Forsvarets høgskole. Masteroppgave. Bruk av norske spesialstyrker i krisehåndtering - utfordringer og muligheter

Transkript

1 Forsvarets høgskole 2012 Masteroppgave Bruk av norske spesialstyrker i krisehåndtering - utfordringer og muligheter Sigrid S Engebretsen-Skaret 23. mai 2012

2 2

3 3 Sammendrag Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje, sa Aristoteles. 22. juli 2011 skjedde det usannsynlige i Norge, terrorangrepet på Regjeringskvartalet og på AUFs sommerleir på Utøya. Kriser, ulykker og katastrofer utgjør alvorlige utfordringer for samfunnet. Norge, som småstat, må utnytte sine begrensede ressurser på en best mulig måte når en krise rammer. Stortinget har besluttet at Forsvaret skal bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet innenfor rammen av tilgjengelige ressurser, kompetanse og kapasiteter. Hensikten med denne oppgaven er å se nærmere på hvordan norske spesialstyrker kan benyttes i krisehåndtering nasjonalt eller i situasjoner utlands der norske borgere er involvert. Den overordnede problemstillingen er hvilke utfordringer og muligheter som gjør seg gjeldende ved bruk av spesialstyrker i krisehåndtering hjemme og ute? Oppgaven er delt inn i tre hoveddeler. Først søker jeg å skape en begrepsmessig forståelse for hva spesialstyrker og spesialoperasjoner er. Samt krisebegrepets innhold og utvikling, og Forsvaret og spesialstyrkenes rolle i krisehåndtering. I del to studerer jeg tre caser hvor spesialstyrkene har vært benyttet eller vurdert benyttet, hjemme og ute, og hvilke utfordringer og muligheter beslutningstakerne ble stilt overfor. I del tre av oppgaven analyserer jeg de utfordringer og muligheter gjennomgangen av de tre casene identifiserte. Disse casene gir et bilde av hvordan spesialstyrkene kan benyttes som en forsterkning av sivile ressurser, andre militære ressurser, eller som et handlingsalternativ hvis en situasjon skulle eskalere eller komme ut av kontroll. Oppgaven bidrar til å identifisere muligheter bruk av spesialstyrkene gir, særlig spesialstyrkenes evne til å gi strategisk ledelse mer å spille på, samt styrkenes evne til å kunne trekke på Forsvarets fellesoperative ressurser. Samtidig viser oppgaven at det er store utfordringer knyttet til bruken av spesialstyrkene i nasjonale kriser, spesielt i forhold til juridiske tolkninger, militære begrensninger og politisk vilje.

4 4 Abstract The focus of this thesis is the challenges and possibilities the use of Norwegian Special Forces causes in solving crises, nationally or involving Norwegian citizens abroad. The thesis is divided into three main parts. The first part gives a thorough explanation of what Special Forces and special operations are and what the term crisis management consist of and how it has developed. The second part describes three cases I use to illustrate different challenges and possibilities the use of Special Forces can cause and which shows the relevance of this type of forces in relation to national crises or situations involving Norwegian citizens abroad. The third part analyzes the challenges and possibilities identified in the case descriptions. How the use of Special Forces can strengthen civilian recourses, other military forces or be a line of action if a situation should escalate or come out of control. The thesis has identified the possibilities the Special Forces has as a capacity alone, their ability to be a strategic tool for the political level and their capability conduct joint operations. On the other hand has this thesis also shown that there are challenges connected to the use of these forces in crisis management, especially connected to legal interpretations, military constraints and the determination of the political level.

5 5 Forord Lørdag 18. juli 2009 var hovedoverskriften på Aftenposten Politiet ikke klar til å møte terror, artikkelen tok blant annet for seg at politiet var for dårlig rustet til å håndtere terror. Denne avisen tok jeg vare på og skrev samtidig masteroppgave på siden. Dette ville jeg skrive om, men vinklingen skulle være fra et spesialstyrkeperspektiv i lys av egne erfaringer om bruken av norske spesialstyrker i terror og krisehåndtering. At Norge skulle oppleve et terrorangrep som det nasjonen var vitne til 22.juli 2011 kunne ingen forutse, men hendelsen aktualiserte allikevel temaet krisehåndtering og gav det en ny dimensjon. Det aktualiserte også forholdet mellom Forsvaret og det sivile samfunn ved kriser. Hvem kan bedre bistå politiet ved terrorhandlinger eller andre typer kriser på norsk jord eller norske borgere i utlandet enn norske spesialstyrker? Hvilke utfordringer og muligheter er knyttet til bruk av norske spesialstyrker i krisehåndtering? Dette er et tema som ikke blir uttømt i en masteroppgave som denne, men oppgaven er med på å identifisere noen utfordringer og muligheter ved bruk av spesialstyrkene på enkelte områder. Oppgaveskrivingen har vært mye og hardt arbeid, i den forbindelse vil jeg takke alle som har støttet og oppmuntret meg på veien mot målet. En spesiell takk til min veileder Kjell Inge Bjerga ved Institutt for Forsvarsstudier, en dedikert veileder som har bidratt med gode råd og nyttige diskusjoner utover det forventede. Denne oppgaven hadde ikke vært mulig å skrive uten den velviljen jeg har møtt i spesialstyrkemiljøet, og hos mine intervjuobjekter som villig og åpenhjertig har delt sine erfaringer og meninger. Silje og Nina på biblioteket for krisehjelp, og ikke minst mannen min, Knut Simen, som har stilt opp som sparringspartner sent og tidlig. Tusen takk! Sigrid S Engebretsen-Skaret Forsvarets høgskole mai 2012

6 6

7 7 INNHOLD 1 INNLEDNING Problemstilling Problemstillingens relevans Avgrensning Metode og kilder Struktur SPESIALSTYRKER OG KRISEHÅNDTERING Hva er spesialstyrker? Hva er spesialoperasjoner? Krisebegrepet - hva er krisehåndtering? Prinsipper for krisehåndtering Bistand fra Forsvaret ved krisehåndtering Norske spesialstyrker og krisehåndtering BRUK AV SPESIALSTYRKENE UNDER ELEKTRON-SAKEN OG BJØRNØYA- OPERASJONEN I Elektron-saken Valg av handlemåte Bjørnøya-operasjonen Valg av handlemåte VURDERT BRUK AV SPESIALSTYRKER UNDER KIDNAPPINGEN AV PÅL REFSDAL I Kidnappet i Afghanistan Norske reaksjoner Valg av handlemåte AVSLUTNING - MULIGHETER OG UTFORDRINGER Muligheter og utfordringer ved bruk av spesialstyrker Muligheter en større verktøykasse Utfordringer politisk sensitivitet Hvordan kan spesialstyrkenes kapasiteter utnyttes bedre i fremtiden?...60 KILDELISTE VEDLEGG A: OVERSIKT OVER INTERVJUOBJEKTENE... 68

8 8 Hvis det først skal benyttes maktmidler, er det ikke da en fordel å benytte de som treffer akkurat det de skyter på? General Sverre Diesen

