NOU 2010:2 - Håndhevelse av offentlige anskaffelser

Transkript

1 Helse Sør-Øst RHF Telefon: Postboks 404 Telefaks: Hamar Org.nr Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet Konkurransepolitisk avdeling Postboks 8004 Dep Oslo Vår referanse: Deres referanse: Dato: 10/ / september 2010 Saksbehandler: Anders W. Skumsnes / Line Camilla Werner, NOU 2010:2 - Håndhevelse av offentlige anskaffelser 1. Innledning Det vises til departementets høringsbrev av 16. april 2010 til NOU 2010:2. Helse Sør-Øst er landets største helseregion med ansvar for spesialisthelsetjenester til en befolkning på 2,7 millioner mennesker. Helse Sør-Øst RHF (regionalt helseforetak), har helseforetak i ti fylker som underliggende datterselskaper. Regionen kjøper varer og tjenester for om lag 15 milliarder kroner årlig. Regelverket for offentlige anskaffelser har på denne bakgrunn stor betydning for foretaksgruppens virksomhet. Helse Sør-Øst RHF (heretter HSØ) har sammen med våre operative innkjøpsenheter i Sykehuspartner og helseforetakene gjennomgått lovutvalgets forslag i NOU 2010:2. Oslo universitetssykehus HF har avgitt en høringsuttalelse som avviker fra resten av regionens syn på to punkter. Dette gjelder tidspunktet for når en kontrakt skal anses inngått, hvor Oslo universitetssykehus støtter løsningen som utvalgets medlemmer Sejersted, Hellesylt, Mjølhus og Aatlo foreslår. Når det gjelder spørsmålet om begrunnelse ønsker Oslo universitetssykehus å beholde dagens ordning med to begrunnelser. På alle øvrige punkter har regionen en felles oppfatning. HSØ vil i det følgende avgi vår høringsuttalelse om gjennomføringen av direktiv 2007/66/EF i norsk rett. 2. De materielle reglene Helse Sør-Øst er den statlige helseforetaksgruppen som har ansvar for spesialisthelsetjenestene i Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. Virksomheten er organisert i ett morselskap, Helse Sør-Øst RHF, og 11 datterselskap. I tillegg leveres sykehustjenester i regionen av privateide sykehus, etter avtale med Helse Sør-Øst RHF.

2 2.1 Karensperiode Vi er enig i at det innføres en fast karenstid for anskaffelser over EØS-terskelverdiene. Karensperioden følger allerede av norsk rett og har vært praktisert av våre innkjøpsorganer i flere år. HSØ synes det er positivt at karensperioden nå tidfestes klarere og støtter utvalgets flertall om en fast karenstid på minimum 10 dager ved bruk av elektronisk kommunikasjon og 15 dager ved bruk av brev. Dette er for øvrig kun en kodifisering av dagens praksis. Innenfor foretaksgruppen er det utstrakt bruk av elektronisk kommunikasjon ved gjennomføring av anskaffelser, slik at 10 dagers karenstid vil være tilstrekkelig i de fleste tilfeller. Dette vil normalt gi leverandørene tilstrekkelig tid til å stanse kontraktsinngåelsen dersom det foreligger feil. Det er dessuten viktig for anskaffelsesprosjektenes fremdrift og muligheten til raskest mulig å få implementert nye avtaler og realisere økonomiske gevinster, at karenstiden ikke blir for lang. Vi mener videre at de fleste oppdragsgivere vil være villig til å innrømme en lenger karenstid i særlig kompliserte anskaffelser eller dersom det av andre årsaker anses nødvendig med en lenger karenstid i det konkrete tilfellet. I praksis skilles det ikke mellom de to begrepene karenstid og klagefrist, noe som antakelig skyldes ordlyden i dagens norske karensbestemmelser. På denne bakgrunn er det ønskelig at man i større grad tydeliggjør dette skillet og samtidig tar stilling til spørsmålet om klagefrist. HSØ støtter for øvrig de tre unntakene fra kravet til karensperiode som utvalgets flertall foreslår. 