Utgave 1 2006. Magasin om funksjonshemming, rehabilitering og samfunn

Utgave 1 2006 Magasin om funksjonshemming, rehabilitering og samfunn

LEDER En ny vår i møte Det går mot lysere tider Her oppe i nord er dagene blitt atskillig lengre, og om ikke altfor lenge er dag og natt like lang. REspekt Magasin om funksjonshemming, rehabilitering og samfunn ISSN 1503-1985 Redaktør: Hanne Løkås Veigård Redaksjonsassistent: Marianne Følvik Antonsen Telefon: 75 51 74 21 Ansvarlig utgiver: Adresse: Statens kunnskaps- og utviklingssenter for helhetlig rehabilitering SKUR Høgskolen i Bodø 8049 Bodø Norway Telefon: 75 51 74 21 Telefaks: 75 51 74 20 E-post: skur@hibo.no Hjemmeside: www.skur.no Magasinet trykkes på Cyklus Print, 115 g. Papir Foto: for- og bakside: Rine Krokan Gjertsen Grafisk design og trykk: Lundblad Media Bodø AS Mars 2006 Vi går spennende tider i møte på mange områder. I løpet av våren og neste halvår blir ny arbeids- og velferdsforvaltning etablert med nye sentrale ledd, direktorat fra 1. juli, og nye fylkesledd. 19 pilotkommuner vil også bli utpekt, en i hvert fylke, som skal være spydspissen i det som skal være de nye arbeids- og velferdskontorene som etter hvert skal komme i alle landets kommuner. Disse skal erstatte de nåværende arbeids-, trygde- og deler av dagens sosialkontorer. Formålet med reformen er: «Flere i arbeid og aktivitet og færre på trygd.» For brukerne skal dette bli et enklere apparat, og det skal være tilpasset brukernes behov. I det hele tatt, sier Tore Saglie i et intervju i REspekt nr. 3 2005, «skal det handle om å skape en bedre hverdag for det enkelte menneske». Samtidig som det legges opp til lokal variasjon, skal det skapes en tjeneste der målet er å sikre alle likeverdig service uavhengig av hvor man bor. Helhet, sammenheng, brukerfokus og individuell plan som redskap er stikkord for reformen. Store og spennende utfordringer, spør du meg. Tre ulike kulturer skal smelte sammen til en felles kultur, og hvert kontor skal ha en faglig standard og et innhold som skal matche formålet med reformen. REspekt har denne gangen mye fokus på barn/ungdom, men vi har og så fokus på organisering og samhandling. Artikkelen om «Individuelle planer Hva mener eierne?», av Alf Reiar Berge og Øivind Lorentsen, viser at arbeid med individuelle planer kan være en «kraftfull tilnærming for å fremme mestring og deltakelse i sitt eget liv for mange brukere». Forfatterne refererer flere eksempler på at brukere opplever seg sett og møtt på en slik måte at det utløser egne drivkrefter, og der alle aktører retter sin innsats mot felles mål: brukers mål. Det er slik vi ønsker at brukerne skal bli møtt på de nye NAV-kontorene. Men for å få det til sier forfatterne av artikkelen at flere vesentlige forutsetninger må være tilstede, og da nevner jeg noen: et overordnet sett av verdier som er tydelig forankret i alle ledd og medarbeidere i organisasjonen forankring i ledelse, politisk og administrativt. En ledelse som gir legitimitet, rom og ressurser for en slik arbeidsmåte og som har et overordnet ansvar en ansvarlig koordinator på kommunenivå fastlegging av metoder, prosedyrer og rutiner for arbeid med individuelle planer klargjøring av ulike roller, rolleforståelse, ansvar og oppgaver for personlige koordinatorer og andre relevante aktører opplæring og veiledning av personlige koordinatorer Dette er noen av de anbefalinger som forfatterne av artikkelen har kommet med som en oppsummering av sin brukerundersøkelse om erfaring med individuelle planer. Dette er i høyeste grad relevante anbefalinger til NAV Interim, til kommuner, brukerorganisasjoner og andre fagmiljø om å utnytte og anvende individuelle planer mer systematisk og målrettet i sitt arbeid med å kvalifisere kommunenorge. Vi ønsker lykke til med arbeidet og utfordringene fremover! Torild Jakobsen

