Jeg trodde jeg var en annen Notater fra arbeidet med bildeboken Garmanns sommer

Stian Hole (f. 1969) er bokdesigner og bildebokforfatter. Han er utdannet med hovedfag i visuell kommunikasjon fra Statens Håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. For Garmanns sommer (2006) fikk han bl.a. Brageprisen. Boka er under oversettelse til 10 land. Hans neste bok, Frimerkemannen, kommer våren 2008. Jeg trodde jeg var en annen Notater fra arbeidet med bildeboken Garmanns sommer På nettstedet www.secondlife.com finnes en alternativ virkelighet der du kan logge deg på og bli en annen. Det er et fristed for å utforske og eksperimentere med identitet. Har kan du velge en ny personlighet, utseende og yrke og reise til eksotiske steder, eller starte opp virksomheten du har drømt om. Et helt nytt liksomsamfunn vokser fram i cyberspace -- allerede over 9 millioner innbyggere da jeg sjekket i morges -- med egne regler og normer og sin egen logikk. Tilværelsen i Secondlife har flere likhetstrekk med livet i den virkelige verdenen, nå vokser også de mørkere sidene av samfunnet parallelt med at nye innbyggere kommer til. Det er vel ikke annet å vente enn at vi går med gamle sko inn i framtiden. Heller ikke uventet har det dukket opp en motbevegelse: www.getafirstlife.com, men det er en annen historie. Jeg lever mitt andre liv i bildebøkene. Her skaper jeg en verden i verden. Slik at jeg kan leve to liv parallelt. For det virkelige livet mitt aksellererer og nå går alt for fort, jeg henger nesten ikke med i svingene lenger. Det eneste jeg innser er at jo bedre jeg har det, desto mer gruer jeg meg til å dø. Den følelsen blir sterkere for hver dag. Så ved å jobbe med bildebokfortellingene i hodet kan jeg leve et liv til samtidig. Her kan jeg ta kontrollen og skru tempoet ned. Dessuten er jeg nysgjerrig på samspillet mellom de to #virkelighetene*: livet her ute i verden og den fiktive verdenen inni hodet mitt. Hva skjer når jeg flytter erfaringer, episoder og stemninger mellom de to stedene? Sannhet og løgn er relative størrelser Det er dette litt betente spørsmålet om samspillet mellom liv og diktning som jeg må innom før jeg kan si det jeg har på hjertet om bildeboka. Egentlig har jeg aldri forstått hvorfor alle skal spørre om forfatteren skriver om seg selv. Men nå blir jeg spurt om det er jeg eller et av barna mine som er Garmann. Selvfølgelig er det ikke det. Og om det var det, ville det ha noen betydning? Jeg har ikke levd eller skrivd lenge nok til å gi et kontant svar når spørsmålet dukker opp. I stedet har jeg øvd meg på å trekke pusten dypt og lene meg til forfatteren Oddmund Hagens refleksjoner rundt temaet. Han skriver: #Forfatteren er to personer, den faktiske og den fiktive, og det er i samspillet mellom disse to personene at litteraturen oppstår. Dermed vil sannhet og diktning gli over i hverandre, ingen kan si hva som er sant, hva som er diktning, ikke en gang forfatteren, for stoffet er hentet fra ulike faser i livet, fra ulike miljø, fra ulike sinnstilstander og komprimert i en tekst som danner sitt eget rom der løgn og sannhet er relative størrelser.* 1 Harald Rosenløw Eeg sier det samme med færre ord: #Jeg har kanskje dårlig hukommelse. Som gjør at jeg kan huske ting akkurat som jeg vil.* 2 Å være i #den andre verdenen*, den inni hodet, er også en øvelse i å skjerpe sansene -- noe som jeg håper å dra nytte av i begge tilværelsene. I arbeidet med bildebøkene forsøker jeg å trene opp en årvåkenhet for oftere å komme i sanseposisjon. Det er helt nødvendig. Jeg blir sløv av all velstanden her i utkanten av verden. Dessuten: for å kunne la seg overraske, må man være i stand til å få øye på det overraskende. For å kunne følge en tanke, en setning eller et bilde som passerer, må man være skjerpet, ellers ser man ikke retningen det tar. Det er som to fugler som jager hverandre. Jeg vil være den fuglen som jager