sopp og nyttevekster årgang 6 - nummer 1-2010 Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund
MARS INNHOLD årgang 6 - nr. 1-2010 Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei 20, 1432 Ås Telefon: 922 66 276 Bankkonto: 2901.11.39688 Org.nr.: 940593336 www.soppognyttevekster.no post@soppognyttevekster.no Styret Terje Spolén Nilsen (leder), Wenche Eli Johansen (nestleder), Edvin Johannesen, John Bjarne Jordal, Per Marstad, Siv Moen Varamedlemmer: Per A. Bergersen, Rie Aleksandra Rørstrand, Inger Lise Walter Daglig leder Bente Rian Redaksjonskomité Per A. Bergersen (redaktør) - pab@kanonit.no Øyvind Stensrud Navngitte fotografer har rettighetene til bildene sine i følge åndsverksloven. ISSN 1504-4165 Trykk: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo Opplag: 4000 Natur og kultur i harmoni. Foto: Egil Michaelsen. Redaksjonelle linjer... 4 Nytt fra forbundsstyret... 7 Minneord... 7 Tema: Mangfold Minkende mangfold Erik Steineger og Rune Aanderaa... 10 Soppene former og farger Even Woldstad Hanssen... 15 Ulljordstjerne Gaute Mohn Jenssen... 18 Svartelistet godsak Stephen Barstow... 22 Skjellrørsopp ny nordgrense Dag Holtan og Perry Larsen... 25 Har alt liv livets rett? Inger Nordal... 30 Nyttevekst og Sopp i fokus... 28 Matauke i krigstid dyrke selv Vesla Vetlesen... 33 Bokanmeldelser... 36 Vi besøker medlemsforeningene... 41 Pilefletting med viltvoksende emner Ellen Tjørnhom Bøe... 42 Gojibær eller bukketorn verdens sunneste snack? Anders Often... 45 Lesernes sider... 48 Nytt fra Forum fra soppsakkyndige... 49 Program for medlemsforeningene... 49 Nytt fra Forum fra soppfargere... 49 Blinkskuddet... 50 Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen Oliver Smith... 51 3
Redaksjonelle linjer Årets første nummer av sopp og nyttevekster har mangfold som hovedtema. Det er i og for seg ikke noe oppsiktsvekkende i dette: I Norges sopp- og nyttevekstforbunds vedtekter står (blant annet): Forbundet skal delta i arbeidet med å bevare artsmangfoldet i naturen og i å opplyse om artenes samspill med andre organismer, samt deres nyttige og skadelige virkninger. Litt pussig er det likevel at da temaet for flere måneder siden ble valgt for vårt første nummer i 2010, hadde vi i redaksjonen ingen kjennskap til at dette året var utpekt av FN som internasjonalt år for biologisk mangfold. Fem år er bladet blitt. Første nummer under navnet sopp og nyttevekster bærer påskriften: årgang 1 nummer 1-2005, og var den første utgaven av medlemsorganet for fusjonsbarnet Norges sopp- og nyttevekstforbund. Det mest påfallende brudd med tradisjonen fra foreldreorganisasjonenes (Nyttevekstforeningen og Norsk Soppforening) medlemsorganer, var utvilsomt formatet. Kvadratisk tidskrift ble oppfattet som uheldig av alle som misliker forandringer, og det gjør de fleste. Påstander om at familiemedlemmer av abonnentene hadde tatt bladet for en reklamebrosjyre og sendt det til forbrenning sammen med siste ukes aviser, kom fra minst to hold. Kritikken har etter hvert stilnet, og skulle vi i dag skifte til et annet format er jeg nokså sikker på at det vil komme kritikk nok en gang fra alle som misliker forandringer for det gjør fortsatt de fleste! Forøvrig var nummer 1 et flott blad dyktig redigert av Torborg Galteland. Det hadde 48 sider. Opplagets størrelse er ikke angitt i bladet, men noe senere dukker tallet 3 500 opp. I dag har bladet 52 sider, og omslaget (sidene 1, 2, 51 og 52) er av en noe tykkere kvalitet enn resten av bladet. Opplaget er i dag 4 000. Alle dem som burde vært takket