Jeanne C. Stein Begynnelsen Oversatt av Frøydis Arnesen
Originalens tittel: The Becoming Copyright 2004 by Jeanne C. Stein All rights reserved Originally published by Ace Books, by arrangements with ImaJinn Books. Ace Books are published by The Berkley Publishing Group, a division of Penguin Group (USA) Inc. Norsk utgave: Copyright 2009 by Schibsted Forlag AS Published by arrangement with Trident Media Group, LLC Omslagsdesign: Aina Klingenberg Omslagsfoto: Geo Tracy Martinez & Alessia Giangrande/Crestock Sats: Type-It AS, Trondheim Printed by GGP Media GmbH, Tyskland, 2009
Forord Jeg heter Anna Strong. Jeg fylte tretti sist jeg hadde fødselsdag, og jeg er tretti når du leser dette. Faktisk vil jeg fysisk aldri bli eldre enn tretti, samme hvor mange av de dødeliges år jeg er på denne jorden. Jeg er vampyr. Denne historien handler om hvordan jeg ble det, og hvordan livet mitt er nå. Jeg skal fortelle det slik det skjedde, så du lærer sannheten å kjenne slik jeg gjorde det. Alt er kanskje ikke helt som du forventer.
1 Klokken er ett om natten i slutten av juli i fjor, og det er varmt. Jeg vrir meg som en rastløs femåring i forsetet på bilen min. Ikke engang fingrene klarer jeg å holde i ro. Som om de har sin egen vilje, trommer de hvileløst mot rattet. David burde ha hentet Donaldson i baren for en halvtime siden. Hva er det som oppholder ham? Jeg ser meg mysende rundt på den mørke parkeringsplassen. Jeg hater å vente. Jeg er ikke flink til det. Man skulle tro at etter å ha tilbrakt to og et halvt år med å jakte på drittsekker unnskyld, antatte drittsekker for betaling, burde jeg ha utviklet en viss tålmodighet. Det har jeg ikke. Jeg åpner bildøren og går ut. Luften svøper seg om meg, en blanding av hete, fuktighet og en trassig tåke som klamrer seg til kysten av det sørlige California som et vått ullteppe. Det er for sent på sommeren til at det kan være «junilummert». Hva har skjedd med den virkelige sommeren, med dovent solskinn og varm ørkenluft som tørker ut fuktigheten? I stedet er det så fuktig at silkeblusen klistrer seg til huden. Pokker ta, det er jo som å bo i Florida. Jeg tar av meg linjakken og slenger den i forsetet før jeg smeller igjen bildøren. Utålmodig glatter jeg på skrukkene i skjørtet. Jeg burde tatt meg tid til å skifte til det vanlige arbeidsantrekket mitt jeans og en t-skjorte av bomull. I tillegg til at de rett og slett er ubehagelige, minner disse klærne meg om at jeg atter en gang har utsatt meg for en langt fra perfekt middag i et 6
forsøk på å rettferdiggjøre jobben overfor foreldrene mine. For første gang driver jeg mitt eget firma og har penger i banken. Men er det nok for dem? Tydeligvis ikke. Og hvis de så meg nå, her jeg står i et stinkende smug bak et lager i et dårlig strøk av San Diego, ville de selvsagt blitt overbevist om at de hadde rett. Godt de ikke kan se meg. Jeg trekker pusten, slipper den ut igjen og kikker meg omkring. For et sted å drive bar. Den falleferdige trebygningen har bare ett utelys, en enslig, svak pære montert til veggen. Men det står minst femti biler parkert langs gaten, og innenfra lyder voldsom latter og dunkende musikk, som med jevne mellomrom blir avbrutt av jubel, lik torden i den stillestående natteluften. Jeg trekker pusten igjen, utålmodig. To av gjestene i baren er partneren min, David, og målet vårt, John Donaldson. David og jeg arbeider med å hente inn folk som bryter kausjonsbetingelsene og stikker av vi er dusørjegere, rett og slett. Og dette skulle ikke ta så lang tid. Kanskje Donaldson gjør det vanskelig for David. Tanken lokker frem et smil hos meg. Partneren min er én nittiåtte høy, veier 110 kilo og har spilt fotball for The Broncos. Han er stor og ser skummel ut, og burde ikke ha noen problemer med John Donaldson, som på etterlysningsplakaten så ut som en mager, engstelig mann med stålinnfattede briller på en rund potetnese. Han er revisor, av alle ting. Jeg strekker meg og gjesper, tar noen knebøyninger for å myke opp de stive musklene i bena, noe som ikke er lett når man har på seg sju centimeter høye hæler og kort skjørt. Men det er ikke særlig store sjanser for at han gjør det vanskelig for David. Donaldson er ikke annet enn en hvit- 7
