Bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser

Bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser Klonarkiv for humle, Apelsvoll 2016. Foto: Morten Rasmussen/ Nibio Handlingsplan for kulturplanter 2017-2019 November 2017 1

Forord Norsk genressurssenters handlingsplan for bevaringsverdige plantemangfold 2016-2019 er et styringsverktøy som skal gi en oversikt over viktige tiltak for å sikre de bevaringsverdige nyttevekster for framtida. Den foreliggende versjonen av handlingsplanen er utarbeidet med utgangspunkt i tidligere handlingsplaner for plantegenetiske ressurser. Planen har ikke vært til behandling i Genressursutvalget for planter da det ikke har vært noe fungerende utvalg siden 1. juli 2015. NIBIO har vedtatt å opprette nye genressursutvalg og planen vil bli behandlet på Genressursutvalget for planter sitt første møte våren 2017. Handlingsplanen gir en kort motivasjon for genressursarbeidet, definerer viktige begrep og gir en innføring i status for en rekke tiltak i bevaringsarbeidet. Mer utdypende informasjon om dette er å finne i Norsk genressurssenters strategiplan eller på nettsidene www.genressurser.no. Handlingsplanens viktigste innhold er de generelle prioriteringene i det nasjonale arbeidet for bevaringsverdige nytteplanter. Prioriteringene i handlingsplanen er også retningsgivende for prioritering av tiltak som finansieres av Landbruksdirektoratets Tilskudd til genressurstiltak. Handlingsplan for bevaringsverdige nytteplanter er et dynamisk dokument som vil kunne bli justert i planens virkeperiode. Genressursutvalget for planter har på sine møter i 2017 behandlet «Bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser - Handlingsplan for kulturplanter 2017-2019». Utvalget har anbefalt overordnete faglige prioriteringer for 2018, som opplistet i Vedlegg 4. Pærevisnesjuke, klonarkiv Ås 2016. Oppbindingssystem for humle, klonarkiv Apelsvoll 2016. Norsk eplesamling, klonarkiv Njøs 2016. Foto: Morten Rasmussen/ Nibio 2

Plan for perioden 2017-19 bygger på tilsvarende plan for foregående periode Bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser. Handlingsplan kulturplanter, Norsk genressurssenter 2011 2014, og som har vært anvendt forlenget i 2015-2016. Planens faglige og politiske forankring og øvrige innledning om plantegenetiske ressurser i Norge har endret seg lite siden forrige plan ble utarbeidet, mens rammebetingelsene er endret vesentligst. Dannelsen av NIBIO 1. juli 2015 og overførsel av forvaltning av genressursmidlene til Landbruksdirektoratet pr. 1.januar 2016 samt etterfølgende tilpasninger har endret behovet for dokumentasjon og transparens. Det har ikke påvirket selve innholdet av handlingsplanen, men påvirker prioriteringen av de enkelte tiltak. Handlingsplanen er fortsatt oppbygget efter Global Plan of Action (GPA2), som reflekterer de internasjonalt vedtak for innsatsområder og dermed rapporteringen for norske aktiviteter. Fire rapporter/utredninger har dertil betydning for utarbeidelse av plan for 2017-2019: a) Strategiplan for Norsk genressurssenter, S&L rapport 19/2013. b) Bønders rettigheter og bidrag til bevaring og utvikling av plantegenetiske ressurser i Norge, S&L rapport 07/2013 c) Plan for ex situ bevaring av plantegenetiske ressurser i Norge (under arbeid) d) National strategy for the in situ and ex situ conservation of CWR in Norway (under arbeid) e) Oversikt over behovet for karakterisering og evaluering av de nasjonale genressursene for mat og landbruk (under arbeid) 3

Innhold 1. Innledning og formål 1.1. Planens forankring, International forankring, National forankring 1.2. Plantegenetiske ressurser i Norge - plantemateriale og definisjoner 1.3. Struktur på plante-bevaringsarbeidet i Norge 1.3.1. Infrastruktur for bevaring av plantegenetiske ressurser 1.3.2. Infrastruktur for bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser 1.3.3. Bruk av frø 1.3.4. Bruk av vegetativt formert materiale. 1.4. Aktører innen arbeidet med plantegenetiske ressurser 1.4.1. Planteforedling 1.4.2. Forskning og undervisning 1.4.3. Produsenter og bedrifter 1.4.4. Privatpersoner 1.4.5. Myndigheter 1.4.6. Oversikt over samarbeidspartnere og mest sentrale aktører i nettverket 1.5. Status, trender, endringer og nye utfordringer for genressursarbeidet 1.5.1. Historikk 1.5.2. Ny utvikling 1.5.3. Nye muligheter 2. Handlingsplan 2.1. In Situ bevaring 2.1.1. Øke kunnskap om forekomst og verdi av plantegenetiske ressurser for mat og landbruk i vill flora og sørge for bevaring In Situ og klargjøring for bruk av slike arter 2.1.2. Øke omfanget av plantegenetiske ressurser som er bevart i kulturlandskapet gjennom fortsatt drift og praktisk skjøtsel av verdifulle engarealer 2.1.3. Øke antall av plantesorter og genotyper som er i praktisk bruk og derigjennom å utvikle On Farm bruk og bevaring av genressurser 2. 2. Ex Situ bevaring 2.2.1. Vedlikeholde planter i Ex Situ plantesamlinger med høy kvalitet og høy grad av sikkerhet og i henhold til internasjonale standarder 2.2.2. Komplettere Ex Situ samlingene med arter, sorter og genotyper som utvider omfanget av bevart genetisk variasjon, både gjennom målrettede kartlegginger og via tips fra publikum 2.2.3. Øke kvalitet og omfang på tilgjengelig informasjon om plantene i Ex Situ samlingene 2.2.4. Øke tilgjengelighet til plantene i bevaringssamlingene, gjennom effektive rutiner og distribusjonsordninger 2.3. Bruk av plantegenetiske ressurser 2.3.1. Styrke arbeidet med å forbedre sortsmaterialet til dyrking og produksjon i Norge, både gjennom tradisjonell planteforedling og gjennom tilpasning av plantematerialet gjennom bruk (landsortsutvikling). 2.3.2. Utvide tilfanget av bruksrelatert informasjon om bevart sortsmateriale, bl.a. gjennom karakterisering og evaluering av materialet 2.3.3. Arbeide for å øke mangfoldet av arter og sorter som dyrkes for å bidra til et mer bærekraftig og diversity rich landbruk 2.4. Institusjons- og kapasitetsbygging 2.4.1. Styrke Nasjonalt program for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser for mat og landbruk 4

2.4.2. Styrke samarbeid og sikre klargjøring av roller og ansvar for aktører som deltar i genressursarbeidet nasjonalt, nordisk og internasjonalt 2.4.3. Utvide og forbedre infomasjonsarbeid knyttet til plantegenetiske ressurser, rettet mot spesielle målgrupper og mot allmenheten (public awareness) 2.4.4. Styrke forskning, undervisning og utdanning på område plantegenetiske ressurser Vedlegg 1 - Genressursutvalget for planter, mandat Vedlegg 2 - Oversikt over sentral infrastruktur for bevaring og bruk av norsk plantemangfold Vedlegg 3 - Referanser 5

