I internasjonalt perspektiv er Norge en betydelig sjøfuglnasjon. Dette skyldes i stor grad

Innledning Sjøfuglene er i fokus som aldri før. Økt interesse for sjøfugl skyldes mange forhold. Stor tilbakegang i nordnorske sjøfugl-bestander har vært en tankevekker for mange. Sjøfuglene oppfattes som gode indikatorer for det miljøet de er del av havet og kysten. Kanskje varsler disse «havets kanarifugler» at tilstanden i de marine økosystemene er i ulage? Antall marine fuglearter på den nye listen over trua arter i Norge, inkludert Svalbard, har økt med fem siden 2006. Både på nordisk og internasjonalt nivå diskuteres problemene og det lages handlingsplaner. Norge har gått foran og laget helhetlige forvaltningsplaner for våre havområder også her rettes det søkelys mot sjøfuglenes ve og vel, og i kampen om sjøarealene kan sjøfugl-forekomstene bli tyngden på vektskåla. Blant sjøfuglene er det mange arter som det er knyttet både tradisjon, næring og naturopplevelse til. Hvem kjenner ikke lunde, skarv, måse og ærfugl? Egg og dunværstradisjoner i nord har en lang historie. Jakt og fangst har vært et viktig bidrag til norsk kystkultur, og i dag ser vi at opplevelses-turisme utvikles rundt fuglefjell og sjøfuglforekomster. Et godt eksempel er verdensarvområdet «Vega-øyan», der historiske ærfugltradisjoner er tatt videre i fornyet drakt og utgjør et løft for en levende kystkultur. I Gjesvær i Finnmark arbeides det iherdig med planer for et nasjonalt sjøfuglsenter et opplevelsessenter med moderne virkemidler i umiddelbar nærhet til Stappan som i «all tid» har vært en borg for hundretusenvis av hekkende sjøfugl. Svalbard er en internasjonal turismagnet som definitivt ville ha framstått som litt stusselig uten sjøfuglene. I internasjonalt perspektiv er Norge en betydelig sjøfuglnasjon. Dette skyldes i stor grad

det næringsrike Barentshavet, som er omkranset av store fuglefjell. De norske hekkebestandene teller anslagsvis seks millioner par. I vinterhalvåret brukes våre territorialfarvann også av andre lands hekkebestander. Selv om sjøfuglbegrepet omfatter nærmere 60 forskjellige fuglearter, er det bare en håndfull arter som står for de store individtallene (f.eks. alkekonger, lunder, polarlomvi). Økt fokus og bekymring stiller strenge krav til forvaltning av sjøfuglene og deres livsmiljø. I et naturmiljø som byr på enorme økonomiske muligheter, er som regel ikke føre varprinsippet godt nok. Kravene til kunnskapsbasert forvaltning er høye for å kunne gjennomføre tiltak og reguleringer som kan synes å gå på tvers av nasjonale økonomiske interesser. Derfor er det så viktig at vi har fått på plass et nasjonalt og helhetlig kunnskapsprogram SEAPOP for å dokumentere tilstand og utvikling, samt understøtte forvaltningen i de ulike sektorene som er aktører på samme arena. Gjennom etableringen av SEAPOP kan vi også si at vi endelig er i front når det gjelder kunnskapsutvikling internasjonalt. Mange av sjøfuglbestandene er grense-overskridende. Ny teknologi har gjort det enklere å avsløre vandringsmønster og viktige oppholdssteder utenfor hekketiden. Dette er et tema som vil få oppsving innen både forskning og forvaltning i de nærmeste årene, forhåpentligvis med det resultat at forvaltningen blir enda mer helhetlig og at også negative faktorer som påvirker våre hekkebestander utenfor vårt territorium blir håndtert på en god måte. At Ottar denne gangen setter søkelyset på sjøfuglene er både riktig og viktig. Formidling av det store og løpende tilfanget av nyervervet kunnskap er i seg selv en utfordring. Skal vi ha mål om å bevare sjøfuglene som en viktig ressurs også for våre etterkommere, er det også avgjørende at alle aktører samhandler om å forvalte de marine økosystemene på basis av et faglig solid, omforent og forstått kunnskapsgrunnlag. Norge trenger sjøfuglene sjøfuglene trenger SEAPOP! Brit Veie-Rosvoll Direktoratet for naturforvaltning og leder av SEAPOP@s styringsgruppe.

Hvordan man definerer en sjøfugl er avhengig av hvem man henvender seg til. At en havhest er en sjøfugl er det ingen tvil om. Men hva med gråmåsen og fiskemåsen som vi finner både i innlandet og langt til havs? Eller havella og sjøorren som tilbringer sommeren til fjells men overvintrer på fjorden? Vi som forsker på sjøfugl sier at fugl som henter all sin mat fra sjøen er «ekte» sjøfugl, mens de som henter mat fra sjøen kun i deler av året, kaller vi for «sekundær» sjøfugl. Ærfugl blir dermed den eneste «ekte» sjøfugl blant endene, men fordi noen av de øvrige endene tilbringer store deler av året på sjøen, blir de også tatt med i mange av våre undersøkelser. Som en kuriositet kan det nevnes at havørna også er en sjøfugl, fordi den henter største delen av maten fra havet, men dessverre, vil mange si, faller den utenfor vårt interesseområde. Få arter boltrer seg over store arealer Omtrent 60 % av jordkloden er dekket av hav, et miljø som til dels er svært produktivt med ufattelige mengder fisk Hva er en sjøfugl? Rob Barrett De er store, de er bråkete og de hekker i illeluktende kolonier. Samtidig er det utenkelig at de skulle bli borte fra kysten. og småkryp. Paradoksalt nok er kun 330 av de omtrent 10 000 fuglearter som vi kjenner i dag sjøfugl, og de kan tilsynelatende boltre seg i det meste av jordklodens produksjon av biomasse. Men så godt har de det egentlig ikke. Grove beregninger viser at havet står for kun en femtedel av den globale primærproduksjonen per km 2, og når hele biomassen er tatt i betraktning utgjør produksjonen i det marine miljøet en enda mindre andel av den globale totalen. Og verre blir det når man tar i betraktning hvor ujevnt fordelt denne produksjonen er på jorden, med det største utslaget i begrensete områder langs kysten, og nesten «ørkenlignende» tilstander midt i de største havene. Resultatet av denne skjeve fordelingen av produksjonen i havet er en tilsvarende skjev fordeling av sjøfuglene. De fleste finner vi der hvor produksjonen er størst, dvs. langs enkelte kyster hvor strømforholdene øker produksjonen av byttedyr, eller rundt øyer og undervannsskjær hvor en oppstrøm av dyphavsvatn tar med seg næringssalter og mat fra dypere lag. Ikke uventet faller disse områdene sammen med de rikeste fiskeområdene. I områder med fiskeriaktivitet finner man også store mengder sjøfugl. De problemene dette medfører kommer vi tilbake til senere i heftet. I forhold til landfugl, viser sjøfugl en rekke spesielle tilpasninger til livet over, på og i havet. Ikke minst gjelder det for måten de finner og fanger maten på. For det første er sjøfugl gjennomsnittlig større enn landfugl. Det er utvilsomt en fordel når det er ingen plasser på sjøen hvor man kan raste i skjul av vær og vind. I et så stort og ofte ugjestmildt miljø som havet er, kan det til tider også for sjøfugl være vanskelig å finne og fange mat. De lever, tross alt, i lufta, mens maten befinner seg under havets overflate. Det er mye lettere for fisk, hval eller sel som lever nesten hele sitt liv under overflaten å fange fisk enn det er for sjøfugl. Og problemene blir ikke mindre når man tar i betraktning at sjøfuglene må til land for å hekke. Der må de tilpasse seg et helt annet liv i 3 4 måneder i året. 3