INNHOLD Leder Tema: Barn og unge med nedsatt funksjonsevne På jakt etter gode løsninger... s. 4 Hva med oss?... s. 6 Snakk om kropp... s. 9 Lager kurs om kropp og sex... s. 10 Ungdomsfilm om selvbilde... s. 11 Leker språket på plass... s. 12 Omsorg eller kontroll?... s. 15 Aktuelt: Evaluerer ADHD-tiltak... s. 18 Bygger hus, nettverk og framtid... s. 20 Mer etikk, takk!... s. 22 Forsker Torhild Andersen På jakt etter gode løsninger s. 4 Reportasje: Portrettet: Thyra Kirknes... s. 25 Min arbeidsplass: Steinkjer kommune... s. 30 Mira fra Blåklokkeskogen... s. 35 Nytt: RI hva er det?... s. 37 Aktivitet kan behandle... s. 38 Presseklipp... s. 39 Felleskompetanse i rehabilitering... s. 43 SKUR leder forskergruppe... s. 43 Sexolog Grethe Rønvik Snakk om kropp s. 9 artikler Øivind Lorentsen og Alf Reiar Berge: Individuelle planer Hva mener eierne?... s. 44 Anne Arnesen: Å fremme respekt, ansvar, omsorg og trygghet i skolen... s. 50 Catrine Torbjørnsen Halås: Med nærhet som styrke... s. 55 Nytt fra SKUR: Ny samling i utviklingsnettverket... s. 58 Portrettet: Thyra Kirknes s. 27 Medlem av Norsk presses Forening

Individuelle planer Hva mener eierne? Av Øivind Lorentsen og Alf Reiar Berge, Rehab-Nor Om forfatterne: Øivind Lorentsen, sivilingeniør med videreutdannelse innen «Human Engineering», 1966. Forsker ved Senter for industriforskning, senere leder (biomedisinsk teknikk) og forskningsdirektør (Sintef- Rehab). En av oppgavene var å ivareta sekretariatfunksjonene for Sosialdepartementets «Rådet for tekniske tiltak for funksjonshemmede» 1975-1995. Ansvar for en rekke prosjekter innen forskning og utvikling og informasjon innen rehabilitering, rehabiliteringsteknologi, pleie og omsorg mv. Engasjert i nordisk og internasjonalt samarbeid, dels som leder av to internasjonale organisasjoner, som rådgiver for ulike FN organisasjoner og deltakelse i forskningsprogrammet i EU. Etablerte Rehab-Nor i 1997 for å arbeide videre innen rehabilitering, pleie og omsorg mv, herunder individuelle planer. Også Alf Reiar Berge er sivilingeniør, ferdig i 1972. Ansatt som forsker ved SIs «Gruppe for biomedisinsk teknikk» i perioden 1976-1986, med utvikling av formidlingssystemet for tekniske hjelpemidler som en hovedoppgave. Han ledet utvikling, etablering og drift av Hjelpemiddelsentralen i Aust-Agder i perioden 1986-1997. Ansatt i Rehab- Nor 1997, der han har arbeidet med oppgaver med tilknytning til individuelle planer, både utviklingsprosjekter og kompetanseoverføring til kommuner mv. Medlem av kontrollkommisjonen for psykiatri i Aust-Agder. Begge har vært opptatt av teoretisk ideologisk utviklingsarbeid, herunder den ideologiske forståelsen innen rehabilitering. Rehab-Nor har med økonomisk støtte fra Helse og Rehabilitering gjennomført en undersøkelse om brukeres erfaringer og synspunkter fra arbeid med individuelle planer 1. Undersøkelsen viser at arbeid med individuelle planer kan være en kraftfull tilnærming for å fremme egen mestring og deltakelse i det liv som gir livskvalitet og mening for den enkelte. Vi har sett eksempler der brukere føler seg sett og møtt på en måte som utløser egne drivkrefter, og der alle aktører følger opp og retter sin innsats mot felles mål, eierens (brukerens) mål. Vi har imidlertid også møtt brukere som ikke har samme opplevelse. Vi har erfart til dels store variasjoner mellom ulike kommuner, også internt i samme kommune. Innledning Arbeid med individuelle planer er ikke et nytt fenomen. Allerede på begynnelsen av 1960-tallet ble individuelle planer introdusert innen «the Community Mental Health Movement» flere steder i Nord-Amerika. Goal Attainment Scaling (GAS) er en slik tilnærming, der utgangspunktet var ønsket om å utvikle metoder og tilnærminger for å kartlegge effekter 1 Undersøkelsen er gjennomført i samarbeid med Hørselshemmedes Landsforbund, Norges Blindeforbund, Norges Handikapforbund, herunder Handikappede barns foreldreforening, og SKUR. 44

