Utbygging av småkraftverk i Nordreisa og Kåfjord kommuner: Konsekvenser for reindriften i reinbeitedistrikt 36 Cohkolat ja Biertavárri (Ráisduottar)

Rapport 2010:15 Utbygging av småkraftverk i Nordreisa og Kåfjord kommuner: Konsekvenser for reindriften i reinbeitedistrikt 36 Cohkolat ja Biertavárri (Ráisduottar) Ingunn Ims Vistnes og Christian Nellemann i

ii

Tittel: Forfattere: Utbygging av småkraftverk i Nordreisa og Kåfjord kommuner: Konsekvenser for reindriften i reinbeitedistrikt 36 Cohkolat ja Biertavárri (Ráisduottar) Ingunn Ims Vistnes og Christian Nellemann Norut Alta-Áltá rapport: 2010: 15 ISBN 978-82-7571-204-0 Oppdragsgiver: Prosjektleder: Emneord: Fjellkraft AS (på vegne av flere utbyggere) Ingunn Ims Vistnes Vassdragsutbygging, småkraftverk, reindrift, Troms Dato: 30. november 2010 Antall sider: 52 Utgiver: Norut Alta Áltá as Postboks 1463 9506 Alta Besøksadresse: Kunnskapsparken, Markedsgata 3, 9510 Alta Foretaksnummer: 983 551 661 mva Telefon: 78 45 71 00 Fax: 78 45 71 01 E-post: post@finnmark.norut.no www.norut.no/alta Trykk: Norut Alta Áltá as Forsidefoto: Guolasjávri. Foto: I. I. Vistnes, C. Nellemann og Peer Gaup Norut Alta Áltá AS 2010 3

Forord Denne utredningen tar for seg 11 planlagte småkraftverk i Kåfjord og Nordreisa kommuner i Nord- Troms, og hvilke konsekvenser disse vil kunne ha for reindriften. Alle kraftverkene ligger innenfor reinbeitedistrikt 36 Cohkolat ja Biertavárri (Ráisduottar). Utredningen har vært utfordrende fordi den omhandler et høyt antall små inngrep som hver for seg kan ha begrenset innvirkning, men som samlet kan få konsekvenser for reindriftens bruk og tilgang til viktige vår-, sommer- og høstbeiter. Dette gjelder ikke minst byggingen av 9 nye veier på i alt over 22 km inn i distriktets vår- og sommerbeiteområder. I tillegg har det vært relevant å diskutere andre planlagte inngrep i distriktet, spesielt den nye planlagte 420 kv kraftlinjen som vil berøre de samme områdene som 1-2 av de planlagte småkraftverkene. Dette har imidlertid ikke vært en del av mandatet for denne rapporten, og bør diskuteres videre i andre fora med tanke på gode plasseringer i terrenget. Vi vil takke oppdragsgiver Fjellkraft AS ved kontaktperson Atle Wahl, som har organisert alle utbyggerne i forhold til denne utredningen, for møtet i Alta der alle utbyggerne var representert, og for god informasjon om hvert enkelt inngrep. En samlet utredning av 11 småkraftverk er ikke vanlig, og dette har gitt mulighet for en langt mer realistisk analyse og beskrivelse av konsekvenser i motsetning til om hvert prosjekt skulle blitt utredet for seg. Vi takker Cohkolat ja Biertavárri (Ráisduottar) reinbeitedistrikt ved leder Peer Gaup for god kontakt underveis i utredningsarbeidet. Vi fikk holdt et svært konstruktivt og positivt møte med 8 representanter fra distriktet på Storslett i august 2010. Der gikk vi gjennom distriktets og reinens beitebevegelse gjennom sommeren, terrengforhold og driftsmessige utfordringer. Vi diskuterte også de planlagte inngrepene alene og i forhold til andre inngrep. Det foreligger neppe noen tvil om at statlige myndigheter med ansvar innen kraftsektoren i langt større grad må kreve en felles utredning når det settes i stand utbygging av så mange store og små prosjekter med forskjellige aktører i løpet av en kortere tidsperiode. Vi har i vårt mandat vurdert hvert enkelt inngrep for seg, men har også nødvendigvis sett noe på samspillet og kumulative effekter. En større analyse der man også inkluderer andre planlagte inngrep vil imidlertid kreve en langt grundigere og mer omfattende undersøkelse enn det her er budsjettert til. Utredningen viser klart at inngrepene samlet vil ha langt større skadevirkning enn det som man i utgangspunktet vil anta utfra hvert enkelt tiltak isolert sett, ved at de kan påvirke hele beiterotasjonen i området. Alta/Lillehammer Januar 2011 Ingunn Ims Vistnes Christian Nellemann Sveinung Eikeland Adm.dir. Norut Alta 4

Innhold Forord... 4 1. Sammendrag... 6 2. Reindriften i reinbeitedistrikt 36 Cohkolat ja Biertavárri... 11 3.0 Utbygging og menneskelig aktivitet i reinbeiteområder en oversikt over eksisterende forskning... 16 3.1 Lokale direkte effekter... 16 3.2 Regionale effekter... 18 3.3 Kumulative effekter... 20 3.4 Effekten av utbygging i allerede utbygde områder... 21 3.5 Reinens tilvenningsevne (habituering) til inngrep... 22 3.6 Overføring av forskningresultater fra villrein og caribou til tamrein... 24 4.0 Eksisterende utbygging og effekter av veier spesielt... 25 5.0 Utforming av de planlagte utbyggingene og konsekvenser for reindriften... 27 5.1 Utbygging i Rotsunddalen / Cohkolatvággi... 29 5.1.1 Iselva/Sorbmejohka... 30 5.1.2 Rotsundelva/Cohkolatjohka... 31 5.1.3 Øvre Tverrelva/Gievdnejohka... 32 5.1.4 Nedre Tverrelva/Gipmejohka... 33 5.2 Utbygging i nordvest... 36 5.2.1 Kristianelva... 36 5.3 Utbygging i sørvestlige områder... 37 5.3.1 Nomedalselva / Noammerjohka... 37 5.3.2 Sogeselva / Uhcavákkášjohka... 38 5.3.3 Trollvikelva / Nieidajohka... 39 5.3.4 Badjánanjohka... 40 5.3.5 Hánskejohka... 41 5.3.6 Ruovddášjohka (Melen kraftverk)... 44 6.0 Konsekvenser for reindriften i distrikt 36 Cohkolat ja Biertavárri kumulative effekter og konklusjon... 45 7.0 Referanser... 48 5

