Det er her jeg skal være

Hilde Hylleskaar Det er her jeg skal være Gyldendal

1 Jeg kaster et blikk tvers over rommet mot det store speilet, og ser at jeg ser utrolig glad ut. Jeg holder et champagneglass i hånden. Det bruser og bobler i glasset, akkurat som de forventningsfulle følelsene inni meg. Jeg tar opp mobilen og knipser kjapt flere bilder. Håper det vil synes på bildene at øynene mine tindrer. Og at leppene mine skinner av fuktig glans. Nå ser jeg meg i speilet igjen. Den mørkerøde kjolen min passer godt til den gule sofaen jeg sitter i. Jeg legger hånden på setet og stryker lett over det myke fløyelsstoffet. Deretter snur jeg meg mot det store stuevinduet. Lyden av alle rakettene forstyrrer tankene mine. Klokken er ti på tolv allerede. Det er kanskje på tide at jeg går ut til de andre. Jeg setter fra meg glasset, og henter den hvite jakken min. Jeg tar den på meg foran det store speilet i stuen. Enda en gang ser jeg inn i mitt eget blikk. Tar frem leppestiften og farger munnen rød igjen. Smilet jeg sender meg selv, er helt annerledes enn smilene jeg sender andre. Bare du som er der inni speilet og ser på meg, vet hva jeg tenker. Akkurat nå tenker jeg på det mest hemmelige ved meg selv. Det som jeg ikke

har sagt til noen: at jeg ønsker å dra min vei. Bort fra alt. Jeg hører klokken tikke, og ser opp. Den henger like over hodet mitt. Om ett minutt går vi inn i det nye året. Jeg går over gulvet, og åpner døren ut mot hagen. Et hav av fargelys sprer seg over himmelen. Røde stjerner som henger noen korte sekunder i luften. Ringer, den ene utenpå den andre, i blått lys som beveger seg. Tusen sølvstjerner drysser over hodene våre. Blinker sterkt, og slukner for godt. I korte, små glimt kan jeg se stjernehimmelen over oss. Høyere enn noen rakett kan komme. Stjernene skinner ned mot meg, som om de hvisker hemmeligheten til meg på ny og på ny. Jeg trekker pusten dypt inn. Kjenner hvordan det levende lyset fra stjernene fyller meg med lykke. Det får meg til å tro at det må finnes et vidunderlig land et sted som jeg kan dra til. Snart, hvisker jeg tilbake. Jeg reiser snart. I neste øyeblikk er jeg tilbake i den kalde natten. Høye, hese stemmer skingrer gjennom luften, og frostrøyken står ut av munnene: GODT NYTT ÅR! Jeg går ned alle trappetrinnene, og trør på den hvite snøen. Linnea kommer mot meg. Legger armen sin rundt meg og trekker meg inntil seg. «Godt nytt år, Martine,» sier hun. «Godt nytt år, Linnea,» sier jeg. Det er noe fortryllende med akkurat denne nyttårsnatten. Jeg føler det på meg. At tiden nærmer seg. Og at jeg vil bli kastet inn i en voldsom lykke. Linnea ser også glad ut. Hun har krøllet det blonde håret sitt for anledningen. Det skinner som på en engel.

