Digital historiefortelling og helsefremmende arbeid

Transkript

1 1 Digital historiefortelling og helsefremmende arbeid Prosjektets bakgrunn Digital historiefortelling har sin opprinnelse i The Bay Area et geografisk område som omfatter næringsklyngen i begrepet Silicon Valley. Området er berømt for ulike typer entreprenørskap: økonomisk, teknologisk og sosialt. Opphavspersonene, Dana Atchley og Joe Lambert, var opptatt av teaterkunst og folkelig deltakelse og involverte tilskuere i produksjonen av stykker som satte sosiale problem på dagsorden. Da datateknologien gjorde visuell historieproduksjon mulig, utviklet de dette videre til et format der deltakere produserte historier i workshops, som så ble vist i egne visninger i lokalsamfunnet. Hensikten var å mobilisere for å skape endring. Ny forskning viser lovende resultater for bruk av digitale historiefortelling for fremming av helse for barn, unge, voksne og eldre. I England driver for eksempel prosjektet Patient Voices en omfattende virksomhet med digital historiefortelling, for å gi en stemme til mennesker som ofte ikke blir hørt i helsevesenet. Involvering av brukere for å delta mer aktivt i mediesamfunnet ses på som en viktig forutsetning for den demokratiske utviklingen av samfunnet (Couldry 2008, Lambert 2009). Digital historieforteling er en måte å lage audiovisuelle framstillinger av personlige erfaringer på. Sjangeren som ble skapt, hadde en bærende stemme en historie, som ble illustrert med stillbilder, belagt med annen lyd, og så framført for publikum. Varigheten på produktet: 2 4 minutter, gjorde det mulig å fremme mange stemmer og skape fellesskap mellom deltakerne. Metoden er brukt av lokale grupper som ønsker å fremme en sak av felles interesse, og styrke sin opplevelse av seg selv. Metoden er brukt i undervisning og i samfunnspedagogiske sammenhenger. Den forutsetter at deltakerne har tilgang til PC og kan elementær tekstbehandling. Historiefortelling i en digital kontekst kan anta mange former. Brukeren kan lage bildefortellinger, video, blogger, wikis eller websider, og dette benyttes av svært mange for å lage personlige framstillinger. Det som særmerker den metoden vi ønsker å ta i bruk, er at den er utviklet av samfunnsengasjerte formidlere som metode for empowerment av marginaliserte grupper, bosteder, pasienter, voldsofre, elever og studenter osv.. De digitale historiene utvikles i en gruppe, og de skapes samtidig i en workshop. Grunnen til at metoden ses på som viktig og hensiktsmessig er tosidig. For det første er det en konkret og enkel måte å utvikle deltakernes digitale ferdigheter på. Men det viktigste er at metoden gir muligheter for å utvikle deltakernes opplevelser og erfaringer som historier, og som gjøres om til korte bildefortellinger. Når slike historier framstilles i en gruppe av personer med felles interesser og ambisjoner, skapes også en mulighet for å få sterke opplevelser av andres historier. Dermed skapes det situasjoner der man kan lære av andre og bygge erfaringer i gruppen. Produksjonen skjer ved at deltakerne samles og gis en innføring. Deretter stimuleres deltakerne til å lage en personlig historie. Denne historien bearbeides i en samling, der historiene fortelles og respons fra andre gis. Historiene omskrives og tilpasses. Når historien vokser fram, samles bilder og musikk som kan benyttes. Historien leses inn som en lydfil. Lydfil og bildefiler lastes inn i datamaskinen og organiseres og redigeres med den tilgjengelige softwaren. Når alle historier er ferdige, samles man til visning, og etter hver historie gis en ny respons. Workshopen avsluttes med refleksjon over hva som er vunnet av ny viten. Prosjektsøkerne er Høgskolen i Lillehammer og Mental helse i Oppland. Forskerne ved Høgskolen i Oppland har bakgrunn i fagfeltet mediepedagogikk og er engasjert i bruk av Digital historiefortelling i undervisning ved høgskolen. Engasjementet med metoden startet i 2008, da vi startet samarbeidet med

2 2 Center for Digital Storytelling og Joe Lambert. Vi har arrangert en stor internasjonal konferanse om temaet i 2011 med norske og utenlandske kolleger. Metoden er tatt i bruk i våre pedagogikk og vernepleiestudier ved vår høgskole, og er i bruk i en lang rekke utdanninger, især helse og sosialfag. Den konkrete bakgrunnen i mediepedagogisk forstand er knyttet til de kognitive og emosjonelle prosesser som settes i verk når personer settes i stand til å formidle opplevelser, synspunkter og erfaringer gjennom medier. Språkliggjøring og visualisering av egne erfaringer er velkjente elementer i mange terapiformer brukt i en lang rekke behandlingsformer og institusjoner. Med den digitale tidsalder er muligheten også kommet til å kommunisere og publisere digitalt. En viktig trend i mediebildet i Norge, og svært mange andre land er framveksten av lokale mediekanaler, alternative