Svigsåi Verdi: 3 Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2008 Kommune: Hjartdal Inventør: SRE, THH Kartblad: 1614 III Dato feltreg.: 16.10.08 H.o.h.: 181-806moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Areal: 614 daa Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag / Kort beskrivelse Svigsåi er ei relativt stor, bratt og nordvendt bekkekløft som ligger i brattliene sør for Hjartsjåvatnet i Hjartdal kommune. I øvre del består kløftesystemet av flere greiner som faller bratt ned (Svigsåi, Haugerudbekken, Nordstulbekken, Matkleppbekken), delvis i jevne stryk, dels i fossefall. Bekkene møtes på ca 350 moh, og herfra faller Svigsåi bratt nedover til elva faller ut på flatene i dalbunnen på ca 220 moh, og videre ut i Hjartdøla. Lokaliteten spenner fra 180 moh nederst til 760 moh opp mot fjellet. Stor variasjon i topografi, edafiske forhold og høydespenn gir grunnlag for varierte skogsamfunn. I øvre deler dominerer humid blåbær- og småbregnegranskog, med storbregneskog i fuktige partier og fragmenter av høgstaudeskog i søkk. Lenger nedover blir vegetasjonen mer mosaikkartet, innslaget av løvtrær i granskogen er betydelig, og rikere skog blir vanlig. En del partier domineres av ulike løvtrær. Lågurtskog er vanlig oppe i skråningene, gråor-heggeskog finnes langs mye av kløftebunnen, gråor-almeskog på fuktig jord i nedre del av liene, og i den solvendte skråningen under Uvås (som domineres av lågurt-løvskog) inngår også flekkvis alm-lindeskog. Nederst, på flatene i dalbunnen, finnes også flommarksskog med gråor. Skogen er gjennomgående betydelig preget av tidligere tiders utnyttelse, og kløfta framstår som en mosaikk av eldre og yngre skog i ulike suksesjonsstadier. Mye av skogen har et halvgammelt til relativt ungt preg, og er fattig på gamle trær og død ved, også i deler av kjerneområdene. Strukturen er likevel som oftest variert og sjiktet. I det kronglete midtpartiet av kløfta er skogen eldre, og har naturskogspreg, med bl.a. stedvis mye død gran (i tidlige og midlere nedbrytningsstadier). Det finnes også en del gammel alm, både i kløftebunnen og (særlig) i lia under Uvås (mange er gamle styvingsalmer). Også gråor-heggeskogen er til dels gammel, med grove trær og en del død ved. Skogen utenfor kjerneområdene er yngre kulturskog (men lite tett planteskog ). Dette er ei velarrondert, relativt stor, variert og velutviklet bekkekløft. Høydeintervallet på 600 meter er uvanlig mye. Den økologiske spennvidden er god, og mange ulike gran- og løvskogssamfunn er representert. Skogtypemessig er naturverdiene knyttet til rik skog, edelløvskog, fuktig bekkekløft-granskog og gråor-heggeskog. Av størst interesse er gråor-almeskog og gråor-heggeskog. På den annen side er skogen betydelig påvirket og mangler i stor grad naturskogsegenskaper, kvaliteter knyttet til slik skog er derfor dårlig utviklet. Det samme gjelder bergveggskog selv om det er mye bergvegger er artsmangfoldet på disse fattig. Artsmangfoldet er relativt variert, med god spredning på ulike artsgrupper, men kan ikke sies å være spesielt rikt. 13 rødlistearter (3 VU, 10 NT) ble registrert. Mest interessant er skorpelav og vedboende sopp på gammel alm, karplanter i rik skog (bl.a. rik forekomst av huldregras), og pelsblæremose Frullania bolanderi på gråor nederst. Bergveggfloraen (både av lav og moser) var påfallende fattig, til tross for mye bergvegger. Generelt har kløfta gode forhold for fuktighetskrevende arter, uten at noen spesielle slike er påvist. Fossefallene skaper meget fuktige forhold, men vannføringen er for lav i tørkeperioder til at det er utviklet fosserøyksamfunn. Svigsåi tilhører ikke de mest verdifulle bekkekløftene verken regionalt eller nasjonalt, artsmangfoldet er ikke spesielt rikt, og kvalitetene er på mange måter middelmådige. Området oppfyller i moderat grad viktige mangler ved skogvernet. I kraft av å være ei relativt stor og topografisk sett variert og velutviklet bekkekløft, med stort utviklingspotensial og med spesielle kvaliteter knyttet til alm og gråor-heggeskog, vurderes området likevel som regionalt verdifullt (verdi 3). Feltarbeid Området ble undersøkt av Tom H. Hofton og Sigve Reiso (begge BioFokus) 16. oktober 2008. Forholdene var gode for feltarbeidet, selv om det var såpass seint på året at en god del av karplantevegetasjonen var visnet ned. THH konsentrerte seg om vestre arm og nedre del, mens SRE undersøkte Haugerudbekken, Matkleppbekken og midtpartiet. Alle deler av kløfta ble oppsøkt, og hele spennvidden i naturtyper ble dekket. Kunnskapsgrunnlaget vurderes derfor som godt for alle aktuelle egenskaper. Artsmangfoldet vurderes også som ganske godt undersøkt for alle aktuelle artsgrupper (dårligst dekket på moser og jordboende sopp). Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med systematiske undersøkelser av bekkekløfter i regi av Direktoratet for Naturforvaltning. Dette er en del av systematiske naturfaglige undersøkelser av de biologisk viktigste og høyest prioriterte skogtypene i Norge. I Telemark omfattet bekkekløftprosjektet 56 områder i 2008. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd grovt angitt av Fylkesmannen i Telemark i samarbeid med Direktoratet for Naturforvaltning, og omfattet hele bekkekløfta med tilliggende lisider, en elvestrekning på til sammen ca 4,2 km.
