bare er endret, det leses også på en annen måte. Vi gjør det, og alt tyder på at russerne gjør det samme. Et øyeblikksbilde som illustrerer forandring finner vi blant maritime patruljefly, MPA. Når vi i FOH, for 5-6 år siden hadde allierte på besøk, vakte det stor interesse at MPA hadde en spesialutviklet redningssats i bomberommet, som kunne droppes til nødstedte på havet. Og ikke nok med det, flyenes evne til å være lenge flybåren gjorde dem egnet til å fylle rollen som «on scene coordinator», inntil andre kunne overta. Det faktum at flyene, og i særdeleshet mannskapet, har enestående

2 2 egenskaper til å lete opp ubåter, fremsto nærmest som en grei tilleggsinformasjon. Hyggelig å vite, men det var jo søk og redning som sto i fokus. I 2018 hadde vi et tresifret antall besøkende - sivile som militære på høyt nivå. Norge kjøper nye P8 overvåkingsfly. Dette fremstår i dag nærmest som selvforklarende og ingen besøkende spør om flyenes evne til å levere redningssatser eller annen SAR kapasitet. Nå er det ubåtsøk som fokuseres, det øvrige blir tilleggsinformasjon. Russland har i mer enn 10 år gjennomført moderniserings- og utviklingsprogrammer i sitt forsvar. Forsvarssektoren har også vært relativt skjermet mot økonomiske nedskjæringer, som i de senere år har truffet resten av samfunnet. Konsekvensene er merkbare for oss. Nye kapasiteter i alle domener, ubåter som er vanskeligere å detektere, nye våpensystemer som testes og utplasseres, samt en mer dynamisk basestruktur. Det er ikke bare utstyret som er fornyet, vi ser også endrede operasjonsmønster, speiling av våre øvelser, og omfattende øvingsvirksomhet som rykker tettere på våre områder. Det er ingen grunn til å legge skjul på at vi i perioder bruker omfattende ressurser på å overvåke russisk ubåtaktivitet, enten det er deployeringer vestover, eller i praksis utgruppering av bastionsforsvaret. En annen endring som har blitt merkbar i løpet av få år er økt interesse og nærvær i nordområdene av våre allierte. Og, som illustrert ved redningssatsen til MPA, det har skjedd en tyngdeforskyvning i hva våre allierte er opptatt av. Russisk militær struktur, operasjonsmønster, daglig adferd, og ikke minst undervannsaktivitet er av særlig interesse. Norge er nabo til Russland og geografien ser ut som den alltid har gjort. Hvis vi så legger på 20 år med samhandling på brei front, så er det ikke til å komme forbi at FOH har en grad av nærhet og fortrolighet med russisk militær aktivitet, som våre mer fjerntliggende allierte mangler. Jeg erfarer ofte at det er de mange sider ved opplevd nærhet, vel så mye som på tekniske data, som våre nærmeste ønsker at vi skal dele med dem. Det er ikke bare uttrykt interesse, men også faktisk tilstedeværelse som har endret seg. Hvis man foreløpig ser bort fra Trident Juncture 18, så ser vi en klar økning i øvelser, trening og annen relevant aktivitet fra alliert hold inn i vårt ansvarsområde. Dette gjelder både i landdomenet, sjødomenet og luftdomenet. Rotasjonsstyrken fra US Marine Corps, som er på Værnes og i indre Troms, er det som har tiltrukket seg størst oppmerksomhet i det offentlige. Men, både Nederland og Storbritannia har landstyrker i varierende omfang i nord. Det britiske helikopterprogrammet ved navn «Clockwork» feiret 50 år i Norge for en måned siden. Sjøstridskreftene fra allierte land har også økt merkbart i sitt nærvær. Til forskjell fra for få år siden, er de allierte styrkene i betydelig større grad knyttet til norsk øving, trening og operasjoner. Denne sammenknytningen og koordineringen gir økt operativ evne, og økt treningsutbytte for alle parter. I medier har det vært mye debatt om at USA har vendt seg til Asia og er ved å snu ryggen til Europa. Basert på hva jeg erfarer i FOH er det ikke et slikt bilde som trer frem. Vi har i dag et tettere og bredere samarbeid med USA på operasjonelt nivå enn