kommersielle kringkastere enn de statlige, økt tilgang til telefoni, og i de siste 20 årene framveksten av internettet og distribusjon av datamaskiner som i prinsippet kan gjøre alle til medieprodusenter og konsumenter. Selv om muligheten er tilstede, er realiteten den at skillet mellom de grupper som allerede hadde et talerør i de offentlige mediene, i sosiologisk og statsvitenskapelig forstand de grupper av mektige og innflytelsesrike, velstående og værende innenfor de hegemoniske kulturelle oppfatninger, og de som står utenfor, like gjerne øker som avtar. Nye mediers potensial for å rekruttere aktive medieprodusenter som kan gi lyd til de ikke hegemoniske posisjoner, erfaringer og stemmer fordrer at man initieres og innlemmes i gruppen av medieprodusenter (Hartley & McWilliam 2009). Prosjektets målsetting Mental helse har som formål blant annet å styrke åpenhet om mental helse og bygge organisasjonens erfaringsgrunnlag. Utvikling av digitale historier vil gi organisasjonen mulighet til dokumentere sine medlemmers erfaringer i retning av rehabilitering og helbred, øke forståelsen blant medlemmer såvel som ikke medlemmer gjennom å publisere utvalgte historier i egnede kanaler, samt systematisere erfaringen gjennom analyser av eget audiovisuelt materiale som bygges opp over tid, lagring og gjenbruk av materiale organisasjonen finner verdifullt. Vi ønsker med dette prosjektet å utvikle digital historiefortelling som metode i organisasjonens arbeid. Prosjektet vil identifisere hvorledes metoden kan gjøres tilgjengelig for instruktører, selvhjelpsgrupper i praksisfeltet, lokale og regionale ledd i organisasjonen. På det viset skal metoden bli bedre kjent blant potensielle grupper som kan gjøre seg nytten av metoden, og den skal utvikles i lag med dyktige praktikere for å tilpasse den ulike brukeres behov. Metoden skal ivareta hensyn som bygging av erfaring, deling av erfaring, refleksjon og definering av nye utviklingsmål for medlemsorganisasjonen. I forskningstradisjoner som har preget psykisk helsevern står forskning for empowerment sterkt. I vid forstand er dette prosjektet innrettet slik at organisasjonen Mental Helse, og gjerne i samarbeid med andre organisasjoner, kan utvikle en ny arbeidsform for å gi medlemmene en kanal å ytre seg gjennom. Digitale skiller er et problem i vårt samfunn. For å motvirke disse skillene er det behov for en større innsats for å styrke digitale kompetanser i brede lag av befolkningen. I samfunnet foregår en prosess som kalles medialisering der mediene i stadig større grad påvirker våre liv, og der mestring av medier er en betingelse for få tilgang til goder i velferdssamfunnet (Burgess 2006). Bruk av internettet for å løse mange private, personlige og formelle oppgaver er i dag sett på som viktig. I ulike sammenhenger aktiviseres lag og foreninger med å lære seg ny teknologi (Nøhr 2006). I dette prosjektet er det ønskelig å involvere brukere og medlemmer å ta i bruk digital teknologi for å fortelle historier og publisere på måter som styrker formålene til Mental Helse. Det er meningen at de som deltar skal utvikle ferdigheter

3 3 i å lage historier, publisere dem, drøfte og reflektere egne og andres uttrykk og nå større innsikt gjennom produksjons og refleksjonsprosess. På dette viset vil brukerne ta steget over fra å betjene digitale verktøy for underholdning til å bli produsenter av medieinnhold. Vi oppfatter dette som en ekstra gevinst ved å arbeide med digitale fortellinger. Brukermedvirkningen i prosjektet Med denne metodens sosiale og politiske utgangspunkt er det helt grunnleggende at brukerne skal bestemme over sin egen historie og hvordan den skal brukes. Deltakelsen forutsetter at man evner å finne sin stemme, men også at man våger å dele historien underveis i en produksjonsprosess. Varsomhet og tillit er viktige ingredienser i dette arbeidet. Brukernes erfaringer skal benyttes for å utvikle rutiner og prosedyrer for hvordan de selv kan beholde styringen og utøve innflytelse på prosjektet. Et viktig tema er hvorledes historiene lagres, og hvorvidt de kan vises for andre utenfor den enkelte workshop. Noen vil ikke ønske dette, mens andre vil. Det må utvikles retningslinjer for hvilke etiske vurderinger som må gjøres og hvorledes de praktiseres. Dette er et viktig tema for brukermedvirkningen. REK skal konsulteres og prosjektet godkjennes, og likedan godkjennes ved NSD Personvernombudet. Forskningsspørsmålene I tesen om samfunnets medialisering ligger antakelsen om at medier spiller en stadig sterkere rolle i personers liv, og at mestring av medier blir en viktig betingelse for å produsere, yte, dele og kommunisere i samfunnet (Hjarvard, 2009). I nærstudier av medialiseringsprosesser ser man nærmere på hvordan personer påvirkes av medier. Dette omfatter også hvordan mennesker benytter medier for å kunne forstå seg