MOI (Gnr. 12/1, 2, 3 og 4), BYGLAND KOMMUNE, AUST-AGDER RAPPORT: FELTLEDER GAUTE REITAN

RAPPORT FRA ARKEOLOGISK UTGRAVNING BOSETNINGSSPOR FRA YNGRE BRONSEALDER, ELDRE - OG YNGRE JERNALDER OG MIDDELALDER, DYRKNINGSSPOR FRA JERNALDER, SAMT PRODUKSJONSPLASS MED ESSER FRA ELDRE JERNALDER KULTURHISTORISK MUSEUM UNIVERSITETET I OSLO FORNMINNESEKSJONEN Postboks 6762, St. Olavs Plass 0130 Oslo MOI (Gnr. 12/1, 2, 3 og 4), BYGLAND KOMMUNE, AUST-AGDER RAPPORT: FELTLEDER GAUTE REITAN Oslo 2009

KULTURHISTORISK MUSEUM UNIVERSITETET I OSLO Gårds-/ bruksnavn G.nr./ b.nr. Moi (Hove, Skeie, Dalen) 12/1, 2, 3 og 4 Kommune Bygland Saksnavn Rv 9 parsell Ose nord-tveit sør ( Moi ) Saksnummer (arkivnr. Kulturhistorisk museum) Fylke Aust-Agder Kulturminnetype Bosetningsspor, dyrkningsspor og produksjonsplass Tiltakskode/ prosjektkode 06/10453 757028/211332 Eier/ bruker, adresse Tidsrom for utgravning 11.juni-27.juli 2007 ØK-kart BG 023-5-4 Aks.-nr. Tiltakshaver Statens vegvesen, Region Sør M 711-kart/ UTM-koordinater/ Kartdatum N6536710, Ø423330 (UTM32) ØK-koordinater C.nr. 2007/187 C.57175-57185 og C.57191 ID-nr (Askeladden) 99652, 99657, 99658, 99659, 99660 og 99661 Rapport ved: Negativnr. (Kulturhistorisk museum) Cf.34045-34087 Dato: Gaute Reitan 16. desember 2009 Saksbehandlere: Jan Henning Larsen/Hulda B. Bernhardt/Ole Chr. Lønaas Prosjektleder: Jostein Bergstøl SAMMENDRAG I løpet av sju uker i felt i ukene 24-30 sommeren 2007 blei det gjennomført en større arkeologisk utgraving på Moi (gbnr. 12/1, 2, 3, 4) ca 2 km nord for Ose i Bygland kommune, Setesdal i Aust-Agder. Undersøkelsen hadde sin bakgrunn i en utvidelse av løpet til Rv9, og det var i løpet av sommeren 2006 blitt påvist automatisk freda kulturminner i det berørte området under en registrering utført av Aust-Agder fylkeskommune. Undersøkelsen fant sted i et i hovedsak flatt åkerlandskap på Moi, ca 215 m o.h. Utgravinga foregikk ved maskinell flateavdekking, og totalt blei omrota matjord fjerna maskinelt i et belte på begge sider av eksisterende Rv9-trasé i et snaut 16.000 m 2 stort område til sammen, ned til overgangen til undergrunnen. Undergrunnen besto av finsorterte, veldrenerende sandmasser. Nedgravinger med mørke fyllmasser framsto tydelig. Omkring 1300 ulike strukturer blei påvist og dokumentert, de fleste av disse stolpehull, kokegroper og staurhull. Det ca 600 m lange feltet blei delt inn i delområder (1-6 fra nord til sør) for lettere å håndtere det store datamaterialet. Størst var konsentrasjonene i Delområde 2, -3 og -5. Blant funna er det som er tolka som spor etter til sammen ti bygninger funnet. Alle er her kalt hus, til tross for at deres funksjoner trolig er varierte. Åtte av de ti bygningene er langhus. Blant de ti bygningene er seks regna som sikre, og flere av disse har spor etter flere bygningsfaser på ett og samme sted, slik at det reelle antallet påviste hus er større enn ti. De øvrige er kun delvis undersøkt, eller de var svært utydelige/forstyrra, og dermed også usikre, både når det gjelder størrelse, orientering og alder. Blant de usikre husa antas to å være fra yngre bronsealder (Hus VII og -XI), ett fra folkevandringstid (Hus VI) og ett fra romertid (Hus VIII), men tolkningsgrunnlaget er tynt. De to antatt eldste bygningene befant seg lengst nord i