Dyrehelse og dyrevelferd i økologisk landbruk

Dyrehelse og dyrevelferd i økologisk landbruk en vurdering av risikoområder Lise Grøva og Britt I. F. Henriksen Norsk senter for økologisk landbruk, NORSØK

På oppdrag fra: Mattilsynet (tidligere Statens landbrukstilsyn) Dyrehelse og dyrevelferd i økologisk landbruk en vurdering av risikoområder SKREVET AV: Lise Grøva og Britt I. F. Henriksen Norsk senter for økologisk landbruk, NORSØK LAYOUT FORSIDE: Nordvik Media BILDER FORSIDE: NORSØK Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) 2004 NORSØK-rapport ISBN: 82-7687-115-1

Forord Utredningen Dyrehelse og dyrevelferd i økologisk landbruk en vurdering av risikoområder er utført av Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) på oppdrag fra Mattilsynet (tidligere Statens landbrukstilsyn). Målet med utredningen er å gi Mattilsynet bedre oversikt over eventuell risiko for dyrs helse og velferd knyttet til de enkelte bestemmelsene i regelverket for økologisk produksjon. Dette for å få et bedre grunnlag for å forvalte dagens regler og/eller vurdere eventuelle endringer eller presiseringer som bør gjøres i forhold til de enkelte bestemmelsene. Utredningen inneholder opplysninger om de bestemmelsene som det er faglig grunn til å tro kan påvirke dyrehelsen og dyrevelferden, samt en vurdering av hvorfor det kan være potensiell risiko knyttet til bestemmelsen. Oversikten indikerer også behov for videre arbeid og forskningsbehov. Oversikten er skjematisk, der alle bestemmelsene som omhandler hold av dyr, blir gjennomgått. Mange har bidratt underveis i arbeidet med utredingen. Vi vil spesielt få takke kollegaer ved NORSØK og Vonne Lund fra Veterinærinstituttet for gode faglige innspill. I forbindelse med arbeidet med utredningen ble det holdt et diskusjonsmøte angående risiko for dyrehelse og dyrevelferd i økologisk landbruk. Inviterte var Helsetjenesten for storfe, Helsetjenesten for sau, Helsetjenesten for gris, Helsetjenesten for geit, Fagsenteret for fjørfe, Veterinærinstituttet, Norges landbrukshøgskole, Geno, Mattilsynet (tidligere Dyrehelsetilsynet og Statens landbrukstilsyn), Debio og NORSØK. Vi takker for stort engasjement og mange gode og viktige innspill, både på møtet og skriftlig i etterkant. Tingvoll, mars 2004 Einar Lund Daglig leder

Innhold Introduksjon... 5 Gjennomgang av regelverket... 7 4. Husdyrhold... 7 4.1. Driftsopplegg... 7 Godkjenning av bes etninger... 9 Parallellproduksjon... 10 Besetningstetthet... 10 Fysiske inngrep... 11 Identifikasjon... 13 Dokumentering... 14 Forbud mot genteknologi og genmodifisering... 14 Idébakgrunn og målsetninger... 14 Brudd på offentlig regelverk... 14 4.2. Karenstid... 15 4.3. Innførsel av dyr... 16 4.4. Uteareal, husdyrrom og dyrevelferd... 19 Generelt om beite og luftegård/uteareal... 20 Storfe... 22 Småfe... 23 Griser... 24 Fjørfe... 26 4.5. Reproduksjon... 31 4.6. Fôr... 34 Fôr fra karensarealer og randsoner... 35 Fôr fra fellesbeiter og utmarksbeiter... 35 Fôrmidler, ingredienser og tilsetninger... 35 Fôring med melk som er tilbakeholdt p.g.a. legemiddelbruk, jf. Liste 4... 37 Fôr fra husholdning, matindustri og lignende... 37 Fôring av ungdyr... 37 Grovfôr... 38 Fôrkonservering... 39 Vitamin- og mineralblandinger... 39 Ikke-økologisk fôr... 40 4.7. Forebygging og behandling av sykdom... 41 4.8. Transport av dyr... 49 LISTE 3. Fôrmidler, ingredienser og tilsetninger i økologisk og ikke-økologisk fôr... 50 LISTE 4. Legemidler i husdyrhold... 52 LISTE 5. Største tillatte dyretall pr. dekar... 54 LISTE 6. Minste tilgjengelige inne- og uteareal for husdyr... 55 Oppsummering: - behov for videre arbeid... 57

Introduksjon God dyrevelferd er et viktig mål innen økologisk landbruk. Regler for økologisk landbruksproduksjon omfatter regler for husdyrholdet i økologisk produksjon. Både nasjonalt og internasjonalt regelverk for økologisk husdyrhold har som mål å holde dyras helse og velferd på et høyt nivå. Økologisk husdyrhold har likevel blitt kritisert for tilfeller av dårlig dyrevelferd. Dyrevernloven gjelder uansett produksjonsform. Det samme er tilfellet for forskriftene om hold av de ulike dyreslagene som er hjemlet i dyrevernloven. Reglene for økologisk produksjon er krav som kommer i tillegg til kravene i dyrevernloven og nevnte forskrifter. Dette er særlig omfattende innen oppstalling, utegang, fôrmidler, sykdomsbehandling og dyremateriale. I økologisk produksjon er det gjerne andre risikoelementer enn i konvensjonell drift. Produksjonen stiller strenge krav til drift, overvåkning og forebygging av problemer. Det er derfor viktig med robuste systemer og et regelverk som ivaretar dyras helse og velferd. Stortingsmelding nr. 19, 2001, setter som mål at 10 % av dyrka areal i Norge skal være økologisk innen 2010. Tallet på gårder som legger om til økologisk drift vil derfor øke fremover. En kan regne med en bredere gruppe gårdbrukere enn tidligere som legger om, alt fra de som er dyktige til de som driver dårlig fra før og som prøver økologisk som siste utvei. Utformingen av regelverket vil derfor være svært viktig for å ha et felles holdepunkt for økoprodusenter, men også i forhold til trygghet for forbrukerne. Før en diskuterer dyrehelse og dyrevelferd er det viktig å avklare hva en mener med begrepene. Det finnes flere ulike definisjoner på dyrevelferd. Det er særlig tre ulike innfallsvinkler i diskusjonen om hva en ser som viktig for dyrenes velvære (Fraser et al., 1997). 1) Naturlig liv: Et dyrs velferd avhenger av dets mulighet til å utføre dets naturlige atferd og leve et liv så naturlig som mulig. 2) Biologisk funksjon: Dyrets tilstand med hensyn til dets forsøk på å mestre sitt miljø (normal funksjon av fysiologiske og atferdsmessige prosesser). 3) Subjektiv opplevelse: Dyrets følelser (lidelse, smerte og behag) avgjør dyrets velferd. Det er tradisjon for å legge stor vekt på god dyrehelse og produksjon i dyrevelferdsbegrepet (punkt 2). God helse er en viktig del av dyrevelferdsbegrepet. God helse er ikke bare fravær av sykdom, men også det å ha mye energi og livskraft, god evne til å motstå infeksjoner, parasittangrep og metabolske forstyrrelser, og god evne til å komme seg etter skade. I økologisk landbruk er i tillegg hensynet til dyrenes egenart og dyrenes mulighet for utfoldelse i samsvar med deres natur avgjørende for god dyrevelferd (punkt 1). Dette inkluderer også hensyn til dyrenes sosiale atferd. Naturlig atferd kan defineres som den atferden som et dyr normalt utfører i en for arten naturlig biotop. God helse vil dermed ikke automatisk bety god dyrevelferd. Et eksempel er høner i bur, noe som ikke er akseptabelt i økologisk produksjon. På samme måte betyr ikke høy produksjon det samme som god velferd. Forhold som er knytta til reproduksjon og oppfostring av avkom er ofte det siste som blir påvirka ved dyret. Unormal lav eller plutselig produksjonsnedgang vil tyde på at noe er virkelig galt. I økologisk landbruk er det også lagt vekt på respekt for dyrenes artsspesifikke natur og integritet i avlsarbeid og inngrep på enkeltdyr, samtidig som en legger vekt på at en må se dyrene som en del av en større helhet. Konsumentene ser ut til å dele det økologiske landbruket sitt syn på 5