2.2 Inngåelse av kontrakt Utvalget drøfter også hva som skal være skjæringstidspunktet for når kontrakt skal anses inngått i forhold til bestemmelsen om karens. Utvalget er her delt på midten. HSØ ser det avtalerettslige poenget med å innføre en ny bestemmelse om at kontrakt skal anses inngått når oppdragsgivers skriftlige meddelelse av aksept er kommet frem til leverandøren, men mener dagens regel om at kontrakt først anses inngått ved signering av begge parter er en enklere og bedre regel i praksis. Det er etter vår oppfatning en fare for at man innfører nok et nytt klagegrunnlag i anskaffelsessakene, dersom dagens regel endres. Signering av begge parter skaper notoritet og vil i praksis forhindre usikkerhet rundt spørsmålet om når kontrakt skal anses inngått. 2.3 Suspensjon av adgangen til å inngå kontrakt HSØ har registrert at håndhevelsesdirektivet stiller krav om at adgangen til å inngå kontrakt skal suspenderes inntil klager er behandlet i første instans, dersom oppdragsgivers tildelingsbeslutning påklages innen utløpet av karensperioden. Denne nye regelen vil medføre en markert endring i forhold til dagens praksis og åpner for trenering av anskaffelsesprosessene. Dette innebærer at enhver begjæring om midlertidig forføyning (eller klage til KOFA etter mindretallets forslag) med påstand om brudd på Dato: Side 2 av 9

3 anskaffelsesreglene innenfor karenstiden, vil hindre oppdragsgiver i å inngå kontrakt. Dette vil også gjelde for klager/begjæringer som åpenbart ikke kan føre frem og for klager hvor det er begått mindre feil som ikke har hatt betydning for utfallet av konkurransen. HSØ er bekymret for denne utviklingen. Anskaffelsesregelverket strammes stadig inn og vi ser at det vil bli vanskeligere å gjennomføre effektive anskaffelser, hvor potensialet for økonomiske besparelser raskt kan hentes ut og virksomhetskritiske endringer raskt kan iverksettes (for eksempel implementering av avtaler for medisinske forbruksvarer og utstyr, strategisk viktige IKT anskaffelser mv.) På den annen side ser vi behovet for suspensjon av adgangen til å inngå kontrakt som en rettsikkerhetsgaranti for leverandørene. Vi støtter utvalgets flertall som anbefaler at direktivets nye regler om suspensjon bare gjennomføres så langt EØS-retten krever det, og at det ikke innføres regler om suspensjon for anskaffelser under EØS-terskelverdiene eller for uprioriterte tjenester. Vi understreker i likhet med utvalgets flertall at slike saker må behandles så raskt som overhodet mulig, slik at konsekvensene ved urettmessige begjæringer/klager begrenses i størst mulig grad. Vi tilføyer her at den eneste muligheten vi ser til å gjennomføre dette på i praksis, er å opprettholde domstolsmodellen som håndhevelsessystem. Terskelen for å begjære midlertidig forføyning for domstolen er slik vi opplever det høyere enn for å klage til KOFA. Vi frykter at mindretallets forslag om det nye KOFA som klageorgan vil føre til at leverandørmarkedets terskel for å kreve suspensjon av adgangen til å inngå kontrakt blir så lav at dette i praksis vil utvikle seg til å bli hovedregelen i alle anskaffelser, uavhengig av om feil faktisk er begått. Etter vår oppfatning er det en risiko for at offentlig sektor blir inneffektiv og delvis handlingslammet som følge av den nye regelen. Denne risikoen øker betraktelig dersom mindretallets forslag blir vedtatt. Leverandørene har i dag effektive klagemuligheter før kontrakt blir inngått, og vår erfaring er at oppdragsgiver etterlever regelverkets krav om klagefrist og karenstid. Dersom det er begått feil i en konkurranse som har konsekvenser for resultatet, er det også i oppdragsgivers interesse å rette denne feilen før kontrakt inngås. 