Restaurering av landskapet ved Songa dam, Telemark

Transkript

1 Restaurering av landskapet ved Songa dam, Telemark Landscape restoration at Songa, Telemark Ingunn Bergheim Landsnes Institutt for plante- og miljøvitenskap Masteroppgave 30 stp. 2010

2

3 Restaurering av landskapet ved Songa dam, Telemark Undersøkelser av vegetasjonsetablering og restaureringstiltak Landscape restoration at Songa, Telemark Masteroppgave ved institutt for planter- og miljøvitenskap, Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) Ingunn Bergheim Landsnes Våren 2010 p

4 Sammendrag Arealer hvor det er tatt ut morenemasse og sprengstein for bygging og rehabilitering av Songa dam i Telemark er undersøkt for å dokumentere vegetasjonsetablering og utførelse av restaureringstiltak. Registreringene ble utført sommer og høst 2009 på morenetak fra og steinbrudd som ble restaurert i Registreringene omfatter overordnede registreringer av større områder og mer detaljerte registreringer av plantearter og miljøforhold langs utvalgte transekter. Vegetasjonsetableringen i de gamle morenetakene var stort sett god. I inngrepene hadde en rekke stedegne arter etablert seg. Betula pubescens, Calluna vulgaris, Empetrum nigrum, Salix spp., Vaccinium myrtillus, V. uliginosum, V. vitis-idaea og Nardus stricta hadde alle etablert seg godt i morenetakene. Vegetasjonen i inngrepet var dominert av lynghei i motsetning til områdene rundt med skog av Betula pubescens. I bratte skjæringer var etableringen av vegetasjon stedvis svak eller manglende på grunn av ustabil undergrunnsjord. For å oppnå god vegetasjonsetablering er det viktig med en god jord som har tilfredsstillende næringsnivå og fuktighet. I skråninger med åpen jord kan organisk materiale tilføres for å øke næringsnivåene og til en viss grad forbedre fuktighetsforholdene. I de rehabiliterte steinbruddene var vegetasjonsetableringen generelt god. Vegetasjonsbildet var dominert av artene i frøblandingen. Etableringen av lokale arter som Juncus filiformis, Eriophorium vaginatum, E. augustifolium, Deschampsia cespitosa, Carex spp. og Luzula multiflora var stedvis i gang. Etableringen av frøplanter av Betula spp. og Salix spp. var i gang i de fleste områdene. En skråning hadde minimal innvandring av stedegne arter. Denne skråningen hadde spesielt god etablering av gress som så ut til å hindre den naturlige revegeteringen. I fuktige områder var etableringen generelt best. Her var det også mest variasjon i vegetasjonen. Den naturlige vegetasjonsinnvandringen i steinbruddene var vesentlig høyere i fuktige felt som følge av konkurransefortrinn. Ved bruk av stedegent plantemateriale i stedet for innførte frø vil man unngå at tett gressdekke hindrer innvandring og etablering av lokale arter. Skjæringer i morenetakene var tydelige på grunn av svak etablering av vegetasjon. I steinbruddene var det hovedsakelig fargen, ensformigheten på vegetasjonen og lys stein som trakk ned totalinntrykket. Selve formingen av terrenget og bruken av stein som er dekket av lav vil påvirke det estetiske utrykket. Det er også viktig at vegetasjonen har variasjon og naturlig farge for å få et naturlikt utseende i inngrepet. Nomenklaturen i denne oppgaven følger Lid & Lid (2005). 2

5 Abstract In order to assess the establishment of vegetation and implemented restoration treatments, moraine pits and quarries that have been used to build Songa dam in Telemark have been examined. The registrations were carried out during summer and fall 2009 in moraine pits that were used in and in quarries that were rehabilitated in Both superior registrations on larger areas and more detailed registrations of plants and environmental factors along selected transects were performed. In the moraine pits the establishment of vegetation cover was mainly good. Several native species have established in these areas. The following species have established well in the studied moraine pits: Betula pubescens, Calluna vulgaris, Empetrum nigrum, Salix spp., Vaccinium myrtillus, V. uliginosum, V. vitis-idaea and Nardus stricta. This heathland dominated vegetation was still quite different from the surrounding areas dominated by forest of Betula pubescens. The establishment of vegetation was weak or absent in steep slopes because of unstable subsoil. Soil with sufficient nutrient supplies and humidity is important to ensure the establishment of a good vegetation cover. Organic matter can be added on slopes with bare soil to increase the nutrient levels and to slightly improve the humidity conditions. The vegetation establishment in the rehabilitated quarries was in general good. The species in the seed mix dominated the vegetation composition. There were variation in the establishment of local species such as Juncus filiformis, Eriophorium vaginatum, E. augustifolium, Deschampsia cespitosa, Carex spp. and Luzula multiflora in the quarries. Establishment of seedlings of Betula spp. and Salix spp. had started in most of the sites. One slope in particular had a minimal amount of immigration of native species. In this slope the vegetation cover of grass was very good and seemed to obstruct the natural revegetation processes. The establishment of vegetation was in general best on moist sites. This was also where the variation in vegetation was highest. The natural immigration and establishment of native species were considerably higher in moist sites. This can be due to a competitive advantage in moist sites compared to the species in the seed mixture. Local plant material can be used instead of introduced seeds to avoid that dense vegetation cover of introduced species obstructs the immigration and establishment of native species Unvegetated and weak vegetated steep slopes in the moraine pits were obvious and reduced the naturalistic look of these sites. The colour, monotonous vegetation and pale rocks were the main objectives to lower the esthetical impression of the quarries. The shape of the terrain and the use of natural surface rocks will influence the esthetical expression after a disturbance. It is also important with natural colour and variation in the vegetation to obtain a naturalistic expression. Nomenclature: Lid & Lid (2005). 3

6 4

7 Forord Denne masteroppgaven er gjennomført ved Institutt for plante og miljøvitenskap (IPM) ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) i Oppgaven er knyttet til forskningsprosjektet Økologisk restaurering etter naturinngrep Metoder for vegetasjonsetablering etter utbygging av kraft- og veganlegg. Prosjektet er et samarbeid mellom forskere ved Institutt for plante- og miljøvitenskap ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) og finansieres av Statkraft, Statens vegvesen og Norges forskningsråd. Oppgaven ble initiert av førsteamanuensis Per Anker Pedersen, IPM, i samarbeid med Jon Aarbakk i Statkraft Energi AS på Dalen. Feltarbeidet til oppgaven ble utført i gamle morenetak og rehabiliterte steinbrudd ved Songa dam i Vinje kommune, Telemark. Takk til hovedveileder Per Anker Pedersen og biveileder Line Rosef, IPM, for gode råd og hjelp underveis i skrivingen av oppgaven. Takk til Ellen Zakariassen, IPM, for hjelp med statistiske beregninger. En stor takk rettes også til prosjektleder Jon Aarbakk i Statkraft Energi AS (Region Øst-Norge), for ulik hjelp til å finne stoff om morenetakene og steinbruddene på Songa. Alle bilder er tatt av forfatteren dersom annet ikke er oppgitt. Ås, 12. august 2010 Ingunn Bergheim Landsnes Institutt for landskapsplanlegging, Universitetet for miljø- og biovitenskap 5

8 1. Innhold 1. Innhold Innledning Songa-anlegget Spor fra fortiden Anlegging av dammen: Rehabilitering av steinbruddene: Materialer og metoder Områdebeskrivelse Områdeavgrensing Estetisk vurdering av utførte arbeider Vegetasjons- og miljøregistreringer Overordnete undersøkelser Detaljerte undersøkelser på utvalgte arealer Statistisk analyse Litteraturundersøkelse Resultater Sammenfatning av resultater fra alle områdene Estetisk vurdering Jordbunnsforhold og humiditet Helningsgrad Eksposisjon og artssammensetning Etablering og arter Innplantede stedegne busker og trær Beiting Spesielle problemer i anlegget Trolldalen (1) Estetisk vurdering Jordbunnsforhold og humiditet Vegetasjonssammensetning Innplantede stedegne busker og trær Utvikling av vegetasjonsetableringen Naustnuten (2) Estetisk vurdering Jordbunnsforhold og humiditet Arter Utvikling av vegetasjonsetableringen Reinsgravnuten (3) Estetisk vurdering Jordbunnsforhold og humiditet Arter Utvikling av vegetasjonsetableringen Naustnutskar (4) Estetisk vurdering

9 Jordbunnsforhold og humiditet Arter Kaldebekk (5) Estetisk vurdering Jordbunnsforhold og humiditet Arter Maurebulia (6) Estetisk vurdering Jordbunnsforhold og humiditet Arter Diskusjon Estetisk utforming Jordforhold Jordforholdenes påvirkning på vegetasjonsetableringen Humiditeten og helningens påvirkning på vegetasjonsetableringen Artssammensetning Effekter av såing på naturlig vegetasjonsetablering Påvirking av beiting på etableringen Innplanting av trær/busker Litteratur Vedlegg 1. Frekvens av arter Vedlegg 2. Artsoversikt 7

10 2. Innledning Dambygging har foregått i mange hundre år, men i en helt annen skala enn det som gjøres i dag. Tidligere ble dammer bygd for å skaffe vann til blant annet sagbruk, møller, jernverk, gruvedrift og tømmerfløting (Norges vassdrags- og energidirektorat 2009a). Tre eller hogde steinblokker ble vanligvis brukt som byggeelement i disse dammene. I de siste 100 årene har dammene blitt bygd i forbindelse med kraftproduksjon. I 1885 ble Norges første elektrisitetsverk offisielt satt i drift ved Laugstøl Brug i Skien (Norges vassdrags- og energidirektorat 2009b). I perioden fra kom de første store kraftanleggene med utbygging av blant annet Rjukanfosssen og regulering av Møsvatn (Hagen & Skrindo 2010). I den nye perioden for dambygging var betongdammer og steinfyllingsdammer dominerende damtyper (Norges vassdrags- og energidirektorat 2009a). Bruken av fyllingsdammer ble vanlig i 1950-årene og størrelsen og antallet masseuttak som ble tatt i bruk til kraftutbyggingene var etter dette høy (Hillestad 1983). De store diskusjonene rundt naturvern og landskapstilpasning i kraftutbygging kom ikke før i 1964 (Lurås & Christenson 2006). Da kom naturvernspørsmålet opp i Stortinget i forbindelse vedtak om videre utbyggingen Tokkeanleggene og regulering av Bitdalen i Telemark. I samme tidsperiode ansatte NVE en landskapsarkitekt som skulle ta seg av miljøkonsekvensene i prosjektene (Hagen & Skrindo 2010). Landskapsarkitekten Knut Ove Hillestad endret NVEs fokus på landskapet og naturmiljøet i forbindelse med kraftutbygginger (1973; 1983; Hillestad 1989). I 2009 fikk vi en naturmangfoldslov som har som formål å ta vare på naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser (Naturmangfoldloven 2009, 1). Bærekraftig bruk og vern skal sikre naturens verdier for framtiden. Denne loven krever nye krav for utbygging i naturområder. Begreper knyttet til restaurering er mange og kan lett blandes sammen. Restaurering defineres av Uhlig & Lombnæs (2007) som tilbakeføring av et område til den stand det var i før det ble degenerert av inngrep eller gjengroing. Økologisk restaurering er assistering av prosessen med helbreding av et økosystem som har blitt degenerert, ødelagt eller forstyrret (SER 2004). Et økosystem består av alle biotiske faktorer (alle levende organismer) og abiotiske faktorer (jord, vann, næringsstoffer og klima) som lever og samspiller i et område (Perlman et al. 2005). Rehabilitering innebærer at man restaurerer noen av de tidligere økosystemfunksjonene (SER 2004). Landskapspleie er et begrep som brukes om tiltak som består av enten restaurering eller skjøtsel av landskapet. Disse fasene innebærer tiltak som kan brukes for å beskytte, beholde og vedlikeholde økosystemer og elementer som finnes i det berørte landskapet. Disse verdiene kan være biologisk mangfold, kulturminner eller rekreasjons og opplevelsesverdier. Vegetasjonsfasen i restaurering eller rehabilitering kalles revegetering. Denne fasen innebærer etablering av ny vegetasjon med en artssammensetning som likner den opprinnelige etter inngrep og ødeleggelser. Massetaket i Umskar i Rana kommune i Nordland, er en av de første morenetakene i Norge som fikk skikkelig landskapsmessig behandling (Hillestad 1983). Morenemasser fra dette taket ble brukt i fyllingsdammen ved Akersvatn, ved Mo i Rana, som ble påbegynt i Forming av terrenget ble utført etter at uttaket av masser var ferdig i Målet med behandlingen var at morenetaket etter hvert skulle gli inn i omgivelsene og bli en varig og akseptabel del av landskapet (Hillestad 1983). 8

11 Valget av revegeteringsmetode må knyttes til hvilket resultat man ønsker og hvilke ressurser man har tilgjengelig (Rosef 2009). Revegeteringshåndboka (hagen og skrindo) Målet med tiltaket kan være å bevare eller tilbakeføre opprinnelig vegetasjon eller ønskede arter i området, gjenskape økosystemfunksjonene på stedet, sikre inngrepet mot erosjon eller bevare kulturminner, historie og kunnskap. Ved rehabiliterting etter terrenginnrep ønsker man ofte et strukturert og ryddig resultat med for eksempel ensformige gressområder og systematiske plantinger av trær med lik og jevn vekst. Dette er langt fra det som ønskes eller kan forventes ved naturlig rehabilitering av et anlegg. Konstruerte ujevnheter og tilsynelatende tilfeldighet er viktigere for å få et godt anlegg som skal se mer eller mindre naturlig ut (Bradshaw 2000). Ved restaurerings- og revegeteringsarbeider burde strategiene som legges til grunn være basert på kunnskap om hvordan et økologisk samfunn endrer seg over tid (suksesjon) og hvordan ulike tiltak påvirker etableringen av vegetasjonen (Munshower 1994; Perlman et al. 2005; Strandberg & Møller 1991).. Forbes & Jefferies (1999) påpeker at kunnskap om etableringshastighet, vekstmønster og levetid hos pionerarter i forstyrrede områder er viktig i forbindelse med bruk til revegeteringsprosjekter. Spesielt under vanskelige forhold som i harde klimaet på fjellet er kunnskap om etablering viktig. Hagen & Erikstad (2007) viser til at vegetasjonen på fjellet må etablerer seg og leve under svært marginale forhold, blant annet lave temperaturer, svingninger i miljøforholdene og en kort og intens vekstsesong. Kunnskapen om revegeteringsprosessene har økt med årene, men mer inngående kunnskap og forståelse for prosessene under ulike forhold er nødvendig for framtiden. Store aktører innen utbygging i fjell- og kulturlandskapet gjennom vegbygging, vannkraft og militæranlegg setter nå mer fokus på landskapet enn før. Ved inngrep i naturområder er revegetering fra stedegen toppjord en metode for vegetasjonsetablering som i de siste årene har blitt brukt av mange store aktører. Statens vegvesen har de siste årene hatt store prosjekter der toppjord har bitt lagret og siden lagt tilbake som vekstmedium. Langs Rv. 23 Oslofjordforbindelsen ble naturlig revegetering fra toppjord brukt i stort omfang. Utviklingen av vegetasjonen ble studert av Skrindo (2005) gjennom et doktorgradsstudium. Utbredt bruk av revegetering fra stedegen toppjord har også blitt utført langs E10 Lofastforbindelsen i Lofoten har blitt beskrevet av blant annet Kongsbakk & Skrindo (2009) og Nystad (2006). Ved rehabiliteringen av Bitdalen dam i Telemark har bruken av revegetering fra stedegen toppjord, kombinert med utlegging av vegetasjonstorver (Hansen 2007; Pedersen & Rosef 2010). Hagen (2003; 2004) har fulgt etableringen av vegetasjon ved tilbakeføringen av Hjerkinn skytefelt til sivile formål. Hagen & Skrindo (2010) har sammenfattet et hefte der fagfeltet, fagmiljøer og pågående aktivitet innen restaurering av natur i Norge blir presentert. Songa dam i Telemark ble anlagt i et sårbart fjellsområde i og ble rehabilitert i Dette er et stort anlegg som omfatter store terrenginngrep for uttak av morenemasse og sprengstein. I området finnes derfor morenetak hvor det har skjedd naturlig revegetering i mer enn 45 år og steinbrudd som er istandsatt og tilsådd for bare 7 år siden. Målet med denne oppgaven er å dokumentere vegetasjonsetablering på ulike arealer på stedet for å avklare hvor effektiv revegeteringen har vært og hvilke forhold som påvirker den. Det er også foretatt en registrering og vurdering av estetiske forhold og utførelse av restaureringsarbeidet generelt og foreslått forbedringstiltak. En kort litteraturundersøkelse er dessuten utført for å beskrive anlegget. 9