for arbeid med bladet i disse første fem årene skal forbli unevnt i denne omgang; faren for å glemme noen er altfor stor. At det er mange, forstår alle. Men la meg nevne et leserinnlegg fra nr. 4/2006. Under overskriften Hjertesukk leser vi: Har nettopp fått det nye bladet, og jeg leser med stor iver, men.. Hvor blir det av nyttevekstene etter sammenslåingen? Det er ikke bare sopp om høsten, men mengder av allslags ville bær. Jeg håper at nyttevekstene også kommer mer med i bladet framover. Innlegget er undertegnet: Ellen Bøe Nedrehagen, Sandnes. Vi har gjort vårt beste for å rette opp ubalansen, men det må være lov å røpe at soppfolket sender inn mer stoff enn hva nyttevekstfolket gjør. Hovedunntaket er faktisk ovennevnte leserbrevforfatter som flere ganger har hjulpet med stoff og ideer. Nåværende redaksjon er åpen for langt flere innspill enn det vi får. Av og til hvisker våre beste venner noen rosende ord til oss, og noen ganger får vi kjeft for noe vi har satt på trykk, men vi tåler mer av begge deler; ros er hyggelig, og kritikk er nyttig. Kritikk må dessuten til dersom vi skal oppfylle vår smule visjon: Et blad der alle finner noe av interesse, og der de fleste finner mye. Per A. Bergersen Nr. 2/2010 er planlagt utgitt 20. mai 2010. Stoff som ønskes tatt med må være redaksjonen i hende senest 14. april. 4
Myrflangre Epipactis palustris er sterkt truet (katagori NE på rødlisten). Foto: Egil Michaelsen. Se flere bilder på www.markblomster.com. MANGFOLD 9
Minkende mangfold tilstand og trusler i Naturmangfoldåret Dobbeltjubileet for Charles Darwin ble i fjor behørig feiret over store deler av verden. Svært mange fikk med seg at det var 200 år siden Darwin ble født og 150 år siden hans banebrytende bok om artenes opprinnelse ble utgitt. Feiringen medvirket til spennende og tidvis opphetete diskusjoner om evolusjon og om biologiens betydning i samfunnet. Etter all oppmerksomheten å dømme, skulle man tro at 2009 var utropt av FN til Det internasjonale Darwin-året. Men faktum er at vi hadde hele fire FN-år i fjor, og at ingen av dem handlet om Darwin eller evolusjonsteori. Astronomiåret fikk en del oppmerksomhet; de tre øvrige temaene var forsoning, læring om menneskeretter og naturfiber. I år er det resultatet av evolusjonen som skal feires, og denne gang er det FN som har vedtatt det. FNs internasjonale naturmangfoldår er allerede godt i gang. Over hele verden blir dette markert med arrangementer, utstillinger, artikler, bøker og debatter. I Norge har Miljøverndepartementet et hovedansvar for den offisielle feiringen. Men selv om myndighetene støtter opp, er det vi naturinteresserte som må lage festen. I samarbeid med FN-sambandet i Norge vil SABIMA markere året på ulike måter. Vi vil ha egne prosjekter rettet mot barnehager og skoler, og vi skal på ulike måter bidra til å øke engasjementet, nysgjerrigheten og interessen for naturen. Det er på høy tid, nå som stadig flere setter likhetstegn mellom miljø og klima. Vi trenger en samfunnsdebatt om hva vi vet og ikke vet om livet i naturen, hvilke trusler det er utsatt for og hvordan vi forvalter vårt naturmangfold. Større interesse, flere observasjoner Vitenskapen har registrert og gitt navn til omtrent 1,8 millioner arter. Ingen vet hvor mange arter som gjenstår å oppdage, men det gjettes på mellom 5 og 15 millioner. Vi lever med andre ord på en lite utforsket planet. Årlig legges noen tusen nye til lista over beskrevne arter. De fleste av dem er insekter. Men til og med i den organismegruppen man skulle tro var aller best kjent, nemlig