4 Flygere og dykkere Den evolusjonære utviklingen hos sjøfugl har gått i to hovedretninger, og begge er mot en mer effektiv måte å finne og fange maten på. Den ene retningen er mot dyktige flygere, og den andre mot dyktige dykkere. Blant flygefuglene finner man velkjente sorter som albatross og havlirer, og deres slektning her nord, havhesten. De har lange, smale vinger, som gir dem mulighet til å seile over lange avstander med minimal bruk av energi. Felles for de fleste av disse flygefuglene er at de henter mat i eller like under havoverflaten. Havsuler og terner er også glimrende flygere, men de stuper ned i sjøen og fanger maten litt dypere under overflaten. Likeledes tilbringer også flere måsearter mange måneder i året langt til havs, særlig krykkje som er den mest utpregete pelagiske måsearten. Den andre gruppen, dykkerne, har en helt annen kroppsbygning. De er i forhold til kroppsstørrelsen tyngre fugler, med korte vinger, kraftige bein og en tettbygd kropp. De er raske flygere, men i motsetning til for eksempel havhest, bruker de mye energi når de flyr. På og ikke minst under vann kommer de derimot virkelig til sin rett. De er utmerkede dykkere, kan svømme fort og ofte dypt, og holde seg under vatn i Havhest (over) er en typisk flygefugl med lange, tynne vinger. Den streifer over store havområder på leting etter mat. Lunde (under) derimot har mye kortere vinger som er nesten like effektive under vann som i lufta. Foto: Havhest: Tycho Anker-Nilssen. Lundefugl: Rob Barrett.

Fotos: Geirfugl: Karsten Felsted Tromsø Museum. Ringpingvin: Svein-Håkon Lorentsen. mange minutter på jakt etter byttedyr. Mens skarv bruker føttene som drivkraft, «flyr» alkefuglene gjennom vannet på halvbrettede vinger. De største av dykkerne er pingvinene og den nå utdødde geirfuglen. De har strukket utviklingen av dykkeegenskaper til det ytterste. Vingene er redusert til korte luffer, og gir ingen mulighet til å fly. Pingviner i sør, alkefugl i nord Som nevnt er det 330 sjøfuglarter i verden. Evolusjonsmessig eller slektsmessig kan de deles i fire hovedgrupper; pingviner, stormfugler, pelikanfugler og en fjerde som er en blanding av terner, måser, joer og alkefugl. Pingvinene er godt kjent og hekker på den sørlige halvkule, ikke bare i Antarktis men også på holmer og skjær nord til Australia, New Zealand, Sør- Amerika og Sør-Afrika. En liten bestand hekker også på Galapagosøyene litt sør for Ekvator. De er meget godt tilpasset et liv på og under vann, og den største av dem, keiserpingvinen, kan dykke ned til 2 300 m på jakt etter mat. Blant stormfuglene finner man albatrossene, lirene og petrellene. I motsetning til pingvinene, er de meget godt tilpasset et liv «på vingene». De streifer over store havområder på leting etter mat, som de henter fra eller like under havoverflaten. Blant pelikanfuglene finner man også meget gode flygere som havsulene og pelikanene. Hit hører også skarvene, som både er dyktige flygere og dykkere. Den fjerde gruppen er meget samfengt, og spenner fra de lette, grasiøse ternene Den nå utdødde geirfuglen var den største, kjente alkefugl og kunne ikke fly. Den var en meget dyktig svømmer. Selv om geirfugler og pingviner lignet veldig i utseende og adferd, var de ikke i slekt. En slik utvikling blant forskjellige dyregrupper kalles for parallell evolusjon. Geirfuglen vist her er en rekonstruksjon laget i 1980 av Karsten Felsted ved Tromsø Museum. som flyr fra pol til pol, til de tyngre (men like grasiøse) alkefuglene som er nesten like utpregede dykkere som pingvinene. Og her må vi ikke glemme geirfuglen, den største av alle alkefuglene, som var den nordlige halvkules svar på pingvinene. At to fjerntbeslektede dyregrupper utvikler seg i samme retning slik som alkefuglene og pingvinene har gjort er et godt eksempel på det man kaller parallell evolusjon. Grovt sett fordeler sjøfuglene seg over kloden i samsvar med måten de skaffer maten på. I nord og sør lever de fleste dykkende sjøfugl pingvinene i Sørishavet og alkefugl i det nordlige Stillehavet og Atlanterhavet. I disse områdene finner vi de store bestandene 5

av krepsdyr som krill og raudåte eller av små stimfisk som sild, lodde, tobis, polartorsk m.m.. Stimene har en ganske forutsigbar utbredelse, og alkefuglene har mulighet å følge dem gjennom året. I tropeområdene, og i havene mellom Antarktis og Ekvator derimot, er maten mye mer spredt og uforutsigbar, og der finner vi de mest utpregete flygerne, som albatrossene og petrellene. De flyr og seiler over store områder, og utnytter de nesten konstante vindene mellom 40 og 60 S på leiting etter mat, noe som ville ha vært umulig for en pingvin eller alkefugl. Deres utpregete flygeegenskaper gir dem mulighet til å kunne hekke på de små, isolerte øyene midt i de svære havområdene og samtidig finne nok mat til seg selv og ungene. I Nord-Atlanteren er betingelsene i havet spesielt gunstig for sjøfugl, og langs norskekysten og i Barentshavet er det en rik tilgang på mat og hekkeplasser. Følgelig er den norske sjøfuglbestanden en av de største i Nord-Atlanteren, og Norge har et betydelig ansvar for mange arter som hekker i denne delen av verden. Salt og vann Felles for alle sjøfugler er et behov for å kvitte seg med salt som de inntar med maten. Dette gjør de gjennom en saltkjertel. Den sitter i hodet, og skiller ut en saltoppløsning som renner ut gjennom nebbet. Et annet fellestrekk, som de deler med de fleste landfugler, er en vanntett fjærdrakt. Fjærdrakten hos sjøfugl er imidlertid mye tettere enn hos landfugl. Den er todelt, med et lag med kraftige dekkfjær ytterst som holder vannet ute, og et tett underlag av dunfjær som holder varmen inne. For å holde fjærdrakten vanntett, «smøres» det ytterste laget inn med en olje, som fuglene henter fra en kjertel like over haleroten. Hos skarv er fjærdrakten imidlertid litt spesiell i og med at den slipper inn vann samtidig som den oppretthoder et tynt isolerende luftlag innerst mot kroppen. På denne måten slipper en dykkende skarv å måtte motarbeide oppdriften som et tykt luftlag ville ha gitt. Ulempen er at de må inn til land med jevne mellomrom for å tørke fjærdrakten før neste runde på sjøen. I forhold til mange landfugler, er fjærdrakten hos sjøfugler lite fargerik, som oftest grå, svart og/eller hvit. Hvis sjøfuglene har farge, er det oftest begrenset til føttene eller nebbet. Noen har fargerike pyntefjær ved ansiktet. Det antas at fargemønsteret med en mørk rygg og en hvit underside virker som kamuflasje, som gjør det vanskelig for en fiende å se dem ovenfra mot sjøens 6 Albatrosser er store stormfugler, og har fugleverdens største vingespenn (opptil 3,5 meter hos vandrealbatross). De utnytter vinden optimalt og kan seile i timevis uten vingeslag. Nesten alle albatrosser lever på den sørlige jordhalvkule. De lever hovedsakelig av blekksprut som de fanger i havoverflaten. Bildet er av en kongealbatross som hekker på øyene sør for New Zealand. Foto: Rob Barrett.