12 3. Songa-anlegget 3.1. Spor fra fortiden Mennesker har utnyttet områdene rundt Songa i tusenvis av år, og det har blitt funnet spor etter boplasser helt tilbake til steinalderen (Riksantikvaren). Sporene viste at det var mennesker der for 8000 år siden (Lyngestad et al. 2006). En stor, arkeologisk undersøkelse langs vassdrag ble foretatt i Tokke og Vinje i 1958 av Kulturhistorisk museum i Oslo (Riksantikvaren). Arkeologene fant en god del kullgroper og et par anlegg for utvinning av jern fra jern- og middelalder spredt rundt Songavatn (Figur 3.1-1). I tidligere tider flyttet folket etter reinen oppe på fjellet i et nomadeliv. Øst for Songevatn går den gamle Hardingslepa. Langs den har det blitt funnet tufter fra jern- og middelalder, bygningsrester og ei steinbu fra etterreformatorisk tid, og en markedsplass fra 1800-tallet (Riksantikvaren). I området rundt Songavatn er det omtrent 40 vernede kulturminner fra før 1537, flere av disse står under vann i dag. Den nærmeste arkeologiske lokaliteten til dammene er en boplass funnet ved Naustnuten, 70 m nord for der utløpet av Songaelva gikk (Riksantikvaren) Songavatn i

13 3.2. Anlegging av dammen: Allerede i 1918 hadde Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) startet med oppmålingsarbeid ved Songa (Rauland bygdelag et al. 1983). Det var først i 1956 at det ble kjent at NVE hadde konkrete planer om å bruke Songavassdraget til elektrisk produksjon. Disse planene ble kjent da de la fram søknad til departementet. Søknaden innebar oppdemming av Songavatna til kote 962. Ved behandling av søknaden gikk mange instanser inn for å øke reguleringen i fjellsjøene for å unngå store reguleringer i nærheten av bygdene. For å minske reguleringen i Totak, ble reguleringsnivåene og oppdemmingen av Songa større (Lyngestad et al. 2006). Ved siste søknad som ble tilrådd i statsråd 11. april 1958 og senere godkjent av Stortinget, var oppdemmingen av Songavatn oppe på kote 974 (Rauland bygdelag et al. 1983). Ved full oppdemming er arealet 29,2 km 2, mot 7,8 km 2 før reguleringen. Oppdemmingen av Totak ble redusert med 6,1 m og falt bort ved to andre vann. Songavòtni var før reguleringi ei rekkje vatn, med stryk og fossar mellom. No er det eit samanhengande vatn, kalla Songavatn (Kostveit 1999, s ). I januar 1958 ble byggingen av dammen lyst ut på anbud (Rauland bygdelag et al. 1983). Varierende tilbud som alle var høyere enn NVE sin egen kalkyle på 38.8 millioner, gjorde at de valgte å ta jobben selv. På fire år fra 1959 til 1963 skulle Norges største dam bygges (Lurås & Christenson 2006). Tillatelsen til å starte opp med byggingen av Songadammen fikk Statkraftverka 14. juli 1958 (Lurås & Christenson 2006). Oppdemmingen skulle bestå av en stor hoveddam i elveløpet ved Naustnutvatn, og en mindre sperredam i Trolldalen (Rauland bygdelag et al. 1983). Begge disse ble planlagt som steinfyllingsdammer med en kjerne av komprimerte morenemasser. Totalt skulle den bli ca. 45 m høy og 1100 m lang. For å bygge dammen ville man trenge 2 millioner m 3 masse (Lurås & Christenson 2006). Til å forsyne dambyggingen med morenemasse var det beregnet uttak fra 4 massetak (Rauland bygdelag et al. 1983). Dette var fra henholdsvis Maurbulia, Maurbutoppen, Kaldebekk og Trolldal. På grunn av mye stein i massene måtte det også åpnes morenetak ved Nausnuten, Naustnutskar, Glipen og Kvæven. I denne oppgaven er det morenetakene ved Naustnutskar, Maurbulia og Kaldebekk som har blitt vurdert. Store mengder morenemasser ble tatt ut av disse tre morenetakene (Tabell 3.2-1). Tabell Oversikt over mengde morene som ble tatt ut i morenetakene pr år. vfm3 virkelig fast volum er volumet som er målt ved naturlig lagring. % stein med en størrelse > 9 cm. Tabellen er hentet fra NVE Statskraftverkene (1964) Totalt vfm 3 % stein vfm 3 % stein vfm 3 % stein vfm 3 % stein vfm 3 Naustnuten Maurbulia Kaldebekk Naustnutskar Allerede våren 1958 startet arbeidet på dammene med blant annet grovrensk av damfoten (Rauland bygdelag et al. 1983). Bulldosere ble brukt til framskyving av massene som skal ha vært meget harde å løse (NVE Statskraftverkene 1964, s. 31). Bulldoserene ble blant annet brukt til å avdekke masse i damfot, steinbrudd og morenetak (Lurås & Christenson 2006). 11

14 Der hoveddammen nå står ble det avdekt vfm 3 (virkelig fast volum) masse fra et areal på vfm 2 (virkelig fast areal) (NVE Statskraftverkene 1964). Den gjennomsnittlige dybden var ca 1,5 m. Over vfm 3 rene myrmasser ble fjernet og disse hadde en mektighet på opptil 3-4 m. Vanskelige avdekningsforhold på grunn av høy fuktighet høsten 1958 gjorde at mye av dette arbeidet ble utført vinteren 1958/1959. Også i overløpskanalen og steinbruddet ved Reinsgravsnuten ble betydelige mengder myrmasse avdekt denne vinteren. Resten av avdekningen av damfoten bestod av morenemasse og ble utført sommersesongen Ved sperredammen i Trolldalen ble det avdekt vfm 3 masser som hovedsakelig var morene. I 1961 og 1962 skal det ha vært mye nedbør som ga fuktige forhold i morenetakene (NVE Statskraftverkene 1964) Bulldozer i morenetak ved Songa. (Foto: Statkraft Energi AS) Sortering av mornemasser på Songa. (Foto: Statkraft Energi AS) Steinbruddene som ble brukt til byggingen lå ved Naustnuten og Reinsnuten som ligger henholdsvis ved vestre og østre landfeste av Songadammen, og i Trolldalen øst for sperredammen. På grunn av ny teknologi i steinbrudsdriften, med nye boremaskiner og sprengstoff, ble anlegget fullført under overslaget på 38,8 millioner kroner (Lurås & Christenson 2006, s. 132). De tre steinbruddene var åpne i perioden fra Totalt ble vfm 3 stein tatt ut i de tre bruddene (Tabell 3.2-2). Tabell Oversikt over mengde sprengstein som ble tatt ut i de tre bruddene. virkelig fast volum er volumet som er målt ved naturlig lagring. Tabellen er hentet fra NVE Statskraftverkene (1964). Bruksår Virkelig fast volum (vfm 3 ) Naustnuten Reinsnuten Trolldalen

15 Hovedarbeidet av byggingen ble utført i , og toppen av dammen ble ferdig i 1962 (Lurås & Christenson 2006). Etter at hoveddelen av dammen var ferdig i 1962, et år tidligere enn planlagt, ble anlegget omtalt i Varden og Telemarksavisa. Det vil nok smerte naturelskarar å kome hit opp etter dei store omveltingane. Kjempestore krater er grafsa ned i jakt etter stein, grus og sand. Det er skåre stygge flenger i fjellvidde naturen. Moltegraset har måtta vike for steinrøyser (Lurås & Christenson 2006, s. 146) Morenetak ved Naustnutskar i front og steinbruddet ved Naustnuten til høyre for midten. Bilde tatt (Foto: Statkraft Energi AS) Steinbruddet ved Naustnuten ses i forgrunnen. Bak til høyre i bildet er morenetaket ved Naustnutskar. (Foto: Statkraft Energi AS) Etter at damarbeidet var ferdig høsten 1962, gjenstod blant annet planering av massetak og sluttopprydding (Rauland bygdelag et al. 1983). Hva denne planeringen innebar, ble ikke omtalt eller utdypet mer i boka. Opprydding og pussing av massetak er summert til å ha kostet kroner (NVE Statskraftverkene 1964). I omtalen om økonomi pr står det: Belastninger etter denne dato blir regnet som meget små og gjelder typiske etterarbeider som tilsåing av massetak o.l. Slik at dette kan anses som de endelige kostnader (NVE Statskraftverkene 1964, s. 80). Dette er det eneste stedet i rapporten der det nevnes at massetakene skal sås til. I hvilke massetak dette ble gjennomført er ikke kjent Da dammen stod ferdig var den største av sitt slag i Norge og en av de største i Nord-Europa (Lyngestad et al. 2006). Trygve Bjerkrheim beskrev sitt møte med Songa slik i Varden i september 1963: Når ein kjem så langt at vidda tek til, ser ein langt borte den veldige Songadammen, lys og lang. Det er eit vakkert syn. Men alle desse kvite felta oppe i lyngkledde fjellsidene kva er det? Desse såra oppe i fjellsidene er ikkje vakre. Men kanskje tidi vil lækje noko av dette med åra. (Lurås & Christenson 2006, s. 181) 13

16 3.3. Rehabilitering av steinbruddene: Som følge av nye sikkerhetskrav til dammer ble Songadammene og området rundt rehabilitert i perioden Området ble pusset opp og nye båtutsett, båthus, amfi og parkering ble etablert ved hoveddammen og Trolldalen. Landskapet ble arrondert og sådd til med naturfrøblandinger (Statkraft Energi AS 2005, s. 48). Jorda som ble lagt ut på steinfyllingene kom fra området på Songa (Aarbakk pers. med.). Etter terrengforming ble arealene sprøytesådd i september 2003 (Pedersen 2006). Det skal samtidig ha blitt tilført fullgjødsel (75 kg/daa), men type fullgjødsel er ikke kjent. Frøblandingen som ble brukt inneholdt denne sammensetningen (Pedersen 2006): 55% Rødsvingel (Festuca rubra) 10% Sauesvingel/fåresvingel (Festuca ovina) 15% Stivsvingel (Festuca trachyphylla) 10% Raigras (Lolium perenne) 5% Engkvein (Agrostis capillaris) 3% Kvitkløver (Trifolium repens) 2% Tiriltunge (Lotus corniculatus) Det ble også plantet inn Betula pubescens (fjellbjørk) og Salix spp. (vier) (Pedersen 2006). Bjørkeplanter som ble plantet inn var små (ca 0,5-1 m høye). Plantene var gravd opp på stedet og ble plantet inn av grøntfaglig personale (Pedersen 2006). Arealene ble i 2006 gjødslet med ca 20 kg/daa Fullgjødsel ( ) (Pedersen pers. med.). 14

17 4. Materialer og metoder 4.1. Områdebeskrivelse De registrerte områdene ligger i tilknytning til Songa dam i Vinje kommune i Telemark (Figur 4.1-1). Selve dammen og de rehabiliterte steinbruddene ligger innenfor det som Puschmann (2005) har registrert som landskapsregion 15 Lågfjellet i Sør-Norge, mens morenetakene ligger i landskapsregionen 12 Dal- og fjellbygder i Telemark og Agder. Områdene ligger på ca m.o.h. Selve dammen og de registrerte områdene ligger i en dal med en nordsørgående retning Kart over Telemark (NGU). Øverst til venstre vises området i sørlige del av Songavatnet der morenetakene og steinbruddene befinner seg. Den tykke, stiplede lilla steken viser omrisset av Telemark. 15

18 Lågfjellet i Sør-Norge er en region med snaufjellsområder opp til 1500 m.o.h. Regionen har også enkelte topper med høyfjellskarakter og noen smådaler under skoggrensa (Puschmann 2005). Området ved nedre del av Songa er en av disse smådalene som ligger under skoggrensa. Særlig i nordvestre Telemark karakteriseres overgangen til lavereliggende strøk innen denne regionen av storkupert hei (Puschmann 2005), dette stemmer overens med landskapsformene i det studerte området (Figur 4.1-2). Landskapsregionen Dal- og fjellbygder i Telemark og Agder består av mange og varierende landformkombinasjoner. Regionen Lågfjellet i Sør-Norge karakteriseres av varierende mengde løsmasser, mens regionen Dal- og fjellbygder i Telemark og Agder karakteriseres av varierende løsmassedekke som følger dalbunnen. Ved Songa ligger det morenemasser i dalen nedstrøms dammen, dette er hovedsakelig randmorene (NGU & Norge digitalt 2008/2010). Grunnfjellet i området består hovedsakelig av granitt. I steinbrudda var det granodiorittisk gneis (NVE Statskraftverkene 1964). Det er nordboreal skog i området i nedre del av Songa (Moen et al. 1998). Et kraftig utviklet bjørkebelte finnes i høytliggende dal- og fjellsider (Figur 4.1-3) Småkupert terreng nedstrøms Songadammen med varierende mengde løsmasser Nordboreal skog som hovedsakelig består av Betula pubescens (fjellbjørk). 16