bak. For å kunne sveve og for å kunne følge de brå kastene i glideflukten må jeg være så konsentrert og tilstede som et barn som leker. Forsnakkelser og andre kreative metoder Jan Erik Vold har et ordbilde som jeg liker godt: #Snublesteiner*. Jeg tror også på feilskjærene, tilfeldighetene og forsnakkelsene. Det er i det øyeblikket når noe glipper eller tar en uventet vending, da noe skjer som ikke var planlagt, at det kan oppstå en interessant utvikling i en fortelling. Jeg leste et intervju med Kjartan Fløgstad som støtter opp om det: #Det er når det går galt at det blir bra, når det jeg tenker at jeg skal skrive om, blir noe helt annet,* sier han. 3 Det minnet meg om den gode følelsen av å høre barn som snubler i ordene: #Skynd deg pappa, vi har all tid å miste!*, eller #Kryss kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i dusjen!* (Eeek! Mor og far sammen i dusjen er nesten værre enn i døden!). I arbeidet med bildeboka dukker snublesteinene opp overalt. Kanskje noe man trodde bare

var rekvisitter eller kulisser i utkanten av historien eser eller skubber seg fram. Slik som de tre gamle damene i Garmanns sommer som jeg kun slapp inn i hagen for å drikke kaffe under epletreet øverst til venstre på et av oppslagene, men så kom de med rulleveskene og de tykke strømpebuksene og strikketøyet og gebissene sine og stabbet lengre og lengre inn i historien. Redaktøren min pekte på dem og smilte, og da så også jeg at de -- liksom Garmann -- står ved et skille, en milepæl, der noe snart skal ta slutt og noe nytt skal begynne. Og før jeg visste ordet av det, så satt jeg med notatboka på kafeen på toppen av Glassmagasinet og smugkikket på gamle damer som spiser napoleonskake. #For det er nemlig der de sitter,* hvisket en kollega til meg. Forfatterens fortrinn Jeg skal være varsom med å kalle meg forfatter etter å ha skrevet to bildebøker med knappe tolv manussider. Jeg hørte Torgrim Eggen si at nå som hvem som helst kan kalle seg forfatter, så har han begynt å kalle seg dikter. Men som bokdesigner har jeg vært heldig å få jobbe med forfattere siden jeg var ferdig på Kunst- og håndverksskolen for tolv år siden. Som omslagsdesigner har alle disse flyktige møtene med forfattere og redaktører og tekstutkast vært -- og er fortsatt -- en stor glede og en viktig inspirasjonskilde i livet mitt. Å jobbe med bokomslag er dessuten nyttig trening i å utforske møtet og samspillet mellom en litterær tekst og bilde -- som jo særpreger bildeboka. Det skal jeg komme tilbake til. Jeg har alltid misunt den skjønnlitterære forfatteren som helt ustraffet kan trekke fra og legge til, overdrive, vrenge, snu opp ned, og blande sannhet og løgn. De fleste mennesker gjør det i større og mindre grad hver dag -- særlig politikere når det er valgkamp -- men forfatteren bruker det som metode. Forfatteren forsøker å finne nye måter å si gamle ting på, eller å se det som alle ser, men som ingen legger merke til, og minner deg på det du vet fra før. Jeg tror det var Dostojevskij som hevdet at #for å gjøre sannheten mer sannsynlig, må man blande inn litt løgn*. Det er forunderlig hvordan noe kan framstå i et nytt lys når du snur tingene på hodet. Faren min viste alltid det samme 8 mm filmklippet i barnebursdagene mine, fra #Tora, Tora, Tora*, en krigsfilm om japanernes angrep på Pearl Harbour. (Fatter ikke hva han tenkte på, filmen hadde 18-årsgrense, vi kunne knapt vært halvparten så gamle.) Da filmen var slutt, snudde han spolene og kjørte filmen baklengs. Det er den historien jeg ser når jeg lukker øynene: Flammer som slukner, sjømenn som dukker opp fra vannet og lander trygt på dekk, torpedoer og bomber som suges inn i fly som rygger tilbake til flyplassen og lander trygt, kamikazepiloter som løsner pannebåndet og løper baklengs inn i forlegningene. Det er en vakker film. Hjerne og hjerte Forfatterens arbeidsmetode er en blanding av disiplin og fantasi. Et