1. Sammendrag Reinbeitedistrikt 36 Cohkolat ja Biertavárri (Ráisduottar) ligger på grensen mellom Finnmark og Troms, og er beiteland for rundt 8500 rein fra sen vårvinter og fram mot november-desember. Om vinteren har reinen beite sør og sør-vest for Kautokeino, mot finskegrensen. Distriktet har i stor grad bevart naturlige beitevandringer mellom sommer- og vinterbeiter, samt at reinen går i større flokker og gjetes mindre enn gjennomsnittet i reindriften i dag. Reinen kalver vanligvis rett sør for sperregjerdet som går over fjellet fra Kåfjorddalen til Reisadalen, og slippes deretter fritt nord for gjerdet. I noen år kalves det også nord for gjerdet. Sommerbeiteområdet inneholder tre hovedferdselsårer som er avhengige av hverandre for at reinen skal kunne utnytte området optimalt. Når man sammenlikner med kart og undersøkelser fra 1950-60-tallet og tidligere ser man at reindriften her, som andre steder, har mistet de rikere lavereliggende kalvings- og sommerbeiteområdene, bl.a. områdene nord for E6 mot Maursundet, områdene i vest mot Kåfjord, samt de nordlige delene av Rotsunddalen. Dagens situasjon avspeiler derfor en historisk utvikling der de rikeste beiter i lavere strøk er de som er mest aktuelle å bygge ut. Med denne utviklingen har også fjellområdene blitt desto viktigere, da de ofte blir stående igjen som de eneste uforstyrrede områdene i et reinbeitedistrikt. Denne utredningen omhandler 11 planlagte småkraftverk i distriktet. Alle består av en lavereliggende kraftstasjon, en inntaksdam i en elv oppe på fjellet, og en nedgravd rørgate mellom inntaksdam og kraftstasjon. I alt 9 av de 11 småkraftverkene vil også anlegge vei langs rørgaten, samt kortere eller lengre veistubber fra kraftstasjon og ut til eksisterende vei. I alt er det planlagt over 2,2 mil med nye veier i distriktet, fordelt på nærmere 10 950 m med vei i Rotsunddalen og 9390 m vei i sørvest mot Kåfjord, samt 1800 m vei langs Kristianelva helt i nord. Dersom en slik veiutbygging gjennomføres kan det føre til en betydelig økning i trafikk inn i området, samt etter hvert til annen aktivitet som hyttebygging. Småkraftverkene må også ses i sammenheng med den eksisterende infrastruktur, sannsynlig oppgradering av veier, en nødvendig oppgradering av kraftnettet, et økt antall snu- og parkeringsplasser, samt andre planlagte og eksisterende inngrep. En manglende samlet vurdering av alle inngrepene, inkludert den nye planlagte 420 kv kraftlinjen, vil føre til en kraftig underestimering av effektene. For småkraftverkene er det først og fremst veiene opp på fjellet og inn i Rotsunddalen som er problematisk for reindriften. I dag er det er en del forstyrrende trafikk inn mot kalvingsområdet i sør, både fra Gahperus og fra Kåfjord-siden. Trafikken er imidlertid større i barmarkssesongen langs anleggsveiene og kjøresporene her. Det er også trafikk inn i beiteområdene lengst i nord, inn i Rotsunddalen og opp mot Sikkajavri, samt i Reisadalen opp mot Kildal kraftverk. Det betyr at det er periodevis stor forstyrrelse i disse områdene, men reindriften kan fortsatt benytte seg av trekk mot vest, nordvest, samt inn Pilteridalen/Cohkolatvaggi fra flere steder. 6

Figur 1a-b. Sommerbeitet i reinbeitedistrikt 36 med eksisterende innfartsårer inn i området (svarte piler, kart til venstre), og planlagte innfartsårer som følge av småkraftverk (rosa piler, kart til høyre) samt planlagt 420 kv kraftlinje. 7

Figur 1c. Sommerbeitet i reinbeitedistrikt 36 med de 11 planlagte småkraftverkene som omhandles i denne rapporten og trekkrutene og kritiske områder der rutene kan avskjæres (røde sirkler). 8

De planlagte utbyggingene vil imidlertid trolig føre til følgende konsekvenser: 1) Kraftverkene med tilhørende veier mot Kåfjorden vil redusere reinens tilgang til viktige vestlige beiteområder, der tidlig snøsmelting og småkupert terreng gir gode beiteområder både forsommer, sommer og høst, og spesielt rett etter kalving. Utbygging her vil trolig føre til at beiteområdene vil få en redusert bruk. Dette forsterkes også med den planlagte traséen for 420 kv-linjen. Trasévalget av kraftlinjen er her etter vårt skjønn svært mangelfullt vurdert i forhold til reindriften. 2) Utbyggingen i indre deler av Rotsunddalen med tilhørende veier inn til kraftstasjonene og opp på fjellet vil generere mer trafikk i disse områdene, noe som vil ramme reinens bruk av beiter på begge sider av dalen, så vel som kryssing av dalen mellom øst og vest. Den nordligste delen av Rotsunddalen er allerede ganske utbygget, både med fast bebyggelse og hytter. Det er sannsynlig at en forlengelse av veien vil åpne opp for mer hyttebygging. Alle de foreslåtte utbyggingene i Rotsunddalen vil derfor være konfliktfylte for reindriften. 3) Kraftstasjonen ved Nedre Tverrelva i ytre deler av Rotsunddalen vil også åpne opp for langt mer trafikk i et spesielt viktig beiteområde sør for Sikkájávri. Dette kan påvirke hele beiterotasjonen fra nordøst og vestover. Det er allerede en del trafikk på eksisterende kjørespor til Sikkájávri, og en ny vei vil åpne opp et større område. 4) Bygging av vei opp langs Kristianelva i nordvest vil kunne redusere reinens bruk av området som en trekklei nord for den bratte fjellrekka Storhaugen/Boazovárri Stáluvárri Riššavárri. Når det ikke er snø i fjellet må reinen passere Kristianelva ned ved eller under skogsgrensen for å nå den vestvendte lia mellom Djupvik og Nordmannvik. En vei her vil trolig føre til redusert bruk av dette området. Det finnes ikke en forsvarlig passasje for reinen herfra of mot Nordmannvikdalen. 5) Det anføres også at det er planlagt et kraftverk i Nordmannvikdalen som ikke er tatt inn i denne utredning. Vi gjør oppmerksom på at denne synes å være svært mangelfullt utredet, med oppgitt feil reinbeitedistrikt og direkte feil informasjon om bruken av området. Nordmannvikdalen er et sentralt beiteområde for reindriften, og konsesjonen burde revurderes under henvisning til direkte feil opplysninger i utredningsfasen. 6) De to foreslåtte kraftutbygginger uten vei, med bruk av henholdsvis helikopter (Hánskejohka) og midlertidig vei (Trollvikelva/Nieidajohka) i anleggsfasen, vil ha liten effekt på reindriften. Det er viktig spesielt for Trollvikelva at veien virkelig fjernes etter anleggstiden, siden dalen og beiteområdene ovenfor ellers vil bli lett tilgjengelig for trafikk. Med en vei her blir konsekvensene langt mer negative for reindriften. Samlet sett er det sannsynlig at de planlagte utbyggingene med tilhørende permanente veier vil ha betydelige negative effekter for reinens bruk av området. Vi fraråder derfor utbygging av disse med hensyn til reindriften. Unntaket er de to planlagte utbyggingene uten vei, henholdsvis Trollvikelva og Hánskejohka, selv om førstnevnte grenser mot viktige beiteområder. Det er også en risiko for at den planlagte 420 kv kraftlinjen ved kryssing av distriktet vil avskjære viktige senvinter-/tidlig vårbeiter eller redusere bruken av dem. Videre kan denne utbyggingen forsterke effekten av de planlagte småkraftverkene rett nord for linjen. Man bør derfor sterkt vurdere å legge om traséen for 420 kv linjen. 9