2.4 Nytt sanksjonssystem ved ulovlige direkte anskaffelser m.m HSØ ser behovet for å kjenne inngåtte kontrakter uten virkning dersom det gjennomføres ulovlige direkte anskaffelser. Sanksjonen bryter imidlertid med gjeldende norsk kontraktsrett og er derfor problematisk. Det vil virke svært inngripende for både oppdragsgiver og den leverandøren kontrakten er inngått med at en kontrakt kjennes ugyldig. Vi antar at det å få kontrakten kjent uten virkning vil være en effektiv sanksjon med betydelig preventiv effekt, ved siden av dagens system med overtredelsesgebyr. Når det gjelder andre grove brudd på regelverket, i kombinasjon med brudd på reglene om karens og suspensjon, antar vi at sanksjonen vil ha en preventiv effekt, og dette må være det viktigste med implementeringen av reglene. Når det er en mulighet for at inngåtte kontrakter kan kjennes uten virkning vil vi tro at de fleste oppdragsgivere vil oppleve det som inneffektivt, kostbart og omdømmemessig negativt å bryte regelverket. Dato: Side 3 av 9

4 HSØ støtter utvalgets forslag om at sanksjonen uten virkning kun innføres for anskaffelser over EØS-terskelverdiene. Vi har heller ingen kommentarer til at begge de alternative sanksjonene bot og avkortning av kontrakt innføres og at disse kan kombineres. Vi anser forslaget om en frivillig intensjonskunngjøring som et positivt tiltak for å avskjære muligheten for at kontrakten på et senere tidspunkt blir kjent uten virkning eller at oppdragsgiver kan bli ilagt alternative sanksjoner. Dette vil blant annet sikre muligheten til å benytte unntakene i forskrift om offentlige anskaffelser 14-4 i de få tilfellene hvor det kan være berettiget, men hvor det kan være tvil om vilkårene for å benytte unntaket faktisk er oppfylt i den konkrete sak. Ved mindre alvorlige brudd på bestemmelsene om karens og suspensjon er vi enige med utvalget i at det bare bør innføres alternative sanksjoner. Sanksjonen uten virkning er en streng og problematisk sanksjon som ikke bare rammer oppdragsgiver, men også den leverandøren som i utgangspunktet er tildelt kontrakt. HSØ deler flertallets syn på at det nye sanksjonssystemet som direktivet legger opp til medfører at det ikke lenger er mulig å videreføre dagens sanksjonssystem i uendret form. Det blir umulig å opprettholde kompetansen til å ilegge overtredelsesgebyr hos KOFA, når de nye sanksjonene skal implementeres. KOFA må som følge av dette gå tilbake til å bli et rent rådgivende tvisteløsningsorgan og lov om offentlige anskaffelser 7 b må oppheves. HSØ har ingen innvendinger mot at ulovlige direkte anskaffelser under EØSterskelverdiene og av uprioriterte tjenester skal sanksjoneres med avkortning i kontraktens løpetid og/eller ileggelse av bot. Vi støtter for øvrig også flertallets forslag om at det ikke innføres alternative sanksjoner for andre brudd på reglene i forskriftens del II. Som anført under pkt. 2.3 ovenfor anser vi det tilstrekkelig at direktivene gjennomføres så langt EØS-retten krever det, endringene er omfattende og inngripende nok som de er. 2.5 Søksmålsfrister HSØ støtter utvalgets anbefaling om at det for krav om uten virkning eller alternative sanksjoner innføres særskilte søksmålsfrister på 30 dager, som er kortere enn for vanlige søksmål. Vi synes forslaget om at oppdragsgiver kan påvirke dette ved å