selv, og fremme sine oppfatninger i det medialiserte samfunnet; å bli medlemmer av en deltakerkultur (Burgess & Green 2009, Jenkins 2006). Dette er det viktigste aspektet ved denne undersøkelsen, og knyttes til hvorledes mennesker med noen felles erfaringer kan ytre disse og benytte dem for styrking av sin stemme i det medialiserte samfunn. Mental Helse har medlemmer som har hatt kontakt med psykisk helsearbeid og som har en viktig oppgave med å fremme hensyn til, omsorg for og rettene til den gruppen de representerer. Denne studiens fokus blir å undersøke hvorledes produksjonen av digitale historier finner sted, hvilke produkter deltakerne lager og hvorledes deres budskap forstås og tolkes. Dernest skal resepsjonsprosessen i den enkelte workshop studeres. En må se nærmere på hvorvidt prosessen oppleves som nyttig, om den bringer fram ny refleksjon over erfaringer og om denne erfaringen bidrar til den kollektive erfaring i gruppen. En viktig dimensjon å studere her blir interaksjonen mellom deltakerne, og især mellom unge og eldre deltakere. Til sist skal prosessen studeres på et organisasjonsnivå. Her vil man se nærmere på hvorledes historier kan bidra til bygging av organisasjonens erfaring, og hvorvidt dette kan brukes i å bygge en større og mer kommuniserbar base av erfaringer De konkrete undersøkelsesområdene blir å finne ut om: a) Utvikler deltakerne i workshops noen refleksjoner som kan nytt lys over tidligere erfaringer? b) Utvikler deltakerne felles refleksjoner som vurderes som verdifulle for organisasjonens utvikling? c) Kan organisasjonens samling av deltakerproduserte digitale fortellinger anvendes for organisasjonens ambisjon om deling av erfaringer og bygging av erfaringer til styrking av organisasjonens formål? Prosjektet skal forankres i en forskergruppe bestående av en professor og to professorstipendiater innen mediepedagogikk, en førstelektorkandidat innen helse og sosialfag og to PhD stipendiater, i alt 6

4 4 personer. Forskergruppens forskningstema er Digital dannelse. Stipendiatene er knyttet opp mot PhDprogrammet Barn og unges kompetanse og deltakelse. Metoden I dette prosjektet er metoden å forstå som "praksisnær forskning". I helsefaglige sammenhenger omtales dette som "Samfunnsbasert forskning" eller "Deltakerbasert aksjonsforskning." (Askheim og Borg 2010, Starrin 2007, Borg og Kristiansen 2009). Det viktigste momentet her er at forskningsaktivitetene utvikles i partnerskap med ulike aktører med sikte på å skape en omforent endring. Hovedpunktene i denne tilnærmingen er at den er normativt og verdimessig forankret, bygger på samarbeid og søker å realisere handlinger som bringer fellesskapet nærmere et felles mål. Deltakerne i prosjektet blir medforskere og deres forutsetninger og deltakelse skal øke prosjektets validitet og bruksverdi i framtidig arbeid. Metodene som skal benyttes er anvendt innen mediepedagogikk og helsefremmende arbeid. Innen mediepedagogikk er det studiet av hvorledes personer kan uttrykke oppfatninger, opplevelser og erfaringer gjennom audiovisuelle medier. Dernest er det studiet av hvorledes slike uttrykk kan tolkes og bidra til refleksjon både for medieprodusent og tilskuere i grupper. Fra helsefremmende pedagogiske metoder er det anvendelse av narrativer og fortellinger i språklig eller visuell bearbeiding som er metodisk plattform (White 2006, Polkinghorne 1988). Deltakende observasjon, dialogkonferanser, dybdeintervjuer, fokusgruppeintervjuer og videoopptak er praktiske metoder for datainnsamling og analyse i samarbeid med medforskerne (Hummelvoll, Andvig & Lyberg 2011, Mischler 1995). I aksjonsforskningstradisjonen er etablering av stabile og langvarige relasjoner til brukerne et ytterst viktig fundament (Gustavsen og Sørensen 1995). Arbeidet vil bygge på frivillighet og informert samtykke fra alle impliserte parter. Trygghet og tillit bygges gjennom samvær, dialog og samarbeid. Mental Helse sine lokalllag, fylkeslag og regionale kontakter skal sikre tilgang og arenaer for organisering av dialogmøter der prosjektets hensikt og potensial presenteres. Dersom interessen er vakt og en plattform er etablert for et videre samarbeide, skal en prosjektplan for de impliserte vedtas, med etapper som innebærer drøfting av videre framgang av prosjektet, samt løsing av problemer som oppstår underveis. Det er planen å arbeide med flere parallelle grupper som deltakere, og derfor er det også viktig å arrangere møter der felles anliggender tas opp. I praksisnær forskning er idealet at forskningsideer og framgangsmåter utvikles sammen med gruppen prosjektet skal utfoldes med. I dette prosjektet er prosjektideen diskutert med Mental Helse sentralt, regionalt og lokalt. Intensjonen fra forskernes ståsted er at prosjektet skal ta utgangspunkt i noen stipulater og ideer forskerne har sett virksomme og lovende. Bruken av digital