fuglene, oppdages gjennomsnittlig tre nye arter hvert år. I Norge er mangfoldet bedre kartlagt, men mye gjenstår. Vi regner med at det er omtrent 60 000 flercellede arter her i landet, hvorav 40 000 er registrert hittil. Forvaltningen mangler tilstrekkelig kunnskap om forekomst og taksonomi for over halvparten av disse igjen. Derfor er bare rundt 20 000 arter vurdert for den norske Rødlista og plassert i kategorier etter risiko for utdøing. Det haster med å samle informasjon, spesielt om de mest trua artene og den mest sårbare naturen. Selv om en del profesjonelle biologer jobber intenst med dette, er de alt for få. Derfor er det av stor betydning at ivrige og dyktige amatører bidrar så sterkt med registreringer av arter. Stadig flere naturinteresserte legger nå sine observasjoner inn i Artsdatabankens registreringsverktøy (www.artsobservasjoner.no). Første nyttårsdag 2010 ble observasjon nr. tre milloner ERIK STEINEGER - erik.steineger@sabima.no 10 RUNE AANDERAA - rune.aanderaa@sabima.no
Soppene et formrikt og fargesprakende mangfold Former i stadig variasjon Vi ser en mengde former rundt oss, og hva er mer naturlig enn å ty til formene på vår egen kropp for å beskrive det vi ser? Slik er det også med soppene. Vi ser former som kan grupperes som om de var kroppsdeler som for eksempel fingre, ører eller skjegg! Til frynsesoppordenen hører både skjeggfrynsesopp Thelephora penicillata og fingerfrynsesopp T. palmata, sistnevnte også belastet med en Eseløre Otidea onotica. lukt av råtten kål i våre neser. Fingre finner vi også både blant småfingersopp Ramariopsis, som har lite med fingersopp Clavulina å gjøre, enda mindre med begerfingersopp Artomyces pyxidatus, og aller minst med gullgaffel Calocera viscosa, som er en seig, gylden gelésopp. Når vi har blitt varme på fingrene, kan vi jo ta oss til ørene. Hva med eseløre, som ikke er en brett på boksida, men en sekksporesopp i slekta Otidea? Eller skrukkeøre Auricularia mesenterica, beslektet med gelésoppene? Vi kommer heller ikke utenom former som baller eller mannlige kjønnsorganer. Stanksoppen Phallus impudicus utvikler seg fra ball (hekseegg) til erigert penis på kort tid. Men de fleste andre forblir baller eller kuler til de forgår, slik som potetrøyksoppene Scleroderma som er beslektet med enkelte rørsopper, eller eggrøyksoppene Bovista, for ikke å snakke om de underjordiske løpekulene Elaphomyces som er sekksporesopper. Vi må nok også ty til former utenfor menneskekroppen for å betegne en lang, lang rekke sopper, selv om vi ofte hører ord som navle, hår og øye nevnt i soppnavnvrimmelen. Og skåler eller begre er normalt til å drikke av, eller de er sekksporesopper, i en uendelig rekke av variasjoner også som lav som for eksempel skarlagen vårbeger Sarcoscypha austriaca, kronebegersopp Sarcosphaera coronaria og grankongleskål Piceomphale bulgarioides... Klassisk hatt Paddehatten er den klassiske soppformen. Ikke veit jeg helt hva den har med padder å gjøre, annet enn at de kunne sitte under dem i ly for regnet. For en paraply er det! Det gjelder å holde kruttet, dvs. sporene tørre! At paddene heller kommer for å spise snegler enn å søke ly for regnet får nå så være. Hatteformen er i hvert fall suksessfull og nærmest klassisk. Den er gjentatt i mange grupper av sopp, først og fremst skivesoppene, men finnes også i andre ordner som broddsoppordenen, frynsesoppordenen og kjukeordenen. Denne hattformen er egentlig ganske likeartet, bare med forskjellig farge, glans og størrelse. Noen ganger undrer vi på hvordan den ser ut under er det skiver, rør eller pigger? Så like er de at de må snus for videre granskning. Under hatten sporeproduksjon Da åpenbarer nye former seg for oss som ønsker å klassifisere og gruppere. Det er det sporebærende laget, hymeniet, som viser seg fram i de underligste forkledninger. Og naturens forunderlige spill, evolusjonen, har gjentatte ganger frembrakt EVEN WOLDSTAD HANSSEN (tekst) - even.w.hanssen@sabima.no PER MARSTAD (foto) - pmarstad@broadpark.no 15