9 9 1 Innledning Gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og resten av samfunnet er en grunnstein i norsk tenkning om samfunnssikkerhet og beredskap (FD, 2007). Bekjempelse og forebygging av alvorlig kriminalitet er en politioppgave, men Forsvaret kan i særlig alvorlige tilfeller, som ved terrorangrep, bistå etter anmodning fra politiet (FD, 2007). Stortinget har besluttet at Forsvaret skal bidra til krisehåndtering og ivaretakelse av samfunnssikkerhet med tilgjengelige ressurser, kompetanse og kapasiteter. Norske spesialstyrkers rolle i nasjonal krisehåndtering, eller ved kriser i utlandet der norske borgere er involvert, er et komplekst, men lite utforsket tema. I 1981 besluttet Stortinget at Hærens jegerskole (HJS) skulle danne enheten Forsvarets spesialkommando (FSK). Denne beslutningen var resultatet av et utredningsarbeid som regjeringen hadde drevet med siden midten av 1970-tallet. Det var behov for en mer robust beredskap rundt oljeinstallasjonene på norsk sokkel, særlig med tanke på terroranslag (Børresen, Gjeseth, & Tamnes, 2004). I tillegg til offshoreberedskapen skulle FSK også bistå politiet ved kapringer, sabotasje og annen terrorvirksomhet på land. FSK er i dag trent til og kan benyttes i krisesituasjoner nasjonalt, som gisselredningsoperasjoner, kapringer av fly, båt og tog, samt ved kidnapping av norske borgere i utlandet. I tillegg kan FSK brukes ved andre kriser hvor krisehåndteringsapparatet mangler kapasitet. I slike tilfeller vil bruk av spesialstyrkene innebære en rekke muligheter. Samtidig må beslutningstakerne være klar over at bruk av spesialstyrker også innebærer utfordringer. Bistand fra spesialstyrkene til politiet i nasjonale kriser krever derfor politisk godkjenning i hvert enkelt tilfelle. Dette gjelder også ved bruk av spesialstyrker for å hjelpe norske borgere i utlandet. I slike tilfeller berøres gjerne forholdet til andre stater på en annen måte enn i nasjonale kriser, og bruken av spesialstyrkene kan i enda større grad bli et vanskelig politisk spørsmål. 1.1 Problemstilling Hensikten med denne oppgaven er å se nærmere på hvordan norske spesialstyrker kan benyttes i krisehåndtering nasjonalt eller i situasjoner utlands der norske borgere er involvert. Min overordnede problemstilling er: hvilke utfordringer og muligheter gjør seg gjeldende ved bruk av spesialstyrker i krisehåndtering hjemme og ute? Denne problemstillingen kan besvares på mange forskjellige måter. Jeg velger å studere tre tilfeller eller caser der det har vært aktuelt å bruke de norske spesialstyrkene i krisehåndtering. De tre aktuelle casene er valgt fordi de er av ganske ny dato og godt egnet til å illustrere noen av de utfordringene og mulighetene politiske og militære beslutningstakere står overfor ved bruk av spesialstyrkene i dag. Casene vil vise noen

10 10 ulike situasjoner og forhold spesialstyrkene kan operere i, og derigjennom vise relevansen av denne typen styrker i forhold til løsning av nasjonale kriser eller situasjoner som involverer norske borgere i utlandet. Jeg har valgt å operasjonalisere hovedproblemstillingen i fire underproblemstillinger. Den første jeg vil se på er (1) spørsmålet om hva spesialstyrker og krisehåndtering er? Uten en begrepsmessig og konseptuel formening om hva spesialstyrker og krisehåndtering er, vil det være vanskelig å drøfte hvilke utfordringer og muligheter bruken av spesialstyrker i kriser hjemme og ute innebærer. Deretter knytter jeg de tre neste underproblemstillingene til de tre casene. To gjelder nasjonal krisehåndtering, og begge utspant seg høsten 2005: Hvordan ble spesialstyrkene benyttet i håndteringen av (2) Elektron-saken og (3) Bjørnøya-operasjonen? Hvilke utfordringer og muligheter ble avdekket gjennom disse sakene? Ved nasjonale kriser opptrer Forsvaret normalt til støtte for politiet i situasjoner som er av en slik karakter at Forsvaret har bedre forutsetninger enn politiet for å løse dem, eller at politiet ber om støtte fordi deres ressurser ikke strekker til. Begge disse casene handler om to komplekse situasjoner hvor norske myndigheter måtte forholde seg til russiske myndigheter, og hvor mye tyder på at hovedutfordringen ved bruk av spesialstyrkene var stor politisk sensitivitet. For best mulig å få frem utfordringene og mulighetene vil jeg fokusere på de alternative handlemåtene som norske myndigheter kunne velge i håndteringen av krisene. Den siste casen jeg ser på, er (4) hvordan spesialstyrkene ble vurdert benyttet under kidnappingen av den norske journalisten Pål Refsdal i Afghanistan i 2009, og hvilke utfordringer og muligheter som ble avdekket gjennom denne saken? På samme måte som det er viktig å identifisere nasjonale utfordringer knyttet til bruk av spesialstyrkene, er det viktig å se hvilke utfordringer bruk av styrkene kan medføre ved en situasjon som involverer norske borgere i utlandet. Også i denne casen vil jeg fokusere på alternative handlemåter og de valg som ble gjort. Det er rimelig å anta at det i situasjoner utenlands vil være utfordringer som ikke gjør seg gjeldende ved nasjonale kriser. Blant annet benyttes ikke det samme instruksverket som ved nasjonale situasjoner. I tillegg vil norske myndigheter måtte forholde seg til en rekke andre aktører enn kun egne nasjonale instanser.