snippforbryter som spilte litt for høyt med arbeidsgiverens pensjonsfond. Da de fikk tak i idioten, var han så heldig å havne i fengsel siktet for underslag, i stedet for på likhuset, dit den rasende arbeidsgiveren truet med å sende ham. Femti tusen dollar og en verdifull eiendom i La Jolla sørget for å få ham løslatt frem til rettssaken. Han stakk av omtrent samtidig som kona fant ut at han hadde en elskerinne. Hun ble straks mye mer samarbeidsvillig, hun aktet ikke å miste huset fordi den slimålen brøt kausjonsvilkårene. Men utroskapen det får bli hennes problem. Vi jobber for den sinte kausjonisten som taper fem hundre tusen raske hvis vi ikke får Donaldson tilbake til varetektsfengselet i kveld. Og det er akkurat det vi akter å gjøre. Dette burde være ren plankekjøring. Donaldson har ikke vært voldelig før. Det er fortsatt et mysterium hvorfor han stakk av, siden det viste seg at han ikke dro særlig langt. Vi fant ham igjen i Chula Vista, i et billig boligstrøk nede ved South Bay, sammen med den blonde bimboen som fikk kona til å vende seg mot ham. Vi regner med at han har tenkt å reise videre til Mexico, men av en eller annen grunn har han ikke forsøkt det ennå. Likevel er han en sleip liten jævel. Ved to anledninger har vi trodd at vi skulle klare å fange ham, men begge gangene kom han seg unna. Men ikke i kveld. I kveld bestemte Donaldson seg for å dra på en liten utflukt til en sportsbar, helt alene. Det er perfekt for oss. Så snart noen kjenner igjen David, er det lett å forutse hvordan de reagerer. Og noen kommer til å kjenne ham igjen tidligere fotballspiller og lokal helt David tiltrekker seg oppmerksomhet slik Nordpolen tiltrekker seg en kompassnål. Og så burde det være en lett sak å få Donaldsons udelte oppmerksomhet. David spanderer kanskje noen drinker for 8
å få ham på gli, eller inviterer ham hjem til seg for å se på Heismann-trofeet eller Super Bowl-ringene. Hva som helst for å få ham med utenfor. Etter det blir det en liten tur ned til sentrum, litt papirarbeid, og fem tusen dollar inn på kontoen vår i morgen tidlig. Lettjente penger. Særlig for meg. I natt er jeg bare sjåfør. Så hvorfor tar det så lang tid? Jeg ruller på skuldrene. Jeg har lyst på et deilig, kjølig bad. Jeg vil få av meg disse klærne. Kom igjen, David, gjentar jeg som et mantra. Se å bli ferdig med dette. Jeg orker ikke å vente lenger. Denne stanken begynner å gå meg på nervene. Hvis jeg går bort til den andre siden av parkeringsplassen, kan jeg kikke inn gjennom døren til baren og finne ut hva som foregår. Kanskje David trenger litt hjelp. Det er ikke umulig at et kort skjørt og høye hæler kan virke mer forlokkende på Donaldson enn trofeer og store diamantringer. Og hvis de er på vei ut, kan jeg bare skynde meg tilbake til bilen. Alt annet er bedre enn å sitte her i denne håpløse bakgaten. Jeg begynner å gå over plassen. Den dundrende bassen får hele området til å riste, og musikken blir høyere for hvert skritt. David må da ha blitt døv for lengst. Men lyden er ikke så høy at den overdøver en velkjent stemme som brøler ut i den andre enden av parkeringsplassen: Hei, Donaldson, hvor har du tenkt deg? Pokker. Et eller annet har gått galt. Jeg snur og springer tilbake til bilen, hører tunge, løpende trinn før jeg ser to skyggeaktige skikkelser komme farende mot meg. Her er det ikke tid til pepperspray eller elektrosjokkvåpen. Og ikke tale om at jeg skal la den fyren slippe unna for tredje gang. Jeg tar pistolen min, kaliber.38, ut av holderen i beltet, trek- 9