FORMER Fiolgubbe Gomphus clavatus. Fingerfrynsesopp Thelephora penicillata. Issvullsopp Pseudohydnum gelatinosum. former som er så besnærende like. Tenk på en issvullsopp Pseudohydnum gelatinosum, en konglepiggsopp Auriscalpium vulgare, en blek piggsopp Hydnum repandum eller en storpigg Sarcodon. Alle tett kledd med søte, små pigger på undersiden, men dog så lite i slekt. Hva med skivene på en musserong Tricholoma, kontra en gullskiverørsopp Phylloporus rhodoxanthus eller en falsk kantarell Hygrophoropsis aurantiaca? Hensikten med alle disse formene er den samme, nemlig å danne en enorm overflate for å produsere vanvittige mengder sporer. MEN uten å havne i soppenes evige fordømte problem UTTØRKING! Skjult eller bli sett Ofte handler det i naturen om å skjule seg eller bli spist. Dyreunger har de underligste kamuflasjefarger, og det er om å gjøre å ferdes anonymt rundt i en verden av fiender. For soppene virker det ofte å ha seg annerledes de vil synes. Prange, lyse i de gildeste farger, eller kanskje fortelle at jeg er giftig, jeg! Visst er det som ikke egentlig er en farge, slik som brunt, veldig vanlig. Men her skal vi høre litt om de ekte fargene i regnbueskalaen, fra fiolett til rødt. Når soppene er friske, fuktige og glinsende, da kommer fargene til sin rett, og de lyser opp med sine fargesprakende fruktlegemer. Mangfoldet er som en skattkiste vi kan leite i og stadig bli overrasket. Om ikke det er gull som ligger ved regnbuens ende, er det kanskje spennende sopper... Fiolett hva med en kraftig, struttende klynge av fiolgubbe Gomphus clavatus eller et par mørkfiolett slørsopp Cortinarius violaceus? På en nedfallen gran lyser fiolkjuka Trichaptum abietinum opp. Indigo denne fargen fra India er også representert i soppriket ved indigobarksopp Pulcherricium caeruleum, som finnes på Vestlandet, helst på askeved. Blå det er mange blå sopper, kanskje særlig blant rødskivesoppene Entoloma og slørsoppene Cortinarius. Gode eksempler er praktrødskivesopp E. bloxamii og rødnende slørsopp C. cyanites, den siste på tross av navnet. Det er kjøttet som rødner litt om man skjærer i den. Andre sopper kan også bli blå når man skjærer dem over. Slik er det både med blånende rørsopp Gyroporus cyanescens og blekk-knoll Chamonixia caespitosa. Frynsesopp Thelephora terrestris. Stanksopp Phallus impudicus. Skrukkeøre Auricularia mesenterica. 16
FARGER Traktgelesopp Tremiscus helvelloides. Gullgaffel Calocera viscosa. Skarlagen vårbeger Sarcoscypha austriaca. Grønn det er jo naturens farge, plantenes farge. Det finnes også grønne sopper, selv om det ikke er så mange, og de klarer å stikke seg fram på tross av fargen. Innbegrepet på en ekkel, giftig sopp må være en irrgrønn kragesopp Stropharia aeruginosa glinsende grønn, til tross for at den slett ikke er giftig. Vdere har vi grønn vokssopp Hygrocybe psittacina og grønn parasollsopp Lepiota grangei. Smaragdhuldrehatt Melanophyllum eyrei har det uvanlige særtrekk at den har grønt sporepulver som farger skivene grønne. På bøkeved kan man finne grønnblå barksopp Byssocorticium atrovirens, som er et