dyrevelferd hvor et naturlig liv er en verdi i seg selv. Undersøkelser fra bl.a. Nederland viser dette (Te Velde et al., 2002). Regelene for økologisk husdyrhold er ofte et kompromiss mellom forbrukerinteresse, miljø, økonomi og dyrevelferd. I tillegg kan fokus på naturlig liv gi konflikter i forhold til risiko for sykdom, skader i forhold til aggressiv atferd, etc. Fokus på naturlig liv setter store krav til et godt driftsopplegg og god omsorg for dyra. Det finnes lite forskning som fokuserer på dyrevelferd i økologisk landbruk. I de studier som er gjort hittil, er dyrehelsen stort sett det eneste aspektet av dyrevelferd som er undersøkt. Enkelte velferds- og helseproblemer er fraværende eller mindre vanlig i økologiske system enn i konvensjonelle (Jonsson, 2001; Hardeng and Edge, 2001; Krutzinna et al., 1996), mens det er rapportert større problemer med parasitter (Lindkvist et al., 2001). EU s Rådsforordning 1804/1999 omhandler regler for økologisk dyrehold. Forordningen er implementert i Norge gjennom Forskrift om produksjon og merking av økologiske landbruksvarer og utfyllende bestemmelser til denne: Regler for økologisk landbruksproduksjon (Debio, 2003). I det videre arbeidet med utvikling av dette regelverket er det viktig å ha oversikt over eventuell risiko for dyrehelse og dyrevelferd knyttet til de enkelte bestemmelsene. Det er behov for en kartlegging av risiko slik at myndighetene får et bedre grunnlag for å forvalte dagens regler og/eller vurdere eventuelle endringer eller presiseringer som bør gjøres i forhold til de enkelte bestemmelsene. Det er også viktig for bonden, som ansvarlig for sitt dyrehold, å være klar over om det er enkelte forhold han bør være spesielt oppmerksom på. Det som kommer fram i denne rapporten, vil kunne være nyttig ved utarbeidelse av informasjons- eller veiledningsmateriell om økologisk husdyrhold. Her presenteres en oversikt over risikoområder knyttet til dyrehelse og dyrevelferd i regelverket for økologisk landbruk. Det er ikke lagt vekt på positive effekter av regelverket på dyrehelse og dyrevelferd. områder knyttet til regelverket for planteproduksjon og gjødselhåndtering er ikke inkludert i oversikten, selv om disse også kan ha betydning for dyrehelse og dyrevelferd. Som eksempel er god gjødselhandtering viktig i forhold til bakterie- (Clostridier) og parasittsmitte. Oversikten inneholder opplysninger om de bestemmelsene i kapittel 4 Husdyrhold i Regler for økologisk landbruksproduksjon som det er faglig grunn til å tro at kan påvirke dyrehelsen, samt en vurdering av hvorfor det kan være potensiell risiko knyttet til bestemmelsen. Oversikten indikerer også behov for videre arbeid og eventuelt forskningsbehov. 6

Gjennomgang av regelverket I dette kapittelet presenteres en vurdering av dyrehelse og dyrevelferd knyttet til de enkelte reglene i Regelverket for økologisk landbruksproduksjon, kapittel 4 Husdyrhold (Debio, 2003). Regelverket er bygd opp med generell del, anbefalinger og regler. Det som står under den generelle delen er mål vi kan strekke oss mot. Anbefalingene er mer praktiske tilnærminger, og regler er minstekrav som må oppfylles for at produksjonsmåten skal kunne godkjennes som økologisk. for dyrehelse og dyrevelferd blir diskutert etter hver regel. Våre opplysninger og vurderinger står med uthevet skrift. Rapporten omhandler ikke hold av hest, kanin og bihold, og reglene knyttet til disse er tatt ut. 4. Husdyrhold Regler for økologisk husdyrhold omfatter domestiserte dyreslag, inkludert utegangersau og andre dyr som er under tilsyn, og som ikke avlives ved jakt eller fangst. Bihold omfattes også av dette regelverket. Produkter av villdyr fra jakt og fiske omfattes ikke av reglene. For økologisk akvakultur er det egne Debio-regler. Regelverket for økologisk husdyrhold gjelder som et tillegg til andre lovbestemmelser som driften omfattes av. Andre offentlige lover og forskrifter for husdyrhold i Norge skal være oppfylt. 4.1. Driftsopplegg Generelt Kunnskap og respekt for dyrenes egenart er selve grunnlaget for husdyrholdet. Husdyrene spiller en viktig rolle i økologisk landbruk av flere grunner: - Klimaet i store deler av landet er slik at en stor del av det dyrkede arealet først og fremst egner seg til eng og annen fôrproduksjon. - Det er store beiteressurser i fjell og utmark som bør benyttes til matproduksjon. - Husdyrgjødsel er en viktig ressurs for økologisk drift, og vekstskifte med kløverrik eng er gunstig for jordens fruktbarhet. - Husdyr i utmark bidrar til å holde vedlike et kulturlandskap som fremmer biologisk mangfold. - Husdyr på gården gjør det enklere å utnytte rester fra annen planteproduksjon til fôr. For at driftsenheten skal fungere som en enhet og være minst mulig avhengig av tilførte ressurser utenfra, må sammenhengen mellom jord, planter og gjødsel være balansert. Det innebærer at hele gårdens husdyrhold i type og mengde må avpasses til arealgrunnlag og plantevekst. Det stilles ikke krav om at hele driften som én bruker står ansvarlig for skal legges om, men det stilles strenge krav til at de omlagte arealene fungerer i en mest mulig sluttet sammenheng. I biologiskdynamisk drift skal i utgangspunktet hele driften legges om. Begrepet "driftsenhet" betyr i denne sammenheng landbruksarealer, husdyrrom, lagringsområder for fôr, gjødsel, produksjonsmidler og produkter, som til sammen omfattes av godkjent karens/økologisk produksjon. På et gårdsbruk kan det følgelig være en egen driftsenhet for karens/økologisk samtidig som det er konvensjonelle produksjoner. Dersom all planteproduksjon og hele husdyrholdet er omlagt eller er under omlegging, defineres hele gårdsbruket som driftsenheten. 7

