RAPPORT: oppgaveløsning (1,5stp)

Transkript

1 RAPPORT: oppgaveløsning (1,5stp) Studentgruppe: Vegdirektøren: Nå kan vi stoppe forfallet i 2015 Storsatsing på samferdsel - bli med (film) Hålogalandsbrua (film) Drift og vedlikehold (film) GRUPPEOPPGAVE: Etter hver økt av totalt 6 økter skal hver studentgruppe på (2-3) studenter utarbeide et enkelt sammendrag på min.1 og maks. 2 A4-sider av de aktuelle fagemner og foreta egenvurdering. Sammendrag skal gi en klar beskrivelse av innholdet i fagemnet og hva gruppen mener som er viktig. Besvarelsen leveres som gruppebesvarelse inn på It's-learning innen oppsatte frister for de enkelte fagemner. Bruk samme besvarelse i alle fagemner og fyll ut denne forløpende slik at siste besvarelse består av samtlige fagemner. Den enkelte gruppe skal foreta egenvurdering (karaktersette) av emnene i egen besvarelse og Besvarelsen leveres som gruppebesvarelse inn på It's-learning innen oppsatte frister. Bruk denne mal for alle fagemner og fyll ut denne forløpende slik at siste besvarelse består av samtlige fagemner. Endelig rapport blir da på totalt sider (forside + orientering + (1-2)*6 fagsider + evaluerings- og studieopplegg). Denne rapportmal må benyttes. Fullstendig rapporten leveres senes 27.nov Delrapporter for de enkelte temaene må leveres å bli godkjent etter hver studiebolk. Husk å utnytte sidene maksimal. Bruk enkle og oversiktlige figurer. Dette gjør rapporten mer lesbar. Den enkelte student/gruppe skal foreta egenvurdering (karaktersette) av emnene i egen besvarelse og tilslutt sette en samlet karakter for hele besvarelsen. I gruppebesvarelsen skal følgende gjennomføres: - benytte font: arial og bokstavstørrelse 9pt - benytte denne forside + orientering + (6-12) fagsider + evaluerings- og studieopplegg - starte hver delrapport med ingress (målbeskrivelse) på 4-5 linjer (vanligvis benyttes halvfet kursive bokstaver) For å stå i delemnet må alle besvarelser være godkjent og innlevert innen fristen. Dersom der er mer enn 80% plagiering blir oppgaven ikke godkjent. Denne mal må benyttes ved skriving av rapport. Se også eksempel på en A/B-besvarelsefra et annet fag med samme opplegg: eksemple1 eksempel2 NB! I denne kursdelen skal studentene være den aktive part og også evaluere eget arbeid, trykk her. Dette kursopplegg startet i Se resultat fra egenvurdering og tidligere eksamener med løsningsforslag. Vi utfordret Statens vegvesen til å være med. NB! I denne kursdelen skal studentene være den aktive part og også evaluere eget arbeid, trykk her Side 1 av 16

2 Orientering Denne delen skal gi en kort innføring i fagområdet Vegteknikk Hver student må bruke minst 37,5 studietimer til denne studiebolken Storsatsing på samferdsel - bli med (film) Hålogalandsbrua (film) Drift og vedlikehold (film) Planlegging av ny veg (film) Planlegging og bygging av høyfjellsveg (film) Kunnskap er dyrt, men uvitenhet er dyrere Skademekanismer på veg Innhold - Vegplanlegging med grunnleggende definisjoner (uke 40 og 42/2015) - Vegunderbygging og vegoverbygging (uke 44 og 45/2015) - Forvaltning drift og vedlikehold av veger og gater (uke 46 og 47/2015) Denne gjennomgangen skal gjøre studentene kjent med noen av håndbøkene som benyttes i vegfagene og samtidig gir dem et godt grunnlag for og å starte på fagkursene: ITE1861 Veg- og VA-teknikk ITE1877 Drift og vedlikehold av veger og gater Støttelitteratur (noen av håndbøkene kan lånes på biblioteket): - Skademekanismer på veg - V710: Oversiktsplanlegging - N100: Veg og gateutforming - V120: Premisser for geometriks utforming av vegeometri - R700: Tegningsgrunnlag - N200: Vegbygging - VD rapport nr. 265: Lærebok i Drift og vedlikehold av veger og gater - R610: Standard for drift og vedlikehold - V261: Skadekatalog for bituminøse vegdekker Fra emnebeskrivelsen. Kursdelen skal gi en kort innføring fagdelen Vegbygging (1,5 sp): - Vegplanlegging med grunnleggende definisjoner - Vegunderbygging og vegoverbygging - Forvaltning drift og vedlikehold av veger og gater Side 2 av 16

3 Grunnleggende definisjoner (uke 40/2015) Start tema: 2.okt. kl.1000 Gruppearbeid: innleveringsfrist 16.okt Egenvurdering karakter for dette delemnet: B For denne fagbolken må hver student bruke > 6,5 timer V710: Oversiktsplanlegging Sammenfatning av planprosess (side 10-12) Arbeid i praksis (side 63-70) N100: Veg og gateutforming A: Overordnet del (side 11-19) C.1: Dimensjoneringsklasser (side 33-34) C.2: Utformingskrav (side 35-37) Dagens veinett er svært viktig for samfunnet vårt. Det består av alt fra store hovedveier til små gangveier, som benyttes av kjøretøy, syklister og fotgjengere. Det skal tilpasses slik at man for enhver situasjon oppnår god trafikksikkerhet, miljøvennlighet og langvarig holdbarhet. Derfor er det viktig at veiprosjekter planlegges grundig og at dimensjoneringen tilpasses veienes ulike funksjoner. I dette sammendraget blir prosessen som Statens Vegvesen bruker for å lage en ferdig plan til et veiprosjekt beskrevet. Det blir også gått inn på hvordan man dimensjonerer veier. Planprosessen Når et prosjekt skal utformes kreves det en god planlegging fra start til slutt. Det er viktig å følge fastsatte rammer og retningslinjer for at resultatet av planleggingen skal bli forutsigbar og oversiktlig. Rammene og retningslinjene legger vekt på at problemløsningen skal føre til en bærekraftig veisituasjon for samfunnet. I håndbok V710 (se Bilde 1) beskrives det hvordan planprosessen skal gjennomføres trinnvis av Statens Vegvesen, og i samsvar med kommunen, fylkeskommunen og plan og bygningsloven (PBL). Planprosessen deles inn i sju faser, som i korte trekk innebærer: Fase 1 Situasjonsvurdering: Det blir dannet en planleggingsgruppe, og situasjonen rundt prosjektet som ønskes påbegynt beskrives. Fase 2 Problemer, visjoner og mål: Problemforståelse og visjoner diskuteres mellom plangruppa, sentrale aktører, offentlige etater og andre berørte. Det er viktig for å danne seg det bilde av hvilke tanker alle parter gjør seg rundt prosjektet. Målet, eller hensikten, med prosjektet skal også diskuteres. Det finnes ulike fastsatte Bilde 1: Forside V710 overordnede mål som fungerer som ramme for hva kommer frem til. Det skal skje en vurdering av ulike løsningsprinsipper man kan bruke i forhold til visjoner og mål. Fase 3 Planprogram: Her skal planprogrammet og informasjonsplanen utformes, og evt. utredningsprogrammet. Utredningsprogrammet beskriver gjennomføringen av konsekvensutredningen (KU), og utarbeides bare i byggeprosjekter som får store konsekvenser for omgivelsene. KU er altså en lovbestemt analyse etter PBL av alle mulige konsekvenser prosjektet vil ha på samfunn, miljø og trafikk. Denne må til høring hos kommunen og godkjennes før videre arbeid. Offentligheten skal varsles om oppstart av planarbeidet. Fase 4 Registrering, analyse: Alt av grunnleggende data om stedet, trafikk og transport i området som berører prosjektet samles inn og systematiseres. Om det ikke allerede finnes tilstrekkelig informasjon kan det være nødvendig å foreta analyser. Fase 5 Idéer og alternativer: Her skal man utarbeide idéer og løsninger som om hvordan prosjektet skal gjennomføres. Fase 6 Planutkast: Utvalgte alternativer til hvordan man skal utføre prosjektet bearbeides, og skal ende i et planforslag med konsekvensanalyse, eller KU. Hvis prosjektet ikke påvirker omgivelsene i den grad at PBL krever en KU, skal det gjennomføres en konsekvensanalyse. Fase 7 Sluttbehandling: Plan og KU legges ut til høring hos kommunen, og skal vedtas og godkjennes. Da er planen for prosjektet klart, og kan settes i gang. Gjennom hele prosessen er det viktig å ha dialog med alle som berøres av prosjektet. Håndbok 710 beskriver metoder og verktøy som man kan bruke i de ulike fasene i planprosessen. Det handler om hvordan og hvem man skal samarbeide med, og hvilken informasjon man skal formidle. Det er viktig at å dokumentere og informere om det faglige arbeide fortløpende, slik at de mange aktørene som innlemmes i prosjektet kan holde seg oppdatert på hva som skjer i planprosessen. Det beskrives også hvordan man skal jobbe etter PBL i samarbeid med kommunen og fylkeskommunen med hensyn til plan og KU bestemmelser. Side 3 av 16