kunngjøre den anskaffelsen som er foretatt er et positivt tiltak i denne sammenheng. Vi ser det videre som positivt at meddelelse til berørte leverandører likestilles med kunngjøring i denne sammenheng. Vi er også positive til flertallets anbefaling om at oppdragsgiver gis mulighet til - på frivillig basis - å innføre en frist for å fremsette begjæring om midlertidig forføyning mot visse beslutninger underveis i anskaffelsesprosessen. Dette vil etter vår oppfatning dempe de inneffektive konsekvensene av endringene noe, og være svært praktisk ved beslutninger om å avvise en forespørsel om deltakelse på grunn av forhold ved leverandøren eller utvelgelse i konkurranser hvor det settes en grense for antall deltakere (ved bruk av begrenset anbud eller forhandlet prosedyre). Dato: Side 4 av 9

5 2.6 Øvrige konsekvenser for norsk anskaffelsesrett Begrunnelsesplikten Vår erfaring tilsier at dagens regler med to begrunnelser i offentlige anskaffelser ikke er hensiktsmessig. Mange leverandører misforstår i praksis hvilke krav dagens regelverk stiller til innholdet i den automatiske begrunnelsen som følger med tildelingsbeslutningen, og blander kravet til begrunnelse sammen med reglene om innsyn i tilbud og protokoll. Dette tema er en gjenganger i klagesakene hos så vel oppdragsgivere som Klagenemnda for offentlige anskaffelser. Leverandører som er misfornøyde med tildelingsbeslutningen stiller erfaringsmessig en rekke spørsmål til oppdragsgiver under henvisning til begrunnelsesplikten, og forsøker på denne måten å få forlenget karensperioden. Dette skjer i praksis selv om det i utgangspunktet er gitt begrunnelser som tilfredsstiller kravene til så vel den automatiske begrunnelsen som en utvidet begrunnelse og uavhengig av om det i den konkrete anskaffelsen er begått feil eller ikke. I praksis har dette utviklet seg til å bli et problem som forlenger og kompliserer klagebehandlingen hos oppdragsgiver, og det går med uforholdsmessig mye ressurser til å behandle disse sakene. Formuleringen i gjeldende forskrift første ledd har sammen med praksis fra Klagenemnda skapt en forventning hos leverandørene om at begrunnelsen skal sette de i stand til å foreta en fullstendig overprøving av oppdragsgivers evaluering, noe formålet med bestemmelsen ikke tilsier. Det er videre inkonsekvent at oppdragsgiver i prinsippet kan gi en utvidet begrunnelse for kontraktstildelingen etter at kontrakten er inngått. En tilstrekkelig begrunnelse bør etter vår oppfatning avgis automatisk sammen med meddelelsen om kontraktstildeling, men det er grenser for hvor omfattende denne begrunnelsen skal være. Begrunnelsen må inneholde tilstrekkelig informasjon om det vinnende tilbudets egenskaper og relative fordeler og vise at evalueringen er foretatt i tråd med de forhåndsangitte tildelingskriteriene. Det må kort angis hva som skilte det vinnende tilbudet fra de øvrige. Dersom leverandørene mottar denne begrunnelsen ved oppstart av karensperioden, vil de etter vår oppfatning motta tilstrekkelig informasjon til evt. å kunne imøtegå tildelingsbeslutningen. Etter utløpet av karensperioden har det ingen hensikt å utarbeide utvidet begrunnelse slik vi ser det. Vi er svært enige med utvalgets flertall i at KOFA har gått for langt i sin praksis når det gjelder hvilke krav som må stilles til oppdragsgivers begrunnelse sammenlignet med EØS-reglenes krav. Reglene om innsyn i tilbud og protokoll fra tidspunktet for kontraktstildeling har etter vår oppfatning forverret denne situasjonen betraktelig. Vi gir vår ubetingede støtte til flertallets forslag om å innføre nye regler om begrunnelse, som utelukkende pålegger oppdragsgiver å gi en begrunnelse automatisk, sammen med meddelelsen om kontraktstildeling. Vi håper den foreslåtte endringen blir vedtatt slik at leverandørene får en klarere forståelse av hvilke krav som stilles til innholdet i en begrunnelse og at man dermed kan forbygge klager på dette grunnlaget Vedståelsesfrist Dato: Side 5 av 9