Flere gårdsbruk kan samarbeide med utveksling av fôr og gjødsel. I slike tilfeller vil største tillatte dyretall pr. dekar (jf. Liste 5) justeres i forhold til det samlede driftsopplegget. en er at fokuset på det etiske aspektet ved dyrehold i økologisk drift er en for lite synlig og vektlagt del av det å drive med økologisk dyrehold gjennom ordlyden i regelverket. Dyrehelse og dyrevelferd med høye etiske standarder blir ikke en selvfølge blant alle økologiske husdyrbrukere. Det er også knyttet risiko til at beiteressurser i fjell og utmark skal nyttes. Den generelle innledningen inneholder lite om etiske vurderinger. Kun den første setningen berører dyreetikk: Kunnskap og respekt for dyrenes egenart er selve grunnlaget for husdyrholdet. Dette er en veldig viktig rettesnor i økologisk husdyrhold, men det sies ikke noe om hvorfor det skal være slik. Denne setninga sier bare indirekte at det er avgjørende for dyrenes trivsel at de får utføre naturlig atferd og tilfredsstille grunnleggende behov. Resten av det generelle kapitlet handler utelukkende om den nytteverdien vi har av husdyr som ressursforvaltere og landskapspleiere. At dyr også har en egenverdi, burde være en viktig grunnleggende holdning som burde gå tydelig fram innledningsvis. Det bør presiseres hva en mener med naturlig atferd, og at en også skal ta hensyn til dyrenes sosiale atferd. Alt husdyrhold innebærer en begrensning i muligheten dyr har for å utøve naturlig atferd. Dette gjelder også økologisk husdyrhold. Våre husdyr har ulik domestiseringsgrad og forskjellige grunnleggende biologiske behov. Dermed har ulike dyrearter også ulik evne til å mestre et liv i fangenskap. Er det for eksempel en vurdering om lav domestiseringsgrad som ligger bak forbudet mot bruk av gjødsel fra pelsdyr (regel 3.3.4.), er det produksjonssystemet (oppstallingen), eller er det på grunn av at pels er et luksusprodukt? Her er det trukket opp noen etiske grenser, uten at begrunnelsen framgår. Siden vi er nødt til å begrense dyrenes naturlige atferd, har vi gjennom dyrevernloven et forbud mot å påføre dyr lidelse. Samtidig er det et påbud om at det skal fares vel med dyr og tas hensyn til instinkt og naturlig trang. Mange av reglene (også i Debioregelverket) kan begrunnes enten i dette forbudet eller dette påbudet. Ved at økologisk landbruk framhever sterkt hensynet til dyrenes egenart, dvs naturlighet, er det en viss sjanse for å undervurdere eventuelle lidelser vi påfører dyr ved å holde dem i fangenskap. Derfor er det et poeng å få fram mer nyanserte holdninger til dyreetikk i innledningskapitlet. Beitedyr i rovdyrutsatte områder vil kunne føre til store lidelser for enkeltdyr. Rovdyrmeldingen (St.meld. nr. 15, 2003-2004) legger opp til at fremtidig forvaltning av rovvilt baseres på nye og store forvaltningsregioner for flere rovviltarter. Dagens utbredelse av rovvilt skal begrenses noe, og saueholdet skal tilpasses i områder der det skal være faste forekomster av rovvilt. Det å ivareta hensynet til dyrevelferden blir en utfordring i områder med sameksistens av beitedyr og rovvilt. Statens Dyrehelsetilsyn (2002) (nå Mattilsynet) uttrykker i sitt innspill til rovdyrmeldingen at beitedyr og rovdyr bør ha atskilte områder, evt. så må beitedyra beskyttes mot angrep. Prinsippet om at dyrehelse og dyrevelferd skal gå foran slik at et økologisk husdyrhold 8

innebærer et husdyrhold med høye etiske normer er viktig. Det er viktig å presisere at dyrene ikke skal utsettes for unødig stress og smerte, og at en skal ha fokus på forebygging av sykdom og velferdsproblem. Det bør komme tydeligere frem i regelverket hvilke etiske normer som økologisk husdyrhold bygger på, slik at husdyrbrukerne bevisstgjøres i forhold til dette. En bevisstgjøring om begrunnelsene for regelverket; resonnementet bak de ulike grenseoppgangene, kan være et viktig grunnlag for oppslutning om og lojalitet til de kravene som regelverk stiller. Dette er særlig viktig i forhold til krav som innebærer merkostnader. Behov for videre arbeid Det er behov for en diskusjon og bevisstgjøring om etiske retningslinjer innen husdyrhold i økologisk landbruk. Begrunnelsene for regelverket; resonnementet bak de ulike grenseoppgangene bør gjøres kjent for produsentene. Regelverket bør definere hva som er god dyrevelferd i økologisk landbruk. Anbefaling For at et vedvarende agro-økosystem skal fungere best mulig, bør det legges til rette for allsidighet i plantedyrking og husdyrhold, slik at alle elementene i gårdsdriften står i et samspill. Økologisk landbruksdrift har de beste forutsetninger når all planteproduksjon og hele husdyrholdet er ferdig omlagt. Dersom ikke alt husdyrhold skal legges om, bør øvrig økologisk drift gjennomføres på en måte som ikke gjør den avhengig av konvensjonelle gjødselressurser. Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. Regler Godkjenning av besetninger 4.1.1. I en økologisk driftsenhet må alle enkeltdyr i en besetning oppfylle kravene til økologisk produksjon. Dersom enkeltdyr i en ellers godkjent besetning ikke tilfredsstiller kravene f.eks. fordi de er nyinnkjøpt eller på grunn av sykdomsbehandling skal disse lett kunne identifiseres, og produkter fra slike enkeltdyr kan ikke omsettes som økologiske før etter en karensperiode eller en tilbakeholdelsestid for legemiddelbruk. er knyttet til at dyr som ikke oppfyller kravene til økologisk produksjon på grunn av sykdomsbehandling må ut av produksjonen. Bonden kan da vegre seg mot å behandle syke dyr, for å unngå karenstid for dyret med de økonomiske konsekvensene det vil få. Trang økonomi i husdyrholdet gjør at dette problemet kan øke. Konsekvensen av strammere økonomi som risiko for dyrevelferd er vurdert til å ha mindre betydning blant de økologiske produsentene sammenlignet med de konvensjonelle. Dette går frem av en spørreundersøkelse utført i prosjektet og risikohåndtering i økologisk jordbruksproduksjon (ØkoRisk) ledet av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF). 9