3 3 vi har hatt på lenge. Dette tror jeg bunner i amerikansk egeninteresse. USA og andre allierte - har behov for å kunne operere i kaldt klima, og de må ha kunnskap om hva som beveger seg i nord, fordi dette får effekt i Atlanterhavet og videre ut. I den sammenheng fremstår det norske forsvaret som en relevant og kompetent samarbeidspartner. Det synligste eksemplet på amerikansk satsning i Europa er uten tvil gjennoprettelsen av 2nd Fleet, og etableringen av Joint Force Command Norfolk. Et direkte tilsvar til økt alliert sårbarhet i Nord-Atlanteren, og kanskje et synlig resultat av godt politisk håndverk fra Norge siden Jeg registrerer at enkelte medier, de som gjerne baserer seg på anonyme kilder, hver gang det observeres en utenlandsk MPA på Andenes, så meldes det om at det norske forsvaret kneler og utlendingene tar over. Slik er det ikke. Det er ingen grunn til å legge skjul på at vi sliter med aldrende MPA materiell. I kombinasjon med en pågående konvertering til P8 og et tynt personelloppset, er dette utfordrende. Men, vi har hverken kastet kortene eller er satt ut av spill. Miljøet på Andøya leverer. Det er norske maritime patruljefly som patruljerer fra Andøya og østover. Dette er i samsvar med norsk basepolitikk, det er viktig for Norge, og det er viktig for NATO. Russland flyr regulært innsamlingstokt langs finnmarkskysten, vi flyr nord av Kola. Dette er en del av normalbildet, begge parter er vant til det, og spenningsnivået er lavt. Dette er også et operasjonsmønster som respekteres av våre allierte. Når det gjelder øvrige nasjonale kapasiteter, så har vi i løpet av de siste 3-4 år skjøvet stadig mer lenger mot nord. Dette gjelder først og fremst på sjø og land, ikke i samme omfang for luft. På sjøen har vi nå regulær tilstedeværelse og patruljering av overflatefartøy og ubåt. I tillegg kommer kystvaktens løpende virksomhet. På landsiden øver Hæren regelmessig i Finnmark, og er godt i gang med etablering av permanent nærvær i Finnmark. Summen av dette, er at vi i løpet av 5-6 år har skapt et annet normalbilde i vår del av nordområdet eller sagt med andre ord, vi har reetablert det gamle normalbildet. Dette bildet kjennetegnes ved økt og vedvarende militær tilstedeværelse og mer omfattende aktivitet. Dette gir forutsigbarhet, situasjonsforståelse og transparens. Er dette tilstrekkelig? Det skal jeg komme tilbake til i slutten av foredraget. Det faktum at de tradisjonelle militære oppgaver har tatt større oppmerksomhet de senere år betyr ikke at vi overser annen aktivitet. Som nasjonalt hovedkvarter er det vår oppgave å ha en helhetlig situasjonsforståelse i ansvarsområdet. Dette innebærer også innsikt i ikke-militær aktivitet. Innen en rekke sektorer er det jevnt stigende aktivitet. Operasjonsbetingelsene i nordområdene er fundamentalt endret i forhold til under den kalde krigen. Variasjonen i ikke-militær aktivitet er mye større. Antall personer, fly, fartøy og borerigger er totalt forskjellig. Det samme er antall nasjoner som på et gitt tidspunkt har en eller annen interesse i nord. For både Norge og Russland er nord, ikke bare en militærstrategisk viktig region, den har i aller høyeste grad stigende økonomisk betydning med internasjonale overtoner.