1. Innledning og formål Tilgang til plantegenetiske ressurser (PGR) er en forutsetning for moderne jordbruk. Genetisk variasjon i planter er grunnlaget for utvikling av jordbruket, for planteforedling og for dyrking av planter som gir avlinger utover det som kan høstes direkte fra naturen. Dette har særlig betydning for tilpasning til forandret klima, til et mere miljøskånsomt jordbruk og for tilpasning til nye dyrkningsmetoder og markedsutvikling. For nåværende og framtidig planteforedling og annen utvikling av plantemateriale som benyttes i jord- og hagebruk er det avgjørende at planter med gener for ulike egenskaper er bevart og tilgjengelig. Gamle sorter, landsorter og genotyper av planter fra kulturpåvirket eller vill flora har også i mange tilfelle direkte bruksverdi ved at de har egenskaper og potensiale for produktutvikling som er etterspurt hos produsenter, industri eller forbrukere. Framtidas behov for tilpassede plantesorter er stort. Det vil være behov for sorter med større produksjonspotensiala, resistens mot nye og/eller mere aggressive plantesykdommer, bedre ernæringsmessig sammensetning og ikke minst evne til å vokse og produsere mat i et endret klima og med mindre miljøbelastning. Økende befolkning og endrede vekstbetingelser vil sette store krav til plantematerialet. Tilgjengelighet til et stort mangfold av arter og genetisk mangfold innen dyrkede arter og potensielle mat- og fôrplanter er en av de mest avgjørende forutsetningene for å møte utfordringene. For å følge opp nasjonale målsettinger om bevaring og bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser har Norge i tre planperioder siden 2001 samlet genressursarbeidet innen planter i Nasjonalt program for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser for mat og landbruk. Norsk genressurssenter ble opprettet av Landbruks- og matdepartementet i 2006 som en utøvende institusjon med overordnet ansvar for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser i Norge. Genressurssenteret er en integrert enhet ved NIBIO avdeling for Kart og statistikk. 1.1. Planens forankring International forankring Gjennom tilslutning til Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) fra 1992 har Norge forpliktet seg til å ta vare på sitt biologiske og genetiske mangfold og til å ha en bærekraftig forvaltning av nasjonale genressurser. Norge har også sluttet seg til Den globale handlingsplanen for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser for mat og landbruk (Global Plan of Action for Plant Genetic Resources for Food and Agriculture / GPA) som forelå i ny versjon fra FAOs kommisjon for genressurser (CGRFA) i 2011. Nasjonal innsats innen plantegenetiske ressurser er gjennomført for å oppfylle forpliktelser i CBD og spesielt den tilhørende Nagoya-protokollen, for å følge opp satsingsområder slik de er anbefalt i GPA. Norge har ratifisert Den internasjonale plantetraktaten (International Treaty on Plant Genetic Resources for Food and Agriculture / ITPGRFA). Den nasjonale handlingsplanen for plantegenetiske ressurser følger opp bestemmelser og retningslinjer i ITPGRFA. Forpliktelser i henhold til disse søkes fulgt opp gjennom dette plandokumentet. 6

National forankring Norsk plantegenetisk mangfold er reguleret gjennom naturmangfoldloven (Lov om forvaltning av naturens mangfold https://lovdata.no/dokument/nl/lov/2009-06-19-100 ) og bioprospekteringsforskriften (Forslag til forskrift om uttak og utnytting av genetisk materiale) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/forslag-til-forskrift-om-uttak-og-utnytt/id710795/, samt gjennom såvareforskrift (Forskrift om såvarer https://lovdata.no/dokument/sf/forskrift/1999-09-13-1052 ) og planteforedlerloven (Lov om planteforedlerrett https://lovdata.no/dokument/nl/lov/1993-03-12-32). Genressurssenterets arbejde er forankret i ovennævnte strategiplan (http://www.skogoglandskap.no/publikasjon/strategiplan_for_norsk_genressurssenter/publica tion_view) 1.2. Plantegenetiske ressurser i Norge - plantemateriale og definisjoner En planteart som har en aktuell eller potensiell sosial eller økonomisk bruksverdi (eng.: socio-economic value) defineres i vår sammenheng som en ressurs, og den genetiske variasjonen innen denne arten defineres som en plantegenetisk ressurs. Denne definisjonen bestemmer hvilke plantearter som inngår i planens mandat. Hovedvekt i denne planen ligger på kulturplantene og nytteplantene. Norske plantegenressurser Av dette følger at følgende typer av plantemateriale defineres inn under planens virkeområde (i ikke prioriterte rekkefølge). Al material må være av norsk opprinnelse eller av norsk relevans, i overensstemmelse med den nordiske Kalmardeklarasjonens retningslinjer: Kategorier av norske plantegenressurser: a) Nyttevekster med opprinnelsesområde i Norge, f.eks. viltvoksende gras, bær, krydder- og medisinplanter, tilpasset norsk klima og med brukshistorie i Norge. b) Ville slektninger til kulturplantene (Crop Wild Relatives) som kan ha genmateriale av verdi for fremtidig foredling av nye plantesorter. c) Stamformer av kulturplanter med opprinnelse i Norge. d) Gamle landsorter og landracer oppstått ved vedlikehold og enkle utvalg hos bønder i det førindustrielle jordbruket. e) Gamle sorter fra tidlig planteforedling for norske forhold sorter fra profesjonell planteforedling, enten fra norsk planteforedling eller fra foredling rettet mod det norske marked. f) Nyere sorter foredlet i eller tilpasset til Norge, som ikke lengere er sortslistet eller markedsført i landet. g) Plantemateriale med særlig viktig genetikk for klimatilpasning og tilpasning til norske vekstbetingelser, og som ikke er i aktivt bruk. h) Innførte planter som uten aktive foredlingstiltak har tilpasset seg norske vekstbetingelser slik at de er unike og verdifulle for Norge. i) Varianter av nytteplantene som har oppstått etter at enkeltpersoner har oppdaget, oppformert og tatt vare på tilfeldige krysninger eller mutasjoner, og som samtidig er unike og verdifulle for Norge. Dette omfatter et stort antall arter. NordGens mandatartslister har vært lagt til grunn for hvilke arter det arbeides med. Dette omfatter jordbruksvekster (292 arter), hagebruksvekster (178 arter av frukt, bær og grønnsaker) og viltvoksende krydder- og medisinplanter (110 arter i norsk flora). Til listen over mandatartene hører også prydplanter som roser, stauder og grøntanleggsplanter. Det er ikke utarbeidet mandatartslister for disse plantegruppene. 7