Samling av rein. Hovedmerkegjerdet ligger ved Gahpperus (Vuođđojohka) langs sperregjerdet. Her er det også beitehager som reinen kan samles inn i. Merking blir årlig foretatt fra midten av august og pågår utover i september fra 5 til 6 uker. Hele flokken på rundt 8500 dyr +kalver må passere gjerdet, og dyrene tas inn i rundt 30 puljer. 10

2. Reindriften i reinbeitedistrikt 36 Cohkolat ja Biertavárri Reinbeitedistrikt 36 Cohkolat ja Biertavárri (også kalt Ráisduottar) ligger på grensen mellom Finnmark og Troms (fig. 2), og er beiteland for rundt 8500 rein pluss årskalver fra sen vårvinter og fram mot november-desember. Det er 13 siidaandeler i distriktet, med 64 personer tilknyttet disse. Distriktet opererer som én siida om sommeren, men deler seg opp i rundt 4 siidaer på vinterbeite. Om vinteren har reinen beite sør og sørvest for Kautokeino, i Vestre Sone av Vest-Finnmark reinbeiteområde mot finskegrensen. Figur 2. Reinbeitedistrikt 36 Cohkolat ja Biertavárri ligger på grensen mellom Finnmark og Troms. Distriktet har vinterbeiter i Vestre Sone (30A). Kilde: Reindriftsforvaltningen. Distriktet har i stor grad bevart naturlige beitevandringer mellom sommer- og vinterbeiter. Reinen i distrikt 36 går i større flokker og gjetes mindre enn gjennomsnittet i reindriften i dag. Den fôres heller ikke om vinteren. Dette gjør at reinen oppleves som mindre tam enn vanlig, og at den derfor også er mer følsom for forstyrrelse. Dette er spesielt utfordrende i det relativt bratte terrenget som dominerer i ytre og nordlige deler av reinbeiteområdet, der man finner viktige vår- og sommerbeiter. Det er flere smale kanaler eller fár rundt i området, der reinen naturlig må følge terrenget for å komme til de beste og rikeste lavereliggende vegetasjonstyper med stort urteinnslag. Dette er spesielt viktig på sommeren når simlens energibehov fordobles under laktasjonen, og restituering etter vinteren også må finne sted. Utnyttelsen av de aller nordligste lavereliggende områdene, og luftingsplasser høyere opp under insektsesongen, blir derfor spesielt viktig for både kalve- og simlevekter, samt for simlenes kondisjon og drektighetsprosent på høsten. 11

Selv om de ytterste og nordligste deler av distriktet derfor geografisk kan synes å ligge i periferien er de på ingen måte perifere for reinen og reindriften, men utgjør helt sentrale beiteområder i årssyklusen. Dette er svært viktig å forstå når man skal vurdere effektene av de mange mindre inngrep og hvilken konsekvens eventuell økt ferdsel her vil ha. Distrikt 36 deles i to med et sperregjerde fra Skáidejohka/Njuorjojohka til Gahperusjohka (fig. 1). Sør for gjerdet ligger høst/vårbeiter og hovedkalvingslandet. Området nord for gjerdet brukes som kalvingsland i år med mye snø, og som sommerbeiter. Gjerdeanlegg til kalvemerking og tilhørende beitehager ligger i tilknytning til sperregjerdet. Her foregår årets hovedkalvemerking. Av de planlagte småkraftverkene ligger Hánskejohka rett sør for sperregjerdet. De resterende 10 prosjektene ligger nord for sperregjerdet i sommerbeitet. Kalving I slutten av april/begynnelsen av mai samles alle fire vintersiidaene sør for sperregjerdet. Det meste av kalvingen foregår her, i området rundt Buntavaggi. Distriktet avgjør fra år til år om de skal holde flokken sør for sperregjerdet under kalving, eller om deler av flokken skal slippes til andre kalvingsområder nord for sperregjerdet. Det siste er aktuelt hvis det er mye snø. Under kalving sprer flokken seg naturlig ut i terrenget. Simlene finner rolige plasser med le og beite for å kalve. Når kalvene har blitt noen dager, ofte opp mot en uke gamle, vil reinen i de følgende uker samle seg igjen i småflokker og naturlig trekke nordover. Sperregjerdet kan passeres nesten over alt på denne tiden pga snøen. I tillegg legger distriktet ned den øverste delen av nettingen om høsten, slik at det blir lettere å passere om våren. Alle fire siidaene driver sammen nord for sperregjerdet. Reinen blir gjetet minst mulig, slik at den selv kan finne beite og le for insekter på en mest mulig optimal måte. Dersom det er mye snø om våren og reinen slippes nordover for å kalve, kan den kalve i de fleste dalfører (øvre del av dalførene, ikke helt nede med kysten) nord for sperregjerdet. Sommer Tidlig om sommeren vil mesteparten av flokken være nord for sperregjerdet, mot Nordreisa og i alle dalfører mot Kåfjord og Lyngenfjorden. Sommeren 2010 har reinen stått mye øst for Rotsunddalen. Ut over sommeren vil hele denne delen av distriktet være i bruk. En del okserein trekker lavere ned i alle disse dalførene og beiter her. Det ble også observert spor av okserein/bukker her under befaring. En del rein kan også trekke inn i vestlige deler gjennom dalene i fjellet, for dermed å beite lavt i fjellet og øverst i skogen i vest mot Kåfjord og fjorden generelt men høyt over bebyggelse. Den nordlige delen av distriktet, nord for E6, har vært lite brukt de siste årene. Reinen trekker ikke selv inn i dette området lenger, og reineierne mener dette skyldes økt utbygging av hytter og generelt økt menneskelig aktivitet. Dette området har også tidligere vært brukt som kalvingsland, og ser ut til å være ideelt til dette dersom det ikke var inngrep i området. De nordligste lavereliggende områder er i økende grad tapt for distriktets reindrift, og spesielt viktig blir da sonen rett over og under skoggrensen i nord. 12