19 Data fra Meteorologisk institutt (2010) viser månedlige temperatur- og nedbørsnormaler for to lokaliteter med klimatiske forhold som er sammenlignbare med Songa (Tabell og Tabell 4.1-2). Månedsnormalene er hentet fra Møsstrand (977 m.o.h.) og Mogen (954 m.o.h.) som ligger i henholdsvis sørlig og nordlig del av Møsvatn i Vinje kommune. Tabell Månedlig middeltemperatur ( C) i perioden Dataene gjelder Møsstrand og Mogen i Vinje og er hentet fra Meteorologisk institutt (2010). Sted m.o.h. jan feb mars april mai juni juli aug sep okt nov des År Møsstrand ,9-5,6-1,9 3,8 9,4 10,5 9,6 5,6 1,8-3,2-6,4 0,6 Mogen ,8-6, , ,5 2-3,5-7,5 0,4 Tabell Middel månedlig nedbørsmengde (mm) i perioden Dataene gjelder Møsstrand og Mogen i Vinje og er hentet fra Meteorologisk institutt (2010). Sted m.o.h. jan feb mars april mai juni juli aug sep okt nov des År Møsstrand Mogen

20 4.2. Områdeavgrensing Det ble utført undersøkelser i områder med både gamle og nye inngrep (1960 og 2003). Totalt ble det utført registreringer i 6 hovedområder (Figur 4.2-1). De tre steintakene som ble undersøkt ligger øst for sperredam i Trolldalen (1), og ved østre (3) og vestre (2) landfeste av Songadammen. Disse steinbruddene ble åpnet ved byggingen av dammen i (NVE Statskraftverkene 1964), for siden å bli gjenåpnet ved rehabiliteringen av dammen i (Aarbakk 2010 pers. med.). Det ble også utført registreringer i tre morenetak som var i bruk fra (NVE Statskraftverkene 1964). Det øverste morenetaket ligger vest for Songadammen mens de to andre ligger langs vegen sørover mot Venemodammen Topografisk kart (kilde: NGU & Norge digitalt 2008/2010). 1 steinbrudd i Trolldalen, 2 steinbrudd ved Naustnuten, 3 steinbrudd ved Reinsgravnuten, 4 morenetak ved Naustnutskar, 5 morenetak ved Kaldebekk og 6 morenetak ved Maurebulia. 18

21 4.3. Estetisk vurdering av utførte arbeider Det ble utført en estetisk vurdering av områdene. Feltene ble vurdert subjektivt på bakgrunn av disse faktorene: Farge og vekst i forhold til omgivelsene Variasjon i vegetasjonsetableringen Naturlik og variert terrengform Overgangen fra inngrep til omkringliggende terreng Utseende og plassering av stein (inkludert lavdekke) Tydelige kjørespor og lignende etter anleggsarbeid Avfall og unaturlige elementer 4.4. Vegetasjons- og miljøregistreringer Registreringene ble gjort på to nivåer; overordnete undersøkelser og detaljerte undersøkelse av utvalgte arealer (ruteanalyser). Registreringsfeltene ble lagt innenfor arealer der det var tydelig inngrep for å unngå at overgangssoner eller områder uten inngrep ble tatt med. Nomenklaturen i denne oppgaven følger Norsk flora (Lid & Lid 2005). I tillegg er Fjellflora (Gjærevoll et al. 2005) og Norsk fargeflora (Wischmann et al ) benyttet ved identifiseringen. Det ble antatt at svingelen som ble registrert var Festuca rubra (rødsvingel), men ettersom Festuca ovina (sauesvingel) også ble sådd inn og er naturlig forekommende i fjellet kan tilstedeværelsen av denne ha blitt oversett. Festuca spp. blir derfor stedvis brukt som en fellesbetegnelse på disse. Carex spp. brukes som en fellesbetegnelse på en gruppe som består av C. brunnescens (seterstarr) og C. cansecens (gråstarr). Disse to skilles kun ved å se på frøene i en særdeles god lupe, noe som ikke var tilgjengelig i felt. Begge ble identifisert ut fra plantemateriale i ettertid, så begge er til stede i området rundt Songa, men fordelingen (frekvensen) er ukjent. Betula spp. blir brukt som en fellesbetegnelse på artene Betula pubescens ssp. tortuosa og Betula nana. Betula pubescens ssp. tortuosa omtales i teksten kun som Betula pubescens. Salix spp. brukes om uidentifiserte arter av Salix som ble funnet på Songa. I en del diagrammer er Salix spp. misvisende fått navnet Salix ssp. Juncus spp. blir brukt som en forkortelse på artene av Juncus som ble funnet på Songa. Epilobium sp. brukes om en uidentifisert art av Epilobium. 19

22 Overordnete undersøkelser De overordnede registreringene ble utført på arealer med størrelse ca 1 4 daa. Følgende parametere ble registrert: Eksposisjon (N Ø S V) og helning (, grader) Eksposisjonen for hvert felt ble målt ved bruk av kompass. Himmelretningen ble registrert som hovedretningen som skråningen vendte mot. Helningen ble målt grovt for de ulike hovedområdene. Helningen ble målt baser på et 360 -system. Et klinometerkompass av typen Silvia Expedition 15 ble brukt til bestemmelse av eksposisjon og helning. I to tilfeller ble helningen estimert for de overordnede feltene. Dette gjelder på 2 relativt slake områder; flata i steinbruddet ved Reinsgravnuten og flata i den nedre delen av morenetaket ved Maurebulia. Estimering ble utført enten fordi det er vanskelig å måle små helninger eller som følge av at terrengets helning var vanskelig å se på grunn av vegetasjon eller lignende. Jordforhold Jordforholdene på de enkelte stedene ble vurdert hovedsakelig ut fra skjønn. Jordbor og spade ble brukt for å ta ut ca 20 cm dype jordprofiler. Humusinnholdet ble vurdert etter følelse og skjønn. Mengden humusholdig jord ble målt i cm der dette var relevant. Jorddybde ble registrert i annenhver rute i transektet ved Trolldalen. Humiditeten (0, knusktørt 6 stående vann) Humiditeten ble vurdert subjektivt på stedet. Fuktigheten ble bestemt ut fra skjønn. Utseendet spilte inn der vannet var synlig. Enkelte steder var metningen av vann så stor at det stod i overflaten. Humiditeten ble registrert basert på denne skalaen: 0 (Knusktørt) 1 Veldig tørt 2 Tørt 3 Litt fuktig 4 Fuktig 5 Veldig fuktig, vann pipler når man trykker på jorda 6 Stående vann, synlig vann i overflaten Det meste av registreringene til denne oppgaven ble gjort i en periode med jevnt med nedbør, og fuktighetsresultatene er dermed ikke et absolutt resultat. Registreringen av de følgende parameterene ble utført ved å gå frem og tilbake over området. Frekvens av ulike plantearter og andre elementer i overflaten ble registrert på en skala fra 0-5, der 0 er fraværende og 5 forekom svært hyppig. Høyde og alder på vegetasjon ble registrert som et gjennomsnitt av flere representative individer. Planteart (0-5) I de overordnete analysene av områdene ble frekvensen av ulike plantearter registrert. 20

23 Lav/Mose/Sopp (0-5) Lav og mose har blitt slått sammen til en gruppe på grunn av usikkerhet rundt oppdelingen. I de gamle inngrepsområdene er det til del vanskelig å skille åpen jord fra det som var dekt av mose/lav i overordnet registrering ettersom det var en biologisk jordskorpe (lag av mose/lav) som på avstand så ut som åpen jord. Sopp i feltene ble registrert ved grad av tilstedeværelse. Mose, lav og sopp ble registrert uten å identifisere den enkelte art. Begrepet biologisk jordskorpe blir brukt om et tilsynelatende svart mose- eller lavlag. Dette begrepet ble funnet i en artikkel av Elmarsdottir et al. (2003) som beskriver det som et tynt lag på jordoverflaten som er sammensatt av cyanobakterier (cyanobacteria), sopp (fungi), grønne alger (green algae), moser (mosses), lav (lichens) og organisk materiale. Begrepet er mer omtalt av blant annet Belnap et al. (2001). Dødgress (0-5) Dekningen av dødgress og dødt plantemateriale i overordnete områder ble registrert som en del av dekning av overflaten. Dødt plantemateriale av gress, lyng og kvist går inn under denne parameteren. Åpen jord (0-5) Åpen jord er i denne oppgaven en betegnelse på jord som ikke er dekt av stein eller vegetasjon (inkl. lav og mose). Partikler med diameter mindre enn 2 cm er også betraktet som åpen jord. Stein (0-5) Partikler med en diameter på 2 cm og større samt det som ser ut som berg i dagen ble registrert som stein. Overflate dekt av vann (0-5) Frekvensen av vann i overflaten ble registrert for hvert felt. Beiting og avføring (0, ingen 2, mye) Beiting og mengden avføring ble registrert separat. Beiting og avføring ble registrert ut ifra tydelige tegn og registrert etter skalaen: 0 ingen beiting/avføring 1 noe beiting/avføring 2 mye beiting/avføring Gjennomsnittlig alder (år) og høyde (cm) for Salix og Betula I de overordnede feltene ble gjennomsnittlig høyde (cm) og alder (år) hos Salix spp. og Betula spp. registrert. Alderen ble bestemt ved å telle de enkelte årsskuddene på plantene. Tidligere beiting på skuddene og tidvis svak årsvekst medførte at det var vanskelig å bestemme alderen. De enkelte årsskuddene kan skilles fra hverandre ved å se på forhøyninger på stammen og økt tetthet mellom sideskudd. Høyde på aks og vegetasjonssjikt (cm) Høyde (cm) på aks og vegetasjonssjikt ble registrert gjennomsnittlig for hvert enkelt felt. Alle høydene ble målt med en 2-meters tommestokk. 21

24 Detaljerte undersøkelser på utvalgte arealer Det ble totalt utført detaljerte undersøkelser i 4 transekter. To transekt ble lagt ut i morenetaket ved Naustnutskar (4). Disse var henholdsvis 26 og 28 m lange. Ett 48 m langt transekt ble plasser i morenetaket ved Kaldebekk (5) og ett 30 m langt transekt ble plassert i det rehabiliterte steinbruddet ved Trolldalen (1). Spesielt interessante områder ble satt som punkter som anga hovedretningen til linja. Ett transekt endte i uberørt terreng for å kunne sammenligne etableringen i inngrepet med opprinnelig vegetasjon. Ettersom overgangen til eksisterende terreng stort sett var veldig vanskelig å se, ble dette bare gjort ett sted. Langs transektet ble ruter plassert med en avstand som ble bestemt for det enkelte stedet. Rutene var 0,25 m 2 og et kvadrat på 0,5 m x 0,5 m ble brukt for å markere den under feltarbeidet. Avstanden mellom begynnelsen av hver rute var 2 eller 4 m. I områder med større tilsynelatende ensformighet ble den gitte avstanden mellom hver rute satt større enn der det så ut til å være mer variabelt. I felt med stor høydeforskjell eller variabel helning var det aktuelt med kort avstand mellom rutene. Størst avstand mellom rutene ble brukt der det tilsynelatende var minst variasjon i plantevekst oppover i transektet. I det nyrestaurerte steinbruddet ved Trolldalen ble plassering av transekt/ruter lagt gjennom områder med varierende plantevekst. Prosentvis dekning i rutene ble registrert for de samme parametrene som i den overordnede registreringen. Bestemmelse av prosentvis dekning gjelder for hver enkelt art og miljøvariabel. Den totale dekningsgraden for de ulike planteartene og miljøvariablene kan dermed overstige 100 % ettersom disse kan befinne seg i ulike nivåer/høyder. Disse ulike parameterene ble registrert i transektene. Eksposisjon (N Ø S V) og helning (, grader) Eksposisjon ble målt på samme måte som i de overordnete undersøkelsene. I transektene ble helning på alle ruter målt i transektets fallretning. Selve utførelsen var lik som i de overordnete undersøkelsene. Jordforhold Jorddybde ble registrert i annenhver rute i transektet ved Trolldalen. Jordbor og spade ble brukt for å ta opp ca 20 cm dype jordprofiler. Humiditeten (0, knusktørt 6 stående vann) Humiditeten ble vurdert subjektivt på stedet. Humiditeten ble registrert basert på samme skala som i den overordnede registreringen fra 0, knusktørt til 6, stående vann (synlig vann i overflaten). I mange ruter ble ikke fuktigheten registrert. Det var vanskelig å skille fuktighetsgradene oppover i transektet, dette gjaldt spesielt ved Kaldebekk og Trolldalsdammen. I totalt 31 ruter ble fuktighet ikke registrert. Alle rutene i transekt 1 i Trolldalen ble i ettertid satt til å ha humiditeten fuktig (4). De siste rutene i transekt 3 i det morenetaket ved Naustnutskar ble satt til fuktig (4) og litt fuktig (3). I morenetaket ved Kaldebekk ble fuktigheten i rute 4 satt til å være fuktig (4). 22

25 Plantearter (%) I ruteanalysene ble prosentvis dekningsgrad registrert. Her var det den totale dekningen av hver art som ble registrert. Mose, lav og sopp (%) Lav og mose har blitt slått sammen til en gruppe på grunn av usikkerhet rundt oppdelingen. Sopp i rute ble registrert ved prosentvis dekning. Mose, lav og sopp ble registrert uten å identifisere den enkelte art. Dekning av dødgress (%) Dekningen av dødgress i ruter ble registrert som en del av dekning av overflaten. Dødt gress, lyng og delvis kvist går inn under denne parameteren. Åpen jord (%) Åpen jord er i denne oppgaven en betegnelse på jord som ikke er dekket av stein eller vegetasjon (inkl. lav og mose). Partikler med diameter mindre enn 2 cm er også betraktet som åpen jord. Stein (%) Stein er her ansett som partikler med en diameter på 2 cm og større samt det som ser ut som berg i dagen. I rutene er den prosentvise dekningen av stein blitt registrert. Overflate dekt av vann (%) I ruteanalysene ble overflate dekt av vann vurdert med prosentvis dekning i ruta. Beiting (0, ingen 2, mye) og avføring (%) Avføring ble i ruteanalysene registrert i prosentvis dekning av overflaten. Beiting ble registrert ut ifra tydelige tegn og registrert etter skalaen: 0 ingen beiting 1 noe beiting 2 mye beiting Utvikling I ruteanalysene ble antall, største høyde (cm) og alder (år) på frøplanter av Salix spp. og Betula spp. registrert. Dette ble kun registrert fullstendig i transektet ved steinbruddet i Trolldalsdammen der det ved befaring i begynnelsen av august ble observert stedvis mange frøplanter. Alderen ble bestemt ved å telle de enkelte årsskuddene på plantene. Tidligere beiting på skuddene og tidvis svak årsvekst medførte at det var vanskelig å bestemme alderen. De enkelte årsskuddene kan skilles fra hverandre ved å se på forhøyninger på stammen og økt tetthet mellom sideskudd. Høyde på strå og bunnsjikt (cm) Høyde (cm) på strå og bunnsjikt ble registrert gjennomsnittlig for hver rute. Alle høydene ble målt med en 2-meters tommestokk. 23