For noen av de vegetativt formerte planteslagene som bevares i nasjonale samlinger er det i tillegg utarbeidet lister over mandatsorter, dvs. sorter innen en art som er vurdert å være bevaringsverdige og som det er et særlig nasjonalt ansvar å bevare. Disse lister vil for eksempel inneholde sorter av norsk opprinnelse, og sorter med unik tilpasning til norsk klima og dyrkningsbetingelser, men ikke sorter fra andre lande materiale uansett utbredelse og viktighet i Norge, hvis disse bevares sikkert i deres opprinnelsesland. Mandatsort-listene revideres løpende. Definition av mandatsort Mandatsorter er genetisk plantemateriale som skal inngå i det norske bevaringsprogrammet for plantegenetiske ressurser. Norsk genressurssenter definerer hvilke sorter dette gjelder. En mandatsort må oppfylle minst ett av følgende kriterier: en sort av en gitt nyttevekst som har opprinnelse i eller er foredlet i eller for Norge. en sort med opprinnelse i andre land, men som har hatt en viss næringsmessig og kulturhistorisk betydning i Norge. sorter som lokalt er eller har vært i tradisjonell bruk (lokalsorter). sorter og linjer, som ikke fanges inn av de foregående punktene, men som har kjente genetiske egenskaper av mulig betydning for framtidig klimatilpasning av arten. Mandatsortbegrepet gjelder ikke for sorter som bevares gjennom aktiv bruk i forskning og foredling. For plantegenetiske ressurser i vill flora er det utarbeidet en prioritert liste over 204 viltvoksende arter som enten er ville nytteplanter eller slektninger til slike, og da spesielt slektninger til plantearter som det driver foredling på i Norge eller er viktige for norsk landbruk. Denne listen ligger til grunn for Genressurssenterets arbeid med In Situ bevaring av ville nytteplanter. Der er særlig ansvar for de kulturartene, f. eksempel engmarksplanter, som har opprinnelse i Norge. Sortsmateriale av nasjonale genressurser hos planter som har et kommersiell potensiale for reintroduksjon på det norske marked er gitt betegnelsen PLANTEARVEN. Dette navnet er valgt for å gi plantene, og indirekte arbeidet med å bevare og bruke dem, en folkelig og lett forståelig og gjenkjennbar overskrift som kan brukes i informasjonsvirksomhet og markedsføring. PLANTEARVEN er et varemerke for markedsføring og salg av plantemateriale som tilhører PLANTEARVEN. Plantelistene nevnt ovenfor er «ikke hugget i stein» og vil bli justert og revidert i henhold til ny kunnskap og nye behov, eller ettersom sorter tas ut av bruk. 1.3. Struktur på plante-bevaringsarbeidet i Norge 1.3.1. Infrastruktur for bevaring av plantegenetiske ressurser Plantemangfold bevares hhv Ex Situ utenfor de naturlige voksesteder i genbanker og klonarkiver og In Situ i de naturlige voksesteder. Dertil kan plantemangfold bevares On Farm - i jordbruket i kultur på mark og i hage. Ex Situ Ex Situ bevaring i genbanker og klonarkiver anvendes som hovedbevaringssystem for den dyrkede plantemangfold, dvs. at kulturplanter og nytteplanter, som ikke finnes naturlig i den ville norske flora. 8

Ex Situ bevaringen foregår for frøformerede arter gjennom nordisk samarbeid på Nordisk Genressurssenter (NordGen). Her bevares og forvaltes al frøformert mangfold fra alle nordiske land felles i henhold til internasjonale standarder og nordiske prioriteringer. Frøene er bevart på 3 lokaliteter med basislager på Årslev, Århus Universitet i Danmark, aktivt frølager på Nordisk Genressurssenter i Alnarp i Sverige, og sikkerhetslager på det globale frøhvelvet på Svalbard, Norge. Ex Situ frøgenbanker kan utgjøre et særdeles sikkert bevaringssystem, som kan legge til rette for hurtig adgang til materialet. Materialet må holdes i live ved periodisk regenerering. En utfordring er imidlertid ar bevaringen er statisk. De bevarte sorter bliver ikke eksponert for klima- og miljøforandringer, og der skjer derfor ikke nogen utvikling eller tilpasning av materialet. Vegetativt formerte arter bevares i klonarkiver (mark-genbanker, laboratorie-genbanker) i nasjonale klonarkiver som ligger fordelt i de enkelte land. I Norge finnes 23 klonarkiver, 21 markgenbanker fordelt rundt i landet, og 2 laboratoriearkiver, hhv. In Vitro-arkiv for potet og løk, samt Kryo-arkiv for alle arter. Kryoarkivet er under etablering. De norske klonarkiver fordeler sig i 2 grupper, primære arkiver med høy grad av institusjonell forankring, kapasitet til profesjonell vedlikeholdelse og høyt kompetansenivå i forhold til plantehelse og med mulighet for utnyttelse av materialet til forskning og foredling. Dertil kommer en rekke arkiver lokalisert ved lokale/regionale institusjoners og enkelte i privat regi. Det er ofte museer og bygdetun og andre lokale institusjoner, hvor vedlikeholdelse kan være basert på frivillig arbeide, eller forankret på meget få personer. Disse institusjoner har ofte en meget stor formidlingskapasitet, og stor kunnskap om samlingene. Begge typer organisasjoner er viktige for bevaringsarbeidet. En generell utfordring er kapasitet til at gi adgang til materialet og kompetanse til at håndtere regulering omkring adgang til genressurser. Utover de 23 etablerte klonarkiv finns et antall samlinger primært ved norske forskningsinstitusjoner, herunder NIBIO. Disse samlingers verdi og aktualitet for genressursarbeidet i Norge er ikke ferdigavklaret. In Situ In Situ bevaring er under oppbygning, og anvendes som et rasjonelt bevaringssystem for kulturplantenes ville slektninger (crop wild relatives, CWR). Her søker man at bevare populasjoner av prioriterte arter at primært ville slektninger til kulturartene på deres opprinnelige forekomststeder i naturen. Enkelte nyttearter, som opprinnelig er innført i landet for bruk som f.eks. medisinalplanter, men som ikke lengere anvendes, kan fortsatt finnes (ikke invasivt) forvillet i landet. Sådanne reliktarter vil også kunne bevares In Situ. In Situ bevaringssystemet er en effektiv måte at sikre en fortsatt utvikling og tilpasning av populasjonene til klima og miljø-forandringer. En utfordring er at få til en sikker adgang til materialet, samt, hvor det måtte være nødvendig, en back-up av frø og andet formeringsmateriale. On Farm On Farm bevaring er bevaring av dyrkede arter og enkelte ville slektninger på gårdene og i hagene i dyrkningssystemer. Kulturartene har generelt meget dårlig konkurranseevne i forhold til den ville, hjemmehørende flora, og er avhengige av kultursystemer for at overleve. Ved bevaring On Farm eksponeres populasjonene og/eller sortene for klima- og miljøforandringer, og kan avhengig av deres genetiske konstitusjon i varierende grad tilpasse sig disse forandringer. Et stort og ennå underbelyst område er epigenetiske og evolusjonære forandringer over tid. On Farm bevaring anvendes i meget begrenset og ikke formalisert omfang. Enkelte prosjekter har delvis belyst problemstillingen. 9

