Forskerlinje i helse- og sosialfag

2015 Forskerlinje i helse- og sosialfag NOTAT FRA ARBEIDSGRUPPE NEDSATT AV UHR

INNHOLD 1. Innledning... 2 1.1. Bakgrunn og mandat... 2 1.2. Tolkning av mandatet... 3 2. Dagens situasjon: Kompetansebehovet i sektoren... 3 3. Bakgrunn: Erfaringer fra forskerlinje medisin og forslag til forskerlinje i psykologi og odontologi... 4 4. Internasjonale utviklingstendenser som er relevante for Forskerlinje utvikling i Norge... 6 5. Forslag til en FL-modell for helse- og sosialfagene... 7 5.1. Rekruttering og opptak... 8 5.2 Struktur... 9 5.3. Samarbeid med praksisfeltet... 9 5.4. Mulige forskerlinjeløp- utfordringer og eksempler... 10 5.5. Hvilke institusjoner kan tilby forskerlinje?... 11 5.6 Økonomiske insentiver og kostnader... 12 6. Konklusjon... 12 1

1. INNLEDNING 1.1. BAKGRUNN OG MANDAT I 2002 ble det igangsatt «forskerlinje» (FL) ved de medisinske fakultetene. Ordningen kom som et resultat av sviktende rekruttering av medisinere til medisinsk forskning. I 2011 evaluerte NFR fagene biologi, medisin og helsefag. Evalueringen er siden fulgt opp gjennom NFR-oppnevnte ekspertpaneler, som i 2013 anbefalte at FL-ordningen utvides til andre fagområder enn medisin. Rådsmøtet i Nasjonalt råd for helse- og sosialfagutdanning (NHRS) besluttet våren 2014 å utrede en mulig FL- helse- og sosialfag. En viktig begrunnelse for vedtaket er at høgskolene og universitetene som utdanner helse- og sosialpersonell har varierende dekning av førstekompetente ansatte. På denne bakgrunn oppnevnte Universitets- og høgskolerådet (UHR) en arbeidsgruppe med mandat til å utrede følgende: formål og innhold for FL i helse- og sosialfag ulike tidsmessige innstegspunkter for en FL (2. studieår i bachelorprogrammet, ved starten på masterprogrammet, eventuelt andre løsninger) hvordan en FL kan organiseres der arbeidspraksis er et krav før opptak til en mastergrad ordningen med tanke på kombinasjon av 1) bachelorgrad og profesjonsspesifikke mastergradsprogrammer og 2) bachelorgrad og tverrfaglige mastergradsprogrammer problematisere kriterier for godkjenning av tema for doktorgradsarbeidet utrede samarbeid med praksisfeltet og mulighetene/behovet for at deler av doktorgradsperioden tas i praksisfeltet, jf. foreslått system for offentlig ph.d. SAK-tenkning: nettverkssamarbeid mellom 1) UH-institusjoner og 2) UH-institusjoner og praksisfeltet drøfte tiltak for å rekruttere FL-studenter eventuelt andre forhold som fremkommer i løpet av gruppens arbeid Gruppen har bestått av følgende medlemmer: Leder: Dekan Stephen Seiler, Universitetet i Agder Sekretær: Seniorrådgiver Mona Kolstø Otnæss, Høgskolen i Oslo og Akershus Forskningsleder Marit Solheim, Høgskulen i Sogn og Fjordane Professor Halvor Fauske, Høgskolen i Lillehammer Prodekan forskerutdanning, professor Jan H. Rosenvinge, Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet Førsteamanuensis Bente H. Kojan, Høgskolen i Sør-Trøndelag Fagsjef helsefaglig forskning Kirsten Lode, Stavanger Universitetssykehus/Helse Vest Gruppen har hatt tre møter i Oslo i løpet av høsten 2014 samt ett møte i januar 2015. Deretter har gruppen utviklet rapporten via mailutveksling. 2

1.2. TOLKNING AV MANDATET Arbeidsgruppen har tolket mandatet dithen at man skulle belyse følgende sammensatte spørsmål: «Forskerlinjen har fungert etter hensikten i medisin, hvordan kan man overføre konseptet til andre helsefaglige utdanninger, hvilke tilpasninger ville være nødvendige, og hvilke forutsetninger må være tilstede for at man kan forvente en liknende positiv effekt på forskerrektrekruttering over tid.» Arbeidsgruppen har valgt å innhente bakgrunnsinformasjon for å danne seg et bilde av sektorens fremtidige behov for forskningskompetanse. I tillegg har gruppen problematisert noen kritiske ulikheter mellom de forskjellige utdanningene som kan påvirke modellutviklingen. Gruppen har også skissert noen viktige forutsetninger for en FL-modell i helse- og sosialfagene. Arbeidsgruppen har valgt ikke å utrede mulige SAK-løsninger, men heller å utrede hvordan ordningen med FL-medisin kan tilpasses utdanninger som bygger på bachelor-master-ph.d.- modellen. Det må påpekes at utdanningene i sykepleie, vernepleie og til sosionom var sterkt representert i gruppen. Sammen med sykepleieutdanningens volum i Norge, har dette ført til eksemplifisering av forskerlinjens problemstillinger gjennom disse utdanningene. 2. DAGENS SITUASJON: KOMPETANSEBEHOVET I SEKTOREN Sentrale nasjonale føringer peker på FL som et viktig middel til å nå målet om å styrke norsk forskning på nasjonale og internasjonale arenaer, og på verdien av å bygge på erfaringer fra FL-medisin for å utvikle lignende ordninger for helse- og sosialfag. Oppfølgingsutvalget etter NFRs evalueringer av norske forskningsmiljøer (2013) fremmet således følgende anbefaling for å styrke miljøene: Utvalget foreslår at forskerlinjeordningen i medisin styrkes faglig og kapasitetsmessig samtidig som ordningen foreslås innført i odontologi og psykologi. Forskerlinjer står også sentralt i strategidokumentet HelseOmsorg21 (2014, s. 54-55): Som virkemiddel for å utvikle de menneskelige ressursene for fremtidens helseutfordringer i befolkningen anbefales det å videreutvikle forskerlinjen i medisin og utvide ordningen til andre helsefag. I begge dokumentene pekes Kunnskapsdepartementet (KD) ut som den ansvarlige politiske myndighet: Hovedansvarlig er KD i samarbeid med Forskningsrådet, universiteter og høgskoler. Det er også et behov for koordinering med sektordepartementer. Tiltaket krever økte ressurser. Tiltaket kan gjennomføres innen 1-5 år. (NFR, 2013). 3