4 4 Som denne forsamlingen er vel kjent med har Norges forhold til Russland to gjennomgående dimensjoner, avskrekking og beroligelse. FOH er en av de få institusjonene her til lands som er aktiv i begge dimensjoner. Det jeg har omtalt så langt, kan enkelt sorteres inn i avskrekkingsdimensjonen. Beroligelsesdimensjonen ligger dels i praktiseringen av basepolitikken, konsistent måte å gjennomføre operasjoner på, og ikke minst i organisert kontakt med russisk grense- og kystvakt, FSB. Det siste er en løpende relasjon hvor vi fast har tre møter årlig på NK og sjefsnivå. Til forskjell fra militært samkvem, ble ikke denne kanalen suspendert i Erfaringene er at dette samarbeidet fungerer svært godt, i beste naboskapsånd. I denne sammenheng erfarer vi ikke noe som ligner på markeringer eller signalering. Dette, som et eksempel på at den operative hverdag i møte med Russland i nord er sammensatt. Sammenfattet kan man si at i løpet av få år har det blitt mer av det meste i nord. Det er mer internasjonal oppmerksomhet, flere nasjonale operasjoner, mer russisk aktivitet, flere allierte tilstede, og mer ikke-militær aktivitet. Det har dessverre blitt større avstand mellom norsk og russisk forsvar. Det eneste det har blitt mindre av er is i Polhavet. La meg dog få gi uttrykk for at jeg har respekt for Nordflåtens profesjonalitet, men jeg ser med bekymring på den økende grad av politisk signalering fra Moskva, noen ganger uttrykt gjennom Nordflåtens ressurser. Tilknytning til, og samvirke med NATOs kommandostruktur, er en av de eksterne faktorer som er i bevegelse, og som kan få stor betydning for det norske forsvaret i årene fremover. Her vil jeg gi honnør til Forsvarsdepartementet, som over lang tid har vist fremsynthet og stamina. I 2008 fremmet man det såkalte nærområdeinitiativet, sammen med en håndfull allierte. Mens operasjonen i Afghanistan opptok de fleste, slo man til lyd for at NATO også måtte være synlig på eget territorium, vedlikeholde regional kompetanse, og gjøre bruk av nasjonale hovedkvarters muligheter. FOH ble etablert i 2009, og et par år sener tilbød Norge dette hovedkvarteret til NATO for å utvikle samarbeidsformer langs de linjer jeg nevnte. Tilknytningspunkt den gang var Joint Force Command Brunssum. Jeg var selv sjef for Operasjonsstaben på FOH på den tiden, da vi for første gang briefet direkte, fra Reitan til Brunssum, som en del av Commanders Update Briefing. For å gjøre en kort historie enda kortere, på engelsk heter det at det kreves to for en tango. Underforstått, det er temmelig stusselig hvis man er alene. Og alene ble vi, ordningen opphørte. Det er flere faktorer som bidrar til å forklare hvorfor det gikk som det gjorde. Jeg tror en viktig årsak er at vi var for tidlig ute, en ikke ukjent skjebne for fremsynte. Hovedkvarterene i NATO hadde på det tidspunkt ennå ikke kommet seg hjem til Europa. Som nasjonalt hovedkvarter passet vi dårlig inn i strukturen, og det vi briefet om, fremsto ikke for dem som påtrengende relevant. De så ikke den samme utvikling innen det russiske forsvaret som vi så. Eller for å være litt mer imøtekommende, det kan hende de så det samme som oss, men de tilla det en annen betydning enn vi

5 5 gjorde. La oss ikke glemme at det var på denne tiden at redningssatsen og ikke antiubåt kapasiteten skapte begeistring for Orionflyene. Det har rent mye vann under broene de siste 5-6 årene, og i FOH erfarer vi nå nye retninger, og en gradvis tilnærming fra NATO kommandoer. Jeg vil trekke frem fire faktorer som utvirker dette. Det ene, er omfattende uttrekking fra Afghanistan. Den andre, er Russlands direkte og indirekte maktbruk i Ukraina. Og den tredje, er revitalisering av storskala forsvarsplanlegging i NATO. Sist, men ikke minst, tror jeg det har vokst frem en erkjennelse av at NATO trenger nasjonale strukturer for å kunne fungere, særlig i en innledende fase av en kampanje. Summen av disse forhold, skapte et behov for å forstå hva det vil si å forsvare 29, og snart 30 medlemsstater, et behov for å forstå Russland, og forstå regionale ulikheter og særtrekk. Det er forskjell på Middelhavet og Norskehavet. De som er tett på, ser som regel mer enn de øvrige. De perspektiver som Forsvarsdepartementet fremmet for over 10 år siden, fremstår nå som opplevde behov i NATO, og åpner for interessante utviklingsretninger. Gjennom øvelsene Trident