4 Overordnet del Håndbok N100 beskriver hvilke standardkrav som settes ved bygging av gater og veier, og for utbedring av gamle veier. Bruk av håndboka forutsetter at man har planlagt tiltak på et overordnet nivå med hensyn på hva som er gatas eller veiens funksjon, slik at man lett kan finne ut hvilke standardkrav man skal bruke. Forhåndsplanleggingen gjøres innen følgende tema: transportfunksjon, transportkapasitet, dimensjonerende trafikkmengde, framkommelighet, universell utforming, trafikksikkerhet, miljø, klimatiske forhold, fartsgrense, dimensjoneringsklasse/gatetverrsnitt, byggegrense/byggelinje, krysstyper og kryssplasseringer, avkjørsler og avkjørselsregulering, lokalt vei og gatenett, gang og sykkeltrafikk, kollektivtrafikk, belysning og sideanlegg. Forskjellen på om kjørebanen er en gate eller en vei kommer an på transportfunksjoner, omgivelser, trafikkmengde og fartsgrense. Disse forskjellene gir gater og veier ulike funksjoner, og derfor benyttes ulike prinsipper når de skal utformes. Figur A.2, som er hentet fra N100, illustrerer hovedforskjellene på gater og veier. Veier brukes først og fremst i et overordnet nett som avvikler store mengder trafikk, og finnes utenfor og i sentrum av tettsteder og byer. Veier deles inn i nasjonale og øvrige hovedveier, samleveier, adkomstveier og gang og sykkelveier. Gater legges oftest i sentrum av byer og tettsteder, og i boligstrøk. Fartsgrensen skal være mellom 30 og 50 km/t. Gater tilpasses å være nett for persontrafikk, sykkeltrafikk, kollektivtrafikk, personbiltrafikk og næringstrafikk. Dimensjoneringsklasser til nye veier Veier er delt inn i forskjellige dimensjoneringsklasser, som bestemmes i planprosessen ut fra en helhetlig vurdering av veinettet der den planlagte veien skal gå. Her dimensjoneringsklasse har prosjekteringstabeller som gir utformingskrav til veiens forskjellige elementer. De ulike veitypene tilordnes dimensjoneringsklasser som gir utformingskrav ut fra årsdøgntrafikk (ÅDT) og fartsgrense. Tabell C.1 i N100 beskriver hvilke dimensjoneringsklasser som inngår for hver veitype og tabell C.2 i N100 beskriver hvilke utformingskrav som skal brukes for de ulike klassene. For å gjøre veien så behagelig å kjøre på som mulig er det best å bruke samme dimensjoneringsklasse over lengre strekninger, slik at form og helning på veien ikke varierer ofte. Det betyr at endring i ÅDT ikke nødvendig vis gir endring i dimensjoneringsklasse. Veien former seg som en kurve i rommet, som forløper som svinger i horisontalkurvaturen og høydeforskjeller i vertikalkurvaturen. Prosjekteringstabellene gir derfor krav til hvilke kurver som kan henge sammen slik at man ikke får brå endringer i veiens oppbygning. Et eksempel på en dimensjoneringsklasse er H1, som brukes for nasjonale hovedveier og øvrige hovedveier med ÅDT mindre enn og fartsgrense 60 km/t. Figur C1 og figur C2 viser hvilken veibredde, veiskulderbredde og bredde fra midtlinje til veiskulder som skal brukes for H1. Kildehenvisning: V710: Oversiktsplanlegging N100: Veg og gateurforminger Side 4 av 16