En sentral begrunnelse for opprettelsen av en FL-helse- og sosialfag er rekrutteringsbehovet til vitenskapelige stillinger i sektoren. En gjennomgang av tilsatte i faste vitenskapelige stillinger i helse- og sosialfaglige utdanninger på høyere nivå i Norge i 2013 viser et betydelig gap mellom mål og faktisk andel tilsatte med førstestillingskompetanse. Den gjennomsnittlige andelen med kompetanse på førstestillingsnivå 1 er på 35% (tabell 1), og enda lavere (24%, se tabell 2) dersom man ser på andelen tilsatte i vitenskapelige stillinger med doktorgrad. Dette er langt under de måltallene sentrale institusjoner som er tungt inne i helse- og sosialfaglige profesjonsutdanninger har satt for andel tilsatte med førstestillingskompetanse. Eksempelvis har Høgskolen i Oslo og Akershus som mål at andelen tilsatte i førstestilling skal være 60% i 2015 mens Universitetet i Agder har et mål om 70% tilsatte i førstestilling i 2015. KD har også varslet skjerpet krav til andelen vitenskapelige ansatte for programmer som tilbyr mastergrad/ph.d.- programmer, og slike krav vil også bidra til å øke presset på rekruttering når puljen av kandidater med doktorgrad i flere av de helse og sosialfaglige disiplinene er langt mindre enn behovet. Andelen vitenskapelige tilsatte i sektoren som er over 60 år er betydelig for institusjoner som tilbyr høyere utdanning i helse- og sosialfag, og andre institusjoner i sektoren. Den naturlige avgangen har skapt og vil framover skape stor etterspørsel etter vitenskapelig kvalifisert personell, og denne avgangen vil få store konsekvenser for hele UH-sektoren. I tillegg vil det være et økt behov for forskerkompetanse i praksisfeltet. Meld. St. 13 (kap. 10) og HelseOmsorg21 peker på dette økte behovet, og viser også til at samarbeidet mellom praksisfeltet og undervisningssektoren vil bli enda viktigere i fremtiden. Samhandlingsreformen har økt utviklingstempoet i hele sektoren, og har gjort det viktig å integrere praksisfeltet i tiltak for å bedre kvalitet i forskning og utdanning. I denne sammenheng må det understrekes at rekrutteringsbehovet til vitenskapelig stillinger i utdanningssektoren ikke skal fylles på bekostning av koblingen mellom utdanning og praksisfelt. Forskningskompetansen som utvikles og anvendes gjennom en FL-helse- og sosialfag skal kunne overføres til praksisfeltet, og over tid gi tydelige gevinster for brukerne av helse- og sosialtjenesten. 3. BAKGRUNN: ERFARINGER FRA FORSKERLINJE MEDISIN OG FORSLAG TIL FORSKERLINJE I PSYKOLOGI OG ODONTOLOGI Medisin Omfattende rekrutteringsbehov til vitenskapelige stillinger førte til opprettelse av FL-medisin i 2002 etter et vedtak i Stortinget. Ordningen finnes ved alle universiteter som utdanner medisinere, og omfatter i første rekke prosjekter i de medisinske basalfagene. Forskerlinjen finansieres av KD via NFR med ca. kr 530.000,- pr. student. 1 Omfatter professor, førsteamanuensis, dosent og førstelektor. 4

FL-medisin gir grunnleggende opplæring i alle deler av forskningsproduksjonen, herunder design/metode, datainnsamling/analyse, produksjon av en vitenskapelig artikkel samt formidling. Studiets læringsmål er også å utvikle studentens evne til kritisk tenking og tolkning av data og litteratur, og ordningen skal forberede studentene på et avkortet ph.dløp som grunnlag for en forskerkarriere. Det er et mål å tilby et slikt løp for et forutsigbart antall FL-studenter hvert år for å fullføre ph.d.- graden. Totalt 120 stp. fordeles på FL-oppgaven (90 stp.) og 30 stp. i opplæringsdelen. Sistnevnte består av både FL-spesifikke og ordinære ph.d-emner. Innen starten på 5. studieår må FL-studenter ha 1 obligatorisk år forskning på fulltid, med permisjon fra medisinstudiet, som dermed blir forlenget til syv år. Deler av studiet kan gjennomføres ved en utenlandsk utdanningsinstitusjon. Dette kommer i tillegg til utvekslingsopphold som del av den ordinære medisinerutdanningen. Studentens kunnskapsoppbygging skjer i tett relasjon til en oppnevnt vitenskapelig veileder, gjennom å delta i aktivitetene i den forskningsgruppe studenten er tilknyttet, og gjennom miljøseminarer og andre faglige aktiviteter for alle FL-studentene. Erfaringer En nasjonal kartlegging (2015) viser lavt frafall (9%), og at nær 40% av tidligere FL-studenter har tatt en ph.d, mot 4% i en kjønn- og aldersmatchet kontrollgruppe av leger. Det er også et flertall (76%) av tidligere FL-studenter som er fornøyd/svært fornøyd med FL-ordningen. Mange fortsetter også med forskning i sine videre karriereforløp. Resultatene bekrefter tidligere evalueringer, og gir grunnlag for å hevde at de samlede ressurser som årlig avgis gir det ønskede resultat. Det er foreslått at tildelingen av midler til FL-medisin fra 2018 går direkte fra KD til universitetene. Over 12 års erfaringer viser også at det er en stor utfordring å «selge» FL-konseptet til studenter som har valgt sitt studium for en karriere i praksisfeltet, og ikke i akademia. Skal dette lykkes, må studentene få en klar forståelse av at det finnes prosjekter av høy vitenskapelig kvalitet, og som de kan gå inn i, samt at det finnes god tilgang på kvalifiserte og dedikerte veiledere. Erfaringene tilsier at det også må legges stor vekt på å etablere en proaktiv og tilstedeværende daglig ledelse som kan fremme et levende læringsmiljø. Odontologi og psykologi Ved UiB har odontologistudenter lenge hatt adgang til FL-medisin. Ved UiT implementeres en egen FL-odontologi fra høsten 2015, mens tilsvarende også vurderes ved UiO. KD mottok høsten 2014 en felles søknad fra UiO, UiB, NTNU og UiT om å opprette en FL-psykologi, og med håp om implementering høsten 2016. Malen for disse nye FL-satsningene er FL-medisin, og utgjør 120 stp. utover integrert master. Nye FL-ordninger vil i hovedsak rettes mot fagenes grunnforskningsportefølje. Spesifikt for psykologi er det lagt vekt på at en FL-ordning må supplere, ikke konkurrere med master (MA)-løpet i psykologi eller dobbeltkompetanseordningen. Sistnevnte er for øvrig forbeholdt 5