Dette gjelder da områdene rundt Kildalen, der området mellom Reisadalen og Kildalen blir et viktig okseområde, og området fra Sapmavaggi og nordover mot Sikkajavri. Hele området nord for Beassevarri blir et spesielt viktig beiteområde for mye rein. Det er således grovt sett tre hovedferdselsårer som går nord-sør i distriktet; i øst, i midtre/østlige deler og i midtre/vestlige deler av distriktet. I tillegg er det noe utvekslingsmulighet mellom alle tre hovedrutene i områdene Goddevárri-Juvosvággi, i Čillavaggi, og helt nord ved Sikkajávri. De tre hovedferdselsårer er avhengige av hverandre for at reinen skal kunne utnytte området optimalt. Distriktet er lite plaget med rein som trekker ned på E6 sammenliknet med andre distrikt (spesielt E6 langs Kåfjord inn mot Birtavarre), og mener at dette skyldes den relativt lave tamhetsgraden til reinen i distriktet. Skogkanten over E6 blir imidlertid brukt som beiteland av rein. Dette området fra Nordmannvik til Trollvika ble kartlagt som kalvingsland for rein på 1950-60-tallet. Det vil også være noen rein, spesielt okserein, som trekker ned på veien utover vår-sommeren. Andre flokker vil beite i Fávrresvággi, Sápmavággi, Čillavággi og Cohkolatvággi/Rotsunddalen. Det vil være rein som trekker mot alle de mindre dalførene langs hele østsiden, avhengig av hvor terrenget begrenser beiting og bevegelse. På forsommeren vil det være mye rein mot Nordmannvikdalen, som er tidlig grønn og utgjør viktig vårbeite med sin frodige og vestlige eksponering. Kart som viser snødybde utover våren og forsommeren gir et godt bilde av hvilke områder som først blir snøfrie og dermed vil være attraktive for reinen, dersom den ikke hindres av ferdsel eller inngrep. Fig 3a-d. Snødybde i vår-, sommer- og tidlige høstbeiter i distriktet. Merk hvor viktige de lavereliggende områder er, spesielt tidlig på sommeren når store deler av området er dekket av snø, til tross for at de snøfrie områdene ofte er smale og geografisk perifere. Selv om det foretas små utbygginger her kan de påvirke reinens trekkmuligheter, og dermed avskjære større områder. 13

Betydningen av lavereliggende områder og muligheten for å kunne ferdes enkelt rundt i hele området med øst-vest-gående passasjer nord for skillegjerdet er helt åpenbart når man ser på snøsmeltingskart fra NVE fra henholdsvis 15 mai, 30 mai, 15 juni og 30 juni. Driftsmessig vil man ikke slippe dyrene sørover før i august. Hvis det er mye insekter vil reinen da trekke opp i høyden og mot Finland. Gjerdet mot Finland kan enda ligger under snøen, og det er problematisk hvis reinen krysser grensen. Inngrep som påvirker denne beiterotasjon og bevegelse i området vil derfor kunne vanskeliggjøre reindriften, hvorimot inngrep som ligger helt utenfor disse områder og ikke innebærer økt ferdsel vil ha mindre betydning. Rein i samlegjerde ved Gahpperus. Sensommer/høst Et gammelt ordtak sier at reinen snur nesa sørover ved Olsok. Reinen vil etter hvert trekke mot høstlandet, men først må kalv og simler i merkegjerdet for å få merket kalvene. Hovedmerkegjerdet ligger ved Gahpperus (Vuođđojohka) langs sperregjerdet. Her er det også beitehager som reinen kan samles inn i. Merking blir årlig foretatt fra midten av august og pågår utover i september fra 5-6 uker. Hele flokken på rundt 8500 dyr +kalver må passere gjerdet, og dyrene tas inn i rundt 30 puljer. Sør for sperregjerdet ligger parringslandet. Brunst og parring skjer fra 20-25 september og utover. Ferdselsårer inn i fjellet Området nord for sperregjerdet er tilgjengelig for ferdsel opp på fjellet flere steder. Folk trekker på fjellet hele året, og spesielt i forbindelse med fiske, jakt, friluftsliv og bærplukking. Det er tre store kraftutbygginger i distriktet allerede, med bilveier helt opp på fjellet. Kildal verk ( Dammen ), 14

Guolasjávri og Sikkajávri (kun ATV). Ved Sikkajávri er det planlagt flere nye hytter. Det går et uoffisielt ATV-spor til Geatkkutjavri hvor det også er en del trafikk. Historisk bruk Betydningen av de lavereliggende områder kan ses av gamle kart, selv om disse kan være litt upresise; her viser vi kart fra kartleggingen foretatt av Vorren og publisert i 1962. Kartene viser at det tidligere foregikk kalving ned mot Kåfjord og helt i nord der det er tidlig snøfritt, samt mot Reisadalen sør for Buntavággi. Dagens situasjon avspeiler derfor til en viss grad en historisk utvikling der reindriften stadig har blitt presset høyere opp i fjellet som følge av utbygging. Fig 4a-d. Tidligere nå historiske kalvingsområder-bl.a. på 1950-1960 tallet - der det var kalving i vest mot Kåfjorden, og i øst mot Reisadalen, fra lågfjellet og ned mot skogen. Med utbygging de siste 50 år har reinen blitt trengt stadig høyere opp i fjellet. De nåværende utbygginger vil forsterke denne trend gjennom å påføre tap av sentrale områder i øvreliggende skog og lågfjell, samt påvirke hele reinens mulighet for å forflytte seg uforstyrret over de gjenværende områder. Kartene er fra Vorren (1962) 15

3.0 Utbygging og menneskelig aktivitet i reinbeiteområder en oversikt over eksisterende forskning Dette kapittelet vil søke å gi en oversikt over forskningen på hvordan rein reagerer på utbygging og menneskelig aktivitet (Vistnes et al. 2004a). Forskning på rein og utbygging startet for alvor med oljeutbyggingen i Alaska på 1970-tallet (rein og nord-amerikansk caribou er samme art og i mange tilfeller sammenliknbare). På 1970- og 1980-tallet fokuserte forskerne mest på reinens umiddelbare respons i møte med forstyrrelse (biler, folk, osv), og studiene var typiske adferdsstudier av enkeltindivider over korte tidsrom. På 1990-tallet ble man for alvor klar over at hele reinflokker kan reagere med unnvikelse som en respons til utbygging og menneskelig aktivitet. Unnvikelse vil si at størsteparten av flokken reduserer bruken av områder som ligger i nærheten av utbygging og/eller menneskelig aktivitet. Dette utelukker ikke at en del dyr blir observert nær utbygging, men sier noe om at størsteparten av flokken tilbringer størsteparten av tiden et godt stykke fra inngrep og forstyrrelse. Dette gjelder spesielt simler med kalv. Unnvikelsesstudiene fant at rein kan holde seg flere kilometer unna utbygging, typisk 2-10 km avhengig av type utbygging, årstid, terreng, beiteforhold, og flere andre faktorer. Dette vil si at utbygging kan påvirke langt større områder enn tidligere antatt. Unnvikelse er i dag vel dokumentert gjennom en lang rekke studier, og er også etablert kunnskap i rettsapparatet og offentlige utredninger. Denne forskningen har blitt anerkjent i reindriftsnæringen som en beskrivelse av noe reineierne lenge har observert i områder med utbygging og aktivitet. Vi har i dag et stort antall studier av rein og utbygging fra hele det sirkumpolare nord, og man har studert en rekke forskjellige typer inngrep og aktiviteter (se referanseliste). For å få oversikt over denne kunnskapen er det nyttig å sortere forskningsresultatene etter hvilken effekt man har studert. Dette gir en bedre oversikt enn å sortere resultatene etter type inngrep (for eksempel etter kraftlinjer). Effektene av utbygging på rein deles normalt inn i 1) lokale direkte effekter ved forstyrrelse av enkeltdyr, 2) regionale indirekte effekter på hele flokken i det aktuelle området, og 3) kumulative, langsiktige effekter på produksjon, konsekvenser for rein i nabodistrikt med mer (Verdensbanken 1997, UNEP 2001). Hvilken type effekt forskningen vektlegger vil ha stor påvirkning på resultatet. Det er derfor viktig å kunne klassifisere forskning på rein og utbygging, slik at man kan forstå når resultatene virkelig er motstridende eller når de kun reflekterer at det er ulike effekter eller forhold som er undersøkt. 3.1 Lokale direkte effekter Fysisk tap av land Det fysiske tapet av land som følge av asfaltering, bygninger osv. er i de aller fleste tilfeller svært begrenset. Som regel går mindre enn 1% av det totale landarealet fysisk tapt som følge av selv store utbyggingsprosjekter. Det fysiske tapet av land er derfor ofte av liten betydning for reindriften, så sant det ikke er et sjeldent viktig areal som går tapt (f.eks. spesielle ilandføringssteder for rein som fraktes med pram, eller smale trekkleier mellom beiteområder). At det fysiske tapet er lite, betyr ikke nødvendigvis at konsekvensene av utbyggingen er små for reindriften, noe vi skal se under indirekte regionale effekter. 16

