sopp og nyttevekster årgang 5 - nummer 2-2009 Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund
JUNI INNHOLD årgang 5 - nr. 2-2009 Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Postboks 61 Blindern, 0313 OSLO Telefon: 22 85 73 01 / 922 66 276 Bankkonto: 2901.11.39688 Org.nr: 940593336 www.soppognyttevekster.no post@soppognyttevekster.no Styret Terje Spolén Nilsen (leder), Wenche Eli Johansen (nestleder), Edvin Johannesen, John Bjarne Jordal, Per Marstad, Siv Moen Varamedlemmer: Per A. Bergersen, Rie Aleksandra Rørstrand, Inger Lise Walter Daglig leder Ola Lægreid Redaksjonskomité Redaktør: Per A. Bergersen, pab@kanonit.no, Øyvind Stensrud Navngitte fotografer har rettighetene til bildene sine i følge åndsverksloven. ISSN 1504-4165 Trykk: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo Opplag: 3600 Forside: Nederst i hamnehagen (se side 14). Foto: Jahn Trondsen. Redaksjonelle linjer... 4 Kåseriet... 4 Årsmøte i Norges sopp og nyttevekstforbund 6 Tema: Vann Mikroalger nyttevekster i natur og kultur Olav M. Skulberg... 10 Jeg gikk meg ut og høstet en vårdag i april Inger-Lise Østmoe... 14 Takrør vannplanten som gir vanntette tak Sverre Bakkevig... 16 Drikkevann og ledningsnett en kilde til muggsopp Gunhild Hageskal og Ida Skaar... 20 If you can t beat them eat them! Anne Merethe Mathisen og Reidar Haugan...22 Nyttevekst og Sopp i fokus... 26 Sopp nesten som en potet? Fredrik C. Størmer... 28 Blinkskuddet... 29 Siv nyttevekst eller ugress? Amy Lightfoot... 30 Lesernes sider... 34 Soppkontroll er det viktig? Anna-Elise Torkelsen... 36 Kolbjørn Mohn Jenssen 50 år... 39 Tid for barkebrød Turid Lien og Anne-Karin Norstrøm... 40 Bokanmeldelse... 42 Trond Schumacher 60 år... 43 Vi presenterer... 44 Så har vi disse mykologene Else Bull Jenssen... 46 Nytt fra Forum for soppfargere... 47 Program for medlemsforeningene... 48 Boletaria... 50 Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen Oliver Smith... 51 3
Mikroalger nyttevekster Bakgrunn Det har tidligere vært en artikkel om makroalger bl.a. rødalger, brunalger og grønnalger som omhandlet deres verdi som mat og produsenter av praktisk interessante stoffer (Fredriksen 2007). I dette essayet er det mikroalger fotosyntetiske organismer av små dimensjoner som får oppmerksomhet. På samme måte som makroalgene er det vannforekomstene som hovedsakelig er utviklingsområdet også for mikroalgene. I hav, brakkvann og ferskvann danner mikroalgene vekst i de frie vannmassene (planktiske arter), og på alle faste overflater med lystilgang (begroingsalger, bentiske arter). Vannforekomstenes mikroflora Ordet alge er en praktisk betegnelse for en heterogen gruppe av organismer. Men de har en rekke trekk felles i utseende og levemåte. På samme måte som ordet tre brukes om planter av mange ulike typer og systematiske tilhørigheter (for eksempel bartrær, palmer, lauvtrær, bambus, trebregner etc.), anvendes betegnelsen alge om organismer med likheter i utforming, livsprosesser og økologiske tilpasninger, selv om de i systematisk sammenheng har en stor spennvidde i sine slektskapsmessige tilhørigheter (evolusjonære historie). Mikroalgene utgjør slik et stort artsmangfold. Basert på molekylærbiologiske og genteknologiske metoder til karakterisering og klassifisering av mikroalger, tegner det seg et univers med hundretusenvis av artsenheter (Strasser 2008). Fykologene (fagbetegnelsen på algeforskerne) opererer i dag med om lag 30 000 arter som er vitenskapelig beskrevet. Mikroalgenes doméne Matressursene i hav og innsjøer fremskaffes basert på algenes fotosyntese. Det er først og fremst mikroalgene i planteplanktonet som står for den største produksjonen av organisk stoff. Viktige organismer i så måte hører til gruppen av encellede mikroalger karakterisert bl.a. av celleveggenes strukturer og sammensetning. Dette gjenspiles