vakkert skue på vårparten. Gul stikker det gule seg fram, eller kamuflerer det seg i høstløvet? For mild gulkremle Russula claroflava er kanskje det siste tilfellet, men for en rekke begersopper Peziza og tåresopper Dacrymyces virker det som om det gjelder å synes. Vi mener det gule er vakkert, og at det lyser opp og gir oss et lyst sinn. Men gult kan også bety fare, og gul giftslørsopp Cortinarius splendens er en slik skapning. Oransje er lekkert og synonymt med kantarell Cantharellus cibarius, skogens frukter. For ikke å snakke om gule trompetkantareller Craterellus lutescens som lyser langs en myrkant. Og på gråbrune skogsstier lyser oransjebegeret Aleuria aurantia opp. Rosa (vi må ta med denne ekstra) sukkertøysrosa, babysøtt... På kalkrik grunn lyser traktgelésopp Tremiscus helvelloides opp. Hva er vel mer egna til kakepynt i soppriket? Litt seig kanskje, gelésopp som den er, og sjelden. En mye større sjeldenhet er rosa vokssopp Hygrocybe calyptriformis mer uskyldig babe finnes vel ikke i soppriket? Rød rødt er den modne fargen, og rødt står for attrå og lidenskap. Rødt er også nært forbundet med giftighet i soppverdenen, takket være rød fluesopp. Men vi har en rekke røde lekkerheter der ute, som neppe er så giftige at det gjør noe. Den tidligere mevnte skarlagen vårbeger pynter en ellers vårgrønn oreskog, sinoberkjuka Pycnoporus cinnabarinus lyser varmrødt mot en hvit bjørkestamme, og sinoberslørsoppen Cortinarius cinnabarinus stikker seg ut mot høstbrunt bøkelauv. Bruk naturmangfoldåret til å gjøre deg kjent med formene og fargene i soppriket. Se hvilke skatter som åpenbarer seg. Og tenk på all inspirasjon vi mennesker har hentet. Kort sagt nyt og lær! Og vær med å bevare mangfoldet for fremtiden. Sinoberkjuke Pycnoporus cinnabarinus. Indigobarksopp Pulcherricium caeruleum. Smaragdhuldrehatt Melanophyllum eyrei. 17
Fig. 1. Skjellrørsopp Strobilomyces strobilaceus ved Joberget i Granvin. Foto: Perry Larsen. Skjellrørsopp Strobilomyces strobilaceus (Scop.: Fr.) Berk. ny nordgrense I forbindelse med kartlegging av naturtyper i Granvin herad i Hardanger ble det den 5. og 6. august 2009 gjort funn av den sjeldne og sterkt truede (EN) arten skjellrørsopp Strobilomyces strobilaceus (fig. 1). Dette er en varmekjær art, som i Norge kanskje har tyngdepunktet i fjordstrøkene på sørlige Vestlandet. Funnstedet Ved nordenden av Granvinsvatnet i Granvin ligger Joberget edellauvskogsreservat (fig. 2). Etablerte naturreservater kartlegges gjerne ikke ved de pågående naturtypekartleggingene i Norge, mest grunnet økonomiske hensyn. Turen 5. august gikk derfor langs østkanten av DAG HOLTAN - samedag@adsl.no PERRY LARSEN - perrygl@online.no 25
Har alt liv livets rett? Dette er et retorisk spørsmål selvsagt har det ikke det! Mennesket er avhengig av et levende planteliv for å overleve. De aller fleste av oss vil vel også mene at bærekraftig høsting av ressurser fra dyreriket er nødvendig for vår helse og velvære. Men om vi snur spørsmålet til om alle arter har livets rett, så blir det kanskje nødvendig å argumentere? Riktignok er vi i 2010 inne i Verdens Biomangfoldår med fokus nettopp på å bevare artsmangfoldet. Likevel vil nok de færreste gå på barrikadene når det gjelder å bevare lopper og lus, malariamygg og bilharzia og noen av oss synes heller ikke at ulv har livets rett i norsk fauna (når det gjelder løver i Afrika og tigre i Asia er kanskje motstanden mindre bastant hos oss). På norsk side har vi opplevd det fantastiske høsten 2009 at Lov om bevaring av natur, landskap og biologiske