5 Vegplanlegging (uke 42/2015) Start tema: 16.okt. kl.1000 Gruppearbeid: innleveringsfrist 30.okt Egenvurdering karakter for dette delemnet: B For denne fagbolken må hver student bruke > 6,5 timer V120: Premisser for geometrisk utforming av veigeometri 3.3 Linjeføring, estetikk og optisk føring (side 33-35) Elementer i horisontalkurven (side 23-24) 4.1 Tverrfall (side 37-41) R700: Tegningsgrunnlag Forholdet til plan- og bygningsloven og andre lover (side 6) Vegnormaler og håndbøker (side 6) 1.03 Myndighet til å fravike krav (side 6) Vi bor i et land med et svært ujevn landskap, og terrenget strekker seg fra høye fjell til dype daler. Når man bygger veier i Norge kommer man ikke utenom bratte bakken og skarpe svinger. Likevel skal det være en behagelig opplevelse å kjøre på veien. Man tar det for gitt at man ikke skal møte på overraskelser om veibanens utforming rundt neste sving eller over neste bakketopp. Disse forventningene krever at veiens utforming er nøye planlagt. Linjeføring, estetikk og optisk føring Veien er en kurve i rommet, og når den skal utformes er det viktig å finne gode løsninger som fremmer trafikksikkerhet og framkommelighet. Dette gjøres ved å gi veien en jevn fasong, med kurver som gir trafikantene oversikt over geometri og hvordan veien forløper videre. For å få en oversikt over veiens fasong, brukes projeksjoner i vertikal og horisontal retning, og tverrprofil. Figur 3.12 (hentet fra håndbok V120) viser et eksempel på slike figurer, og er et eksempel på hvordan man oppnår en jevn og god romkurvatur. En god romkurvatur gir god estetikk og vannavrenning. Man bør ligge unna utforminger der kurvene i horisontal- og vertikalplanet ikke faller sammen slik, fordi det kan gi trafikanter en dårlig oversikt og resultere i farlige trafikksituasjoner. Overhøyde betyr at veiens høyre og venstre kantlinje får ulik høyde i forhold til midtstripen. Feil bruk av overhøyde kan gi en dårlig utforming av veien, og slike ting er viktig å ta i betraktning når man skal bestemme en veitrasé, spesielt når man har kurver med kort klotoide imellom, og overhøydeoppbyggingen skjer over en kort strekning. Horisontalkurvaturen bygges opp av de tre elementene; sirkel, klotoide og rett strekning. Disse er vist på figur 3.1 (hentet fra håndbok V120). Elementene kan kombineres fritt, men det er gunstig å bruke klotoider før og etter en sirkelkurve for å gå en jevn overgang til neste element. Grunnen til at klotoider brukes som overgangselement er at de ved konstant hastighet gir en konstant vinkelfart. En sirkelkurve har konstant krumning, og gir trafikanten god optisk ledning. I sirkelkurver får kjøretøy konstant sidekraft i jevn fart. Sirkelkurver og klotoider er laget slik at sjåføren holder rattet i ro i sirkelen, men dreier på rattet i klotoiden. Rette linjer gir god sikt, men bør kombineres med slake kurver, fordi det i rette linjer kan være vanskelig å anslå avstand til motgående kjøretøy, og deres fart. Side 5 av 16

6 Tverrfall Veiens tverrfall er helning på tvers av lengdeaksen. Normalt brukes tosidig fall på rette strekninger (se figur 4.1, hentet fra V120), mens i svinger og enveisgater brukes ensidig fall (overhøyde) (se figur 4.2, hentet fra V120). Tverrfall brukes til å drenere vekk vann og for å motvirke sidekrefter i svinger. Det gir også bedre komfort for kjørende. Før en sving begynner skal overhøyden bygges opp jevnt over i klotoiden. I klotoider som er 1,4 ganger lengre enn nødvendig strekning for å bygge opp overhøyde, bruker man kortest mulig strekning fra tosidig fall til ensidig fall med samme helningsverdi, for best dreneringsevne. I resterende strekning øker helningen i ensidig fall gradvis. I S-svinger går man rett fra ensidig fall, gjennom et punkt som er vannrett, og over i motsatt ensidig helning. Her brukes ikke tosidig fall mellom svingene. Man kan også bruke metoden vandrende møne for å bygge opp overhøyde. Det gjøres ved å starte tosidig helning i kanten av veien, og gradvis føre mønet over veien, slik at overhøyden til slutt heller motsatt vei. Se figur Tegningsgrunnlag All planlegging når det gjelder avgrensning og utforming av et veianlegg, avklares gjennom reguleringsplaner etter plan- og bygningsloven. Disse planene setter rammer og betingelser for den videre utbyggingen. Dersom det skjer endringer i reguleringsplanen skal dette avklares med kommunen. Reguleringsplanen burde være detaljert nok, ikke bare for å sikre at tilstrekkelige rettigheter og bruksareal blir ervervet, men en detaljert reguleringsplan vil også gi en grundig oversikt over prosjektkostnadene. I tillegg vil også mengden byggesaksbehandlinger, som tegninger og byggemeldinger osv. reduseres dersom mye blir oppklart i reguleringsplanen. Statens vegvesen har en rekke håndbøker som omhandler forskjellige punkter i reguleringsplanleggingsprosessen. Håndbok R700: Tegningsgrunnlag brukes til planlegging når det skal bygges på større veier, som stam- og riksveier, men ved prosjektering av fylkesveier skal det likevel en godkjenning til fra regionveisjefen for fravik fra håndboken. Når det gjelder kommunale veier brukes boken bare som veiledning. Dersom håndboken henviser til krav brukes verbet skal, dersom det er snakk om anbefaling brukes bør, og dersom det gjelder et alternativ eller et eksempel brukes verbet kan. Kildehenvisning: V120: Premisser for geometrisk utforming av veigeometri R700: Tegningsgrunnlag Side 6 av 16

7 Vegunderbygging (uke 44/2015) Start tema: 30.okt. kl.1000 Gruppearbeid: innleveringsfrist 6.nov Egenvurdering karakter for dette delemnet: C For denne fagbolken må hver student bruke > 6,5 timer N200: Vegbygging 00. Generelt 01. Funksjonsrelaterte krav 02. Helse miljø og sikkerhet (HMS) 22. Skråninger og skjæringer i berg 24. Skråninger og skjæringer i jord Generelt Statens vegvesen utgir håndbøker som enten er normaler og retningslinjer, eller veiledninger. Normaler og retningslinjer er overordnede utfyllende bestemmelser som gjelder for alle offentlige gater og veier, mens veiledninger brukes som hjelpedokumenter til disse. Normalene som utgis av Statens vegvesen har samlebetegnelsen veinormaler, og har hjemmel i Veilovens 13. Veinormalene skal brukes til å sikre kvalitet ved utforming og bygging av vei, og skal gi retningslinjer ved valg av løsninger. Kravene som beskrives i veinormalene deles inn i to kategorier; skal og bør, mens anbefalinger beskrives med ordet kan. Figur i håndbok N200 beskriver hvilken myndighet som må til for å kunne fravike de ulike kravgradene. Håndbok N200 er en veinormal som brukes til planlegging og gjennomføring av veibyggingsprosjekter. Kravene i denne håndboka kan omhandle ulike inndelinger av veier; hovedveier, samleveier, adkomstveier eller gang- sykkelveier, eller trafikkmengde og trafikkens sammensetning. Figur beskriver hvordan man deler opp veiens elementer, og betegner dem. Funksjonsrelaterte krav I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig å gi entreprenørene valgmuligheter for utførelse, under forutsetning av at ønsket funksjon oppnås. Valgmuligheten kan gjelde alternativer som er beskrevet i N200, eller det kan åpnes for å velge andre materialer eller løsninger. Funksjonsrelaterte krav kan i prinsippet beskrives ved flere forskjellige måter. Med tilstandskrav menes krav til veiobjektets tilstand, eller tilstandens utvikling på de forhold som forventes å påvirke tilstandsutviklingen. Dette kan være spordybde, utviklingen med årene, jevnhet, friksjons og lyshet. Med egenskapskrav menes krav til veiobjektets egenskaper. Det beskriver en rekke forskjellige egenskaper som det er aktuelt å sette krav til, men med forutsetning at egenskapskravet knyttes til veiobjektet som en del av veien og ikke isolert sett. Levetidskostnader er kostnadene en løsning påfører samfunnet i løpet av en definert periode. Det er stort fokus på at når man velger teknisk løsning bør valget falle på den løsningen som gir lavest totalt kostnader for samfunnet og med hensyn til andre krav. Helse, miljø og sikkerhet (HMS) Statens vegvesen har som mål at all virksomhet skal gjennomføres uten at mennesker, miljø og materiell påføres skade. Råstoff og energiressurser skal utnyttes effektiv og avfall skal gjenvinnes. Ved anskaffelser skal det tas hensyn til livssykluskostnader, miljømessige konsekvenser over veiobjektets levetid, inklusive gjenvinning/gjenbruk. Side 7 av 16