i betegnelsene på de ulike algeklassene, som for eksempel kiselalger, fureflagellater, kalkflagellater og svepeflagellater. Vannmassenes mikroflora utgjør gjennomgående en suspensjon med lav konsentrasjon av biomasse, i størrelsesorden 0,1-1 mm 3 per liter med levende materiale. Bare i et forholdsvis sparsomt solbelyst overflatelag av vannmassene ned til om lag 50 m dyp er det betingelser for aktiv fotosyntese (eufotisk sone). Ikke å undres over at landjordens planteproduksjon per enhet overflate er tre ganger større enn tilsvarende for vannforekomstene. Respektive verdier for årsgjennomsnitt på global arealbasis er ca. 300 g karbon per m 2 (på land) versus tilsvarende ca. 100 g (i vann). Men blir det relative forholdet mellom overflatearealene tatt i betraktning, er den totale globale primærproduksjonen på land og i vann omtrent lik. Mikroalgene og planetarisk fysiologi Mikroalgene utgjør altså kvantitativt en vesentlig levende komponent av biosfæren. Ut over sin direkte betydning som næringsgrunnlaget for matproduksjonen i vannforekomstene, kommer deres fundamentale fysiologiske rolle for de biogeokjemiske stoffkretsløpene mikroalgene er funksjonelle deler av. Det er nærliggende å tenke på karbonkretsløpet som eksempel, et av de viktigste kretsløp i naturen. Det organiske kretsløpet følger energistrømmen gjennom økosystemene i form av karbohydrat, fett og proteiner. Uorganisk karbon er tilgjengelig for mikroalgene i form av CO 2 i gassform, og som HCO 3 - ioner løst i vann. Hvert år inngår om lag 146 millioner tonn CO 2 som bygges inn i mikroalgene hovedsakelig som karbohydrater og fettstoffer (Schlegel 1985). Med sitt stoffskifte inntar mikroalgene slik en sentral posisjon i opprettholdelsen av jordens helsetilstand. De bidrar til sikringen av jordklodens gunstige livsmiljø (Lovelock 1991). Mikroalger til nytte Stort sett blir mikroalgene bare høstet indirekte til menneskenes behov, dvs. på høyere nivå i næringskjeden. Vi har alltid i OLAV M. SKULBERG 10 - olav.skulberg@niva.no
i natur og kultur Norge i stor grad nyttiggjort oss av mikroalgene. Hvalfangsten var basert på høsting av den marine næringskjeden i Antarktis fra mikroalger via zooplankton til hval. I dag er det på krepsdyrnivået (krill) utnyttelsen finner sted. Fisken vi fanger i havet har mikroalgene som næringsgrunnlag. Og olje og gass fra de geologiske formasjonene på kontinentalsokkelen har opphav i fotosyntetisk dannet materiale anriket i de millionår-gamle sedimentene. Bare i liten målestokk er mikroalgene hittil blitt tatt i direkte bruk som nyttevekster i dyrkingssystemer, eller i ulike former for bioteknologisk anvendelse. Mikroalgene regnes til kanskje den største biologiske ressurs som ennå ikke er kommet til førstehånds økonomisk utnyttelse. Her ligger det et stort potensial for morgendagens samfunn til å skaffe livsnødvendige goder gjennom næringsvirksomhet med grunnlag i dyrking av mikroalgene. Dette er det vi kaller algekulturteknologi (Richmond 2004). Den industrielle anvendelse av mikroalger går historisk tilbake til tiden for den annen verdenskrig. Men det var først i 1980-årene at algekulturteknologi utviklet seg internasjonalt til et industrielt virksomhetsområde (Richmond 1990). Fysiologisk egnede mikroalger ble tatt i bruk til kommersiell massedyrking for fremstilling av handelsprodukter (fig. 1). Velkjente eksempler er anvendelse av arter fra slektene Spirulina, Dunaliella og Haematococcus (fig. 2). I forbindelse med akvakultur fikk fôrorganismer praktisk betydning. Mikroalger innenfor slektene Isochrysis, Rhodomonas og Tetraselmis kan nevnes som eksempler. Positive nyttevekster Vurdert ut fra sin stofflige kvalitet og rolle i næringskjeden er mikroalgene spesielt interessante i næringssammenheng. Mikroalgenes kjemiske sammensetning er inngående studert for de viktige