av tjenester og tiltak (1). Slike tilnærminger er avhengige av at en avklarer hvilke mål en ønsker å oppnå. Derfor ble målavklaring viktig dels for å evaluere effekter av tiltak, men også for å sikre at de ulike tjenesteaktørene arbeider i samme retning og mot felles mål. Selv om utgangspunktet for dette arbeidet var innen psykiatri, ble metodene anvendt innen et bredt utvalg av tjenesteområder, herunder rehabilitering, helsetjenester, pleie og omsorg, utdanning mv. Arbeidet innen GAS ledet i perioden fram til medio 1990 til ca 60 avhandlinger og doktorgradsarbeider. Tenkningen bak dagens individuelle plan er utledet av den utvidete konseptuelle forståelsen av rehabilitering, slik den er løftet fram i «Rehabiliteringsmeldingen» (2), og den nye klassifikasjonen ICF i regi av WHO (3). Forståelsen representerer en sammensmeltning av en tradisjonell medisinsk og en sosial forståelsesmodell. Rehabilitering skal ta utgangspunkt i brukers helhetlige situasjon, på tvers av livsarenaer, livskvalitetsdomener og faglige innsatser. Rehabilitering er brukers prosess. apparatets rolle er å bistå bruker i brukers prosess, og alle aktører skal arbeide mot felles mål. Både Rehabiliteringsmeldingen og ICF retter fokuset mot deltakelse som et overordnet mål. Deltakelse forstått som det å delta i det liv som er meningsfullt for den det gjelder, innen gjeldende normer i samfunnet. I møtet med den enkelte bruker løfter Rehabiliteringsmeldingen fram verdibegrep som respekt og forståelse, og retten til å treffe egne valg. Likeledes pekes det på lydhørhet i forhold til brukers prosess, helhet og kontinuitet i tjenestetilbudet. Flere senere offentlige dokumenter løfter fram de samme verdibegrepene. Bl.a. St meld 26 (1999-2000) «Om verdiar for den norske helsetenesta», forskrift om «Kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene», NOU 2004: 18 «Helhet og plan i sosial- og helsetjenesten. Samordning og samhandling i kommunale sosial- og helsetjenester, og i NOU 2005: 3 «Fra Øivind Lorentsen. stykkevis til helt. En sammenhengende helsetjeneste». I Norge har individuelle planer vært benyttet innen skolesektoren (individuelle opplæringsplaner (IOP)), innen pleie og omsorg (pleieplaner), innen psykiatri (behandlingsplaner), og innen attføring (attføringsplaner, tiltaksplaner). Dagens individuelle plan, slik den er omtalt i Veilederen fra Sosial- og helsedirektoratet, skal være overordnet ulike delplaner. Det betyr at de ulike delplanene skal rette seg mot samme hovedmål som er tydeliggjort i den individuelle planen. Med ovennevnte som bakgrunn framstår arbeid med individuelle planer som en måte å arbeide på som er mer allmenngyldig enn kun overfor personer med langvarige og sammensatte behov. Det er ovennevnte verdiforståelse og måte å arbeide på som er lagt til grunn for brukerundersøkelsen. Målsetting Målsettingen med undersøkelsen er å hente fram brukeres erfaringer og synspunkter knyttet til de to hovedhensiktene bak arbeidet med individuelle planer: Alf Reiar Berge. Måten å arbeide på i forhold til grunnleggende ideologisk forståelse og verdier som er løftet fram i offentlige dokumenter. Samordning og koordinering av tjenester. Vi har også som mål å få et inntrykk av hvordan arbeidet med individuelle planer er forankret i kommunene, både på systemnivå og individnivå, men sett fra brukernes ståsted. Med ovennevnte som bakgrunn ønsker vi å hente fram kritiske faktorer i arbeidet med individuelle planer og benytte denne kunnskapen i videre utviklingsarbeid. Det er også et mål å bidra til at kommuner og fagpersoner kan bruke den videre i arbeidet med individuelle planer. Metodisk tilnærming og informanter Undersøkelsen er kvalitativ. Brukernes erfaringer og synspunkter er hentet fram gjennom dybdesamtaler, med støtte i samtaleguide utviklet for formålet. Samtaleguiden er bygget opp med tanke på de to hovedpunktene nevnt under målsetting, samt spørsmål knyttet 45