mørke overflate og vanskelig for fisk og andre byttedyr å se dem nedenfra mot lyset fra himmelen. Fotos: Rob Barrett. Et langt liv Selv om sjøfugl samler seg for å hekke i nærheten av havområder hvor det tradisjonelt er store forekomster av byttedyr, er det ingen garanti for at byttedyrene er like lett tilgjengelig hvert år. En svikt i matforsyningen kan føre til at de voksne enten lar være å hekke, eller må forlate kolonien før eggene er klekt eller ungene er utvokst, slik at ingen eller få unger blir produsert eller overlever det året. For å kunne bøte på slike «svartår» har sjøfuglene en spesiell livsstrategi som er helt annerledes enn for de fleste landfuglene. Sjøfugl har en høy levealder (fra 15 50 år) og produserer veldig få unger hvert år. Mange arter legger kun ett egg, og noen Øverst: Når skarven dykker slipper den litt vann inn i fjærdrakten, og dermed blir det mindre luft og mindre oppdrift under dykking. Etter en tid på og under vann må skarven inn til land for å tørke vingene. Nederst: Det er som oftest svært vanskelig å skille kjønnene hos sjøfugl. Den gjøres enten ved å måle størrelsen på individene fordi hannene er en smule større enn hunnene, eller ved å undersøke DNA i en liten blodprøve. Mange par holder sammen i flere år på rad. Bildet er av et krykkjepar som forsterker båndene med et fellesskrik. 7

8 albatrosser har en så lang hekkeperiode at dette gjøres kun annet hvert år. Dødeligheten hos ungfugl er ofte stor, og de som overlever er ikke kjønnsmodne før de er 4 5, ja opp til 10 år gamle (som for eksempel hos havhest). På denne måten gjør det ingenting om de ikke får fram unger i en eller flere hekkesesonger. De kan alltids prøve igjen året etter, og har mange år å gjøre det på. Som vi vil se senere i dette heftet, har dette stor betydning for hvordan og hvorfor sjøfuglbestandene svinger så mye som de gjør i Norge. Hvorfor hekke i kolonier? Mer enn 90 % av sjøfuglene hekker i kolonier, som varierer i størrelse, fra noen titalls til mange hundre tusen reir. I de fleste kolonier hekker flere arter side om side, dog i hver sin del av fjellet. I Norge hekker krykkjene i de bratteste partiene, lomvi på brede hyller, lunde i gressbakken på toppen (eller sjeldnere ved foten) av fjellet og toppskarven i storsteinet ur eller tilsvarende hulrom. Når en sjøfugl først har begynt å hekke i en koloni, er den ganske trofast mot stedet, og vender gjerne tilbake til det samme reiret år etter år. Ikke nok med det, de er også trofaste mot hverandre, og vil ofte hekke med samme make i mange år. Når ungene er gamle nok til å hekke, kommer de ofte tilbake til den samme kolonien hvor de ble klekt. Koloniene er ofte i bratte fjellsider eller på isolerte holmer og øyer, hvor firbeinte rovdyr får store problemer med å komme til. Fordi mange sjøfuglarter er så godt tilpasset et liv på sjøen, er de meget klumsete når de beveger seg på land. Dermed blir plassering av koloniene på de ytterste, vindfulle oddene og på høye fjell avgjørende for at fuglene skal kunne lette fra bakken. De fleste koloniene er i nærheten av rike fiskeplasser slik at foreldrene har kort vei å fly for å hente mat. Når så mange fugler er samlet på et sted, har de mulighet til å «vise» hverandre hvor maten befinner seg til en hver tid. Andre fordeler av å hekke i en koloni er både de sosiale påvirkningene og den beskyttelsen fuglene kan gi hverandre ved å hekke tett sammen. Utenom hekketiden er sjøfuglene ofte langt borte fra koloniene på leiting etter mat. I Nord-Norge er det først i mars og april at de begynner å samle seg utenfor fuglefjellene, og tidlig i april begynner de å fly opp i fjellsidene og forberede seg til hekkesesongen. Først er det bare korte besøk, men de blir lengre og lengre for hver dag. I kolonien etablerer de seg og forsvarer reirplassen (ofte den samme som året før), og når det er nødvendig, bygger de på de gamle reirene. Krykkjene limer reirene på smale utspring i fjellsiden, mens lundefuglene graver og rydder tunneler i bakken, hvor de senere legger egg. Det er en tid med stadig krangling og konkurranse om de beste reirplassene, både mellom fugler av samme art og mellom artene. Fra egglegging til ungene drar Her nord begynner svartbak og storskarv normalt å legge egg i slutten av april, mens de øvrige artene starter i mai. Hvis vinteren har vært hard kan imidlertid lunden få problemer med å rydde hulene for is og snø, og må dermed utsette egglegging til juni. Også hvis det er lite mat å finne, må eggleggingen vente. Alke, lomvi og lunde legger ett egg, måsene fra ett til tre, og skarvene tre til fem. Sjøfuglegg er forholdsvis store, og hos alkefugl utgjør de ca. 10 % av kroppsvekten. Hos krykkje er de enda større, og et kull på 2 3 egg tilsvarer en tredjedel av kroppsvekten. God mattilgang er dermed en betingelse for en vellykket egglegging. Eggene ruges uavbrutt hos de fleste artene, og begge partene deltar likt med «vaktskifter» en til flere ganger i døgnet. Rugeperioden varierer fra art til art, fra 27 dager for krykkje og andre måser, 40 dager for lunde og opp til 50 dager for havhest. Mange egg går tapt i denne perioden, enten faller de utfor reiret eller blir tatt av kråker, ravn eller store måser. I juni klekkes de første ungene, og en meget travel tid for foreldrene begynner. Ved klekking kan ungene til noen arter (krykkje, lomvi, alke, lunde) stå på egne bein, og er dekket av et tykt og isolerende dunlag. Derimot er nyklekte unger av havsule og skarv små, nakne og hjelpeløse, og de må ruges videre