artene som benyttes i algekulturteknologi. Noen eksempler på stofflige egenskaper kan trekkes fram. Protein: Proteininnholdet er gjennomgående høyt i mikroalger. Blågrønnbakterier (tidl. blågrønnalger) har eksempler på arter med de høyeste proteinkonsentrasjoner som er kjent i naturlige fôrvekster (60-70 % av tørrstoffinnhold). Dette er høyere andel enn for eksempel i korn (8-14 %), rå fisk (15-20 %), soyabønner (35 %) eller tørrmelk (35 %). Mikroalger er fremtredende produsenter av essensielle aminosyrer (bl.a. valin, leucin, isoleucin, fenylalanin, tryptofan, treonin, lysin, histidin), men de er gjennomgående relativt fattige på svovelholdige aminosyrer (cystein, metionin). Mikroalger i slektene Spirulina, Chlorella og Scenedesmus blir for eksempel benyttet som høyverdig proteintilskudd i fôr på grunn av sitt innhold av essensielle aminosyrer. Lipider: Lipidinnholdet i mikroalger kan variere mellom 1 % og 70 % av tørrstoffet Fig. 1. Dyrking av mikroalger har utviklet seg fra en vitenskapelig spesialitet til industriell virksomhet (tre arter av ferskvannsalger i kultursamlingen). Fig. 2. Tegninger av fem viktige mikroalger som anvendes i industriell algekulturteknologi. Grønnalgen Chlorella kan tjene som målestokk med sin cellediameter på om lag 10 µm (100 celler i en rekke utgjør 1 mm). Spirulina er en flercellet blågrønnbakterie. Porphyridium hører til de encellete rødalge-artene. Haematococcus og Dunaliella er volvocale grønnalgeflagellater. Fig. 3. Rødfargen i fiskekjøtt hos laks og ørret beror på karotenoidet astaxanthin. Fargestoffet er produsert 11 av mikroalger (f.eks. Haematococcus). I næringskjeden via krepsdyr skaffer laksefisk seg pigmentet.
Jeg gikk meg ut og høstet en vårdag i april Min gamle hamnehage ligger mishandlet av jordrotter. Morkne hundreårgamle bjørkekjemper sperrer de overgrodde krøtterstiene etter å ha falt overende da snøen lå tung i vinter. Brenneslene strutter lubne mot meg for hvert skritt jeg tar, og føttene mine møter fristende karvekålrosetter som trygler om å bli høstet. Nei, nei, nei, dere er ikke målet for mitt besøk i dag! Endelig skimter jeg noe gult i det fjerne, så mer og mer gult. Tuer av bekkeblom, store tepper av maigull og gullstjerne dekker den fuktige enga foran meg. Hurra, da må tiden være moden! Jeg snubler blomstene ivrig i møte, og så er jeg ved målet bekken i bunnen av hamnehagen. En lang time senere forlater jeg det tidligere beiteområdet med søle til knærne og en velfyllt pose med det grønne gullet som har plukkbar størrelse når maigull og gullstjerne kranser vokseplassen... Så ble det bekkekarse denne våren også. Favoritten blant flere favoritter i kveld blir det fest i heimen! Bekkekarse (fig. 1) tilhører slekten Cardamine i korsblomstfamilien, og C. amara er det velklingende navnet på denne herlige vekst som liker å være våt på bena. Den kan bli 30 cm høy og trives ved bekker, fuktige enger og i fuktig løvskog. Jo nærmere vann, jo kraftigere plante. Den finnes over hele landet, men er mindre vanlig i nord, og den kan gå så høyt som 1 200 meter. Blomstene er hvite, og gjennom lupe kan vi se tynne fiolette striper i kronbladene. Bekkekarse er en østlig vekst, mens engkarsen C. pratensis, med sine rosa-lilla blomster, er mer vanlig vestover i landet. Bekkekarse har ingen bladrosett nederst, slik som engkarsen. Bekkekarse smaker behagelig bittert, svært likt den velkjente matkarsen vi dyrket i barnehagen, småskolen og i hjemmet. Bekkekarse kan brukes rå i salater, som garnityr til retter, og som råstoff til nydelige supper og stuinger. Den kan sankes som grønnsak frem til blomstring. Jeg tror dette er den eneste ville matplante som ikke egner seg til tørking aroma og smak blir helt borte etter et opphold på tørka. Råfrysing derimot er utmerket. Straks bekkekarsen er sanket inn må den skylles grundig i flere vann. Rist av overflødig væske i salatslynge o.l. og oppbevar karsen i plastpose i kjøleskap. Den tåler flere dagers lagring. Etter et par timers kjøling blir karsen knusprende sprø og lekker. Fig 1. Bekkekarse. INGER-LISE ØSTMOE - nor.sopp@online.no 14 Foto: JAHN TRONDSEN