ferdige utdannede psykologer, og er i første rekke kompetansehevende for helsevesenet, ikke universitetet. Som for medisin skal de nye FL-ordninger bidra til at studentene tidlig i ordinært studieløp får etablert en forskeridentitet, og til at andelen studenter som oppnår ph.d-kompetanse på et tidligst mulig tidspunkt øker slik at man får et lengre samlet yrkesliv som aktiv forsker. Slik sett er intensjonen med FL-ordningen å motvirke effekten av naturlig avgang i akademia, og å tilby et konkurransedyktig alternativ til et ellers attraktivt arbeidsmarked i praksisfeltet. 4. INTERNASJONALE UTVIKLINGSTENDENSER SOM ER RELEVANTE FOR FORSKERLINJE UTVIKLING I NORGE Internasjonalt er det betydelige ulikheter i hvordan høyere utdanning er finansiert og organisert, noe som gir begrensninger når man sammenlikner FL-løsninger fra forskjellige land. Men det er samtidig viktige fellestrekk i forhold til implementeringen av den 3. syklus utdanningsmodellen som bidrar til økt kompetansebehovet på tvers av land. Derfor velger vi å avgi noe plass til erfaringer utenfor Norge. Kombinasjonen medisinsk utdanning og ph.d.- nivå forskerutdanning er ikke ny. Allerede i 1956 startet Case Western Reserve University det første MD-ph.d. programmet i USA. I dag finnes det 118 slike programmer på amerikanske universiteter, med de fleste internfinansiert av vertsinstitusjon. Av disse 118, har 43 fått statlig finansiering fra USAs National Institute of Health (NIH) under navnet Medical Scientist Training Programs (MSTPs). Hensikten med disse programmene er «å utvikle medisinske forskere som kan overføre oppdagelser fra laboratoriet til effektive behandlingsformer for pasienter». Kun 9% av søkerne til MSTP programmet tas opp hvert år til totalt 170 slike stillinger fordelt blant de 43 MSTP institusjonene. Programmet har for tiden 943 «trainees» fordelt over utdanningenes forløp. Modellen likner FL-medisin i Norge ved at finansieringen går direkte til vertsinstitusjonene, som har ansvar for opptak til programmet og administrasjon. De studentene som vinner fram i søknadsprosessen får maksimalt 6 års økonomisk støtte (stipend, reisestøtte, driftsstøtte). Vertsinstitusjonene identifiserer andre finansieringsmekanismer for å sikre best mulig gjennomstrømning for hele programmet med både MD og ph.d. som sluttmål. Til forskjell fra norsk FL-medisin tas studenter opp på MTSPprogrammet samtidig som de begynner sin medisinske utdanning, etter minimum tre års bachelorstudier. Tilsvarende MD/ph.d. programmer finnes også i flere europeiske land og i Australia med forskjellige grad av integrasjon mellom utdannings- og forskningsløpene. Tidlig rekruttering til et parallelt og intensifiert utdanningsløp virker å være et viktig fellestrekk. Forskerlinjer i sykepleievitenskap Sykepleierutdanningen er den største og mest utbredte helsefaglige utdanningen både i Norge og i alle andre vestlige land. Utviklingen kan spores fra diakonissene, til en integrert 6

del av sykehusdrift (skilt ut i 1962 i Norge), gjennom uavhengige sykepleiehøgskoler, til dagens akademisk løp hvor bachelor i sykepleie er organisert under høgskole- og universitetsutdanning. Bachelor i sykepleie er i dag et fundament for masternivåutdanninger i helsefaglige spesialiseringer og i sykepleievitenskap. Både bachelorog masterutdanningene gir videre grunnlag for ph.d.-løp. 3-syklus modellen med bachelor, master, og ph.d. preger også helsefaglige utdanninger internasjonalt. Det er kanskje ikke overraskende da at flere land også opplever økt behov for en integrert klinisk og forskningsmessig sykepleiefaglig kompetanse og for å fylle behovet for vitenskapelige stillinger i akademia. Dette behovet har fremmet utviklingen av «forskerlinje»-programmer i sykepleieutdanning. I USA er «bachelor-to-phd» programmer utbredt siden enkelte universiteter begynte med det for ca. 20 år siden. Programmene får ikke statlig finansiering som MSTP- programmet for leger. Kandidater med en ferdig bachelorgrad i sykepleie kan søke og tas opp i integrerte programmer hvis hensikt er å akselerere forskningskarrieren i sykepleievitenskap. Disse programmene gir muligheten for en student med BA-grad i sykepleie å fullføre ph.d.- utdanningen innen 4 år. Et eksempel på et slikt program fra University of Massachusetts Graduate School of Nursing er vist i tabell 3. I amerikansk sykepleie finnes også et mye mer klinisk rettet spor i form av den såkalte Doctor of Nursing Practice (DNP). DNP bygger på videreutdanninger i avansert sykepleie og sikter mot klinisk ledelse, organisatorisk og systemutvikling samt translasjonsforskning som bidrar til videreutvikling av pasientbehandling. Et eksempel på et DNP fra University of Massachusetts Graduate School of Nursing er vist i tabell 4 for å muliggjøre en innholdsmessig sammenlikning med «Bachelor - to - PhD» programmet. Utviklingen i USA har ført til et to-sporet utdanningssystem i sykepleie, der begge spor bygger på bachelorgraden. DNP-sporet krever mye klinisk erfaring og fører til toppkompetanse i klinisk sykepleie og ledelse, tett koblet til et klinisk, pasientsentret miljø. Ph.d.-sporet krever lite klinisk erfaring, men utvikler toppkompetanse i forskningsmetoder og andre kunnskapsområder som forbereder til en akademisk karriere. Svakheten med en forskerlinje i Norge som etterlikner kun ph.d.-sporet i den amerikanske modellen, ville være at man rekrutterer kandidater rett fra bachelorgrad og utdanner dem mot en akademisk stilling hvor de skal forberede studentene til klinisk arbeid, og hvor de skal forske på pasientrelevante problemstillinger, uten at de har vesentlig erfaring med pasientbehandling i praksis. Utvalget advarer mot en FL som er helt frakoblet praksisfeltet. 5. FORSLAG TIL EN FL-MODELL FOR HELSE- OG SOSIALFAGENE Forslaget som skisseres nedenfor bygger i store trekk på FL-medisin, men er tilpasset helseog sosialfagenes struktur og egenart. Til forskjell fra det seksårige integrerte profesjonsstudium i medisin har helse- og sosialfagene en mengde ulike bachelor- og 7