teknologi, for å lære fortellerkunst, som skal brukes til styrking av en gruppes posisjon og interesser, er slike tanker som vil virke styrende. Videre må en, for å utvikle en søknad, ha klare forestillinger om hvilke hendelser, handlinger og tolkninger en vil bruke i arbeidet med å sanke data, tolke dem og skrive ut. Idealene for en praksisnær forskning er å ivareta deltakernes råderett over data, tolkninger og kommunikasjon fra prosjektet. Dette innebærer en involvering av brukerne i prosesser som definerer hvordan selvbestemmelsesretten balanseres med forskningsverdens interesser. De innebærer at deltakerne er de beste til å finne sine handlingsrom og muligheter, når de erfarer retten til å definere egne rettigheter, grenser og plikter (Gustavsen og Sørensen 1995). Praksisnær forskning tematiserer også at såkalt taus kunnskap er viktig i den praktiske og hverdagslige omgang i arbeid, utdanning eller privatliv.

5 5 De teknologiene som skal brukes i prosjektet er primært bærbare PC er med standard utrustning. Dette kan ikke regnes for å være verken spesiell eller ukjent teknologi og det forutsettes at deltakerne i prosjektet vil ha slike pc er tilgjengelig. Imidlertid er det behov for utrustning til lydopptak og medieserver for lagring av videomateriale. Sikkerhet og personvern Å lage digitale fortellinger innebærer ofte svært personlige uttrykk der personer formidler budskap av privat natur. Derfor er det viktig å være aktsom og forsiktig i formidling av digitale historier. Mange er sjenerte over egen stemme, eller bærer minner som er vonde og vanskelige å artikulere (Fritze, Haugsbakk og Nordkvelle 2012). Hvorvidt man evner å utvikle gode historier handler ofte om trygghet og tillit som skapes i gruppen. Spørsmålet om videre publisering til websider (for egen organisasjon eller til sosiale medier som YouTube) krever ekstra aktsomhet. Juridiske og etiske hensyn vil være meget viktige i avgjørelser om slike ting. Hva som er lov, og hva som er lurt, er ulike spørsmål. Lovmessigheten knytter seg til personvernspørsmålene, og til hvorledes bruk av bilder og musikk produsert av andre kan finne en lovlig form. Åndsverksloven gir her mange begrensninger. Prinsippet om informert samtykke gjelder uavkortet. På området foregår en kontinuerlig utvikling av forskrifter. Datatilsynet, medietilsynet, forbrukerombudet, Norgesuniversitetet, Lovdatabasen, REK. og NSD er kilder og instanser som vil bli konsultert for å utvikle en lur og gavnlig praksis innenfor det lovlige området (Haug, Jamissen og Ohlmann 2012). Med hensyn til REK skal det foreligge en forhåndsgodkjenning før iverksettelse. Framleggingsvurdering skal gjøres på et tidlig tidspunkt. Personopplysninger skal ikke benyttes i prosjektet. Vitenskapelig betydning Den vitenskapelige betydningen finner vi i to prinsipper: om tverrvitenskapelighet og metodisk innovasjon. Helsefremmende pedagogikk har sin opprinnelse i sosialfaglige, pedagogiske og medisinske disipliner, mens mediefag har sine røtter i audiovisuell teknologi på teknisk side og samfunnsvitenskap/humaniora på den samfunnsmessige siden. Audiovisuell teknologi er brukt i stor skala i medisinsk praksis og forskning, mens helsefremmende pedagogiske intervensjoner i stor grad knyttes til kommunikasjon, undervisning, terapi, restitusjon og forebygging. I løpet av de siste 20 årene er audiovisuell teknologi blitt hverdagslig teknologi som brukes av alle. I pedagogiske virksomheter er bruk av audiovisuelle teknologier også blitt hverdagslig. Det foregår en stadig metodeutvikling for å optimalisere bruken av teknologiene til pedagogiske formål. Hensikten med prosjektet vil derfor være å utvikle metoder for anvendese av audiovisuelle teknologier til beste for helsefremmende pedagogisk arbeid. Dette ser vi på som prosjektets mest innovative side. Tverrfagligheten springer ut av fagdisipliner som pedagogikk, medievitenskap, sosialt arbeid, helsefaglig veiledning, helseinformasjon og folkehelsefag, psykologi og psykiatri. Den metodiske innovasjonen er knyttet til hvordan en metode kan tas i bruk for ulike formål, tilpasses brukeres behov og fylle oppgaver som er ønsket. Skjæringspunktet mellom tverrfaglig og metodisk utvikling kalles ofte anvendt forskning. I dette tilfellet søkes det også å framkalle en handling eller en aksjon der brukerne skal se på hvilket handlingspotensial som åpnes med metoden. På et overordnet plan kan studien plasseres i kategorien Science, Technology and Society forskning, der forholdet mellom mennesker og teknologi forstås som samvirkende og gjensidig påvirkende (Mol 2002). Teknologier finnes opp av og tas i bruk av mennesker, som bearbeider og tilpasser teknologien innenfor dets mulighetsområde. Dermed forstås ikke teknologi som determinert eller avsluttet, men noe som kontinuerlig omarbeides, gis nye retninger og framtredelsesformer.