Se kommentarer til regel 4.7.1. 4.1.2. Én og samme besetning kan ikke veksle mellom å bli drevet økologisk og konvensjonelt. Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. Parallellproduksjon 4.1.3. Det er tillatt å drive parallelt økologisk og konvensjonelt husdyrhold dersom det er klar atskillelse i husdyrrom og fôroppbevaring. Det er ikke tillatt å drive økologisk og konvensjonelt med samme art husdyr innen ett og samme bruk. Én driftsansvarlig kan drive økologisk og konvensjonelt med samme art husdyr dersom produksjonene skjer på ulike eiendommer med hver sine husdyrrom og fôrlagere. Forbudet mot samme arter av husdyr kan fravikes i forbindelse med forskning og undervisning. Debio kan gi dispensasjon for å drive med samme art husdyr økologisk og konvensjonelt for en periode på inntil tre år fra begynnende omlegging. Etter forhåndsavklaring i driftsbeskrivelsen kan konvensjonelle husdyr gå på økologisk beite, forutsatt at gjødselmengdene omtalt i 3.3.1 ikke overstiges. Kunnskap / Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. 4.1.4. I en økologisk driftsenhet er det ikke tillatt å oppbevare produksjonsmidler som ikke kan benyttes i økologisk landbruk. Oppbevaring av fôrmidler beskrives i driftsbeskrivelsen, jf. 2.2.3. Kjenner ikke til at det finnes produksjonsmidler som ikke kan benyttes i økologisk landbruk, men som burde oppbevares på driftsenheten på grunn av dyrehelse og dyrevelferdshensyn. Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. 4.1.5. Regnskapsmessig skal det økologiske driftsopplegget kunne identifiseres for seg. Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. Besetningstetthet 4.1.6. Besetningstettheten i en økologisk driftsenhet kan ikke være større enn det antall som fremgår av Liste 5. Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. 10

Kunnskap om temaet Behov for videre arbeid Fysiske inngrep 4.1.7. Fysiske inngrep som avhorning av storfe og geit og fysisk kastrering er tillatt, forutsatt at dette utføres på tilpasset alderstrinn, av kvalifisert personell, og med minst mulig lidelse for dyret. Tannsliping av spedgris er tillatt. Avhorning Avhorning er en smertefull behandling både for kalver og voksne dyr (Graf et al. 1996; Taschke and Fölsch 1997). I tillegg påvirker avhorning dyrets naturlige atferd. Avhorning er en kunstig tilpasning av dyra til driftssystemet istedenfor å tilpasse oppstalling og drift til dyras behov. Horna har en funksjon hos dyra ved sosial atferd og avhorning påvirker sosial atferd og rangorden (Graf 1974; Kimstedt 1974; Oester 1977). I tillegg ser det ut til at avhorna kubesetninger har høyere nivå av agonistisk atferd (truatferd i form av kroppsspråk, lyd etc.) enn kyr med horn (Graf 1974; Menke et al. 1999). I besetninger der dyrene har horn har eldre dyr lettere for å holde rangen og bidrar til en stabil flokkstruktur. Argumenter for avhorning er å unngå skader i flokken, særlig med tanke på skader og stress for lavrangerte dyr i flokken ved lausdrift. Et annet argument er risiko for ulykker for røkter. I organisasjoner som Demeter i Tyskland og Freiland-Verband i Østerrike er det forbud mot avhorning. Waiblinger et al. (2000) har studert menneske/dyr-forholdet i lausdriftsystem med horna melkekyr. Hun konkluderte med at det er fullt mulig å holde horna kyr i lausdrift uten uakseptabel risiko for verken kyr eller røkter. Dette var derimot avhengig av et godt menneske/dyr-forhold og røkters forståelse for både det enkelte individ og flokkens behov. I økologisk landbruk ønsker en å ta hensyn til dyrenes egenart og dyrenes mulighet for utfoldelse i samsvar med deres natur (jamfør generelt under 4.4). Dersom en i også tillegger dyrene en verdi i seg selv, som foreslått av Lund (2000), vil avhorning være et inngrep som i utgangspunktet ikke er ønskelig. Hos storfe er det mulig å avle på kollete dyr. Dette tar imidlertid lang tid og det er vanskelig å unngå enkeltdyr med horn. Kyr med horn vil da oftest få høyest rang, men her er det ulike erfaringer. Det er viktig å ta hensyn til rangorden i den daglige drifta, og særlig dersom det er dyr både med og uten horn. Det bør være et mål at fjerning av hornanlegg skal unngås, men på grunn av ulike innredningssystemer, flere raser med og uten hornanlegg og sikkerhet for bonden så bør det pr i dag være mulighet for avhorning. I systemer hvor det er uegnet at dyr har horn kan man anbefale kolla dyr. Det er behov for å undersøke om eksisterende driftsystemer og anbefalinger til bygninger fungerer for dyr med horn. Dette vil avklare om det er behov for videre arbeid for å tilpasse systemene. 11

Kunnskap om temaet Fysisk kastrering Kastrering innebærer smerte og kan føre til infeksjoner. I tillegg påvirker kastrering dyrets naturlige atferd. Okser vokser raskere enn kastrater og gir et mer kjøttfullt slakt. Kastrasjon utføres derfor vanligvis bare dersom dyr skal på beite. Okser bryter seg lettere gjennom gjerder og kan opptre mer aggressivt enn kastrater. Hanndyrloven setter spesielle krav til gjerde etc. for hanndyr på beite. Værlam som er født tidlig på året skal kastreres før de kan slippes på fellesbeite, for å hindre uønsket paring. Ellers er kastrasjon av værlam oftest unødvendig. Det er ikke vanlig å kastrere geitebukker. De som ikke skal brukes i avlen, avlives etter fødsel eller slaktes unge. Det vil imidlertid bli mer vanlig å fôre opp bukkekje etterhvert. Det er en økende etterspørsel etter kjøtt fra geit. Det er lettere å slippe dyra på beite når de er kastrert. På grunn av fare for rånelukt av slaktet, som mange finner frastøtende, blir i dag samtlige slaktesvin av hannkjønn kastrert. Inngrepet foregår vanligvis i ung alder (1-2 uker). Forskriften om hold av svin (2003) sier at kastrering er tillatt, og når det er utført på smågris eldre enn 7 dager skal det i tillegg til bedøvelse brukes langtidsvirkende smertebehandling gitt som injeksjon i forbindelse med inngrepet. Rådet for dyreetikk (2001) anbefaler følgende: Spørsmålet om kastrasjon skal vurderes med avgjørende vekt på det enkelte dyrs integritet og naturlig livsutfoldelse. Det må være adgang til kastrasjon i de tilfeller der det i praksis vil være til dyrets eget beste eller i liten grad vil endre dyrets livsform og situasjon. Som eksempel kan nevnes kastrering av okser som gir større mulighet til naturlig atferd ved at de da lettere slippes på beite sitat slutt. Det bør være et ufravikelig krav at dersom et dyr blir kastrert, skal det uten unntak gjøres under bedøvelse og ved tilhørende postoperativ smertebehandling. Postoperativ smertebehandling kan imidlertid komme i konflikt med regelverket (regel 4.7.2) i forhold til rutinemessig behandling. Tannsliping av smågris Tannsliping er tillatt og innebærer en viss risiko for å påføre dyret smerte. Det er risiko for infeksjoner dersom man sliper for mye slik at det begynner å blø. Dersom det er så intens slåssing at grisungene får bittsår på sidene av kjeven, og dersom purka i tillegg kvier seg for å gi ned melka, vil tannsliping være positivt i forhold til dyrehelse og dyrevelferd. Ved riktig tannsliping anser vi at risikoen for redusert dyrehelse og dyrevelferd er minimal. 12