Tidligere undersøkelser En kjenner ikke til at det er utført systematiske, relevante undersøkelser i området. Ifølge Naturbase (2009) er det ikke avgrenset naturtypelokaliteter i området. Sentrale databaser viser at Finn Wischmann var i området sommeren 1986 (Artskart 2009). Han fant da en rekke karplanter, bl.a. huldregras (flere steder), myske, springfrø, myskemaure, skogkarse osv. Beliggenhet Området ligger i de bratte liene på sørsiden av Hjartdal, rett sør for østenden av Hjartsjåvatnet. Naturgrunnlag Topografi De bratte, høye liene på sørsiden av Hjartdal gjennomskjæres av en rekke større og mindre bekkekløfter. Svigsåi er den største av disse. I øvre del består kløftesystemet av flere sidegreiner som faller bratt ned hovedgreina Svigsåi fra sørvest, Haugerudbekken og Nordstulbekken fra sør, og Matkleppbekken fra sørøst. Svigsåi er bratt i indre del, men faller ellers nokså rolig utover, mens de andre kløftene er til dels meget bratte og danner flere opptil 10-15 meter høye fossefall. På ca 350 moh møtes forenes disse og fortsetter videre nedover i form av ei bratt og trang, nordvendt kløft, før elva på 220 moh faller ut på flatene i dalbunnen, og videre ut i Hjartdøla. Topografien er variert, og bortsett fra rent søreksponerte lier er alle eksposisjoner godt representert. Mye av kløfta er trang og bratt, ofte nedskjært 30-70 meter (stedvis dypere). Skråningene er dels jevne hellinger, men for det meste brattlendte og opprevet med mye berg og skrenter. Nederst er inkludert en strekning der elva renner rolig og danner flommarksskog. Geologi Kløfta går gjennom flere ulike geologiske felt. Øvre del ligger på kvartsitt og kvartsskifer, midtpartiet på middelskornet granitt, mens den nederste biten (dekket av løsmasser) er metarhyolitt og metamorf tuff (Dons & Jorde 1978). Løsmassedekket er svært variabelt. I nedre deler av jevne hellinger (spesielt langs nedre del av Matkleppbekken og sidebekken øst for nederste del av denne) dekker finkornete løsmasser. Liknende ses også i lia under Uvås, selv om det der er tynnere og mer ujevnt avsatt. Nederst faller elva ut på tjukke, middels grovkornete løsmasser som dekker store deler av dalbunnen i Hjartdal. Mye av kløfta har imidlertid lite løsmasser. Klima Området ligger i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (O1) (Moen 1998). Nedre deler av kløfta og solsidene ligger er sørboreal (med et svakt boreonemoralt preg i solsida under Uvås), mens øvre deler er mellomboreal. Beliggenheten i ei bratt, lang og høy nordvendt liside, godt beskyttet av høye fjellområder på baksiden, virker modererende på lokalklimaet og sørger for at spennvidden på vegetasjonssoner er mindre enn høydeutstrekningen på 600 høydemeter skulle tilsi. Av samme grunn (forsterket av den markert nedskjærte kløfta) har storparten av området et stabilt fuktig lokalklima, og en del av kløfta har et meget fuktig preg. Tørrere og varmere partier dekker mindre arealer, men finnes særlig i lia under Uvås, samt i øvre deler av de vestvendte hellingene nedover i kløfta. Vegetasjon og treslagsfordeling Kløftesystemet til Svigsåi spenner over en meget stor høydegradient på ca 600 høydemeter (180-760 moh). Sammen med variert og mye topografi og god variasjon i edafiske forhold gir dette i utgangspunktet grunnlag for stor variasjonsbredde også i vegetasjonstyper og skogsamfunn. Her er da også representert både fattige og rike granskogstyper, edelløvskog i form av alm-lindeskog og gråor-almeskog, og gråor-heggeskog. Bratt nordvendt beliggenhet virker imidlertid modererende på variasjonsbredden, noe som bl.a. gjør at tørre skogsamfunn er lite utbredt. Det er også overvekt av intermediære skogtyper, selv om rike typer også er godt utbredt. Gran er enerådende i mange fuktige partier, men i nedre deler og på rik mark er treslaget i varierende grad oppblandet av ulike løvtrær, og stedvis er det også ren løvskog. Kløftesidene veksler mellom grov blokkmark, bratte bergskrenter, grunnlendte hellinger, og løsmasseskråninger. Skogdekket varierer