ker pusten dypt og venter til de kommer litt nærmere før jeg tar et skritt frem. Pistolen har den ønskede effekten. Donaldson bråstopper med blikket klistret til våpenet som peker mot ham. Hva er dette? Hva er det dere vil? Ansiktet hans har mistet all farge, og det ligner ikke bildet på etterlysningsplakaten det er smalere og mer ondskapsfullt. De svarte øynene ligger dypt inne i hodet, og gløder som katteøyne i halvmørket. Det er noe foruroligende ved de øynene, men jeg skyver tanken unna og klistrer på meg et strålende smil. Jeg skal gi deg et hint. Du har en avtale i retten i morgen. Av en eller annen grunn er din kone redd for at du ikke skal møte opp. Kanskje det har noe å gjøre med den blondinen du henger sammen med. David stiller seg bak ham. Han tar håndjernene opp av lommen og lener seg frem mot Donaldson. Så vi skal følge deg. Ingen grunn til å takke oss. Det er kausjonisten som spanderer. Donaldson smiler, munnen hans lager en kald, humørløs grimase. Jobber dere for Reese? Hvorfor sa dere ikke det? Hør her, jeg har penger. Jeg gir dere det dobbelte av det han betaler dere, nå med det samme. Han tar et skritt mot meg og løfter hånden mot en lomme i jakken. Jeg går bakover samtidig som David griper etter hånden hans. Opp mot bilen, bjeffer David. Spre bena. Men forbløffende raskt dukker Donaldson under armen hans og løper av gårde over parkeringsplassen igjen. David stønner. Jeg nekter å tro det, for pokker. Anna, start bilen. Jeg skal stoppe den jævelen om jeg så må skyte ham i ræva for å klare det. Jeg kan ikke huske sist noen klarte å komme seg unna David. Så snart han slår kloa i noen, pleier de å holde seg 10
der. Dette er virkelig irriterende. En sarkastisk bemerkning om Davids slepphendthet ligger på leppene mine, med da et skudd eksploderer bak meg, visner den vekk. Et øyeblikk står jeg som fastfrosset med hånden på bildøren. Nå hører jeg ikke lenger løpende føtter. David er forsvunnet. Jeg krøker meg sammen og beveger meg rundt bilen. Hvor er han? Skjøt han virkelig mot Donaldson? Har Donaldson et våpen? Pokker, vi hadde ikke fått sjansen til å ransake fyren. Jeg kjenner smaken av galle bak i halsen. Hvorfor skriker ikke David til meg? Jeg strammer grepet om pistolen og retter meg opp. Han må være skadet, ellers ville han ha ropt. Jeg anstrenger meg så voldsomt for å se hva som er foran meg, at jeg er helt uforberedt når angrepet kommer bakfra. Plutselig står Donaldson ved siden av meg og vrir den høyre armen min bak på ryggen. Smerten får hånden min til å åpne seg automatisk, og jeg ser pistolen skli bortover fortauet. Og så blir jeg smelt inn i bilen. Nå, tøffing, sier han. Hva har du tenkt å gjøre nå? Munnen hans lukter av alkohol og sinne. Han har slått pusten ut av meg, og jeg gisper etter luft. Det kjennes som om den høyre armen min skal brekke. Jeg kjemper for å få puste, for å skjule redselen i stemmen. Han er altfor sterk. Slipp meg, Donaldson. Du brekker armen min. Han ler og vrir armen enda høyere opp. Hvor er partneren din, hva? Kanskje du er mer samarbeidsvillig uten ham. Jeg prøver å rette meg opp for å lette presset mot armen, men han skyver meg lett inn mot bilen igjen. Han går på noe, det må han gjøre. Jeg klarer ikke å kontrollere ordene, de bare fosser ut av meg. Hør her, Donaldson, du har allerede loven etter deg. Jeg vet at David må være skadet. La meg hjelpe ham. Vi er ikke politi. Du vet at du kan gå herfra nå. Ikke gjør det verre for deg selv. 11