4.1.8. Følgende inngrep er ikke tillatt: Nebbtrimming, halekupering, kamklipping, jf. dyrevernloven Trynering på gris Tannklipping av gris Kunnskap om temaet Nebbtrimming, kamklipping og trynering på gris er ikke tillatt i Norge i følge Dyrevernloven, og kommenteres derfor ikke videre. Halekupering ved forbud mot halekupering innebærer halebiting, noe som i enkelte tilfeller utvikles videre til kannibalisme blant svin. I en etisk terminologi er halebiting en omdirigert utforskeratferd hos svin. Dersom miljøet ikke er tilfredsstillende for dyrene slik at driften til utforsking av miljøet ikke blir tilfredsstilt, kan det oppstå halebiting. Ved å tillate halekupering forsvinner kun en indikator på redusert dyrevelferd og ikke årsaken til problemet (van Putten, 2000). Dyrevernloven tillater i utgangspunktet ikke stubbing av hale, men gir dispensasjonsmuligheter. Ser ingen grunn til at dette bør tillates. Dersom halebiting forekommer så må årsaken til halebiting fjernes. Tannklipping av gris ved forbud mot tannklipping av gris innebærer fare for sår og skade på smågrisene og på purka som dier, med dertil hørende problemer. Se punkt 4.1.7. Tannsliping Identifikasjon 4.1.9. Husdyr og husdyrprodukter skal kunne identifiseres i forhold til økologisk produksjon på alle stadier i produksjon, transport, bearbeiding og markedsføring. for negativ påvirkning på dyras helse og velferd ved inngrep. Dyrevernloven setter begrensninger i forhold til fysiske inngrep ved merking av dyr. Merking av dyr bør gjøres slik at det ikke virker negativt på dyras helse og velferd. I dag blir økologiske slakt merket med et slaktemerke som viser at dyret er økologisk. Hvert dyr har sitt eget ID-merke, i tråd med Forskrift om merking, registrering og rapportering av dyr (2002), og isetting av et ekstra merke i forbindelse med slakting kan unngås. Et øko-slaktemerke kan for eksempel festes i eksisterende ID-merke. Ved levering av dyr til slakt så følger det med en kjøreseddel. Informasjon om at dyret/dyrene er økologisk kan følge denne. For storfe krever forskriften et storfepass. Informasjon om at dyret er økologisk kan også følge denne. Isetting av et ekstra slaktemerke 13

kan unngås. Det bør være nok med ett merke. Loggbøker, helsekort evt. annet bør kunne inneholde annen aktuell informasjon. Dokumentering 4.1.10. For at husdyrhold og husdyrprodukter skal kunne godkjennes økologisk, forutsettes det at driftsansvarlig(e) følger opp kontrollordningens krav til fremleggelse av dokumentasjon (fôringsoversikter, helsekort, m.m.). Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. Det er viktig å oppdage, forebygge, håndtere og følge opp problemer. Dette bidrar til å redusere risiko. Forbud mot genteknologi og genmodifisering 4.1.11. Fôrmidler og andre produksjonsmidler og hjelpemidler som er genmodifiserte, er ikke tillatt. Det er heller ikke tillatt å bruke midler som er fremstilt ved hjelp av genmodifiserte organismer, jf. Definisjoner og 3.1.7. Imidlertid aksepteres genmodifiserte midler ved sykdomsbehandling når det ikke er andre alternativer, jf. 4.7.6. Se kommentarer under regel 4.7.6. Idébakgrunn og målsetninger 4.1.12. Debio kan påpeke driftsforhold som ikke er i samsvar med idébakgrunn og målsetninger for økologisk landbruk, jf. kap. 1 og 3.1.2. Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. Brudd på offentlig regelverk 4.1.13. Registrert brudd på offentlig regelverk for husdyrhold kan medføre utestenging fra kontrollordningen. Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. 14

4.2. Karenstid Generelt Karenstiden starter ved begynnende stell og fôring etter økologiske retningslinjer og varer frem til besetningen er godkjent økologisk. Produkter fra denne perioden kan ikke omsettes som økologiske eller med Debio-merking. Anbefaling Omlegging av husdyrhold henger sammen med omlegging av arealer. Derfor bør ikke omlegging av husdyrhold påbegynnes før en tilstrekkelig andel med fôr kan godkjennes som økologisk. Det må også sikres at det er grunnlag for å opprettholde en kontinuerlig økologisk godkjenning etter karensperioden. Regler 4.2.1. For kjøtt, ull, skinn og huder gjelder følgende karenstider: Storfe og hest: 12 måneder Småfe: 6 måneder Gris: 6 måneder Fjørfe: 10 uker for kyllinger som er eldre enn inntil 3 dager ved innkjøp Kaniner: 10 uker Andre dyr: Minst 3/4 av normal livssyklus, vurderes ved søknad For godkjenning av melk gjelder følgende karenstid: Storfe og småfe: 6 måneder For godkjenning av egg gjelder følgende karenstid: Fjørfe: 6 uker Avkom av dyr i karens regnes som økologisk fra samme tidspunkt som mordyr, forutsatt at fôring og stell er i henhold til reglene fra fødselen. Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. 15

4.3. Innførsel av dyr Generelt Det skal ikke velges raser som benyttes i intensiv produksjon og som det er knyttet sykdoms- og helseproblemer til, f.eks. storfekjøttrasen Belgisk Blå. Innkjøp av enkeltdyr kan være påkrevd ved bl.a. utvidelse og fornying av besetning, og i tilfeller hvor oppal krever spesielle hygieniske og tekniske foranstaltninger, f.eks. ved kyllingklekking. Ved husdyrhold uten avlsdyr/mordyr må økologiske dyr kjøpes inn. Når økologiske ungdyr ikke er tilgjengelige, kan dyr under en bestemt alder innføres fra konvensjonelle besetninger. Ved flytting av dyr over fylkesgrenser eller mellom besetninger kan Statens Dyrehelsetilsyn informere om eventuelle restriksjoner. Endring: På bakgrunn av ordinære regelverk så bør siste setning endres til: Ved flytting av dyr over fylkesgrenser eller mellom besetninger skal Mattilsynet kontaktes med forespørsel om gjeldende restriksjoner. Anbefaling Dyrenes tilpasningsevne til lokale forhold, vitalitet, og motstandskraft mot sykdommer, er viktige hensyn ved etablering av besetning. Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. Regler 4.3.1. Dyreholdet i økologisk landbruk skal i utgangspunktet baseres på selvrekruttering. Ved drift uten selvrekruttering skal økologiske godkjente dyr kjøpes inn. Krav om selvrekruttering gjelder ikke ved gjenetablering av besetning. Ved gjenetablering skal det innføres dyr fra økologiske besetninger. Dersom dyr fra økologiske besetninger ikke er tilgjengelig, kan det innføres dyr fra konvensjonelle besetninger under forutsetning av at de ikke er eldre enn nedenfornevnte alderstrinn. Ved gjenetablering av besetning etter fullstendig utskifting gjelder følgende alders-/ vektgrenser for innførsel: Slaktekyllinger inntil 3 dager Verpehøns inntil 16 uker Kalv inntil 3 måneder Gris inntil 25 kg Ved slik innførsel av dyr fra konvensjonell drift starter karenstiden når fôring og stell er i henhold til regelverket, jf. 4.2.1. er knyttet til at en anbefaling om selvrekruttering kan øke faren for innavl. er knyttet til at begrensninger i hvor dyr kan innføres fra kan føre til at brukeren innfører dyr fra besetninger med dårligere helsestatus / smitterisiko enn hva som er optimalt. er knyttet til at det er tillatt å gjenetablere besetninger uten å ha oppdrettet på egen gård, noe som innebærer fare for overføring av smitte. 16