11 Problemstillingens relevans Bruk av spesialstyrker er det i Norge forsket lite på. Det er skrevet noen oppgaver på masternivå om norske spesialstyrker, men de har hatt fokus på utvikling, nisjedeling og bruken av spesialstyrker i opprørsbekjempelse ( coin ). Det er derimot ikke tidligere forsket på bruken av spesialstyrker i et krisehåndteringsperspektiv. Dette gjør i seg selv at problemstillingen er viktig og relevant. Oppgaven vil kaste nytt lys over spesialstyrkenes rolle i håndtering av kriser som i utgangspunktet er et sivilt anliggende, herunder den kompleksiteten som er forbundet med slik støtte. Den belyser samtidig hvordan regjeringen blir involvert i beslutningsprosesser knyttet til spesialstyrkene, og hvordan interaksjonen fungerer mellom ulike departementer og nivåer i forbindelse med bruk av spesialstyrkene nasjonalt eller internasjonalt. Spesialstyrkene besitter unike kapasiteter som gir regjeringen handlefrihet, men som også fører med seg en rekke utfordringer spesielt i forhold til sensitiviteten og risikoen bruk av spesialstyrkene innebærer. I lys av terroranslaget mot Norge den 22. juli 2011, er en oppgave om dette temaet ytterligere relevant og rettidig. Hendelsene denne dagen aktualiserte bruken av spesialstyrkene nasjonalt. Det gjør også dagens mer generelle sikkerhetsbilde hvor grensene mellom krigføring og andre voldelige oppgjør er blitt mer uklare (Østerud, 2009, s. 11). Samtidig er flere regioner preget av borgerkrigslignende konflikter, failed states, terrorisme og kriminalitet. Kombinert med økende reiseaktivitet blant folk til fjerne og øde strøk, og humanitære engasjementer, kan dette muligens gi flere tilfeller der norske borgere blir kidnappet i utlandet. I de senere årene har det vært flere tilfeller av kidnappinger av sivile, spesielt i land som ikke har et fungerende statsapparat. Eksempelvis ble bistandsarbeiderne Arne Olav Øyhus kidnappet i Sudan i 1986, og Knut Gjellestad ble kidnappet i Sierra Leone i 2000 (Kiserud & Bjørke, 2011, 15. oktober). Senest i januar 2012 ble Gert Danielsen kidnappet i Jemen mens han var på jobb for FN. I tillegg er norsk skipsfart en risikoutsatt gruppe for kapring i områder med piratvirksomhet eller politisk ustabilitet. 1.3 Avgrensning Forsvarets spesialstyrker består av Forsvarets spesialkommando/ Hærens jegerkommando (FSK/HJK) og Marinejegerkommandoen (MJK). I denne oppgaven berører jeg forhold som angår begge avdelinger, men i dag er det kun FSK/HJK som har oppdrag direkte knyttet til gisselredning og kontraterror. FSK/HJK vil derfor bli vektlagt i oppgaven. MJK har frem til i dag ikke hatt et eget spesifisert oppdrag knyttet til nasjonal krisehåndtering. Imidlertid har omtalen av FSK/HJK relevans for MJK hvis de i fremtiden skulle få tilført oppgaver av samme type.

12 12 Dette er en vurdering Forsvarsdepartementet skal gjennomføre i løpet av kommende langtidsperiode, basert på den nylig fremlagte Stortingsproposisjon nr. 73 Et forsvar for vår tid. I forhold til de to casene jeg beskriver fra 2005 er det her nødvendig å presisere at oppdraget om å bistå kystvakten i forsøket på å stanse Elektron ble gitt til MJK på bakgrunn av at de ble ansett å ha kapasitet til å kunne løse oppgaven. Kystvaktoperasjoner skulle på det tidspunktet ledes fra Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) på Reitan ved Bodø, i overensstemmelse med sjefen for Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK), i Stavanger. Bjørnøya-operasjonen kunne innebære håndhevelsesbistand til støtte for politiet, og var dermed en operasjon som krevde politisk godkjennelse. Dette gjorde at FOHK i større grad enn under Elektron-saken involverte seg i operasjonen, selv om den også i hovedsak ble styrt fra LDKN, men da med tettere koordinering med FOHK. Jeg vil i min oppgave ikke se på kriser i et NATO- og Artikkel V- perspektiv, men se på rent nasjonale forhold og kriser knyttet til Forsvarets støtte til det sivile samfunn med vekt på spesialstyrkenes støtte. Jeg vil ikke se på oppbygning og utvikling av spesialstyrken FSK/HJK, da dette ble behandlet i John Inge Hammersmark sin masteroppgave ved FHS våren Jeg vil heller ikke ta for meg bruken av spesialstyrkene i tradisjonelt militært orienterte operasjoner, altså krigsoperasjoner. Avslutningsvis vil jeg påpeke at Forsvarets spesialkommando/ Hærens jegerkommando har vært igjennom er rekke navneendringer siden den ble etablert. 1962: Hærens fallskjermjegerskole (HFJS), 1971: Hærens jegerskole (HJS), 1997: Hærens jegerkommando (HJK), 2007: Navnet tas i bruk fullt ut, Forsvarets spesialkommando/ Hærens jegerkommando (FSK/HJK) (Hammersmark, 2010). FSK-navnet var fra etableringen i 1982 og frem til 2007 et begrep som kun kom til anvendelse når styrken skulle støtte politiet i nasjonal krisehåndtering. Dette illustreres under Bjørnøya-operasjonen i 2005 da avdelingen deployerte som FSK, men underveis fikk redusert ambisjonen i oppdraget slik at betegnelsen HJK skulle benyttes. Det var allikevel de samme spesialstyrkene som skulle gjøre jobben. 1.4 Metode og kilder Denne oppgaven er innrettet som en case-studie med en kvalitativ eksplorerende tilnærming, og er basert på dokumentanalyse og samtaleintervju med en rekke sentrale aktører. En stor del av de skriftlige kildene som ligger til grunn for denne oppgaven er ikke tidligere benyttet av studenter og forskere. Flere av intervjuobjektene har ikke tidligere latt seg intervjue om disse sakene. Bruken av case gjør at designet på oppgaven blir intensivt: Jeg vil se på bruken av spesialstyrker

13 13 i to nasjonale krisesituasjoner, og om tenkt bruk av spesialstyrkene i en konkret situasjon i utlandet der en norsk borger var involvert. Det er flere spesielle forhold knyttet til temaet for denne oppgaven. Til sammen gjør disse forholdene at det er nødvendig med et variert utvalg av metoder for å samle nok empiri til å kunne si noe om utfordringer og muligheter. Spesialstyrker er etter hvert vel kjent, men deres egenart med små miljøer og utstrakt hemmelighold gjør at det finnes lite åpen og tilgjengelig informasjon om dem. Et reelt behov for skjerming, blant annet for å ivareta sikkerheten til den enkelte spesialstyrkeoperatør, er en av hovedårsakene til dette, men det utstrakte hemmeligholdet medfører at de blir et mer krevende studieobjekt og til at styrkene og hva de er gode for generelt er lite kjent i det norske systemet. Mine viktigste primærkilder er skriftlig materiale, inkludert gradert materiale, fra militære arkiver som omhandler vurderinger og beslutninger knyttet til de spesifikke casene mine. Videre kommer offentlige dokumenter som omhandler krisehåndtering og spesialstyrkene, herunder regjerings- og stortingsdokumenter dokumenter i form av stortingsproposisjoner, stortingsmeldinger og innstillinger, samt andre offentlige utredninger og rapporter. Spesielt aktuell har St. meld. nr 37 ( ), Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering (St.meld.nr 37, 2005), sammen med Instruks om Forsvarets bistand til Politiet (FD, 2003) vært. Jeg har også benyttet en god del sekundærkilder som har bidratt til begrepsforståelse om hva spesialstyrker og krisehåndtering er. Jeg har blant annet sett på følgende trykte utgivelser: NATOs Special Operations policy (NATO, 2011), Forsvarets fellesoperative doktrine (Forsvarsstaben, 2007) og Utviklingen av norske spesialstyrker: symbolikk eller militær nytteverdi? (Hammersmark, 2010), Organisering, samfunnssikkerhet og krisehåndtering (Fimreite, 2011) og Krisehåndtering, opprinnelse, utvidelse og norsk forsvarsplanlegging (Skogan, 2009). Aktuell informasjon om casene er basert på tidsskrifter, avisartikler hentet fra databasen Atekst og NRK.no Brennpunkt sitt arkiv. I arbeidet med oppgaven har intervjuobjektene vært av stor betydning. Deres innspill til de tre casene har vært sentrale for å gi et bedre helhetsbilde av de ulike beslutningssituasjonene norske myndigheter stod overfor, de handlingsalternativene som ble vurdert, og de utfordringer som måtte overkommes. Siden mine caser ikke tidligere er brukt i forskningslitteraturen, har det vært helt avgjørende med gode muntlige kilder for å kartlegge dem, og få på plass alle relevante detaljer. I tillegg har intervjuobjektene kunnet bidra med momenter på generelt grunnlag om bruken av spesialstyrker i oppdrag vedrørende krisehåndtering. Intervjuobjektene ble valgt på