til forankringen i kommunene. Den tar opp brukernes overordnede erfaringer, spørsmål vedrørende oppstarten av arbeidet med planen, spørsmål knyttet til målavklaringer, avklaring av tiltak, gjennomføring av tiltak, evaluering og oppfølging, arbeidsformer og organisering, rolle- og oppgavefordeling, og spørsmål om brukernes opplevelser av det å bli møtt og sett. Vi har henvendt oss til en bredt sammensatt informantgruppe, både hva angår alder, kjønn og årsaksbakgrunn. Vi inngikk samarbeid med 13 kommuner i fem fylker. Kommunene satte opp anonymiserte lister over personer med individuelle planer. Rehab-Nor valgte ut personer ut fra størst mulig bredde. De utvalgte brukerne ble tilskrevet av kommunene med spørsmål om de kunne tenke seg å delta. 38 personer inngår i undersøkelsen. En betydelig innsats var nødvendig for å identifisere informanter til undersøkelsen. I utgangspunktet ønsket vi å gjennomføre undersøkelsen i tre fylker, men måtte utvide til fem. Utvelgelsen av kommuner ble gjort i samråd med SKUR, med referanse til deres undersøkelser i 2002 og 2003/2004 (3, 4). Flere av kommunene som hadde rapportert til SKUR at de hadde utarbeidet individuelle planer hadde problemer med å sette opp lister over informanter for undersøkelsen. Vi mottok flere meldinger om at de var kommet for kort. Informasjon vi mottok tydet på at listene vi fikk fra noen av kommunene omfattet planer som mer er tradisjonelle habiliterings- og opplæringsplaner, men som ble omtalt som individuelle planer. Vi forsøkte å sile ut disse, men møtte likevel flere informanter hvor dette var tilfelle. De fleste informantene har sammensatte funksjonsnedsettelser. Med bakgrunn i kommunenes angivelse av hovedbegrunnelsen for IP, har vi følgende grovinndeling av utvalget: Personer med nedsatt bevegelsesfunksjon 39%, psykisk/kognitiv svikt 32%, psykiatrisk lidelse/rus/adferdsproblemer 21%, sansetap 5%, og andre 2%. Aldersmessig fordeling er: 0-10 år: 32%, 11-20 år: 29%, 21-30 år: 11%, 31-65 år: 26%, og eldre enn 65 år: 2%. 50% har inntil to års erfaring som IPeiere, 45% mellom to og fem år, og 5% lenger/ukjent tid. Flere av de aktuelle informantene har ikke oppfattet overgangen fra arbeid med habiliteringsplaner eller opplæringsplaner til arbeid med individuelle planer. Ut fra tilbakemeldingene fra kommunene har vi et klart inntrykk av at selv om rettighetene i forhold til IP omfatter personer uavhengig av type funksjonsnedsettelse og alder, er det barn/unge og personer med psykiske lidelser, ofte kombinert med rus- og adferdsproblemer, som i praksis er prioritert. Det er eksempelvis få med sansetap i listene fra kommunene. Det samme gjelder personer over 65 år. Hva informantene fortalte, og noen refleksjoner Materialet som er innhentet er omfattende. I denne artikkelen oppsummerer vi noen hovedinntrykk, illustrert med sitater 2 fra noen av informantene (i kursiv). Flertallet har i hovedtrekk positive erfaringer fra arbeid med individuelle planer. Før vi begynte fungerte ikke noe. Den individuelle planen har representert et totalt vendepunkt. Før og etter individuell plan er to totalt forskjellige verdener! Veldig positivt! Moro å se at jeg har lykkes med å realisere mange av mine mål. Vi finner imidlertid sprik mellom kommunene, også