26 4.5. Statistisk analyse De statistiske beregningene ble utført i samarbeid med Ellen Zakariassen, IPM. Programmet som ble brukt var The SAS System. Cca og Dca analyser ble utført av Line Rosef, IPM, i CANOCO 4.5. Microsoft Office Excel 2007 ble brukt til det resterende arbeidet med dataene Litteraturundersøkelse Statkraft har vært behjelpelige med å finne litteratur og kartverk angående massebehandlingen og byggingen av dammen. Søk etter relevant litteratur ble blant annet utført i ISI Web of Knowledge, BioOne og litteraturdatabasen Ask. Søkeordene som ble brukt var relatert til revegetering, rehabilitering og lignende, eller spesifikke artsnavn. 24

27 5. Resultater 5.1. Sammenfatning av resultater fra alle områdene Estetisk vurdering De nye anleggene var preget av den sådde gressvegetasjonen (Figur 5.1-1). De innsådde gressartene hadde en mer grønn farge enn fjellplantene i omgivelsene, samtidig som den andre steder i de sådde feltene var rødlig og bleik. Den kraftige gressveksten og svak etablering av høyere vegetasjon ga en relativt ensformig gresseng som ikke lignet på de urørte naturområdene rundt. I de gamle morenetakene var fargespekteret naturlikt. Åpne felt i skråningene og biologiske jordskorpe ga flere steder grå og svarte felt mellom vegetasjonen. Kjøresporene i de gamle morenetakene (også på flata ved overløpsterskel) viste tydelige tegn på tidligere aktivitet. Sporene hadde også en positiv estetisk påvirkning i de gamle morenetakene fordi det bidro til struktur i overflaten og dermed variert vegetasjonsetablering oppå og nedi sporene. De istandsatte steinbruddene hadde gode slake skråninger, men ble enkelte steder litt for monotone. Overgangene til naturlig terreng var gode, men enkelte steder var den litt for skarp slik at vegetasjonstorvene i kanten mangler støtte under. Det var store grå steinvegger i steinbruddene. I Trolldalen var det en unaturlig grøft i nedkant av den sprengte veggen. Steinbruddet ved Naustnuten var bra utforma rundt det kunstige tjernet. Området ved overløpsterskelen i østenden av Songadammen var veldig flatt og burde ha fått litt mer kupert terreng. I de gamle morenetakene var skråningene stedvis veldig bratte. Skjæringen i Maurebulia skar seg tydelig inn i en ås i vest Steinbrudd ved Naustnuten med et kunstig tjern i midten Myk overgangen til naturlig terreng i ved Kaldebekk Delvis åpen skråning i morenetaket ved Naustnutskar. 25

28 Fargen på steinene i de gamle morenetakene var mørk på grunn av lavvekst. Dette gjorde at de hadde et dempet utseende (Figur 5.1-4) og ikke skilte seg så ut fra omgivelsene. Steinen i de rehabiliterte steintakene var sprengstein uten lavvekst og hadde lys farge (Figur 5.1-5) Bildet viser en stein i gammelt morenetak ved Naustnutskar med lavvekst og god forankring i bakken Bildet viser en stein med lyser farge som mangler forankring i bakken i det rehabiliterte steinbruddet ved Naustnuten. Figur viser en naturlig steinrøys som ligger over morenetaket ved Naustnutskar med variert størrelse på steinen. Mosen gjorde at ura fikk et grønnere preg enn der det bare var lavvekst. I skråningene i det gamle morenetaket ved Maurebulia lå steinene både spredt og i klynger (Figur 5.1-6), noen hadde tydeligvis rullet nedover og lagt seg i bunnen. I steinbruddet ved Naustnuten var stein lagt spredt ut i den nordvendte skråningen (Figur 5.1-8). Steinene så ut til å ligge oppå bakken i stedet for å stikke opp av den. Randen av stein rundt den kunstige dammen var skjemmende med sin unaturlige plassering og lyse farge mot det mørke vannet Naturlig steinur over morenetaket ved Naustnutskar Lite pen steinur fra morenetak i Maurebulia Utlagt stein i steinbruddet ved Naustnuten. 26

29 Busker på toppen av skråningen i steinbruddet ved Trolldalen vil dempe inntrykket av den ruvende steinveggen, og gjøre overgangen til veggen litt mykere. I de gamle morenetakene var det svært lite eller ingen forsøpling eller fremmedelementer. I de rehabiliterte steintakene var det flere steder rester etter arbeidene. Gjerder som ikke var i bruk, skrapmetall i steinfyllingene og plast ble observert ulike steder. Kjørespor var synlig på lang avstand i de gamle morenetakene (Figur 5.1-9) Kjørespor synlige i stor avstand Jordbunnsforhold og humiditet Jorda i de tre gamle morenetakene var dominert av undergrunnsjord. Det var stor forskjell på jorda som ble tilført fra avdekning i de ulike steinbruddene i forbindelse med rehabiliteringen av dammen i Massene som har blitt brukt i de tre steintakene var av ulik kvalitet. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom mengde stein i overflaten og etableringen av frøplanter av Betula spp. og Salix spp. Det totale antall arter som var tilstede i morenetakene økte med høyere fuktighet, med en topp ved humiditeten fuktig (4) (Tabell 5.1-1). Det gjennomsnittlige antallet arter pr rute stiger med økende fuktighet i morenetakene. Antall arter pr rute gikk ned ved humiditeten fuktig dersom tallene fra Trolldalsdammen (sådd felt) ble tatt med, dette er vist i parentes. Totalt antall arter på arealer med denne fuktighetsgraden gikk derimot opp dersom tallene 27

30 fra Trolldalen var med, de 4 ekstra artene i steinbruddet ved fuktighet 4 var Deschampsia cespitosa, Festuca rubra, Sagina procumbens (tunsmåarve) og Rumex acetosella. D. cespitosa ble registrert i en rute i transektet ved Naustnutskar ved humiditeten veldig fuktig (5). Det totale antallet arter ved humiditeten stående vann var lavt. Tabell Tabellen viser gjennomsnittlig antall arter (Gje. ant. art) pr rute og totalt antall arter (Tot. ant. art) ved ulik fuktighet i de gamle morenetakene fra 1960-åra. Tallene i parentes ved fuktighet 4 er inkludert tall fra det sådde steinbruddet ved Trolldalen. Fuktighet Antall ruter Gje. ant. art Tot. ant. art Ikke registrert 8 Litt fuktig (3) 11 8,1 20 Fuktig (4) 11 (27) 8,4 (5,7) 24 (28) Veldig fuktig (5) 10 8,9 22 Stående vann (6) SUM 40 (58) 29 (32) Det gjennomsnittlige antallet arter pr. rute økte med økende grad av fuktighet. I Figur kan man se en svak sammenheng mellom antall arter og fuktighet i de gamle morenetakene. Gjennomsnittlig antall arter Sammenheng mellom fuktighet og antall arter Fuktighet (0-6) Sammenheng mellom fuktighet og antall arter i morenetak fra 1960-åra. 28

31 Fuktigheten i myra ved Naustnutskar var høy med delvis stående vann. Fuktigheten avtok oppover i skråningen (Figur ). 6 Endring i fuktighet oppover i transektet 5 Fuktighetsgradient (0-6) Transekt 2 Transekt meter Diagram over fuktighetsgradienten for hver andre meter oppover transekt 2 og 3 ved Naustnutskar. Betula spp. hadde en avtagende høyde ved høyere fuktighet i de gamle morenetakene (Figur ). Høyden på Salix spp. viste ingen sammenheng med fuktigheten. Den gjennomsnittlige høyden på Betula spp. og Salix spp. i morenetakene var ca. 17 cm. Høyde (cm) Sammenheng mellom fuktighet og høyde på Betula og Salix Fuktighet (0-6) Høyde Betula Høyde Salix Sammenheng mellom fuktighet og høyde på Betula spp. og Salix spp. i morenetak fra 1960-åra. Antall ruter ved ulike fuktighet er lik som i Tabell

32 Helningsgrad Helningen viste ingen klar sammenheng med artsantallet verken i morenetak eller steinbrudd. Antallet arter sank ved høyere helning i det gamle steinbruddet i Trolldalen (Tabell 5.1-2). I de gamle morenetakene derimot, var det gjennomsnittlige antallet arter pr rute høyest ved helningsintervallet Tabell Helningens sammenheng med gjennomsnittlig antall arter (Gje. ant. art) og totalt antall arter (Tot. ant. art) representert ved helningen i henholdsvis morenetak fra 1960-åra og steinbrudd fra 2000-åra. Morenetak fra 1960-åra Steinbrudd fra 2000-åra Helning ( ) Antall ruter Gje. ant. art Tot. ant. art Antall ruter Gje. ant. art Tot. ant. art , , , , , ,4 7 > , ,0 3 I de gamle morenetakene var artene Avenella flexuosa, Betula nana, B. pubescens, Calluna vulgaris, Empetrum nigrum, Phyllodoce caerulea, Pinguicula ssp., Salix herbacea, Vaccinium myrtillus, V. uliginosum og V. vitis-idaea alle representert over et stort spekter av helningsgrader (5-35 ). Salix spp. ble derimot kun funnet opp til helning på 20. Ved helninger opp til 20 var det arter som Carex bigelowii og C. capillaris, Juncus filiformis Potentilla erecta og Viola palustris. Deschampsia cespitosa og Trientalis europaea er de eneste artene som kun ble funnet på helninger under 10, men disse er det totalt funnet i henholdsvis 1 og 2 ruter i de gamle morenetakene og er derfor ikke et pålitelig resultat. I de gamle morenetakene steg akshøyden med økt helning (Tabell 5.1-3). Vegetasjonshøyden var lavere ved helningsintervallet I steinbruddet ved Trolldalen var det ingen sammenheng mellom akshøyden og helningen. Tabell Helningens sammenheng med akshøyde og vegetasjonshøyde i morenetakene fra 1960-årene Helning ( ) Antall ruter Akshøyde Vegetasjonshøyde 0-8 8,0 5,7 10, ,0 9,1 9, ,0 17,5 7,1 > 25 8,0 41,3 8,1 Mengden av åpen jord i morenetakene viste ingen sammenheng med svake helninger, men var markert høyere ved stor helning (> 25 ) (Tabell 5.1-4). Tabell Helningens sammenheng med åpen jord i de gamle morenetakene fra 1960-åra. Helning ( ) Antall ruter Åpen jord (%) , , ,2 > ,8 30

33 Det ble ikke funnet entydig sammenheng mellom frekvens av åpen jord, totalt antall arter og gjennomsnittlige antall arter totalt i området. Det høyeste antallet arter var i de gamle morenetakene ved 1 % åpen jord. I det rehabiliterte steinbruddet ved Trolldalen var antall arter høyest ved full vegetasjonsdekning (Tabell ). Der åpen jord var høyere enn 5 % i de gamle morenetakene går det totale antall arter opp igjen, men det var ved denne dekningen en rute nederst i transekt 2 i morenetaket Naustnutskar som hadde et særdeles høyt artsantall. Uten denne ruten ble det totale artsantallet halvvert for åpen jord > 5 %. Tabell Åpen jord i forhold til gjennomsnittlig antall arter (Gje. ant. art) og totalt antall arter (Tot. ant. art) for dekning av åpen jord i morenetak fra 1960-åra og steinbrudd fra 2000-åra. Morenetak fra 1960-åra Steinbrudd fra 2000-åra Åpen jord (%) Antall ruter Gje. ant. art Tot. ant. art Antall ruter Gje. ant. art Tot. ant. art , , , , , ,8 7 > 5 4 6, ,0 5 Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom antallet frøplanter av Betula pubescens og Salix spp. helningen ved Trolldalen (Figur ). 7 Antall frøplanter ved ulike helning Antall frøplanter pr rute Gjennomsnittlig antall Betula pub. Gjennomsnittlig antall Salix ssp. 0 < >22 Helning ( ) Antall frøplanter av Betula pubescens og Salix spp. ved ulike helningsintervaller ved Trollldalsdammen. Det er 4 ruter i hvert helningsintervall. 31

34 Antall frøplantene i fyllingen ved Trolldalen varierte, men det ble ikke registrert frøplanter i transektet etter 20 m fra bunnen av fyllingen (Figur ). Alderen på frøplantene varierte, men hovedvekten var 2-3 år gamle. Disse hadde en gjennomsnittlig høyde på 2-3 cm. Et eksemplar av Salix sp. ble beregnet til å være ca 6 år og var 14 cm høy. Antall frøplanter pr 0,25 m Antall frøplanter av Salix spp. og Betula pub Antall Salix ssp. Antall Betula pub. Antall meter oppover i transekt Antall frøplanter av Betula pubescens og Salix spp. fra bunnen av fyllingen oppover transektet i Trolldalen Eksposisjon og artssammensetning Registreringer langs transektene i morenetakene og steinbruddene viste at de østvendte skråningene hadde høyest antall arter (Tabell ), men dette bør ses i sammenheng med at det ble registrert halvparten så mange ruter med eksposisjon mot sør som mot øst. Den vestvendte skråningen i Trolldalen ble dominert hovedsakelig av artene i frøblandingen den ble tilsådd med i 2003, og hadde færre tilstedeværende arter enn de andre eksponeringene. Tabell Eksposisjon i forhold til gjennomsnittlig antall arter (Gje. ant. art) pr rute og totalt antall tilstedeværende arter (Tot. ant. art) for den enkelte eksposisjon. Transektet i Trolldalen er i et tilsådd steinbrudd. Eksposisjon (sted) Antall ruter Gje. ant. art Tot. Ant.l art Øst (Naustnutskar) 29 8,6 26 Sør (Kaldebekk) 13 6,4 19 Vest (Trolldalen) 16 3,