1.3.2. Infrastruktur for bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser Tilgang til formeringsmateriale og informasjon om materialet er avgjørende for en effektiv og bærekraftig bruk av genetiske ressurser. Bruk er så vidt mulig regulert i samsvar med NordGens oppsetning herfor. Bruken fordeler sig på følgende områder: Plantetraktatens bruk: Bevaring, forskning, foredling, og undervisning/læring innenfor mad og jordbruk. Bruken reguleres av plantetraktatens standardavtale (smta). Nagoyaprotokollens bruk: Al anden kommersiell, bedriftsmessig bruk. Dette er frem til nu regulert av en nordisk MTA (NordGenMTA/norsk kommersiell MTA). Avgrensningene om denne bruk er ikke ferdigstilt, og vil blive justert efter bioprospekteringsforskriftens endelige utforming. Privat hobbybruk: Bruken reguleres dels efter nordisk/norsk HobbyMTA, og dels ved at opplyse om betingelsene for privat hobbybruk ved utlevering av materiale. Hobbybruk krever ikke formelt signert avtale. Hobbybruk er det sterkeste kommunikasjonsmiddel overfor allmenheten vedr. plantegenetiske ressurser. 1.3.3. Bruk av frø NordGen Tilgang til frøgenetiske ressurser og assosiert informasjon skjer ved direkte bestilling til NordGen. Dette kan gjøres online, og alle materialeoverførselsavtaler (MTA s) kan også håndteres herfra. Materialet utleveres som hypertørrete frø av lille mengde i små lufttette distribusjonsposer. Dette fungerer fint til hovedparten av bruk forskning, utvikling og foredling. Til direkte bruk er den lave frømengde, de hypertørrete frø og - avhengig av den enkelte accessionen - evt. også sortsekthet imidlertid et stort problem, som i Norge er løst gjennom etablering av en bruksgenbank. Til privat hobbybruk fungerer dette likeledes, men kan være en utfordring i forhold til kapasitet. Planteklubbene nu Norwegian seed savers (norsk navn i prosess) er derfor involvert fra Norsk side gjennom organisering frøbestilling og egen frøformering til privat hobbybruk. Bruksgenbank for frø Bruksgenbanken for korn er etablert gjennom en rekke prosjekter, likesom ytterligere prosjekter har påbegynt arbeidet med etablering av en lignende struktur for grønsagsfrø. Disse blir samlet til en bruksgenbank for frøformerede arter (Er i process med at blive formalisert, forventes avsluttet i 2016). Bruksgenbanken leverer frisk, spiringsdyktig, sortsekte frø av genressurssorter i rett mengde for relevante formeringssystemer til forskning, foredling og direkte avling. Bruksgenbanken er avgjørende for direkte bruk av gamle sorter, og den innovasjon og gründervirksomhet innenfor mad og jordbruk, som er koblet hertil. Planteklubbene, Norwegian seed savers - frø Norwegian seed savers utgjør den primære kanal for tilgang til genressursmateriale for privat hobbybruk for Norge. Foreningen er stiftet av medlemmene i de tidligere planteklubber og har overtaket disses funksjon. Foreningen har som formål at øke bruk av sundt, sortsekte, historiske plantesorter til privat hobbyavl. Foreningens medlemmer får tilgang til relevant materiale og deler dette mellom sig under hensyn til plantetraktaten og nagoyaprotokollens bestemmelser for bruk av biomangfold, samt under hensyntagen til plantehelse og minskning av risiko for spredning av plantesykdommer. Foreningen koordinerer bestilling av frø til privat hobbybruk for Norge ved NordGen, og oppformerer frø på hobbybasis til foreningens 10

medlemmer. Foreningens aktiviteter bidrar til sikring av genressurser gjennom bruk, bidrar til at sprede kunnskap om plantegenetiske mangfold og bidraget til at skape interesse for sortsmateriale, som evt. kan fremme kommersiell interesse. 1.3.4. Bruk av vegetativt formert materiale. Mark-klonarkiver Tilgang til genressurser herfra skjer via podekvister, stiklinger, utløpere, rotskudd eller småplanter direkte fra klonarkivene. Frem til i dag har dette vært varetatt direkte fra hvert enkelt klonarkiv. MTA håndteringen er gått via genressurssenteret. Fremover må vurderes om dette fortsatt vil være rasjonelt; i takt med øket interesse for at utnytte mangfoldet kan det blive svært vanskelig at få til ved alle arkiver. Imidlertid er flere av klonarkivene nu lukket for utlevering av formeringsmateriale på grund av infeksjon av karantenesykdommene Epleheksekost og Pærevisnesjuke. Risikovurdering for smittespredning av skadegjørende vira har vist at flere av f.eks. staudeartene og bærartene må renses før material bør utleveres. Dette er en særlig utfordring, da sykdomsrensning er en kostbar og tidskrevende prosedyre, der imidlertid må til, før materialet kan utnyttes. Klimaforandringer og øket samhandel betyr, at vi må forvente sykdomsproblemer vil øke fremover. Tilgang til profesjonelt/kommersielt bruk er begrenset, og frem til nu skjet ved direkte kontakt til bruker eller gjennom «Plantearven». Bruk til hobbyformål har skjedd gjennom planteklubbene, nu Norwegian seed savers. Plantearven Plantearven er et varemerke som betegner bevart sortsmateriale med særlig god kvalitet, avlingsegenskaper og/eller særlig interessant kulturhistorie, og som har et kommersielt potensiale for gjen-introduksjon til det norske marked gjennom relevante bedrifter. Inntil nu har varemerkenavnet likeledes vært brukt som generelt navn for de tilknyttede prosesser, men vil blive forbeholdt kommersialisert materiale fremetter for at understøtte innovasjon og kommersiell/profesjonell bruk av materialet. Oppnevnelse av plantearvensorter vil fremover blive søkt gjort i samsvar med sortslister for bevaringsverdige sorter og tradisjonssorter, hvor dette er relevant. Oppnevnelse av plantearvensorter krever dokumentasjon for egenskaper og historikk, samt samarbeide med relevante partnere for sikring av at sortene kommer på markedet og bliver tilgjengelige for brukere. Planteklubbene, Norwegian seed savers vegetativt formert materiale Planteklubbene, Norwegian seed savers, mottager likeledes sundt og sortsekte formeringsmateriale fra klonarkivene til deling og videreformidling mellom medlemmene for privat hobby bruk. Som for frø er dette både et bidrag til sikring gjennom bruk, til informasjons- og kunnskapsspredning, og et viktig bidrag til at skape interesse for plantemangfold som kan stimulere til øket kommersielt bruk. Bruk fra In Vitro-arkiv Potet og løk ( løk under etablering) bevares som sterile småplanter In Vitro og kan til størstedelen av bruk gjennom forskning, utvikling og foredling utleveres som sådan. Til direkte bruk og til privat hobbybruk fungerer dette ikke, da må fremstilles miniknoller av settepotet. Potet samlingen 11