6 6 Teoretisk fundament Teorier om fortellinger (narrativer) og læring Det finnes flere tilganger til å forstå fortellingens betydning for læring. En av læringsteoriens klassikere, Jerome Bruner hevder at fortellingen er selve ordningsprinsippet for vår intelligens (2004). Våre kognitive evner som en samling av skjema som er ordnet i bestemte mønster. Læring er et resultat av nye informasjoner som må ordnes i strukturer, som først ekspanderer etablerte skjema, og siden ryddes på plass i nye mønstre. Undring og kreativ søken etter utfordringer utfolder seg som framoverskridende prosesser, mens sinnet samtidig søker konsolidering og harmoni, som regressive og motgående bevegelser (Salvatori 1983). Motstand mot læring kan forstås som at gapet mellom etablerte kognitive skjema og de nye ikke lar seg harmonere inn i troverdige og logiske sammenhenger (kognitiv dissonans). Man lykkes ikke å føye gamle og nye historier eller metaforer sammen. I denne tradisjonen beskrives personenes læring som utvikling av narrativer. Narrativene tilbys oss som sett av meninger og vi tilegner oss dem gjennom språket. Å ville fortelle ses på som en dyptliggende egenskap i den menneskelige forstand. Fortellingen gjør det mulig å huske, fordi de er bundet sammen med grammatiske og semantiske strukturer som har form som plott og drama. Narrasjon og språk er derfor de sosiale dimensjonene av vår læring som er av verdi for å forstå digital historiefortelling. Narrative metoder er dessuten mye brukt i terapi og undervisning (Monk, Winslade, Crocket & Epston 2006). Narrative terapi er en trend som tidfestes til de siste 25 år, mens kreativitet, kunst, musikk og visuelle ytringsformer har lange forhistorier i terapien. Teorier om medier og læring Empowermenttradisjonen bygger blant annet på de politiske hendelser og reaksjoner som ble satt i verk på 1950 tallet. Paolo Freire utviklet språkopplæringsprogram som ble populære globalt sett, og påvirket helseopplysere og pedagoger til å se tilegnelse av språk og begreper om sin egen erfaring som nøkkelen til frigjøring. Å ta i bruk kommunikasjonsteknologier har dermed vært grunnleggende i voksenpedagogikk og sosialt/helsefremmende arbeid i mange år. Mens språklig læring og empowerment i voksenpedagogisk forstand dreier seg om skriftspråket, har bildets plass og visualitet vært viktige redskaper for å utvikle begreper. Bruk av bilder i undervisning har dype røtter, og bilder og album er tema i svært mange lokalhistoriske prosjekt. Henrik Dahl (2005) forteller i boken Mindernes land om, hvordan hans mormor navigerte gjennom samfunnets voksende usikkerhet og kompleksitet ved hjelp av et fotoalbum. Dahl mener at erindringen er en helt avgjørende del av det store identitetsarbeidet, som dagens komplekse samfunn pålegger oss. Dette gjør erindringen overordnet ved å omdanne livet til en fortelling erindringen er livet med alt det tilfeldige klippet ut, og dermed blir den en reduksjon av den enorme kompleksitet som et liv innebærer (Dahl 2005:44). Tekstlighet er et uttrykk for å søke entydighet, som i lærebøker eller faglitteratur. Derfor kan det sies at språklig presisjon og vitenskapelige begreper tendensielt søker mot avsluttethet og entydighet. Å lære med audiovisuelle medier bryter med den tekstlige entydighet, og åpner derfor i større grad for en forbindelse mellom affektiv og kognitiv læring. Affektene eller følelsene vekkes lettere med opplevelsen av bildets mangetydighet. Å lære med audiovisuelle virkemidler åpner derfor for mer helhetlige læringsprosesser. I stedet for å virke innen ett modus, foregår læring i flere modaliteter (Tønnensen 2012). I digital historiefortellinger forenes arbeidet med de personlige historiene, som assosieres med utvalg av bilder personen har et forhold til og veves sammen til en visuell presentasjon. SVed siden av den personlige stemmen legges det svært ofte musikk til fortellingen, slik at det kan vekkes følelser av drama, harmoni, sjokk, humor eller andre kontekstuelle farginger av