innen flere av kommunene. Selv om antallet informanter er lite i hver kommune, mener vi å kunne si at to kommuner skiller seg positivt ut med relativt lite sprik og gjennomgående tilfredshet blant brukerne. Et interessant trekk er at alle som har fått IP med utgangspunkt i psykiatrisk lidelse/rus/adferdsproblemer er godt fornøyd, til svært godt fornøyd. Innen de andre gruppene er det betydelig sprik. Informasjon Mange etterlyser informasjon om IP så vel som mer generelt om muligheter og begrensninger, rettigheter og plikter. Den skriftlige informasjonen noen har fått oppleves som vanskelig tilgjengelig. Den muntlige informasjonen har vært vag og famlende. Nesten alle mener at de går glipp av viktig informasjon, bl a fordi personlig koordinator er for lite oppdatert, og fordi en opplever at informasjon holdes tilbake. Flere konkrete eksempler ble nevnt for å illustrere opplevelsene. Sosial sektor og trygd gikk spesielt igjen. Noen få forteller om kommunal praksis som går ut på at fagfolkene ikke skal bidra til å gi informasjon om rettigheter, muligheter osv. Ledelsen synes å formidle en holdning om at brukers rolle er å formidle sin situasjon og sine behov, mens fagfolkenes rolle er å komme fram til det riktige tilbudet. IP = ansvarsgruppe? Med unntak av to av kommunene ser det ut til at IP og ansvarsgruppe hører uløselig sammen. Flere brukere er også usikre på om de har personlig koordinator, «men det er jo en som leder møtene i ansvarsgruppa». Kontinuitet i kontakten er et problem i mange kommuner, en bruker forteller om 14 «kontaktpersoner» og at hun «må begynne på nytt hver gang». 2 «Sitatene» er skriftlige nedtegnelser fra samtalene. 46

Informantenes opplevelse av ansvarsgruppene varierer mye. Noen få er klart positive: Vi ønsker ansvarsgruppemøter regelmessig, for å drøfte situasjon med «alle» til stede. Vi tas absolutt på alvor. Dette gjelder spesielt foresatte som har erfaringer fra arbeid i ansvarsgruppe over en del år (habilitering), og som føler seg trygge på seg selv og sin rolle. Mange har overveiende gode erfaringer, men føler det vanskelig å drøfte spørsmål som oppleves nære og personlige med så mange til stede: Men jeg orker ikke at 10 12 personer skal rote rundt i sjela mi. Det er bedre med liten gruppe, og ta inn etter behov. De fleste informantene som har ansvarsgruppe opplever denne ordningen best når målene drøftes med personlig koordinator alene, og når innholdet i ansvarsgruppemøtene avklares mellom bruker og personlig koordinator i forkant. Relativt mange opplever det frustrerende at enkelte ansvarsgruppemedlemmer aldri møter (f eks lege, PPT). Spesielt negativt er det dersom slike medlemmer i etterhånd tar beslutninger som går på tvers av enighet oppnådd ved drøfting i ansvarsgruppa. Flere forteller at hele prosessen med utvikling og oppfølging av IP ofte blir betydelig hemmet fordi alt planarbeidet er lagt til møter i ansvarsgruppa, og medlemmene er vanskelige å få samlet. Noen opplever ansvarsgruppa som ubehagelig og/eller helt bortkastet. Dette er brukere som føler seg overkjørt, eller når det svikter med oppfølging og iverksetting. I to av kommunene er den rutinemessige etableringen av ansvarsgrupper erstattet av oppnevning av personlig koordinator. Tverrfaglige samarbeidsmøter brukes etter behov for utvikling av tiltak og fordeling av ansvar for disse. Her tyder materialet på at en legger vekt på avklaring av mål i dialogen bruker koordinator som basis for eventuell drøfting i gruppe av tiltak og ansvarsfordeling. Mål Vi spurte informantene hvor viktig det er at den individuelle plan-prosessen bygger på hva bruker og/eller foresatte selv mener er viktig å oppnå. Formuleringer som «Det er helt avgjørende, planen er utenkelig