mangfold altså Naturmangfoldsloven er vedtatt! Endatil er det fastslått i overensstemmelse med EUs målsetting at ingen art skal utryddes fra norsk natur fra 2010 av. En vakker og ambisiøs men totalt urealistisk målsetting! Men selv pessimister må innrømme at loven faktisk allerede har begynt å virke: Da området Ulevåg Krokvåg i Tvedestrand skulle reguleres i fjor, ble det påpekt at ett av to kjente leveområder for sommerfuglen klippeblåvinge i Norge finnes her. Derfor har miljøvernministeren (så langt) ikke godkjent reguleringsplanen, og i sitt brev viser departementet til paragrafene om kunnskapsgrunnlag og føre-var-prinsippet i den nye naturmangfoldloven. Det biologiske mangfoldet, lopper og lus og ulver til tross: Jeg vil nedenfor argumentere for bevaring på en eller annen måte for alle arter som har oppstått i evolusjonens løp, og jeg vil dele argumentasjonen i 6 punkter: 1) Økonomisk nytteverdi, 2) Økologisk betydning nøkkelarter, 3) Evolusjonært potensiale, 4) Biologisk informasjon, 5) Estetiske verdier opplevelsesverdier og 6) Etiske verdier arters egenverdi. Økonomisk nytteverdi Ingen vil ha problemer med å akseptere at vi må bevare arter fordi de har eller kan ha en nytteverdi for mennesket. I Brundtlandkommisjonens (1986) rapport Our common future er det det eneste argumentet som markedsføres (i kapittel 6) for bevaringsbiologi. Eksemplene er utallige. Rosegravmyrt Cataranthus roseus er endemisk på Madagaskar og sannsynligvis (nesten) utryddet fra sine naturlige vokseområder. Men siden den er vakker, er den berget av hortikultur i (sub-)tropiske hager. Det Rosegravmyrt inneholder stoffer som har vist seg at arten inneholder viktige er viktige for å bekjempe leukemi. stoffer (som vincacristin artens slektsnavn var Vinca tidligere) som har vist seg essensielle i bekjempelse av leukemi. Fra norsk side kan vi jo bare minne om Hardangervidda-soppen Tolypocladium inflatum. INGER NORDAL (tekst og foto) 30 - inger.nordal@bio.uio.no
I Oslo og andre byer ble store områder pløyd og inndelt i parseller slik at folk kunne dyrke poteter og grønnsaker. Dette bildet, som er tatt under våronna 1942, viser et område på Majorstua. Til venstre i bakgrunnen ses eldste del av Universitetet i Oslo og til høyre NRKs bygning. Foto: Leif-Erik Bech i Guri Hjeltnes bok Hverdagsliv i krig, Aschehoug 1987. Matauke i krigstid (1) dyrke selv Når næringstilgangen ikke er tilstrekkelig over tid, oppstår et sug etter de stoffene som mangler. Som barn under krigen 1940-45 jeg var 10-15 år gammel husker jeg tre sånne sug: søtsuget av mangel på sukker, fettsuget (ikke å forveksle med dagens fettsuging som representerer det motsatte) og det jeg vil kalle C-vitaminsuget, lysten på frukt og grønnsaker, som dreide seg om mer enn bare C-vitaminer. Det var ingen hungerkatastrofe i Norge. Stort sett var det nesten mat nok til å fylle magen. Men særlig i byene var folk til dels underernært av mangel på viktige stoffer. Det ble vist stor oppfinnsomhet i å skaffe erstatning for de varene som ikke lenger var å få kjøpt i butikkene. Innen den grønne sektor var det to måter å gjøre dette på dersom en ikke hadde gode forbindelser til et gårdsbruk eller penger til å handle på svartebørsen: dyrke selv eller hente i naturen. Parseller For å gi folk i byene anledning til selv å dyrke grønnsaker og poteter, stilte mange kommuner friarealer til disposisjon. Områdene ble inndelt i parseller som kunne være 100-200 m 2. Så var det å sette i gang med hakke og spade. Jordbrukskunnskapene kunne være så som så og resultatene deretter. Men