masterutdanninger med til dels store forskjeller i innhold og krav til praksis/turnus etc. Utvalget har derfor skissert et mer overordnet modellforslag, og ser for seg at eventuelle søkerinstitusjoner selv må utforme en søknad som ivaretar detaljnivået. Imidlertid er den faglige og rekrutteringspolitiske begrunnelsen for FL-medisin den samme for helse- og sosialfagene. Som for psykologi og odontologi, understrekes det at en eventuell FL-ordning må supplere, ikke konkurrere med master (MA)-løpene. 5.1. REKRUTTERING OG OPPTAK Arbeidsgruppens mandat var å drøfte om det er hensiktsmessig at FL-løpet starter i løpet av bachelorprogrammet eller på masterprogrammet. Utvalget ser utfordringene med å få til gode forskerlinjeløp parallelt med bachelorutdanninger fordi de allerede er pakket tett med obligatoriske emner og praksis. Arbeidsgruppen anbefaler derfor en modell der studenter søker om FL-opptak i løpet av bachelorgraden med oppstart rett etter bachelor. Det vil da innebære et FL-løp parallelt med masterstudiet. Arbeidsgruppen anfører de samme begrunnelsene her som for FL i medisin, psykologi og odontologi, knyttet til at en FL kan etablere en tidlig forskeridentitet og mulig forskerkarriere for å motvirke effekter av naturlig avgang og at studenter i første rekke velger helse- og sosialfag ut fra et mål om et yrkesliv i praksisfeltet, ikke i akademia. I helse- og sosialfagene tar mange en bachelor for å nå dette målet, og mange kommer tilbake for å fortsette med en master først etter mange år. Flere år med god avlønning i praksisfeltet kan gjøre det lite motiverende å ta fatt på en forskerutdannelse med lavere lønnet stipendiatstilling og med få år som eventuelt aktive forskere. Ulike kunnskapssyn og en forholdsvis kort tradisjon for forskning innenfor sosial - og helsefagene kan også komme til å bli en mulig utfordring for rekruttering av kandidater til et FL-løp. Søkerinstitusjoner der dette er aktualisert bør tydeliggjøre hvordan slike utfordringer tenkes løst. For masterprogrammer med praksiskrav vil modellen innebære en utfordring i å finne en god balanse mellom krav til «tilstrekkelig» klinisk/praktisk arbeidserfaring og «ønskelig» tidlig rekruttering av unge forskningsinteresserte til et FL-løp. Hvordan man skal håndtere dette bør utredes og spesifiseres av de institusjoner som velger å søke om å opprette en FL. En mulighet er at praksiskravet bortfaller. En annen mulighet er å etablere ordninger der samarbeidsprosjekter med praksisfeltet gjør at praksis kan kombineres med datainnsamling til FL-oppgaven. Det bør, spesielt i en etableringsfase for en forskerlinje, avsettes betydelige ressurser til å motivere studenter til å velge en FL og en mer akademisk løpebane, som i tillegg vil kreve ett år lengre studietid. Motiverings- og rekrutteringsarbeidet bør begynne tidlig, gjerne i løpet av 2. året av bachelorprogrammet. Det er videre urealistisk å forvente tilfredsstillende rekruttering til en FL uten økonomiske insentiver for søkerne som kompenserer for den utvidede og intensiverte utdanningstid som forventes. Opptaksgrunnlaget til FL vil kunne være 1) karakterer fra bachelor de første 4 semestre av bachelorgraden, 2) en søknad som signaliserer motivasjon og potensial for forskning og 3) et 8

personlig intervju for å vurdere motivasjon og prioritering i retning av å legge inn ekstra arbeidsinnsats. Pkt. 1-3 ovenfor vil danne grunnlag for et «betinget opptak». Søkerne til forskerlinjene vil naturlig nok ikke ha forskerkompetanse til å utforme sine egne prosjektsøknader ved opptakstidspunktet. For ikke å tape tid som går ut over gjennomstrømningsgraden må FLstudenter raskt knytte seg til en erfaren forsker/forskningsgruppe. Det endelige opptak forutsetter en formell kobling til en spesifikk forskningsgruppe og et spesifikt overordnet forskningsprosjekt. Når den koblingen er avklart, vil studenten i samarbeid med forskningsmiljøet og påtenkt veileder utarbeide en protokoll som beskriver studentens konkrete bidrag til det overordnede prosjektet. Her kan man for eksempel tenke seg at bacheloroppgaven bør fungere som en pilotstudie eller annen «inngang» til det fremtidige forskningsarbeid i FL. Det formelle opptaket til FL gjøres samtidig med opptak til master. Opptaksgrunnlaget bør være godkjent protokoll og oppfylte minimumskrav til samlet snittkarakter på hele bachelorstudiet. Bacheloroppgaven bør vektes særskilt i det formelle opptaket. 5.2 STRUKTUR Alle FL-studentene må ha ett års permisjon fra masterstudiet til forskning på fulltid. Studieløpet blir da 3-årig, og med 120 stp. i forskerlinjen i tillegg til masterstudiet. Disse 120 stp. fordeles slik: Obligatorisk opplæringsdel (30 stp.). Denne kan bestå av både definerte ph.d.-emner i relevante fagområder og nye emner spesielt for FL-ordningen. Minimum 5 stp. bør være fordypningsemner i kvalitative og/eller kvantitative metoder. Andre obligatoriske FL-aktiviteter. Dette kan være ikke stp-givende seminarer for FLstudentene FL-oppgave (90 stp.) som bør foreligge som en (eller flere) vitenskapelige artikler som skal være akseptert for publisering. Ved at emnene i den obligatoriske opplæringsdelen er på ph.d.-nivå samt at studentene produserer en eller flere vitenskapelig artikler i løpet av FL-perioden, vil studentene kunne gå videre i et avkortet ph.d.-løp der de får fritak for opplæringsdelen og får anledning til å bruke artikkelen(e) fra forskerlinjen inn i ph.d.--avhandlingen. Det er for øvrig reist en diskusjon knyttet til at FL-konseptet som sådan bryter med den gradsstrukturen som legges til grunn i Kvalifikasjonsrammeverket. Dette stiller store krav til form og innhold i konseptet og til taksonomien i læringsutbyttebeskrivelsene. 5.3. SAMARBEID MED PRAKSISFELTET Kunnskapsgrunnlaget for helse- og sosialfagene har tradisjonelt sett vært praksis- og erfaringsbasert. Likevel er det her et krav om å utvikle ny, og mer forskningsbasert kunnskap. Derfor er det et behov for forskningskompetente ansatte i praksisfeltet som både kan utvikle slik kunnskap, og som også har kompetanse i å implementere den kunnskap som allerede 9