samspill mellom intuisjon og planlegging, hjerte og hjerne. Etter å ha møtt noen forfattere har jeg notert i den lille sorte boka på nattbordet at å skrive handler vel så mye om hardt arbeid og utholdenhet, som inspirasjon eller et kall, eller engler som svever gjennom rommet eller andre gudegitte gaver. Mitt liv er i alle fall for kort til at jeg kan vente på inspirasjon. Picassos oksehode Noe kjent kan også framstå som nytt hvis du tar det løs fra sine vante omgivelser. Bare prøv å finne en ny vei til jobben, så skjønner du hva jeg mener. Jeg tror forfatteren evner å sette sammen ulike elementer -- ikke ulikt kreative menneske i andre kunstarter -- slik at summen blir mer enn de enkelte bestanddelene. Slik at 1+1=3. Kanskje er det formelen for all kreativitet, visualisert i Picassos #oksehode*, satt sammen av et sykkelstyre og et -sete. Dette knepet bruker omslagsdesigneren ofte, og det er også noe som bildebokforfatteren og illustratøren vet å jage etter. Å sette sammen ord og bilder til en helhet som ikke ligner på noe som allerede er godt skildret synes allikevel som et uoppnåelig mål. Jeg kjenner ikke reglene for god litteratur. Jeg har ennå ikke skjønt at en fortelling må ha en innledning, en hoveddel og en avslutning, og at handlingen må skje i rett rekkefølge., slik barna mine lærer på skolen. Det finnes så mange veier inn og ut igjen av en fortelling. Et punktum er også starten på noe annet. Dessuten er det vel ingen fortellinger der alt går opp til slutt, selv ikke i barnebøkene? Jeg innser allerede at jeg aldri vil klare å skildre presist det jeg ønsker, jeg kan bare forsøke å nærme meg fra forskjellige kanter.

Lystløgner Jeg vil skrive slike bøker som jeg ønsker å lese selv. Det er alt. Noen dager dukker den feite, blanke drømmen opp, den om å bli så god til å juge at jeg kan få folk til å begynne å grine. Hver gang den tanken med de store bokstavene banker på, så ser jeg for meg Holden Caulfield fra The Catcher in the Rye som sitter på toget på vei til New York etter å ha blitt kastet ut av skolen. I det han blir gjenkjent av moren til en klassekamerat, så juger han på seg en svulst på hjernen som han er på vei til sykehuset for å fjerne. Han juger så godt at hun begynner å gråte. Det er det jeg vil: Jeg vil lure både barn og voksne. Inspirasjon Den eneste forfatterskolen jeg kjenner er å lese bøker. Jeg leser bunker av manus på jobben, jeg leser sammen med barna mine når de skal legge seg, og jeg leser dikt etter at de har lagt seg. Noen ganger leser jeg for å glemme, men aller helst leser jeg for å forsøke forstå bedre. Noen ganger er det verdt å lese en hel bok for én god setning: #Den nye fyren hennes bar sønnen min på skuldrene.* (Kyrre Andreassen), #En ape nærmer seg London* (Peter Høeg), eller: #Barn som sover på hotell drømmer som voksne.* (Lars Saabye Christensen). Mange av romanene, novellene og ikke minst diktene til Lars Saabye Christensen har satt avtrykk på innsiden av hodet mitt. Jeg er like glad i de tekstene som bildene til Edward Hopper og sangene til Ulf Lundell og Kari Bremnes og filmene til Roy Andersson. Sømløse montasjer Illustrasjonene i Garmanns sommer er bygd opp som sømløse, digitale collager. Jeg streber etter en #drømmeaktig* virkelighet. Et uttrykk i nærheten av det jeg ser når jeg lukker øynene. Det tok noen år å finne et egnet verktøy til å gjøre jobben. Jeg tror jeg har funnet det jeg leter etter i bilderedigeringsprogrammet Photoshop. Ansiktet til Garmann kan bestå av opptil 30 forskjellige sømløse biter. Fordelen med dette digitale verktøyet er at alle elementene ligger i lag som enkelt kan redigeres, flyttes og skaleres. Teknikken er tidkrevende, men den gir uendelig stor frihet når bildene komponeres. Der den tradisjonelle illustratøren maler eller tegner opp et bilde etter en nøye uttenkt skisse, har jeg ingen plan i det jeg starter. Kanskje bare et spor eller