8 Sikkerhet, helse og arbeidsmiljø (SHA) er en systematisk planlegging av HMS som byggherrene er pliktig å gjennomføre, av alle faser i prosessen og tiltakene skal dokumenteres. Planen skal være klar senest ved oppstart av byggeplanleggingen og skal dannes grunnlag for HMS-krav og forutsetninger som stilles til entreprenøren i kontrakt, samt risikovurderingen til byggherren. SHA-planen vedlegges konkurransegrunnlaget. Ved alle prosjekter utpekes en HMS-koordinator, både prosjekteringsfasen og byggefasen. HMS-koordinator skal være fra Statens vegvesen. Statens vegvesen har ansvar og skal ha oversikt over miljøpåvirkningen i anleggs, og driftsfasen. Byggherren skal utarbeide en ytre miljøplan for alle prosjekter/-kontrakter. Statens vegvesen skal benytte produkter og tjenester som gjennom bruk/avhending fører til minst mulig miljøbelastning og unngå bruk av miljøskadelige stoffer. Beredskapsplan for akutt forurensning, som følger av drift og vedlikehold skal lages. Gjenvinning og gjenbruk skal prioriteres ut fra ressurs- og miljøhensyn. Gjenbruk av egne rivemasser og materialer på anlegget, avfallsreduksjon, gjenvinning av avfall ved kildesortering og forsvarlig sluttbehandling av restavfall. Kvalitetssikring Kvalitetssikring er nødvendig del av prosjektets alle faser både av hensyns til teknisk kvalitet, HMS, ytre miljø og økonomi. Konsekvensvurdering angir flere forskjellige løsninger, utførelser og metoder. Kvalitetsplaner skal utbedres av Byggherren, entreprenøren og engasjerte rådgivere vedrørende utbyggingsprosjektet. Under prosjektering og bygging skal veien kontrolleres for å verifiseres at de arbeidene som utføres, og de materialer som brukes tilfredsstiller planlagte kvalitetskrav. Entreprenøren skal utføre nødvendige kontroller og dokumentere oppstartkontroll, regulær kontroll, utvidet kontroll og eventuelt dokumentere 3.parts produktkontroll i henhold til kontrakt. Byggherren skal utføre stikkprøvekontroll, og ved behov etterkontroll, for å sikre at utførelsen tilfredsstiller kvalitetskravene. Alt skal dokumenteres i henhold til gitte regler og formuleringer. Skråninger og skjæringer i berg Bergskråninger defineres som skråninger og fjellsider dannet ut fra geologiske prosesser. Bergskjæring er skapt direkte ved fysisk inngrep i skråning. Det stilles spesielle krav til de geologiske undersøkelsene for bergskjæringer høyere enn 10 meter og inngrep på foten av større bergskråninger. Prosjektene plasseres i geoteknisk kategori 3. Er omstendighetene mere forutsigbar benyttes Geoteknisk kategori 2 og 1.Tilstanden og høyden og omkring liggende bygninger/konstruksjoner avgjør hvilen kategori som benyttes. Forundersøkelsene skal minimum omfatte: Topografiske kart, tverrprofiler, eventuelle flyfotostudier, løsmassetykkelser over bergmasse, løsmassetyper, bergarter og bergartsgrenser, lagdeling og foliasjon, sprekkmønster, sprekkhet, strøk og fall, svakhetssoner, strøk og fall, hydrogeologiske forhold i området, skredfare, behov for geofysiske undersøkelser, behov for kjerneboring og/eller andre typer borehullinspeksjoner. Undersøkelsene må likevel tilpasses prosjektets omfang, vanskelighetsgrad og kompleksitet. Geologiske rapporter for de ulike planfaser skal, uansett geoteknisk kategori, gi en oversikt over bergart, mulig svakhetssoner og ved behov for sikringstiltak gi en oversikt over aktuelle sikringsmetoder og antatt sikringsmengde. Skråninger og skjæringer i jord Kartlegging av skjæringsmasser skal skje tidlig i planprosessen for å for å gi god flyt i tilrettelegging av veibyggingen. Det skal skje senest på reguleringsplanstadiet. Tidlig kartlegging av grunnen gir mulighet for sikring også i anleggsfasen. Det stilles funksjonelle krav ved behandling av skråninger og skjæringer i jord, som forutsetter at sig eller glidning i grunnen ikke skal skje i løpet av de første 20 årene etter bygging. Det stilles også krav til god tilrettelegging for vedlikehold. For utforming av skjæringsprofil avhenger bestemmelse av største skråning av grunnforholdene. Disse bestemmelsene er beskrevet i figur Ved bygging på telefarlig grunn skal veien ha frostsikker overbygning, men hvis ikke skal grunnen sikres mot telefare med fylling av telesikre masser. Skader i skråninger deles inn i tre hovedtyper; overflateerosjon, grunnvannserosjon og overflateglidning (solifluksjon). Grunnforhold, klima og værforhold er grunnlag for vurdering av tiltak mot disse skadene og helningen skråningen skal ha. Figur i N200 beskriver hvilke tiltak ulike forhold trenger, som for eksempel er etablering av vegetasjon. Drenering av veiskråninger motvirker også skader ved at vannet som renner på overflater, eller kommer fra grunnen, blir tatt vare på. For å drenere vekk vann kan det lagers grøfter, eller man kan skifte ut masser. Kildehenvisning: N200: Veibygging V220: Geoteknikk i veibygging Side 8 av 16