Han ler fortsatt, en lyd så hard og skurrende at jeg synes den brenner mot kinnet mitt. Hva får deg til å tro at jeg har det travelt med å komme meg vekk herfra? Kroppen hans nagler meg til bilen. Hendene hans begynner å klå på meg. Magemusklene mine trekker seg sammen. Jeg skyver fra mot ham, kjemper for å få overtaket. Noen må ha hørt skuddet i baren. De kommer ut snart. Men han skakker bare på hodet og ser mot bygningen. I det bråket? Jeg tror ikke det. Kom igjen, bare skrik. Jeg gjør det, hyler til jeg får vondt i halsen. Men levenet fra baren svelger skrikene mine. Ser du? Hva var det jeg sa? Han fomler med knappene i blusen min. Jeg synes vi skal bli bedre kjent, synes ikke du også? Han gir opp knappene og river blusen opp, snur meg brutalt rundt så jeg kommer ansikt til ansikt med ham. Jeg prøver å kjempe imot. Jeg er én sekstifem og veier femtiseks kilo. Han er ikke mye høyere eller tyngre, men han overmanner meg som om jeg var et barn. Han griper meg i håret og drar hodet mitt bakover med et rykk. Så får han opp døren og dytter meg inn i baksetet. Jeg klorer ham i ansiktet og på halsen, og blodet som pipler frem, ser svart ut i mørket. Han oppfører seg som om han ikke merker smerten. Jeg er klemt under ham, vrir meg og prøver å kaste ham av meg, men klarer det ikke. Han har løsnet på buksene, holder meg fast med den ene hånden og prøver å åpne smekken med den andre. Jeg har ikke plass til å sparke ham, så i desperasjon stikker jeg hånden mellom bena hans, tar tak og klemmer til. Jeg ser ikke slaget komme i mørket. Det er et kort blaff av farge som eksploderer for øynene på meg. Og så er det ingenting.
2 Jeg vil ikke våkne. Jeg befinner meg i en varm, mørk kokong, flyter trygt i den. Men et blendende lys trenger seg inn i mørket. En eller annen tvinger øynene mine opp. Jeg skyver hånden vekk. Den kommer tilbake. I det fjerne hører jeg min egen stemme. Kan du se å slå av det fordømte lyset? En humrende latter. Hun er tilbake, doktor. Stemmen er kjent. Jeg åpner øynene. David? Jeg er her, jenta mi. En hånd griper forsiktig tak i min. Hvordan føler du deg? Jeg prøver å snu på hodet, men smerten stopper meg. Jeg løfter hendene og tar på ansiktet mitt, kjenner en stor, øm kul og skjærer en grimase. Ikke så veldig bra. Hva skjedde? Han svarer ikke. Jeg prøver å konsentrere meg, anstrenger meg for å snu hodet langsomt dit stemmen hans kommer fra. Jeg vet det er noe jeg burde huske noe som sender en iling av frykt gjennom den omtåkede forvirringen. David sitter ved siden av meg i en rullestol, med hodet stikkende opp av en nakkekrage som ser så trang ut at den må skjære seg inn i huden. Det der ser jammen behagelig ut, sier jeg mørkt. Hvor er vi? Men så kommer noen og stiller seg mellom oss. Han er høy og tynn med en bustete manke av rødt hår. Han er kledd i legefrakk, og om halsen hans henger et stetoskop. Han smiler ned til meg. Du er på County General Hospital, Anna, sier han. Jeg heter Grant Avery og er lege her. Det er jeg som har behandlet deg. 13
Meg? Hvorfor det? Så snart jeg har spurt om det, glimter noe farlig til igjen, som et tåkete bilde i bakhodet mitt, og jeg krymper meg uten å vite hvorfor. David triller nærmere. Alt kommer til å bli bra. Dr. Avery nikker. David har rett. Det kommer til å gå helt fint med dere begge. Husker du hva som skjedde med deg? Det banker i tinningene. Jeg løfter hånden for å klemme vekk smerten, og legger merke til nålen som stikker inn i håndbaken. Ildrødt blod strømmer gjennom slangen. Nei. Har jeg vært her lenge? Siden like før daggry i går, svarer legen. I går? Jeg kaster et blikk på David. Har jeg vært bevisstløs siden i går? Det langsomme, gode smilet til David når ikke helt frem til øynene. Du ble litt vill i ambulansen, sier han. Du har vært neddopet etter det. Ambulansen? Jeg gjentar ting hele tiden. Jeg klarer ikke å holde opp, for det er ikke fornuft i noe av det han sier. Hvilken ambulanse? David kikker opp på dr. Avery. Kanskje du