en flik av noe som jeg tror kan brukes til noe. Jeg flytter på bitene og prøver ut flere varianter før jeg velger den endelig versjonen. Teknikken gjør også at jeg enkelt kan teste ut forskjellige fargevarianter og lyssettinger. Ofte handler det om å fjerne elementer og holde igjen, for det er lett å forelske seg i detaljer. Alle de små tingene skal ikke virke forstyrrende for hovedtonen i fortellingen. Det er en vanskelig balansegang, for jeg opplever at barn også kan ha glede av detaljer. Arbeidet med illustrasjonene er imidlertid svært lystbetont, jeg glemmer meg selv, merker ikke at timene flyr eller hva som skjer rundt meg mens jeg jobber. Forhåpentligvis smitter noe av denne destillerte gleden og konsentrasjonen over på papiret. Samspillet mellom tekst og illustrasjoner i bildeboka Det finnes ingen oppskrift på hvordan samvirket mellom tekst og bilder bør skje i praksis, men noen mulige veier inn skal jeg allikevel forsøke å sette ord på. For meg foregår arbeidet og samspillet mellom ord og bilder i bildeboka intuitivt. Jeg leter etter kontraster, motsetninger, retning og rytme. Siden jeg både skriver og illustrerer selv, så er jeg i den heldige posisjonen at jeg kan bearbeide og tilpasse tekst og bilder til hverandre. For det er viktig at bildene og teksten tilfører hverandre noe. Begge deler skal bidra til å drive fortellingen videre. Det oppleves sjeldent som vellykket hvis leseren fornemmer at bildene er lagt på til slutt i prosessen, som #dekor* til teksten. Bildeboka fungerer best når illustrasjonene går i dialog med teksten og utvider den. Når man iscenesetter en tekst, kan man også la bildet gå i krig med teksten, utfordre den og danne en kontrast. Jeg har som mål at illustrasjonen bør innføre minst et par nye momenter på hvert oppslag som ikke er omtalt i teksten. Men ofte er det fristende å ville si for mye. Det virker overflødig å skrive at Garmann er ensom dersom bildene formidler dette. På samme måte som mye kan leses mellom linjene i teksten, kan illustrasjonene også bære på små hemmeligheter og antydninger. Disse fortellingene i fortellingen, de små postkortene til deg fra meg, må selvsagt ikke skygge for teksten, men uten assosiasjonsskapende bilder blir bildeboka fattigere. Billedkunstneren Terje Risberg peker på bildets styrke når han sier: #Vi drømmer i bilder. Vi minnes i bilder. Det indre billedspråkets emosjonelle energi og gjennomlyste selvklarhet overrasker og forvirrer oss. Det tilhører en annen virkelighet enn det våkne intellektets rasjonelle alfabet [...] Billedkunstens språk er beslektet med de indre bildenes språk. Det kan også overraske og forvirre oss. Det er vårt eneste middel til å utsi slike ting som ikke kan utsies på noen annen måte.* 4

Svein Nyhus har også gjort seg kloke refleksjoner rundt samspillet mellom tekst og bilder i bildeboka: #Ord og bilder er grunnleggende forskjellige som kommunikasjonsverktøy. Og de kan aldri uttrykke nøyaktig det samme: Ord formidler tanker og abstrakte begreper, mens bildene er konkrete og synlige. Det er for eksempel lett å skrive mamma, men umulig å tegne det samme like entydig og på samme tid fylt av et uendelig innhold. Tilsvarende er det håpløst å beskrive en tilfeldig krusedull på et papir presist ved hjelp av ord.* 5 Visuell musikk En annen erfaren illustratør og bildebokforfatter, Rune Johan Andersson, nevnte en gang at han tenkte på arbeidet med bildeboka som en sang. Det synes jeg er en fin vei inn. Samspillet mellom ord og bilder i bildeboka har flere likhetstrekk med å lage sanglåter. I gode låter danner melodien og teksten en harmonisk helhet, og det oppleves som om de to delene tilfører hverandre noe vesentlig. Jeg vil tro at for en erfaren låtskriver kommer noen ganger teksten først, andre ganger kan et refreng eller et meloditema dukke opp, og at sangskriveren i etterkant tilpasser teksten til melodien. Når alt kommer til