finnes. Dette er en forutsetning for at praksisfeltet skal være i utvikling og bli en premissleverandør i utformingen av framtidens helse- og sosialtjeneste. Det er et stort behov for å øke forskerkompetansen ved høgskoler og universiteter, jfr. kompetansebehov og mål for sektoren som beskrevet under pkt. 2, se også tabell 1, samt Meld. St. 18, kap. 3. Virkemidler for å nå sektormålene er blant annet en FL-ordning, men også at sektoren får innspill fra praksisfeltet til fremtidige forskningsprosjekter. Slike praksisgenererte prosjekter kan være relevante for FL-studenter i helse- og sosialfag hvis de kan gjennomføres innen rammen av et normert FL-løp. Gitt fagenes historiske kobling til praksisfeltet ser utvalget også at praksisgenererte og praksisrelevante prosjekter kan motivere studenter i disse fagene til å søke seg inn på en FL. 5.4. MULIGE FORSKERLINJELØP- UTFORDRINGER OG EKSEMPLER Bachelorutdanningene i helse- og sosialfagene har flere fellestrekk i tråd med nasjonale rammeplaner, men er noe forskjellig bygget opp ut fra hva rammeplanene gir mulighet til. Disse forskjellene har blant annet å gjøre med 1) omfanget av vitenskapsteori og metode og når i studieforløpet dette er lagt inn i studieplanene, 2) hvordan praksisperiodene er bygget opp samt 3) omfanget av fordypningsoppgaven (bacheloroppgaven). F.eks. har Universitet i Stavanger Examen Philosophicum (10 stp.) som del av bachelorstudiet i sykepleie, barnevern og sosialt arbeid, mens andre bachelorstudier dekker rammeplanens overordnete krav om 6 stp. i vitenskapsteori og forskningsmetode på andre måter. Bachelorstudiene i sosialfag har såkalt utplasseringspraksis, og på de fleste utdanningene er omfanget 30 stp. Arbeid med bacheloroppgaven er lagt til siste semester i studiene. Omfanget av oppgaven varierer fra 10 til 30 stp., avhengig av hvordan opplæringen er lagt opp og prioriteringene ved de ulike studiestedene. Størst omfang har bacheloroppgaven når den er kombinert med opplæring i forskningsmetode. Dette betyr at det faglige grunnlaget som legges i bachelorutdanningen vil være forskjellig. Masterstudiene som bygger på de sosialfaglige bachelorutdanningene atskiller seg ved om de er fagspesifikke eller tverrvitenskapelige. De fagspesifikke masterstudiene omfatter barnevern samt i sosialt arbeid med fordypninger bl.a. i barnevern. De tverrvitenskapelige kan være i sosialfag, sosialfaglig arbeid med barn og unge eller kombinasjoner som sosiologi og sosialt arbeid, der det gis anledning til spesialisering i ett av fagene. Den forskjellen som har størst betydning for forskerlinjen, er omfanget av masteroppgaven som varierer fra 30 stp. til 45 og 50 stp. På denne bakgrunn kan det være at omfanget av masteroppgaven må justeres i forhold til arbeidet med FL-oppgaven. Siden tiden som brukes på FL blir relativt kort, vil det nok være nødvendig med en tilpasning av masterløpet slik at FL lar seg gjennomføre. Vi ser noe av det samme bildet i de helsefaglige utdanningene, eksemplifisert her ved sykepleieutdanningen. Etter ferdig bachelorgrad, vil det være mulig for studenter å søke direkte opptak til masterprogrammer i sykepleievitenskap, helse- og sosial informatikk, folkehelsevitenskap, helsevitenskap, og liknende. Men, vanligvis vil opptak til spesialistutdanninger (videreutdanninger eller masterutdanninger i anestesi-, intensiv-, 10