Forstyrrelse av enkeltdyr nær inngrep Forskning på lokale effekter, også kalt direkte effekter eller fotavtrykk-effekter (Vistnes og Nellemann 2000b, 2008), fokuserer typisk på fysiologiske stressreaksjoner i dyret gjennom å registrere adferd (for eksempel flukt, uro, økt hjerteaktivitet) når enkeltdyr møter forstyrrelse. Forstyrrelsen kan for eksempel være overflygninger eller møte med folk eller kjøretøy. Det er gjort svært mye forskning på lokale direkte effekter av forstyrrelse av rein og andre drøvtyggere (MacArthur et al. 1979, 1982; McLaren and Green 1985; Curatolo and Murphy 1986; Murphy and Curatolo 1987; Harrington and Veitch 1991; Tyler 1991; Maki 1992; Andersen et al. 1996; Weisenberger et al. 1996; Krausman et al. 1998, Maier et al. 1998). Størsteparten av slike studier har funnet at stressreaksjonen for enkeltdyr i møte med forstyrrelse er begrenset til flukt 0-800 m vekk fra forstyrrelseskilden eller økt hjerteaktivitet i 0-4 minutter. Andre lokale studier ser på reinens beitebruk i et begrenset område rundt et inngrep. De finner som regel ingen sammenheng mellom reinens beitebruk og avstand til inngrep innen de første 1-2 km fra inngrep. Flesteparten av de studiene som inkluderer større områder lenger unna vei og annen infrastruktur, minimum 5-10 km, registrerer mindre rein nær infrastruktur enn lenger unna infrastruktur (Figur 3 a-b; se regionale effekter). Dersom man skal undersøke reinens bruk av områder i forhold til inngrep må man derfor studere relativt store områder. Wolfe et al. (2000) oppsummerer mer enn 90 studier på rein og caribou, og det finnes flere tusen studier på lokal forstyrrelse av dyr generelt. Rundt 80-90% av studiene som fokuserer på lokal direkte forstyrrelse, så som fluktreaksjoner og forstyrrelse av enkeltdyr nær inngrep, konkluderer med at effekten på rein er liten og kortvarig (Vistnes og Nellemann 2000b; 2008). Reindeer (number per group) 140 120 100 80 60 40 20 0 0 500 1000 1500 2000 a Reindeer (number/km 2 ) 0,5 0,4 0,3 0,2 0,1 0,0 0.0-2.0 2.0-4.0 4.0-6.0 > 6.0 b Distance to road and power line (m) Distance to road and power line (km) Figur 5 a-b. Utbyggingseffekter på rein på forskjellig skala: a) Fordeling av reinflokker observert mellom 1984 og 1987 innen 2 km fra veier og kraftlinjer i Setesdal-Ryfylke, uten noen tydelig unnvikelse; og b) fordelingen av rein i 2 km brede intervaller fra den samme infrastrukturen. I figur a) ser vi ingen trend i observasjonene, mens i graf b) er det klart at reintettheten øker med økende avstand til vei og kraftlinje. Dette viser at man må bruke stor nok skala for å få fram eventuelle effekter av utbygging på rein. Merk at a) og den første søylen i b) er nøyaktig samme data; 1226 rein eller 15% av det totale antall observerte rein ble observert innen 2 km fra veier og kraftlinjer, et område som utgjorde 51% av studieområdet. Data fra Nellemann et al. (2003). 17

Det er anerkjent at bukk og ungdyr generelt er mer tolerante overfor forstyrrelse og tidvis kan observeres rundt inngrep og menneskelig aktivitet. Simler med kalv vil, spesielt i kalvingstiden, som regel unngå utbygde områder og kan dermed miste tilgang til store beiteområder, selv om enkeltdyr blir observert nær inngrep. Dette utdypes i neste avsnitt. 3.2 Regionale effekter Unnvikelse Dersom rein forstyrres kontinuerlig av for eksempel lyd eller trafikk kan dette føre til at dyrene beveger seg mer og bruker mer energi (Kuck et al. 1985, Maier et al. 1998, Bradshaw et al. 1997), noe som kan føre til redusert vekt og kondisjon (Bradshaw et al. 1998). Forskning de siste 15-20 årene viser imidlertid at den vanligste responsen til kontinuerlig forstyrrelse og permanente inngrep som veier, kraftlinjer, bebyggelse og rørledninger er at reinen trekker seg unna forstyrrelsen (Figur 4). Dette betyr at reinen reduserer bruken av områder nær inngrep nettopp for å unngå stresssituasjoner eller møte forstyrrelse. Størrelsen på området med redusert bruk varierer med type inngrep. For villrein varierer unnvikelseseffekten fra en redusert bruk av områder innen 2,5 km fra kraftlinjer eller veier til redusert bruk av områder innen 10 km fra større bebygde områder (Vistnes og Nellemann 2008). Unnvikelsesstudier inkluderer altså undersøkelser der man har registrert størstedelen av dyrene ut til 10-15 km fra inngrepet. Det er ikke tilstrekkelig å studere eventuell unnvikelse innen 0-2 km da man da bare vil fange opp de tolerante dyrene. For tamrein ser unnvikelsesresponsene ut til å ligge i størrelsesorden 1-5 km fra permanente inngrep. Innenfor dette intervallet er responsen avhengig av en rekke faktorer, som type inngrep, plassering i terrenget, insektstress, rovdyr, årstid, alternative beiteområder med mer (Figur 5). Unnvikelse kan ha store konsekvenser fordi det ofte innebærer at reinen presses sammen på mindre produktive beiteområder med resulterende økt overbeite og konkurranse om beitet (Cameron et al. 1992, Helle and Särkelä 1993, Smith et al. 2000, Vistnes and Nellemann 2001, Norges Forskningsråd 2002). Mindre beite per rein kan igjen gi utslag i reduserte vekter og redusert produksjon. Bukker og ungdyr er i dette tilfellet et unntak, da de ofte ignorerer og i noen tilfeller oppsøker utbygde områder hvis disse f.eks. er gode beiteområder (Dau og Cameron 1986, Pollard et al. 1996, Maier et al. 1998). Studier av unnvikelseseffekter viser at konsekvensene av permanente menneskelige inngrep er betydelig mer omfattende enn tapet av det fysisk beslaglagte arealet. Både tam- og villrein kan sky inngrep som kraftlinjer, hyttefelt og veier, selv i perioder med liten eller ingen menneskelig ferdsel i nærheten av utbyggingen. Økt utbygging av hytter, veier og kraftlinjer kan føre til redusert kondisjon og redusert kalveoverlevelse gjennom økt konkurranse om beiteressursene. Det er eksempler på at rein (Nellemann et al. 2003) og caribou (Cameron et al. 1995, Joly et al. 2006) har forlatt et område når utbyggingen har nådd en viss tetthet. Dette forutsetter at det finnes alternative beiter. 18