9 Vegoverbygning (uke 45/2015) Start tema: 6.nov. kl.1000 Gruppearbeid: innleveringsfrist 13.nov Egenvurdering karakter for dette delemnet: B For denne fagbolken må hver student bruke > 6,5 timer N200: Vegbygging 510. Generelt 512. Dimensjonering av veg med bituminøse dekker Figur V3.1 Forenklet oversikt over krav Dimensjonering av vegoverbygning (NB! Gå gjennom dette før presentasjonen) Veien vi kjører på blir belastet med varierende mengder trafikk og ulike klimaforhold året rundt. Alt fra travle motorveier til mindre gater blir slitt over tid, og det er derfor viktig med god planlegging av hvordan veien skal bygges opp på grunnen for at den skal holde seg mest mulig. I dette sammendraget skal vi gå inn på hvilke forhold som tas i hensyn til når veioverbygningen skal dimensjoneres. Krav til overbygning Overbygningen innebærer de delene veien består av, altså veidekke, bærelag, forsterkningslag, og evt. isolasjon og frostsikringslag på viktige veier. Kravet til overbygningen er at den skal hindre at grunnen tar skade av laster som trafikken på fører den året rundt. Trafikk Trafikkmengden bestemmer hvilke materialer og konstruksjonstyper overbygningen skal bestå av. I hovedsak er det antall tunge kjøretøy som tas hensyn til, mens antall lette kjøretøy er viktig for bestemmelse av slitelag. Når man skal beregne bæreevne for veien er trafikkbelastningen, N, en viktig parameter. Den defineres som summen av ekvivalente 10 tonns akser per felt i dimensjoneringsperioden. Figur viser verdier som normalt brukes for å beregne N for hoved- samle- og adkomstveier. Andre verdier kan også brukes ved et tilfredsstillende, dokumentert grunnlag. Disse verdiene leses av i Figur i Håndbok N200, og man får ut N for aktuelle situasjon. Man bruker ÅDT T, som er andel tunge kjøretøy av årsdøgntrafikken, dimensjoneringsperiode, trafikkvekst i dimensjoneringsperioden og aksellast. Undergrunn Grunnen under veien deles inn i 7 bæreevnegrupper basert på materialets telefarlighet og bæreevne. Telefarlighet bestemmes ut fra grunnens permeabilitet (evnen til gjennomstrømning av vann) og kapillaritet (evnen til å løfte vann), som har sammenheng med materialets kornstørrelse, og deles inn i gruppene T1 (ikke telefarlig), T2 (litt telefarlig), T3 (middels telefarlig) og T4 (meget telefarlig). For å bestemme bæreevne ser man på hva materialet består av fra fjellskjæring og steinfylling i bæreevne gruppe 1, til myr i gruppe 7. Veien deles opp i parseller (jordstykker) med ensartede forhold som påvirker dimensjoneringen av veioverbygningen likt. Det gjøres ved at de geologiske forholdene i grunnen skal kartlegges langs veistrekningen ved prøvetaking og klassifisering av jordartene. Faktorer som spiller inn på omfanget av grunnundersøkelsene finner man i Figur i N200. Ellers kreves det minimum 1 prøvetaking per homogene seksjon, 8 profiler per km for veier med ÅDT mer enn 1500 og 4 profiler per km for veier med ÅDT mindre eller lik Materialer til veioverbygningen I nedre og øvre bærelag brukes knust grus, knust fjell, asfaltert grus asfaltert pukk, gjenbruksasfalt eller knust asfalt. Figur i N200 viser hva som kan brukes for de forskjellige trafikkgruppene. I forsterkningslag brukes grus, pukk/kult eller gjenbruksbetong, der Figur i N200 viser hva som skal brukes for de forskjellige trafikkgruppene. Man finner materialer for veidekke i figur i N200. Klimatiske forhold er med på å bestemme dimensjonering av frostsikringen i overbygningen. Det baseres på årsmiddeltemperatur og frostmengde for ulike kommuner, og om man bruker frostmengde for 10 eller 100 år bestemmes ut fra årsdøgntrafikk, antall kjørefelt og telefarlighetsklasse i grunnen. Andre dimensjoneringsmessige vurderinger På særlig svak undergrunn må man ta hensyn hvis tungt anleggsutstyr skal benyttes i anleggsperioden. Da er det aktuelt å øke forsterkningslagtykkelsen, som vist i Figur 512.2, der tykkelsen med pluss foran benyttes hvis det brukes lett anleggsutstyr, mens man legger sammen de to tallene som forsterkningstykkelse hvis tungt utstyr benyttes. Det kan også Side 9 av 16

10 være aktuelt å øke tykkelsen av frostsikringslaget, forsterke undergrunnen ved grunnforsterkning f.eks med armering som hjelpemiddel i anleggsfasen og eventuelt andre tiltak for å styrke bæreevnen under anleggsperioden. Lokale materialer kan brukes som grunnforsterkninger. Det er vanlig vis materialer i veilinja som ikke møter kravene til bruk i overbygningen. Hvis grunnen inneholder materialer med høy telefarlighet, eller dårlig bæreevne, kan det byttes ut med lokale materialer som gir bedre grunnforhold. Da dimensjoneres overbygningen med hensyn på grunnen med utskiftingsmassene. Figur viser hvor tykt grunnforsterkningslaget må være (basert på bæreevne) for å kunne betraktes som ny grunn. Det må også sjekkes at avstanden ned til telefarlig grunn er stor nok. Ved hyppige endringer i grunnforholdene som fører til forskjellige tykkelser på overbygningen og eventuelle forsterkninger og frostsikringer i undergrunnen, kan det være aktuelt å vurdere at tykkelsen skal være den samme for hele strekningen. Veiskuldre bør bestå av samme material og ha samme tykkelse som kjørebanen. Det settes krav til god dreneringsevne i dimensjoneringsprosessen, noe som betyr at det bør brukes materialer med god permeabilitet i overbygningen, og at det lages lukkede eller åpne grøfter. Krav til tykkelse av frostsikring på områder der grunnen består av leire med lav skjærfasthet, med hensyn på anleggstekniske forhold er gitt i Figur Lastfordelingskoeffisienter Lastfordelingskoeffisienter, a, er faktorer knyttet til forskjellige materialer i overbygningen, som forteller noe om materialets relative lastfordelende evne. Forsterkningslagsgrus har a=1 og er brukt som enhetsmaterial. Oversikt over lastfordelingen til andre materialer kan man finne i tabell Lastfordelingskoeffisienter a i N200. Det kan være oppgitt flere koeffisienter for et material fordi det kan brukes ulike bindemidler, og da skal helst den understrekede koeffisienten brukes. I spesielle tilfeller der man ønsker å utnytte den lastfordelende evnen i materialet i større grad enn i den standardiserte tabellen, kan man benytte seg av laboratoriumsbestemte lastfordelingskoeffisienter. Disse blir beregnet hovedsakelig ut fra indirekte strekkforsøk, men kan også bestemmes ved hjelp av enaksial- eller treaksialforsøk. Lastfordelingsfaktoren blir på denne måten tilpasset de aktuelle forholdene, men bør likevel sammenlignes med de standardiserte koeffisientene, og skal ikke overstige 0,75 fra disse. Dekke Tykkelsen av selve dekket bestemmes ut fra årsdøgntrafikk (ÅDT) i åpningsåret, uavhengig av både bebyggelse rundt og hvilken trafikkgruppe som benytter veien. Årsdøgntrafikk [antall] >5000 Myke dekketyper [cm] 4 4 Stive dekketyper [cm] 3 3 3, ,5 3,5 Figur 1. Valg av dekketykkelse (slitelag og bindelag) (Basert på figur Valg av dekkeløsninger i N200). Når ÅDT viser mindre enn 3000 er det tilstrekkelig med en myk dekketype bestående av ubundne materialer. Dersom man velger en stiv dekketype kreves det en samlet tykkelse bestående av både et slitelag over og et bindelag under. Bærelag Bærelagets type og tykkelse blir valgt ut i fra trafikkgruppe og kan henvises til Figur Dimensjonering av veger med asfaltdekke, lagtykkelser i cm i N200. Der kan man se at det er satt et krav til en bærelagsindeks (Bi) for de forskjellige trafikkgruppene. Indeksen finner man ved å summere de øverste lagene: h1a1+h2a2+ +hnan, der er h tykkelsen og a er lastfordelingskoeffisienten til de bestemte lagmaterialene. Bærelagsindeksen gjelder kun de øverste lagene, helt ned til lag som har a<1,25. Forsterkningslag Tykkelsen av forsterkningslaget blir bestemt ut fra trafikkgruppe og bæreevnen til grunnen under. Her kan vi også henvise til tabellen i N200 for detaljer. Utkiling Dersom veien ikke er frostsikret stilles det krav om å bygge en utkiling under overbygningen skal forhindre ujevn telehiv ved overgang mellom fast fjell og grunn med høy telefarlighet. Utkilingen skal enten bygges med ikketelefarlige materialer eller med isolasjonsmaterialer. Dette demonstreres i Figur Kildehenvisning: N200: Veibygging Side 10 av 16