barn-, operasjonssykepleie eller liknende) kreve praksiserfaring. Mastergraden varierer fra 90 til 120 sp, og masteroppgaven varierer i omfang fra 30 til 60sp. Denne variasjonen vil nok føre til at FL-søkerinstitusjoner må utrede hvilke masterprogrammer som best kan kombineres med FL-opptak, med tanke på praksiskrav og oppgaveomfang. Et mulig forløp for FL-studenter i helse- og sosialfag kan være at Fl-studentene rekrutteres i 4. semester av bachelorstudiet. På slutten av det andre året gis et betinget opptak mens de i det siste året knytter seg til veileder og forskningsmiljø og bruker bacheloroppgaven som en pilotstudie eller annen inngang til forskningsarbeidet i FL (se 5.1, siste avsnitt). Masterstudiet utvides med 1 år, der studenten arbeider med FL-oppgaven. For å innarbeide ytterligere 60 studiepoeng fra FL i masterstudiet, kan studiet tilrettelegges ved at forskningsarbeidet legges til sommeren, samt ved at emner under opplæringsdelen løper parallelt med, og i tilknytning til opplæringen i masteremnene. 5.5. HVILKE INSTITUSJONER KAN TILBY FORSKERLINJE? Dersom en FL-helse- og sosialfag vedtas opprettet, bør finansierende instans ha ansvar for en utlysning, der det fremgår kravspesifikasjoner til søknad og søkerinstitusjoner, herunder eventuell andel egenfinansiering. Det ligger utenfor arbeidsgruppens mandat å peke på mulige søkerinstitusjoner. Utlysningen bør åpne for søknader både fra enkeltinstitusjoner og fra en gruppe institusjoner. Kvalitetskriterier som må dokumenteres for søkerinstitusjoner: Institusjonen: Må ha etablerte master- og ph.d.-utdanning(er) i helse- og/eller sosialfag. Forskningsmiljøet: Forskningsgrupper i FL-ordningen må ha sterk organisering og ledelse, samt god publiseringsaktivitet i anerkjente internasjonale tidsskrifter. Forskningsportefølje: Det må finnes pågående eksternfinansierte prosjekter som er aktuelle for FL-studenter å søke seg inn i. Forskningsveilederkvalitet: Det må være tilstrekkelig og stabil veilederkompetanse på ph.d-nivå. Infrastruktur: Dette omfatter en langsgående plan for rekruttering av FL-studenter, ressurser til en daglig ledelse med ansvar for rekrutteringsarbeidet, løpende oppgaver samt for å etablere et aktivt læringsmiljø for FL-studentene. Læringskvalitet: Studieplan for en FL må tilfredsstille kravene i Nasjonalt Kvalifikasjonssystem for høyere utdanning (Kvalitetsrammeverket). Øvrige elementer som bør fremkomme i søknaden: Dersom flere institusjoner søker samlet, må det fremgå hvordan samarbeidet skal organiseres faglig, administrativt og eventuelt økonomisk. 11

Hvordan søkerinstitusjonen(e) har eller har planlagt forskningssamarbeid med praksisfeltet. Hvordan en konkret studieplan forholder seg til Kvalifikasjonsrammeverket. Hvilke masterutdanninger som skal inkluderes i ordningen, og hvordan en FLstudieplan ivaretar eventuelle praksiskrav i slike utdanninger. Retningslinjer for opptak av eksterne studenter til forskerlinjen. 5.6 ØKONOMISKE INSENTIVER OG KOSTNADER Arbeidsgruppen konkluderer at uansett hvor sterke de forskningsmessige kvalitetene i et FLprogram er, vil det være avgjørende for konseptets suksess at tre økonomiske forutsetninger ivaretas: 1. De studentene som vil være ønsket som FL-studenter vil naturlig nok også være etterspurt i helsevesenet og øvrig praksisfelt. Derfor vil det være viktig å kunne tilby FL-studenter økonomisk kompensasjon under FL-perioden som et målrettet rekrutteringsfremmende tiltak. 2. For vertsinstitusjonene, vil en FL kreve økonomisk støtte for å markedsføre og administrere ordningen. 3. FL-studenter må ha tilgang til driftsstøtte. 6. KONKLUSJON 1. Arbeidsgruppen gir sin samlede tilslutning til at den administrative og faglige modellen for FL-medisin også er relevant for å øke forskningskompetanse i helse- og sosialfaglige utdanninger i Norge. Arbeidsgruppen har gjennom denne rapporten pekt på viktige forutsetninger for at en slik ordning skal kunne fremme rekruttering og gjennomstrømning slik at studenter innen helse- og sosialfagene kan oppnå ph.dkompetanse på et tidligst mulig tidspunkt og dermed få lange yrkesliv som aktive forskere. 2. Tidlig rekruttering fra bachelorutdanningen og gode ordninger for å rekruttere de beste og mest motiverte studenter er en viktig suksessfaktor for et FL-konsept. 3. Tydelig forankring til etablerte forskningsgrupper og pågående prosjekter av høy vitenskapelig kvalitet er en viktig suksessfaktor. 12

TABELL 1 PERSONALE I VITENSKAPELIGE/FAGLIGE STILLINGER I HELSE- OG SOSIALFAG I 2013 ETTER LÆRESTED OG STILLINGSKATEGORI. PROSENT. Merk at tallene for 2013 er foreløpige, da NIFU ikke har fått gjennomført alle kontrollene av Forskerpersonalregisteret ennå. En oversikt over hvilke læresteder og avdelinger/institutter som er inkludert finnes i vedlegg I. Professor Første- Øvrig Andel Andre faste Midler- Sum amanuensis førstestilling personale i førstestilling vitenskapelige/faglige tidige stillinger 3 Lærested stilinger 2 Diakonhjemmet høgskole 6 % 17 % 9 % 32 % 67 % 1 % 100 % Høgskolen i Buskerud 14 % 17 % 11 % 42 % 36 % 22 % 100 % Høgskolen i Molde 6 % 9 % 11 % 26 % 57 % 17 % 100 % Høgskolen i Bergen 3 % 22 % 9 % 34 % 56 % 10 % 100 % Høgskolen i Finnmark 4 0 % 7 % 19 % 26 % 74 % 0 % 100 % Høgskolen i Gjøvik 10 % 16 % 7 % 34 % 53 % 13 % 100 % Høgskolen i Harstad 2 % 14 % 16 % 31 % 60 % 9 % 100 % Høgskolen i Hedmark 9 % 15 % 3 % 27 % 64 % 9 % 100 % Høgskolen i Lillehammer 14 % 22 % 6 % 42 % 37 % 22 % 100 % Høgskolen i Narvik 5 % 35 % 10 % 50 % 45 % 5 % 100 % Høgskolen i Nord-Trøndelag 1 % 24 % 4 % 30 % 61 % 9 % 100 % Høgskolen i Oslo og Akershus 6 % 17 % 10 % 34 % 52 % 14 % 100 % Høgskolen i Sogn og Fjordane 2 % 7 % 10 % 18 % 69 % 13 % 100 % Høgskolen i Sør-Trøndelag 4 % 18 % 10 % 32 % 60 % 9 % 100 % Høgskolen i Telemark 1 % 13 % 10 % 24 % 63 % 13 % 100 % Høgskolen i Vestfold 4 % 14 % 14 % 33 % 55 % 12 % 100 % Høgskolen i Østfold 2 % 14 % 25 % 41 % 54 % 5 % 100 % Høgskolen i Ålesund 0 % 18 % 6 % 24 % 73 % 2 % 100 % Universitetet i Agder 8 % 17 % 17 % 42 % 47 % 11 % 100 % Universitetet i Nordland 6 % 6 % 22 % 34 % 63 % 3 % 100 % Universitetet i Stavanger 11 % 19 % 8 % 38 % 43 % 19 % 100 % Universitetet i Tromsø 14 % 15 % 5 % 35 % 26 % 39 % 100 % Totalt 7 % 17 % 10 % 34 % 52 % 15 % 100 % 1 Omfatter dosent og førstelektor. 2 Omfatter universitets- og høgskolelektor, amanuensis og faglig leder (instituttleder, dekan). Høgskolelærere er ikke med i tabellen. 3 Omfatter forsker, postdoktor, stipendiat og vit.ass. 4 Finnmarksfakultetet rapporterte personaldata etter gammel organisasjonsmodell, det vil si som Høgskolen i Finnmark, i 2013. Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret 13