6 I praksis er det fra tid til annen behov for en forlenget vedståelsesfrist, og det er derfor en fordel om denne adgangen forskriftsfestes slik utvalget foreslår. Vi opplever at de fleste leverandører i slike tilfeller aksepterer å forlenge vedståelsesfristen. Vi presiserer imidlertid at det ikke bør stilles krav til hvem eller hvor mange leverandører som forlenger vedståelsesfristen, slik at ingen leverandører på egen hånd kan fremprovosere en ny konkurranse ved å nekte å forlenge egen frist. Ved innføringen av de nye reglene om suspensjonsplikt antar vi i likhet med utvalget at de nye reglene om suspensjonsplikt medfører en risiko for at det kan ta lengre tid før den endelige kontrakten kan signeres. Behovet for å forlenge vedståelsesfristen vil derfor antakelig bli større enn tidligere, noe som tilsier at muligheten bør forskriftsfestes. Vi er svært enige med utvalget i at det bør åpnes for at oppdragsgiver også etter utløpet av vedståelsesfristen kan forespørre berørte leverandører om de fortsatt ønsker å fastholde tilbudene. En slik sikkerhetsventil bør helt klart forskriftsfestes. Vi ser at forutsetningen for dette bør være at det ikke har gått for lang tid fra den opprinnelige vedståelsesfristen gikk ut og at dette ikke fører til en vesentlig endring av grunnlaget for konkurransen. Den praksis som KOFA har utviklet ved at kontraktsinngåelse som foretas etter vedståelsesfristens utløp anses som en ulovlig direkteanskaffelse, er etter vår oppfatning en uheldig praksis. Det slår særdeles uheldig ut i de tilfeller hvor vedståelsesfristen utløper etter at meddelelse om kontraktstildeling er sendt leverandørene, men før partene rekker å signere avtalen. Det er samfunnsøkonomisk svært ulønnsomt å måtte anse konkurransen for avsluttet utelukkende på grunn av at vedståelsesfristen er utløpt, for deretter å starte helt på nytt. Det å måtte gjennomføre en ny konkurranse påfører både oppdragsgiver og leverandørene unødvendige kostnader og tidsbruk Dekningskjøp HSØ ser utvalgets forslag om å innføre regler som gir oppdragsgiver en viss mulighet til å kunne foreta midlertidige dekningskjøp uten forutgående kunngjøring (frem til ny korrekt anskaffelse er gjennomført) som en naturlig konsekvens av at sanksjonen "uten virkning" innføres. Vi har ingen ytterligere kommentarer til de vilkår utvalget foreslår for adgangen til å foreta dekningskjøp eller øvrige problemstillinger drøfter under dette punktet Utfordringer knyttet til den nye offentlighetsloven Vedtakelsen av den nye offentlighetsloven har skapt betydelige utfordringer i praksis. Det kan nå begjæres innsyn i tilbudene og anskaffelsesprotokollen fra tidspunktet for kontraktstildeling, og dette benytter så å si samtlige leverandører og deres prosessfullmektiger seg av under klagebehandlingen. Mange forsøker samtidig å få karensperioden forlenget under henvisning til at tilstrekkelig innsyn ikke er gitt og blander dette sammen med begrunnelsesplikten, jf. pkt ovenfor. Det er så og si utelukkende leverandører som benytter seg av denne muligheten, sjelden eller aldri Dato: Side 6 av 9