Fotos: Rob Barrett. inntil de klarer å holde varmen selv. Igjen deltar begge foreldre i pass av ungene, og mens den ene ruger eller passer ungen er den andre ute for å skaffe mat til seg selv og til ungen. Bare lundeungene, som sitter godt beskyttet i hulene sine, klarer seg alene i reiret, og etter en uke kan begge foreldre delta i matsanking samtidig. Ungene mates flere ganger om dagen, stort sett av fersk fisk. Ungene til måsene og skarvene får et oppgulp av halvfordøyd mat, mens alke-, lomvi- og lundeunger blir tilbydd en eller flere små, hele fisk. Ungene eter mye og vokser fort, og foreldrene er i konstant arbeid gjennom hele oppvekstperioden. I løpet av sommeren kan de voksne tape opp til 13 % av kroppsvekten en skikkelig slankekur altså! Hvor lenge ungene oppholder seg i reiret varierer fra art til art. De fleste blir der inntil de er store nok til å fly derfra (seks uker hos krykkje og lunde, 13 uker hos Øverst: De forskjellige artene av sjøfugl deler fuglefjell pent i mellom seg. Her ser vi lundene øverst utenfor hulene sine i torven, lomvi i ur og på brede fjellhyller, og nederst til venstre krykkje som klamrer seg fast på smale utspring. Nederst: Etter en hektisk feltsesong blant tusenvis av bråkete sjøfugl er det rart å oppsøke kolonien noen uker senere og oppleve stillheten. Kun noen få etternølere er igjen på reirplassene for å gjøre seg klare til å tilbringe høsten og vinteren ute på det åpne havet. 9

havsule), men alke- og lomviunger forlater reiret allerede etter bare tre uker. De hopper ned fra fjellet for å fortsette oppveksten ute på havet sammen med faren. Da er de bare en fjerdedel så stor som de voksne, og det er ennå lenge før de kan fly. Felles for alkefuglene er at de forsvinner fra kolonien og svømmer ut til havs så snart eller like etter at ungene hopper ned fra reiret. Hos skarvene og måsene, inkl. krykkje kan ungene fortsette å tigge mat fra foreldrene i flere uker i kolonien etter at ungene har forlatt reiret. Men etter hvert forlater også de kolonien, og ved utgangen av august eller midt i september er det stillhet i fjellet. Bare lukten henger igjen. Forfatteren: Rob Barrett, Førsteamanuensis ved Naturhistorisk seksjon, Tromsø Museum Universitetsmuseet. Marinbiolog og sjøfuglforsker. E-post: Rob.Barrett@uit.no Adresse: Tromsø Museum Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø. 10 Mens de fleste sjøfugl mater ungene på reiret inntil de er store og flyvedyktige, hopper ungene av lomvi (her), polarlomvi og alke ned fra reiret kun tre uker gamle, og fortsetter oppveksten ute på havet sammen med faren. Foto: Rob Barrett.

Den lange veien til kunnskap Tycho Anker-Nilssen Å skaffe god økologisk kunnskap krever tid og ressurser. Lange, ubrutte dataserier for endringer i biologiske og fysiske miljøparametre er uerstattelige. Sjøfuglprogrammet SEAPOP er et av flere grunnleggende grep i kunnskapsoppbyggingen for det marine miljø. De norske sjøfuglene utgjør en meget betydelig andel av den nordatlantiske bestanden, med det forvaltningsansvar det innebærer. Det er likevel mange andre grunner til at de er en høyt verdsatt naturressurs. Til alle tider har sjøfugl vært en del av naturgrunnlaget for vår kystkultur. Som objekter for jakt og fangst, og som veivisere til og fra fiskefeltene, har de også hatt vesentlig betydning for bosetningsmønsteret langs kysten. I dag er store fuglefjell spektakulære turistattraksjoner. Deres opplevelsesverdi og symbolverdi som indikatorer på tilstanden i havet bidrar til å sette både sjøfugl og kystkulturen høyt i folks bevissthet. Fokuset forsterkes av det faktum at omkring en tredel av sjøfuglartene i norske farvann er oppført på vår nasjonale liste over truede og sårbare arter. Det er liten tvil om at vi mennesker har medvirket til dette. Ikke bare legger vi beslag på viktige leveområder for sjøfugl, men fuglenes reproduksjon og overlevelse er påvirket av fiskerier, oljesøl og miljøgifter. Som diskutert annet sted i dette heftet, er de også følsomme for endringer i klima. Sjøfuglene er våre mest synlige havdyr, og derfor langt lettere å studere enn de fleste andre marine organismer. Dette bør vi utnytte. Siden deres respons på de ulike påvirkningene kan fortelle oss mye om den økologiske tilstanden i havet, har resultatene langt større nytteverdi enn bare for sjøfugl. Før første kurve Mye er blitt enklere enn før, men da jeg var guttunge på slutten av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet, var i alle fall én ting mye enklere enn det er i dag. Vi så ingen grunn til stor bekymring for naturens gang i sin alminnelighet, selv om holdningene til folk flest nok var preget av tradisjoner levendegjort gjennom norske folkeeventyr. Dette gjaldt også synet på sjøfugl og annet liv i havet. Oppfatningene gjenspeilte, som til alle tider, det som ble mest og best formidlet. Theodor Kittelsens fabelaktige tegninger og bøker etter to år på Skomvær fyr ytterst i Røst på slutten av 1880-tallet, og Carl Schøyens klassiker Fuglefjell fra 1929, fenget mer enn tykke, vitenskapelige fortegnelser over landets fugler. Overvåkning av naturen hadde knapt våknet, og med økende velstand og en tilsynelatende uuttømmelig natur, var det ikke så farlig om erfaringsbasert kunnskap av og til ble vevet sammen med myter og overtro. Alt pekte en vei. Den var bred og rett. Vi så ingen kurver, og savnet ingen prognoser. Det var særlig to ting som endret våre oppfatninger. Først kom fjernsynet, og da Dagsrevyen var blitt allemannseie på slutten av 1960-tallet, kollapset bestandene av atlantoskandisk sild. En av nasjonens aller viktigste naturressurser gikk ned for telling. Servert i levende bilder ble miljøproblemene virkeliggjort med en helt annen tydelighet enn i radio og aviser. Faktisk kunnskap om natur ble siste nytt, og servert på direkten av det som etter hvert ble kjente fjes. 11

Lomvi mater ofte ungene med fettrik fisk som sild, lodde eller sil (som her), og det ble lenge antatt at de voksne spiste det samme. Ny forskning i SEAPOP har imidlertid avdekket at de voksne ofte nøyer seg med yngel av torskefisk som sei, torsk og hyse. 12 Foto: Håvard Eggen.