35 Etablering og arter Tabell viser antall ruter som den enkelte art har blitt registrert i og hvor stor gjennomsnittlig prosentvis dekning den har. Oversikten er delt inn i ruter fra morenetak fra 1960-årene og fra steintaket i Trolldalen fra I de gamle morenetakene har Calluna vulgaris størst dekning med over 19 %, mens Empetrum nigrum hadde 11 %. Totalt ble det registrert 41 arter i de gamle morenetakene og 32 arter i de rehabiliterte steinbruddene. Tabell Oversikt over de 32 artene som ble registrert i ruteanalysene og deres gjennomsnittlige prosentvise dekning i henholdsvis morenetak fra 1960-åra og steinbrudd fra 2000-åra. Art Antall ruter Dekning (%) Latinsk navn Norsk navn Agrostis capillaris engkvein ,5 16,1 Avenella flexuosa smyle ,1 0 Betula nana dvergbjørk ,9 0 Betula pubescens ssp. tortuosa fjellbjørk ,7 1 Calluna vulgaris røsslyng ,3 0 Carex bigelowii stivstarr 4 1 9,3 1 Carex spp. starr 5 0 3,2 0 Carex capillaris hårstarr 5 0 3,4 0 Deschampsia cespitosa sølvbunke Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum fjellkrekling Epilobium sp. mjølke Eriophorum augustifolium duskull Festuca rubra rødsvingel ,4 Juncus filiformis trådsiv ,6 0 Juncus trifidus rabbesiv Juniperus communis fjelleiner 4 0 4,3 0 Loiseleuria procumbens greplyng Luzula multiflora engfrytle Nardus stricta finnskjegg 6 0 2,8 0 Omalotheca supina dvergråurt 5 0 1,6 0 Phyllodoce caerulea blålyng ,5 0 Pinguicula spp. tettegrass ,2 0 Potentilla erecta tepperot 2 0 1,5 0 Rumex acetosella småsyre ,3 Salix spp. vier ,9 1,2 Salix herbacea museøre ,9 0 Sagina procumbens tunsmåarve Trientalis europaea skogstjerne 2 0 1,5 0 Vaccinium myrtillus blåbær ,9 1 Vaccinium uliginosum blokkebær ,2 0 Vaccinium vitis-idaea vanlig tyttebær 8 0 4,4 0 Viola palustris myrfiol 6 0 1,5 0 Sum Antall arter varierte i forhold til høyden på Betula spp. og Salix spp. i steinbruddene og i morenetakene. I Tabell ser man at antall arter var lavest i ruter der høyden på buskene var mindre enn 10 cm, men økte noe i felt med busker med høyde opp til 30 cm. Gjennomsnittlig antall arter synker deretter etter hvert som høyden til Betula spp. øker. 33

36 Tabell Høyden på Betula spp. og Salix spp. i forhold til middelverdi for antall arter pr rute. Kun ruter med etablerte Betula spp. eller Salix spp. er med. Tallene er hentet fra transekt i både gamle morenetak fra 1960-åra og fra det rehabiliterte steinbruddet fra 2000-åra. Betula spp. Salix spp. Høyde (cm) Antall ruter Antall arter Antall ruter Antall arter ,4 10 5, , ,0 3 10, , < 3 6,3 Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom gjennomsnittlig antall arter pr rute og mengden dødgress verken i morenetak eller steinbrudd (Tabell 5.1-9). Tabell Sammenheng mellom dødgress og gjennomsnittlig antall arter og det totale antallet tilstedeværende arter for den aktuelle mengden dødgress i morenetakene og steinbruddet ved Trolldalen. Morenetak fra 1960 Steinbrudd fra 2003 Dødgress (%) Antall ruter Antall arter Antall ruter Antall arter , ,6 2 4, , ,1 SUM Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom antall frøplanter av Betula pubescens eller Salix spp. og dekningen av dødgress i Trolldalen (Figur ). 6 Antall frøplanter ved ulik %-vis dekning av dødgress Antall frøplanter pr rute Gjennomsnittlig antall Betula pub. Gjennomsnittlig antall Salix ssp. 0 < > 35 % Dekning av dødgress Antall frøplanter av Betula pubescens og Salix spp. i forhold til prosentvis dekning av dødgress i ruta i sådd felt i Trolldalen. 34

37 Antallet frøplanter av Betula pubescens og Salix spp. i transektet ved Trolldalen viste ingen sammenheng med den totale dekningen av bakken (Figur ). Antall frøplanter pr rute Antall frøplanter i forhold til dekning Total dekning (%i flere vegetasjonssjikt) Antall Salix ssp. Antall Betula pub Antall frøplanter av Betula pubescens og Salix spp. i forhold til den totale dekningen av bakken. I de rehabiliterte steinbruddene var det minst åpen jord i nordhellingen i steinbruddet ved Naustnuten (Tabell ). I de gamle morenetakene var det de flate eller nedre delene av områdene som hadde lavest andel åpen jord. Tabell Grad av åpen jord i steinbruddene fra 2000-åra og morenetakene fra 1960-åra. Steinbrudd Morenetak Sted Åpen (0-5) Trolldalen 2 Naustnuten sørhelling 2 nordhelling 1 Reinsgravnuten flata 2 skråning 2 Naustnutskar flata 1 skråning 2 Kaldebekk 1 Maurebulia flata 1 skråning 3 Artene som kun var typiske i de sådde feltene i de rehabiliterte steinbruddene skilte seg kraftig ut fra de artene som forekom i de gamle morenetakene. Artene som ble funnet i transektet ved Trolldalsdammen (sådd felt) vises til høyre i figur , mens artene som ble funnet i de gamle morenetakene vises til venstre i figuren. Det var stor spredning innad blant artene som var vanlige i de gamle morenetakene. Denne spredningen kan knyttes til den enkelte arts preferanse for fuktighet. Artene øverst til venstre er arter som prefererer fuktige forhold, mens de nederste liker seg lenger opp i skråningene der det er tørrere. 35

38 Etableringsår, fuktighet, høyden på Salix, eksposisjon og mengde dødgress er miljøfaktorer som spiller inn på artssammensetningen (Figur ). Etableringsår, mengde dødgress og eksposisjon henger delvis sammen ettersom dødgresset er knyttet til de sådde feltene, og det eneste sådde feltet hadde eksposisjon mot vest Cca analyse for arter og miljø. Forkortelsene består av de første bokstavene i slekts og artsnavn. Navn på alle artene finnes i vedlegg 2. 36

39 Rutene i det sådde feltet ved Trolldalsdammen var helt forskjellig fra rutene i de gamle morenetakene (Figur ) Dca analyse av rutene i transektene ved Songadammen. Det første tallet i sifferet viser hvilket transekt det tilhører, mens de neste tallene er gitt fortløpende oppover transektet. Transekt 1 ligger i sådd areal i steinbruddet ved Trolldalsdammen. Transekt 2 og 3 ligger i det gamle morenetaket ved Naustnutskar. Transekt 4 ligger i det gamle morenetaket ved Kaldebekk. 37

40 Innplantede stedegne busker og trær Ved Naustnuten ble barrotsplanter av Salix spp. og Betula pubescens plantet ut i grupper på flata mellom det kunstige tjernet og vegen (Figur ). De små plantene, spesielt de på platået ved Naustnuten, var gjemt i alt det høye gresset i den delen av anlegget (Figur ). Det var også plantet ut Salix spp. på toppen av fyllingen mot steinbrudsveggen ved Trolldalen (Figur ). Mesteparten av plantene hadde helt eller delvis gått ut. Årsaken er antatt å være for dårlig rotklump (Pedersen 2006). Enkelte individ har overlevd og hadde skutt fra rota eller nedre del av stammen. Skudd hadde vokst ut fra flere av de delvis nedråtna stammene, så utplantingen var ikke helt mislykket. Etableringen og veksten av buskene hindres imidlertid av stadig beiting. Eksemplarene av Betula pubescens og Salix spp., som har blitt plantet på platået sør for det kunstige tjernet, hadde beiteskader. Dersom beitingen på plantene fortsetter kan de gå helt ut Skadd Betula pubescens som har skutt fra rota eller nedre del av stammen Innplanta Salix sp. som er gjemt i tett gress Delvis død Salix sp. med skudd fra stammen ved steinbrudd i Trolldalen. 38

41 Beiting Beitingen på de ulike arealene varierte. I fyllingen ved Trolldalen var det generelt noe beiting av sau, mens det i den grønne lia mot nord var godt beita og en del avføring fra sau ble observert. Beitingen på arealet rundt det kunstige tjernet ved Naustnuten varierte derimot mye. Enkelte områder var nedbeitet, mens andre var mer eller mindre ikke rørt. Det var mer beiting på Agrostis spp. framfor Festuca rubra. Ved steinbruddet ved Reinsgravnuten var det mest beiting på Agrostis spp. og Deschampsia cespitosa. Langs tråkk var det beitet mye på Festuca rubra. I morenetaket ved Naustnutskar var det litt spredt beita, mens det på buskene ved Kaldebekk ble observert varierende grad av gjentatte beiteskader (Figur ). Betula spp., Salix spp. (Figur ) og Juniperus communis (Figur ) hadde markante tydelige beiteskader. Vaccinium myrtillus i den opprinnelige skogen på toppen av åsen i nord var hardt nedbeitet Sau beitet kraftig i området ved Kaldebekk Beiteskader på Salix sp. ved Kaldebekk Beiteskader på Juniperus communis ved Kaldebekk. 39

42 Spesielle problemer i anlegget Det var hull/groper i fyllingene i alle de rehabiliterte feltene. Gropene var av ulik dimensjon, både vertikalt og horisontalt. Årsaken til dette var at løsmasser hadde rast inn i de grove steinfyllingene under. I steinbruddet ved Reinsgravnuten og ved Trolldalen var disse innrasningene hovedsakelig i øvre del av skråningene og i overgang mot naturlig, eksisterende terreng. Gropene var flere steder vanskelig å se ettersom det var høyt gress i de rehabiliterte fyllingene. I steinbruddet ved Naustnuten var det flere groper i nedre del av sørhellingen, det var spesielt mange rett innenfor øya. Disse gropene var cm dype. I grøfta langs steinbruddsveggen i Trolldalen var terrenget veldig ujevnt med mye stor stein. Det så ut som om det har rast ut stein fra fjellskjæringen i nyere tid ved minst én anledning. I steinbruddet ved Naustnuten var det noe søppel i overflaten. Det lå også skrapmetall i den sørvendte fyllingen. I steinbruddet ved Reinsgravnuten lå det gjerdestolper og netting i den nordre enden av muren. Det var også rester av tau og annet søppel både oppstrøms og nedstrøms overfallet. Nordøst for flata i Trolldalen, i skråning ned mot vegen, var det halvvegs begravde nettinggjerder En dyp grop etter at jordmassene har rast inn i fyllingen ved steinbruddet ved Reinsgravnuten Halvvegs nedgravd nettinggjerde nordvest for parkering ved steintak ved Trolldalen. 40

43 5.2. Trolldalen (1) Øst for sperredammen i Trolldalen (Figur 4.2-1) ligger et steinbrudd som ble etablert ved byggingen av dammen i 1960-åra. Ved rehabiliteringen av dammen på begynnelsen av tallet ble bruddet tatt i bruk igjen. Etter siste uttak av stein i 2003 ble terrenget formet, jord tilført, arealet ble sprøytesådd og Betula pubescens ssp. tortuosa (fjellbjørk) og Salix spp. (vier) ble plantet ut. Steinbruddet ligger på ca m.o.h. De gresskledde fyllingene omkranser en parkering i bunnen av steinbruddet (Figur 5.2-1). Hovedfyllingen går fra steinbruddsveggen og ned mot parkeringen og har en vestlig eksponering. Anlegget omfatter også en lang skråning som vender mot nord og to mindre, mot henholdsvis sør og øst. De to sistnevnte skråningene omkranser et flatt område som brukes som teltplass Steinbrudd øst for Trolldalsdammen. Terrenget heller fra steinbruddsveggen i øst (til høyre i bildet) ned mot en parkeringsplass i vest. Den røde trekanten viser flatt område som brukes som teltplass. Bildet er tatt mot nord

44 Estetisk vurdering Struktur og farge i inngrepet var svært forskjellig i forhold til de omkringliggende områdene (Figur 5.2-2). Den tilsådde flaten var tildels ensformig med en bleik, lys grønn farge med et skjær av rødt. Etableringen av gress varierte noe og ga litt variasjon i skråningene. Øvre del av skråningene i nord og sør hadde en annen gressvegetasjon og ga en overgang til den naturlige vegetasjonen. Forskjellen i farge mellom steintaket og det urørte terrenget forsterket inngrepet. Overgangen fra fyllingen til steinbruddsveggen var utformet som en grøft (Figur 5.2-3) Bildet viser stor forskjellen i struktur og farge i vegetasjonen i fyllingen i forhold til terrenget ovenfor. Bildet tatt Grøfta langsmed fjellskjæringen. Den røde linja viser hvordan terrenget møter steinbruddsveggen. Bildet tatt Hovedfyllingen ned fra fjellskjæringen hadde med en naturlik og ujevn side. En stor flate skilte seg ut fra resten av landskapet (Figur 5.2-4). Vest for flata var det en grop (Figur 5.2-5). Gropen hadde god vegetasjonsetablering, men hadde en u-form inn i landskapet med relativt bratte sider på 1-2 meters høyde. En steinkant rundt parkeringsplassen markerer overgangen til naturen. Den har en praktisk funksjon ved at den hindrer biler i å kjøre inn på det flate området. Steinene hadde en lys farge. 42

45 Manglende stor stein i overflaten bidro til et ensformig preg. En del stein lå i overflaten, men dette var ikke naturlig overflatestein. Ettersom feltet er lett tilgjengelig og blir brukt som leirplass, er det mye spor etter mennesker. I feltet var det noe forsøpling, hovedsakelig var det husholdningsavfall som dominerte. Søpla på flata og området rundt parkeringa ga et rufsete og lite trivelig inntrykk Flatt område som kan brukes som teltplass. Bildet tatt U-formet grop nordvest for parkering med en del løse steiner. Den røde linja viser formen på gropa. Bildet tatt Jordbunnsforhold og humiditet Jorden var lagt rett på steinmasser uten et lag av grovere masser for å stabilisere toppjorda fra nedrasning. Dybden på jordlaget var ujevnt, og stein hindret mange steder jordboret fra å nå ned til 20 cm (Tabell 5.2-1). Jorda bestod av litt sand og en del humus. Det var ingen tegn på sjiktning i profilet. Tabell Beskrivelse av jordprofiler i steintaket ved Trolldalen for hver 4. meter oppover transektet. Meter Jorddybde toppjord Rotdybde cm cm 4 20 cm 10 cm 8 Ujevn tykkelse, under 20 cm 10 cm 12 Ujevn tykkelse, 16 Ujevn tykkelse 10 cm 20 Veldig ujevn, maks cm. 10 cm 24 Ca 15 cm 10 cm Det var ekstra grønt øverst i skråningene i nord og i sør (Figur 5.2-6). Jorden var her mer humusholdig. Humiditeten oppover skråningen var jevn og ble generelt estimert som fuktig. Dette gjaldt også det ekstra grønne feltet øverst i skråningen. I den vestvendte skråningen var det et kildeutspring som ga spesielt fuktige forhold i nedkant (Figur 5.2-7). Vannet som kom opp var rust-orange på fargen og vegetasjonen der det rant var litt grønnere enn i feltet rundt. 43