tiltaksområdet. Blant de øvrige bygningsspora fins et uvanlig stort, treskipa langhus (Hus II, ca 49,5 x 9,5 m) med dateringer til yngre romertid i Delområde 2. Huset var imidlertid kraftig forstyrra av både Rv9 og en avkjøring fra denne. Blant funna herfra kan nevnes keramikkskår og fragmenter av en beinkam. I Delområde 5 var det spor etter flere bygninger, bl.a. et smalt (ca 4 m), treskipa langhus (Hus IV) av ukjent lengde (trolig minst ca 10-15 m). Dette antas ut fra datering av et stolpehull å være fra folkevandringstid-tidlig merovingertid. Like ved fantes også et rundovalt (4,5 x 5 m), halvmeterdypt grophus (Hus IX) som antas å være fra vikingtid. Over dette er det siden blitt bygd et langhus med kraftige stolpehull etter både takbærende stolper og minst like kraftige stolper i konvekse langvegger (opptil ca 37,5 x 8,5 m). Huset har flere faser (minst to) og er kalt Hus I/V, og ser ut til å ha hatt boligdel med ildsteder i søndre del og fjøs i nordre del. Dateringer og gjenstandsinventar tyder på lang brukstid i vikingtid og tidlig middelalder, ca 900-1200 e.kr. Samtidig med i alle fall den seinere delen av dette langhusets brukstid har det stått noe som er tolka som en økonomibygning ca 25 m sør for langhuset. Spora etter økonomibygningen framsto som dype og vide stolpehull med svært kraftige steinskoninger. Bygningen var rektangulær, ca 6 x 8 m stor, og har trolig vært en form for bur med jordgravde fundamenter. Det antas ut fra størrelse på stolpehulla at bygningen kan ha hatt to etasjer. Ytterligere ca 20 m sør for dette igjen blei det funnet et mer tradisjonelt langhus med veggrøfter, Hus X (trolig ca 18-20 x 6 m). Dateringa av dette er usikker, men funn av en kniv kan antyde jernalder, muligens yngre jernalder. De yngste bygningene fra vikingtid-tidlig middelalder blei funnet bare ca 50-70 m øst for dagens tun på Moi. I tillegg til bygningsspor blei det avdekka store områder med ardspor fra jernalder, og et ardsporfritt belte kan være spor etter ei fegate. Videre blei det funnet arkeologiske spor etter gjerder som har atskilt teigene på Moisletta i nyere tid. Det foreslås at deler av denne teiginndelinga kan ha en opprinnelig høy alder. Til sammen omkring 150 kokegroper blei funnet. Flertallet av disse fordeler seg grovt på tre konsentrasjoner som kan defineres som kokegropfelt. De fleste har gitt dateringer til eldre jernalder, noen få til yngre bronsealder, men enkelte spredte kokegroper har også gitt dateringsresultater til vikingtid-tidlig middelalder. Den sistnevnte gruppa må betraktes som uvanlig seine kokegroper. Det blei ikke funnet anlegg som kan tolkes som graver, men med største sannsynlighet skal den påviste bosettinga på Moi knyttes til tidligere registrerte, men ikke undersøkte graver og gravfelt som finnes spredt rundt feltet. Et løsfunn av en typesikker mikroflekke kan tyde på aktiviteter på sletta i seinmesolittisk tid. Om øvrige flintfunn (udiagnostiske avslag og fragmenter) kan knyttes til samme periode, er usikkert, men mest sannsynlig skal de øvrige flintfunna ses i sammenheng med seinere aktiviteter i området. Det omfattende funn- og prøvematerialet fra undersøkelsen er oppført under C.57175-57185 og C.57191. Kulturhistorisk museum,, Universitetet i Oslo Postboks 6762, St. Olavs plass, 0130 Oslo