ellers» og «Det er viktig med mål som er felles for alle og som er bakgrunn for tiltakene» er typiske for det store flertallet av svar. To informanter gir uttrykk for at det å få satt opp egne mål, og så i ettertid se hva en har nådd, oppleves som noe av det viktigste: Fokus på hva som var viktig for meg gjorde alt målrettet. Det var en helt ny situasjon for meg å ha mål. Det var utrolig flott! Et flertall mener det er en forutsetning for god målavklaring at koordinator gjør seg godt kjent med bruker som «helt menneske» og med helheten i situasjon. Tilnærmingene synes imidlertid å variere mellom to måter å tenke på. Mens den ene har et tydelig innledende fokus på mål, har den andre tilnærmingen mer fokus på funksjonsnedsettelser, problemer og behov. Valg av tilnærming er viktig for å legge til rette for eierforhold til planen. Valg av tilnærming vil også kunne reflekteres i type mål, livskvalitetsmål eller opptreningsmål. Mange av informantene opplever imidlertid at de har fått anledning til å uttrykke overfor koordinator eller ansvarsgruppe hva som er viktig for dem. Men, på spørsmål om målene som er ført inn i IP uttrykker det de selv mener er viktigst, spriker svarene fra: Ja. Målene ble til gjennom fri samtale mellom meg og koordinator, med fortløpende notering, dels på «blanke ark», etter hvert også i IP-skjema. til: Nei. Ansvarsgruppa drøfter. folkene mener hva som er viktig for NN, hovedsakelig læringsmål. Vi synes «det høres fornuftig ut». Det har ikke vært interesse eller rom for våre mer langsiktige og helhetlige mål og tanker. Dette siste sitatet illustrerer også et annet poeng, i det flere informanter forteller om begrensninger i hva det er «lov» å ta opp, drøfte og få med i IP i enkelte kommuner. Helhet En viktig hensikt med IP er at de skal omfatte brukers helhetlige situasjon. Informantene har ulike erfaringer. Vel 1/3 mener planene er helhetlige, ca 1/3 er litt usikre, men uttrykker seg slik at vi antar at deler av helheten mangler. Snaut 1/3 er klare på at viktige deler av deres helhet ikke er fanget opp i IP. Vi ser et mønster ut fra det som fortelles: Mens IP skal omfatte de ulike relevante arenaene (hjem, fritid, skole, arbeid mv), har flere planer for barn fortsatt ensidig fokus på skolesituasjonen. Hjem og fritid er ofte fraværende. Flere fagpersoner unnlater å fange opp forhold av betydning knyttet til brukers sosiale relasjoner. Svært få fagpersoner tar opp forhold knyttet til indre relasjoner, som selvbilde og akseptering, trygghet og opplevelse av kontroll. Det er mye empirisk kunnskap som forteller at det sistnevnte punktet kan være grunnleggende viktig i brukers helhetlige situasjon. Det manglende fokuset på sosiale, og spesielt på indre relasjoner ser ikke ut til å ha sammenheng med relevansen for den enkelte bruker. Vi har således flere eksempler der informantene uttrykker tydelige savn og ønsker knyttet til sosiale og/eller indre relasjoner, uten at dette er fanget opp i IP. Slike saker har ikke vært tema. 47

Tema Tiltak, ansvarlige for tiltak Drøfting og valg av tiltak i forhold til formulerte mål er hovedsakelig gjennomført i ansvarsgrupper, når bruker har slik. De aller fleste synes dette fungerer greit. Mange er imidlertid kritiske til oppfølgingen i etterhånd. Det ser ut til at oppfølging av planen og gjennomføring av tiltakene er de svakeste punktene i arbeidet med IP. Noen informanter uttrykker at all videre oppfølging og koordinering i praksis helt avhenger av dem selv, eller at planene havner i skuffene og ikke får konsekvenser «i systemet» etter at de er laget. Etter alt engasjementet og forventningene som er skapt gjennom prosessen med utviklingen av planen, kommer denne erfaringen for mange som en stor skuffelse og en