46 Det var ingen grøfter eller furer som tydet på at det hadde vært kraftig erosjon i skråningene Grønnere og frodigere vegetasjon øverst i fyllingen, her fra den sørlige delen av steinbruddet. Bildet tatt Kildeutspring i fyllingen Vegetasjonssammensetning Feltet var dominert av de innsådde artene Festuca rubra (rødsvingel) og Agrostis capillaris (engkvein), men i øvre del av skråningene i nord og sør dominerte Deschampsia cespitosa (sølvbunke) (Figur 5.2-8). Andre arter hadde etablert seg i varierende skala, blant annet Rumex acetosella (småsyre), Betula spp., Salix spp. og D. cespitosa. Spesielt i det fuktige draget var det veldig tydelig en annen artssammensetning. I store deler av transektet er det ikke blomsterstand på F. rubra, kun få spredte oppover i transektet. I nordsida og på toppen av lia mot øst utgjorde F. rubra og A. capillaris en stor andel av gressdekket i tillegg til D. cespitosa som dominerte. Det var veldig tett vegetasjonsdekke, mange store tuer av gress, og innslag av R. acetosella. På toppen av den grønne lia mot nord var det en del mose og noe R. acetosella og Luzula spp. (frytle). Det var Carex bigelowii (stivstarr) og mose i overgangssonen mot nord. I grøfta inn mot fjellskjæringa (Figur 5.2-3) hadde etableringen kommet mye lenger enn i skråningen, her ble det antageligvis ikke gjort noe i siste oppgradering av anlegget. I overgangssonen mellom skråningen og fjellveggen var det mose, lav og sopp som dominerte, og en stor andel Agrostis capillaris og Deschampsia cespitosa. Betula spp., Salix spp. og Juniperus communis (fjelleiner) hadde etablert seg i sprekker i steinbruddsveggen (Figur 5.2-9) og i overgangen mellom steinbruddsveggen og fyllingen (grøfta). 44

47 Agrostis capillaris Betula pubescens Carex bigelowii Carex spp. Cerastium fontanum Deschampsia cespitosa Empetrum nigrum Epilobium sp. Equisetum spp. Eriophorum augustifolium Eriophorum vaginatum Festuca rubra Juncus filiformis Leontodon autumnalis Luzula multiflora Rumex acetosella Salix spp. Sangina procumbens Scleranthus annus Stellaria alsine Trifolium repens Tussilago farfara Vaccinium myrtillus Vaccinium uliginosum Vaccinium vitis-idaea Frekvens av arter Frekvens (0-5) Frekvens av ulike arter i det rehabiliterte steinbruddet ved Trolldalen. Arter med 0 er ikke observert og arter med 5 er veldig dominerende. Rett over steintaket ble vegetasjonsbildet dominert av Calluna vulgaris (røsslyng), Empetrum nigrum (fjellkrekling), Betula pubescens (fjellbjørk), B. nana (dvergbjørk), Vaccinium myrtillus (blåbær), Vaccinium uliginosum (blokkebær), mose og Carex ssp. med innslag av J. communis og Salix ssp. (Figur ) Bildet viser etablering av Betula spp. og Salix spp. i en sprekk i steinbruddsveggen. Bildet tatt Bildet viser naturlig terreng og vegetasjonssammensetningen over steinbruddet. Bildet tatt

48 Innplantede stedegne busker og trær Øverst i skråning mot steinbruddsflata har det blitt plantet stedegen Salix spp. Kun en av disse hadde liv i øvre del av busken. Hos planter der hoveddelen av planta var død, hadde det kommet skudd fra basis eller nedre del av stammen (Figur ). Trærne i rundkjøring hadde ulik kvalitet, men den var jevnt over dårlig (Figur ). Enkelte av trærne var nesten livløse, mens andre bare hadde liv i én grein eller lignende Planta Salix spp. med skuddvekst fra basis/nedre del av stammen. Bildet tatt Planta Betula pubescens i rundkjøring med varierende grad av skade. Bildet tatt Utvikling av vegetasjonsetableringen I løpt av årene fra 2003 til 2009 har gress etablert seg god i fyllingene (Figur og ). Noen av feltene som var tydelig enten magre eller grønne i 2005 kunne fremdeles ses i Gressmatta var i 2009 relativt ensartet og godt etablert, men enkelte områder skilte seg fremdeles ut. Steinen i overflaten var ikke lenger like synlig. Bildet tatt (Foto: P. A. Pedersen) Bildet tatt Vegetasjonsetablering i vestvendt fylling. 46

49 I 2005 var spesielt den nedre delen av skråningen grønn og frodig (Figur ). I 2009 hadde den delen tettere vegetasjonstekke enn skråningen generelt. Jorda hadde høyere innhold av organisk materiale og silt i den nedre delen. Også i øvre del av skråningen var det ekstra grønt i 2005, i likhet med Bildet tatt (Foto: P. A. Pedersen). Bildet tatt Vegetasjonsetablering i nordvendt skråning. De innplantede buskene var dårlige i 2005, men var fortsatt delvis i live i 2009 (Figur ). Bildet tatt (Foto: P. A. Pedersen). Bildet tatt Rundkjøring med bjørk og den sørvendte fyllingen bak til venstre. 47

50 5.3. Naustnuten (2) Vest for Songadammen og sør for Naustnut (Figur 4.2-1) ligger et steinbrudd som har blitt brukt både ved bygginga av dammen i 1960-åra og på nytt ved rehabiliteringa av dammen i Etter det siste uttaket av stein ble terrenget i steinbruddet formet og et lite tjern ble konstruert. Det revegeterte arealet rundt det konstruerte tjernet ligger på rundt m.o.h. Langs tjernet er det to lange fyllinger som vender mot henholdsvis nord og sør (Figur 5.3-1). Fyllingen i nord går fra steinskjæringen og ned til det konstruerte tjernet. På toppen av nordhellingen var det et platå. De to hellingene hadde ulik vegetasjonsetablering og ble derfor vurdert separat Steinbrudd ved Naustnuten. Det kunstige tjernet strekker seg fra øst mot vest. Til venstre er øst-vest gående skjæringen i steinbruddet. Odden som stikker ut i vannet til høyre i bildet leder opp til platået i sør. Bildet er tatt mot nordvest

51 Estetisk vurdering Utseende til både nordhellingen og sørhellingen ble dominert av utseende til gresset. Nordhellingen hadde en kraftig grønnfarge og en ensartet overflate. I sørhellingen var det mer variasjon i overflaten, og den var preget av et glissent utseende. Fargen på sørhellingen var likhetstrekk med naturlig fjellvegetasjon, men hadde også en unaturlig rødfarge. Sommerstid og på høsten var gressdekket veldig tydelig når det bølget i vinden. Fuktige drag i øst- og vestenden av tjernet, og i den vestlige delen av den nordvendte fyllingen, ga vertikale felt med en annen farge og struktur. Innslaget av lokale våtmarksarter hadde en naturlig fargesammensetning, og brøt opp de ensformige gressflatene. I sørhellingen var det flere fuktige drag som preget vegetasjonssammensetningen. På platået var det spart et par koller med naturlig vegetasjon. Disse brøt opp flata og tilførte naturlig struktur. Innplanta stedegne planter av Betula pubescens og Salix spp. på platået spilte på dette tidspunktet (august 2009) ikke inn på det overordnede utseende ettersom de var små og forsvant i alt gresset. Formen på den sørvendte skråningen var generelt god. Terrenget i vest var variert og fint utarbeidet. Det var stedvis mye lys stein i overflaten som syntes godt. Overgangen fra nordhellingen til platået i sør var flere steder krapp. Det manglet en myk overgang med avrunding på toppen av skråningen og til platået God utforming av tjernet. Bildet tatt mot øst-sørøst. Bildet tatt Vegetasjon i vannkanten og vannet reduserte det visuelle inntrykket av steinkanten. Bildet tatt Hovedformen på tjernet var god (Figur 5.3-2). Formen på tjernet ble skjemt av en kant av stein som lå i vannkanten. Denne steinen var stort sett undergrunnsstein med en lys, grå farge. Der vegetasjon hadde etablerer seg i vannet og i vannkanten var hovedlinjene mindre iøynefallende og synlige (Figur 5.3-3). De to øyene nordvest i vannet var et fint grep som brøt opp vannflata. En liten tunge av vegetasjon i bunnen av sørhellingen strakk seg litt ut mot den største øya og ga en mer naturlig overgang mellom land og vann. Enkelte steder i vannkanten var det en 10 cm høy løsmassekant som ga en brå overgang mellom land og vann. 49

52 Det var lagt ut stein oppå fyllingene og på platået i sør. Denne steinen var ikke forankret i grunnen, og hadde dermed et flytende utseende. På platået lå det en gruppe på 4 stykker sprengstein og undergrunnsstein i et veldig åpent terreng ved vegen. Det ble observert enkelte tilfeller av avfall (rester etter anleggsarbeidet) i overflaten i den nedre delen av sørhellingen og i vannet. Det ble også funnet litt skråpmetall i fyllingen sammen med undergrunnsmassene Undergrunnsstein rundt tjernet og øya som strekker seg ut i vannet fra fyllingen i nord. Bildet tatt Bildet viser en samling sprengstein og undergrunnsstein på flata rett ved vegen. Bildet tatt

53 Jordbunnsforhold og humiditet Vegetasjonsetableringen var klart forskjellig mellom de to fyllingene i nord og sør (Tabell 5.3-1). Sørhellingen og nordhellingen var preget av henholdsvis glissen og tett gressetablering. Ved vurderingen av anlegget i 2005 ble det konkludert med at etableringen hadde sammenheng med jordforholdene (Pedersen 2006). Den gang var det tydelig jordartsskiller i skråningen. Tabell Analyseresultater for jordprofiler tatt i 2005 fra i sør (frodig) og i nord (mager) ved steinbruddet vest for Songa dam. Tabellen er hentet fra Pedersen (2006). Parameter Enhet Jordtype 1, Moderat vekst Humusholdig mellomsand Jordtype 2, Svak vekst Humusfattig siltig mellomsand Volumvekt kg/l 0,88 1,2 ph 5,2 5,6 Fosfor (P - AL) mg/100g 2 2,1 Kalium (K - AL) 3,5 2 Magnesium (Mg - AL) 2,6 1,7 Kalsium (Ca - AL) Natrium (Na AL) 1,3 0,9 Glødetap % av tørrstoff 9,63 3,52 Total nitrogen g/100g 0,25 0,09 Total karbon 5,3 1,8 I sørhellingen var det tydelige erosjonsrenner nedover lia mot den lille øya. Nordhellingen hadde ingen tydelige tegn på erosjon, men små furer kan ha blitt skjult av det tette gresset Bildet viser erosjon i sørhellingen. Bildet tatt Fin variasjon i helning og utforming av den vestre enden av steinbruddet. Bildet tatt

54 Arter Etableringen og artssammensetningen var svært forskjellig på de to ulike jordblandingene i nord og sør (Figur 5.3-8). Agrostis capillaris og Festuca rubra dominerte vegetasjonsbildet, spesielt i den nordvendte skråningen. I den nordvendte lia var vegetasjonsdekket veldig godt. Åpen jord var så godt som fraværende i feltet. I liene var det F. rubra og A. capillaris som dominerte. Visuelt var A. capillaris lett synlig fordi den i større grad enn F. rubra hadde utviklet blomsterstand. F. rubra utgjorde imidlertid en større del av grasdekket. Bare noen få steder hadde Rumex acetosella (Figur 5.3-9) og Deschampsia cespitosa klart å tilkjempe seg en plass. I nordhellingen var det kun i fuktige områder at andre arter enn de i frøblandingen hadde etablert seg. I den sørøstre delen av anlegget var det et litt fuktig drag nedover mot dammen. Der hadde blant annet Carex spp. og Juncus spp. etablert seg. Den sørvendte lia hadde et svakere vegetasjonsdekke, og så fra avstand mager og stusselig ut. Ved nærmere ettersyn var det meste av jorda dekt, men gress var ikke like dominerende i denne sørvendte lia som i den nordvendte. Innslaget av andre arter var derimot mye høyere. Agrostis capillaris Avenella flexuosa Betula pubescens Carex bigelowii Carex spp. Carex rostrata Cerastium fontanum Deschampsia cespitosa Empetrum nigrum Epilobium sp. Equisetum spp. Eriophorum augustifolium Eriophorum vaginatum Festuca rubra Juncus filiformis Leontodon autumnalis Lotus corniculatus Luzula multiflora Rumex acetosella Salix spp. Spergularia rubra Trifolium repens Vaccinium myrtillus Vaccinium uliginosum Frekvens av arter Frekvens (0-5) Nord Sør Frekvens av ulike arter i sørhellingen og nordhellingen i steinbruddet ved Naustnuten. Arter med 0 er ikke observert og arter med 5 er veldig dominerende. 52

55 Tabell Antall arter, frekvens av type overflate (skala 0-5) og gjennomsnittlig akshøyde i nordhelling og i sørhelling. Arter fra frøblandingen er oppført i parentes. Antall arter Åpen jord (0-5) Dødgress (0-5) Akshøyde (cm) Sørhellingen (mager) 22 (4) Nordhellingen (frodig) 14 (2) Lengst ute i vannet vokste det Juncus alpinoarticulatus (skogsiv) mens det i vannkanten vokste Salix spp., Eriophorum vaginatum (torvull), E. augustifolium (duskull), Juncus filiformis (trådsiv), Carex. rostrata (flaskestarr), Carex bigelowii og Carex spp. Det var Juncus spp., D. cespitosa og A. capillaris i sonen nærmest vannkanten (Figur ) Rumex acetosella i den sørvendte skråningen Vegetasjonen i vannkanten med blant annet Eriophorum vaginatum og Carex spp. I det naturlige området over steinbruddskanten ved Naustnuten ble disse artene registrert: Betula pubescens (fjellbjørk) (4-6 m), B. nana, Juniperus communis, Calluna vulgaris, Empetrum nigrum, Vaccinium vitis-idaea (tyttebær), bregne, Trientalis europaea (skogstjerne), Chamerion angustifolium (geiterams), Lotus corniculatus (tiriltunge), Salix spp. I dette området var det mye stor stein. 53

56 Utvikling av vegetasjonsetableringen Etter at terrenget i steintaket ble formet, jord ble tilført og arealet ble sådd i 2003, har vegetasjonen i ulike deler av dette anlegget etablert seg i ulikt tempo. Det tydelige jordartsskillet fra 2005 har blitt gradvis svakere i løpet av de siste 4 årene. Jordartsskillet kan likevel fremdeles ses i skråningen og kan ses i det siste bildet i figur I 2005 var det god etablering i deler av anlegget med en dekningsgrad på 50 %. I 2009 hadde nordhellingen 100 % dekning, mens det var litt mer variert og generelt svakere dekning i sørhellingen. Steinrekken langs vannet var tydeligere på bildet fra 2005 enn i de senere årene, det ser ut som om det var lavere vannstand på det tidspunktet det bildet ble tatt. Bildet tatt (Foto: P.A. Pedersen). Bildet tatt (Foto: P.A. Pedersen). Bildet tatt (Foto: P.A. Pedersen). Bildet tatt Utvikling i vegetasjonsetableringen i steinbruddet vest for Songa dam. Jordartsskillet er etter hvert lite synlig. 54