Naturvernåret 1970 ga også nye dimensjoner til spørsmål om fiskerigrenser og internasjonal forvaltning av marine ressurser. Vi ropte «Island 50» og «Island 200», uten å vite at det allerede var for sent å redde den vårgytende silda på sagaøya. Vår egen vårgytende bestand lå nede i 20 år, og reiste seg igjen bare takket være et par svært heldige årsklasser (1969 og 1983). I den første svingen Vi brukte mye av 1970-tallet på å innse at ikke bare silda var i trøbbel. Utviklingen i norske fuglefjell viste dette med all tydelighet. Så godt som årlig konstaterte ornitologen Gunnar Lid fra Zoologisk Museum i Oslo at de fleste lundeungene på Røst omkom i reiret. Samtidig avdekket professor Einar Brun fra Tromsø Museum en kraftig tilbakegang for lomvi i en rekke fuglefjell langs norskekysten. Disse urovekkende signalene var den største motivasjonen for det nasjonale Sjøfuglprosjektet som Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk gjennomførte i årene 1979 84. Behovet for kunnskap ble overtydelig da et lite oljesøl fra en gresk tankbåt i Skagerrak i romjula 1980 tok livet av mange titalls tusen sjøfugler i skjærgården rett utenfor Norges tettest befolkede områder. Målt i antall fugler som strandet er dette fremdeles den verste episoden med oljedrepte sjøfugler i Europa, og det ble faktisk funnet flere ofre enn etter uhellet med Exxon Valdez i Alaska i 1989. Sjøfuglprosjektet etablerte en lang rekke overvåkingsserier for sjøfugl som fremdeles oppdateres årlig. Både på Røst og på Hornøya utenfor Vardø startet mer dyptgripende studier av artenes økologi. Hele veien har disse dataene vært grunnfjellet i arbeidet med å bygge den forståelsen vi nå har om hva som styrer våre pelagiske sjøfuglbestander. For dyr som lever lenge er dette et møysommelig puslespill. Sammenhengene i havet er komplekse. Påvirkningene er mange, næringskjedene er lange, og det er ikke uten videre enkelt å kvantifisere betydningen av de ulike forholdene. Det nasjonale prosjektet viste at lundeungene på Røst døde av sult, og at mange bestander av fiskespisende sjøfugler var i tilbakegang. Flere forvaltningstiltak ble iverksatt, men lista over ubesvarte spørsmål og faglige utfordringer var lang, og oppfølgingen gikk tregt. Midt på 1980-tallet kom den neste krisen. Loddebestanden i Barentshavet brøt sammen. Nok en gang var vi svært dårlig forberedt. Store deler av arbeidet på Hornøya hadde stoppet opp, mens FOBO, et forskningsprogram om Foto: Tycho Anker-Nilssen. Lundestudiene på Røst ble startet av Svein Myrberget i 1964 og er en av verdens lengste, vedvarende sjøfuglundersøkelser. På dette bildet fra 1982 viser daværende prosjektleder Gunnar Lid (t.h.) en lundeunge til miljøvernminister Wenche Frogn Sellæg (midten), stortingsrepresentant Inger Lise Skarstein (H) og ekspedisjonssjef i MD Jan Abrahamsen. 13

biologiske effekter av oljeforurensninger, hadde sin sjøfuglbase på Bleiksøy i Vesterålen. Røstprosjektet gikk også på sparebluss og ideell innsats etter at Gunnar Lid så tragisk omkom på feltarbeid i 1983. Bare et lykketreff ville det slik at Norsk Polarinstitutt, for første gang siden 14 1960-tallet, satte mannskaper i land for å gjøre sjøfuglregistreringer på Bjørnøya i 1986 og 1987. Dette synliggjorde den hittil mest dramatiske endringen i vår sjøfuglfauna. Rundt regnet halvparten av den norske lomvibestanden sultet i hjel i løpet av vinteren 1986/87. Justering av kursen Det reelle omfanget av denne episoden er bare kjent fordi man lyktes med å videreføre arbeidet på Bjørnøya etter samme mønster som på Røst og Hornøya, hvor arbeidet ble gjenopptatt og utvidet i de følgende årene. Like viktig var Det nasjonale overvåkingsprogrammet for hekkende sjøfugler som ble etablert av Direktoratet for naturforvaltning i 1988. Gjennom dette programmet, som fremdeles er i full aktivitet, overvåkes antallsendringene for et ganske representativt utvalg av hekkende sjøfugler i Norge. NINA leder arbeidet på fastlandet, mens Norsk Polarinstitutt står for overvåkingen på Svalbard, og metodene følger internasjonale standarder. Antall alene kan likevel ikke forklare hva som skjer. Bestandenes utvikling gjenspeiler resultatet av en lang rekke ytre påvirkninger som direkte eller indirekte bestemmer de enkelte En samtidig svikt i bestandene av lodde og ungsild i Barentshavet midt på 1980-tallet førte til at omkring halvparten av alle lomviene som hekket i Nord-Norge og på Bjørnøya sultet i hjel. Utviklingen i antall hekkende individer på Feitnakken lengst sør på Bjørnøya mellom 1986 (øverst t.v.) og 1987 (øverst t.h.) viste dette med all tydelighet. Bestanden har senere økt kraftig, men var i 2009 (nederst) fremdeles mindre enn utgangsnivået. Fuglene i de bratteste partiene er polarlomvi som ikke ble rammet i samme grad. Foto: Norsk Polarinstitutt ved hhv. Vidar Bakken, Olof Olsson og Hallvard Strøm.

individenes adferd, næringstilgang, reproduksjon og overlevelse. Mange av disse responsene kan vanskelig måles på bestandsnivå før flere år senere. Dette gjelder spesielt overlevelse for ungfugler, siden mange av artene ikke begynner å hekke før de er minst 3 4 år gamle. Den endelige effekten av et års hekkeresultat kan derfor ikke avdekkes før rekrutteringen av den aktuelle årsklassen er fullendt. Tilsvarende kan det være vanskelig å dokumentere om manglende oppmøte i kolonien skyldes reell dødelighet av voksne fugler eller at forholdene i hekkeområdet er så dårlige at en unormal andel av individene har valgt å stå over hekkingen. Det kan være en god strategi. Når forventet levealder er høy, og fuglene kan hekke i mange år, veier hensynet til deres egen overlevelse mye mer enn ungeproduksjon i et enkelt år. Uforutsigbar næringstilgang er også med på å forklare hvorfor mange sjøfugler bare legger ett eller noen få egg i året. det ingen enkel oppskrift på å identifisere årsaker til bestandsendringene. Til grunn for mange av de analysene som må gjøres, ligger det likevel et felles behov for kunnskap, uansett om fokus gjelder en bestemt påvirkningsfaktor, virksomheten til en bestemt samfunnssektor, eller har en mer generell forvaltningsmessig betydning. Det nasjonale overvåkingsog kartleggingsprogrammet SEAPOP (se side 91) som ble iverksatt i nordområdene i 2005 og kom opp i full skala fra 2008, er i stor grad tuftet på å fylle dette kunnskapsbehovet på en tilstrekkelig god, beslutningsrelevant og kostnadseffektiv måte. Konseptet for programmet ble utviklet over flere år, der en utredet og innarbeidet hensyn til kunnskapsbehov for både oljeindustri, fiskeri og skipsfart og deres respektive sektormyndigheter, og for miljøforvaltningen på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Ennå er det tid For å bli tilstrekkelig forutseende må vi analysere det som skjer og har skjedd. Investerer vi for lite i kunnskap, er det vanskelig å unngå problemer og finne de beste tiltakene i tide. Selv om det ennå er et langt stykke å gå, har vi kommet godt Med SEAPOP på veien videre Grafikk og foto: Tycho Anker-Nilssen. Med et stort nettverk av økologiske sammenhenger å forholde seg til, finnes Forenklet skisse av hvordan sjøfuglers bestandsutvikling kan påvirkes av ytre forhold. Ovalene viser noen av de variablene som overvåkes i SEAPOP og som er en avgjørende del av datagrunnlag for å modellere bestandenes videre utvikling og levedyktighet. 15