INNHOLD 1. BAKGRUNN FOR UNDERSØKELSEN... 3 2. DELTAKERE, TIDSROM... 4 3. FORMIDLING... 4 4. LANDSKAPET - FUNN OG FORNMINNER... 5 4.1 Undersøkelsesområdets beliggenhet... 5 4.2 Tidligere funn/fornminner i nærområdet... 7 4.3 A-AFKs registreringsfunn en kort oversikt... 8 4.4 Kort om enkelte av de ulike, registrerte kulturminnetypene... 10 4.5 Kronologisk rammeverk... 11 5. UTGRAVINGA... 12 5.1 Problemstillinger prioriteringer... 12 5.2 Utgravingsmetode og dokumentasjon... 13 5.3 Utgravingas forløp... 14 5.4 Kildekritiske forhold... 14 5.5 Utgravinga... 17 5.5.1 Funnmateriale og organisering av C-nummer... 17 5.5.2 Delområde 1: Tre mulige hus og bosettingsspor fra yngre bronsealder, folkevandringstid, vikingtid og tidlig middelalder... 19 5.5.3 Delområde 2: Stort langhus fra romertid, samt kokegroper og spor etter jernbearbeiding fra romertid... 26 5.5.4 Delområde 3: Kokegropfelt med dateringer til yngre bronsealder, eldre og yngre jernalder, samt tidlig middelalder... 38 5.5.5 Delområde 4: Ardspor, groper med ukjente funksjoner og mulig veifar/fegate i innmark (eldre jernalder?)... 46 5.5.6 Delområde 5: Treskipa langhus med flere faser fra vikingtid-tidlig middelalder, stabbur med jordgravde fundamenter fra tidlig middelalder, langhus fra folkevandringstid(?), kokegroper fra eldre jernalder m.m.... 49 5.5.7 Delområde 6: Langhus fra yngre jernalder... 79 5.5.8 Rekker av staurhull spor etter teiginndeling... 82 5.5.9 Datering... 87 5.5.10 Naturvitenskapelige prøver og analyser... 88 5.6 Vurdering av utgravingsresultatene, tolkning og diskusjon... 92 6. KONKLUSJON... 97 7. LITTERATUR... 99 1

8. VEDLEGG... 103 8.1 Strukturliste: Utskrift fra KHMs strukturbase... 103 8.2 Funn og prøver: Tilveksttekster fra KHMs gjenstandsbase... 150 8.3 Liste over tegninger... 181 8.4 Fotoliste... 184 8.5 Analyser: Datering, vedartsbestemmelse, makrofossilanalyse... 227 8.6 Medieomtaler... 251 8.7 Utvalgte gjenstandsbilder... 253 2

RAPPORT FRA ARKEOLOGISK UTGRAVNING MOI, (GNR. 12/1, 2, 3 OG 4), BYGLAND KOMMUNE, AUST-AGDER CAND.PHILOL. GAUTE REITAN 1. BAKGRUNN FOR UNDERSØKELSEN I en reguleringsplan for området var det lagt til rette for utbedring av Riksvei 9 gjennom Setesdal, som skulle oppgraderes fra riksvei til stamvei. I dette tilfellet gjelder det parsellen Ose nord-tveit sør. Veien skulle i hovedsak følge eksisterende trasé, men med utvidelser i bredden på begge sider av veien. Aust-Agder fylkeskommune ved arkeolog Ingvild Paulsen foretok en registrering i det berørte området i mai-juni 2006 for å ta rede på om veiutbygginga ville komme i konflikt med automatisk freda kulturminner. Dette i henhold til Kulturminneloven av 9. juni 1978. Det blei under Aust-Agder fylkeskommunes registrering påvist til sammen 88 ulike anlegg i form av bosetningsspor (stolpehull etter bygninger, kokegroper m.m.) og dyrkningsspor, samt rester etter produksjonsplass(-er) som kan knyttes til bearbeiding av jern. Funna blei av Aust-Agder fylkeskommune (heretter: A-AFK) tolka som automatisk freda kulturminner (Paulsen 2006). Tillatelse til inngrep i de automatisk freda kulturminnene blei gitt fra Riksantikvaren i brev av 4.oktober 2006, men med vilkår om en arkeologisk undersøkelse av de påviste kulturminnene. Reguleringsplanen blei siden godkjent og vedtatt i Bygland kommunestyre 8. januar 2007. Statens vegvesen, Region Sør var tiltakshaver bak prosjektet. Fig. 1: Deler av det berørte området på Moi før utgravinga, med deler av dagens gårdstun til venstre. I bakgrunnen t.v. foten av Moisfjellet. Mot nordvest. Foto: I. Paulsen/Aust-Agder fylkeskommune. 3