TABELL 2 DOKTORGRADSANDEL BLANT PERSONALE INNENFOR HELSE- OG SOSIALFAG I 2013 ETTER STILLINGSGRUPPE OG LÆRESTED Merk at tallene for 2013 er foreløpige, da NIFU ikke har fått gjennomført alle kontrollene av Forskerpersonalregisteret ennå. En oversikt over hvilke læresteder og avdelinger/institutter som er inkludert finnes i vedlegg I. Lærested Professor Førsteamanuensis Øvrig førstestilling 1 Førstestilling samlet Andre faste vitenskapelige/faglige stilinger 2 Midlertidige stillinger 3 Totalt Diakonhjemmet høgskole 100 % 79 % 29 % 69 % 0 % - 22 % Høgskolen i Buskerud 91 % 93 % 0 % 68 % 3 % 100 % 33 % Høgskolen i Molde 100 % 100 % 0 % 58 % 0 % 0 % 14 % Høgskolen i Bergen 100 % 100 % 0 % 73 % 1 % 0 % 24 % Høgskolen i Finnmark 4-100 % 0 % 27 % 3 % - 8 % Høgskolen i Gjøvik 71 % 73 % 0 % 57 % 0 % 100 % 18 % Høgskolen i Harstad 100 % 75 % 0 % 39 % 0 % 0 % 11 % Høgskolen i Hedmark 88 % 85 % 0 % 75 % 0 % 25 % 19 % Høgskolen i Lillehammer 45 % 76 % 0 % 55 % 0 % 50 % 24 % Høgskolen i Narvik 100 % 100 % 0 % 80 % 9 % - 41 % Høgskolen i Nord-Trøndelag 100 % 78 % 0 % 68 % 2 % - 18 % Høgskolen i Oslo og Akershus 93 % 95 % 2 % 67 % 3 % 44 % 25 % Høgskolen i Sogn og Fjordane 100 % 100 % 0 % 45 % 4 % 100 % 13 % Høgskolen i Sør-Trøndelag 83 % 93 % 0 % 63 % 2 % 50 % 18 % Høgskolen i Telemark 100 % 100 % 14 % 65 % 2 % 0 % 16 % Høgskolen i Vestfold 100 % 100 % 0 % 56 % 7 % 0 % 22 % Høgskolen i Østfold 50 % 92 % 0 % 34 % 2 % - 15 % Høgskolen i Ålesund - 89 % 0 % 67 % 3 % 100 % 20 % Universitetet i Agder 80 % 95 % 5 % 56 % 3 % 40 % 26 % Universitetet i Nordland 100 % 100 % 0 % 36 % 0 % - 10 % Universitetet i Stavanger 92 % 95 % 0 % 74 % 6 % 88 % 35 % Universitetet i Tromsø 91 % 100 % 31 % 86 % 3 % 100 % 46 % Totalt 87 % 92 % 4 % 65 % 2 % 67 % 24 % 1 Omfatter dosent og førstelektor. 2 Omfatter universitets- og høgskolelektor, amanuensis og faglig leder (instituttleder, dekan). 3 Omfatter forsker og postdoktor. 4 Finnmarksfakultetet rapporterte personaldata etter gammel organisasjonsmodell, det vil si som Høgskolen i Finnmark, i 2013. Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret 14

Tabell 3. BSc to PhD program in Nursing Science - U. Massachusetts, USA Høstsemester 1.år Vårsemester 1.år Sommersemester 1.år Societal Forces Community Service Genomics in Community Learning Practicum Clinical Practice & Service Learning Advanced Pharmacotherapeutics Research Practicum Epidemiology Advanced Pathophysiology Elective Translating & Integrating Scholarship into Practice Høstsemester 2.år Vårsemester 2.år Sommersemester 2.år History and Philosophy of Nursing Science Qualitative Research Methods in Nursing PhD Practicum (consult with advisor) Quantitative Methods in Nursing Research Emerging Nursing Theories Statistical Analysis of Data Measurement and Instrumentation in Clinical Research Høstsemester 3.år Vårsemester 3.år Sommersemester 3.år State of the Discipline in Nursing Advanced Statistics Health Policy Grant and Proposal Writing Comprehensive Examination Høstsemester 4.år Vårsemester 4.år Sommersemester 4.år Dissertation Seminar Dissertation Seminar Tabell 4. Doctor of Nursing Practice Family nurse practitioners - U. Massachusets, USA 15

Høstsemester 1.År Translating & Integrating Scholarship into Practice Advanced Pharmacotherapeutics Societal Forces Integrating Graduate Nursing Education & Practice Inter-professional Community Service Learning Practicum (Fall through Spring) Genetics, Genomics and Pharmacogenomics Vårsemester 1.År Community Service Learning Practicum (continued from fall) Advanced Pathophysiology Principles of Epidemiology Advanced Health Assessment Advanced Health Assessment Practicum Sommersemester 1.År ANS Maternal & Child Health Elective course Høstsemester 2.År ANS for the DNP: Family Primary Care Nurse Practitioner Theory I ANS for the DNP: Family Primary Care Nurse Practitioner Practicum I Vårsemester 2.år ANS for the DNP: Family Primary Care Nurse Practitioner Theory II ANS for the DNP: Family Primary Care Nurse Practitioner Practicum II Sommersemester 2.år Organizational Systems and Healthcare Financing 4cr Elective Høstsemester 3.år Trends influencing the DNP Biomedical Informatics Health Policy for Healthcare Professionals Vårsemester 3.år Statistical Data Analysis Clinical Scholarship & Analytical Methods Quality and Patient Safety in Health Care Organizations Sommersemester 3.år DNP Capstone Prospectus NXXX Elective Høstsemester 4.år DNP Capstone Project I DNP APN Residency I Vårsemester 4.år DNP Capstone Project II DNP APN Residency II 16