i gang. Det tør jeg hevde, til tross for at det er mer enn 40 år siden silda brøt sammen, og Einar Lunde forlengst er blitt æresmedlem i Lundeklubben. En viktig konklusjon er at 40 år faktisk ikke er et veldig langt perspektiv i denne sammenheng. Lomvien hekker fortsatt, selv om den er kritisk truet på fastlandet, og lunden er stadig vår mest tallrike sjøfugl. Ja, da jeg skrev dette var faktisk Einar Lunde fremdeles nyhetsanker på Dagsrevyen! Mye tyder på at de store endringene i miljøbetingelsene, som gjerne inntreffer med et eller flere tiårs mellomrom, er vel så avgjørende i det lange løp enn bestandenes tilstand i de mer stabile periodene mellom slike «regimeskifter». Dette blir bl.a. diskutert nærmere i kapittelet om klima og sjøfugl, lenger bak i dette heftet. For å ivareta sjøfugl som livskraftige elementer i vårt særegne kystmiljø, trenger vi enda mer kunnskap. For å finne de beste løsningene er god kommunikasjon om siste nytt like viktig som Dagsrevyen er for de fleste samfunnsutfordringer. Dette spesialheftet av Ottar forsøker å vise hvorfor SEAPOP er et viktig skitt i riktig retning, selv om noen spørsmål vil trenge større fordypning enn programmet har rom for. Det er utfordringer vi må ta på alvor. Heldigvis er et langt liv en av nøklene til suksess for mange av våre sjøfugler. Ennå har vi tid, men den er blitt adskillig kortere. Forfatteren: Tycho Anker-Nilssen, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). Siden tidlig på 1980-tallet har han ledet sjøfuglforskningen på Røst, med fokus på populasjonsøkologi, klima og trofiske prosesser. Han er medlem av flere internasjonale utvalg for sjøfuglfaglige spørsmål, har vært sentral i utviklingen av overvåking og modellering av sårbarhet og konsekvenser for norske sjøfugler, og er koordinator for SEAPOP-programmet. E-post: tycho@nina.no Adresse: NINA, Postboks 5685 Sluppen, 7485 Trondheim. 16 Det er mange ulike data som er nyttige å samle inn for å få nødvendig kunnskap om sjøfugler. Her ser man en voksen lunde som blir målt, og hodelengden avslører at det er en hunnfugl. Foto: Signe Christensen-Dalsgaard.

Gråmåse med lomvi egg. Gråmåsen tar godt for seg av egg og unger i sjøfuglkoloniene. Denne typen predasjon bidrar til å holde muligheten for rekruttering av ungfugl til bestandene nede hos arter som allerede sliter med lav rekruttering. Foto: Rob Barrett. 17

18 Sjøfugl i Norge hvor er de? Geir Systad Kysten av Svalbard og norskekysten er viktige områder for sjøfugler. Det finnes svært store bestander. De forskjellige artene fordeler seg ulikt gjennom året, alt etter hvilke krav de har i matveien og til hekkeplasser. Allerede i 1941 skrev Soot-Ryen om fordelingen av egg- og dunvær i Troms fylke. Utbredelsen av sjøfugl var omtrent den samme som i dag, med noen unntak. Sjøfuglene var nok i større grad enn nå en næringsressurs. Fjær og dun ble brukt i dyner og puter, egg ble sanket, og fugler fangstet som mat. Tradisjonen med egg- og dunvær eksisterer fortsatt et fåtall steder, selv om den økonomiske betydningen nok ikke er så stor lenger. Er kunnskapen om hvor vi finner sjøfugl da utelukkende av betydning for spesielt interesserte, på linje med å samle på colakorker eller frimerker? Heldigvis ikke. Sjøfuglene har en verdi i seg sjøl, men de er samtidig viktige indikatorer på sunnhetstilstanden i havet. De er sterkt utsatt for menneskelig påvirkning, i form av jakt og fangst, petroleumsutvikling, oppdrettsaktivitet, turisme og fiskeri. Sjøfuglbestandenes tilstand er avhengig av hva vi foretar oss, og siden de er høyt oppe i næringskjeden forteller de oss tidlig om noe er forandret. Fordelingen av forskjellige typer sjøfugl forteller oss dessuten noe om forskjeller i næringstilgangen langs kysten vår. Siden sjøfugl er spesielt sårbare for oljesøl, har det blitt gjort en stor innsats for å kartlegge bestandene i forbindelse med åpning av nye områder for petroleumsutvikling. Petroleumsaktivitet har vært opphavet til finansiering av mye av sjøfuglforskningen siden 1970-tallet, både gjennom statlige midler og gjennom midler direkte fra olje- og gassnæringen. Forvaltningsplanene Forvaltningsplanene for norske havområder bygger i stor grad på resultatene av denne forskningen. I planene vurderes ikke bare betydningen av petroleumsutvikling, men også effekter på det marine systemet av langtransportert forurensning, forstyrrelse fra turisme, effekten av forskjellige typer fiskeri, og en hel rekke andre menneskelige aktiviteter. I tillegg vurderes effektene av klimaendringer, det være seg menneskeskapte eller ikke. Sjøfugl er bare en av gruppene som vurderes. Kunnskap om hvor sjøfuglene finnes, brukes også i mer lokale sammenhenger, for eksempel hvor man kan legge oppdrettsanlegg. Ærfugl er svært glad i blåskjell, og det er ikke uten videre lurt å plassere et blåskjelloppdrett like i nærheten av en stor ærfuglkoloni. Mange av sjøfuglkoloniene i Norge er vernet som naturreservat. Det vil si at selve koloniene er vernet, men beiteområdet rundt er ikke nødvendigvis dekket av dette. Marine verneplaner skal sørge for at slike hensyn også blir tatt. Kartlegging av sjøfugl Det er gjennomført en større kartlegging av sjøfugl i regi av SEAPOP siden 2005. Dekningen er ikke like god for alle sesonger, men fra Røst og nordover er sjøfugl langs kysten kartlagt under hekketiden, på høsten og på ettervinteren. Sørlandskysten er dekket med