7 7 uttrykket. Innen fagfeltet framheves dette med begreper om uttrykksformer som bygger på mange semiotiske ressurser og hva de enkeltvis og til sammen kan gi rom for å inneholde. Alle slike multimodale ressurser kan åpne for inntrykk som virker forskjellig på tilhørerne (affordances). Forskning om digital historiefortelling og empowerment Arbeid med digitale medier for å fremme lokale interesser, marginaliserte grupper, opposisjonelle bevegelser er dokumentert i en lang rekke prosjekt. Digital historiefortelling er brukt for å organisere barn som var utsatt for vold og overgrep (Reed & Hill 2010), eller skolebarn med skriftspråkvansker kan finne alternative uttrykk gjennom dette mediet (Nilsson 2010). Det som digitale medier tilbyr utover skrivepedagogisk refleksivitet, er en publiseringsform som gjør budskapet lett tilgjengelig for andre. Innbygget i metoden er en felles visning, til slutt i forløpet, der alle deltakere kan kommentere og reflektere med. Denne prosessen gjør andre deltakeres erfaringer tilgjengelig og fører til en sterkere opplevelse av felles refleksjon rundt visningen. Kollektiv refleksjon kan føre til en sterkere fellesopplevelse og mening. Muligheten for å sortere og knytte fortellinger sammen i klasser eller grupper, lagring og tilrettelegging for gjenfinning og gjenbruk, tilfører de digitale historiene en merverdi for gruppen som deltar (Kaare &Lundby 2008, Lundby 2012). Organisasjoner som ønsker utvikling av en base av erfaringer kan bygge en variert audiovisuelt formidlet database for det formål de selv ønsker. På så ulike områder som demensomsorg, diabetesforebygging, menopause plager, barn og feilernæring, er det laget overbevisende forskningsprosjekter der digital historiefortelling gir deltakerne mindre plager, bedre helse og ny tro på framtida (Stenhouse, Tait, Hardy & Sumner, 2012, Touissant (et al,)2011, Blue Bird Jernigan (et.al), 2011, Yu, Taverner & Madden, 2011, Wyatt & Hauenstein, 2008, Cumming, Currie, Moncur & Lee 2009). Praktiske framgangsmåter Etableringsfase I samarbeid med organisasjonen Mental Helse etableres en forståelse av prosjektets ide og mål, og enighet arbeides fram om hvorledes lokale kontakter og vitenskapelige medarbeidere utvikler prosjektet sammen. Ansvarsgruppe for prosjektet behandles slik at organisasjon og forskere har et formelt samarbeidsorgan. Teknologien og arbeidsmetoden gjøres kjent for ledere og brukere i det omfang som ses på som tilstrekkelig for involverte parter. Her er det viktig å introdusere en workshop med erfarne ledere som kan vise fram potensialet for metoden. Resultatene av workshopen må diskuteres for å vurdere prinsipielle sider ved hva som ønskes publisert, publiseringsarenaer, reaksjoner med bruk av metoden i gruppen, tilfredsheten og tryggheten som kan skapes, eller følelser av det motsatte. Regler for ansvarlighet, hensyn og deltakerrettigheter utvikles og prosjektet må ha en trygg forankring i organisasjonen. Avklaringer med REK og NSD Personvernombud gjøres. Konsolideringsfase Forskningsspørsmålene som prosjektet startet opp med skal modifiseres i samarbeid med brukerne. Spørsmål som kommer opp i løpet av etableringsfasen må finne omforente svar og løsninger i løpet av konsolideringsfasen. Enighet og samforståelse for framgangsmåter etableres med lokale organisasjonsledd, og resultatene fra den første workshopen underkastes en tentativ analyse. Kartlegging av lokallag og personer som ønsker å delta må gjøres i denne fasen. Endelig tidsplan for forskningsprosjektet settes sammen med organisasjonen. Pilot

8 8 Deltakernes opplevelser gjennom den første gjennomføringen vil bli skjellsettende for prosedyrer og praktiske arbeid med å dokumentere produksjonsprosessen med deltakerne, analyser av hvorledes prosess og produkt utvikles, opplevelser av hverandres fortellinger, og analyser sammen med brukerne av historiene, og historienes funksjon for å skape ettertanke i gruppen. Her skal gjøres grundig etterarbeid, med intervjuer, videoopptak, opptegnelser fra den deltakende observasjon og utforming av observasjonsskjema for framtidig forsking. Her skal deltakerne være med og sette rammer, komme med innspill og definere interessante utforskingsområder sammen med forskerne. Etter piloten skal forskere og brukere ha en styrket opplevelse av hvorledes bruk av digitale fortellinger virker i gruppen og hvorvidt den oppleves som nyttig eller virksom. Avgjørelser må tas om flere tilpasninger må gjøres, og hvorledes problemer som rører ved deltakelsesformer, personvern, sikkerhet og i videre forstand trygghet og tillit handteres. En første driftsrapport drøftes med ansvarsgruppen. Utbredelsesfase I prosjektets fortsettelse vil framdriften styres av to hensyn. I prinsippet vil to undersøkelser innledes. Det ene handler om hvordan og på hvilke måte flere workshops kan designes for å nå flere grupper som har interesse. Det andre handler om hvorledes resultatene kan stimulere til å nå prosjektets undersøkelsesbehov for å innfri forskningsmessige behov. Dersom organisasjonen finner det interessant og formålstjenelig bør det