alt, handler det jo om å få språket og bildene i fortellingen til å #svinge*, og sammen danne en harmonisk helhet. Leserens fortrinn Bildeboka, liksom enhver litterær tekst, trenger en leser for å bli levende. Håvard Rem oppsummerer møtet mellom leseren og forfatteren i et dikt: #Jeg skriver om meg du leser om deg* 6 Bildeboka er et møte mellom teksten og bildet, men like interessant er den tredje faktoren som spiller inn og som kan skape spenning og utvide leseopplevelsen: Møtet med leserens fokus og erfaringer på den ene siden og tekstens og bildenes univers på den andre. Denne meddiktningen kan forfatteren i liten grad styre eller planlegge. Her må han/hun bare slippe fortellingen og la den leve nye liv i forskjellige sammenhenger. Således vil teksten alltid overgår forfatteren. Naturligvis er slik at voksne og barn stiller med ulik ballast når det kommer til egne erfaringer som de leser inn i bildeboka. Barn har ikke så lang livserfaring, men barn jeg kjenner har heller ikke de samme #filtrene* som mange voksne benytter seg av. Barn er alltid med på leken, på godt og vondt. Mange barn har stor innlevelsesevne, en magisk fantasi og er gjerne åpne, direkte og rett fram i møtet med litteraturen. Det oppleves også befriende med barn, at de ikke er redd for det de ikke forstår. Barn ser og opplever mye for første gang. Mangelen på erfaring kan gjøre at dersom barn opplever noe vondt, kan de tro at de er den eneste i verden som har det slik. Her kan bildebøker og litteratur spille en rolle til å lindre og bearbeide følelser, og også bidra til å utvikle evnen til empati med hvordan andre mennesker tenker og føler. Det synes opplagt for meg at bildeboka bør gi noe til både unge og voksne lesere, slik moderne bildebøker ofte gjør. Kanskje er det hva Gro Dahle referer til når hun sier at det går en trapp fra teksten i barneboka opp på loftet. Eller ned i kjelleren. Bildebokas fortrinn er jo nettopp at den ofte leses av barn og voksne sammen. En bildebokkritiker hevdet at hennes lakmustest på nye bildebøker var om barna hennes lo på de samme stedene som henne. Jeg har aldri forstått hvorfor barna skulle le på de samme stedene som henne. Mangfoldet i nyere norske bildebøker I de senere årene har det blitt utgitt et mangfold av bildebøker med høy kvalitet i Norge, med et stort spenn i uttrykk og tema. Noen legger æren for dette på gode rammebetingelser, slik som innkjøpsordningen. Jeg tror det skyldes flere ting: Blant annet høster vi nå fra noen standhaftige og dedikerte redaktører, som Ellen Seip i Cappelen Damm og Guri Vesaas i Samlaget, som har et genuint ønske om å være fødselshjelpere til gode og utfordrende fortellinger, og som ser de unike mulighetene i møtet mellom tekst og bilde i denne snåle, tynne, moderne bildeboka. Forlagenes motiver ellers vet jeg ikke så mye om. Jeg er ikke naiv nok til å tro at de bare er edle. Men dette unike rommet vi har i Norge til å lage spennende, særegne og grensesprengende bildebøker, har gjort at det har vokst fram en

generasjon dyktige forfattere og illustratører som er villige til å risikere noe, og som evner og tør å forfølge ukonvensjonelle ideer. Denne muligheten må vi ta vare på og løfte videre. Bildeboka er sårbar og utsatt i den kommersialiseringen som skjer i forlagsbransjen og i bokhandlerkjedene nå i bestselgernes og de store bokpallenes tid. Bildeboka er tilnærmet usynlige i media, plassert innerst i butikkene, selv bak lukteviskelærene, kaffemaskinene og dvdene, og heller ikke prioritert i forlagenes markedsavdelinger. Dessuten vil bildeboka nok alltid måtte sloss mot at kjøperne er godt voksne som gjerne velger de titlene de selv leste som barn. Derfor er den moderne bildeboka avhengig av gode pekere. Det universelle i det lokale Den britiske professoren og bildebokentusiasten Martin Salisbury har i flere sammenhenger pekt på norske bildebøker, bl.a. i artikkelen #No