7 politikere eller allmennheten, slik formålet med de nye reglene forutsetter. Mange leverandører er for øvrig ærlige på at de ønsker innsyn for å forsøke å skaffe seg kunnskap om konkurrentenes forretningshemmeligheter, noe som er problematisk konkurranserettslig og som formålet med reglene definitivt ikke tilsier. Våre innkjøpsorganer bruker uforholdsmessig mye tid og ressurser på å behandle innsynsbegjæringer. Konfliktnivået og ressursbruken i anskaffelsessakene har økt betraktelig etter at de nye reglene ble innført. Klagebehandlingen har blitt betraktelig forlenget og komplisert som følge av dette. I en regional åpen anbudskonkurranse for HSØ hvor det eksempelvis deltar 20 leverandører, og hvert av tilbudene er på 300 sider, sier det seg selv hvilken dokumentmengde innkjøpsmedarbeiderne må håndtere i forbindelse med dette. Vi opplever til dels at forvaltningslovens regler om taushetsplikt for forretningshemmeligheter og reglene om innsyn slår hverandre i hjel og det er vanskelig for oppdragsgiver i praksis å ta stilling til hvilke opplysninger som skal unntas, hvilke som kan unntas og hvilke det skal gis innsyn i. Vi har regelmessig kontakt med de involverte leverandørene for å motta deres syn på hvilke opplysninger de selv anser som forretningshemmeligheter i egne tilbud. Mange leverandører fjerner i slike tilfeller for mye opplysninger i tilbudene, og det går mye tid med på å sladde og ekspedere dokumentene frem og tilbake, og diskutere med leverandørene hvilke opplysninger som er forretningshemmeligheter og ikke. Etter vår oppfatning undervurderte Justisdepartementet 1 lovutvalgets bekymring for ulempene med en slik ordning kraftig da de nye reglene ble vedtatt. Vi deler håndhevelsesutvalgets syn på at det er uheldig at leverandørene kan få innsyn i hverandres tilbud i karensperioden, særlig i situasjoner hvor oppdragsgiver må avlyse konkurransen og kunngjøre den på nytt. Dette fører til at leverandørene tilpasser seg hverandres tilbud i nye konkurranser og vil på sikt gi dårligere betingelser for det offentlige og skade konkurransen i markedet. Dette er samfunnsmessig svært betenkelig. Reglene om karensperiode i kombinasjon med kravet til begrunnelse sikrer at leverandørene får tilstrekkelig med tid og kunnskap til å vurdere om de ønsker å fremsette en klage i den enkelte anskaffelse. Vi deler utvalgets syn på at de nye sanksjonsreglene som innføres som følge av endringene i håndhevelsesdirektivet, sammen med reglene om karensperiode, begrunnelse og offentlighet om anskaffelsesprotokollen vil ivareta hensynet til å sikre at oppdragsgivere følger regelverket og motvirke korrupsjonslignende forhold. Vi mener at ulempene med denne ordningen er så store at offentlighetslovens regler må revurderes og helst føre til en fullstendig reversering tilbake til prinsippet i den gamle offentlighetsloven. Vi deler utvalgets syn på at reglene om innsyn i tilbudene i en offentlig konkurranse før karensperiodens utløp ikke kan forankres i formålet med offentlighetsloven. 2.7 Håndhevelsessystemet Som det vil ha fremgått ovenfor deler HSØ flertallets syn på at håndhevelsen av anskaffelsesretten i Norge fortsatt bør bygge på en domstolsmodell, kombinert med 1 Offentlighetslovutvalget, jf. NOU 2003:30 kapittel 14 Dato: Side 7 av 9