burde fortelle henne det. Noen burde fortelle meg det. Jeg prøver å lyde overbevisende, selv om jeg begynner å lure på om jeg egentlig vil huske dette. Hva som enn skjedde, så var det tydeligvis ikke noe bra. Det er dr. Avery som bryter tausheten. Du har vært gjennom litt av en prøvelse, men jeg kan forsikre deg om at de fysiske skadene ikke på noen måte kommer til å gi deg varige mén. Han kaster et blikk på armbåndsuret sitt før han ser på meg igjen. Du er svært forslått. Du har en stygg hevelse i pannen det er derfor du har vondt i hodet. Det er nok derfor du ikke husker noe heller. Men det er det vi kaller retrograd amnesi hukommelsestap. Du har to blå- 14
veiser, men ingen hjernerystelse. Øynene dine er ikke skadet. Han tier igjen og kaster et nytt blikk på klokken. Skulle du vært et annet sted? Jeg blir mer irritert for hver gang han ser på klokken. Jeg har et bestemt inntrykk av at det er noe mer, og at den godeste legen haler ut tiden. Han er heldigvis skamfull nok til å rødme litt. Nei, selvsagt ikke. Jeg hadde bare håpet at psykologen hadde kommet før jeg Psykologen? Nå våkner redselen igjen. David reiser seg fra rullestolen og kommer bort til sengen min. Fingrene hans klemmer om min venstre hånd, men jeg skyver ham vekk. Hvorfor skulle jeg trenge en psykolog? Dr. Avery ser ned på meg. Jeg merker at han nøler, men det er ikke opp til ham om han skal fortsette eller ikke det er opp til meg. Fortell meg det. Er du sikker? Psykologen kommer om en liten stund. Det er kanskje bedre for deg å ha en kvinne her. Eller kanskje vi skal ringe noen i familien din. Han kaster et blikk på partneren min. David antydet at du kanskje ville vente med det, men det er det du som avgjør. Jeg ser også på David, men ansiktsuttrykket hans er så alvorlig og trist at jeg blir enda reddere. David har rett i det med familien, sier jeg stille. Fortell meg nå hva i helvete som skjedde. Jeg river blikket løs fra David og venter på at legen skal fortsette. Du ble utsatt for et seksuelt overgrep, Anna. Stemmen hans er forretningsmessig, behersket. Nå slipper han meg ikke med blikket. Du har betydelige skader i underlivet. Armene dine er stygt forslått, og du mistet mye blod fra et sår i halsen. Politiet tror vedkommende som gjorde det, prøvde å skjære strupen over på deg. Heldigvis fikk han det ikke til, men du måtte få blodoverføring. Vil du at jeg skal fortsette? 15
Fingrene mine kjenner på bandasjen på halsen. Prøvde noen å voldta og kutte strupen på meg? Kan det være mer enn det? Det går opp for meg at dr. Avery venter på svar, og jeg nikker. Fortsett. Han nikker også, og blikket hans holder meg fast uten å blunke. Siden det var tegn til penetrering, måtte vi ta en graviditetstest. Den var negativ. Men det er andre prøver som det tar lengre tid å få svar på. Vi sjekker for seksuelt overførbare sykdommer, hepatitt Han nøler litt. HIV. Han ramser opp en smørbrødliste av grusomheter med fjern, mekanisk stemme. Da stemmen blir borte, blir blikket hans det også, han slipper meg løs igjen. Det må være noe galt her. Jeg kaster et blikk på ansiktet til David. Han klarer ikke å skjule sannheten. Jeg husker det ikke, hvisker jeg. Kanskje det er bra. David og dr. Avery veksler blikk. Og så tar legen en journal fra fotenden av sengen og går mot døren. Jeg skal la dere være alene litt, sier han. David ser etter ham til døren lukker seg. Anna, sier han lavt. Jeg er så lei for det. Jeg presser håndflatene mot øynene. Nå vet jeg hvorfor jeg er her, men jeg kan fortsatt ikke huske hvordan jeg havnet her. Fortell meg hva som skjedde. Er du sikker på at du er klar for det? Kommer jeg noen gang til å bli det? Ja. David setter seg forsiktig på sengekanten. Han tar den venstre hånden min igjen og stryker ømt over den. Jeg skal fortelle deg det jeg vet.
