Vandrefalk (falco peregrinus)

Transkript

1 Vandrefalk (falco peregrinus) Hawking og falconering Jakt med hauker heter på engelsk hawking og dekker jakten med de kortvingede rovfuglene. Det ble i eldre tider skilt mellom de kortvingede haukene (= spurveog hønsehauk) og de langvingede haukene (= falkene). Det skarpe skillet mellom hauker og falker er en forholdsvis ny oppdagelse som ikke berører det vi vil belyse her. For enkelthetens skyld bruker vi her betegnelsen falkonering om all jakt med rovfugler. Fakta Lengde: cm Vingespenn: cm Vekt: hann 700 g, hunn 1150 g Antall egg: 2-4 Vandrefalken hekker på norskekysten, men trekker sørover og overvintrer ved Europas kyster og elvemunninger. Vandrefalken er utbredt langs kysten, men finnes også i åpne skoger. Den jakter gjerne ved de store myrene, eller på de åpne kystlyngheiene. I noen tilfeller er de observert i byer og i fjellstrøk. LES OGSÅ: Om vandrefalken i Store norske leksikon Kjennetegn Vandrefalken er mindre enn jaktfalken og kjennetegnes ved sitt karakteristiske sorte kinnskjegg eller bart. Det er sterk kontrast mellom dens mørkere overside og lysere underside. Den har en hurtig flukt, med raske vingeslag, av og til avbrutt av glideflukt. Hunnen er større enn hannen. Ungfugler har brun overside med mørkt hode, mens de voksne har blågrå overside. Jakten Vandrefalken er spesialist på å fange annen fugl, og som regel fanges byttet i flukt. Kostholdet varierer fra lokalitet til lokalitet. På våre kyster består det i stor grad av måker, duer og alkefugler m.m. Farten er vandrefalkens våpen. Den kan slå bytte nedenfra eller ovenfra. Fra stor høyde angriper de i stup som antas å nå hastigheter på 320 km/t.

2 Eldre vandrefalk med det karakteristiske kinnskjegget.. Det optimale for fangst var årskullet etter at de hadde lært å jakte samt ett år gamle ungfugler. Med alderen ble falkene vanskeligere å lære opp. Denne falken beskrives som hagard, dvs at den har vært gjennom sin første felling av fjær før den ble fanget, og at den altså er minst to år gammel. Figur fra Schlegel, H. og A. H. Verster de Wolverhorst : Traite de fauconnerie. London 1982.

3 Jaktmetoder og næringsvalg Fjellrypa er jaktfalkens hovedbytte i høyfjellet, i Norge står fjellrype for opp mot 96 % av dietten. Lokale betingelser spiller inn, og smågnagere og hare står også på menyen. På kysten tar jaktfalken lomvi, lundefugl, måker og ender m.m. Størrelsen gjør at den kan ta store fugler som grågås. Jaktfalken tar bytte i luften, men også på bakken eller på vann. Den kan fly med bytte som veier opptil 1800 gram. Den er sjelden og krever store, åpne jaktområder. Vandrefalk på kråkejakt. Falkene er med de lange spisse vingene en fartsmaskin. Vandrefalken er verdens hurtigste skapning, og den kan nå hastigheter på over 320 km/t. Figur fra Cox, Harding & Lascelles, Gerald 1892:The Badmington Library. Coursing and Falconry. London Menneskenes bruk Vandrefalken ligger høyt statusmessig, men det varierer noe hvor foretrukket den er i jakten. Oftest oppgis den til å være den nest beste falken. Enkelte spanske skribenter og Fredrik II oppgir den som den optimale jeger, og at den ligger helt opp mot jaktfalken i jakten, mens noen av de engelske kongene

4 oppgir at de foretrekker en god hønsehauk fremfor en vandrefalk. Det er særlig den ekstremt høye hastighet som gjør vandrefalken ettertraktet. Vandrefalken flyr godt i team, der to eller tre falker jakter sammen. De jakter også på hegrer og traner, men oftest på ender og duer, og i noen tilfeller på glenter. Vandrefalk tar kråke. Det har vært diskutert om kraften fra kollisjonen dreper byttet, men i virkeligheten blir byttet drept eller skadd av de sylskarpe klørne. Figur fra Michell, E.B. 1900: The Art and Practice of Hawking. Vandrefalk tar rype. Når byttet er drept eller skadd, faller det ned på bakken. Vandrefalken vil i minst mulig grad falle ned på bakken sammen med byttet eller kjempe med et større bytte på bakken. Skade på fjærdrakten eventuelt en knekt fjær eller to hemmer fuglens muligheter til å jakte videre. Figur fra Michell, E.B. 1900: The Art and Practice of Hawking. Siden vandrefalken er en trekkfugl, var den tilgjengelig i store deler av Europa. Mange følger trekkruten langs kysten mellom Spania og Norge der det lå fangstanlegg hele veien. I Norge var Lista tidlig et hovedområde for fangsten. Vandrefalken har da også navnet sitt fra trekket og kalles ofte for pilegrimsfalk. I Holland spesialiserte man seg tidlig på fangst av rovfugler på trekk, også kalt passage hawks. Vandrefalkene trekker over, men siden den ikke hekket i det

5 flate Holland, måtte man spesialiser jakten på flygedyktige falker. I Holland ble vandrefalker fangstet i falkehytter frem til Over: En vandrefalk som skader flere vingefjær, taper fart og manøvreringsevne. I det fri vil den kanskje ikke overleve ettersom marginene i jakten er så små at fartstap kan bety sultedøden. Ved et hoff betyr dette at falken ikke yter maksimalt i jakten. På voksne fugler vokser ikke fjær ut igjen, så man måtte ikke dra ut restene av en knekt fjær. I stedet kunne man sette inn en del av en annen fjær. Hvordan man spleiser eller erstatter en del av en knekt fjær var en selvfølgelig kunnskap for en falkoner. Under: Vandrefalk på bæreramme (gadge) for transport. Falkoneren eller en svenn bar rammen med de fuglene som skulle transporteres, eller som skulle brukes på jakt. Ofte er flere typer fugler tatt med, her er det kun vandrefalker. Begge figurene er fra Cox, Harding & Lascelles, Gerald: The Badmington Library. Coursing and Falconry. London 1892.

6 Vandrefalker og jaktfalker har ofte rede på utilgjengelige berghyller. De bruker gjerne. ravnereder. Hannen sikrer reirplassen og tar med hunnen til reiret for parring. Det var derfor ikke uvanlig å legge et klappnett på reirhyllen. Når en hunn var fanget og tatt bort, ville hannen finne en ny. Slik kunne to-tre hunner fanges på én plass. Figur fra Cox, Harding & Lascelles, Gerald: The Badmington Library. Coursing and Falconry. London av Ragnar Orten Lie mai 2011