14 14 bakgrunn av deres nærhet og spesielle kjennskap til de aktuelle casene og temaet i seg selv. De representerer derfor kunnskap svært få besitter. Jeg valgte å gjennomføre samtaleintervju, da dette ville gi meg fleksibilitet og rom for improvisasjon med tanke på oppfølgingsspørsmål gjennom informasjon som dukket opp underveis. På denne måten har en triangulering av kildematerialet bidratt til å styrke validiteten av funnene: Primær og sekundærkilder i form av skriftlig materiale, supplert med intervjuer, har gjort det mulig å rekonstruere casene samt å drøfte utfrodringer og muligheter ved bruk av spesialstyrker i kriser hjemme og ute. Før jeg går videre til å skissere oppgavens struktur, vil jeg si litt om gradering av oppgaven og min egen tilknyting til studieobjektet. Siden mine caser ikke tidligere har vært gjenstand for forskning, finnes det ikke ugradert skriftlig dokumentasjon utover medieomtale i form av dokumentarprogrammer og avisartikler. Jeg var derfor helt avhengig av å bruke graderte skriftlige kilder, og da jeg intervjuet de sentrale aktørene ble dette gjort under forutsetning av at jeg ikke offentliggjorde noen opplysninger fra dem uten forhåndsgodkjenning. Samtidig har min intensjon hele tiden vært å skrive en oppgave som kunne avgraderes og gjøres offentlig tilgjengelig. Etter hvert ble det imidlertid klart at detaljnivået i casene gjorde at oppgaven måtte graderes begrenset. Dette kom jeg frem til i samråd med flere av de personer og institusjoner som omtales i oppgaven. Alternativet ville vært å utelate flere detaljer om operasjonene, og det ville etter mitt skjønn gjort oppgaven mindre interessant. Det ville også blitt vanskeligere å diskutere de reelle utfordringene og mulighetene ved bruk av spesialstyrkene. Graderingen begrenset er det laveste graderingsnivået i henhold til statens sikkerhetsinstruks, og det vil etter hvert kunne foretas en ny vurdering om oppgaven kan gjøres offentlig tilgjengelig. For øvrig er prosjektet innrapportert til Personvernombudet for forskning og der blitt godkjent gjennomført i henhold til gjeldende regler. Jeg har selv en sterk tilknytning til Forsvarets spesialkommando/ Hærens jegerkommando etter å ha tjenestegjort ved avdelingen i flere år. Dette kan være en utfordring med tanke på analytisk avstand til det jeg studerer. På den annen side gir denne tilknytningen meg unik kunnskap om spesialstyrkene, noe som har vært helt avgjørende i arbeidet med denne oppgaven. Jeg hadde for eksempel neppe fått samme tilgang på arkivmateriale og intervjuobjekter uten denne tilknytningen. Jeg har samtidig hele tiden etterstrebet mest mulig objektivitet, men ser at nærheten til studieobjektet fremdeles kan være en utfordring.

15 Struktur Oppgaven har fem kapitler. I dette innledningskapittelet redegjør jeg for bakgrunn, problemstilling med argumentasjon, relevans, avgrensning samt metode og kilder. I det neste kapitlet søker jeg å svare på min første underproblemstilling ved å etablere en begrepsmessig og konseptuel ramme før gjennomgangen av casene. Jeg ser nærmere på hva spesialstyrker og spesialoperasjoner er, blant annet ved å sammenlikne deres egenskaper med regulære militære styrker. I tillegg ser jeg på hva kriser er, og hvordan krisebegrepet har utviklet seg etter den kalde krigen og frem til i dag, samt den bistanden Forsvaret og spesialstyrkene spesielt er forventet å gi ved kriser, nasjonalt og ved hendelser i utlandet. I tredje og fjerde kapittel av oppgaven søker jeg så å svare på de tre neste underproblemstillingene, altså hvordan spesialstyrkene ble tenkt benyttet og benyttet nasjonalt under Elektron-saken og i Bjørnøya-operasjonen høsten 2005, og under kidnappingen av den norske journalisten Pål Refsdal i Afghanistan Jeg legger vekt på å belyse de ulike aktuelle handlingsalternativene og hvilke muligheter og utfordringer som viste seg. I det siste kapitlet, kapittel 5, forsøker jeg så å svare på min hovedproblemstilling: Hvilke muligheter og utfordringer gjør seg gjeldende ved bruk av spesialstyrker i krisehåndtering nasjonalt og i situasjoner utenlands der norske borgere er involvert? Herunder vil jeg også forsøke å si litt om hvordan spesialstyrkenes kapasiteter bedre kan utnyttes i håndtering av kriser.

16 16 2 Spesialstyrker og krisehåndtering Dette kapittelet har som formål å etablere en begrepsmessig forståelse og en konseptuel ramme før gjennomgangen av casene i kapittel tre og fire, og den påfølgende drøfting av utfordringer og muligheter ved bruk av spesialstyrker i krisehåndtering hjemme og ute. Kapittelet handler om hva spesialstyrker, spesialoperasjoner og kriser er. Først beskriver jeg hva som gjør spesialstyrker til det de er versus regulære militære styrker, før jeg ser på hva spesialoperasjoner innebærer. Deretter ser jeg på hva krisebegrepet inneholder, hvilke prinsipper som er styrende, utviklingen av begrepet etter den kalde krigen, og hvordan krisebegrepet ble behandlet i den såkalte Tsunamimeldingen, altså stortingemeldingen som kom våren 2005 (St.meld.nr 37, 2005). Hendelsene i regjeringskvartalet i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 satte norske spesialstyrker på dagsorden. I dagene som fulgte ble det i media, så vel som fra sentrale politikere, spekulert i om flere liv kunne vært reddet dersom spesialstyrkene hadde vært varslet tidligere. Om dette medfører riktighet er uvisst, og skal ikke vurderes her. Terrorangrepet aktualiserte imidlertid betydningen av å ha et effektivt og velfungerende sivil-militært samarbeid, og satte Forsvarets bistand til politiet på dagsorden. Ansvaret for håndteringen av hendelsene den 22. juli tillå justismyndighetene, men Forsvaret har betydelige ressurser og er forutsatt å yte bistand ved behov i henhold til Bistandsinstruksen (Faremo, 2011). Dagens norske spesialstyrker har sin historiske opprinnelse fra eliteavdelinger bygd opp i Storbritannia under den andre verdenskrig. Tre avdelinger ble etablert med selektert personell som løste det som i dag kalles spesialoperasjoner. Disse avdelingene var Norwegian Independent Parachute Company (Fallskjermkompaniet), No 5 Troop Interallied Commando (Commandos) og Norwegian Independent Company No 1(Kompani Linge) (Hammersmark, 2010). Blant dagens voksne generasjon kjenner de fleste til historiske hendelser og personer som var med å prege krigens gang i Norge. Etter krigen forsvant disse spesialavdelingene en lang periode før Hærens fallskjermjegerskole ble opprettet i 1962 og Marinejegerlaget i 1968, mens Forsvarets spesialkommando med oppgaver knyttet til bistand til politiet ble opprettet i Politiets beredskapstropp ble opprettet i Se for øvrig pkt. 1.3 i innledningskapitlet foran.