3 Stemmen til David er uvanlig nølende da han begynner. Jeg rotet det til, Anna, sier han. Jeg skulle ha skjønt at Donaldson gikk på dop da jeg så ham i baren. Han var skvetten og ukonsentrert, men han drakk ikke. Da han fant ut hvem jeg var, virket han oppriktig interessert i å bli med meg. Vi kom ut, og plutselig begynte han å løpe. Først trodde jeg han hadde forstått hvorfor jeg var ute etter ham. Men han sa ingenting, bare satte av gårde. Stemmen hans dør vekk, han venter, antagelig på at jeg skal vise tegn til at det han sier lyder kjent. Det gjør det ikke. Jeg rister på hodet og vinker med hånden for å få ham til å fortsette. David stryker hånden over øynene. Jeg ropte at han skulle stanse. Du var ved bilen. Han sprang rett mot deg, og du stoppet ham. Det var da han fant ut at vi var sendt av Reese. Han tilbød oss penger for å la ham gå. Før vi rakk å sette håndjern på ham, stakk han av igjen. Den lille drittsekken kan virkelig løpe. Men jeg tok ham igjen mellom to biler. Han snudde seg mot meg, og jeg sverger, Anna, han begynte å knurre og glefse som en gal hund. Denne fyren er virkelig gal, tenkte jeg. Han kom mot meg, så fort at det var som i en tåke. Han smalt inn i meg, og jeg mistet balansen og falt og slo kneet mot en støtfanger. Jeg slo nok hodet mot noe også, for så husker jeg ikke mer før jeg våknet. Det var stille og jeg hadde den verste hodepinen jeg har hatt i hele mitt liv. Han tier igjen, og blir rød i ansiktet. For en tåpelig ting å si. Hodepine er vel ingenting sammenlignet med 17
Jeg løfter hånden, utålmodig og irritert. Hold opp, David. Du ble også skadet. Du kunne ikke noe for det som skjedde med meg. Bare fortell meg det du husker. David reiser seg fra sengen og begynner å trave frem og tilbake. Det var så mørkt på parkeringsplassen. Jeg skjønte at klokken måtte være over to, for det var stille, og de fleste bilene var borte. Jeg ropte på deg, men det kom ikke noe svar. Omtrent samtidig som jeg klarte å komme meg på bena, hørte jeg en eller annen som skrek. Bartenderen og noen andre av de ansatte fant deg på vei ut. De skremte nok bort Donaldson. De så en mann som løp sin vei, men han var for rask til at de kunne se hvem det var. De ringte etter hjelp. Han har sluttet å trave, og nå ser han på meg og venter på en reaksjon. Problemet er bare at jeg ikke vet hvordan jeg skal reagere. Jeg ser blåmerkene, kjenner smertene og ser blodet som strømmer gjennom slangen i håndbaken min. Men jeg husker ikke. Det er som om jeg hører om noe fryktelig som har skjedd en som står meg nær. Jeg føler avsky, ja, og sinne, men det er ikke personlig. Ikke ennå, i hvert fall. Plutselig kommer jeg på noe David sa tidligere. Dette var for tjuefire timer siden. Du fortalte at jeg ble dopet ned fordi noe skjedde i ambulansen. Hva var det jeg gjorde? Et lite smil rykker i munnvikene til David, men han kveler det og blir alvorlig igjen. Du ga ambulansesjåførene litt av et sjokk. Du var bevisstløs da de lukket bildørene, og så klikket du helt. Du langet ut og holdt på å brekke kjeven på en av dem. Jeg måtte hjelpe dem med å holde deg nede. Du var helt vill, bablet noe om ville dyr og at du var blitt bitt. Dr. Avery sier det var en reaksjon på såret i halsen og det voldsomme overfallet Donaldson utsatte deg for, men han ville ikke ta sjansen på at det kunne skje igjen. Så han bedøvet deg for å kunne vekke deg gradvis opp igjen. Slik han gjorde i morges. 18