Fig. 1. Takrør fra Øksnevadtjernet på Jæren. Strå til taket på bronsealderhuset ble høstet i bakgrunnen. Foto: Sverre Bakkevig. Takrør vannplanten som gir vanntette tak Norges største gress Takrør Phragmites communis er Norges største gress, og det kan bli opptil 4 meter høyt. Vanligvis er det ca. 2 meter og vokser i tette bestander i grunne og næringsrike vann. Vanndybden er gjerne mellom 0,5 og 1,5 meter. Takrør hører til samme plantefamilie som bambus og spanskrør, og størrelsen gjør at de har et litt eksotisk preg. Vi kan godt kalle takrørskoger for Norges parallell til Kinas bambusjungel. Takrør kommer sent i gang med veksten om våren. Skuddene spirer fra et kraftig rotsystem med grove jordstengler som er vevd sammen til en fast matte. Takrør har breie flate blad og en svartfiolett topp med lange sølvblanke hår. Blomstringen skjer på ettersommeren. De stive stråene blir deretter stående hele vinteren, men etter hvert faller bladene og toppen av (fig. 1). I Norge er takrør vanlig i store deler av landet, men mest i øst og sør, og særlig i grunne og næringsrike vann. Forurensning og tilførsel av fosfater og andre næringsemner fra bekker og elver har gjort at takrør trives særlig godt. Men ved at takrør selv bruker mye næring, bidrar de samtidig til å binde mye av dette næringsoverskuddet. I takrørskogen er der et rikt plante- og dyreliv, både over og under vannskorpa. Mange forskjellige arter av både insekter, fugler og dyr finner næring, skjul og hekkeplasser mellom stråene. Det gjelder blant annet den sjeldne sivhauken. Vanligvis bygger rovfugl reir på utilgjengelige fjellhyller og i tretopper, men sivhauken bygger reir inne i store forekomster av takrør og jakter også i denne biotopen. Mengder av tykke takrørstrå bremser effektivt strømmen i vannet. Da synker mudder og planterester til bunns og blir etter hvert liggende i tykke lag. Takrør danner selv mye plantemateriale som også samles opp på bunnen. Torvmose vokser etter hvert fram mellom stråene, og i mosen spirer andre planter. Takrør bidrar derfor sterkt til at grunne vann gror igjen og blir til fast mark. De første buskene som våger seg ut i en tørrlagt takrørskog er gjerne pors og or. En typisk takrørskog er småvokst og glissen i to områder: Ytterst ute, der vannet er for dypt til at takrør trives, og innerst mot land, der det er for tørt. SVERRE BAKKEVIG 16 - sverre.bakkevig@uis.no
uønskede sensoriske endringer i drikkevann, som for eksempel dårlig lukt og smak. Muggforurenset vann kan også transportere arter som er vanlige næringsmiddelkontaminanter til produksjonslokaler for næringsmidler, og dermed være en mulig kilde til bederving av næringsmiddelprodukter. Vannbehandling For å kunne behandle muggproblemer i drikkevannsnettet er det nødvendig å finne optimal vannbehandling. Kunnskapen om effekt av vannbehandling mot muggsopp i drikkevann er begrenset til noen få studier, og resultatene er motstridende. I den norske undersøkelsen ble vann med ulike typer vannbehandling undersøkt. Resultatene tyder på at fullrensing av vannet er mer effektivt enn enkel vannbehandling med kun siling og klorering, men muggsopp ble også påvist i fullrensa vann. Effekt av ulik vannbehandling mot muggsopp vil bli undersøkt videre i det nye prosjektet, Biofilm, vannkvalitet og næringsmiddelproduksjon, som nå er igangsatt ved Veterinærinstituttet. Les mer Hageskal G, Lima N, Skaar I, 2009. The study of fungi in drinking water. Mycological Research 113, 165-172. Hageskal G, Vrålstad T, Knutsen AK, Skaar I, 2008. Exploring the species diversity of Trichoderma