Kinnene blusser rødt. Jeg går forbi henne og rett inn i armene til Emil. Han klemmer meg hardt. Holder rundt meg så lenge at jeg må skyve han fra meg med makt. «Martine!» roper han etter meg. Nyttårsaften er en underlig natt da alle klemmer alle. Jeg kjenner de trygge armene til Viljar rundt meg. «Godt nytt år, Martine,» sier han. «Og jeg mener det,» legger han til. «Godt nytt år, Viljar,» sier jeg, og gir han et kyss på kinnet. Nesten som en takk for all den tiden vi har vært kjærester. Men nå har jeg gjort det slutt. Og jeg burde kanskje ikke oppmuntret han. For Viljar kan misforstå. Men i neste øyeblikk tenker jeg at det gjør ingenting. Denne natten er jeg her. I morgen er jeg kanskje et helt annet sted, hvor ingen kan få fått i meg. Så står plutselig Karina foran meg. Bestevenninnen min. Hun trenger ikke si så mye. Det er nok at hun ser på meg, og at jeg ser på henne. Vi kjenner hverandre så godt. Selv om hun ikke vet alt om meg. Ansiktet hennes stråler av lykke. Det er nesten som om noen skulle ha holdt opp et stjerneskudd slik at lyset falt på henne. Karina gir meg en stor, varm klem mens hun hvisker inn i øret mitt: «Martine, jeg har forelsket meg.» «I hvem da?» hvisker jeg tilbake. Karina slipper meg, og snur seg rundt. Står og ser utover den store hagen. «Der,» hvisker hun endelig. «Han som har brun saueskinnsjakke. Hva synes du?» Han står alene under det snøtunge treet. I det dunkle mørket kan jeg likevel se at han er pen. Like pen som alle de drømmeguttene Karina har sett på film. Men nå er det

virkelighet. Drømmegutten er her. «Hvem er han?» «Jeg vet ikke. Han dukket bare plutselig opp i hagen. Han var ikke inne på festen.» Da er det som om jeg begynner å drømme meg langt inn i fremtiden. Jeg ser Karina og denne fremmede, vakre gutten gå hånd i hånd gjennom byen. Jeg ser hvordan han stryker Karina lett over kinnet med hånden sin, og ser alvorlig på henne. Og Karina griper om hånden hans for at han ikke skal ta den bort. Så er jeg tilbake igjen til alle lydene rundt meg. Snur meg fort mot Karina og gir henne enda en klem. Og mens jeg kjenner armen hennes rundt halsen min, tenker jeg at dette er en avskjedsklem. Uten at Karina vet det. Nå går jeg fra den ene til den andre, og klemmer alle hardt. Jeg sier ikke bare «Godt nytt år!» lenger, men alt som passer på hver enkelt. «Jeg har alltid likt deg så godt. Du er så god, helt til å stole på,» sier jeg til Atle. Og han smiler overrasket, og legger armene sine rundt meg. Det er som om hele hjertet mitt åpner seg og strømmer ut gjennom munnen. Jeg bare må få sagt noe positivt til alle jeg møter. De klemmer meg tilbake og takker, og alle sier at de alltid har likt meg òg. Jeg tror de snakker sant. På mange måter har jeg vært fantastisk. Det er som om jeg har utført en bestemt oppgave. Vært Martine fullt og helt. Slik andre ville at jeg skulle være. Det har ikke vært bare lett. Og nå vil jeg ikke mer. Livet mitt blant alle vennene mine er over. Jeg har vært glad i dem. Sagt det til dem med ord eller handlinger. Slik føler jeg det i hvert fall nå, i denne klare stjernenatten som viser seg så rolig og god, lenge etter

at rakettene har sluknet og falt til jorden som tomme hylster. Endelig står jeg foran denne ukjente personen som har dukket opp fra intet, og som ingen kjenner. Han som Karina har forelsket seg i ved første blikk. Jeg legger armen rundt nakken hans, og trekker han varsomt inntil meg. «Godt nytt år! Jeg vet om en som har forelsket seg i deg i natt,» sier jeg stille, og løsner grepet mitt. Jeg snur meg og skal til å gå, men han griper meg rundt skulderen og holder meg fast. «Er det deg?» «Nei, det er en annen,» svarer jeg. «Hva med deg, da?» spør han. Jeg ser opp i det vakre ansiktet. Hvordan kan noen unngå å falle for han? «Jeg skal ut på en lang reise snart,» sier jeg. «Så det passer meg ikke å forelske meg i noen akkurat nå. I hvert fall ikke her. Kanskje jeg finner en annen et annet sted. Men jeg håper han vil ligne på deg,» legger jeg til, og smiler ertende. Nesten som om jeg sa det på tull. Men jeg mente det helt alvorlig. Det er virkelig håpet mitt nå! Hvorfor forteller jeg hemmeligheten min til en helt ukjent person? Nå vet han det viktigste om meg. Og jeg vet ikke engang hva han heter, hvem han kjenner eller hvorfor han kommer midt i festen. Hvor kommer han fra? Han får meg til å tenke på noe overjordisk. Jeg visste ikke at noen kunne bli så pen. Det er som om jeg befinner meg i et eventyr, i en film. Bare at dette er en god film, og ikke som alt det ubehagelige som av og til rører seg rundt meg. Jeg ser forbi han og inn i den svarte natten, som strekker seg så langt bortover mot det ukjente. «Jeg blir med deg,» sier han, griper begge hendene