17 Hva er spesialstyrker? For å kaste lys over hva spesialstyrker er, vil jeg starte med å se på noen overordnede definisjoner. NATOs Special Operations policy har til hensikt å beskrive spesialstyrkenes rolle i krise og krig. I denne policyen defineres spesialstyrker til å være: strategic assets to be employed to help achieve strategic and specified operational-level objectives. They differ from other joint forces principally through their unique capabilities, agility, and flexibility. They are not a substitute for conventional forces (NATO, 2011, s. 3) Det norske forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) definerer på sin side spesialstyrker til å være: avdelinger med spesielt selektert personell som er gitt spesiell utrustning og grundig utdanning i avanserte taktikker og teknikker. Spesialstyrker har kort reaksjonstid og kan hurtig settes inn over store avstander på land, gjennom luften og på eller i sjøen (Forsvarsstaben, 2007, s. 122). Definisjonen benyttet i FFOD er i overensstemmelse med Allied Joint Doctrine for Special Operations (NATO, 2009). Spesialstyrkene anses altså for å være en strategisk robust kapasitet, som kan løse krevende oppdrag. De er først og fremst et verktøy som politikere og militærstrategisk og operasjonell ledelse kan benytte for å oppnå effekter som ikke kan leveres av andre styrker. Styrkene kan ikke erstatte konvensjonelle styrker, men brukes i oppdrag der konvensjonelle styrker ikke kan brukes eller ikke ønskes brukt. Spesialstyrker er en strategisk ressurs og skal i hovedsak fokusere på å oppnå operasjonelle og strategiske målsetninger, gjennom oppdragsløsning på taktisk, operasjonelt og strategisk nivå (Forsvarsstaben, 2007). Spesialstyrkene har på grunn av sin særegenhet som strategisk ressurs kort vei til beslutningstakerne, det være seg på militært eller politisk nivå, nettopp fordi de ofte anvendes for å oppnå strategiske og/eller operasjonelle målsetninger. For eksempel ble norske spesialstyrker i 1999 benyttet til å liasonere med serbiske sikkerhetsstyrker i Kosovo. Hensikten var å sikre en kontrollert tilbaketrekning i forbindelse med NATOs innmarsj. Det var i den forbindelse avgjørende at sjefer på begge sider kunne kommunisere gjennom spesialstyrkene for å unngå misforståelser og uønskede situasjoner. Spesialstyrkene fikk direkte føringer underveis i sin oppdragsløsning fra general Mike Jackson, sjef KFOR 2, samtidig som de fortløpende vurderte situasjonen, og på den måten gav styrkesjefen et beslutningsgrunnlag for sin styrkedisponering. Dette var også i henhold til de norske spesialstyrkenes nasjonale mandat fra politisk nivå. Bruken av spesialstyrker avhenger av at det strategiske beslutningsnivået har satt seg inn i, og kjenner til spesialstyrkenes kapasiteter. Vilje til anvendelse av spesialstyrkene er i seg selv 2 Kosovo Force

18 18 et signal om nasjonens vurdering av viktighet knyttet til en spesifikk hendelse eller kampanje. Spesialstyrkene kan anvendes til å projisere en stats syn, men er samtidig en lite egnet kapasitet til flag waiving. Spesialstyrker er en begrenset nasjonal ressurs i volum, og derav vil en flag waiving tilnærming nødvendigvis binde en forholdsmessig stor andel av styrkene. Et av spørsmålene som må stilles i en analyse for anvendelse av spesialstyrker vil derfor være: Er det andre konvensjonelle styrker som kan løse samme oppgave? Militært sett kan det hevdes at det fokuset tidligere forsvarssjef Sigurd Frisvold satte på relevans, reaksjonsevne og hurtig deployering også er avgjørende for valg av spesialstyrker til innsats. Hvis man ikke har dette fokuset er det stor fare for at effekten av bidraget forringes eller uteblir (St.prp nr. 42, 2004). Et eksempel på dette var avgjørelsen regjeringen Bondevik tok høsten 2001 om å deployere spesialstyrkene til Afghanistan i januar Kort tid etter at beslutningen var tatt, kunne et forparti være på plass. Å være der før jul 2001 handlet om relevans og utsiktene til å oppnå unilateral politisk effekt, som tidligere Forsvarsminister Krohn Devold har uttrykt det (Hammersmark, 2010). I forhold til krisehåndteringssituasjoner hvor faktoren tid er ekstremt kritisk, og situasjonen for øvrig gjerne er uoversiktlig og kaotisk, samt at kravet til solid vurderingsevne er stort, har spesialstyrkene et fortrinn i forhold til politi og konvensjonelle militære styrker. Spesialstyrkene har evnen til å bistå hurtig ved å være på rett sted til rett tid, som følge av hurtig reaksjonsevne og mulighet for ulike typer innsetting. De er små og fleksible og har med bakgrunn i dette et lite fotavtrykk som gir muligheten til å operere fordekt og skjult over tid. Spesialstyrkene er taktisk dyktige på grunn av solide enkeltmannsferdigheter med høy presisjon og evnen til å improvisere, samt at de utviser overskudd i stressende situasjoner. Kvaliteten på den enkelte og dermed den kollektive styrken dette gir, gjør spesialstyrkene sammen som enheter og system unikt. 2.2 Hva er spesialoperasjoner? Dagens spesialoperasjoner har sin opprinnelse i operasjoner bak fiendens linjer under annen verdenskrig. Tungtvannsaksjonen på Vemork er et klassisk eksempel på en spesialoperasjon, som med tilpassede innsatsmidler og metoder oppnådde strategiske effekter. Norsk Hydros elektrolyseanlegg ble sprengt og 18 tungtvannsceller ble ødelagt, samt at ca 500 kg tungtvann gikk tapt (Dahl, 1995). Operasjonen blir av mange regnet som den viktigste og mest vellykkede sabotasjeaksjonen under hele krigen.

