samhandling om pasienter med kognitive utfordringer Påstand: Når kunnskapsforskjellene blir for store bryter samhandlingen sammen.
For å forstå hvorfor det skjer må vi forstå begrepene: Kunnskapsnivå: Hvor kompetent vi er på et område. Delvis regulert. Kunnskapsområde: Hvilke kunnskapsområder behersker vi? Ikke regulert. Mangler ofte oversett.
Mye implisitte antakelser om hvilke kunnskapsområder forskjellige fagfolk behersker. Om hvilke kunnskapsområder som er nødvendig å beherske, og på hvilket nivå.
Problemet kan overordnet beskrives slik: Mye medisinsk kunnskap er spesifikk og dyp. Medisinske aktiviteter krever oftest kunnskap på mange områder,- medisinske og ikke-medisinske. Vitenskapsbaserte og erfaringsbaserte.
Innenfor rehabilitering trenges også mye spesifikk medisinsk kunnskap, særlig i innledende faser, men i totalforløpet hvor det er pasientens egen forandring mot bedre funksjoner som er målet, trenger man et stort kunnskapstilfang, - fra mange områder.
Spesialisthelsetjenesten er kjent for å ha mye spesifikk kunnskap fra få områder. Allmennhelsetjenesten har bred lokalbasert kunnskap fra mange områder. For at et pasientforløp skal blir best mulig, bør alle aktører ha tilstrekkelig kunnskap på tilstrekkelig mange områder.
Slik er det ikke i dag. Det som verre er;- vi later som det er slik. Det drøftes ikke hva som er nødvendig og tilstrekkelig kunnskap på hvert ledd i kjeden. Og det drøftes ikke hvilke kunnskapsområder som er avgjørende på hvert nivå og ledd. I den grad man forholder seg til det, skyter man med hagle.
Problemet er lettest å illustrere i overgangen mellom spesialisthelsetjenesten og allmennhelsetjenesten, men gjelder på alle nivåer.
For å levere et godt rehabiliteringsresultat i spesialisthelsetjenesten kreves spesialisert medisinsk og psykologisk kunnskap. Om patologiske prosesser, om motorikk, språk, sansning, kognisjon m.m.- men også om organisering og samhandling og allmennpsykologiske forhold.
For å kunne levere et godt resultat på i allmennhelsetjenesten kreves lokal kunnskap om tilgjengelige ressurser, om saksgang, om hjelpemidler, om økonomi osv. men også om organisering og samhandling og allmennpsykologiske forhold.
Men hva skjer i overgangen mellom nivåene? Fordi vi alle opplever oss menneskeorienterte og pasientrettet, er det vanskelig å sortere ut vanskene med overføring av spesifikk kunnskap og samordning av breddekunnskap.
Implisitt i handlingene våre ligger ofte en antakelse om at fagfolk har mer spesifikk kunnskap enn de egentlig har. En utbredt misoppfatning i spesialisthelsetjenesten er at nevrologisk kunnskap er tilstrekkelig for å forstå hvilke rehabiliteringsbehov en pasient har.
Hva kan vi gjøre? Enkelt: Analyse av hva som trengs av kunnskap på hvert ledd og gode pedagogiske verktøy for å tilføre nødvendig bredde og spesialkunnskap!