tilsvarende, fra lavproduktive knauser og åpen ur med spredt tresetting av furu, gran og boreale løvtrær, til mer kompakt granskog og løvskog. I øvre deler dominerer fuktige utforminger av blåbær- og småbregneskog hellingene, mens storbregneskog finnes på mindre arealer i fuktige, ofte steinete partier, både langs elva og i hellinger. Disse finnes hele veien gjennom kløfta nedover. På opplendte partier finnes også åpen blåbær-barblandingsskog. Lenger nedover i kløfta blir vegetasjonen generelt mer mosaikkartet, og fattige typer erstattes i stor grad av rikere vegetasjonstyper lågurtgranskog, høgstaudegranskog (sjelden, mest i fuktige søkk), gråor-heggeskog, gråor-almeskog. Lågurtgranskog er vanlig først og fremst i den vesteksponerte lia på østsiden av kløftas midtparti, men også på vestsiden og i lia under Uvås. Mye er en mer eller mindre rik og fuktig til middels tørr utforming, selv om en del blokkmark bryter opp hellingene (på østsiden). En noe spesiell utforming finnes i lisida der Matkleppbekken faller ned i hovedkløfta, i form av fuktig, løvblandet lågurtgranskog på tjukke løsmasser. Karakteristiske arter her er bl.a. blåveis, trollbær, myskemaure og taggbregne. I dalbunnen har man flere steder flatere partier hvor det er lagt opp tjukkere løsmasser. Det samme gjelder litt oppover langs Matkleppbekken, i konkave søkk på vestsiden i midtpartiet, og nederst i lia under Uvås. Her står frodig og rik gråorheggeskog (med mye selje og rogn) og noe gråor-almeskog. Karakteristiske arter disse stedene er bl.a. skogsvinerot, storklokke, stornesle, maigull, kratthumleblom, springfrø, firblad, trollbær. Av sjeldnere arter inngår bl.a. skogkarse og ikke
minst til dels rikelig med huldregras og skogsvingel. Gråor-heggeskog finnes også som en smal sone langs dalbunnen oppover langs Svigsåi under Uvås og helt nederst der elva faller ut på flatene i dalbunnen mot Hjartdøla (her delvis flommarksutforming). Dette er steinete, middels rike utforminger med karplanteflora typisk for vegetasjonstypen, men også her inngår en del huldregras. Den solvendte lia under Uvås, som har det varmeste lokalklimaet i kløftesystemet, har tørre og rike skogsamfunn. En lågurtblandingsskog med stor treslagsblanding (rogn, selje, osp, alm, lønn, litt gran) er vanligst, men i mosaikk med denne inngår også flekkvis alm-lindeskog. Lågurtarter som blåveis, vårerteknapp, skogsvingel, myske og taggbregne er typisk her. Skogstruktur og påvirkning Hele området har varierende, men de fleste steder betydelig preg av tidligere tiders utnyttelse, og kløfta framstår som en mosaikk av eldre og yngre skog i ulike suksesjonsstadier. I slakere terreng og jevne lisider (det lettest tilgjengelige terrenget) har mye av skogen et halvgammelt til relativt ungt preg, også innenfor kjerneområdene. Delvis er det også yngre løvsuksesjoner. Mesteparten av kjerneområdearealet (med unntak av kjerne 1) er likevel eldre skog. Skogstrukturen er generelt variert, rotete og godt sjiktet (også i yngre skog), ikke minst som følge av god treslagsvariasjon. En har imidlertid også en del partier mer homogen skog, svakt sjiktet og med dårlig aldersspredning. Dette gjelder både i jevne granskogshellinger og deler av løvskogspartiene. I det brattlendte midtpartiet (dvs omtrent fra brua i nedre del opp til der Matkleppbekken faller ut) er skogen eldre, med et heterogent og naturskogsnært skogbilde, delvis opprevet av skrenter og blokkmark. Denne skogen er godt sjiktet og har stedvis mye død ved i ferske og midlere nedbrytningsstadier. Biologisk gammel gran er imidlertid sjelden. Gamle trær av alm og gråor inngår sammen med grana. Utenfor dette partiet er kløfta fattig på død ved av gran. Lia under Uvås domineres av halvgammel løvskog, men der spredte, gamle og grove almetrær inngår i mye av lia. De fleste av disse er gamle styvingstrær. Foryngelsen av alm er i dag ganske god. Stedvis (særlig i øvre del) er det en del oppslag av yngre gran, som noen steder pakker inn de gamle almekallene. Trolig har mye av lia vært mer åpen tidligere (beiteskog-hagemarksskog). Terrenget omkring nedre del av Matkleppbekken bærer også preg av å ha vært beitet tidligere. Både langs Svigsåi nedenfor Uvås (kjerne 1), og nederst på flatene (kjerne 4) er det ganske gammel gråorskog. Dimensjonene går opp i ca 30 cm dbh (enkelte også større), og det er en del død gråor (både stående og liggende). Det meste av skogen utenfor kjerneområdene er yngre kulturskog. Denne er ofte en noe rotete blandingsskog av gran og løvtrær, men det er også en god del tett og homogen granskog, og på rygger innslag av åpnere barblandingsskog. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Svigsåi. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Uvåsjuvet Naturtype: Rik edellauvskog - Alm-lindeskog BMVERDI: B Hoh: 360-550 moh Undersøkt av Tom H. Hofton (Biofokus) 16.10.2008. ifbm bekkekløftprosjektet. Lokaliteten ligger i vestre grein av Svigsåis bekkekløftsystem, nedenfor Uvås. Det meste av arealet tas opp av ei solvendt, sørøstvendt bratt li. Lisida er for det meste jevnt bratt, med lite berg og rasmark, men partivis er det likevel noe steinete. Nede i bunnen er også selve bekkedalen inkludert, denne har i nedre, østre del preg av bekkekløft med bergvegger på begge sider av bekken. Rik løvskog dominerer. Mye er lågurtskog med stor treslagsblanding (rogn, selje, osp, en del alm, litt lønn, samt litt gran enkelte steder). Langs bekken er det mye gråor (i form av steinete gråor-heggeskog). På fuktig jord i nedre del finnes også noe gråor-almeskog, og oppe i lia flekkvis alm-lindeskog. Floraen er rik, med arter som vårerteknapp, blåveis og myske på lågurtmark, taggbregne på steinete steder, og skogsvinerot, stornesle og storklokke på frodigere steder. Langs bekken kommer det dessuten inn en del huldregras. Skogen er variert og sjiktet, men på størsteparten av arealet relativt ung, med unge og middelaldrende trær. Spredtstående, grove og gamle almetrær (de fleste tidligere styvet) finnes imidlertid gjennom mye av lia, og langs elva står en del grov gråor. Det er bra foryngelse av alm. Mye av lia har trolig vært mer åpen tidligere. Forvaltningen av området bør fokusere på å framelske alm og gamle trær av andre løvtrær, og det bør vurderes å åpne noe opp rundt de gamle almekallene (særlig der det er tett ungskog av gran rundt dem). Kvalitetene er i første rekke knyttet til de gamle almetrærne. Disse har en interessant skorpelav- og soppflora, med bl.a. mye almelav Gyalecta ulmi, noe almelundlav Bacidia rubella, bleikdoggnål Sclerophora pallida, og ganske mye almebroddsopp Hymenochaete ulmicola og narrepiggsopp Kavinia himantia. På dødved (både på stående trær og grove, nedfalne greiner) finnes almekullsopp Hypoxylon vogesiacum. Makrolavfloraen er i all hovedsak triviell, bl.a. er lungeneversamfunn dårlig utviklet. Området har også kvaliteter knyttet til grov gråorskog, og nederst også fuktig bekkekløftmiljø med huldregras. På denne bakgrunn settes verdien til B (viktig). 2 Haugerudbekken-Nordstulbekken Naturtype: Bekkekløft og bergvegg - Bekkekløft BMVERDI: C Hoh: 340-760 moh Undersøkt av Sigve Reiso og Tom H. Hofton (begge Biofokus) 16.10.2008 ifbm bekkekløftprosjektet. Trang og grunn sidekløft til Svigsåi. Kløfta hovedsakelig nordvendt, med enkelte svinger mot vest. Kløfta er bratt med raskt fall på bekken. Over flere terskler dannes en rekke fossefall, flere med over 10 m fall. Vannføringen er nokså liten og trolig marginal i tørre deler av sommeren. Kløftesidene veksler mellom grov blokkmark og berg til lommer med finere løsmasser. Skogdekke veksler tilsvarende fra