mine og gjemmer dem inni sine egne. Dette er et tegn, tenker jeg. Han kommer fra et ukjent sted, og dukker plutselig opp her. Han sier ikke at jeg ikke må reise. Han spør ikke hvor jeg skal. Jeg smiler mens jeg ser opp i det rolige blikket. «Det kan du ikke,» svarer jeg. «Da gjenstår det bare for meg å ønske deg god tur,» sier han. Trykker hendene mine fort, og slipper dem. «Takk,» sier jeg, og snur meg. Det er som om hjertet løfter seg, flyr ut av meg, og stiger fort oppover. Noe eksploderer liksom i hodet mitt. Jeg føler meg som en av nyttårsrakettene: svisj, sier det inni tankene mine. Bare at jeg sendes høyere enn noen rakett kan komme. Så er jeg på bakken igjen. Karina står ved siden av meg. Munnen hennes former ord. Jeg rister på hodet. «Beklager,» sier jeg. «Hva sa du?» «Jeg så at du snakket med han, hva sa han? Hva synes du?» «Jeg spurte om han har en kjæreste,» sier jeg. «Og da sa han nei. Jeg spurte for din skyld, Karina. Nå har du sjansen.» Karina kaster det lange håret sitt bakover og ler en lykkelig, befriende latter som klinger inni meg. Så klar og sterk at det føles som om jeg vil ta den med meg. «Men hvor ble han av?» spør hun. Vi ser utover den store hagen. Rusler litt rundt omkring. Går opp trappene og inn i stuen. «Han må ha gått,» sier Karina. «Hva skal jeg gjøre for å treffe han igjen?» «Det vet jeg ikke,» svarer jeg. Og faktisk interesserer

det meg ikke lenger. Så fort kan det skifte. For jeg kommer jo egentlig ikke til å vite hvordan livet til Karina vil bli. Dessuten har jeg nok med å få orden på mitt eget liv. Jeg har ingen til å hjelpe meg. INGEN.

2 Lukten av klor slår imot meg idet jeg åpner døren inn til svømmehallen. Jeg ser ned på det glatte gulvet for ikke å falle. Lyset er alltid så skarpt. Veggene rene og hvite. Den blå fargen på bunnen av bassenget skinner mot meg. Læreren står borte ved stupebrettene med stoppeklokken. Jeg går bort til trappen, og holder meg i det blanke håndtaket mens jeg går nedover trinnene. Så slipper jeg taket og glir ned i vannet. Linnea kommer svømmende mot meg i banen ved siden av. Den rosa badehetten skjuler det lyse håret hennes. Hun ler. Jeg vender ansiktet mitt mot vannet idet jeg samler hendene foran brystet, og ser opp igjen i det skarpe lyset da jeg skiller hendene fra hverandre og strekker armene ut til siden. Så gjør jeg det igjen. Kjenner hvordan vannet skyller over øynene mine og dekker ansiktet mitt, og ser opp. Da skjer det! Livet mitt ruller gjennom meg som tusen øyeblikksbilder. Det er jo slik det har vært hele tiden. At jeg har dukket under, og kommet opp igjen. Gått under og opp igjen, like rytmisk som hjerteslagene mine.