11 Drift og vedlikehold (uke 46/2015) Start tema: 13.nov. kl.1000 Gruppearbeid: innleveringsfrist 20.nov Egenvurdering karakter for dette delemnet: B For denne fagbolken må hver student bruke > 6,5 timer VD rapport nr. 265: Lærebok i Drift og vedlikehold av veger og gater 1 Drift og vedlikehold - innledning 10.1 Skader på vegen - som forventet eller mot normalt? 13.1 Overordnet dekkeplanlegging 8.2 Drenering av vegkonstrusjonen 21.1 Innledning Vær og andre forhold som har betydning for vinterdriften 23.1 Generelt om utfordringer i byer og tettsteder Drift og vedlikehold av veier er et svært bredt fagområde. Det finnes flere kilder til å skatte seg ytterligere kunnskap, blant annet håndbøker, rapporter og annet lærematerialet som er gitt ut av Statens vegvesen. Driftsoppgavene når det gjelder veier, kjennetegnes ved at arbeidet må gjentas og gjentas. Ved vedlikehold er gjentagelsesfrekvensen vesentlig lavere. Skader på veiene Veier har mange fiender som fører til at den blir nedbrutt og vil over tid trengte vedlikehold og rehabilitering. Det finnes veiløsninger som gir langsom skadeutvikling og trenger lite vedlikehold, men slike løsninger er for kostbare og er egnet best for veier med ekstremt høye trafikkmengder. Overordnet dekkeplanlegging Dekkevedlikehold (dekkefornyelse) har en plass i veiens drift og vedlikehold hvor det ofte er overlappende hvorvidt man bør fortsette med driftsoppgaver, gjennomføre dekkefornyelse eller foreta forsterkning av overbygningen. Dekkefornyelse skal utføres når en veistrekning har nådd en tilstand som iht. Håndbok R610 Standard for drift og vedlikehold av riksveger skal utløse tiltak, eller når driftsoppgaver som forsegling av overflaten, lapping av hull, tetting av sprekker, oppretting av lokalt deformerte områder mv. ikke lenger er tilstrekkelig for å opprettholde veiens tilstand. Tilsvarende vurderinger kan/bør gjøres når behovene for normal dekkefornyelse dukker opp altfor hyppig. Da må det vurderes om det er samfunnsøkonomisk mer lønnsomt å forsterke overbygningen slik at dekkelevetiden økes og blir normale. Disse vurderingene gjøre på grunnlag til kriteriene for forsterkning som er gitt i Håndbok N200 Vegbygging. Drenering av veikonstruksjonen Manglende eller utilfredsstillende drenering av veioverbygningen vil i første rekke medføre strukturelle problemer med bæreevnesvikt og redusert dekkelevetid. Mangelfull drenering vil også kunne medføre telehiv. Grus, sand og pukk er de viktigste råstoffene som benyttes i veibygging. Dette er på grunn av god bæreevne og den fordeler lasten mot underliggende lag og undergrunnen. Dersom materialene inneholder finstoff, vil de kunne få redusert bæreevne når vanninnholdet øker. Håndbok N200 Vegbygging setter krav til et maksimalt innhold finstoff (< 0,063 mm) utfra vannfølsomhet og telefarlighet. Dette betegner hvorvidt materialets bæreevne reduseres ved økt fuktighet og dets evne til å suge opp vann og danne islinser når det fryser. Vanninnholdet i et materiale vil avhenge av flere forhold: - Mengde finstoff - Type finstoff - Tilførsel av vann fra overflaten (nedbør, sol, tørke osv.) - Tilførsel av vann fra strømninger i grunnen - Kapillært porevann over grunnvannsnivå - Hystereseeffekter i forbindelse med tørking og oppfukting. Side 11 av 16

12 Figuren viser et eksempel hvor fire materialer med ulikt innhold av finstoff er undersøkt. Elastisitetsmodulen er bestemt ved ulike vannforhold, og figuren viser at E-modulen reduseres for materialene med mye finstoff når vanninnholdet øker. Materiale uten finstoff (svart linje) er omtrent upåvirket av vanninnholdet. Meteorologi og beslutningsstøtte I Norge alle et forhold til været, det er også svært viktig at entreprenøren som jobber med vinterdrift har godt innsikt i hvordan været oppfører seg. I den sammenheng er det viktig å bli kjent med begreper innenfor meteorologi og værfenomener som påvirker vinterdriften. Vær og andre forhold som har betydning for vinterdriften Vinterdriften styres av endringer i væreforholdene. Dette bestemmes ut ifra den siste tiden, nåsituasjonen og prognosene for de nærmeste timene. De viktigste værtypene som forårsaker vanskelige kjøreforhold og behov for tiltak for ulike strategier er vist i tabell 21.3 Med kulde og mildvær møter man på en rekke utfordringer som en må ta hensyn til og kalkulere med i beregninger. Her må man blant tenke på kulde, mildvær, luftfuktighet og temperaturer. Det vil også være spesielle utfordringer ved bruer som ved veikonstruksjoner. I tillegg kommer området rundt veien som vil spille en stor betydning for føreforholdene og på området spiller været en viktig rolle, den bestemmer mye om hvordan føre vil være. Vinterforholdene er med andre ord kompliserte og setter store krav til erfaring og lokalkunnskap om vær, vei og trafikk. Generelt om utfordringer i byer og tettsteder. Drift og vedlikehold i byer og tettsteder skiller seg fra drift og vedlikehold i landdistrikt på mange måter. Det legges vekt på avvikling av store trafikkmengder, framkommelighet, trafikk av biler, kollektivtrafikk, syklister og fotgjengere, Fortau og gangveier langs veinettet, miljø, kryssende trafikk av fotgjengareal grunnet inne og utkjøring til private og offentlige arealer. Karakteristiske utfordringer ved drift og vedlikehold av veinettet i byer og tettsteder er at framkommelighet for drifts- og vedlikeholdsmaskiner ofte er vanskelig. Her kan man ha følgende utfordringer parkerings langs veikant, plassering av gjerde, hekker, trær og annen vegetasjon. Andre utforinger kan være kryss og krappe svinger, skilt, gateutstyr, bommer, K-kasser, og annet veiutstyr, Standard og tverrprofil kan variere fra kryss til kryss. Trafikkerte veier resulterer i at mye av drifts og vedlikeholdsoppgaver utføres om kvelden og natten. Dette fordyrer drift og vedlikeholds arbeidet. I byer og tettsteder stilles det store krav til samordning med tiltak som planlegges på annen infrastruktur i veigrunnen og utbygninger som gjøres langs vei- og gatenettet. Kildehenvisning: VD rapport nr. 265: Lærebok i Drift og vedlikehold av veger og gater Side 12 av 16

