Cassandra Clare SKYGGEJEGERNE De falne englers by Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Originalens tittel: The Mortal Instruments - City of Fallen Angels Tekst 2011 by Cassandra Claire LLC Omslag 2011 Cliff Nielsen Sitatet på side 153 fra Hamlet av William Shakespeare er hentet fra André Bjerkes gjendiktning, H. Aschehoug & Co, Oslo 1996 Sitatet på side 392 fra Paradiset (Den guddommelige komedie) av Dante Alighieri er gjendiktet av Bente Rannveig Hansen, Oslo 2014 Sitatet på side 406 fra Stormen av William Shakespeare er hentet fra André Bjerkes gjendiktning, H. Aschehoug & Co, Oslo 1970 Published with agreement with the author, c/o BAROR INTERNATIONAL, INC., Armonk, New York, U.S.A. Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Elektronisk utgave 2014 Første versjon, 2014 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim Oversatt av Bente Rannveig Hansen ISBN: 978-82-516-8250-3 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre
erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Til Josh Sommes-nous les deux livres d un même ouvrage?
Del en Tilintetgjørende engler Der er sykdommer som vandrer i mørke; og der er tilintetgjørende engler, som flyr innsvøpt i slør av ulegemlighet og en ikkekommuniserende natur; som vi ikke kan se, men vi føler deres kraft og synker under deres sverd. Jeremy Taylor, «A Funeral Sermon»
1 MESTEREN «BARE KAFFE, TAKK.» Servitøren hevet de påtegnede øyebrynene. «Vil du ikke ha noe å spise?» spurte hun. Aksenten hennes var tykk, holdningen hennes skuffet. Simon Lewis kunne ikke klandre henne; hun hadde sannsynligvis håpet på bedre tips enn hun kom til å få for en kopp kaffe. Men det var ikke hans skyld at vampyrer ikke spiste. Noen ganger når han var på restaurant, bestilte han mat likevel, bare for å opprettholde en fasade av normalitet, men sent en tirsdag kveld, når det knapt nok fantes andre gjester på Veselka, var det ikke bryet verdt. «Bare kaffe.» Servitøren trakk på skuldrene, tok den laminerte menyen og gikk for å levere bestillingen hans. Simon lente seg tilbake i den harde plaststolen og kikket seg rundt. Veselka, et spisested på hjørnet mellom Ninth Street og Second Avenue, var et av yndlingsstedene hans på Lower East Side en gammel nabolagskafé tapetsert med svart-hvitt-tegninger der du kunne sitte hele dagen så lenge du bestilte kaffe én gang i halvtimen. De serverte også det som en gang hadde vært den beste vegetarpirogen og rødbetsuppen han visste om, men de dagene var over nå.
Det var midt i oktober, og de hadde nettopp hengt opp Halloween-dekorasjonene et vinglete skilt der det sto «KNEP-ELLER-PIROG!», og en pappfigur av en vampyr med kallenavnet Grev Blintzula. En gang i tiden hadde Simon og Clary syntes at dekorasjonene var skikkelig komiske, men greven med de falske hoggtennene og den svarte kappen slo ikke Simon som like morsom lenger. Simon kastet et blikk mot vinduet. Det var en kjølig kveld, og løvet blåste tvers over Second Avenue som håndfuller av konfetti. Ei jente gikk langs gaten, ei jente i en trenchcoat som var stramt knyttet i livet, og med langt svart hår som flagret i vinden. Folk snudde seg etter henne da hun gikk forbi. Simon hadde sett på jenter på akkurat samme måte før i tiden, lurt på hvor de skulle, hvem de skulle møte. Ikke gutter som ham selv, såpass visste han. Men denne jenta skulle det. Dørklokken ringte da døren gikk opp og Isabelle Lightwood kom inn. Hun smilte da hun fikk se Simon, kom gående mot ham mens hun tok av seg kåpen, og hengte den over stolryggen før hun satte seg. Under jakken hadde hun det Clary ville ha kalt et «typisk Isabelle-antrekk»: en kort, ettersittende fløyelskjole, nettingstrømper og boots. Ned i skaftet på den venstre støvelen var det stukket en kniv som Simon visste at bare han kunne se, og likevel betraktet alle gjestene henne da hun satte seg ned og kastet på håret. Uansett hva hun hadde på seg, tiltrakk Isabelle seg oppmerksomhet som et fyrverkeri. Vakre Isabelle Lightwood. Da Simon først møtte henne, ville han aldri ha trodd at hun gadd å bruke tid på en fyr som ham. Det viste seg at han ikke tok helt feil der.