utvikles kompetanse hos organisasjonens medlemmer til å arrangere workshops og organisere etterarbeid, publisering og analyse av arbeidet i henhold til den erfaring man bygger underveis. Analyse og publisering Stipendiaten som skal arbeide med prosjektet skal ha en doktorgrad som mål. Dette innebærer at en konsis forskningsplan utvikles slik at opptak på doktorgradsprogram kan oppnås. Veileder/ prosjektleder må ha rolle som megler og stimulator i denne prosessen. Prosjektets innretning vil innebære at brukerne deltar i tolkning og bearbeiding av forskningsresultater. Utskriving og publisering er også prosesser som bør involvere brukere og medlemmer av organisasjonen. I en doktorgradsavhandling opererer man med ulike sjangre. En utbredt sjanger er at man skriver artikler underveis som uttrykk for en gradvis utvikling av innsikten, og der ulike aspekter tas ut for nærmere gransking. I minimum tre artikler diskuteres prosjektets hovedtema og framstilles i fagfellevurderte tidsskrift. For å tilfredsstille krav i denne forskningstradisjonen er det viktig å involvere brukerne også i publiseringsprosessene. Avhengig av oppslutning, utfall og prosess er det aktuelt å trekke brukere inn i skrive og publiseringsprosess. Aktuelle norske tidsskrift er open access tidsskriftet seminar.net, Norsk medietidsskrift, Tidsskrift for psykisk helsearbeid, samt en lang rekke internasjonale tidsskrifter. Framdriftsplan Tilsetting av stipendiat vil foregå etter tildeling. Etablering og konsolidering Det tas kontakt med REK og NSD i løpet av H 2012, med sikte på godkjenning før prosjektets oppstart. Våren 2013 skal samarbeid med partnere etableres, informasjon om prosjektet spres, organisasjoner og ulike medlemsledd kontaktes, deltakere og medforskere rekrutteres, utstyr og metoder testes, lagringsmuligheter og prosedyrer etableres. Pilotfase og oppskalering Høsten 2013 og Vår 2014 gjennomføres det kurs, workshops og dialogkonferanser med deltakere og interessenter som del av datainnsamlingen. Høst 2014 og vår 2015 foregår analysearbeid sammen med medforskere, ved siden av at metoden fortsatt spres til nye grupper og interessenter. Publisering

9 9 Høsten 2015 er viet skrivearbeid og publiseringsvirksomhet. Drøfting av resultater i organisasjonen om arbeid videre. Budsjett Ekstrastiftelsen søkes om en total søkesum på kr. Dette fordeler seg med pr år til en stipendiat, frikjøp av seniorforsker i 20% i tre år, innkjøp av utstyr (første år) kr, utgifter til avvikling av workshops (2013 og 2014) kr, samt støtte til seminarer med Mental Helses over alle tre år. Bidrag fra HiL er frikjøp av seniorforsker (professor) på til sammen kr. Utgiften til workshops skyldes Oppland Fylkes grisgrendte karakter og vi estimerer at 6 workshops må avvikles på hotell. Fullpensjonspris estimeres til 1600 pr døgn, og to overnattinger for 14 personer pr workshop. Videre kreves dekning av kjøreutgifter for brukere. En vil også anskaffe en liten basis av teknologisk utstyr. Vi kan ikke påregne at alle brukere har tilgang til laptops. Vi har estimert behovet til at det er nødvendig å kunne dekke behovet for halvparten av deltakerne. Dessuten skal historiene oppbevares på en sikker medieserver. Litteratur Askheim, O.P. & Borg, M. (2010) : Deltagerbasert forskning i psykisk helsearbeid et bidrag til mer «brukbar» kunnskap? Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 7(2), s Blue Bird Jernigan V, Salvatore AL, Styne DM, Winkleby M. (2011) Addressing food insecurity in a Native American reservation using community based participatory research. Health Educ Res. PMID: Borg, M., & Kristiansen, K. (red.) (2009). Medforskning: å forske sammen for kunnskap om psykisk helse. Oslo: Universitetsforlaget. Bruner, J. (2004) Life as narrative Social research 71(3), p Burgess, Jean (2006) Hearing Ordinary Voices: Cultural Studies, Vernacular Creativity and Digital Storytelling. Continuum: Journal of Media & Cultural Studies 20(2):pp Burgess, J & Green, J. (2009)YouTube : online video and participatory culture (with contributions by Henry Jenkins and John Hartley) Cambridge, Polity press. Couldry, N. (2008): Digital storytelling, media research and democracy. Conceptual choices and alternative futures. In: Lundby, K. (Ed.): Digital Storytelling, Mediatized Stories: Self representations in New Media. Frankfurt a. M. et al: Peter Lang, pp Cumming GP, Currie HD, Moncur R. & Lee AJ.(2010) Web based survey on the effect of digital storytelling on empowering women to seek help for urogenital atrophy. Menopause Int. Jun;16(2):51 5.