lavproduktive knauser og åpen ur med spredt tresetting med furu, gran og borealt løv, til mer produktive lommer av granskog. Blåbær- og småbregnegranskog dominerer med stedvise innslag av storbregne- og lågurtskog. Eldre strukturfattig granskog dominerer, med stedvise innslag av yngre løvsuksesjoner etter hogstinngrep langs kløftekanten. Død ved er svært spredt forekommende, mest som ferske læger. På disse ble det påvist rosenkjuke og granrustkjuke. Gamle grantrær finnes også kun spredt. På grov bark på en av disse ble den noe fuktighetskrevende vinflekklav funnet. Granskogen er svakt til godt sjiktet, med stedvis velutviklede hengelavsamfunn av vanlige strylav, rødlistede arter ble ikke påvist men potensialet er tilstede. Ingen spesielt luftfuktighetskrevende arter ble påvist langs fossefallene og potensialet regnes som svakt grunnet tidvis begrenset vannføring. Rødmuslingmose Mylia taylorii ble så vidt funnet. Strukturfattig, fuktig barskog langs bekkekløft med svakt utviklet artsmangfold, lokalt viktig C. 3 Svigsåi midtparti Naturtype: Bekkekløft og bergvegg - Bekkekløft BMVERDI: B Hoh: 220-430 moh Undersøkt av Sigve Reiso og Tom H. Hofton (begge Biofokus) 16.10.2008 ifbm bekkekløftprosjektet. Lokaliteten består av hovedpartiet i Svigsåis bekkekløft, og består av nedre del av Matkleppbekken til møtet med Svigsåi og videre langs hovedelva nedstrøms til bru over mot Lii. Bekkekløfta er bratt, trang og velutviklet. Øvre del (nedre del av Matkleppbekken ned til møtet med Svigsåi) er nokså åpen, med flat løsmassedekket bunn. Frodig gråor-heggeskog (med mye selje og rogn) med overganger mot gråor-almeskog dominerer langs bunnen. I tilegg til en del alm finnes noe buskformet hassel og lønn. Myske og huldregras finnes stedvis rikelig. I skrenter opp lisidene overtar løvblandet granskog på lågurtmark dominansen. Her står krevende karplanter som blåveis, trollbær, myskemaure og taggbregne. Skogen er nokså ung, ensaldret og med lite død ved. Narrepiggsopp ble påvist på tre alm, svartsonekjuke og granrustkjuke på enkelte granlæger. Videre nedover danner Svigsåi ei markert, trang og velutviklet bekkekløft med mye bergvegger. Miljøet er skyggefullt og fuktig. Gråor-heggeskog og gråor-almeskog står på fine løsmasser på vestsiden av bekken, på østsiden dominerer lågurtgranskog på grovere blokkmark. Fragmenter av små-, storbregneskog og blåbærgranskog finnes også. Huldregras og skogsvingel finnes rikelig langs bekken og i nedre del av lisiden. Granskogen er tidligere plukkhogd, men likevel med et naturskogsnært skogbilde, godt sjiktet og har stedvis mye død ved i ferske og midlere nedbrytningsstadier (inkludert noen grove læger). Stedvis står også gamle trær av alm og gråor. På død ved av gran er det mye rosenkjuke (over 10 stokker), samt enkelte læger med svartsonekjuke, rynkeskinn, granrustkjuke og også to stokker med kjuka Skeletocutis kuehneri. Vedsoppfungaen er likevel ikke spesielt rik. På eldre alm ble det funnet narrepiggsopp, rustkjuke og almebroddsopp Hymenochaete ulmicola. Lav- og mosefloraen er ordinær (både på berg og trær), men en del krusgullhette Ulota crispa og Frullania spp. på gran har en viss interesse og understreker det fuktige miljøet. Fuktighetskrevende (men ikke sjelden) er også rødmuslingmose (funnet i blokkmark). Karplantefloraen er derimot rik, og det er også bra potensial for krevende jordboende sopp under gran i rike lågurtlier. Dette er ei velutviklet og variert bekkekløft, med rik flora, eldre granskog, innslag av gamle alm, og stabilt høy luftfuktighet. Mye av skogen er imidlertid fattig på gamle grantrær, kontinuiteten i død ved er svak, bergveggmiljøene er artsfattige, og artsmangfoldet er ikke spesielt rikt. På denne bakgrunn settes verdien til B (viktig). 4 Svigsåi nedenfor Lii Naturtype: Gråor-heggeskog - Flommarksskog BMVERDI: A Hoh: 180-210 moh Undersøkt av Tom H. Hofton og Sigve Reiso (begge Biofokus) 16.10.2008 ifbm bekkekløftprosjektet. Lokaliteten ligger nederst i bekkekløftsystemet til Svigsåi, og består av et ca 300 m langt parti nedenfor kløfta, på flatene ut mot samløpet med Hjartdøla. Her er det utviklet en steinete flommarksskog i form av intermediær gråor-heggeskog. Gråor dominerer, men det inngår også en del gran og rogn, samt mer sparsomt alm, lønn og hassel (mest i skråningene på sørsiden). Skogen er relativt gammel og har en god del grov gråor, og også en del stående og liggende død gråor. Enkelte grove og gamle trær finnes