folk hjalp hverandre med gode råd, og avlingene økte. Parsellene ble et sosialt møtested, riktig idyllisk. Desto større var sorgen og fortvilelsen når tyver hadde vært der om natta og forsynt seg av markens grøde. Noen steder ble det innført vakthold for å passe på den dyrebare maten. Av statistisk materiale framgår det at den norske jordbruksproduksjonen regnet i fórenheter gikk ned med 25 % under krigen, og at de dyrkede arealer skrumpet inn fra 8,2 millioner dekar i 1939 til 7,7 millioner dekar i 1944. Vel statistikken lyver. Selv uten å regne med parsellene, ble nok de dyrkete arealene utvidet i disse årene. Men pliktlevering av produkter til både tyske og norske konsumenter gjorde at mange bønder oppga lavere arealtall enn de reelle. VESLA VETLESEN - veve@online.no 33
Pilefletting med viltvoksende emner Forskjellige veksters egenskaper har blitt unyttet av mennesker gjennom alle tider. Det de ulike naturtypene har bydd på, har folk brukt til å lage nyttegjenstander, klær og hus. Seige strå, lange røtter/teger og greiner har blitt brukt til å binde blant annet kurver og fiskeutstyr over hele kloden. Greiner av forskjellige trær i slekten Salix egner seg godt til å flette med. Både selje, vier og pil hører til i denne slekten. Det finnes om lag 30 forkjellige arter i Norge, og i tillegg mange hybrider. Salix-artene vokser i mange ulike vegetasjonstyper; fra høyfjellet til kysten, og både på tørre og fuktige steder, og er dermed tilgjengelig for de fleste. Flere av artene skyter lange rette skudd, og det er disse førsteårsskuddene man har brukt og bruker til å flette korger og andre nyttegjenstander av. Teknikker har blitt overført fra et materiale til et annet. Et eksempel på det er Nord-Europas eldste tekstil som ble funnet under utgravningene av Tybrind Vig på Fyn i Danmark. Det er fra ca 4 200 f. Kr. og er laget av seljeog lindebast som er sydd sammen i løkker med ei stor nål i en teknikk som kalles nålbinding. Når sauehold ble innført ble den samme teknikken overført til ullgarn. Opp gjennom historien er det først og fremst bruksgjenstander man har laget. Dagens pileflettere bruker sin kunnskap også til å lage installasjoner, skape miljø og til å lage dekor der det estetiske aspektet er viktigst. Pilefletting er ikke lenger en dyd av nødvendighet. Man bruker både tørket og frisk pil, både med og uten bark. Det er et utall teknikker å velge mellom, og man kombinerer tykkelser og farger. Danmark har beholdt en lang tradisjon med pilefletting, og det blir stadig flere som tar opp igjen kunnskapen i Norge. Fletteteknikkene som brukes i pilefletting er de Moderne kurv med duggpil (mørk) brukt som dekorativt innslag. Foto: Liss-Mona Wammer-Pettersen. samme teknikkene som brukes over hele verden, i ulike materialer som lar seg flette. De samme fletteteknikkene har blitt brukt helt siden steinalderen. Fra denne perioden kjenner man en rekke funn av fiskefangstsystem og ruser. Trolig har man også hatt et stort utvalg av flettede kurver og oppbevaringskar som ikke er bevart fordi bevaringsforholdene på land ikke er gode for organisk materiale. Under utgravningene av den over 6 000 år gamle steinalderboplassen i Tybrind Vig på Fyn i Danmark fant man mange gjenstander av organisk materiale. De var godt bevart fordi området ble oversvømt pga havstigning og har vært dekket av mudder. Her fant man rester av fiskegjerder laget av pil og hassel. Under utgravningene forut for Storebæltforbindelsen ble det funnet en komplett ruse og flere fiskefangstsystem fra ca 5 480 f. Kr. Fra Sverige er det flere funn av ruser, blant annet fra Tågerup, Landskrona og fra de seinere års utgravninger i Malmø, ELLEN TJØRNHOM BØE 42 - soppellen@gmail.com