Figur 6: Unnvikelseseffekter. Tettheten av rein (caribou) nær Prudhoe Bay i Alaska før og etter utbygging av en vei til et oljefelt gjennom et kalvingsområde. Figurene viser hvordan tettheten av rein sank betydelig i områdene innen 3-4 km fra veien, mens tettheten av rein økte drastisk i områdene som lå mer enn 4 km fra veien. Forskerne konkluderer med at reinen flyttet vekk fra veien og ut til områdene mer enn 4 km fra veien. Fra Cameron et al. (1992). 18 Rein/km 2 innen småkupert terreng 16 14 12 10 8 6 4 2 0 0-4 4-8 8-12 Avstand til hyttefelt, vei og kraftlinje (km) Figur 7: Unnvikelse fra infrastruktur. Sammenhengen mellom tetthet av rein (gjennomsnitt + middelfeil) og avstand (km) til hyttefelt, vei og kraftlinje innen småkupert, sammenliknbart terreng over tregrensen øst for Repparfjorddalen, Vest-Finnmark, mai 1998 og 1999. Figuren viser at det var lite rein innen 4 km fra inngrepene, og at tettheten av rein økte med avstanden til inngrepene. Bukk dominerte innen 4 km fra inngrepene, mens simler med kalv dominerte i sonen 8-12 km fra inngrep. Omarbeidet figur fra Vistnes og Nellemann (2001). 19

3.3 Kumulative effekter Kumulative effekter av utbygging er de samlede, langvarige effektene av utbyggging. Kumulative effekter inkluderer reduserte muligheter for beiting om sommeren for å bygge opp igjen kroppsreservene til vinteren, noe som igjen kan føre til redusert drektighet, kalvingsprosent, kalveoverlevelse, vekter og dermed redusert produksjon i næringen på lang sikt (White 1983, Skogland 1985, Gerhart et al. 1997, Kinley og Apps 2001). Tilsvarende redusert mulighet for beite om vinteren vil kunne gå ut over fostervekst, øke fare for abort, og vil også kunne føre til redusert produksjon. Tap av store beiteområder for ett reinbeitedistrikt eller én siida innen ett distrikt vil sannsynligvis føre til at de berørte reineierne må redusere flokkstørrelsen betydelig eller øke bruken av naboens beiter for å kompensere for tapet. For Finnmark sin del kan det også føre til at de berørte siidaene vil oppholde seg lenger på vår/høstbeiter eller delte beiter på innlandet, noe som igjen vil gi mindre beite for andre siidaer som også bruker dette beitet. Tap av beiteland kan derfor føre til økte interne konflikter i reindriftsnæringen og til tap av beite også for andre reineiere enn de som er direkte berørt av en utbygging, samt til økte konflikter mellom reindriftsnæringen og samfunnet forøvrig. Den viktigste effekten ved unnvikelse av inngrep er at bæreevnen til stadighet reduseres. Dette kan en se tydelig i vinterbeiteområder, der plantene (spesielt lavbeitene) kan bruke lang tid på å ta seg opp igjen etter kraftig beiting (Figur 6). 1200 Mengde lav (gram/m 2 ) 1000 800 600 400 200 0 0-5 5-10 >10 Avstand til hyttefelt (km) Figur 8, kumulative effekter: Forhold mellom lavmengde (g/m 2 ) på rabber som var tilgjengelige for beiting og avstand til et hyttefelt i Rondane, 1996 (Nellemann et al. 2000). Når reinen trekker seg unna inngrep, øker beitepresset i områdene langt fra hyttefeltet. Dette betyr igjen at bæreevnen går ned over tid. 20

3.4 Effekten av utbygging i allerede utbygde områder De fleste nye inngrep bygges i områder der det finnes andre inngrep fra før. Det er derfor mange som har interesse av å vite hvor stor effekt for eksempel 100 nye hytter har i et område som allerede inneholder 500 hytter, eller hvor store konsekvenser en kan vente av en vei som anlegges parallelt med en allerede eksisterende kraftlinje. Det umulig å skille ut og tallfeste effektene fra enkeltinngrep som ligger i nærheten av hverandre. Forskning har vist to forskjellige resultat: 1) Inngrepene har mindre effekt når de konsentreres enn når de spres over et større område. Det er det første inngrepet i et område som har størst effekt, men en fortetting vil likevel forverre situasjonen for reinen. Effekten av hvert inngrep er selvfølgelig også avhengig av størrelsen på inngrepet; dersom det bygges et stort turistanlegg i et område som fra før bare hadde en liten kraftlinje, må man forvente at turistanlegget har størst effekt selv om kraftlinjen var det første inngrepet. 2) Inngrep kan virke sammen slik at den samlede effekten er større enn effekten av inngrepene hver for seg, for eksempel når to parallelle kraftlinjer til sammen danner en barriere som reinen ikke vil krysse. Disse to resultatene kan virke motstridende. Vi anbefaler å legge vekt på følgende: Fortetting er å foretrekke framfor spredt utbygging. Studier viser at reinen gradvis reduserer bruk av områder i takt med utbyggingen i området, og at reintettheten faller raskest ved det første inngrepet i et tidligere ikke-utbygd område (Figur 7). Til slutt vil reinen trekker seg helt ut av området når utbyggingstettheten har nådd et visst nivå. Dette forutsetter at reinen har andre steder å trekke seg tilbake til, noe som ofte ikke er tilfelle i reindriften. I så fall må man forvente økt stress og konkurranse om beitet hos reinen dersom reintallet ikke reduseres i takt med tapet av beiteland (Figur 8). Økt stress kan føre til redusert produksjon, noe som er et økonomisk tap for reineieren. En annen sak er at begrepet fortetting i økende grad brukes til å kamuflere en reell utvidelse av eksisterende inngrep. Videre kan utvidelse/fortetting av for eksempel hyttefelt føre til at det oppstår en økt antall skiløyper/scooterløyper rundt feltet, noen som videre vil påvirke reinen. I tilfeller der en kan forvente synergistiske effekter som barriere-effekter er fortetting ikke å anbefale. Her må man se spesielt på hvordan inngrepene plasseres i terrenget. Man bør for eksempel unngå å la to parallelle kraftlinjer krysse smale flytteleier eller avskjære smale fjelltanger fra resten av beiteområdet. 21