in Norwegian drinking water systems by DNA barcoding. Molecular Ecology Resourses 8, 1178-1188. Hageskal G, Gaustad P, Heier BT, Skaar I, 2007. Occurrence of moulds in drinking water. Journal of Applied Microbiology 102, 774-780. Hageskal G, Knutsen AK, Gaustad P, de Hoog GS, Skaar I, 2006. Diversity and significance of mold species in Norwegian drinking water. Applied and Environmental Microbiology 72, 7586-7593. If you can t beat them eat them! En kulinarisk reise i den sorte gryte III Ferskvannets pest Arter av vasspest Elodea spp. bærer navnet sitt med rette. Plantene er rett og slett en pest der de slår seg ned, og de fortenger andre vannplanter og fisk. Vasspest er også en stor trussel mot flere rødlistearter i vann, bl.a. edelkreps Astacus astacus og mykt havfruegras Najas flexilis. I tillegg skaper vasspest store problemer for bading, båttrafikk og fiske. Plantene vokser på opptil 5-6 meters dyp i næringsrike sjøer og vann. Dersom de får vokse uforstyrret kan de danne massive forekomster med lange stengler som til slutt danner tjukke overflatematter (se bl.a. informasjon på Direktoratet for Naturforvaltnings hjemmeside: http://www.dirnat.no). Vasspest kommer fra Nord-Amerika. I Norge er det den vanlige vasspesten E. canadensis som har spredd seg mest. Den ble funnet først i naturalisert tilstand i 1925 i Østensjøvannet i Oslo. Deretter har den spredd seg til mange vann, innsjøer og vassdrag på Østlandet, Sørlandet og Sør-Vestlandet. Ifølge Artsdaatbanken (2009) sprer vasspest seg til ca. 15 nye lokaliteter per tiår og finnes nå i ca. 60 innsjøer og 15 elver. Det er å forvente at spredningshastigheten øker. I tillegg har en annen amerikaner, smal vasspest E. nuttalii, etablert seg de siste årene på Jæren, og denne planta regnes som enda mer aggressiv enn vanlig vasspest (se f.eks. Mjelde 2006). Anne Merethe Mathisen (kokk, tekst og heks) wanne_merethe@hotmail.com Reidar Haugan (foto, tekst og svartmaling) 22 reidar.haugan2@getmail.no
Spredning av vasspest skjer på ulike måter, men alltid vegetativt med skudd-fragmenter (i Norge er det bare påvist hunnplanter). Blant annet blir vasspest mye brukt som akvarieplante, og det skal ikke store fragmentet til før arten etablerer seg i et nytt vann dersom noen lettvint tømmer akvariet. Trolig selges dessverre arten fremdeles som akvarieplante i dyreforretninger på grunn av uvitenhet, sjøl om Direktoratet for Naturforvaltning har vedtatt forbud mot import, utsetting, omsetning og hold av planten (vedtatt 17. februar 2009). Andre spredningsveier er fra vann til vann via fiskeredskap og båter. Forekomster i Tyrifjorden har voldt mye bry. Etter at arten virkelig etablerte seg der, gikk fangstene av edelkreps ned fra 200 000 kreps til under det halve. Båttrafikken fikk problemer, og det var utrivelig å bade. Men det ene fører som kjent det andre det andre med seg. Vasspest er også mat. Før vasspesten kom var det bare 2-3 svaner som beitet i Steinsfjorden. Brått oppdaget svanene godsakene, og på midten av 1990-tallet var det ca. 1 000 beitende svaner i området på seinsommeren og høsten. De spiste ca. 300 tonn med vasspest i året, og det resulterte i kraftig redusert vasspestbestand. Vannet ble også reinere og klarere på grunn av at den sterkt voksende vasspesten utnyttet næringsstoffer i sjøbunnen, og disse plantene ble spist av svaner, som igjen fraktet næringsstoffene bort fra Steinsfjorden (Kristiansen 2007). Takk til svanene! Da vi skulle Fig. 1. Krepsesalat med vasspest dandert a là rekecocktail. finne vasspest i slutten av april var det litt spennende om det var mulig å sanke friske skudd. De fleste vannplanter overvintrer med knopper på sjøbunnen, men vasspesten er et unntak. Den har noen grønne skudd hele vinteren. Ved ankomst Steinsfjorden fikk vi bange anelser. Der lå det is. Vi stoppet på rasteplassen