I morges. Utmattelsen skyller over meg, og jeg lukker øynene. Jeg merker at David beveger seg ved siden av meg, kikker opp og ser at han bøyer seg mot meg. Ansiktet er stivt av bekymring. Jeg prøver å smile, men musklene i ansiktet mitt har låst seg. Det beste jeg får til er en grimase, og den får David til å stramme kjeven enda mer fortvilet. Han griper hånden min igjen og klemmer den. Anna, hva er det? Har du vondt? Skal jeg tilkalle legen igjen? Antagelig må du det. Jeg titter ned. Han må nok spjelke beina i hånden min når du knuser dem. Han slipper det knugende taket. Unnskyld. Jeg har kjent partneren min lenge, og vi har befunnet oss i noen ganske tøffe situasjoner, men jeg har aldri sett ham redd før. Det er forvirrende, særlig fordi jeg vet jeg burde føle meg verre enn han gjør. Hvorfor gjør jeg ikke det? Er det bare på grunn av hukommelsestapet? Er jeg i sjokktilstand? Jeg trekker pusten dypt, holder den og puster ut igjen. David, det går bra. Jeg kommer til å bli helt fin igjen. Du har snakket med politiet, ikke sant? Hva sa de? Har de tatt Donaldson? Han rister på hodet og drar irritert i støttekragen. Nei, Donaldson er fortsatt på frifot. Men de kommer til å få tak i ham, og når de gjør det, kan han ikke nekte for at han angrep deg. De har blod og hår fra bilen. Hudrester som du hadde under neglene. I et glimt ser jeg for meg en laboratorietekniker et eller annet sted, som åpner en eske med mitt navn på og tar ut forseglede konvolutter med blodprøver og hudprøver. Bevis for hva Donaldson gjorde mot meg. Og så tvinger jeg meg til å lytte til det David sier. Sædrester, vaginale sekreter Plutselig går det visst 19
opp for David hva det er han beskriver bevis for voldtekt og han tier brått. Uansett, sier han etter en lang stund. Så snart du orker, vil de ta opp forklaring av deg. Og hvis vi har flaks, kan du avgi forklaring meget snart, lyder en stemme fra døråpningen. Dr. Avery har kommet inn i rommet igjen. Han går bort til David og stiller seg ved siden av sengen, han også. For første gang ser jeg rynkene som kommer frem rundt øynene hans når han smiler til meg. Et smil som varmer. Blodprøvene er snart klare, Anna, sier han. Hvis du føler deg i form til det, ser jeg ingen grunn til at du ikke kan utskrives i kveld. Han ser på David. Jeg regner med at du sørger for at hun kommer seg hjem? Øynene til David blir store. Kommer seg hjem? Det er for tidlig. Hun har ikke snakket med psykologen. Og sa du ikke at hun hadde mistet mye blod? Hun kan ikke være sterk nok ennå. Legen bryr seg ikke om Davids protester, men går rundt sengen og tar ut slangene som er festet til kroppen min. Det er to stykker, en med en klar væske som drypper inn i armen min, og den andre er blodslangen som er festet til håndbaken. Det svir litt når han drar ut nålen og klemmer en kompress mot såret, før han ber meg om å holde den selv. Jeg legger fingrene mine over hans, og han slipper. Anna bør føle seg sterkere nå, sier han og legger de dyktige, smidige fingrene mot håndleddet mitt. Han ser på Rolexen i stål mens han teller pulsslagene. Du gjør det, ikke sant? Jeg gjør det. Idet tanken slår meg, reagerer jeg på merkelig vis. Jeg oppdager at jeg smiler et ekte smil til legen. Han smiler tilbake og nikker. Men David er tydeligvis ikke overbevist. Det er for tid- 20
lig, insisterer han. Hun har ikke fått tilbake hukommelsen engang. Tenk om alt det Donaldson gjorde mot henne kommer tilbake når hun er alene? Det kan umulig være bra. Det ser ut som om dr. Avery tenker over det. Kanskje du har rett, sier han. Anna, hva synes du om å være alene? Hvis du er bekymret for det, kunne du kanskje være hos familien din noen dager? Familien min? Det kommer ikke på tale, men det sier jeg ikke. Nei. Foreldrene mine dro til Europa i går. Dessuten kan jeg ta vare på meg selv. Ikke ennå, nei, sier David. Han begynner å gå meg på nervene. David, hvis dr. Avery mener jeg kan være alene, så er det vel ikke noe problem? Jeg liker det bare ikke. Max er borte Jeg skvetter til når han nevner navnet på kjæresten min. Jeg har ikke tenkt på Max siden overfallet. Jeg er ikke klar for å tenke på ham nå. Jeg ser på dr. Avery. Det er kanskje noen andre, sier jeg. Jeg har en god venn. David stirrer sint på meg. Han vet hvem jeg tenker på. Ikke Michael. Hvorfor ikke? Han ser på meg som om jeg må være gal som i det hele tatt overveier det. Men jeg har mine grunner til å tenke på Michael, grunner jeg skal fortelle David om når vi er alene. Men foreløpig bare rister jeg på hodet. David, hvem andre er det? Hvis du ikke vil at jeg skal være alene, så må det bli Michael. Nei, insisterer han. Det må ikke bli Michael. Du kan bo hos meg. Jeg ler høyt. Å, ja, det var en god idé. Da kommer kjæresten din til å bli glad. Gloria hater meg fra før av. Hvis jeg bor hos deg, blir du nødt til å smake på maten min før 21