2,0 Rein (antall per km 2 og år) 1,5 1,0 0,5 0,0 0,0 0,5 1,0 1,5 2,0 2,5 Tetthet av inngrep (km/km 2 ) Figur 9, tetthet av inngrep: Forholdet mellom tetthet av inngrep (km/km 2 ) og reintetthet (rein pr km 2 og år) i Nordfjella villreinområde, 1986-1998 (Vistnes et al. 2001). Inngrep inkluderer veier, kraftlinjer, jernbane og merkede, faste skiløyper. Figuren viser hvordan reintettheten går ned når tettheten av inngrep øker. Det ble ikke observert rein i områder med mer enn 1,3 km inngrep per km 2. 100 80 B B Lavdekke (%) 60 40 A 20 0 0 >0-0.5 >0.5 Tetthet av inngrep (km/km 2 ) Figur 10, tetthet av inngrep: Forholdet mellom lavdekke og tetthet av inngrep (km/km 2, se figuren over for definisjon av inngrep) i Nordfjella villreinområde, 1999 (Vistnes et al. 2001). I områder med inngrep var det 70-80% lavdekke, noe som tyder på at områdene var lite brukt av rein. I områder uten inngrep var lavdekket betydelig mindre, noe som tyder på hardt beitepress i de gjenværende, urørte områdene. 3.5 Reinens tilvenningsevne (habituering) til inngrep Reinen kan raskt tilpasse seg nye trusler ved å flytte seg bort fra områder med menneskelig aktivitet eller inngrep, dersom det finnes annet tilgjengelig habitat. En del studier viser forskjell i tamhetsgrad der opprinnelig villrein reagerer kraftigere på for eksempel skiløpere, sammenliknet med villrein som stammer fra forvillet tamrein. Så langt finnes det imidlertid få eller ingen studier som viser at rein tam eller vill venner seg til inngrep slik at unnvikelsessonene eller barriere-effektene reduseres 22

over tid. Tvert imot viser de studiene som har gått over lang tid ingen tegn til tilvenning. Studier av 20 år gamle rørledninger og veier i Alaska viser at reinen fremdeles har en redusert bruk av områdene nær inngrepene. Dovrebanen, åpnet i 1921, og Bergensbanen, åpnet i 1909, danner fremdeles barrierer for villreinen som den dag i dag fører til oppsplitting av villreinens leveområder. Kraftlinjene og hyttefeltet i Repparfjorddalen i Vest-Finnmark var 20-40 år gamle da man dokumenterte at tamreinen holdt seg unna dem (Vistnes og Nellemann 2001). Vannkraftutbyggingene i Setesdal-Ryfylkeheiene i perioden 1960-1984 førte til at villreinen i området endret bruken av området. Registrering av rein fram til 1987 viste ingen tegn til tilvenning til inngrepene (Nellemann et al. 2003). Ut fra eksisterende studier må man derfor konkludere med at det er stor sjanse for at reinen ikke vil venne seg til inngrep. Det finnes likevel en god del udokumenterte observasjoner av at rein har vent seg til inngrep. Disse kan være basert på observasjoner av bukker og ungdyr, som kan være svært tolerante overfor inngrep, eller observasjoner av rein generelt i svært utbygde områder hvor det ikke finnes alternative uforstyrrede beiter. Rein kan også oppsøke skygge fra bygninger o.l. under store insektangrep. Slike observasjoner gjelder som regel kun en liten andel av reinen i området. På Kvaløya i Finnmark kjenner vi til at reinen trekker ned i Hammerfest og vandrer rundt i byen. Dette gjelder i stor grad bukk og fjorårskalv, men også simler med kalv. Det er imidlertid ikke gjort studier av hvor stor del av flokken som bruker andre deler av øya, og om reinen trekker ned til byen spesielt når det er lite grøntbeite på fjellet eller på dager med mye parasitter og insekter i lufta. Alt i alt er tilvenning til inngrep er et vanskelig spørsmål som også må vurderes ut fra lokale forhold og reineiernes lokalkunnskap. Ut fra eksisterende, publiserte studier er det som sagt liten eller ingen faglig dekning for å regne med tilvenning når man skal vurdere konsekvensene av en planlagt utbygging. Ungbukker utenfor gjerde ved Gahpperus. Bukker er ofte mindre sky for inngrep. 23

3.6 Overføring av forskningresultater fra villrein og caribou til tamrein Villrein, tamrein og caribou er alle samme art; på latin Rangifer tarandus. Denne arten deles inn i sju underarter. Underartene kan reagere til dels forskjellig på forstyrrelse. Spesielt Svalbardrein og Peary caribou skiller seg ut fra de andre underartene både genetisk og med sitt levesett, og man bør derfor være forsiktig med å overføre forskningsresultater fra disse underartene til norsk tamrein. Norsk, finsk, svensk, russisk, grønlandsk og nord-amerikansk tamrein samt nord-amerikansk caribou har derimot en god del til felles når det gjelder reaksjoner på forstyrrelse og inngrep. Dette henger sannsynligvis sammen med grunnleggende biologiske reaksjoner på forstyrrelse hos reinen. Fluktavstander varierer noe mellom f.eks. forskjellige villreinstammer, men ligger generelt innen 150-800 m, typisk 200-500 m. De fleste studiene på unnvikelse hos villrein, tamrein og caribou har funnet en 50-80% reduksjon innen 4 km fra inngrep som veier med trafikk eller hyttefelt. Det er derfor ikke tilfelle at tamrein har en helt annen atferd enn villrein. Det er nå 3 internasjonale studier på tamrein og tekniske inngrep med helt ulike metoder, som alle finner betydelige effekter fra ulike typer tekniske inngrep, nemlig 1 Registrering av møkk som et mål på reinens bruk av områder med ulik avstand til turistanlegg (Helle og Särkelä 1993) 2. Telling av størsteparten av flokk med tamrein i forhold til ulik avstand til vei og kraftlinje under kalving (Vistnes og Nellemann 2001) 3. Registrering av tamreins beitebruk med GPS-merket rein vinter og sommer i forhold til inngrep av ulike slag (Antonnen et al., in press 2011) Pr. i dag viser litteraturen at det først og fremst er nordamerikansk caribou som har de korteste unnvikelsessoner fra noen hundre meter til 4 km, europeisk villrein de største unnvikelsessoner (2-10 km avhengig av inngrep, noen ganger mer), og tamrein ligger midt i mellom, typisk rundt 50% reduksjon i bruk av beiteområder innen 2-5 km fra inngrepet. Alle undersøkelsene har noe overlappende resultater for tamrein, villrein og caribou, slik at vi med den kunnskap vi har i dag ikke kan fastslå at tamrein har en helt annen atferd, tvert imot. Som en kuriositet kan det nevnes at det er veldokumentert at også caribou har forlatt kalvingsområder og flyttet seg lengre og lengre nord etter hvert som skogbruket har presset seg fram sørfra i Canada. De vitenskapelige undersøkelser vi har på tamrein har altså vist større eller like unnvikelsessoner som caribou til tekniske inngrep, men under eller tilsvarende det for villrein. Litteraturen viser helt klart at i tilfellene der det er observert store unnvikelsessoner for eksempel en 95% reduksjon av beiteområder ut til 5-10 km fra inngrepet - så er det snakk om store turistanlegg med mye ferdsel. Fra mindre utbygginger uten mye ferdsel observerer man typisk en ca. 50% reduksjon av beiteområder innen 2-4 km fra utbyggingen. Fra enkeltløyper og små inngrep kan unnvikelsessonene være noen hundre meter brede, og for de minste inngrepene observerer man selvsagt ingen effekter på reinens beitebruk, eller i høyden svært små effekter. All logikk tilsier at store inngrep har større effekter enn små, og at inngrep med tilhørende ferdsel har større effekt enn inngrep uten ferdsel eller trafikk, selv om man også utbygginger uten ferdsel kan ha en effekt dersom inngrepet er over en viss størrelse. 24