57 Jordartsskillet var tydelig i I 2009 var dette skillet nesten ikke synlig fra avstand. Bildet tatt (Foto: P. A. Pedersen). Bildet tatt Tydelig jordartsskille i 2005 var nesten borte i Etableringen på øya var i 2005 veldig god og dekningsgraden var 100 % i følge Pedersen (2006). I 2005 var etableringen av vegetasjon i vannet svak eller fraværende, men var i 2009 kommet langt i enkelte områder i vannet og i vannkanten. Artene i de fuktige områdene var først og fremst lokale arter. Bildet tatt (Foto: P. A. Pedersen). Bildet tatt Øya med god vegetasjonsetablering, men manglende vegetasjonsetablering rundt. Bildet til høyre viser øya med god vegetasjonsdekning på og rundt øya. 55

58 5.4. Reinsgravnuten (3) Ved østre landfeste av Songadammen, ved Reinsgravnuten, ligger et steinbrudd med overløpsterskel, et vannspeil og utløp til flomkanal (Figur 4.2-1). Dette er et av de store steinbruddene som har blitt brukt i forbindelse med begge byggeprosessene. Dette steinbruddet ligger på lik linje med steinbruddet ved Naustnuten på rundt m.o.h. Ved den vestre siden av feltet ligger det et stort flatt område (foran på figur 5.4-1), og på nordøstsiden er det et nordvestgående dalføre (bak til venstre på figur 5.4-1). Langsmed den ene langsiden på flata er det bygd en overfallsmur. Ved høy vannstand står store deler eller hele området under vann. Dersom vannstanden stiger over høyeste regulerte vannstand på 974 m.o.h. vil flomvann renne over overløpsterskelen og deretter føres via steinbruddet videre gjennom flomkanalen til elva. Det har blitt konstruert en terskel for at et vannspeil dekker bunnen av steinbruddet. Størrelsen på det flate arealet vil variere med vannstanden. Ved lavere vannstand vil et større område tre frem. Jeg har valgt å registrere dette flate området som en egen del siden det er preget av oversvømmelse som følge av ulik vannstand. Etter hvert som snøsmeltingen tar til utover våren så stiger vannstanden. Fyllingene ned mot dalen har en dominerende sørlig eksposisjon, men deler av den vender også mot henholdsvis øst og vest. Skråningen har en jevn helning på ca Steinbrudd ved Reinsgravnuten. På venstre side av overløpet ligger et flatt område som jevnlig blir oversvømt. Bak til høyre ses skråningene ned mot dalen. Bildet tatt

59 Estetisk vurdering Liene ned mot dalen var dominert av gress. De hadde en kombinasjon av grønn og rød farge som ikke samsvarte med de urørte områdene rundt (Figur 5.4-2). Det jevne gressdekket skapte lite variasjon når det dominerte over et så stort areal. Kun noen få steder der fuktigheten var høy, var det litt variasjon. Skråningenes avslutning mot det opprinnelige terrenget var stort sett bra (Figur 5.4-3), men overgangen mot myra nord for skråningen var litt skarp. Den grønne tunga som strakk seg ned fra myra i nord brøt imidlertid opp den øvre kanten av inngrepet og skapte litt mer variasjon i den nordlige delen av skråningen. Det flate området var preget av vanlige våtmarksarter i området og hadde dermed en fargesammensetning som lignet naturlig fjellmyr/våtmarksområde. De ulike fuktighetsforholdene ga plass for ulike artssammensetninger og ga variasjon i både strukturen og fargen på vegetasjonen. Det flate området mangler terrengform og er så å si flatt. Arealet var ganske stort og i perioder med lav vannstand kan denne sletten bli veldig fremtredende. Noen små dammer bryter opp flata på en god måte. Kjøring på arealet har resultert i skjemmende, dype kjørespor som trer spesielt tydelig fram når det står vann i dem (Figur 5.4-4) Bildet viser den gresskledde skråningen med stein i overflaten. I midten bak i skråningen vises svakt den grønne tunga ned fra myra. Bildet tatt Bildet viser en god overgang fra bearbeidet til naturlig terreng. Bildet tatt Kjørespor på det flate området. Bildet tatt Steinen i anlegget var av varierende form og plassering. På et nes ved vannkanten lå det en steinrøys, den lyse fargen og plasseringen til disse steinene var iøynefallende (Figur 5.4-5). Langs en kolle i nord var det ved den nedre kanten en rand av grus og småstein (Figur 5.4-6). Grusen hadde en lys, grå farge, og beltet den dannet var veldig tydelig. 57

60 Et svaberg vises i dagen på den sørøstlige delen av flata. Svaberget hadde en naturlig form, men hadde en lys farge som gjorde at det trådte tydelig fram. Dette området ligger under høyeste regulerte vannstand og vil dermed bli oversvømt i perioder når bassenget er fullt. Overløpsmuren skilte det flate området på vestsiden og skråningene på østsiden, en kolle i nord bandt disse sammen. Den rette og ensformige linjeføringa og fargen gjorde at muren var godt synlig. Rekved ligger igjen flere steder i det flate området etter at vannet har trukket seg tilbake. Dette er et element som av noen kan anses som forsøpling, mens andre kan se på det som et spennende innslag med sine mange former og fasonger Steinrøys med lys stein i vannkanten. Bildet tatt Bildet viser en grus og sandrand langs en liten kolle ved overgangen mot et muligens gammelt inngrep i nord. Bildet tatt Jordbunnsforhold og humiditet Oppå undergrunnsmasser var det fylt på et jordlag på rundt 15 cm på hele området. Jorda har stedvis rast ned i de grove undergrunnsmassene slik at groper har dannet seg. Dette så ut til å være mest vanlig i de øverste delene av fyllingene. Jorda i fyllingen var moldholdig siltig sand med varierende grad av moldinnhold. Jord med god gressetablering hadde høyere moldinnhold enn jord med svak vegetasjonsetablering. Det var ingen tydelig sjiktning i jordprofilet. Det ble brukt myrjord i øvre del av fyllingen mot eksisterende myr. Dette har dannet en variert overgang mellom eksisterende myr og fyllingen i en tungeform. Deler av området var utrast/glidd pga ustabilitet. Jorda på flata var dominert av sand og finsand/silt med en god del humus. Det var litt mer finpartikler og humus i de øverste 5 cm. Jordkvaliteten på flata varierte, enkelte steder var det bare sand, grus og stein i vekstmediet. 58

61 Tråkk på ustabile masser hadde forårsaket noe utglidning. Dette var et problem blant annet ved den grønne tunga under myra. Sauetråkk i øvre kant av lia har ført til dårlig gjengroing av overgangssonen som i utgangspunktet er ganske sårbar, og medført enda mer utglidning. Noen få steder var toppjorda borte og undergrunnsjord eksponert. Overgangen mellom urørt terreng og fyllingen var enkelte steder dårlig mot kollen i nord (Figur 5.4-7). Fyllingens øverste toppunkt var noen steder for lavt og ga ingen glidende overgang fra fyllingen til terrenget rundt. De naturlige torvene i overgangen til fyllingene manglet jord under og i utkanten mot fyllingen. Fuktigheten på flata varierte fra litt fuktig (3) til fuktig (6). Deler av arealet stod under vann ved befaring i august Agrostis capillaris og Festuca rubra vokste på hele flaten. Det flate området hadde en slak helning fra overfallsmuren mot Naustnutvatn i vest. Det var tegn på erosjon/utvasking der vann møtte land (Figur 5.4-8) De gamle torvene på kollen i nord uten støtte og jord under. Bildet tatt Bildet viser erosjon der vannet møter land på det flate partiet. Bildet tatt Arter I skråningen dominerte Festuca rubra (Figur 5.4-9). Agrostis capillaris kom på andreplass, etterfulgt av Deschampsia cespitosa og Rumex acetosella. Mose dominerte i overkant mot myra. I de fuktige dragene i lia hadde andre arter fått muligheten til å etablere seg. Eriophorum vaginatum, Juncus filiformis, ulike arter av Carex spp., Luzula multiflora (engfrytle) og Equisetum spp. (snelle) trivdes i de fuktige feltene. På flata dominerte A. capillaris og J. filiformis. F. rubra, D. cespitosa, E. vaginatum og Carex ssp. hadde stor utbredelse. Flere av artene vokste i flekker der det var stedvis mye av arten, eksempler på dette var E. vaginatum og R. acetosella (Figur ). L. multiflora opptrådte derimot spredt. I grusbeltet i nord vokste Epilobium sp. (mjølke) sammen med Sangina sp. (arve). På den delen av flata som stod under vann i august 2009 vokste blant annet A. capillaris og F. rubra. Vegetasjonsetableringen var dårligere desto lavere terrenget lå. 59

62 Agrostis capillaris Betula pubescens Carex bigelowii Carex spp. Carex rostrata Deschampsia cespitosa Empetrum nigrum Epilobium sp. Equisetum spp. Eriophorum vaginatum Festuca rubra Juncus filiformis Leontodon autumnalis Luzula multiflora Nardus stricta Rubus chamaemorus Rumex acetosella Salix spp. Salix herbacea Sangina procumbens Trifolium repens Vaccinium myrtillus Vaccinium uliginosum Tilstedeværende arter Frekvens (0-5) Flate Skråning Frekvens av ulike arter på flata og i skråningen i steinbruddet ved Reinsgravnuten. Arter med 0 er ikke observert og arter med 5 er veldig dominerende. Betula pubescens, Empetrum nigrum, Vaccinium myrtillus og V. uliginosum hadde i all hovedsak etablert seg i feltet nær det urørte terrenget ved dammen i sør. Plantene av Salix spp. var kraftig og var cm høy, med en alder på omtrent 6 år. Bjørkene ble antatt å være 3-4 år gamle, med en høyde på 3-4 cm. Det var som regel vanskelig å beregne høyden på buskene nøyaktig. E. nigrum hadde enkelte steder ganske stor utbedring, med en diameter på hele 40 cm (Figur ) Flekkvis mye Eriophorum vaginatum og Rumex acetosella. Bildet tatt Salix spp. og Empetrum nigrum i den sørlige enden av flata. Bildet tatt

63 Vegetasjonen på den naturlige kollen nord for steinbruddet ble dominert av disse treaktige artene: B. pubescens (4-6 m), B. nana (ca 50 cm) og Juniperus communis (1-2 m). På kollen ble følgende artssammensetning i bunnsjiktet registrert rangert etter avtagende frekvens: E. nigrum, V. vitis-idaea, V. myrtillus, Phyllodoce caerulea (blålyng), Lycopodium spp. (kråkefot), Avenella flexuosa (smyle), Nardus stricta (finnskjegg), bregne, Salix spp. og Pinguicula spp. (tettegrass). Ved og i myra over dalen var det blant annet Salix spp., B. nana, Carex spp., Eriophorum vaginatum og Rubus chamaemorus (molte) Utvikling av vegetasjonsetableringen Dekningsgraden var i 2005 ca 20 %, og det var generelt svak gressvekst i dette feltet (Pedersen 2006). Siden 2005 har gresset i skråningene etablert seg godt (Figur ). Bildet tatt (Foto P.A. Pedersen) Bildet tatt Vegetasjonsutvikling i dalen. Flata var i 2005 preget av Festuca rubra og Agrostis capillaris (Figur ). I 2009 var dette feltet tydelig preget av innvandring av stedegne arter i form av våtmarksarter som Juncus filiformis, Eriophorum vaginatum og Carex ssp. Bildet tatt (Foto P.A. Pedersen) Bildet tatt Vegetasjonsutvikling på flata. 61

64 5.5. Naustnutskar (4) Ved Naustnuten, i nedre del av åsen, ligger et morenetak som ble åpnet da dammen ble bygd i 1960-åra (Figur 4.2-1). Morenetaket som blir undersøkt i denne oppgaven, er en del av et stort sør-nordgående morenetak. Etter uttaket var ferdig skal det ha blitt planert og muligens sådd. Morenetaket ligger på rundt m.o.h. Grensene for morenetaket er vanskelig å definere. Undersøkelsesområdet er valgt der det utvilsomt er tatt ut masse. Området ble delt i to deler: flaten og skråningen. Skråningen er den øvre og mest vestlige delen av morenetaket og kjennetegnes av åpen jord og dårlig vegetasjonsetablering (Figur 5.5-1). I bunnen av skråningen går terrenget over i et fuktig felt med god etablering av myr. Avgrensingen av dette feltet ble i vest satt der fuktigheten igjen blir mindre og annen vegetasjon tar over for myrvegetasjonen. Skråningen har en østvendt eksponering. Hovedskråningen har en helning på 28, mens den nedre delen, flata, har et gjennomsnitt på 8. Flata var ujevn og helningen i den nedre delen varierte fra Morenetak ved Naustnutskar. Den gulbrune delen utgjør et nokså flatt areal og over den er skråningen. Bildet tatt mot (sør-) vest. Bildet tatt

65 Estetisk vurdering I bunnen av morenetaket var det et fuktig drag der det hadde utviklet seg myr og lyngmark. Fargen og strukturen der var variert og god (Figur 5.5-2). Fargen på skråningen var mer preget av åpen jord, stein og en biologisk jordskorpe (Figur 5.5-3) som ga den en grå og svart farge som skilte seg ut fra omgivelsene. Små felt med god vegetasjonsetablering ga en vekslende overflate, spesielt på nært hold. På flata i gjorde store kjørespor terrenget småkupert, ettersom ulike vekstforhold hadde blitt dannet nede i sporene og oppå kantene (Figur 5.5-4). Dette ga et terreng med små pytter og koller. Skråningen var litt bratt (28 ), men hadde litt skiftende helning og fremstod ikke ensformig. Overgangen til naturlig terreng var god Variasjon i farge og struktur i morenetaket. Bildet tatt Delvis åpen jord i skråningen med grå og svart farge; biologisk jordskorpe. Bildet tatt Kjøresporene med ulik vegetasjonsetablering i bunnen og oppå sidene. Bildet tatt Steinene i skråningene hadde et naturlig utseende både i fasong og farge. Steinene hadde lavvekst og var gravd litt ned i undergrunnsjorda, noe som ga de fikk et naturlig utseende. I det urørte terrenget over morenetaket var det en variert vegetasjonssammensetning med store bjørker og bjørkekratt. Sammen med spredte steinurer og lyng- og myrområder ga dette et spennende terreng med ulike strukturer. 63