jeg spiser den, og sitte vakt om natten for å passe på at hun ikke knivstikker meg mens jeg sover. Ansiktsuttrykket hans forandrer seg fra bekymret til indignert. Gloria hater deg ikke. Hvorfor sier du slike ting? Men før jeg rekker å svare, stiller dr. Avery seg mellom oss med et bekymret drag om munnen. Det var ikke meningen å starte en diskusjon her, sier han til David med et snev av utålmodighet i stemmen. Det er virkelig opp til Anna om hun vil være alene eller ikke. Og hvis hun ikke vil det, så er jeg sikker på at hun er fullt i stand til å velge hvem hun føler seg mest komfortabel sammen med. Jeg kikker opp på dr. Avery, litt overrasket over at han stiller opp for meg på denne måten. Men jeg merker også hvordan det får David til å reagere. Den strenge stemmen til dr. Avery får ham til å reise bust. Jeg ser av den sammenbitte kjeven og den lille blodåren som begynner å banke i pannen hans, at det er like før han forteller dr. Avery akkurat hva han kan gjøre med meningene sine. Jeg løfter hodet opp fra puten. Ja vel, gutter, kan vi ta et skritt tilbake her? Det går et langt øyeblikk før de to mennene slipper hverandre med blikket og snur seg mot meg igjen. David, jeg setter pris på at du bekymrer deg for meg. Det mener jeg virkelig. Men Gloria kommer ikke til å like at jeg bor hos deg Han løfter hånden for å protestere, men jeg vet hva han skal si og avbryter ham. Det spiller ingen rolle hvilken grunn hun har for det. Hun hater tanken på at jeg har noe med deg å gjøre i det hele tatt. Hun tror du begynte i dusørjegerbransjen på grunn av meg og ikke omvendt. Dr. Avery ser fra den ene til den andre. Hvordan havnet egentlig dere to sammen? David overhører spørsmålet. Faktisk prøver han iherdig å overse dr. Avery, så jeg svarer. David likte ikke utsiktene 22
han hadde som pensjonert fotballspiller: bruktbilselger eller sportskommentator. Jeg likte ikke å undervise. Vi svarte på samme annonse fra en kausjonist som trengte hjelp til å spore opp en rømling. Det viste seg at David og jeg arbeidet godt sammen, så det gikk ikke lang tid før vi startet vårt eget firma. David gir fra seg en gryntelyd. Og ingenting av dette har sammenheng med hvor du skal dra når du slipper ut herfra. Men det forklarer hvorfor Gloria hater meg. Hun tror det er min skyld at du ikke bor sammen med henne i L.A. Dr. Avery ser spørrende på David. L.A.? Igjen gjør David et stort poeng av å overhøre spørsmålet fra dr. Avery. Og igjen er det jeg som svarer. Gloria er toppmodell. Har du sett TV-reklamene for Victoria s Secret? Da vet du hvem Gloria er. Han ser imponert ut. De fleste menn blir det. Det er veldig irriterende. Hm. Vel. Det lyder litt skarpere enn jeg hadde tenkt. Jeg trekker pusten dypt inn og slipper den ut igjen. I hvert fall har Michael vært bestevennen min siden vi gikk på barneskolen. Han kan passe bedre på meg enn noen andre. David åpner munnen, men dr. Avery er raskere. Da er det bestemt. Anna, nå vil jeg at du skal prøve å stå opp. Jeg skal sende inn en sykepleier som hjelper deg med å dusje. Vi beholder deg her til vi er sikre på at du klarer å holde deg på bena, og så kan du ringe kameraten din. En voldsom blanding av sinne, avsky og vantro glir over ansiktet til David. Jeg nekter å tro det. Stemmen hans er forræderisk lav, og det er et dårlig tegn. Takk skal du ha, dr. Avery, sier jeg og vinker ham ut av rommet. La meg få snakke med David et øyeblikk før du sender inn sykepleieren. Raseriet stråler ut fra David som sjokkbølger. Heldigvis 23