red buses, please*. Tittelen viser til det for oss merkelige fenomenet at britiske bildebokforlag helst ønsker at illustratøren fjerner alle visuelle spor som knytter fortellingene til et konkret sted eller kultur. Det henger bl.a. sammen med økonomiske forhold, samproduksjon og distribusjon av bøkene til flere engelskspråklige land -- USA spesielt -- men også en misforstått frykt for at fortellingene skal virke fremmede for barn som ikke kommer fra den samme plassen som i boka. Resultatet, som Salisbury påpeker, blir dessverre ofte tannløst, harmløst og konvensjonelle bildebokutgivelser med lite særpreg. Sukrede, rosa jentebøker, hvis jeg skal være litt stygg. Men det er en holdning som jeg ennå ikke har møtt i noe norsk forlag. Tvert i mot, tror jeg noe av det som særpreger den moderne norske bildeboka nettopp er at den springer ut fra noe lokalt: Naturen, en årstid, et jorde, en trang fjord eller hva det måtte være. For selvsagt finnes det universelle i det lokale. Jeg tror ikke det er vanskelig for lesere i Australia å kjenne seg igjen i Stasjonsgata i Hokksund. Avslutningsvis vil jeg peke på noen bildebøker som jeg og barna mine ofte vender tilbake til -- og som viser noe av spennet blant moderne norske bildebøker: Først Kom så løper vi av Lars Fiske -- en av de få bøkene som virkelig roper om å bli lest på nytt når man kommer til siste side! Anna Fiskes Hallo jorda! er også en intelligent og leken bildefortelling som aldri tar slutt. Torill Koves Min bestemor strøk kongens skjorter og hennes samarbeid med Henrik Hovland i bøkene om Johannes Jensen gjorde at mange gledet seg til høstens utgivelse, Den danske dikteren, basert på den Oscarbelønnede kortfilmen med samme navn. Tvillingbror og Skavanken av Liv Marie Austrem og Akin Düzakin er nydelige bøker, det samme gjelder Mine storebror apen, skrevet Tone Lie Bøttinger. Et annet høydepunkt er Bort frå jordet av Oddmund Hagen -- alle fortellingene fra det jordet er vi glade i. Mange av de mest leste bildebøkene i hylla hjemme kommer fra Samlaget, og er ofte illustrert av Akin Düzakin. Men bøkene til Fam Ekman, Iben Sandemose, Tor Åge Bringsværd og alle de viktige prosjektene til Gro Dahle og Svein Nyhus gjør sterkt inntrykk. Svein Nyhus sin filosofiske Verden har ingen hjørner er et høydepunkt blant norske bildebøker; Arkimedes-bøkene, spesielt Arkimedes og rulletrappa av Hans Sande og Gry Moursund er en fryd! Og sist, men ikke minst, bøkene til den nye generasjonen fortellere med bildebakgrunn: Kim Hiortøy, Jens Kristiansen, Øyvind Torseter, Ragnar Aalbu, Kristin Roskifte (Verden rundt på 29 bokstaver er min favoritt denne høsten), Lars Aurtande, og Jill og Gry Moursund, for å nevne noen. Det er mye å glede seg over her i utkanten av verden for den som tør å ta sjansen. Det finnes ingen fasit på hva som gjør en bildebok god. Det finnes så mange veier inn i en fortelling. Og ut igjen. Pedagogene kan analysere og dissekere hvert ord og bilde i bildeboka, men til syvende og sist handler ikke leserens opplevelse om analyse og logikk, like lite som jeg tror blomster liker botanikk. Til sist handler det om den umiddelbare gleden og opplevelsen der og da, det å leve seg inn i en annen verden. I et kort øyeblikk å møte det som ligger der i blindsonen i livene våre. Bildeboka gir oss muligheten til å la seg forføre og reise til et annet sted. I bildeboka finner du ditt Secondlife. For det er det beste med både å lage og lese bildebøker synes jeg: Du glemmer deg selv og tror du er en annen. Kilder 1. Forfatterens notater til Utmarkstrilogien. Utlånt av Samlaget. 2. Fra hjemmesiden til Harald Rosenløw Eeg: www2.aschehoug.no/lf/eeg 3. Intervju i Dagbladet, side 46 i Magasinet, 26. mai 2007 4. Kronikk i Aftenposten (#Billedkunsten blir borte*) 15. april 2007 5. Artikkel i Håndbok for barnebibliotekarbeid, 2003 6. Fra diktet #29*, Tekstmeldinger, J. W. Cappelens forlag, 2000