også av andre treslag. Lokaliteten er ganske smal, med hogstflater på nordsiden av elva, og hogstflate også i vest. Etter hvert som skogen vokser til her bør det etableres en buffersone inn mot løvskogen. Vegetasjonsutformingen er middels rik, med karplanteflora karakteristisk for vegetasjonstypen, men i tillegg med en god del huldregras. På gamle løvtrær er det innslag av sjeldne og kravfulle moser og lav. Pelsblæremose Frullania bolanderi ble sett på en håndfull trær av gråor og rogn, og på rogn ble også praktlav Cetrelia olivetorum påvist. Kystårenever Peltigera collina på hegg. Pusledraugmose Anastrophyllum hellerianum finnes på død ved (sammen med den relativt vanlige sagtvebladmose Scapania umbrosa). Dette er en velutviklet og relativt gammel flommarksskog. Vegetasjon og skogstruktur tilsier B-verdi, men skogtypen er sjelden, og med to sårbare arter (hvorav særlig pelsblæremose er interessant) settes verdien under noe tvil til A (svært viktig). Artsmangfold Sammenliknet med andre bekkekløfter i regionen kan artsmangfoldet karakteriseres som moderat rikt, med et relativt sparsomt utvalg av spesielt interessante arter og (nesten) uten sjeldenheter. Det er likevel variert. Det mest interessante artsmangfoldet er knyttet til gamle almetrær (skorpelav, vedboende sopp), rik skog (karplanter), og delvis også gråor-heggeskog (lav, moser). Arter knyttet til gammel gran-naturskog og bergveggskog er dårligere utviklet (vedboende sopp, lav). Karplantefloraen er rik både i lågurtgranskog, gråor-heggeskog og gråor-almeskog. For det meste er det snakk om mer eller mindre vanlige arter for de aktuelle vegetasjonstypene, men det inngår også sjeldnere og mer spesielle arter, hvorav en rik forekomst av huldregras er mest interessant. Antakelig er det ganske godt potensial for mykorrhizasopp knyttet til gran (også sjeldnere arter) i de rike lågurtliene, men dette er ikke dokumentert. Vedsoppfungaen på gran er i storparten av området ordinær. I noen mindre partier (midtpartiet) finnes likevel innslag av relativt vanlige og mindre kravfulle naturskogsarter som rosenkjuke, granrustkjuke og (sjeldnere) rynkeskinn og svartsonekjuke, dessuten et par funn av kilekjuke Skeletocutis kuehneri. Mer interessant er vedsoppfungaen på gamle almetrær. På disse er stedvis almebroddsopp Hymenochaete ulmicola og narrepiggsopp ganske hyppige, mens det på død alm finnes almekullsopp og rustkjuke.
På gammel, grovbarket alm finnes også enkelte noe kravfulle skorpelav som almelav (ganske vanlig), bleikdoggnål og almelundlav. Makrolavfloraen er derimot triviell, særlig på bergvegger, men også på trær. Fuktig, sjiktet granskog har stedvis en god del skjegglav (særlig ulike strylav Usnea spp.), men uten at mer spesielle arter ble funnet. Praktlav på rogn i kjerne 4 er verdt å trekke fram som mest spesielle lavfunn. Arten er sjelden på trær østafjells. Bergveggmangfoldet (både av lav og moser) var overraskende fattig. Mosefloraen synes ikke å være spesielt rik. Spredte funn av rødmuslingmose i blokkmark er typisk for fuktige bekkekløfter i regionen, men arten er ikke sjelden. En del krusgullhette Ulota crispa og blæremoser Frullania spp. på grankvister i den dypeste delen av kløfta er da mer interessant, dette indikerer meget fuktige forhold og potensial for sjeldnere, ikke påviste arter. Fossefallene skaper meget fuktig lokalklima, men vannføringen er periodevis (svært) lav, og fosserøyksamfunn er dårlig til manglende utviklet. Mest interessant mht moser er en sparsom forekomst av pelsblæremose i gråorskogen nederst (kjerne 4). Forekomsten er ikke rik (verken nasjonalt eller regionalt), men arten er kravfull og sjelden. Tabell: Artsfunn i Svigsåi. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Almefamilien Ulmus glabra Alm NT 7 1 3 3 3 4 1 Korsblomstfamilien Cardamine flexuosa Skogkarse 1 3 1 Erteblomstfamilien Lathyrus vernus Vårerteknapp 1 1 1 Grasfamilien Cinna latifolia Huldregras NT 14 1 3 3 8 4 3 Maurefamilien Galium odoratum Myske 1 1 1 Galium triflorum Myskemaure 1 3 1 Levermoser Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose 1 4 1 Levermoser Frullania bolanderi Pelsblæremose VU 5 4 5 Levermoser Mylia taylorii Rødmuslingmose 2 2 1 3 1 Levermoser Porella platyphylla Almeteppemose 20 1 20 Busk- og bladlav Alectoria sarmentosa Gubbeskjegg NT 1 4 1 Cetrelia olivetorum Praktlav VU 1 4 1 Collema nigrescens Brun blæreglye 1 1 1 Leptogium cyanescens Blyhinnelav 1 1 1 Lobaria pulmonaria Lungenever 4 3 4 Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav 2 3 2 Peltigera collina Kystårenever 2 4 2 Skorpelav Arthonia vinosa Vinflekklav 1 2 1 Bacidia rubella Almelundlav 4 1 4 Gyalecta ulmi Almelav NT 15 1 15 Sclerophora pallida Bleikdoggnål NT 1 1 1 Sopp vedboende Fomitopsis rosea Rosenkjuke NT 5 2 2 3 3 Hymenochaete ulmicola 9 1 8 3 1 Hypoxylon vogesiacum Almekullsopp VU 5 1 5 Kavinia himantia Narrepiggsopp NT 9 1 7 3 2 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke 2 2 1 3 1 Phellinus ferruginosus Rustkjuke 1 3 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke NT 2 3 2 Phlebia centrifuga Rynkeskinn NT 1 3 1 Skeletocutis kuehneri NT 2 3 2 Avgrensing og arrondering Lokaliteten fanger opp storparten av spennvidden i kløftemiljøet både i lengdeutstrekning og dalbunn-liside på begge sider, og arronderingen er gjennomgående god. Området grenser til triviell og sterkt påvirket skog på de fleste kanter, oppe på brekket på vestsiden også delvis mot veien til Uvås. I sørvest (Uvås) og nordøst (Lii) går grensa mot kulturlandskap. Grensa mot nord, vest og øst gir seg i stor grad selv. Både på østsiden og vestsiden er brekket oppe på toppen av skråningene markert, og danner en skarp overgang fra kløftetopografi til lisidetopografi. Grensa for lokaliteten er derfor naturlig å sette her. Lengst ned, på flatene ved kjerne 4,
er grensa trukket mot hogstflater og ungskog. En bør her kanske vurdere å legge til noe av dette for på sikt å få til bufring mot flommarksskogen. Mot sør, dvs liene mot fjellet, er grensesetting mer en skjønnssak. Her er det gradvis overgang fra kløftetopografi til lisidetopografi. Av arronderingsmessige hensyn er grensa sør for kjerne 1 trukket et stykke opp i lia (selv om dette i dag er triviell kulturskog). En kunne også valgt å ta med større deler av lisidene, men dette er i stor grad biologisk uinteressant, sterkt påvirket skog, man vil dessuten ikke eller i liten grad øke spennvidden i vegetasjonstyper og topografi, slik at dette samlet sett anses som lite aktuelt. Derimot er det mer aktuelt å inkludere hele den markerte kløfta til Matkleppbekken videre oppover, selv om mye av dette er ungskog. Ved en slik løsning ville man maksimert arealet kløfteterreng og bedret arronderingen ytterligere. Andre inngrep Området er en del preget av nyere hogstinngrep (ungskog, hogstflater, traktorveier) utenfor kjerneområdene. Nederst krysser også veien til Lii området (bru), men dette har liten betydning. Enkelte steder opp mot veien på vestsiden ligger det noe skrot, og i nedre del ble det også funnet en del slakterester etter hjortevilt som var kastet ned i juvet. Vurdering og verdisetting Svigsåi er ei velarrondert, relativt stor, variert og velutviklet bekkekløft. Kløfta spenner også over et uvanlig stort høydeintervall (ca 600 høydemeter). Mange ulike granskogs- og løvskogssamfunn er derfor representert, og den økologiske spennvidden er god. Det er likevel overvekt av fuktige skogtyper. Kløfta har naturverdier knyttet til rike skogtyper, edelløvskog, fuktig bekkekløft-granskog og gråor-heggeskog. Av størst interesse er gråor-almeskog og gråor-heggeskog. Det er relativt få bekkekløfter som har gråor-heggeskog på løsmasser i dalbunnen. I Svigsåi har man dessuten representert gammel og velutviklet flommarks-gråorskog på flatene i dalbunnen. Det er også uvanlig med skog på rike, finkornete løsmasser oppe i lisidene (som i Svigsåi er relativt velutviklet særlig ved Matkleppbekken). Imidlertid er skogen i kløfta betydelig påvirket, og mye av skogen mangler naturskogspreg. Kvaliteter