Adgang til potet-accessioner for private hobbybrukere og til direkte bruk er skjet via tiltak i samarbeid med Overhalla klonavlssenter og Nibio plantehelse. Dette er frem til nu den største kommunikasjonssuksess på plantegenressursområdet, men også særdeles tidskrevende. Samarbeidet vil fremetter også involvere planteklubbene, Norwegian seed savers (Er i prosess med at bli formalisert, forventes avsluttet i 2016). Bruk fra Kryo-arkiv Kryo-bevart materiale er under oppbygning i de prioriterte arter potet, rubus og løk. Kryobevart materiale er en sikkerhetsbevaring og vil kun være tilgjengelig for den øvrige bevaringsinfrastruktur ved absolutt behov. Bruk av In Situ bevart materiale. Tilgang til In Situ bevart materiale er under utredning. Et forslag på håndtering forventes tidligst at kunne ferdigstilles i siste halvdel av 2017. 1.4. Aktører innen arbeidet med plantegenetiske ressurser Genressurssenteret inviterer alle relevante aktører til engasjement og samarbeid i genressursarbeidet. Et stort antall offentlige og private aktører, kommersielle bedrifter eller ideelle organisasjoner er aktive innen bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser. Noen aktører samarbeider nært med Norsk genressurssenter, mens andre aktører har virksomhet som påvirker genressursarbeidet uten at dette er koordinert. Felles for nettverket av aktører, spesielt de som bidrar med infrastrukturen til bevaringsarbeidet som f.eks. klonarkiver og bruksgenbanker, er, at de økonomiske bidrag fra genressursmidlene blot utgjør en mindre del av omkostningene ved selve bevaringsarbeidet. Infrastrukturen for bevaring av norsk plantemangfold hviler således på synergier mellom aktørene innenfor området. 1.4.1. Planteforedling Planteforedling står i en særstilling som bruker av plantegenetisk materiale og som samarbeidspartner for bevaring og bærekraftig bruk. I Norge er planteforedlingen samlet i foredlingsselskapet Graminor AS. I dag foregår aktiv foredling av kornartene hvete, havre og bygg, av viktige gras- og kløverarter til eng, og av potet, jordbær, bringebær, epler og plommer. Norsk planteforedling er privatisert. Foredling i noen arter skjer på rent kommersiell basis, men foregår i andre arter ved at det offentlige kjøper foredlingstjenester. Å sikre sorter tilpasset norsk klima og norske vokseforhold er begrunnelsen for å opprettholde offentlige bidrag til planteforedlingen. Ventede klimaendringer, nye plantesykdommer og fokus på global matsikkerhet fører til økt behov for planteforedling og genetisk mangfold. Økt og effektiv utnytting av plantegenetisk mangfold krever økt satsing på forskning. Å sikre genetisk materiale til norsk, nordisk og internasjonal planteforedling og forskning er en viktig oppgave. Tilpasning til norske forhold er spesielt viktig, for der er ingen andre steder på jorden, hvor man avler planter så langt mod nord, og derfor er norsk plantemateriale i særlig grad tilpasset langdagsforhold og kort vekstsesong, og derfor kan man ikke blot anvende materiale foredlet for andre, sydligere forhold. I takt med at de globale klimaforandringer vanskeliggjør matproduksjon i store områder at tropisk, subtropisk og varmtemperert klima, flytter produksjonen mod polene. Det norske plantegenmateriale kan derfor vise sig at have en større global betydning på sikt. Bruk gjennom foredling er langt den viktigste bruk plantegenetiske ressurser, og til trods for at dette er den økonomisk sett langt mest betyende bruk, skjer dette meget sjeldent. 12

Planteforedlingsprosessen går bl.a. ut på at skape populasjoner med oppkonsentrert høy kvalitet, høyt utbytte og beste avlingsegenskaper. Det er derfor vanskelig at ta gammel eller mindre klimatilpasset genetikk in i foredlingsprogrammet. Bruken er fortrinnsvis rettet mod 2 områder, introduksjon av større genetisk mangfold innenfor en art (basebroadening), innhentning av viktige enkeltgener som f.eks. nye resistensgener (gene introgression). Mange dyrkede arter foredles ikke lengere for norske forhold, og der produceres ikke lengere frø eller formeringsmateriale til det norske marked. Disse arter og avlinger betegnes «orphan crops», foreldreløse dyrkede arter, og mange av dem bliver som konsekvens mindre og mindre anvendt. De underutnyttede arter utgjør en internasjonal utfordring i forhold til at øke mangfoldet i matvareproduksjonen. 1.4.2. Forskning og undervisning Likeledes er brukere av plantegenetisk diversitet til forskningsformål veldig viktige. Oftest er forskning og pre-foredling, som kobler planteforskningen til foredlingens sortsfremstilling, en forutsetning for, at genetisk mangfold kan integreres i foredlingsprogrammene. Dertil er forskning på plantematerialet avgjørende for at vaske frem ny informasjon om de unike egenskapene ved sortene, og øker således plantematerialets bruksverdi. Endelig er forskning viktig for at utvikle nye, sikrere og mere rasjonelle bevaringsmetoder, for at holde materialet sundt og for at kunne identifisere og bevare unikt materiale. Bruk av plantemateriale med lang historie og tilknytning til tradisjonell kunnskap er et bruksområde av økende viktighet, blant annet hos kulturhistoriske institusjoner som vil ha levende kulturhistorie i form av planter i sine samlinger, utstillinger og dokumentasjonsbaser på lik linje med andre historiske gjenstander. Beskyttelse av tradisjonell kunnskap knyttet hertil er også omfattet av nagoyaprotokollen og plantetraktatens bestemmelser. Samarbeid med historikere og museene er derfor viktig for at vaske frem historisk korrekt informasjon, da meget av dette ikke er bevart digitalt eller let tilgjengelig. Mange av de samme aktørene er aktive innen kartlegging, innsamling, undersøkelser og dokumentasjon. Slik aktivitet kan være begrunnet med forskning, næringsutvikling, bevaring av kulturhistorie etc. På samme vis som forskningsinstitusjonene inntager de botaniske hagene en særstilling i bevaringsarbeidet. Molekylærgenetikken og langt mere effektive metoder til klassifikasjon betyr at artsbegrepene løpende endrer sig, og klassifikasjonskompetanse og botanisk systematikk er meget viktige kompetanser for bevaringsarbeidet, som de botaniske hagene bidrar med. Dertil er de botaniske hagene viktige formidlere av viden om plantemangfold generelt, og bidrar vesentlig med uformell læring til allmenheten om fagområdet gjennom sin utstillingsvirksomhet. Alle 5 norske botaniske hager holder samtidig klonarkiver. 1.4.3. Produsenter og bedrifter Øvrige brukere av genetisk variasjon og mangfold som inngår i nettet av samarbeidspartnere er bønder, bedrifter og ulike typer produsenter som ønsker et større mangfold av sorter til sin produksjon enn det som er tilgjengelig via vanlige kanaler. Plantegenetisk mangfold er viktig for næringsutvikling, innovasjon på matvarer, forskning og utdanning. For bedriftene som ønsker at arbeide med historiske sorter, er det hensikten at Plantearven-varemerket skal understøtte disse ambisjoner. Planternes kulturhistorie er i stigende grad en viktig parameter for aktivt bruk av mangfoldet. Sorter med en særlig tilknytning, særlig interessant brukshistorie eller særlig lokal tradisjon kan have særlig potensiale, naturligvis under forutsetning av at avlingsegenskaper og 13