13 Forvaltning DVVG (uke 47/2015) Start tema: 20.nov. kl.1000 Gruppearbeid: innleveringsfrist 27.nov Egenvurdering karakter for dette delemnet: B Egenvurdering karakter for hele rapporten: B For denne fagbolken må hver student bruke > 6,5 timer R610: Standard for drift og vedlikehold 1.1 Generelle krav 2.1 Vegdekke/fast dekke på vegbane 5.1 Skilt 9.1 Generelt 9.2 Driftsperioder 9.4 Vinterdrift - ferdselsareal for gående og syklende V261: Skadekatalog for bituminøse vegdekker 1 Skadekatalogens formål og oppbygging 1 Langsgående sprekker 3 Krakelering Et veiprosjekt er ikke ferdig selv om åpningsbånd er klippet og de første bilene begynner å rulle. Det gjenstår fortsatt et stort arbeid med å holde veien og tilknyttede objekter i stand gjennom årenes løp. Alt fra situasjoner som isdekte veier til vegetasjon som hindrer sikt krever vedlikeholdsarbeid, slik at man kan bruke veien. For å bestemme i hvilken grad og om det kreves drift og vedlikeholdsarbeid, brukes standarder som er utviklet etter mange års erfaring. Generelle krav Drift og vedlikehold skal sikre at veinettet og objekter både er egnet til bruk for trafikanter og opprettholder sin funksjon, samt at målene for den tilhørende infrastrukturen blir ivaretatt. Dette skal gjøres i henhold til fastsatt strategi fra Statens vegvesen i Håndbok R610: Standard for drift og vedlikehold. Når objekter driftes og vedlikeholdes, kreves det at opprinnelig utseende blir gjeldende og dersom noe må byttes ut, skal det erstattes med materialer og deler av samme type. En unntak til dette er hvis kravene til objektet er blitt endret siden det først ble satt opp. I et slikt tilfelle må det vurderes om gjeldende krav skal legges til grunn. Der vegetasjon ifølge planen ikke skal forekomme, skal det fjernes, etter det er blitt gjort grøntfaglige vurderinger. Objekter skal være uten avvik som kan være til fare for andre trafikanter, reduserer dets levetid og funksjon, eller skjemmer utseendet. Tiden fra et avvik blir oppdaget til det blir utbedret kalles tiltakstid. I Håndbok R610 er det utarbeidet en tabell som rangerer avvikene fra 0-3 og deretter setter krav til tiltakstid for den spesielle avviksklasse. Alle farlige avvik skal sikres og forebygges uavhengig av avviksklasse. All dokumentasjon etter drift- og vedlikeholdsarbeid skal utformes etter krav fra Kvalitetssystemet og andre styrende dokumenter, samt lover og forskrifter. Vegdekke/fast dekke på vegbane Håndboken stiller en rekke krav til veidekkets tilstand og funksjoner. Det skal blant annet ha en jevn overflate, sikre trafikantene god framkommelighet og beskytte veikroppen mot at trafikk og klima bryter den ned over tid. Standarden inneholder tabeller og bestemmelser som avgjør om hvorvidt drift og vedlikehold av veien er nødvendig når det gjelder spordybder på tvers og langs, friksjon på asfalten, krakelering, sprekker og hull. Det er også regler som bestemmer total asfalttykkelse, nivåforskjeller mellom enkelte fenomener, vegetasjon, materialtyper i veidekket osv. Skilt Skiltene skal informere og styre trafikantene, og på den måten skape en trafikksikker og effektiv avvikling av trafikken. Et skilt skal være lesbart for trafikanten det gjelder for, og det stilles krav til hvor langt foran skiltet det skal være fri sikt ved ulike fartstyper, samt lesbarhet. Her er det samme krav for både i mørket og i dagslys. Når lesbarheten, fargegjengivelse og levetiden ikke tilfredsstiller sine krav, skal skiltplate med folie skiftes ut. Vinterdrift - Generelt Vinterdrift skal sikre god sikt for trafikanter og trafikksikker framkommelighet som ivaretar miljøhensyn, samt at objekter og skilt skal være synlige og lesbare. Håndbok R610 stiller krav om brøyting og strøing av vei og ferdselsareal for gående og syklende. I tillegg gjelder det drift av objekter som dreneringssystemer, diverse bruer, tunnelvegger, skilt, kantstopler, veioppmerking, trafikklys, bommer, trafikkspeil, rekkverk og leskur. Side 13 av 16