Javelin i 2017 og Trident Juncture i 2018, erfarer jeg hvordan FOH oppfattes som relevant i kraft av kompetanse og kapasitet. Vi blir i stigende grad delaktige i planlegging og gjennomføring av operasjoner, og deltar i løpende beslutninger. Etter en del frem og tilbake har det også vist seg mulig å tegne FOH inn i et NATO K2-diagram, med tilordnet rolle, ansvar og myndighet. For å få dette til å gå opp i praksis, har vi blitt nødt til å gripe tilbake til den gamle modellen med «dobbelthatting». Under TRJ 18 var jeg bl.a RSOM Commander og Rear Area Commander underlagt HQ i Napoli, samtidig som jeg var Host Nation Support Cdr i et sideordnet støtteforhold til NATO. Dette fungerte utmerket, og er sågar et konsept som NATO bør videreutvikle. Her skal det skytes inn, at det hjelper på å være vertsnasjon for å få en funksjon i beslutningssystemet. Men så er det også hva hele tilnærmingen handler om. Det er i forbindelse med operasjoner i vårt tradisjonelle ansvarsområde at vi besitter en særlig, regional kompetanse, og hvor det er naturlig å utnytte de fortrinn som rommes i et nasjonalt hovedkvarter. Nasjonale hovedkvarter som kontinuerlig driver operasjoner, vil ha en særlig situasjonsforståelse, og vil ha en særlig effekt ifht samfunnet NATO opererer i. Viktig i denne sammenheng er også, at FOH benytter engelsk som arbeidsspråk når det er hensiktsmessig. Alle våre forsvarsplaner er skrevet på engelsk, og utviklet i samsvar med NATO doktriner. I dobbel forstand snakker vi samme språk, vi er kompatible. I 2018 ble Trident Juncture gjennomført. For FOH var dette både en øvelse, en operasjon, et selvstendig mål, et utviklingsverktøy, og en milepel på veg mot noe større. Øvelsen fikk stor oppmerksomhet her hjemme, og i beste totalforsvarsånd ble den en arena for kommunikasjon mellom myndigheter og befolkning.

6 6 For NATO representerte øvelsen gjenlæring av hva det innebærer å gjennomføre storskala operasjoner i Europa, i Nord, og for første gang siden den kalde krigen, øvelse i Kollektivt forsvar. For Norges del var Trident Juncture en operasjon som omfattet personell, 220 fly og helikopter, samt 61 kampfartøy. Disse skulle inn til Norge, gjennomføre øvelser og så ut igjen. Alt skulle foregå i samfunnet, og uten at samfunnsrutiner og daglige virksomhet ble forstyrret. Dette var en omfattende og krevende operasjon, men er egentlig det lille bildet av Trident Juncture. Vittige sjeler har ytret at det skulle bare mangle at det ikke gikk bra, vi hadde tross alt forberedt oss i ett år før det braket løs. Det er feil. Vi forberedte oss i 2 år. For å få mening i det, må man gå til det store bildet av Trident Juncture. Da sikter jeg til moderniseringen av totalforsvaret, og den systemutvikling som er bedrevet innenfor den rammen. I det perspektivet blir Trident Juncture en milepel, hvor vi sjekker ut effekten av utvikling så langt, og høster erfaringer for videre arbeid. Det sagt, jeg er samtidig overbevist om at vi ville ha greid det samme mottaket på svært kort varsel, men da med bruk av beredskapslovgivning og en større forstyrrelse av daglilivet på veier, flyplasser, havner og jernbane. Totalforsvar har vi hatt i forskjellige former fra slutten av 1940-tallet. Utgangspunktet var sivilsamfunnets støtte til militærmakten. Med skiftende trusselvurderinger har tyngdepunkt og innretning skiftet med årene, men sentrale institusjoner og lovgivning har hele tiden blitt bevart. I FOH startet vi tidlig med å oppgradere og modernisere forsvarsplaner for Norge. I den forbindelse ble det klarlagt hvor mange av de mindre synlige delene av forsvaret som hadde forvitret eller blitt borte i løpet av 20 år med omstilling. Den grad av selvforsyning og utholdenhet som kunne hentes ut av lager og beredskapsordninger var ikke lenger tilstede. Regiments- og distriktsstrukturene som stod for alt det praktiske var borte. Det samme var ordningen med reserveoffiserer, og annet mobiliserbart personell. I februar 2014, handlet sivilt-militært samarbeid hovedsakelig om Forsvarets støtte til samfunnet, og i svært liten grad om samfunnets støtte og forutsetning for og til Forsvaret. Ikke bare Forsvaret, men også resten av samfunnet hadde gjennomgått store endringer siden sist vi hadde aktiv forsvarsplanlegging. Tyngdepunktet mellom hva som er under statlig kontroll og hva som er markedsstyrt er endret. Det samme gjelder for forholdet mellom virksomheter som er under nasjonal kontroll, og hvilke som er utenlandskeide. Vi opplevede kort og godt et stort behov for å oppdatere våre relasjoner til det samfunn som omkranset selve militærmakten, på en slik måte at den kunne fungere bedre. Modernisering av totalforsvaret handler i stort om å styrke samfunnets samlede motstandskraft. Mye av den effekten man da oppnår treffer kun forsvaret indirekte, men har stor betydning i en videre sammenheng. Sjef E-tjenesten påpekte i sitt OMS