er knyttet til at ved å tillate innførsel av dyr fra konvensjonell drift vil dyr kunne bli utsatt for stress knyttet til at de både forandrer miljø og kommer inn i et annet driftssystem (spesielt i fht fôring). knyttet til smitterisiko ved å ha flere generasjoner på den samme gården da dette utgjør en risiko for de yngste. Dette gjelder spesielt for fjørfe. Kunnskap om teamet Dersom ikke nytt avlsmateriale innføres i besetningen vil graden av innavl øke. Som nevnt innledningsvis i denne utredningen er det ikke vist at dyr fra økologiske besetninger har dårligere smittestatus / helsestatus enn andre dyr. All transport og flytting av dyr innebærer risiko for overføring av sykdom. Ved for eksempel hold av verpehøns er det vanlig å kjøpe inn verpeklare kyllinger ved 14 16 ukers alder. Det finnes per i dag ikke økologisk oppdrett av verpehøns i stor kommersiell skala i Norge. Et miljøskifte som innebærer tilgang på dagslys, utegang, annen utforming av huset generelt og overgang til økologisk fôr kan påføre dyrene stress. Det er vist at høner må lære seg å tenke tredimensjonalt. Flere av de atferdsforstyrrelser som forekommer hos frittgående høner kan sees i sammenheng med at dyrene ikke har levd i den type miljø som kyllinger og ikke har lært hvordan det fungerer. Spesielt for fjørfe er "alt inn, alt ut-prinsippet" viktig med hensyn til smittehygiene. KSL-kravene til produksjon av egg fra frittgående høner krever at "Alt inn alt ut" prinsippet skal følges pr. hus (Prior Norge 2003). Ønske om selvrekruttering er begrunnet ut fra kretsløpstankegang, minst mulig transport av dyr (dyrehelse og dyrevelferd) og risiko for smitte. Regelverket tillater innførsel av dyr. Nytt genetisk materiale kan derfor innføres. Regelen innebærer derfor ingen årsak til problemer med innavl. Ved å tillate produksjonssystemer som baserer seg på innkjøp av dyr og alt inn, alt ut -prinsippet vil det alltid være risiko for overføring av smitte. Ved å ikke kreve økologisk oppdrett av dyr som skal inn i et økologisk driftssystem kan dyrene bli utsatt for stress i forbindelse med overgangen. Dette gjelder særlig fjørfe og kan føre til betydelig redusert dyrevelferd. Det er viktig at dyr ikke flyttes når immunforsvaret er lavt. En bør også unngå store endringer i fôring ved flytting av dyr. Jf. regel 4.6.6 skal kalv ha melkefôring i 12 uker, evt. kortere ved livdyrsalg. I forhold til kalv bør det vurderes å heve aldersgrensen for innførsel av dyr. Ved å ønske selvrekruttering så innebærer dette en risiko for smitte, spesielt hos fjørfe og for de yngste individene. Det er viktig at kravene til økologisk produksjon er i overensstemmelse med KSL-kravene. Det er viktig at "alt inn-alt ut"-prinsippet er tillatt også for økologisk fjørfehold med tanke på smitte. 17

4.3.2. Når det ikke er tilgang på økologisk godkjente dyr, kan det til fornyelse av besetning innføres hunndyr for avl fra konvensjonell besetning med inntil 10 % årlig av antall voksne dyr i storfebesetning og inntil 20 % årlig i besetning av småfe, griser, kaniner og fjørfe. Høyere prosentandeler tillates ved: Naturkatastrofer eller andre uforutsette hendelser Betydelig, varig utvidelse av besetningen Utskifting av rase, inntil 40 % Små besetninger, høyst 1 voksent dyr i storfebesetning og 5 voksne dyr i besetning av småfe, griser og fjørfe Etter slik innførsel starter karenstid når fôring og stell er i henhold til regelverket, jf. 4.2.1. Ved etablering av ny besetning fra konvensjonell drift regnes full karenstid. Se omtale av regel 4.3.1. 4.3.3. Hanndyr for avl kan innføres fra konvensjonell besetning forutsatt at fôring og stell er i henhold til reglene fra første dag. Se omtale av regel 4.3.1. 4.3.4. Debio kan sette forbud mot innførsel til driftsenheten av dyreraser som er fremavlet for intensiv produksjon hvor det medfører trivsel- eller helseproblemer. Reduserer risiko for dyrehelse og dyrevelferd. Det bør vurderes å sette opp en liste over hvilke raser som er uegnet. Når det gjelder fjørfe er det spesielt slaktehybrider som vil kunne være uaktuelle i økologisk produksjon. Det bør ikke være tillatt å produsere økologisk slaktekylling med hurtigvoksende hybrider som ved 81 dager er altfor store og tunge. Hybridene Ross 208, Ross 308 og Cobb 500 burde stå på en slik liste. Disse er i dag de eneste hybridene som er kommersielt tilgjengelige i et visst omfang. 18