smaks/bruksegenskaper er tilfredsstillende for gjenintroduksjon på markedet eller for innovasjon av nye matvarer og kortreist mat. Endelig er en øket bruk av plantemangfold en viktig grunnforutsetning for det grønne skifte, både i forhold til forskning, foredling og innovasjon. 1.4.4. Privatpersoner I tillegg nevnes et stort antall ulike aktører på hobby- og ikke kommersiell basis. Bevaring og bruk av genressurser inneholder aspekter som matkultur, helse, miljøvern og kulturhistorie, noe som appellerer til privatpersoner og ideelle organisasjoner, og som inspirerer til betylig og verdifull innsats hos ideelt motiverte samarbeidspartnere. At åpne opp for privat bruk av plantemangfoldet er et svært viktig kommunikasjonsredskap for at øke forståelse for viktigheten av mangfold. Samtidig utgjør privat bruk av især vegetativt mangfold en sikring av bevaringen gjennom bruk. 1.4.5. Myndigheter Til sist nevnes aktører og samarbeidspartnere med roller innen lovverk og forvaltning som påvirker rammene for hvordan plantegenetisk materiale kan bevares, distribueres og brukes. Institusjoner, nasjonalt eller regionalt, som arbeider med forvaltning og bevaring av natur og biologisk mangfold generelt er også viktige samarbeidspartnere. 1.4.6. Oversikt over samarbeidspartnere og mest sentrale aktører i nettverket Noen av de mest sentrale aktører og samarbeidspartnere i det nasjonale genressursarbeidet er listet opp nedenfor. Listen over aktuelle samarbeidsområder med aktører/partnere er ikke utfyllende, og nye partnere vil inngå i nettverket i forbindelse med nye prosjekter og samarbeidskonstellasjoner. Offentlige myndigheter Policyutforming, virkemiddelbruk og gjennomføring av bestemmelser vedrørende genressurser i norsk rett (forskrifter) Landbruks- og matdepartementet Landbruksdirektoratet Klima- og miljødepartementet Nærings- og fiskeridepartementet Nordisk ministerråd Forvaltning av genressurser Offentlig forvaltning, dokumentasjon og databaser for data fra karakterisering og evaluering av materiale, risikovurderinger, virkemiddelbruk, deltakelse i internasjonale nettverk, organisasjoner og prosjekter innen genressurser NordGen NIBIO Universiteter Botaniske hager Artsdatabanken Miljødirektoratet Mattilsynet Landbruksdirektoratet Fylkesmennenes landbruks- og miljøvernavdelinger 14

Norges forskningsråd Forskning, utvikling og utdannelse Forskning, utdanning, utvikling, kartlegging, innsamling, bevaring, karakterisering og evaluering av sorter, deltagelse i internasjonale nettverk og prosjekter innen genressurser NMBU / universitetene Bioforsk (NIBIO fra 1.7 2015) Regionale høyskoler Fridtjof Nansens Institutt Norsk landbruksrådgiving Andre FoU-institusjoner Andre offentlige institusjoner med plantesamlinger Bevaring og bruk av genressurser Botaniske hager Muséer og bygdetun, herunder fylkesmuseer og museumsnettverk. Skoler Kommersielle virksomheter Planteforedling inkludert foredlingsforskning og pre-foredling, karakterisering og evaluering av plantemateriale. Næringsmessig utnytting av plantemateriale og genetisk mangfold. Bevaring av sorter, deltagelse i internasjonale nettverk og prosjekter innen genressurser. Graminor Sagaplant Enkeltbedrifter, for eksempel planteskoler og gartnerier Såvarevirksomheter Organisasjoner Bevaring og bruk av genressurser inkludert bevaring On Farm, bevaring av sorter i klonarkiv, kartlegging og innsamling, demonstrasjonshager, utstillinger m.v. Norwegian seed savers, planteklubbene Bruksgenbanker Det norske hageselskap Næringsorganisasjoner Ideelle organisasjoner Privatpersoner (bønder og andre) Hertil kommer, at enkelte privatpersoner, og prosjekter holder plantesamlinger og klonarkiver. Disse er under utredning. 1.5. Status, trender, endringer og nye utfordringer for genressursarbeidet 1.5.1. Historikk Opprettelsen av Nordisk genbank (NGB) i 1979 var en milepel for genressursarbeidet i Norge og i Norden. Nasjonalt arbeid var fram til årtusenskiftet i hovedsak organisert via NGB. Neste milepel for nasjonal innsats for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser var oppnevning av Genressursutvalg for planter i 2001med eget sekretariat hos Planteforsk og 15