betydelig påkjenning. Vi ser imidlertid et tydelig kommunemønster: I noen kommuner svarer så godt som alle informantene at alle med ansvar i IP følger opp. I andre kommuner svarer så godt som alle informantene det motsatte. Der en ikke har etablert ansvarsgrupper, skjer drøftingen av tiltak mellom bruker og personlig koordinator, eventuelt ved at personlig koordinator i tillegg følger opp i forhold til andre fagpersoner, og eventuelt ved drøftinger i mindre møter med spesielt inviterte fagpersoner til stede. Prosedyrene varierer fra sak til sak, avhengig av behovene. Et interessant trekk, som synes å være knyttet til hvilken kommune bruker bor i, er om det anses relevant å ha med i IP alle tiltak en er enige om for å realisere de enkelte målene, også de bruker og/eller nærpersoner selv har ansvar for. I flertallet av kommunene synes det som at tolkningen av «helhetlige» begrenser seg til den delen av helheten som det offentlige har ansvar for. Selv når opplegget i enkeltsaker innebærer viktige del-innsatser fra bruker selv, tas ikke dette med. I noen kommuner er imidlertid alle tiltakshavere med. Roller Ca ¾ av informantene oppfatter det som en viktig del av sin rolle å uttrykke hva som er viktig for dem, dvs. mål. Mange, spesielt foresatte, sier også at «å fortelle om NN» er en del av deres rolle. Koordinatorrollen betegnes av nesten 70 % som viktig, til dels helt avgjørende for resultatene av IP-prosessen. Noen få foresatte mener at de har så god kontakt med alle nødvendige deler av hjelpeapparatet at koordinatorrollen ikke er viktig. Informantenes beskrivelse av koordinatorrollen varierer betydelig. Eksempler på ytterpunktene er: Tilrettelegge møter mv. Gjennomføre møter. og: Følge opp prosessen med utvikling av mål. Sørge for hjelp når situasjonen gjør dette aktuelt. Informere de som skal ha ansvar for tiltak. Legge litt press på meg. Flere beskriver at koordinatorrollen i all hovedsak fungerer i begrensede perioder når IP «utarbeides», og så blir mer usynlig og inaktiv. Flere av dem som ser dette etterlyste samtidig mer kontinuitet i relasjonen med koordinator. I disse tilfellene synes det som om planen skal utarbeides i sin helhet før noe iverksettes. I slike tilfeller blir verken den individuelle planen en måte å arbeide på eller et dynamisk arbeidsverktøy i praksis. Noen avsluttende betraktninger Brukerundersøkelsen viser at arbeid med individuelle planer representerer en kraftfull tilnærming for å fremme mestring og deltakelse i eget liv for mange brukere. Vi har sett gode eksempler der brukere opplever seg sett og møtt på en måte som utløser egne drivkrefter, og der alle aktører retter sin innsats mot felles mål, brukers mål. Vi har også hatt samtaler med brukere som ikke har samme opplevelse. Individuelle planer løser ikke brukers problemer i seg selv. Det er først når: bruker føler seg sett, hørt og respektert alle parter, - bruker og fagapparatet går mot felles mål, brukers mål bruker blir informert og gis kunnskap bruker blir oppmuntret, og får oppgaver og ansvar tilpasset sin situasjon tiltak gjennomføres koordinert, og som avtalt evaluering og oppfølging skjer i den takt som er riktig i forhold til bruker arbeidet preges av gjensidig tillit, og brukers opplevelse av egen kontroll og trygghet at vi ser de store suksessene i arbeidet med individuelle planer. Derfor hjelper det ikke med maler og noe arbeidsinnsats alene. Det er først når alle parter ser at arbeid med individuelle planer handler om «en måte å arbeide på» at en lykkes. Når ca 60% opplever at de sitter igjen med overveiende positive følelser fra arbeidet med individuelle planer, er det fordi punktene ovenfor mer eller mindre er oppfylt. To av kommunene som deltok i undersøkelsen har lagt ned