8 fortsatt rådgivende tvisteløsning gjennom KOFA. Vi mener at samtlige nye sanksjoner etter det nye håndhevelsesdirektivet (inkludert dagens ordning med overtredelsesgebyr) bør legges til de ordinære domstoler. De grunnleggende krav som oppstilles til korrekt og forsvarlig tvisteløsning (bevisførsel, kontradiksjon, forholdsmessighet osv.) ivaretas best ved bruk av ordinære domstoler. Innføringen av de nye reglene vil kunne foregå innenfor rammen av alminnelig prosessrett slik tvisteloven foreskriver. De sanksjonene dette handler om midlertidig forføyning, erstatning, ugyldighet og gebyr er sanksjoner som etter sin art hører naturlig hjemme i domstolen. Ved å videreføre domstolsmodellen er det ikke behov for å etablere et nytt organ eller utvide og styrke KOFA. HSØ ser i likhet med utvalgets flertall ikke hvordan det er mulig å videreføre KOFAs rådgivende funksjon med et KOFA med bindende vedtakskompetanse i første instans. Hvordan skal man skille den rådgivende virksomheten fra virksomheten hvor det skal treffes bindende vedtak? Flertallets forslag innebærer at KOFA kan beholdes langt på vei slik det fungerer i dag. Dette anser vi som positivt ettersom KOFA har bidratt til økt forståelse av regelverket både hos oppdragsgiver og leverandører. Ved å beholde domstolsmodellen ivaretas behovene for formelt bindende tvisteløsning i anskaffelsessakene på den beste og mest hensiktsmessige måten. HSØ er svært skeptisk til mindretallets forslag om å omgjøre KOFA til et administrativt klageorgan med bindende vedtakskompetanse i første instans og visse tilsynsfunksjoner. Vi frykter som sagt at terskelen for å kreve suspensjon av adgangen til å inngå kontrakt blir så lav at dette blir den praktiske hovedregelen i alle anskaffelser. Det offentlige blir i så fall handlingslammet dersom dette forslaget vedtas. En nemndsmodell har også den klare ulempen at man risikerer å måtte behandle sakene både i nemnden og deretter i retten, dersom saken inneholder krav som ikke kan behandles av en og samme instans. Vi frykter som flertallet at nemndsmodellen vil svekke dagens KOFA som et fleksibelt og praktisk viktig lavterskeltilbud, fordi det blir svært vanskelig om ikke umulig å videreføre KOFA som rådgivende organ dersom KOFA også skal ha bindende vedtakskompetanse. 3. Avslutning HSØ har merket seg at mindretallet har en gjennomgående dissens på de fleste punkter i NOU 2010:2 og at mindretallets syn innebærer at direktivets nye regler skal gis anvendelse langt utover det EØS-avtalen krever. HSØ er uenig med mindretallet i denne tilnærmingen. Videre er vi skeptisk til forslaget om å omgjøre KOFA til et administrativt klageorgan med bindende vedtakskompetanse i første instans og visse tilsynsfunksjoner. Gjennomføringen av offentlige anskaffelser er komplisert og ressurskrevende for oppdragsgiver slik regelverket er i dag, og endringene som nå skal innføres fører til at gjennomføringen blir ytterligere komplisert. Utviklingen av dette forholdsvis unge rettsområdet har hittil kun gått i retning av et stadig mer omfattende og komplisert regelverk og stadig strengere krav. Vi bør for fremtiden få en mer balansert tilnærming til hvordan regelverket skal utvikles og etterleves, slik at offentlige virksomheter faktisk settes i stand til å utføre de oppgaver de har. Den stadige innskjerpingen av anskaffelsesreglene har medført at vi bruker betydelig mer ressurser på å gjennomføre innkjøp riktig snarere enn å gjøre de riktige innkjøpene. Dette er et paradoks og vi Dato: Side 8 av 9

9 stiller spørsmål ved om dette egentlig er forenlig med formålet bak regelverket som er å bidra til økt verdiskapning i samfunnet ved å sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebehandling. Med vennlig hilsen Helse Sør-Øst RHF Bente Mikkelsen Adm. direktør Kristin W. Wieland Vise adm.direktør Dato: Side 9 av 9