7 7 foredrag det spekter av trusler som Vesten, inklusiv Norge utsettes for. Det er snakk om alt fra tradisjonell spionasje, spredning av villedende og fordreid informasjon, inntrengning i datasystemer, og i enkelt tilfeller manipulering av demokratiske prosesser. Totalforsvaret representerer en av flere motkrefter for at en slik utvikling ikke skal få negativ innvirkning i Norge. For forsvarets del har det utviklingsarbeidet som er utført, i tett samarbeid med sivile partnere, vært avgjørende for den operativitet vi har. Her vil jeg spesielt trekke frem DSB og den rollen de har spilt. Forsvarssektoren og Forsvaret kan muligens oppleves som både komplisert og sammensatt, også for oss som har vårt daglige virke her. Vi blir imidlertid både enkle og oversiktlige, sammenlignet med den kompleksiteten som trer frem når man nærmer seg et tosifret antall samfunnssektorer med tilhørende nivåer. Man kan gjerne drømme om de såkalte gode gamle dager med stor egenforsyning, men det duger ikke i Vår oppgave var og er, å få mest mulig ut av Forsvaret, i samsvar med resten av samfunnet, og ved hjelp av de mekanismer som er tilgjengelige. Jeg vil gå nærmere inn på tre ulike delområder, som henger sammen, og som vi fikk testet ut under Trident Juncture. Disse er: - System for liaisonering - Konsept for vertslands støtte - Strategiske samarbeidsparter Jeg understreker at intet av dette er skapt eksklusivt for øvelsen, dette er elementer i en varig, norsk forsvarsstruktur. Det fine med TRJ 18, var at den hadde en størrelse som gjorde det mulig og relevant å aktivere bredden i Totalforsvaret. Hva gjør man når man skal ha en løpende relasjon til ulike sivile etater og ikke kan anvende forsvarets tilvente kommando og kontrolltenkning? Jo, man tar et annet velkjent redskap liaisonnering og setter det på steroider. FOH har i dag liaisonavtale med 17 ulike offentlige, sivile etater. Til sammen omfatter dette 74 personer. Det store antall personer er en konsekvens av erfaringer fra ulike øvelser. Liaisoner har stor betydning for gjennomføring av operasjoner, og de sivile etatene må ha utholdenhet. De må kunne rotere personell. Alle de 74 har nødvending sikkerhetsklarering, og kan utnytte både eget og vårt graderte samband til sine respektive hovedkvarter. De er kjent i fjellanlegget på Reitan, har en avdelingstilhørighet, en dedikert arbeidsstasjon, og er fortrolig med FOHs arbeidsmåte, produkter og ikke minst språk. Erfaringene så langt, er at denne metoden fungerer utmerket for å tilføre både FOH og samarbeidende etater informasjon, situasjonsforståelse og operativitet, som man ellers neppe ville hatt. Metoden gir også mulighet for kommunikasjon mellom etater,

8 8 som i det daglige er relativt langt fra hverandre i flere henseende. Og, ikke minst, dette er et verktøy for hurtige og enkle avklaringer og beslutninger. Forutsetningen for å få liaisonsystemet kompetent og operativt på kort varsel, er at det jevnlig øves i stort format. Trolig er en årlig øvelse et minimum. I tillegg ser vi på muligheter for faglig utvikling utenfor øvelser. Liaisonsystemet er sentralt i å få totalforsvarskonseptet til å fungere i praksis. Det er ressurskrevende for alle involverte, men det er en metode som er tilpasset vår tid, og den fungerer. Forsvaret av Norge er basert på at i en gitt situasjon så vil vi motta alliert støtte, det være seg fra NATO eller enkeltnasjoner. For at dette skal være praktisk mulig, må Norge ha et mottaksapparat som legger til rette for alliert forsterkning. Dette er kjernen i det vi benevner «Vertslandsstøtte konseptet». Som medlem i NATO, er vi forpliktet til å ha dette, og det finnes en rekke doktriner som regulerer ulike sider ved rollen som vertsnasjon. Å utøve rollen som vertsnasjon var ikke spesifikt knyttet til TRJ-18, det er noe som utføres fortløpende. De siste fire årene har