66 Jordbunnsforhold og humiditet Jorda var dominert av undergrunnsjord. Den var fremdeles eksponert (åpen) flere steder i Mest åpen jord var det i den øvre delen, på de bratteste stedene. I de åpne delene var det lite finpartikler i overflaten, men en større andel grus og stein. Det var ujevnt humusinnhold i jordprofilene (Tabell 5.5-1). Røtter fra planter og akkumulasjon av døde plantedeler gjennom de siste 50 årene hadde gitt litt humusinnhold i det øvre sjiktet av profilet, men jordprofilene var dominert av undergrunnsjord. Biologisk jordskorpe med en tykkelse på opptil 1 cm hadde finere undergrunnsjord under (Tabell 5.5-1). Tabell Beskrivelse av jordprofiler i morenetaket ved Naustnutskar. Sted Humusdybde Undergrunnsjord Under mose i myr (se figur 5.5-5) Hovedsakelig humus i øvre del, noe humusinnslag nedover i sjiktet. Sand og noe silt. Ujevn jorddybde. Ned 15 cm til stein/fjell enkelte steder. Under biologisk jordskorpe (se figur 5.5-6) Svakt innslag av humus og røtter ned 5 cm. Finkornet undergrunnsjord av finsand og silt i øvre 5 cm av profilet. Lenger nedover i profilet bestod jorda av sand, grovsand og noe grus. Biologisk jordskorpe 5 cm Finkornet undergrunnsjord (5 cm) Jordprofil under mose. Pila viser felt med stor mengde humus. Bildet tatt Jordprofil under biologisk jordskorpe. Pila viser felt med finsand og silt. Bildet tatt

67 Arter I den nedre delen vokste Empetrum nigrum og Vaccinium myrtillus hovedsakelig på toppen av kjøresporene. Betula pubescens var vanligst i den øvre delen av myra og på små forhøyninger der det var litt tørrere. Juncus trifidus (rabbesiv), J. filiformis og Carex ssp. trivdes best i den nedre delen av skråningen, sannsynligvis var fuktighetsforholdene der mer optimale. Pinguicula spp. og Eriophorum augustifolium (duskull) vokste i myra og i overgangen til skråningen. Omalotheca supina (dverggråurt) vokste i den biologiske jordskorpa. Ulike arter i kråkefotfamilien (Lycopodium spp.) vokste i deler av skråningen. Viola palustris (myrfiol) hadde generelt et og et blad uten blomsterstand. Det var antagelig for sen registrering som var årsaken til manglende blomsterstand. Agrostis capillaris Arctous alpinus Avenella flexuosa Betula nana Betula pubescens Calluna vulgaris Carex bigelowii Carex spp. Carex capillaris Chamaepericlymenum suecicum Deschampsia cespitosa Empetrum nigrum Epilobium sp. Eriophorum augustifolium Juncus filiformis Juncus trifidus Juniperus communis Loiseleuria procumbens Luzula multiflora Lycopodium clavatum Nardus stricta Omalotheca norvegica Omalotheca supina Phyllodoce caerulea Pinguicula sp. Salix spp. Salix herbacea Solidago sp. Trientalis europaea Vaccinium myrtillus Vaccinium uliginosum Vaccinium vitis-idaea Viola palustris Frekvens av arter Flate Skråning Frekvens (0-5) Frekvens av ulike arter på flata og i skråningen i morenetaket ved Naustnutskar. Arter med 0 er ikke observert og arter med 5 er veldig dominerende. 65

68 Eriophorum augustifolium og Salix spp Rute i transekt med høy dekning av Betula pubescens og Empetrum nigrum Omalotheca supina i biologisk jordskorpe. I lia over skråningen var vegetasjonsbildet dominert av kratt av B. nana med gjennomsnittlig høyde 80 cm (opp til 1,5 m) og B. pubescens på 4-6 m. Det ble også registrert unge B. pubescens på rundt 0,5 m. Bunnsjiktet vestod av Avenella flexuosa, Chamaepericlymenum suecicum (skrubbær), Salix spp. (30-40 cm høye), Juniperus communis, E. nigrum, Potentilla erecta (tepperot), Nardus stricta, Anthoxanthum odoratum (gulaks), bregner, mose og lav, Calluna vulgaris, Phyllodoce caerulea, V. uliginosum og V. vitis-idaea Vegetasjonen i terrenget over inngrepet var dominert av kratt av B. nana og store B. pubescens. I området nedenfor flata ble følgende artssammensetning registrert rangert etter avtagende frekvens: lav og mose, C. vulgaris, E. nigrum, Salix spp., B. pubescens, V. myrtillus, V. uliginosum, N. stricta, Loiseleuria procumbens (greplyng), P. caerulea, V. vitis-idaea, Arctous alpinus (rypebær), Salix herbacea (museøre), B. nana, J. communis, Pinus sylvestris (furu), Lycopodium spp., O. supina, Carex spp., C. bigelowii, E. augustifolium, Rumex acetosella, A. flexuosa, Agrostis capillaris og sopp. Det var mest lav i området mot myra. Det er åpen jord og stein til stede i denne delen, og en god del stående vann. 66

69 5.6. Kaldebekk (5) Dette morenetaket ligger langsmed vestsiden av vegen, rett sør for Leirhyl (Figur 4.2-1). Dette var et av de undersøkte og planlagte morenetakene i forbindelse med byggingen av dammen i 1960-åra. Etter uttaket var ferdig i 1962/-63 skal morenetaket ha blitt planert. Morenetaket ligger på ca m.o.h. Morenetaket er stort i areal, og ligger på begge sidene av Kaldebekk. I denne oppgaven er bare den nordlige delen av morenetaket som ligger øst for bekken og vest for vegen undersøkt. Dette området er i underkant av 4 mål. Det undersøkte arealet strekker seg fra en kolle som er bevart i nord (Figur 5.6-1) og ned over mot bekken i sør og vest. Skråningen her er slak (22 ) med en myk overgang og glidning til det naturlige området i nord. I nedkant av skråningen strekker det seg et flatt, men småkupert området sørover Morenetak ved Kaldebekk sett mot nord. 67

70 Estetisk vurdering Den blandede vegetasjonen i morenetaket ga et variert uttrykk og skapte en naturlig struktur i overflaten (Figur 5.6-2). Fargene ble dominert av typiske fjellfarger, men det varierte fargespekteret i morenetaket skilte seg fra det mer ensformige utseende til bjørkeskogen på toppen av åsene i nord og vest. Terrenget hadde en naturlig og god utforming, med småkupert terreng (Figur 5.6-3) og ulike fuktighetsgrader. Variasjonen fra myr og stående vann til lyngbakke ga et naturlig inntrykk. Avslutningen mot åsen i nord var god med en fin, jevn overgang. En del kjørespor var tydelig ved ferdsel i morenetaket, men disse var ikke synlige fra avstand. Steinen i morenetaket lå naturlig og var godt spredt (Figur 5.6-4). Det totale bildet var veldig bra, men enkeltsteiner hadde et unaturlig utseende Variasjon i farge og struktur på vegetasjonen Småkupert og variert terreng Steinene hadde grodd inn i omgivelsene Jordbunnsforhold og humiditet I hele morenetaket var det undergrunnsjord av sand som dominerte med varierende mengde av silt og humus. Det var vanskelig å få et dypere profil med i undersøkelsen, men humuspåvirkningen var kun tydelig i den øvre delen (Tabell 5.6-1). Innslag av humus kunne ses nedover i jordprofilene (Figur og 5.6-6). Tabell Beskrivelse av jordprofiler i morenetak ved Kaldebekk. Sted Humusdybde Fuktighet Undergrunnsjord Ved krekling (Figur 5.6-5) 5 cm med en god del humus. Røtter ned 5 cm 3 Finsand/silt Under mose (Figur 5.6-6) 2 cm humus øverst, deretter 5 cm med tydelig humuspåvirkning som ble svakere nedover 4 Finsand, silt og sand 68

71 Fuktigheten varierte fra litt fuktig (3) til stående vann (6) i feltet ved Kaldebekk. Det var tydelig forskjell på vegetasjonen i myrlendt terreng (Figur 5.6-7) og tørt rabbeterreng Jordprofil ved krekling. Rød pil viser felt med en god del humus Jordprofil under mose. Pil viser der humusinnslaget blir svakere Myrlendt sone. Bildet tatt Arter Totalt var det 27 arter i dette feltet (Figur og 5.6-9). 2 arter ble kun funnet i dette hovedområdet; Luzula pilosa (hårfrytle) og Andromeda polifolia (kvitlyng) (Figur 5.6-8) Bildeserie med Pinus sylvestris, Vaccinium myrtillus og Empetrum nigrum, og Andromeda polifolia. 69

72 Agrostis capillaris Andromeda polifolia Arctous alpinus Avenella flexuosa Betula nana Betula pubescens Calluna vulgaris Carex bigelowii Empetrum nigrum Eriophorum augustifolium Juncus filiformis Juniperus communis Leontodon autumnalis Luzula multiflora Luzula pilosa Lycopodium clavatum Nardus stricta Phyllodoce caerulea Pinus sylvestris Potentilla erecta Salix spp. Salix herbacea Trientalis europaea Vaccinium myrtillus Vaccinium uliginosum Vaccinium vitis-idaea Viola palustris Frekvens av arter Frekvens (0-5) Frekvens av ulike arter ved Kaldebekk. Arter med 0 er ikke observert og arter med 5 er veldig dominerende. I det naturlige området på toppen av åsen i nord var åpen fjellbjørkeskog (Betula pubescens) med store trær på 3-6 m og busker på ca 1 m. Følgende artssammensetning ble registrert i dette naturlige feltet: B. nana (40-50 cm), Juniperus communis, Calluna vulgaris, Vaccinium myrtillus, V. vitis-idaea, Empetrum nigrum, Nardus stricta, Juncus filiformis, Chamerion angustifolium (geiterams), Gentiana purpurea (søterot), Eriophorum vaginatum, Andromeda polifolia, Salix spp., Lycopodium spp., mose og lav. Undervegetasjonen var dominert av E. nigrum, med mye V. vitis-idaea og en del V. myrtillus. 70

73 5.7. Maurebulia (6) Det lavest beliggende morenetaket i denne oppgaven ligger langs vestsiden av vegen ved Maurebu (Figur 4.2-1). Feltet ligger på ca m.o.h. Dette er et av de planlagte morenetakene fra byggingen av dammen i 1960-åra. Dette morenetaket består av to svært forskjellige arealer, både når det gjelder terrengform og grad av vegetasjonsetablering. Den nedre delen strekker seg fra vegen og vestover til bunnen av en skråning (Figur 5.7-1). Flata har en slak helning og store deler er vegetert med bjørk. Morenetaket ender med en bratt skjæring inn i åsen i vest Morenetaket ved Maurebulia sett fra vegen. I forgrunnen ser man bjørkeskogen som har etablert seg på flata, i bakgrunnen den store skjæringen med lite vegetasjon. Bildet er tatt mot vest. 71

74 Estetisk vurdering Den nedre flate delen av morenetaket var karakterisert av kraftig oppslag av bjørk. Denne delen har mye til felles med de omkringliggende uberørte områdene. Variasjon i vegetasjonsdekket fra åpne myrlendte flater, tørr bakke til bjørkekratt ga området mer spenst og variasjon enn de andre feltene (Figur 5.7-2). Terrenget i nedre del var ujevnt og med naturlige former. Det buktet seg lett vestover mot skråningen. Hjulspor forstyrret litt av det gode inntrykket på nært hold (Figur 5.7-3), men de var ikke spesielt omfattende eller kraftige (Figur 5.5-4). Den store skjæringen skilte seg kraftig ut fra de omkringliggende områdene (Figur 5.7-1) og kunne ses fra vegen over bjørkene. Den åpne sandjorda i skråningen lyste opp og sto i kontrast til de bjørkekledde områdene rundt (Figur 5.7-4). Skråningen var lang, men buktet litt sånn at inngrepet ble litt dempet. Høyden på skråningen varierte. Tydelige tegn etter gamle erosjonssår brøt opp det monotone uttrykket og ga et mer variabelt preg på skjæringen. Overgangen til naturlig terreng var flere steder veldig tydelig og skarpt på grunn av utrasning av undergrunnsjord under og nedenfor vegetasjonstorvene på toppen Bildet til venstre viser noe av variasjonen i den nedre delen av morenetaket Bildet til høyre viser tydelige kjørespor i nedre del av morenetaket Den gule linja viser overgangen mellom den bjørkekledde flata og den åpne skråningen. Stein lå igjen i overflaten etter uttak av masse. Mye av steinen hadde en rund form med god etablering av lav. Denne typen stein ga et naturlig fjellpreg. Noe stein lå oppå overflaten, og hadde utseende som minnet om sprengstein; en lysende grå farge og skarpe kanter. Noen av steinene hadde tydelig flytta på seg i senere tid ved utrasning. Disse hadde tydelig mer lav på en av sidene som ikke vendte opp. 72

75 Jordbunnsforhold og humiditet I hele morenetaket var det undergrunnsjord av sand som dominerte, med varierende mengde silt og humus. Bjørkene i krattet hadde kraftig røtter ned cm, og det var der det var størst humusoppbygging (Feil! Fant ikke referansekilden.). I skråningen bestod undergrunnsjorda hovedsakelig av sand. Humiditeten varierte, men var gjennomsnittelig litt fuktig (3). På ett sted i skråningen var det tørt (2). Tabell Beskrivelse av jordprofiler i morenetak ved Maurebulia. Sted Humusdybde Rotdybde Undergrunnsjord Bjørkekratt kraftig humusoppbygging i de øvre 4-5 cm cm Sandig med silt/finsand. Fuktighet 3 Nedre del, biologisk kun synlig humuspåvirkning i den 5 cm Sandig, med finsand/silt jordskorpe (Figur 5.7-5) øverste 1 cm Under Empetrum nigrum tydelig humuspåvirkning ned cm (Figur 5.7-6) cm, svakere ned til 7 cm Skråning, under biologisk jordskorpe humuspåvirkning ned til 2 cm 5 cm Sandig, ikke så mye finsand/silt som v/naustnuten Under mose (Figur 5.7-7) humuspåvirkning ned til 2-3 cm 5 cm Mer finsand/silt enn under biologisk jordskorpe Jordprofil under biologisk jordskorpe i den nedre delen. Pila viser øverste del av profilet der humuspåvirkning såvidt er synlig Jordprofil i skråning under Empetrum nigrum. Den øverste pila viser felt med tydelig humuspåvirkning, mens den nest viser felt med minkende humuspåvirkning Jordprofil under bjørkekratt. Pilen viser felt med kraftig humusoppbygging i de øverste 4-5 cm. I den nedre delen var det stedvis veldig fuktig med stående vann. Den mest vanlige humiditeten i morenetaket ved Maurebulia var litt fuktig (3). Fuktigheten i lia varierte, men det var i hovedsak tørt. På ett sted i den sørlige delen av skråningen var vegetasjonsdekket veldig fuktig. 73