fly i hekketiden. Til det arbeidet fikk vi hjelp til av Danske Miljøundersøkelser, som har erfaring med tilsvarende undersøkelser fra den andre siden av Skagerrak. En rekke tidligere kartlegginger er inkludert for områder hvor det ikke finnes nyere data. Blant anna ble store deler av Finnmarkskysten talt fra fly fire ganger i løpet av vinteren 1998 99 og i 2000. Hekkekartleggingen har dekket typiske sjøfugl som hekker langs kysten, mens tellingene utenom hekkesesongen også har tatt med arter som ikke er sjøfugl hele året. Eksempler på dette er særlig andefugl som hekker i ferskvann, for eksempel sangsvane og grågås, arktiske gjess som hvitkinngås og kortnebbgås, og dykkender som svartand, havelle, sjøorre og laksand. Selv stokkanda er sjøfugl store deler av året, selv om vi er mest vant til å se den i ferskvann. Kartleggingen er utført på forskjellige måter. Noen områder har latt seg dekke fra land, men det er overraskende store områder som ikke lar seg dekke med denne metoden. Store deler av kysten er dekket fra båt, spesielt i hekkesesongen. I tillegg har vi talt sjøfugl fra småfly. Da dekker vi store områder på relativt kort tid, selv om metoden ikke er egnet for alle arter. Ærfuglhoene er for eksempel vanskelig å oppdage når de ligger på land. Av den grunn har vi i stedet talt T. v.: Overvintrende gråmåke, svartbak og fiskemåke i Norge, nærmere bestemt fra november til januar. Alle disse artene er vanligere på Vestlandet enn det som er angitt her, men vi har ikke nyere tellinger i dette området. Selv om svartbak og fiskemåke forekommer lenger nord, er det viktigste overvintringsområdet fra Trondheimsfjorden og sørover. Voksne gråmåker overvintrer i hele landet, mens de unge har en utbredelse denne årstiden som ligner mer på de to andre artene. T. h.: Fordelingen av ærfuglartene våre utenom hekketiden. Det overvintrer store mengder ærfugl i Norge som ikke hekker her. Ærfugl fordeler seg langs hele kysten, mens hoveddelen av praktærfuglene oppholder seg fra Trondheimsfjorden og nordover. Stellerendene overvintrer langs kysten av Varangerhalvøya og på russisk side. hanner ved hekkeplassen i slutten av mai de er svært lette å oppdage. Toppskarv og teist, som hekker skjult, kan ikke dekkes på denne måte, selv om vi ser hvor koloniene er. For å kontrollere tallene våre, har vi tatt bilder av flokkene og talt opp fra disse, og vi har talt opp noen områder både fra båt og fra fly. I SEAPOP har vi satt oss som mål at kysten skal dekkes hvert 10. år. Det høres kanskje lite ut, men alt kan ikke telles samtidig kysten er lang. Dessuten følges bestandsutviklingen i utvalgte kolonier og i avgrensede områder, slik at vi har kontroll på hva som skjer mellom de mer heldekkende tellingene. 19

Sjøfugl er sjøfugl på forskjellige måter Noen sjøfugler lever store deler av året på åpent hav, og det kan virke som om de føler seg tvunget til land når de skal hekke. De beiter stort sett i de frie vannmassene på fisk og andre marine dyr, enten ved å dykke eller ved å beite på overflaten, og søker etter de beste beiteområdene over store strekninger gjennom året. Disse kaller vi pelagisk beitende sjøfugl, og de kan deles i to grupper etter hvorvidt de dykker etter næringsemnene (pelagisk dykkende arter) eller om de beiter ved å plukke fra overflaten eller stupdykke noen meter ned (overflatebeitende arter). Alkefugler Utbredelse av forskjellig sjøfuglarter på fastlandet og på Svalbard. Lunde finnes på Svalbard, men har hovedtyngden av hekkeplassene sine på øyer langs fastlandet. Alkekongen finnes derimot kun hekkende på Svalbard. Tilsvarende finner vi hovedtyngden av lomvikoloniene på fastlandet, selv om den desidert største er på Bjørnøya. Polarlomvien hekker i noen få kolonier i Finnmark, men er svært tallrik på Svalbard. Rødnebbterne finnes i hele landet, og hekker også i høyfjellet, men tyngdepunktet av bestanden finnes i nord, i motsetning til makrellterne som har en sørlig utbredelse. Krykkje og sildemåke beiter begge i åpent hav. Sildemåke har en sørlig utbredelse, og de største koloniene av krykkje finnes i nord. 20

som lomvi, polarlomvi og alke kan dykke svært dypt, faktisk ned til 200 meter, mens overflatebeitende arter som krykkje og sildemåke finner maten ned til kun noen centimeter under overflaten. Havsula kommer noen meter lenger ned ved å stupe. Storjo og tyvjo finner ikke maten sjøl, men stjeler fra andre arter. De kystnære artene har lignende strategier. De kan deles inn i grupper på samme vis som artene på åpent hav. Dykkender som ærfugl, havelle og Predasjon i hekketiden En viktig forskjell mellom fastlandet og de arktiske øyene er at det ikke finnes rovfugl i det sistnevnte området. På fastlandet finnes det jaktfalk, vandrefalk, kongeørn og havørn som benytter seg av overfloden i fuglefjellene. For havørn, har bestanden økt kraftig siden arten ble fredet i 1968. Sjøfugl som hekker åpent på hyller eller sprekker på klippevegger, slik som lomvi, polarlomvi og krykkje, er utsatt både for den forstyrrelsen den økte mengden med unge havørner i koloniene på fastlandet utgjør, og for direkte predasjon av voksne og unger. Bestandene av disse artene på fastlandet er negativt påvirket også av andre årsaker. På Hjelmsøya i Vest-Finnmark har krykkjebestanden blitt redusert til mindre enn en tiendedel siden 1990- tallet, og hekkesuksessen til de gjenværende er svært lav. Dette kan selvfølgelig skyldes svikt i næring, men predasjon og forstyrrelse er nok også av betydning. Polarlomvibestanden, som var over 1000 par på 1990-tallet, er kraftig redusert, og fuglene har ikke fått fram unger etter årtusenskiftet. På samme sted har lomvien nesten sluttet å hekke på åpne hyller. I stedet har de trukket inn i sprekker og urer i fjellet. Der blir de ikke forstyrret på samme måte som på de åpne hyllene, og bestanden som hekker skjult tar seg kraftig opp. Problemet i urene er dessverre at minken da lettere får tak i fuglene. Parasittbelastningen er kanskje også større her lundelusen som er bærer av bakterien Borrelia burgdorferi, opphavet til borreliose, trives kanskje bedre mellom steinene enn i bratte, eksponerte fjellvegger. Lomvien kan ha tidligere erfaringer med rovfugl, nedarvet genetisk, som ikke polarlomvien har. Polarlomvien hekker kun på åpne hyller, og er stort sett utbredt i områder der det nok ikke har vært vanlig med havørn. Foto: Geir Systad. Havørna lever på kysten hele året, og finner det meste av maten sin her. Den er dermed en sjøfugl, selv om den ofte ikke blir sett på som det. Store sjøfuglkolonier virker tiltrekkende på unge havørner, og det kan være mange titalls i slike kolonier under hekketida. 21

22 stellerand dykker etter kråkeboller, skjell og andre dyr på sjøbunnen (bentisk beitende kystnære arter), teist, storskarv og toppskarv samt laksand og siland jakter på fisk i gruntvannsområdene (fiskespisende, dykkende kystnære arter), og måkene og ternene finner mye mat rundt fiskebruk og - båter, eller stupdykker etter stimfisk (overflatebeitende kystnære arter). De forskjellige måtene å få tak i mat på forklarer ofte hvor vi finner artene i hekketiden, og hvor de er resten av året. De store fuglefjellene i Norge finner vi fra Mørekysten og nordover. Runde er det første virkelig store fuglefjellet, og vi må et godt stykke oppover langs kysten før vi kommer til Sklinna og fuglefjellet der. Fuglefjell med over 50 000 par hekkende sjøfugl finner vi imidlertid først i Lofoten, med Røst som det største langs fastlandskysten. Deretter kommer de på rekke og rad: Værøy, Fuglenykene og Bleik i Vesterålen, Sørfugløy og Nordfugløy i Troms, Loppa, Hjelmsøya, Gjesværstappan, Omgangsstauran, Kongsfjorden og Syltefjord i Finnmark, Bjørnøya, Jan Mayen og en rekke kolonier på Svalbard. Felles for de store koloniene er at de er plassert nær Eggakanten, polarfronten eller andre svært fiskerike områder. Da trenger ikke de hekkende fuglene å fly så langt for å finne mat under hekketiden. Det finnes flere kolonier enn dette, for eksempel Hornøya ved Vardø, hvor det har pågått forskning og overvåkning i en årrekke. Mye av kunnskapen vi har Fuglefjell på Ekkerøy i Øst-Finnmark. Foto: Rob Barrett.