10 Dahl, H. (2005): Mindernes land. Gylling: Gyldendal. Fritze, Y., Haugsbakk, G. og Nordkvelle, Y. (2012) Digital Storytelling between the subjective and objective dimensions of Bildung. Paper presentert på Nordisk forening for pedagogisk forskning s årlige konferanse. København Gustavsen, B. og Sørensen, B.Aa. (1995) Aksjonsforskning. I Eikeland, Olav & Finsrud, Henrik Dons (red): Forskning og handling. Søkelys på aksjonsforskning. Oslo:Arbeidsforskningsinstituttets skriftserie,s Hartley, J. & McWilliam, K. (eds.)(2009) Story circle : digital storytelling around the world Malden, Mass. : Wiley Blackwell Hjarvard, S. (2008). The Mediatization of Society A Theory of the Media as Agents of Social and Cultural Change. Nordicom Review 29 (2008) 2, pp Hummelvoll, J.K., Andvig, E. & Lyberg, A. (red.) Etiske utfordringer i praksisnær forskning. Oslo: Gyldendal Akademisk Jenkins, H. (2006) Convergence culture : where old and new media collide New York : New York University Press Kaare, B.H. & Lundby, K. (2008) Meditized lives: Autobiography and assumed authenticity in digital storytelling. Lundby, K. (red.) (2008) Digital storytelling, Mediatized Stories (s ). New York: Peter Lang Lambert, J. 2009: Digital storytelling: capturing lives, creating community. Berkeley, Calif. Digital Diner Press Lundby, K. (red.) (2008) Digital storytelling, Mediatized Stories. New York: Peter Lang Lundby, K. (2012) Selvrepresentasjon i sosiale medier. K.H.Haug, G. Jamissen & C.Ohlmann (red.) Digitalt fortalte historier. Refleksjon for læring, (s.31 44). Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Mishler, E.G. (1995). Models of narrative analysis: A typology. Journal of Narrative and Life History, 5(2), Mol, A. (2002) The Body Multiple: Ontology in Medical Practice, Duke University Press Books. Monk, G, Winslade, J., Crocket, K. & Epston, D. (red.)(2006). Narrativ terapi i praksis. København: Akademisk forlag. Nilsson, M. (2010) Developing Voice in Digital Storytelling Through Creativity, Narrative and Multimodality. Seminar.net International journal of media, technology and lifelong learning 6(2), p Nøhr, Ø. N. (2006) De kompetente eldre : aldring og digital kompetanse konflikt eller lykke? Forskningsrapport Høgskolen i Lillehammer, nr Polkinghorne, D.E. (1988). Narrative knowing and the human sciences. Albany, NY: State Tønnesen, E.S. (2012) Digitale fortellinger som multimodal tekst. K.H.Haug, G. Jamissen & C.Ohlmann (red.) Digitalt fortalte historier. Refleksjon for læring, (s.61 76). Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Reed, A & Hill, A (2010) Don t Keep It To Yourself! : Digital Storytelling Seminar.net International journal of media, technology and lifelong learning 6(2), s Salvatori, M. (1983). Reading and writing a text: Correlation between reading and writing patterns. College English 45(7), Starrin, B. (2007). Empowerment som forskningsstrategi eksemplet deltakerbasert forskning. I O. P. Askheim & B. Starrin (red.), Empowerment i teori og praksis (ss ). Oslo: Gyldendal Akademisk. Stenhouse, R., Tait,J., Hardy, P. & Sumner, T. (2012). Dangling conversations: reflections on the process of creating digital stories during a workshop with people with early stage dementia. Journal of Psychiatric Mental Health Nursing. doi: /j x. Toussaint DW, Villagrana M, Mora Torres H, de Leon M, Haughey MH. (2011) Personal stories: voices of Latino youth health advocates in a diabetes prevention initiative. Prog Community Health Partnersh.5(3): White, M. (2006) Narrativ teori. København: Hans Reitzels forlag Wyatt TH, Hauenstein E. (2008) Enhancing children's health through digital story. Comput Inform Nurs May Jun;26(3):142 8; quiz Yu J., Taverner N., Madden K. (2011) Young people's views on sharing health related stories on the Internet Health Soc Care Community.19(3): doi: /j x. 10