Isabelle likte gutter som foreldrene hennes ikke likte, og i hennes univers betydde det Underjordiske alver, varulver og vampyrer. At de hadde datet den siste måneden eller to forundret ham, selv om forholdet deres stort sett begrenset seg til et og annet møte, sånn som dette. Og selv om han ikke kunne la være å lure på om de i det hele tatt ville datet hvis han ikke var blitt forvandlet til en vampyr, hvis ikke hele livet hans hadde forandret seg i det øyeblikket. Hun strøk en hårlokk bak øret og smilte bredt. «Så fin du er.» Simon kastet et blikk på seg selv i gjenskinnet fra kafévinduet. Siden han begynte å date Isabelle, var hennes innflytelse på utseendet hans temmelig åpenbar. Hun hadde tvunget ham til å bytte ut hettejakkene sine med skinnjakker og joggeskoene med designerboots. Som tilfeldigvis kostet tre hundre dollar paret. Han brukte fortsatt de karakteristiske T-skjortene med påskrift på denne sto det EKSISTENSIALISTER GJØR DET KJEDELIG men jeansene hans hadde ikke lenger hull på knærne og istykkerrevne lommer. I tillegg hadde han latt håret vokse seg så langt at det falt ned i øynene på ham, og dekket pannen, men dette siste skyldtes mer en nødvendighet og ikke så mye Isabelle. Clary gjorde narr av den nye stilen hans, men når det var sagt, syntes Clary at det aller meste som angikk Simons kjærlighetsliv var hysterisk morsomt. Hun nektet å tro at han og Isabelle hadde noe seriøst på gang. Hun nektet også å tro at han hadde et like seriøst forhold til Maia Roberts, en venninne av dem som tilfeldigvis var en varulv. Og hun kunne ikke fatte og begripe at Simon ennå
ikke hadde fortalt den ene om den andre. Simon var faktisk ikke helt sikker på hvordan det hadde gått til. Maia likte å komme hjem til ham og bruke Xboksen hans de hadde ingen nede på den forlatte politistasjonen der varulvflokken holdt til og det var ikke før den tredje eller fjerde gangen hun var der at hun hadde bøyd seg mot ham og kysset ham før hun gikk. Han hadde likt det, og etterpå hadde han ringt Clary for å spørre henne om det var nødvendig at han fortalte det til Isabelle. «Finn ut hva som er greia mellom deg og Isabelle,» sa hun. «Så kan du fortelle henne det.» Dette hadde vist seg å være alt annet enn et godt råd. Det hadde gått en måned, og han var fortsatt ikke sikker på hva som var greia med ham og Isabelle, så han hadde ikke sagt noe. Og etter som tiden gikk føltes tanken på å si noe mer og mer ubekvem. Så langt hadde han fått det til å funke. Isabelle og Maia var strengt tatt ikke venner, og traff hverandre sjelden. Uheldigvis for ham var det snart i ferd med å forandre seg. Moren til Clary og vennen hennes gjennom mange år, Luke, skulle gifte seg om noen uker, og både Isabelle og Maia var invitert i bryllupet, noe Simon syntes var mer skremmende enn tanken på å bli jaget rundt i New Yorks gater av en rasende gjeng med vampyrjegere. «Så,» sa Isabelle og rykket ham ut av dagdrømmene. «Hvorfor her og ikke Taki s. Der ville de ha servert deg blod.» Hun snakket så høyt at Simon krympet seg. Isabelle var alt annet enn diskré. Heldigvis var det ingen som så ut til å lytte, ikke engang den kvinnelige servitøren som nå kom tilbake og smelte en kaffekopp i bordet foran Simon,