om hekkebiologien til fuglefjellsfuglene i Norge, har vi fra denne kolonien og fra Røst. Ved dannelsen av SEAPOP ble flere slike nøkkellokaliteter opprettet: Hjelmsøya i Vest-Finnmark, Anda i Vesterålen, Sklinna på Helgelandskysten og Runde på Mørekysten. Tyvjo, storjo, gråmåke og svartbak er gjerne knyttet til de store sjøfuglkoloniene, da de finner mye mat som de andre artene tar med seg inn til koloniene. De stjeler også egg og unger. Kysten er ingen rett linje, og havet er stort Fuglefjellsfuglene er først og fremst arter som beiter i åpent hav, og fuglefjellene ligger strategisk i forhold til hvor det er lett å få tak i mat langt ute på kysten, og gjerne nært Eggakanten eller andre spesielt næringsrike områder. Jo kortere tid fuglene må bruke på å finne maten før de returnerer til kolonien, jo bedre de årene næringsforholdene er slik at fuglene må fly langt, går det gjerne dårlig med hekkingen. De kystnære artene er avhengige av grunntvannsområder av god kvalitet nær hekkeplassen, ettersom de voksne må finne mat i nærheten både til seg og ungene mens de hekker. Slike områder finner vi langs store deler av norskekysten. Store gruntvannsområder og øyriker som området rundt for eksempel Vega og nordenden av Sørøya er gode eksempler på dette. Der finnes det relativt store bestander av kystnære arter som toppskarv, storskarv, teist, ærfugl og gråmåke. Karakteristisk for de kystnære artene er at de ikke hekker i like store kolonier som de pelagisk beitende sjøfuglene, men at de gjerne sprer seg i flere små kolonier nært store grunntvannsområder. Felles for de fleste sjøfuglene er at de foretrekker å hekke på øyer. Dette er nok fordi de vil unngå predatorer som rev, mink og røyskatt og andre rovdyr på to og fire bein. Sjansen for at slike rovdyr skal komme seg ut til øyene er mindre jo større avstand det er til land. Andre måter de kan beskytte seg mot rovdyr på, er å hekke i bratte fjellvegger (for eksempel krykkje), ved felles forsvar (mange har nok opplevd kaoset og sinnet i en ternekoloni når de har beveget seg inn i den) eller ved å kamuflere seg godt (for eksempel ærfugl på reir). Arktiske og tempererte arter Artsammensetningen på Sørlandskysten er ikke den samme som på Svalbard. På Sørlandet hekker makrellterne, sildemåke og ærfugl, mens på Svalbard Foto: Geir Systad. Ærfugl og praktærfugl er tallrike overvintere i Nord-Norge. Praktærfugl hann til høyre, ærfugl hann i midten og to ærfuglhoer til venstre. 23

Eggakanten Eggakanten strekker seg fra området rundt Stadt til vestsiden av Svalbard, og omfatter overgangen mellom de grunne bankområdene og dyphavsområdene i Norskehavet, med andre ord kontinentalskråningen. Kyststrømmen går nordover langs Eggakanten stort sett hele veien opp til Barentshavet, der den deler seg i en nordadgående strøm opp mot Bjørnøya og Svalbard og strømmen videre østover langs kysten og inn i Barentshavet. Området er rikt av flere grunner i frontsystemet mellom kystvannet og atlantisk vann er det høy produksjon av planteplankton på grunn av omrøringen av disse vannmassene. Dyreplankton nyttiggjør seg disse ressursene, som igjen blir spist av pelagiske stimfisk. Store mengder fisk gyter eller vokser opp i dette området, tiltrukket av næringsemnene, på samme måte som for sjøpattedyr og sjøfugl. Bardehvalene beiter direkte på dyreplankton, tannhvaler spiser fisk og sjøfuglene benytter seg av både fisk og dyreplankton. Eggakanten er ellers svært viktig for oss i forbindelse med fisket etter torsk (skrei) og sild. På dette kartet kan man se hvor eggakanten befinner seg i forhold til norske sjøfuglkolonier. 24

finner vi polarlomvi, polarmåke og rødnebbterne, men også ærfugl. Ærfuglen er dermed utbredt i hele området. Andre arter har tyngdepunktet midt i mellom, som lundefuglen, hvor de største koloniene finnes fra Røst til Gjesværstappan. Det er imidlertid mange klare paralleller. Makrellterne hekker i sør, mens rødnebbterne hekker i nord, sildemåke hekker i sør mens krykkje hekker i nord, lomvi i sør og polarlomvi i nord osv. Forskjellige arter fyller tilsvarende økologiske nisjer i de forskjellige regionene. De beiter også på fiskeslag som ligner. I Nordsjøen er det brisling og sil som dominerer de pelagiske fiskeslagene, mens sild er den viktigste arten i Norskehavet. Lodde er viktig i Barentshavet, og polartorsk lengst mot nord. Silda blir stadig viktigere i Barentshavet også. Dette gjenspeiles i næringen til sjøfuglene, spesielt i hekketiden. Utenom hekketiden beiter de pelagiske sjøfuglene også på store dyreplankton som krill og andre krepsdyr. Disse relativt store krepsdyrene er svært næringsrike. Alkekongen beiter på dyreplankton også i hekketiden, og finnes av den grunn lengst mot nord, der forekomstene av slike er størst. Lundebestanden på Røst er avhengig av at sild av riktig størrelse driver forbi til riktig tidspunkt under hekketiden. Lenger nord og øst kan lundene også spise lodde som står igjen langs kysten etter gytingen på våren. Lodda som gyter langs Finnmarks- og på Kolakysten, er dessuten svært viktig for en rekke arter i forkant av hekkesesongen, og på grunn av dette samler det seg store mengder av alle typer sjøfugl i dette området. Lomvi fra hele Nordatlanteren trekker hit i denne perioden, og havdykkender som ærfugl, praktærfugl og havelle går over fra å beite på bunnlevende dyr (snegl, skjell og kråkeboller) til lodde og lodderogn. Pelagiske fiskeslag Brisling og sil dominerer i sør, sild og sil i midten, lodde i øst og polartorsk og lodde i nord. Dette er et dynamisk system, og vi ser blant annet at silda beveger seg stadig lenger mot nord. Sørlige fiskeslag som makrell forekommer også stadig lenger nord. Dette kan skyldes klimaendringer, men er kanskje like gjerne en følge av det komplekse samspillet mellom viktige fiskeslag. Siden sjøfugl fra de forskjellige koloniene beiter på forskjellige fiskeslag i hekketiden, kan det for eksempel gå dårlig på Runde og Røst i sør, mens mattilgangen er strålende på Hornøya og Bjørnøya. Det virker som om at det er styrken på de pelagiske fiskeslagene som styrer dette. Når silda uteblir ved Røst, går hekkingen dårlig der. Samtidig kan det være mengder med lodde ved Foto: Geir Systad. På flere norske kolonier hekker nå lomvi i ur, i stedet for på åpne fjellhyller. Kanskje er dette en strategi for å unngå forstyrrelse fra ørn. 25