4.0 Eksisterende utbygging og effekter av veier spesielt I distriktet er det i dag flere veier og inngrep som har betydning for reindriften. Det går to parallelle 132 kv kraftlinjer langs og nord for sperregjerdet. Kraftlinjene kan derfor virke sammen med sperregjerdet for å hindre reinen i å krysse for tidlig nordover om våren og sørover om høsten. I år med mye snø kalves det nord for dette området. Den nye planlagte 420 kv linje følger også sperregjerdet og eksisterende kraftlinjer til en viss grad, men skjærer sørvestover før den skal krysse Kåfjorddalen. De to alternative traséene går henholdsvis nord og delvis over fjellet Biertavarri, og skaper dermed en avgrenset trekant med kraftlinjer på to sider og dalføret på den tredje. De planlagte småkraftverkene i Kåfjorddalen vil ligge rett nord for dette avskjærte området. Figur 11. To innfartsårer i området: Veien opp til Guolasjavri fra Kåfjorddalen (øverst) og veien opp fra Storslett til Kildal kraftverk (nederst). 25

Det er flere større veier som påvirker distriktet. Det er en bilvei i øst, rv 865, i Reisadalen, E6 og rv866 i nord som avskjærer gamle kalvings-og sommerbeiteområder, samt E6 i vest. Videre er det vei gjennom Kåfjorddalen som fortsetter opp på fjellet til Guolášjavri, som er regulert. I tillegg er det vei opp på fjellet inn i Kildalen i nordøst og vei inn i Rotsunddalen, med flere hytter og boliger. Opp til Sikkajávri går det et mye brukt ATV-spor fra vest og en mye brukt vandresti fra øst. Vi foretok befaringer av de fleste av veiene, og fikk se at de brukes mye som utfartsårer opp på fjellet. Det var spor etter telt- og bålplasser, stier, noe søppel, enkelte kjørespor, og det var generelt en del biltrafikk på veiene i august. Veien inn Rotsunddalen fremstår som spesielt problematisk fordi den fører til trafikk og utbygging inn i sentrale deler av sommerbeiteområdet. Dalen består av svært rike beiter, omgitt av fjellvegetasjon med frodige smalere dalfører og breer og is med luftingsplasser innen relativt korte avstander. I Rotsunddalen er det etablert flere traktorspor og ATV-løyper ut til sidene og opp på fjellet. En forlengelse av veien her vil bringe enda mer trafikk inn i helt sentrale deler av sommerbeitene, og vil dermed kunne påvirke hele beitebruken i distriktet og dermed tilgangen og utnyttelsen av sommerbeiter. Det er godt etablert i forskningen at veier er en av de mest problematiske typer inngrep for rein og for biologisk mangfold generelt (UNEP, 2001), og man har i løpet av de siste 20 årene fått mange titalls studier av effekter av veier og nærliggende trafikk på rein (for review se Wolfe et al. 2000, Vistnes og Nellemann, 2009). Også for tamrein er det veldokumentert at veier, kraftlinjer og ferdsel kan påvirke reinens arealbruk betydelig og føre til tap av beiteområder (Helle og Särkelä, 1993; Vistnes og Nellemann, 2001; Kumpula et al., 2007; Antonnen et al., 2011, in press). Det er også påvist effekter av fotløyper alene på sommeren (Skarin et al., 2006). Fig. 12a og b: Kartene for Finnmark viser en rask utvikling i veinettet i naboområdet i Finnmark, samt scenarier fra FN om tap av beiteområder og skadevirkninger på biologisk mangfold langs et stadig voksende veinett fram mot 2050. Det kan tydelig ses at de kystnære områder med viktige kalvingsvår og sommerbeiter er sterkest utsatt. 26

5.0 Utforming av de planlagte utbyggingene og konsekvenser for reindriften For å forstå hvordan utbyggingen vil påvirke reindriften er det viktig å få oversikt over reindriftens bruk av området i forhold til: 1)Områdets terrengmessige kvaliteter i relasjon til snøsmelting 2)Snøsmeltingens betydning for tilgang til beite 3) Snøsmeltingens betydning for plantefenologi (utvikling gjennom året) og dermed beitekvalitet 4) Terrengets og snøsmeltingens betydning for forekomst av luftingsområder for reinen under insektperioden Fig. 13: Snøsmelting i kalvings- og sommerlandet til distriktet. Pilene viser noen av hovedbevegelsene til reinen i området. De planlagte utbyggingene kan føre til at reinen forskyves lenger øst, og at viktige beiteområder i Pilteridalen, Rotsunddalen, og på fjellene rundt reduseres i bruk som beite dersom utbyggingene som planlagt medfører flere veier. Det gjøres oppmerksom på at reinen trekker inn i dette området etter kalving i mai bruken av kartet med snøsmelting i mai er anvendt fordi dette best illustrerer forekomsten av småkupert terreng, som er spesielt viktig for beite (Nellemann og Thomsen, 1994; Vistnes et al., 2009). Kartet viser med andre ord ikke reinens bruk på dette tidspunkt, men akkumulert ut gjennom sommeren. 27

Konflikten med de planlagte utbygginger er vist nedenfor: Figur 14. Sommerbeitet i reinbeitedistrikt 36 med de 11 planlagte småkraftverkene som omhandles i denne rapporten og trekkrutene og de kritiske områder (sirkel) der rutene kan avskjæres. Som det ses av figuren er det rask snøsmelting i fire områder, som alle blir svært viktige for reindriften: 1) Området i sør og sørvest med tilgang til småkuperte områder mot Kåfjorddalen. Dette er foreslått som trasé for den nye 420 KV kraftlinjen. 2) Rotsunddalen og områdene rundt Sikkajavri 3) Kildalen opp fra Reisadalen 4) Enkelte dalfører på vestsiden, bl.a Vikdalen og Olderdalen. Utbyggingene er planlagt langs hele vestsiden av området, både i de mindre bratte områder i sørvest nær kalvingslandet til reindriften, men også i de brattere mer utilgjengelige områder i vest, samt i de indre delene av de nordlige sommerbeiteområdene. 28