4.4. Uteareal, husdyrrom og dyrevelferd Generelt I økologisk landbruk tilstrebes et husdyrhold med høye etiske normer. Hensynet til dyrenes egenart og dyrenes mulighet for utfoldelse i samsvar med deres natur, er avgjørende. Viktige faktorer i et etisk forsvarlig dyrehold er at dyrene ikke utsettes for unødig stress og smerte, at flokkstørrelsen er avpasset til arealgrunnlag, og at det er tilstrekkelig innerom med god tilgang på frisk luft og dagslys. I økologisk produksjon er det et prinsipp at alle husdyr skal ha mulighet til å være ute, også utenom beitesesong. Det er en forutsetning at utearealet ikke representerer noen forurensningsfare på grunn av store ansamlinger med gjødsel. Det bør tilføyes at økologiske dyr skal holdes i et miljø rikt på stimuli som kan tilgodese en for arten naturlig atferd, inklusiv sosial atferd. Dette er viktig for å unngå stress hos dyrene. Anbefaling Drøvtyggere bør i sommerhalvåret kunne gå på områder med gode beitemuligheter, og ikke på av grensede områder hvor fôr må fraktes inn. Raser fremavlet med sikte på velferd og helse fremfor ensidige produksjonsmål, bør vektlegges i økologisk husdyrhold. Alle dyr bør ha tilgang til uteareal også utenom beitesesong, men luftegård/uteareal er ikke påkrevd for småfe og storfe i løsdrift. Utegang Kan innebære risiko; se kommentarer for hvert dyreslag. Fritak fra lufting kan være en risiko for dyrehelse og dyrevelferden til småfe og storfe i lausdrift spesielt dersom kvaliteten på lausdriftsystemet ikke er god. Det er viktig å ha fokus på risikoen for smitte ved at dyr går ute. Dette omtales nærmere under hvert dyreslag. ved utegang er for lite tilsyn. Under generelt, punkt 4.4. står det at det i økologisk produksjon er et prinsipp at alle husdyr skal ha mulighet til å være ute, også utenom beitesesong. Det bør undersøkes om dyr i lausdrift også har behov for lufting. Eventuelt bør det settes visse krav til utformingen og kvaliteten av lausdriftsystem, ut over generelle forskrifter, som for eksempel krav til romvolum. Stort romvolum gjør det lettere med god ventilering uten at en samtidig får trekk på dyrene. Det bør stilles krav til utearealet. Dette gjøres delvis i forskriftene, men bør også spesifiseres nærmer for økologisk produksjon. Det bør vurderes å stille krav til regelmessig tilsyn både ute og inne. 19

Ved lufting av husdyr om vinteren bør luftegård/uteareal være tilrettelagt slik at det er uproblematisk for dyrene å gå ut og inn. Dyrene må ha anledning til å søke ly når de er ute. Luftegårder kan ha helt eller delvis tak, men det er ikke krav om at luftegårder skal være innebygget. Vær- og føreforhold, husdyrrase og alder avgjør hvor ofte dyr kan slippes ut utenom beitesesong. Vær- og føreforhold Her kunne det med fordel ha vært med en anbefaling om hvor ofte dyrene bør luftes. Slik anbefalingen står i dag kan en risikere at det går lang tid mellom hver gang dyr blir luftet. EU-Rådsforordningen krever at dyr som er oppbundet må luftes minst to ganger per uke. Her bør det også være en forklaring på hvilke vær- og føreforhold som tilsier om det er riktig eller ikke å lufte dyra. Sikkerheten for dyret med glatt is er viktig. Kulde må vurderes for de ulike dyreslagene og i forhold til hvor lenge dyrene er ute. Dyreholdet bør være innrettet slik at det i minst mulig grad er nødvendig med avhorning, kastrering og kunstig befruktning. Ved vedlikehold, restaurering og nybygging bør det brukes mest mulig miljøvennlige materialer og innredninger. Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. Regler Felles for alle dyreslag Generelt om beite og luftegård/uteareal 4.4.1. Beite og luftegård/uteareal skal være tilrettelagt slik at det ikke blir overkonsentrasjon av gjødsel som medfører forurensningsfare, jf. Forskrift om husdyrgjødsel. Ingen risko for dyrehelse og dyrevelferd. 4.4.2. Alle husdyr også gris og fjørfe skal være ute sommerstid. Videre forutsetninger er gitt under de enkelte dyreslag. Se kommentarer under hvert dyreslag. Generelt om husdyrrom 20

4.4.3. For alle husdyrrom gjelder følgende minstekrav: Det skal være tilgang på dagslys. Husdyrrom skal være innrettet slik at dyrene har nok plass til å innta alle naturlige stillinger og gjøre alle naturlige bevegelser. Liggeareal skal ikke være direkte på strekkmetall eller spaltegolv, og fast liggeareal skal være så stort at alle dyr kan ligge samtidig. Kunnskap om temaet Behov for videre arbeid Liggeareal En utfordring med denne regelen er å få til et godt liggeareal i de eksisterende bygningene som er i dag. En risiko er underlag som er vanskelig å holde rene, og dermed skitne dyr og fuktig klima med fare for negativ bakterieoppsamling. Dette er særlig en utfordring i saueholdet i Norge der en stor del av den tradisjonelle sauedriften har dyrene i binger med spaltegulv av tre eller strekkmetall. En løsning på kravet er å legge inn liggepaller eller gummimatte i bakkant av bingen. Et annet alternativ er bruk av talle, med halm som best egna strømateriale. En god talle vil gi sauene en tørr og varm liggeplass. Talle åpner også for bruk av enkle uisolerte fjøs, som kan være en løsing dersom en må bygge nytt eller utvide. Ved bruk av liggepaller eller gummimatter har det i praksis vist seg at det er vanskelig å holde liggeplassene rene da sauene gjødsler og urinerer på dem. Ved bruk av talle er en avhengig av fôring med stor andel høy eller annet tørt stråfôr for å få tallen til å fungere. I enkelte områder vil det være vanskelig å få til en god talle på grunn av liten tilgang på tørt stråfôr og halm. En dårlig talle vil kunne gi skitne sauer og fuktig klima med fare for negativ bakterieoppsamling. Det er gjort undersøkelser som viser at nyklipt sau foretrekker å ligge på mykt underlag med lav varmeledningsevne (halm og tregulv) (Færevik et al., 2003). Det burde være krav til kvalitet på liggeplassen. Det kunne med fordel ha vært krav om både mykhet og renhold. I punktet nedenfor står det at hvilearealet skal ha tilstrekkelig med strø, og strø av egnet naturlig materiale. Hva er tilstrekkelig, og hva er egnet naturlig materiale? Tilstrekkelig med strø er vagt og burde erstattes med et krav om at det må strøs i slike mengder at dyrene er rene og har en tørr liggeplass. Strø av egnet naturlig materiale er flis av tre, halm og torv. En burde få frem at et mål er å unngå skitne dyr og miljø som fremmer oppblomstring av uheldige bakterier. I tillegg burde det kreves at forholdene må legges til rette slik at dyrene ikke taper unødvendig med varme til omgivelsene. Dette er spesielt aktuelt når sauen er nyklipt. Ut fra dyrehelse og dyrevelferdsperspektiv bør det vurderes om strekkmetall eller spalter er akseptabelt dersom det legges inn lemmer / liggematter i en viss tid etter at sauen er nyklipt. Det er også mulig at sau med mye ull foretrekker et miljø som er kjøligere for å unngå overoppheting. Uansett er det viktig med tørt og trekkfritt liggeareal. Det arbeides med å finne praktiske og gode løsninger på fast liggeareal, bl.a. ved NLH v/institutt for tekniske fag. Statens landbrukstilsyn og Debio har gitt ut brosjyren: Økologisk sauehold krav til bygninger. 21