et betydelig arbeid i å etablere en infrastruktur i kommunen for å arbeide med individuelle planer, forankring i felles verdigrunnlag, opplæring av koordinatorer, etablering av rutiner mv. Det er vårt inntrykk at ikke alle kommunene har arbeidet like målrettet og helhetlig. Vi ser imidlertid at det i flere kommuner finnes ildsjeler og drivkrefter som likevel oppnår svært mye bra. Brukerundersøkelsen viser at mange fagpersoner gjennomfører mye godt arbeid. Den viser imidlertid også at mye bra arbeid kunne vært enda bedre om rammene og støtten fra systemet hadde 48

vært bedre. Undersøkelsen viser at en del kommuner står overfor flere utfordringer for at arbeidet med individuelle planer skal oppleves som meningsfullt, og for at potensialet i individuelle planer som arbeids- og dokumentasjonsmåte skal bli realisert. Etter vårt syn er det et sett av gjensidige avhengige forhold som må være på plass for å kunne lykkes i arbeidet med individuelle planer. Et overordnet sett av verdier som er gjort tydelig og som er forankret i alle ledd og medarbeidere i organisasjonen. Forankring i øverste politiske, administrative og faglige ledelse. Dette innebærer at øverste ledelse gir legitimitet, tid, rom og ressurser til å arbeide på denne måten. Ledelsen er døråpner i forhold til alle sektorer, virksomheter, samarbeidende etater og nivå utenfor organisasjonen. Ledelsen legger på plass strukturen på systemnivå, klargjør ansvarsplasseringen, og legger premissene for samarbeid på tvers. Ledelsen har også et overordnet ansvar for at punktene nedenfor faller på plass. Ledelsen må oppmuntre og løfte fram sine ansatte. Én ansvarlig koordinator/ansvarlig person på kommunenivå. Ansvar for faglig og administrativ» utvikling. «Motoren» i kommunen. Også ansvar for daglig oversikt og drift. Fastlegging av metoder, prosedyrer og rutiner for arbeid med individuelle planer. Klargjøring av innholdet i ulike roller, rolleforståelse, ansvar og oppgaver for personlige koordinatorer og andre relevante aktører. Utarbeidelse av støtteverktøy for personlige koordinatorer, dokumentasjonsverktøy mv som gjelder for og brukes av alle aktører i organisasjonen. Utarbeidelse av rutiner for samarbeid på tvers av fag, etater, virksomheter og nivå. Forankring i kvalitetshåndbøker. Gjennomføring av opplæring av personlige koordinatorer og andre relevante aktører. Forståelse for at det handler om endringsprosesser som tar tid, og at det kreves planer og opplegg som sikrer målrettet utviklingsprosess over tid. Forståelse for at deltakelse og involvering er viktig for å fremme endringsprosesser. Forståelse for at det kan være verdifullt å trekke på faglig prosesstøtte utenfra. Forståelse for at slik satsning koster, men at det også ligger inntjeningspotensialer på sikt. Arbeid med individuelle planer representerer tilnærminger som kan fremme indre drivkrefter, egen mestring og deltakelse i samfunnet. Det er en viktig tilnærming både for å fremme livskvalitet hos dem det gjelder, og kostnadseffektivitet i tjenesteytingen. Etter vårt syn er det i dag et stort gap mellom de betydelige gevinstene som kan hentes ut ved en slik måte å arbeide på, og den satsningen som gjøres for å kvalifisere kommunene til å arbeide slik. Referanser: 1. Thomas J. Kiresuk, Aron Smith, Joseph E. Cardillo (Editors): Goal Attainment Scaling: Applications, Theory, and Measurement. Lawrence Erlbaum Associates, Publishers Hove and London. Hillsdale, New Jersey. 1994. 2. St. meld nr 21 (1998-99). Ansvar og meistring Mot ein heilskapleg rehabiliteringspolitikk». Sosial og helsedepartementet. 3. Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse. Oversatt av KITH og utgitt av Sosial- og helsedirektoratet. Aktietrykkeriet i Trondheim, 2003. 49