knyttet til gammel skog (særlig av gran) (med elementer som biologisk gamle trær og død ved i ulike nedbrytningsstadier) er derfor dårlig utviklet (med et visst unntak for deler av sentralpartiet, med relativt gammel lavlandsgranskog). Selv om kløfta har mye bergvegger er artsmangfoldet på disse påfallende fattig, slik at kløfta heller ikke for bergveggskog utmerker seg positivt. Naturgrunnlaget er gunstig, og kløfta har stort utviklingspotensial. Dette gjelder bl.a. for huldre-edelløvskog (dvs skog med mye alm i fuktig miljø). Området likner på mange måter Svartegjuv et par kilometer lenger øst, men skogen der var noe eldre, og dessuten med innslag av lågurtfuruskog og bedre utviklet flommarks-gråorskog, slik at Svartegjuv anses som noe mer verdifull enn Svigsåi. Topografisk og variasjonsmessig er Svigsåi ei meget velutviklet bekkekløft. Kløfta mangler imidlertid viktige egenskaper som karakteriserer de mest verdifulle lokalitetene, særlig teller det negativt at mye av skogen mangler naturskogspreg, og at berveggmiljøene er artsfattige. Derfor vurderes skogtypemangelen bekkekløft som bare middels godt oppfylt. Av generelle skogvernmangler oppfylles (1) lavlandsskog og (2) rike skogtyper relativt godt, mens underkriteriet internasjonale ansvarstyper oppfylles i moderat grad. Av prioriterte skogtyper oppfylles (1) edelløvskog, (2) gråor-heggeskog og (3) rik lågurtskog i moderat til middels grad. Samlet grad av mangeloppfylling anses som moderat. Svigsåi tilhører ikke de mest verdifulle bekkekløftene verken regionalt eller nasjonalt, artsmangfoldet er ikke spesielt rikt, og kvalitetene er på mange måter middelmådige. I kraft av å være ei relativt stor og topografisk sett variert og velutviklet bekkekløft, med stort utviklingspotensial og med spesielle kvaliteter knyttet til alm og gråor-heggeskog, vurderes området likevel som regionalt verdifullt (verdi 3). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Svigsåi. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Forkortelser; UR = urørthet, DVM = død ved mengde, DVK = død ved kontinuitet, GB = gamle bartær, GL = gamle løvtrær, GE = gamle edelløvtrær, TF = treslagsfordeling, VA = Variasjon, TVA = treslagsvariasjon, VVA = vegetasjonsvariasjon, RI = rikhet, AM = arter, ST = størrelse, AR = arondering, FOR = Fosserøyk. For kjerneområder er kun variasjon vurdert som en kombinasjon av topografi og vegetasjon. For området samlet er det delt i to ulike vurderinger. Kjerneområde UR DVM DVK GB GL GE TF VA TVA VVA RI AM ST AR FOR Samlet verdi 1 Uvåsjuvet ** * * 0 ** ** *** * - *** ** - - - ** 2 Haugerudbekken- Nordstulbekken ** ** * * * * ** - * * - - - * 3 Svigsåi midtparti ** ** ** * ** * *** *** - *** ** - - - ** 4 Svigsåi nedenfor Lii ** ** * * ** * ** * - ** ** - - - *** Totalt for Svigsåi ** * * * ** ** *** ** *** ** ** ** *** 0 3 Referanser Artskart 2009. Artsdatabanken & GBIF Norge, internett. http://artskart.artsdatabanken.no/ Dons, J.A. og Jorde, K., 1978. Geologisk kart over Norge, berggrunnskart SKIEN. Norges geologiske undersøkelse. Moen, A., 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. Naturbase 2009. Direktoratet for Naturforvaltning. http://dnweb12.dirnat.no/nbinnsyn/nb3_viewer.asp
Svigsåi (Hjartdal, Telemark). Neshaug 188 nordre Hjartsjå 169 4 Lii 270 07 Haugen Bergstul 3 609 augåsen 535 Uvås Baklistulen 1 Matkleppbekken n Svigsåi 2 06 Lynningsvad nningsmyri Naturfaglige registreringer av bekkekløfter 2008 Avgrenset lokalitet Målestokk 1:11 000 Naturtypelokalitet/kjerneområde Rutenett 1km Verneområder WGS84, sonebelte 32 Haugerudbekken Kartgrunnlag N50/Øk Produsert 01.04.2009 Matk 877 6605000mN 486000mE 487000mE
Bilder fra området Svigsåi Fra kjerne 1, hvor det er rik løvskog med innslag av gammel alm (ses i bakgrunnen). Foto: Tom Hellik Hofton Typisk miljø fra kløftas midtparti, nedre del av kjerne 3. Foto: Tom Hellik Hofton Ett av flere fossefall fra KO2. Foto: Sigve Reiso Eldre alm i frodig gråor-almeskog fra nedre del av Matkleppbekken, øverst i KO3. Foto: Sigve Reiso