14 Driftsperioder Driftsperioder er et begrep som brukes om perioden før, under og etter en bestemt værhendelse. En værhendelse vil påvirke og endre kjøreforholdene fra de godkjente kjøreforholdene. For at man skal trekke konklusjonen om at en værhendelse har inntruffet, skal man gjøre en totalvurdering hvor mye kjøreforholdene blir påvirket, samt hvor mye ressurser det trengs for å opprettholde godkjent kjøreforhold. Ferdselsareal for gående og syklende Vinterdrift på ferdselsareal for gående og syklende skal skje etter valgt vinterdriftsklasse. Den ene er GsA og omfatter for det meste bystrøk der denne trafikktypen er stor. GsB er den andre klassen og omfatter de øvrige ferdselsarealene for gående og syklende. I håndboken er det også blitt utarbeidet en tabell som detaljert bestemmer driften for de ulike klassene under punkter som brøyting, kosting og strøing. Vinterdriftsklassen GsA gir en mer omfattende drift av ferdselsområdene enn GsB. Skadekatalogens formål og oppbygging V261: Skadekatalogen skal være et hjelpemiddel ved registrering av skader på veien, og ved vurdering av behovet for vedlikeholdsarbeid. Den vil også gi en detaljert analyse av skadene som kan hjelpe til med planlegging av forsterkningstiltak. Dersom en skade blir visuelt registrert, vil ofte personer som vurderer skaden ha litt ulike oppfatninger. Hovedformålet med Skadekatalogen er derimot å gi en mest mulig entydig skadevurdering. Den inkluderer også beskrivelser av de mest vanlige skadeårsakene, som vil være nyttig for å forebygge skadene senere. Skadekatalogen deler inn skadene i alvorlighetsklassene lav (L), middels (M) og høy (H). Langsgående sprekker Langsgående sprekker har flere opphavsårsaker: Store trafikkbelastninger nær veikanten. Ujevn telehiv på tvers av kjøreretning. Etter utvidelse av veibredde. Skjærdeformasjon eller utglidning av jordmaterialer under veien. Alvorlighetsgraden varierer med bredden på sprekken: Alvorlighetsgrad: Bredde: [mm] L <5 M 5-20 H >20 Krakelering Krakelering er sprekker i alle retninger som danner et slags rutenettmønster. Størrelsen på rutene varierer fra 5 til 50 cm bredde, og forteller hvor dypt ned i konstruksjonen påkjenningene oppstår. Det kan være flere grunner til at krakelering oppstår: Større trafikkbelastninger enn veiens bæreevne. Dårlig drenering som kan ha svekket konstruksjonens bæreevne. Nærliggende jordmaterialer som endrer volum ved kontakt med vann. Et for tynt veidekke. Et for stivt veidekke som ikke klarer å følge bevegelsene til de underliggende lagene. Alvorlighetsgraden vil variere med hvordan sprekkene i krakeleringen ser ut: Alvorlighetsgrad: L M H Utseende: Hårfine sprekker, ingen avskalling i kantene Markerte sprekker, noe avskalling i kantene Sprekker med over 5 mm bredde, betydelig avskalling i kantene, risiko for at ruter løsner Kildehenvisning: R610: Standard for drift og vedlikehold V261: Skadekatalog for bituminøse vegdekker Side 14 av 16

15 Evaluering: ITE1153 Innføring i byggfag (vegbygging) (H2015) Endelig rapport på totalt (10-16) sider (forside + (1-2)*6 fagsider + evaluerings- og studieopplegg) leveres senest 27.nov Kandidaten (gruppa) foretar en egenvurdering og forslår en samlet karakter for hele besvarelsen. En gruppe med 3 studenter blir strengere vurdert enn en gruppe med 2 studenter. Symbol Betegnelse Generell, kvalitativ beskrivelse av vurderingskriterier A Fremragende Fremragende prestasjon som klart utmerker seg. Kandidaten viser svært god vurderingsevne og stor grad av selvstendighet. Brukt mal og pensum- og støttelitteratur samt annen relevant litteratur (prosjekt). Meget god egenvurdering av temaene. Gode skisser. God og oversiktlig rapport. Litteraturhenvisning for hver bolk. B Meget god Meget god prestasjon. Kandidaten viser meget god vurderingsevne og selvstendighet. Brukt mal og pensum og støttelitteratur. Egen beskrivelse av temaene. Gode skisser. Oversiktlig rapport. Litteraturhenvisning for hver bolk. C God Jevnt god prestasjon som er tilfredsstillende på de fleste områder. Kandidaten viser god vurderingsevne og selvstendighet på de viktigste områder. Brukt mal og pensumlitteratur. Oversiktlig rapport. Kopi av lærebok (ikke plagiering). Litteraturhenvisning for hver bolk. D Nokså god En akseptabel prestasjon med noen vesentlige mangler. Kandidaten viser en viss grad av vurderingsevne og selvstendighet. Ikke brukt mal. Dårlig oversikt over temaet. Lite oversiktlig rapport. E Tilstrekkelig Prestasjonen tilfredsstiller minimumskravene, men heller ikke mer. Kandidaten viser liten vurderingsevne og selvstendighet. Ikke brukt mal. Svært dårlig oversikt over temaene. Svært dårlig rapport. F Ikke bestått Prestasjon som ikke tilfredsstiller de faglige minimumskravene. Kandidaten viser både manglende vurderingsevne og selvstendighet. Ikke brukt mal. Ikke levert noe. Nesten bare tull. Husk de formelle krav til rapporten For hver studiebolk av totalt 6 bolker skal hver studentgruppe (3-2) studenter) utarbeide et enkelt sammendrag på (1-2) A4-side av det aktuelle fagemner og foreta egenvurdering. Sammendraget skal gi en klar beskrivelse av innholdet i fagemnet og hva gruppen mener som er viktig. Besvarelsen leveres som gruppebesvarelse inn på It's-learning innen oppsatte frister for de enkelte fagemner (bolker). Bruk samme rapport til alle studiebolkene og fyll ut denne forløpende slik at siste besvarelse består av samtlige fagemner (forside + orientering + (1-2)*6 fagsider + evaluerings- og studieopplegg). NB! Bruk mal. I gruppebesvarelsen skal følgende gjennomføres: - benytte font: arial og bokstavstørrelse 9pt - benytte denne forside + orientering + (6-12) fagsider + evaluerings- og studieopplegg - starte sammendraget med ingress på 4-5 linjer (vanligvis benyttes halvfet kursive bokstaver) - benytte linjeskift mellom hovedtemaene i sammendraget Husk å utnytte sidene maksimal. Bruk enkle og oversiktlige figurer/bilder. Dette gjør rapporten mer lesbar. Side 15 av 16

16 Læringsmodell: ITE1153 Innføring i byggfag (vegbygging) (H2015) Figuren under viser to læringsmodeller. Modellen Høgskole og Universitet er benyttet i dette kurset. 1) God gammeldags skole hvor kunnskapsformidling til eleven går gjennom kunnskapsformidler/lærer som også har ansvar for elevens læring. Eleven kan være en passiv mottaker av kunnskap. 2) I et moderne studium er studenten selv ansvarlig for egen læring og må være aktivt på kompetansesøk slik at beskrevne læringsmål kan nås. Læringsprosessen bør flyttes fra passiv mottak av kunnskap til aktiv deltakelse med utforming av problemstillinger, presentasjon og kvalitetssikring av eget arbeid. Dette består blant annet i at studenten ( - karaktersetter eget arbeid - selv lager forslag til eksamensoppgaver med løsningsforslag - får utplukk av disse oppgavene til eksamen - selv retter og karaktersetter egen eksamensbesvarelse karaktersetter eget arbeid Viktige suksessfaktor: kunnskapsformidler/lærer og kompetanseveileder. Spesielt kompetanseveilederne må ha høy kompetanse som består av fagkunnskap, erfaring, forståelse og kommunikasjonsferdighet, se formelen under. Dersom forståelsen og/eller kommunikasjonsferdigheten er null blir det bare tull om de så har x antall dr.grader. Kompetanse: K = (Fk + E) x Fo x Kf Fk: Fagkunnskap (utdanning/bok/skolekunnskap/publikasjoner osv innenfor fagområdet) E: Erfaring (praktisk erfaring innenfor fagområdet) Fo: Forståelse (oversikt tilstøtende fagområder) Kf: Kommunikasjonsferdighet (kunnskapsformidling og nettverk innenfor fagområdet) Side 16 av 16