Pilotprosjektet for økologisk sau ved FMLA Hordaland finansiert av Statens landbruksforvaltning: Økologisk saueproduksjon i hele verdikjeden, og prosjekt ved Planteforsk Tjøtta: Produksjon og omsetning av økologisk sauekjøtt arbeider også med dette. Hvilearealet skal ha tilstrekkelig med strø. Strø skal inneholde halm eller annet egnet naturlig materiale. Det kan ikke brukes halm som er sprøytet med stråforkortningsmidler eller hvor det er brukt kjemiske/syntetiske plantevernmidler etter skyting. Det skal føres oversikt over rengjørings- og desinfeksjonsmidler som brukes i husdyrrom. Åtestasjon for rotter/gnagere kan ikke plasseres i husdyrrom. Fluepapir, musefeller og andre feller uten gift kan plasseres i husdyrrom. Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. 4.4.4. Husdyrrom er ikke påkrevd for dyreslag tilpasset helårs utegange, forutsatt at dyrene kan søke ly i skur eller lignende, og at de er under tilsyn og ikke lider nød. Ingen risiko for dyrehelse eller dyrevelferd De enkelte dyreslag Storfe Generell kommentar Kutrener blir ikke omtalt i regelverket. Kutrener påfører dyrene uakseptabelt stress og er i strid med økologiske grunnprinsipper. Det burde være et generelt forbud mot kutrener, men med dispensasjonsmuligheter i systemer hvor kutrener er nødvendig for at dyrene skal holde seg rene. Ved evt. bruk av kutrener kan dette avklares i driftsbeskrivelsen og riktig bruk av kutrener må da vektlegges. Målet må være at kutrener ikke skal brukes. 4.4.5. I beitesesong skal storfe ha tilgang på beite. Dette gjelder imidlertid ikke for okser dersom de utgjør en fare. En risiko er at okser som står på bås ikke blir lufta. Det bør vurderes krav om binge / løsdrift for okser. en for sår og bruddskader som følge av riing og slåssing må vurderes i tilknytning til dette. 4.4.6. Utenom beitesesong skal storfe som er oppbundet ha adgang til luftegård/uteareal og være jevnlig ute såfremt vær- og føreforhold tillater det. Unntak kan gjøres for okser dersom slik luftingspraksis utgjør en fare. Se kommentar under 4.4. Anbefaling og 4.4.5. 4.4.7. Minste tilgjengelige areal pr. dyr er angitt i Liste 6. Kravene gjelder umiddelbart for nye bygninger, og fra 1.1.2011 for bygninger oppført før 1.1.2001, jf. EU- 22

Rådsforordning 1804/1999. Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. 4.4.8. Husdyrrom oppført etter 1.1.2001 skal være løsdriftsfjøs. Oppbinding av storfe er tillatt i bygninger med oppbindingspraksis pr. 1.1.2001, uavhengig av om omlegging til økologisk drift var påbegynt eller ikke. Forutsetningen er at dyrene har adgang til uteareal utenom beitesesong. Fra 1.1.2011 kan det bli forbud mot oppbinding av storfe, jf. EU-Rådsforordning 1804/1999. Behov for videre arbeid Løsdrift kan fungere dårlig dersom den er feil utformet slik at man får for eksempel mobbing og klauvhelseproblemer i flokken. Det bør vurderes krav til utforminga av lausdriftsfjøs, utover generelle forskrifter. 4.4.9. Kalver over 1 uke skal ikke være i kalvebokser hvor det bare er plass til ett dyr. Større smittepress ved oppstalling sammen med andre kalver enn ved enkeltbokser. Fare for at dyrene suger på hverandre, noe som på kukalver kan føre til mastitt. Dersom kalven har et godt immunforsvar, spesielt gjennom råmelktildeling, er helsefaren liten ved denne regelen. Ut fra naturlig atferd og opparbeiding av immunitet er det positivt at flere dyr går sammen. Det må legges til rette for at sugebehovet blir tilfredsstilt. En bør undersøke nærmere hvilke oppstallingsforhold som gir best mulig helse og velferd for kalvene. og Småfe 4.4.10. Luftegård/uteareal utenom beitesesong er ikke påkrevd for småfe. Se kommentarer under 4.4. Anbefalinger. 4.4.11. Minste tilgjengelige areal pr. dyr er oppgitt i Liste 6. Kravene gjelder umiddelbart for nye bygninger, og fra 1.1.2011 for bygninger oppført før 1.1.2001, jf. EU- Rådsforordning 1804/1999. Minste tilgjengelig areal er likt eller større enn kravet i konvensjonell drift. En økning i arealkravet er positivt og innebærer ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. Arealkravet kan vurderes å spesifiseres mer i forhold til størrelsen på dyret. Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO)) har i følge Helsetjenesten for geit spesifisert gode arealkrav i forhold til størrelsen på dyret når det gjelder 23

geiteproduksjon. De har 0,8 m 2 /dyr på 35 kg og 1,4 m 2 /dyr på 70 kg ved tett gulv. Bukk har fått 3 m 2 /dyr ved tett gulv. Se Liste 6. 4.4.12. Oppbinding av småfe er ikke tillatt. Ingen risiko for dyrehelse og dyrevelferd. Griser Generell kommentar: Det bør også fokuseres på at etablerte dyregrupper bør få holde sammen mest mulig for å unngå slossing og stress. Både Forskrift for hold av svin og Handlingsplanen for dyrevelferd hos svin nevner dette. Det bør vurderes om regelverket for økologisk produksjon også bør fokusere på dette. 4.4.13. Slaktegriser og avlsgriser skal ha tilgang på luftegård/uteareal hele året, og de skal fritt kunne gå ut og inn gjennom luke/port, jf. overgangsordning i 4.4.14. Dersom det velges talle-løsning innendørs, slik at griser kan rote og grave i talle, kan lufte-gård/uteareal ha støpt dekke. Dersom det ikke er talle/jord innendørs, må det utendørs være materiale som tilfredsstiller grisenes behov for å rote og grave. Slaktegriser kan holdes inne den siste femtedelen av levetiden. I dieperioden er det ikke krav om at purker skal kunne være ute. Kunnskap om temaet er knyttet til smitte, zoonozer, parasittproblem, smågrisdødelighet spesielt ved ekstensiv utedrift og leddskader / benlidelser hos utegris. Varmt vær og sol kan forårsake mastittproblem og redusert fruktbarhet hos purka (Olsson et al., 1996). Økologisk gris skal gå ute. Det finnes ulike former for økologisk drift med svin; fra svært ekstensiv drift til en forholdsvis intensiv drift der grisene er mest inne. Grisene må ha tilgang på skygge, evt. kunne avkjøle seg i vann / gjørmebad for å sikre god dyrevelferd. Forskriften om hold av svin stiller detaljerte krav til uteareal til svin. Det stilles spørsmålstegn til om svin passer til å være ute hele året under norske forhold. Det finnes økologisk driftssystemer som ikke har vesentlige problem med ovenfornevnte risikomomenter. Dette viser at det er muligheter for å tilpasse driften slik at god dyrevelferd og dyrehelse sikres. Det bør være et krav om skygge og (gjørme)bad ved utegang (van Putten 2000). I tillegg bør det legges til rette for at ligge-, spise- og gjødslingsplass bør være atskilt. Skal grisene holdes inne den siste femtedelen av levetiden bør det være krav på tilgang til uteareal i den tiden. Debio-regelverket bør stille 24