Gojibær eller bukketorn verdens sunneste snack? Et søk i Google på det engelske helsekostnavnet goji berries gir ca 782 000 treff. Til sammenligning gir et søk på artens latinske navn Lycium barbarum 115 000 treff, det norske navnet bukketorn 11 400 treff, det engelske navnet wolfberry 226 000 treff, og det norske helsekostnavnet gojibær i ett ord 2 220 treff, mens et søk enten som to ord eller med bindestrek gir ca 8 200 treff. Dette kan trolig tolkes slik at bukketorn er en svært populær helsekostplante internasjonalt, men at bølgen ennå ikke har nådd Norge. Den er viltvoksende i Øst-Asia og har vært brukt som en litt pregløs prydplante ganske lenge. Den tilhører søtvierfamilien, og bærene er 8-12 mm lange, rødoransje og avsmalnende i begge ender de kan minne litt om en amerikansk fotball (fig. 1). Arten er noe omtalt i eldre norsk hagelitteratur. Den første jeg kjenner til er Skard (1934). Teksten er kort og kan gjengies i sin helhet: Lagmannsgården ved Skien har et meget vakkert eksemplar av Bukketorn, Lycium halimifolium Mill. Den vokser over en Port og er meget vakker med de lange myke, sterkt hengende grenene sine. Blomster er små med fiolett krone. De sitter enkeltvis eller få sammen. Om de ikke er så fremtredende, så kvikker de op. Om høsten får planten røde skarlagensrøde, dobbeformede bær som virker svært dekorative. En ser ikke busken svært ofte plantet, men den fortjener sikkert å bli brukt mere enn tilfellet er. Omtrent det samme står i en artikkel i samme tidskrift 11 år senere (Hoff 1945). Fig. 1. Sonia de Zilwa viser frem bukketornfrukter på smørbrød. På Botanisk foreningstur til Holmlia, 2009. Bruk Litt saksing fra nettet forteller at bukketorn er den mest næringsrike frukt på jorden, og at den har vært spist som helsebringende mat i Tibet i 3 000 år. På engelsk vil et typisk utsagn for virkemåten være omtrent slik: Gojiberries, containing antioxidants, dietary fibre, amino acids, protein, iron, L.B Polysaccharides and Vitamin C are a concentrated food and may be beneficial to strengthen the immune system in times of colds, viruses, digestive problems and other forms of compromised health. For bruk er anbefaling gjerne slik: Snack on them, sprinkle over cereal or porridge or add to stews. Bukketornbær blir beskrevet som unike og svært rike på antioksidanter, samtidig som de innholder mye ANDERS OFTEN (tekst og foto) - a-often@online.no 45
Blinkskuddet Vinner denne gang ble Per Marstad med dette bildet av lakkjuke Ganoderma lucidum. Skytteren skriver: Den ble funnet ved Brunstad Conference Center, Stokke, Vestfold, 23. juni 1984. Som kjent er dette Verdenssenteret for menigheten Smiths bemerker, i forbifarten, at det ikke ser ut til å ha 50 Venner. I omtalen av menigheten står det: De hjulpet nok i dette tilfellet. Vil man se mer om SN - denne 1/2010 store barneflokkene er et framtredende trekk ved bevegelsen. Kanskje menighetens store virilitet har smittet over på soppene som vokser i området? Fotografen tilføyer dessuten at lakkjuke selges som potensmiddel i asiatiske land. Det kan de trygt gjøre om de tror på signaturlæren. Redaksjonen soppen og flere bilder av den, kan man ta for seg sopp og nyttevekster nr. 1/2009.
Returadresse: Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei 20 1432 Ås B-blad Ulljordstjerne Geastrum melanocephalum er et nytt innslag i det norske mangfoldet. Foto: Gaute Mohn Jenssen.