Vedlegg I Enheter i universitets- og høgskolesektoren med utdanninger i helse- og sosialfag i 2013. Lærested og institutt/avdeling. Lærested DIAKONHJEMMET HØGSKOLE DIAKONHJEMMET HØGSKOLE DIAKONHJEMMET HØGSKOLE HØGSKOLEN I BERGEN HØGSKOLEN I BERGEN HØGSKOLEN I BERGEN HØGSKOLEN I BERGEN HØGSKOLEN I BERGEN HØGSKOLEN I BERGEN HØGSKOLEN I BUSKERUD HØGSKOLEN I BUSKERUD HØGSKOLEN I BUSKERUD HØGSKOLEN I BUSKERUD HØGSKOLEN I FINNMARK HØGSKOLEN I FINNMARK HØGSKOLEN I GJØVIK HØGSKOLEN I GJØVIK HØGSKOLEN I GJØVIK HØGSKOLEN I GJØVIK HØGSKOLEN I HARSTAD HØGSKOLEN I HARSTAD HØGSKOLEN I HARSTAD HØGSKOLEN I HARSTAD HØGSKOLEN I HARSTAD HØGSKOLEN I HEDMARK HØGSKOLEN I HEDMARK HØGSKOLEN I HEDMARK HØGSKOLEN I LILLEHAMMER HØGSKOLEN I MOLDE HØGSKOLEN I NARVIK HØGSKOLEN I NORD-TRØNDELAG HØGSKOLEN I NORD-TRØNDELAG HØGSKOLEN I NORD-TRØNDELAG HØGSKOLEN I NORD-TRØNDELAG HØGSKOLEN I NORD-TRØNDELAG HØGSKOLEN I NORD-TRØNDELAG Institutt Institutt for Sosialt Arbeid og Familieterapi Institutt for Sykepleie og Helse Institutt for Vernepleie og Ergoterapi - Avd. Rogaland Avdeling for helse- og sosialfag Institutt for bio- og kjemiingeniørfag Institutt for ergoterapi, fysioterapi og radiografi Institutt for sosialfag og vernepleie Institutt for sykepleiefag Senter for kunnskapsbasert praksis Fakultet for helsevitenskap Institutt for optometri og synsvitenskap Institutt for radiografi og helseteknologi Institutt for sykepleievitenskap Drammen Institutt for helsefag Institutt for sosialfag Avdeling for helse, omsorg og sykepleie Seksjon for helse, teknologi og samfunn Seksjon for sykepleie Senter for omsorgsforskning Østlandet Institutt for helse- og sosialfag Seksjon for barnevernpedagogutdanning Seksjon for etter- og videreutdanning Seksjon for sykepleierutdanning Seksjon for vernepleierutdanning Avdeling for folkehelsefag Institutt for idrett og aktiv livsstil Institutt for sykepleie og psykisk helse Avdeling for pedagogikk og sosialfag Avdeling for helse- og sosialfag Avdeling for helse og samfunn Avdeling for helsefag Reseptar - Namsos Senter for omsorgsforskning Midt-Norge Sykepleie - Levanger Sykepleie - Namsos Vernepleie - Namsos Fakultet for helsefag Institutt for atferdsvitenskap Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag Institutt for farmasi og bioingeniørfag Institutt for fysioterapi Institutt for helse, ernæring og ledelse Institutt for offentlig administrasjon og velferdsfag 17

Lærested HØGSKOLEN I SOGN OG FJORDANE HØGSKOLEN I SOGN OG FJORDANE HØGSKOLEN I SOGN OG FJORDANE HØGSKOLEN I SOGN OG FJORDANE HØGSKOLEN I SØR-TRØNDELAG HØGSKOLEN I SØR-TRØNDELAG HØGSKOLEN I TELEMARK HØGSKOLEN I TELEMARK HØGSKOLEN I TELEMARK HØGSKOLEN I VESTFOLD HØGSKOLEN I VESTFOLD HØGSKOLEN I VESTFOLD HØGSKOLEN I ØSTFOLD HØGSKOLEN I ÅLESUND HØGSKOLEN I ÅLESUND UIT NORGES ARKTISKE UNIVERSITET UIT NORGES ARKTISKE UNIVERSITET UIT NORGES ARKTISKE UNIVERSITET UNIVERSITETET I AGDER UNIVERSITETET I AGDER UNIVERSITETET I AGDER UNIVERSITETET I AGDER UNIVERSITETET I AGDER UNIVERSITETET I NORDLAND UNIVERSITETET I NORDLAND UNIVERSITETET I STAVANGER UNIVERSITETET I STAVANGER Institutt Institutt for radiografi og tannteknikk Institutt for sosialfag Institutt for sykepleie Avdeling for helsefag Institutt for barnevern, sosialt arbeid og vernepleie Institutt for helsefag Institutt for sykepleierutdanning Avdeling for helse- og sosialfag Avdeling for sykepleierutdanning Fakultet for helse- og sosialfag Institutt for helsefag Institutt for sosialfag Fakultet for helsevitenskap Institutt for helsefremmende arbeid Institutt for sykepleievitenskap Vestfold Avdeling for helse- og sosialfag Avdeling for biologiske fag Avdeling for helsefag Institutt for farmasi Institutt for helse- og omsorgsfag Institutt for medisinsk biologi Fakultet for helse- og idrettsvitenskap Institutt for folkehelse, idrett og ernæring Institutt for helse- og sykepleievitenskap Institutt for psykososial helse Institutt for sosiologi og sosialt arbeid Seksjon for Sosialfag Sykepleie og helsefag (SH) Institutt for helsefag Institutt for sosialfag 18