19 19 Gitt formålet med denne oppgaven vil jeg kun skissere kort hva kjernekapasitetene Spesiell rekognosering og overvåkning og Militær assistanse innebærer, for så å gå mer i dybden vedrørende Offensive operasjoner. Det var operasjoner i sistnevnte kategori som var mest aktuelt i forbindelse med casene i denne oppgaven, selv og også de to første kan være høyst aktuelle ved håndtering av ulike typer kriser hjemme og ute. I NATOs Special Operations policy og i den norske doktrinen defineres spesialoperasjoner til å være: military activities constructed by specially designated, organized, selected, trained, and equipped forces using unconventional techniques and modes of employment. These activities may be conducted across the full range of military operations (ref A and B) independently or with conventional forces to help achieve NATO`s objectives. Politico-military considerations may require discreet or covert techniques and the acceptance of a degree of political, military, or physical risk not associated with conventional forces (NATO, 2011, s. 3). Spesialoperasjoner skiller seg fra konvensjonelle operasjoner ved at det vil være en høyere grad av fysisk eller politisk risiko. Det benyttes andre operasjonsteknikker, selvstendighet fra andre styrker, og avhenger ofte av detaljerte etterretninger og lokale ressurser. Derfor er det også viktig å merke seg at spesialstyrker ikke uten videre kan løse de samme oppdrag som regulære styrker blir tildelt (Hammersmark, 2010, s. 24). Spesialoperasjoner gjennomføres normalt i utrygt, fiendtlig eller politisk sensitivt miljø med den hensikt å oppnå militære målsetninger som kan gi større politiske, militære eller økonomiske effekter. Det er ofte nødvendig å benytte skjulte, fordekte eller lavprofilteknikker i operasjonene. Denne typen operasjoner kan bli gjennomført uavhengig av eller i samvirke med konvensjonelle styrkers operasjoner, samt omfatte bilaterale, multinasjonale og tverretatlige operasjoner utført av, med eller gjennom lokale styrker. Spesialstyrkene kan utnyttes effektivt i hele konfliktspekteret, fra fred til væpnet konflikt. I tillegg til tradisjonelle militære oppgaver, omfatter dette støtte til det sivile samfunn og oppdrag knyttet til stabiliseringsoperasjoner. Spesialstyrkene kan gjennomføre operasjoner som er skreddersydde ut fra spesielle behov og strategiske målsettinger. Spesialstyrkene er effektorienterte av natur og søker til en hver tid å oppnå et komparativt fortrinn der motstanderen er svakest eller mest sårbar. I motsetning til å ha en direkte innretning som for eksempel en manøverbataljon som angriper en godt forsvart kommando- og kontrollinstallasjon, vil en spesialstyrke som er underlegen i volum og ildkraft, i stedet bruke alternative

20 20 metoder for å sette installasjonen ut av spill. Dette kan for eksempel være å avskjære strømtilførselen eller ta ut nøkkelpersonell. Sammenliknet med konvensjonelle styrker er spesialstyrkene små og fleksible, men har en større bredde av kapasiteter. Dette synliggjøres innenfor spesialstyrkenes prinsipielle oppgaver: SR&S- special reconnaissance and surveillance, MA- military assistance, DA- direct action og additional activities (NATO, 2009). Spesiell rekognosering og overvåkning er hovedsaklig informasjonsinnhenting. Et av de viktigste aspektene ved spesiell rekognosering og overvåkning er å bidra til å skape et beslutningsgrunnlag for oppdragsgiver, enten på taktisk, operasjonelt eller strategisk nivå. Denne typen innhenting kan komplettere annen innhenting som lettere kan påvirkes av værforhold, terreng eller det å operere i et fiendtlig miljø. Å få øyne på målet er av stor betydning for planog beslutningsprosessen, da tekniske sensorer har svakheter. Militær assistanse kan være støtte til allierte eller andre vennligsinnede styrker. Eksempelvis er dette et oppdrag norske spesialstyrker har hatt i Afghanistan, hvor man har utrustet, trent og støttet lokale styrker under oppdrag. Militær assistanse kan bidra til at det iverksettes spesiell rekognosering og overvåkning, og eventuelt offensive operasjoner, som ellers ikke ville blitt iverksatt. Offensive operasjoner er hovedsaklig presise operasjoner avgrenset i tid og rom. Dette kan være selvstendige operasjoner, gjennomført av spesialstyrkene alene, eller for å støtte konvensjonelle operasjoner. Offensive operasjoner er ofte fokusert mot definerte strategiske eller operasjonelle mål, eller mål av avgjørende taktisk betydning. Eksempler på slike operasjoner kan være raid, bakhold eller ildoverfall. Offensive operasjoner innebærer ofte angrep på kritiske mål, som avskjæring av kommunikasjonslinjer eller ødeleggelse av viktige våpenplattformer eller kommando-, kontroll- og kommunikasjonssystemer. Det kan også være spesielle redningsoperasjoner av personell eller materiell fra fiendtlig territorium. Et eksempel på dette kan være operasjoner for å hente ut piloter som har skutt seg ut av jagerfly, eller berging av vitalt materiell. Den siste oppgaven er tilleggsoppgaver. Dette er oppgaver som ikke faller inn under de tre andre kategoriene. Dette kan være gisselredningsoperasjoner, som er et nasjonalt ansvar. Støtte til bekjempelse av irregulære trusler, som alene ikke er et spesialstyrkeoppdrag, men spesialstyrkenes egenskaper passer til en rekke av de aktivitetene som beskrives. Kontraterror, med bekjempelse og pågripelse av terrorister faller inn under denne typen operasjoner. Det