det i gjennomsnitt vært ca 1000 militære fly og 160 fartøy i norsk territorium. Disse skal ha vertslands støtte. I praksis betyr det lite koordinering, og krever kun en liten flik av konseptets totale kapasitet. Å motta store styrker utenfra, er i aller høyeste grad en fellesoperativ operasjon. Vertslands støtte konseptet kan på mange vis sees på som en spisset og tilpasset del av det samlede totalforsvaret, sivil som militær del. For å minne om det jeg tidligere kalte det lille bildet av TRJ-18. Det som skulle inn til landet var ca skip, mer enn kjøretøy, 150 fly og ca soldater. Alt dette skulle over norske kaier, og forflyttes på jernbane og vei. Personell skulle forlegges, bespises og ytes annen nødvendig understøttelse. Og alt sammen skulle ut av landet ila november/desember. Dette klarte vi takket være den systemutvikling som startet to-tre år tidligere. Systemutviklingen er det det store bildet av TRJ-18, og er det som representerer lang og varig forsvarsevne. Men, uten målrettet innsats, videreutvikling og vedlikehold, vil også dette kunne forvitre. Vertslandsstøtte konseptet utnytter så godt som alt av strukturer i Forsvaret. Sentralt står det som benevnes «National Host Nation Support Coordination Centre. Dette er en celle opprettet i FOH/J4, for å ivareta koordinering innad i Norge, og mellom Norge og NATO. Alle styrkesjefene er delaktige i mottak av allierte styrker. Hovedregelen er grenvis organisering og ansvar, Hæren mottar utenlandske hærstyrker, Sjøforsvaret maritime styrker osv.

9 9 Videre er prinsippet, at alle innkommende avdelinger skal være knyttet til en norsk taktisk vertsavdeling. Det er denne avdelingen som står i daglig dialog med de besøkende, tilrettelegger og koordinerer leveranser. For å gjennomføre konseptet er vi helt avhengige av å samarbeide tett, og koordinere med sivile aktører. Det er hele 14 direktorater og fagetater som løpende inngår i vertslandsstøtte konseptet. Det er god grunn til å anta at det inntrykket utenlandske avdelinger får av Norge, for en stor del er farget av hvor godt vertslandsstøtte konseptet fungerer. Det er her den militære hverdagens små og store utfordringer skal finne sin løsning. Og, det er de manglende eller uelegante løsninger som vil bli husket. Gitt tidligere bortfall av regionale kommandonivå, store militære logistikkstrukturer, er vi i dag avhengige av sivile leverandører, ikke så mye i fred, men i stor grad i krise og krig. Jeg vil i denne sammenheng løfte frem det strategiske samarbeidet bl.a mellom FLO og WGS. Utviklet over tid siden 2015, testet første gang på CR 16, og med en sentral rolle i gjennomføringen av TJ18. Jeg skal ikke si at øvelsen ikke kunne ha vært gjennomført uten WGS, men jeg vil tilskrive mye av deltakerlandenes anerkjennelse av nasjonal støtte kvaliteten på disse tjenestene. Eksemplvis den tyske VJTF brigadens leir på Rødsmoen, som var en av 50 midlertidige leirer opprettet for øvelsen. Konseptet er ikke uten utfordringer. Noen stikkord er folkerettslighet, leveransesikkerhet i krise, sikkert samband, sikkerhetsklarering osv. Og ja, det koster, men langt mindre enn om vi selv skulle ha hatt tilsvarende strukturer i våre oppsetninger. AVSLUTNING «Norge er NATO i Nord». Forsvarsministeren har sagt det, Utenriksministeren har sagt det, og Statsministeren har sagt det. President Trump uttrykte det litt annerledes: «Norway is the eyes and ears of the northern flank of NATO.» Norge, NATO og Nord. Tre sentrale stikkord som rammer inn de operasjoner vi bedriver hver dag. Kjernen er situasjonsforståelse og handlingsevne for å ivareta verdier og interesser. Dette er et utsagn som forplikter. Dette er ingen liten oppgave, og som fellesoperativ sjef ser jeg tydelig at dagens forsvar ikke er tilpasset oppgaven. Selv om NATO alltid vil være en fundamental forutsetning for Norges sikkerhet, mangler vi både bredde, dybde og utholdenhet for å gi dette begrepet substans og nødvendig troverdighet. Inneværende langtidsplan har i stort en god hovedinnretning, men volumet er for lite, den interne ubalanse for stor, og fremdriften for langsom. Som dere sikkert skjønner har jeg forventninger til den kommende langtidsplanen. Med et endret og mer alvorlig sikkerhetspolitisk bakteppe, og økte forventninger til reaksjonstid og operativitet, er det nå en gylden mulighet til å gjøre nye og djerve prioriteringer.