ved Vik brygge. Heldigvis var det en flytebrygge der som vi kunne gå utover, og heldigvis var isen så tynn at den var mulig å hakke seg gjennom. Og så var det å legge seg flat på brygga og fiske opp vasspest. Vi hadde med oss et fotostativ som var langt nok til å stikke ned til snadderet, og vi klarte faktisk å fiske opp nok fine grønne skudd. Vi ble enige om at det nok er lettere å finne vasspest seinere på sommeren, da med en lang jernrive. Med skrekkblandet fryd var det etter hvert klart for å spise pesten, og da f.eks. sammen med rødlistearten edelkreps, eller helst svartelistearten signalkreps Pacifastacus leniusculus. Fig. 2. Krepsesalat med vasspest på toast. Mat av vasspest Vi har stelt i stand mat av mange underlige vekster, men det som vokser i vann har begrenset seg til sjøtang med vekslende hell. De rettene som her presenteres er derfor helt nye for både oss og leserne, og de oppsto etter nøye prøvesmaking og inspirasjon. Siden det var nytt har de vært ute på høring, og begge rettene gikk ned på høykant hos prøve-smakerne. 23
Blinkskuddet Bildet er tatt i august 2007 av Ruth Solem med et NIKON Coolpix S1 kamera. Dråpene langs kanten skaper ekstra liv til en vanlig rødrandkjuke og bør kunne inspirere flere fotografer til å søke nye blinkskudd. Et vanlig motiv kan nemlig gi like gode bilder som et mer eksotisk. Man skal bare se det! 29
Så har vi disse mykologene... Hva er det med disse mykologene som alltid har nesen i en vinduskarm, badehjørne eller under parketten? For et par år siden dro jeg med familien på en nydelig sommertur til Frankrike. Vi badet på de deiligste strender og dro på litt kjedeligere museer. Middag spiste vi på koselige restauranter, og vi bodde i en liten fransk leilighet. Da vi kom hjem framkalte vi bildene og gledet oss til å mimre om turen, men hva var det som møtte oss? Først var det minst et dusin bilder fra under vasken, langs dusjen og bak toalettskålen fra det lille badet alle fulle av sopp. Deretter kom det en hel rekke bilder fra barken på syke trær, ødelagte takrenner og murhus med saltutslag og råtne bjelker. Da var det jo bare igjen plass til et par badebilder hvor vi ser dopet ut på det ene og hodet til Torbjørn var kuttet av på det andre. Dette var en viktig lærepenge for oss alle; IKKE gi kameraet til en mykolog på ferieturen. Da får du bare bilder av ting du ikke har lyst til å vite om. Soppfolk må ha et forskjønnende slør for øynene. De kommer inn i et forferdelig, ramleferdig gammelt hus hvor det er klamt og rått. Og der, midt i fjeset på mykologen, vil det da spre seg et entusiastisk, lykkelig smil. Alle andre vanlige mennesker ville rynket på nesen og ikke våget å sette foten innenfor døren engang. Og kanskje prise seg lykkelige for at de selv ikke bor der. Jeg tror ikke mykologer har samme estetiske sans som alle oss andre. De liker bedre blomsterformede soppsporer og myceler enn ekte, godduftene roser. Hjemmene deres vil være fulle av små mikroskopiske sopper, forstørret opp til et kjempeformat som pryder stueveggen, og selv julepynten vil være mystisk mye preget av små fluesopper. Det er ikke bare mykologene selv som blir plaget av deres interesser, men også deres stakkars små barn. De lærer ikke annet enn å bære soppkurven og å komme løpene med hele skogens sopper fra de er små. Når barna blir større vil de være svært utsatt for den store mobbegjengen og få kallenavn som soppen, kjuka eller råta. Etter hvert som man blir eldre er man blitt så hjernevasket og fått så mye sopp på hjernen at en risikerer å bli en av samme slaget, og slik føres mykologenes forbannelse videre. Else Bull Jenssen 46
Returadresse: Norges sopp- og nyttevekstforbund Postboks 61 Blindern 0313 Oslo B-blad Store elegante strå av takrør Phragmites communis er et populært motiv for fotografer og kunstnere. Foto: Anne Margrethe Bakkevig.