med budsjett fra LMD. Utvalg med sekretariat hadde ansvar for vårt nasjonale program for bruk og bevaring av plantegenetiske ressurser. Genressursarbeidets karakter har på flere måter endret seg mye i løpet av de 37 årene som er gått siden NGB ble opprettet og også siden vårt nasjonale program for plantegenetiske ressurser ble opprettet for 13 år siden. Dette omfatter endringer i konkrete arbeidsoppgaver og samarbeidsrelasjoner og det omfatter endringer i fokus, oppmerksomhet og det politiske klima som genressursarbeidet utføres i. 1.5.2. Ny utvikling En vesentlig endring har skjedd med etableringen av NIBIO i 2015, hvori Norsk genressurssenter nu er fult integrert. Sammenlegningen av forskjellige sentrale fagkompetanser i samme institusjon kan bety en enklere tilgang til ekspertise, og kan utgjøre en stor og viktig ressurs for genressurssenterets arbeide, i det omfang at samarbeidet vil kunne finansieres. Integreringen i en større organisasjon medfører dertil en rekke administrative endringer, som krever mere tid, samtidig med prosesser profesjonaliseres, gjøres mere transparente og overordnet sett forenkles. Dertil er forvaltningen av genressursmidlerne endret pr 1. januar 2016, således at midlerne nu kanaliseres gjennom Landbruksdirektoratet via årlige utlysninger. Denne endring får særlig innflytelse på aktivitetene i forhold til plantebevaringsarbeidet. Frem til 2016 har aktivitetene vært splittet opp på fortrinnsvis mange mindre prosjektaktiviteter, samt en del egne tiltak. Prioriteringene var foretatt med henblikk på at aktivisere så store dele av nettverket som mulig, for derved at søke at utnytte synergier til igangværende aktiviteter, eller potensielle sammenfallene interesser i nettverket. Plantemangfoldet er fordelt på mere enn 500 plantearter, hvor fagmiljøene oftest er fokuserte på en enkelt art eller artsgruppe. Denne tilgang har betydd, at man både har fått til en imponerende mengde arbeide på veldig mange innsatsområder, men også at meget av arbeidet har kunnet gjøres/fått lov til at gjøres over lang tid og med vekslende intensitet. Håndtering med mange småprosjekter og enkelttiltak har betydd at prosesser med nogen fordel har kunne oppsplittes i flere enkeltprosjekter. Det etterlater imidlertid en del etterarbeid for sikring av plantemateriale og informasjon, som må gjøres for at ta vare på resultatene fra allerede igangsatte og gjennomførte tiltak. Den brede tilgang for aktivering av nettverket har også betydd, at mangeårige oppgaver og også fundamental bevaringsinfrastruktur har kunnet håndteres gjennom løpende fornyelse av ettårige prosjekter. Det betyr, at man har kunnet utvikle områder på organiske måte, som ellers vanskelig har kunnet etableres. Det medfører imidlertid også en sårbarhet for diskontinuitet i finansiering, i aktørers engasjement, som bliver en utfordring i forhold til at få ferdigstilt oppgavene i et mere formalisert prosjektfinansieringssystem. Dette får bl.a. innflytelse på sikring av sorter i klonarkivene, således at bevaringsarbeidet vil komme til at leve opp til de internasjonale genbankstandarder og anbefalinger, som Norge har tilsluttet sig. Programmet har hatt høy fokus på kommunikasjon til især allmenhet, med meget positive resultater. Det har skapt et bredt kjennskap til genressurssenterets arbeid i forskjellige miljøer, og har medvirket til at skape øket bevågenhet på området. Det bliver imidlertid en utfordring og et kapasitetsspørsmål i forhold til de mange henvendelser fra privatpersoner omkring f.eks. sortsidentifikasjon i egne hager etc. Henvendelsene er grunnleggende positive og besvarelsene meget verdsatte, men har lille effekt i den større sammenheng. Gjennom opprettelse av en ny og forsterket, uavhengig organisasjon, som samler de tidligere planteklubber og fortsetter deres virksomhet som den primære kontaktflate mellom genressurssenterets og private hobbybrukere, vil der fremkomme et forum, som langt mere 16

effektivt kan vareta denne interesse, og samtidig oppfange de behov, som måtte være fra allmenheten. 1.5.3. Nye muligheter En viktig endring, til det positive for genressursarbeidet sin del, er økt oppmerksomhet, generell interesse og vilje til innsats, både fra politiske myndigheter, fra forskningsmiljøer og fra «folk flest». Det er også stor oppmerksomhet omkring dette tema i ulike medier. Årsaker til dette er økt fokus på matsikkerhet og klimaendringer og økt interesse for mangfold og for mat og planter med tradisjon og kulturhistorie. Det er et økende marked for produkter som bringer mangfold, også sortsmangfold, men det er krevende å utvikle god og lønnsom næring og produksjon basert på genetisk mangfold. Det er et økende press mot genressursenes status som fellesskapets eiendom og en ressurs som er fritt tilgjengelig for felles beste innen f.eks. planteforedling og matproduksjon. Holdningen fra genbanketableringens barndom på 1900-tallet da forskere og planteforedlere reiste verden rundt og samlet frø og plantesorter med seg hjem til egen foredling og sortsutvikling er definitivt forbi. Internasjonaliseringen og konsolideringen i foredlingsindustrien og i tilknyttede agrokjemiske virksomheter betyr en øvet bruk av patenter og andre IPR-foranstaltninger som begrenser eller direkte utelukker andre brukere fra tilgang til genetisk materiale har gjort det nødvendig med et mottiltak som strenge regler for innsamling, byråkrati og avtaler for utveksling av plantemateriale, f.eks. via den internasjonale plantetraktaten (ITPGRFA). I Norge reguleres uttak og bruk av genetisk materiale fra Naturmangfoldloven og en forskrift som balanserer muligheter for bruk, hindrer misbruk og sørger for vern av genressursene er under arbeid. Det er en utfordring at forene den åpne holdningen til å sende ut plantesorter til alle typer bruk som har vært forankret i Kalmar-deklarasjonen fra Nordisk ministerråd og praktisert i Norden generelt og i det norske genressursarbeidet, og regler som implementeres under Konvensjonen om biologisk mangfold og Nagoya-protokollen. Når det gjelder regelverk så har nye forskrifter under Såvareloven åpnet for godkjenning av bevaringssorter til offisiell sortsliste og for godkjenning av tradisjonssorter av grønnsaker, bl.a. som resultat av amatørforedling. Dette har gjort det mulig å omsette eldre sorter som en tid har vært henvist til privat frøbytte og et grått marked. Genressurssenteret og genressursarbeidet på plantesektoren nyter godt av et stort og økende nettverk av samarbeidspartnere og kontakter. Dette omfatter institusjoner innen forskning og undervisning, kulturhistorie, private bedrifter og næringsutvikling, organisasjoner og deres ofte svært dedikerte ansatte. Et økende antall privatpersoner er også involvert gjennom å ta vare på, dyrke og utveksle et mangfold av plantesorter. Mange av disse er organisert gjennom Norwegian seed savers, planteklubbene og det er stor oppmerksomhet omkring Plantearven og mangfold av plantesorter på ulike sosiale medier. På negativ side er nasjonal innsats innen planteforedling redusert til færre plantearter, og færre planteforedlere er i aktivitet. Utdanning innen planteforedling og høyt utdannet kompetanse innen planteforedling, sortskunnskap og genressurser er redusert år for år og dagens utdanning av nye planteforedlere er ikke tilstrekkelig til å erstatte avgang. På positiv side har det lykkes å få aksept for behovet for pre-foredling i alle de nordiske land og et langsiktig nordisk samarbeid om Public-Private Partnership for Pre-breeding er etablert i tre arter (bygg, raigras og eple) og på foredlingsteknologi, og det arbeides med utvidelser til flere arter. 17