21 21 samme gjelder for opprørsbekjempelse ( coin ), og i tillegg dekkes aktiviteter som liasonering mellom stridende parter (NATO, 2009). Under kampanjene i Afghanistan var spesialstyrkenes rolle innledningsvis å gjennomføre informasjonsinnhenting ofte etterfulgt av offensive operasjoner. Gjerne omtalt som Develop to Strike. I forbindelse med oppdraget i Afghanistan, har Forsvaret de senere årene valgt å legge vekt på opplæring, militær assistanse, av afghanske sikkerhetsstyrker slik at de skal bli selvstendige. Norske spesialstyrker har fokusert på den afghanske Crisis Response Unit, Task Force 24, oppkalt etter motstandsmannen Gunnar Sønsteby. Dette er et av mange eksempler hvor spesialstyrkene, gjennom en dreining fra rent nasjonale eller NATO-drevet spesiell rekognosering og overvåkning og offensive operasjoner, til militær assistanse overfor afghanerne, har utviklet evnen til å innledningsvis gjennomføre Develop to Strike, analysere funn i målområde, og hurtig omsette dette til grunnlag for neste operasjon, Strike to develop. For mange spesialstyrker, som støtter utvikling av annen nasjons styrker, er dette en måte å anvende spesialstyrkenes kompetanse og teknologi på. Dette for å gjøre den lokale enheten i stand til, på sikt, å løse sine oppgaver. Dette viser at militær assistanse, som av mange blir sett på som en rådgivning og utdanningsrolle, også kan inneholde de to andre kjernekapasitetene spesiell rekognosering og overvåkning og offensive operasjoner for å støtte en annen nasjons utvikling. Offensive operasjoner kan oppfattes som politisk sensitivt. Begrepet offensive operasjoner gir inntrykk av at hovedfokuset er å oppnå en målsetning ved bruk av vold. I seg selv er dette forståelig, men ofte glemmes at en vellykket offensiv operasjon gjerne betyr at det ikke blir anvendt vold. Et eksempel på dette er en Warrant Based operasjon i Afghanistan hvor spesialstyrkene går inn i et hus for å arrestere en mistenkt. Klarer de å gjøre dette uten å benytte vold, minimeres også direkte og indirekte uønskede effekter som gjerne oppstår i omgivelsene rundt målområdet. Eksempel på dette er å unngå skader på uskyldige, eiendom og infrastruktur. Dog er det vesentlig å forstå at en offensiv operasjon inneholder planlegging av hvordan spesialstyrker kan anvende vold innenfor det spesifikke oppdraget, begrenset i tid og rom. Anvendelse av vold er i seg selv ikke en målsetning, men at nødvendige maktmidler er tilgjengelig hvis behovet oppstår. Et kjent begrep fra operasjoner under Operation Enduring Freedom, hvor Norge deltok med spesialstyrker før 2007, Kill or capture. Dette har hele tiden blitt ansett som politisk problematisk for mange nasjoner, herunder også norske myndigheter. Holdningen til de norske spesialstyrkene var imidlertid hele tiden at hovedmålsetningen var å fokusere på capture, og at dødelig maktanvendelse kun var aktuelt hvis ingen annen utvei eksisterte. Dette temaet har flere ganger vært diskutert i dialog mellom norske spesialstyrkesjefer

22 22 og politiske beslutningstakere. Styrkesjefen må ha en klar forståelse av sitt mandat, og hva som anses som nasjonalt politisk sensitivt og som følgelig må informeres om, eller bringes inn for nasjonal beslutning. I forhold til allierte samarbeidspartnere er den nasjonale styrkesjefen red card holder, og kan avgjøre om det er oppdrag norske spesialstyrker ikke kan delta i. 2.3 Krisebegrepet - hva er krisehåndtering? Krisehåndtering er i dag et viktig element i nasjonal beredskapsplanlegging. Begrepet ble tatt i bruk under den kalde krigen, som et element innenfor sikkerhetspolitikken. Den gang var begrepet primært knyttet til internasjonale kriser, og krisehåndtering ble oppfattet som et middel for å unngå eskalering til krig (Skogan, 2009). I politiet forstås krisehåndtering som summen av den aktivitet og de tiltak som iverksettes for å sikre liv, helse, samfunnsviktige funksjoner og materielle verdier, samt å bringe krisen til opphør (Politidirektoratet, 2007). I militære publikasjoner blir krisehåndtering først trukket frem i Forsvarsstudien 1985, i kapittelet Forsvarets bidrag til episode- og krisehåndtering (FO, 1986). Her legges det også til grunn en videre forståelse av krisebegrepet til å dreie seg om å hindre at kriser utvikler seg til militær konflikt. Først etter den kalde krigen, da frykten for en storskalakrig i Europa avtok, kom et mer utvidet krisebegrep for fullt på dagsorden. I NATO så man på krisehåndtering i hovedsak som tiltak av politisk eller militær karakter for å avslutte en krise. Fra norsk side ble Forsvaret sett på som en hovedbidragsyter til krisehåndtering tidlig på 1990-tallet (Skogan, 2009). I dag skiller man mellom sikkerhetspolitiske kriser og nasjonale kriser. I FFOD defineres sikkerhetspolitisk krise som en konflikt med høyt spenningsnivå, samt at situasjonen oppfattes slik at man har begrenset med tid til å fatte beslutninger og reagere, mens en nasjonal krise defineres som en uventet hendelse som setter nasjonale ressurser på prøve (Forsvarsstaben, 2007, s. 171). Først på slutten av 1990-tallet begynte krisehåndteringsbegrepet slik det brukes i dag å utkrystallisere seg. Den viktigste endringen som bidro til dette var at regjeringen endret totalforsvarskonseptet slik at det skulle reflektere de sikkerhetspolitiske endringene. Myndighetene gikk fra et tidligere ensidig fokus på sivil støtte til Forsvaret i krise og krig til gjensidig sivil-militær støtte og samordning for å oppnå best mulig ressursutnyttelse. Den kalde krigens slutt hadde medført et økt fokus på samfunnssikkerhet. Ivaretakelse av befolkningen og sikring av samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur mot angrep hadde blitt sentralt. I tillegg hadde individuell sikkerhet med menneskerettigheter og personlig trygghet fått økt fokus. Til sammen kan det sies at velferd og sikkerhet er sentrale samfunnsmål (Østerud, 2009, s. 98).

23 23 Dermed dreier samfunnssikkerhet seg om å beskytte sivilbefolkningen, sentrale samfunnsfunksjoner og viktig infrastruktur mot angrep hvor statens eksistens som helhet ikke er truet (St.meld.nr 37, 2005). Ved nasjonale kriser er det politiet og øvrige sivile myndigheter som har et hovedansvar, mens Forsvaret kan støtte i henhold til Instruks for bistand til Politiet. Spesielt etter terrorangrepene mot USA den 11. september 2001, har trusselen fra blant annet internasjonal terrorisme og ikke-statlige aktører blitt vektlagt. Dette har ført til utfordringer i forhold til hva som regnes som kriminelle handlinger, og hva som anses som et væpnet angrep. En gråsone her fordrer samarbeid mellom sivile og militære myndigheter, spesielt mellom Forsvarsdepartementet (FD), Justisdepartementet (JD) og Utenriksdepartementet (UD) (FD, 2009). I UD førte terrorangrepene i USA 11. september 2001, oppbyggingen til Irak-krigen i 2003 og tsunamien i 2004 til en sterk bevisstgjøring om behovet for krisehåndteringsrutiner, prosedyrer og strukturer. Disse hendelsene var alle med i grunnlaget for og bakgrunnen for utarbeidelsen av St. meld. nr 37 (Aas, 2012, 27. mars) Prinsipper for krisehåndtering Håndtering av sivile kriser nasjonalt tar utgangspunkt i tre grunnleggende prinsipper. Ansvar-, likhet- og nærhetsprinsippet. Disse prinsippene gjelder på alle nivåer i forvaltningen (FD, 2007). Ansvarsprinsippet innebærer at den etat som har ansvaret i en normalsituasjon, også har ansvaret for å håndtere ekstraordinære hendelser på området. Den som har det daglige ansvaret regnes også som den som har de beste forutsetningene for å håndtere utfordringene i en krisesituasjon, og derved utpekes til lederdepartement. Av dette følger det også naturlig at situasjoner eller kriser som involverer norske borgere i utlandet er UDs ansvar. Også med bakgrunn i bilaterale forhold til det landet hvor krisen skulle oppstå, og norsk representasjon i landet faller innenfor UDs ansvarsområde (St.meld.nr 37, 2005). Likhetsprinsippet betyr at den organisasjon man har til daglig, skal være mest mulig lik den organisasjonen man har under kriser. På samme måte som for ansvarsprinsippet, gjelder tanken om at den som i det daglige håndterer et saksfelt, også skal ivareta dette ansvaret under en krise. Nærhetsprinsippet innebærer at kriser skal håndteres på et lavest mulig nivå. Departementenes hovedfunksjon i det daglige er å være sekretariat for den politiske ledelsen. Det