10 10 Fra tid til annen hører jeg enkeltrøster som taler mot en snarlig økonomisk styrking av Forsvaret. Enkelte av dem påstår sågar at det vil føre til sløsing og ineffektivitet. Jeg kunne ikke ha vært mer uenig. På kort sikt kan vi uten risiko fylle opp de lager og beholdninger som vi har tært på i årevis, kun begrenset i tid av industriens ledetid. Til dette alene, kunne vi ha brukt et tosifret milliardbeløp i dag. Fra det fellesoperative nivået anser jeg det nødvendig å styrke FOHs robusthet i bredde og dybde. Nye fagområder som bl.a. SPACE, INFOOPS, Vertslandsstøtte og EK fordrer mer personell. I tillegg må HQ styrkes for å ha evne til å lede strid samtidig som vi mottar alliert støtte. Størsteparten av vårt ansvarsområde er hav, og en rekke utfordringer befinner seg i det maritime domenet. Jeg forventer derfor at kommende plan vier oppmerksomhet til Marinen og Kystvakten. Det som trengs, er i større grad å gjøre eksisterende struktur mer robust, mer enn grunnleggende nye grep. Marinens evne til ASW operasjoner må styrkes, og Kystvakten må snarest mulig tilføres adekvat helikopterkapasitet. Ideelt sett burde også Marinen styrkes med ytterligere to ubåter. Den alvorligste mangelen i dagens Forsvar, er en struktur i ubalanse. Hærens struktur er under kritisk masse. Antall kampavdelinger er for lavt til å utgjøre en troverdig nasjonal terskel, noe som forsterkes ytterligere gjennom samtidig løpende internasjonale forpliktelser. I tillegg er Hærens kampkraft sterkt redusert gjennom manglende helikoptermobilitet og foreldet hovedmateriell. Luftforsvaret er i denne sammenheng et lyspunkt. Det er ingen tvil om at anskaffelse av nye kampfly, MPA og Luftvern utgjør en betydelig styrking av Forsvaret. Utfordringen vår her ligger i tiden frem til systemene når full operativ evne. I denne perioden har vi tatt en kalkulert risiko, men som kan kompenseres gjennom inngåelse av bilaterale avtaler og internasjonalt samarbeid. Et annet område som krever snarlig styrking, er beskyttelse mot digitale trusler. Dette gjelder ikke bare Forsvaret, men hele Totalforsvaret. Avslutningsvis vil jeg beskrive Forsvarets mangler i dag som alvorlige. FFI har i sin rapport identifisert underfinansieringen av dagens LTP til 100 milliarder i 20-års perspektivet. Det er mitt håp, at kommende LTP gis en økonomisk ramme for å løse alle svakhetene jeg har påpekt, noe som vil kreve harde nasjonale prioriteringer. Som operativ sjef er det min klare anbefaling at vi nå må benytte anledningen til å gi innhold til begrepet «Norge er NATO i Nord» gjennom å styrke Forsvarets reaksjonsevne, kampkraft og utholdenhet. Takk for oppmerksomheten!