Institusjoner som Genressurssenteret samarbeider med har trangere økonomi, strengere økonomistyring og i mindre grad enn før muligheter til å utføre oppgaver som ikke er betalt av en oppdragsgiver. Dette fører til at oppgaver som man tidligere kunne få utført gratis nå må betales for. Det er mindre egeninnsats i samarbeidsprosjekter og prosjekter som støttes av Genressurssenteret, noe som betyr at genressursmidlerne for prosjektstøtte rekker kortere enn bare for få år siden. Når det gjelder det konkrete innholdet i genressursarbeidet så har fokus overordnet sett endret seg fra kartlegging- og innsamlingsfasen, og over i en bruks- og dokumentasjonsfase. Der gjenstår dog ennå en del arbeid med sikring av materialet i følge avtalte standarder. Dette har især betydning for at kunne delta i det europeiske genbanksamarbeider, og den integrering, som foregår mellom landene gjennom AEGIS prosjektet. Dokumentasjonsbehovet innebærer karakterisering og evaluering av egenskaper hos bevarte plantesorter, noe som er nødvendig for at potensielle brukere skal ta materialet i bruk. Dette er et område, som må have øket fokus, når materialet er sikret. Det konkrete samarbeidet om bevaringssamlingene er vel igangsatt via langsiktige avtaler med vertsinstitusjonene. Disse avtalene er i prosess med at bli fornyet så de tar hensyn til de endrede rammebetingelser for støttetildelingen. En må imidlertid være forberedt på at trangere økonomi og strengere budsjettstyring hos samarbeidspartnere kan tvinge fram ytterligere endringer og behov for omstruktureringer Fokus på plantehelse har økt og med det behov for tiltak og krav til aktsomhet for å hindre spredning av plantesykdommer sammen med plantemateriale som distribueres fra samlingene. Aktuelle eksempler er bl.a. eple, pære, blomme, rabarbra, løk og potet. Forskning innen anvendt bruk av DNA-analyser og utvikling av kryo-metoder for bevaring av plantemateriale gir nye muligheter i genressursarbeidet. Fortsatt er det begrenset hvor mye DNA-analyser er blitt anvendt til å kartlegge egenskaper av bruksverdi i samlingene, og der er stor forskjell på mulighetene innenfor de enkelte arter. Imidlertid øker forbedrede og rimeligere og lavere kostnader mulighetene år for år. Dertil blir molekylærgenetiske analyser stadig viktigere for sortsidentifikasjon, så bevaringsarbeidet kan fokusere på unike accessioner og minske redundans mellom accessioner. Kryo-metoder gir muligheter til langtidsbevaring av friskt og kontrollert materiale av plantesorter, etterhvert som metoder utvikles for og tilpasses til nye arter. I overskuelig framtid vil kryo-bevaring utgjøre en viktig back-up til tradisjonell bevaring i feltgenbank. Det er økt fokus på in situ bevaring av genressurser. For Norges vedkommende betyr det å sørge for bevaring av det genetiske mangfoldet av prioriterte nytteplanter og deres planteslektninger i vill flora. Norge har arbeidet med utredning av In Situ-spørsmål som vill bli grunnlag for en norsk In Situ-bevaringsstrategi. Det første eksemplet på et In Situ-reservat er under utvikling i samarbeid med Færder nasjonalpark, og har blitt et eksempel til etterfølgelse, også internasjonalt. Utfordringen nu er at få klargjort spørsmål om overvåkning av og tilgang til at utnytte disse genressursene samt at få modellen spredt videre til andre relevante verneområder i Norge. 18

Sygdomsfri eplesamling, klonarkiv Njøs 2016 Foto M.Rasmussen/NIBIO. 2. Handlingsplan Overordnet mål for genressursarbeidet i planter er at det skal bidra til nasjonal utvikling, matvaresikkerhet, bærekraftig jordbruk og til at det biologiske mangfoldet opprettholdes gjennom bevaring og utnytting av plantegenetiske ressurser. Norsk genressurssenter har til oppgave å koordinere, initiere og følge opp arbeid og tiltak som bidrar i henhold til målsettingene og det mandat som er gitt fra Landbruks- og matdepartementet. Genressursutvalg for kulturplanter er rådgivende organ for gjennomføring av handlingsplanen. Den globale aksjonsplanen for plantegenetiske ressurser (GPA) har fire satsingsområder: 2.1. In Situ bevaring 2.2. Ex Situ bevaring 2.3. Bruk av plantegenetiske ressurser 2.4. Institusjons- og kapasitetsoppbygging 19

Disse er igjen delt inn i mer spesifiserte tiltaksområder som er reflektert i målsettinger under hvert enkelt av de fire satsingsområdene. Handlingsplanen følger samme disposisjon og har de samme målsettingene som GPA. Aktuelle målsettinger fra GPA er tilpasset norske forhold, og planen inneholder tiltak som Genressurssenteret ønsker gjennomført for å nå målene. De opplistede tiltaksområdene kan utføres av forskjellige aktører i nettverket, men må for visse være tett koordinert med Norsk genressurssenter, så informasjonsflyt og plantemateriale sikres. Her er det viktig at formater på informasjon er avklarte så man følger de avtalte standardformater og unnviker unødvendig dobbeltarbeid. Langt den overveiende del av bevaringsarbeidet finansieres gjennom bidrag til samlinger, som hovedsakelig finansieres fra andre steder. Likeledes kan visse av tiltaksområdene særlig for In Situ bevaring og for ulike aspekter av bærekraftig bruk finansieres fra flere sider. 2.1. In Situ bevaring Mål 2.1.1. Øke kunnskap om forekomst og verdi av plantegenetiske ressurser for mat og landbruk i vill flora og sørge for bevaring In Situ og klargjøring for bruk av slike arter Tiltak: a. In Situ strategi Ferdiggjøre grunnlag for arbeidsgruppe til at utarbeide en samlet strategi for In Situ bevaring i Norge av ville slektninga til nytteplanter i norsk flora, i henhold til en anbefalt liste over omtrent 200 prioriterte arter med verdifulle genressurser som er viktige for mat og landbruk og som det finnes viltvoksende populasjoner av i Norge. b. Bidra til interministeriel arbeidsgruppe om vilkår for tilgang for In Situ bevart materiale In Situ-bevaring er et prioritert innsatsområde for GPA2, og Norge er kommet ganske langt i prosessene. Imidlertid gjenstår arbeid med at få formel aksept og forståelse for begrepet In Situ reservat i verneområder, og at få definert betingelser for tilgang til materiale og informasjon, innsamling av back-up i form av frø og registrering av informasjon, samt definere rammer for overvåkning av bevarte populasjoner. Der er nedsatt en interministeriel arbeidsgruppe, som vil arbeide med dele av disse problemstillinger i 2017. c. In Situ nettverkssamarbeid Delta i nordisk og europeisk samarbeid og aktuelle prosjekter om In Situ og On Farm bevaring av genressurser. Eksempler: ECPGR s In Situ arbeidsgruppe Oppfølgning på samarbeidsprosjekt med Birmingham universitet Oppfølgning på Nordisk-Baltisk-samarbeid om CWR/økosystemtjenester d. In Situ bevaring i verneområder Bidra til at genressursbevaring inngår som et kriterium for vern og skjøtsel når miljømyndighetene utarbeider forvaltningsplaner for verneområder, for enkeltarter og for habitater med genressursverdi. 20