24 24 anses som viktig at departementene i krisesituasjoner ikke overtar oppgaver som best kan løses av de operasjonelle nivåene underlagt departementet (St.meld.nr 37, 2005). Men dess større og mer alvorlig krise, desto mer sentralisert vil krisehåndteringen bli. Med bakgrunn i de erfaringer norske myndigheter gjorde seg etter håndteringen av tsunamien i 2004, i tillegg til de styrende prinsippene for krisehåndtering, opprettet regjeringen Regjeringens kriseråd, som en interdepartemental koordinering og styring av krisehåndteringen. Rådet trer i kraft ved komplekse krisesituasjoner der krisen berører flere departementer, og det er behov for styrket koordinering. Kriserådet består av følgende faste medlemmer: regjeringsråden ved Statsministerens kontor, departementsråden i JD, departementsråden i FD, departementsråden i Helse- og omsorgsdepartementet og utenriksråden i UD. I tillegg til de faste medlemmene utvides rådet med den eller de departementsråder som er berørt av krisen (St.meld.nr 37, 2005). Samtidig opprettet regjeringen Krisestøttenheten, hvis oppgave er å yte spesialisert støtte til det utpekte lederdepartementet og de andre berørte departementene (St.meld.nr 37, 2005). Krisestøtteenheten er administrativt og faglig underlagt Justisdepartementet. Den er lokalisert til egne kontorer tilknyttet JD og består av seks fast ansatte, samt en beredskapspool og en informasjonspool (Flakstad, 2007) Bistand fra Forsvaret ved krisehåndtering Stortinget har bestemt at bistand fra Forsvaret til det sivile samfunn er en del av det moderniserte totalforsvaret. Samtidig var det Stortinget som i sin tid vedtok gjennom Grunnlovens 99 at militær makt ikke skal kunne benyttes mot landets borgere. Forsvaret skal beskytte mot ytre fiender, mens det er politiets oppgave å opprettholde nasjonal lov og orden. Historisk har dette røtter i hvert fall tilbake til den amerikanske statsdannelsen, og ble altså i 1814 skrevet inn også i den norske konstitusjonen (Grunnloven). Flere hendelser, blant annet Menstadslaget i 1931, hvor militære styrker støttet politiet i opprettholdelsen av lov og orden er benyttet som et argument mot bruk av Forsvaret i situasjoner involverende norske borgere (Dyndal, 2010). I dag vil dette muligens oppfattes som et noe foreldet argument, da aktiv bruk av militærmakt mot sivile i dag vil skje innenfor rammen av politimyndighet og politiets våpeninstruks, kombinert med tilstrekkelig politisk og juridisk forankring. Forsvarsminister Eide har selv poengtert i Stortinget at skal norske borgere ha trygghet - både gjennom lov og i praksis - for at militære styrker ikke blir satt vilkårlig inn mot

25 25 egne borgere (Eide, 2012). Derfor kan Forsvaret kun på anmodning bistå politiet. Denne bistanden er regulert i Instruks om Forsvarets bistand til politiet. Denne instruksen gjelder i fred, krise og krig. Herunder kommer også kriser som rammer det sivile samfunn og som angår nasjonale interesser, for eksempel alvorlige og omfattende terrorhandlinger. Forsvaret skal kunne bidra til å forebygge og bekjempe ikke-militære anslag mot landets befolkning, infrastruktur og vitale samfunnsfunksjoner (FD, 2009, s. 65). Frem til Instruks om Forsvarets bistand til politiet kom i 2003, hadde myndighetene et instruksverk preget av at det hadde tatt lang tid å få på plass, og som kun gjaldt i fredstid. I 1998 ble en instruks for Forsvarets bistand til politiet vedtatt ved kongelig resolusjon. Instruksen skilte mellom alminnelig bistand og bistand i ekstraordinære faresituasjoner. Alminnelig bistand dekket støtte i forbindelse med ulykker og naturkatastrofer. Denne typen bistand ble sett på som ufarlig, og kunne da avgjøres av den militære øverstkommanderende i Sør- eller Nord-Norge etter politimesterens anmodning. Bistand i ekstraordinære faresituasjoner krevde beslutning på politisk nivå. Dette gjaldt bistand for å ettersøke og pågripe farlige forbrytere eller sinnslidende, eller for å avverge og bekjempe angrep på viktige samfunnsinteresser. Bistanden kunne bare gis dersom den var forenlig med Forsvarets primæroppgaver, og dersom politiets ressurser ikke var tilstrekkelige. Denne instruksen ble skrevet i en tid hvor Forsvaret og politiet gjennomgikk store endringer og omorganiseringer, og instruksen måtte tilpasses nye organisasjonsstrukturer. Sårbarhetsutvalget, ledet av Kåre Willoch, hevdet at prosedyrene for bistand fra Forsvaret var tungvinte og lite praktiske. Regjeringen delte ikke dette synet, men så det som uheldig at instruksen kun gjaldt i fredstid. Politiets oppgaver var i prinsippet de samme i fred, krise og krig, og det kunne oppstå behov for militær støtte i en sikkerhetspolitisk krise. Da den nye bistandsinstruksen kom i 2003 var fredstidsbegrensningen tatt ut (Børresen, et al., 2004). Instruks om Forsvarets bistand til politiet skiller mellom (1) administrativ bistand, som omfatter blant annet transport og annen administrativ støtte, eksempelvis utlån av materiell; (2) operativ bistand, som er bistand i forbindelse med blant annet ulykker og naturkatastrofer. Eksempelvis ble operativ bistand gitt fra Forsvaret under flommen på Østlandet i 1995, samt at Forsvaret ofte støtter under uskadeliggjøring og fjerning av eksplosiver; og (3) håndhevelsesbistand, som tar for seg bistand knyttet til ettersøking og pågripelse av farlige personer, samt bistand ved fare for anslag rettet mot viktige samfunnsinteresser og forebygging og bekjemping av disse (FD, 2003). De to førstnevnte bistandsoppgavene avgjøres av sjef Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). Inn under håndhevelsesbistand kommer blant annet