2. DELTAKERE, TIDSROM Navn Stilling Tidsrom Dagsverk, felt Gaute Reitan Feltleder Uke 24-30 35 Rune Borvik Feltleder (GIS) Uke 24-29 30 Michael Derrick Feltleder II Uke 24-30 35 Øystein Dahle Feltassistent Uke 24-29 25 Hanne Mette Rendall Feltassistent Uke 24-29 25 Camilla Cecilie Wenn Feltassistent Uke 24-30 35 Elin T. Brødholt Feltassistent Uke 24-30 35 Marit Johansson Feltassistent Uke 26-30 25 Lotte Carrasco Feltassistent Uke 26-30 25 Torbjørn Preus Schou Feltassistent Uke 28-30 15 Bjørn-Håkon E. Rygh Feltassistent Uke 30 5 Totalt antall dagsverk i felt 290 Tab. 1: Deltakere og arbeidsperiode i felt.i tabellen er alle dager i felt oppført, inkludert dager som i sin helhet gikk med til reising, rydding/pakking av funn og utstyr m.m. Utgravninga fant sted i løpet av en sju uker lang periode i uke 24 til uke 30 (11.juni- 27.juli) i 2007. I tillegg til KHMs ansatte i tabellen ovenfor var Olav Inge Brokke og Svein Helge Nomeland gravemaskinførere under den maskinelle fjerninga av matjorda i det berørte området. Feltassistent Camilla Cecilie Wenn var verneombud for KHMs mannskaper i felt på prosjektet. KHMs prosjektleder Jostein Bergstøl var på befaring i felt 15. juni. Bernt Rundberget, Jan Henning Larsen og Karl Kallhovd fra KHM var på besøk på feltet 5. juli sammen med en gruppe fra Avdeling for regional utvikling i Aust-Agder fylkeskommune: Ingvild Paulsen, Frank Allan Juhl, Kirsten Borge, Ola Olsbu, Thomas Hirsch, Aadne Sollid, Ingeborg Rose Melz, Gudrun Mjaaland og Sissel Brekke. 3. FORMIDLING Det har vært få arkeologiske undersøkelser av bosetningsspor i Bygland og de øvrige kommunene i Setesdal tidligere. Det blei derfor lagt noe vekt på formidling under utgravninga. Det var oppslag på førstesida i lokalavisa Setesdølen 14. september under tittelen Arkeologisk utgraving ved vegen: Fann spor etter 2500 år gamle Osefolk, samt ei helside (s. 7) under overskrifta Arkeolog Gaute Reitan leia utgravingane nord for Ose sentrum i sommar: -Her har budd folk i minst 2500 år (skrevet av Ole Birger Lien). Også Fædrelandsvennen hadde en helsides sak om undersøkelsen på trykk 25. juli 2007 under overskrifta 1000 fornminner (skrevet av Johs. Bjørkeli), også det med forsideoppslag. For scan av de nevnte avisoppslaga, se vedlegg under 8.7. For øvrig hadde KHMs mannskaper besøk av til sammen omkring 50 personer i felt i løpet av undersøkelsesperioden. Alle besøkende fikk en rask redegjørelse for bakgrunnen for prosjektet og for de foreløpige konklusjonene og resultatene. 4

4. LANDSKAPET - FUNN OG FORNMINNER 4.1 UNDERSØKELSESOMRÅDETS BELIGGENHET Det undersøkte området ligger i åkermark på Moismoen vest for elva Otra. Videre ligger utgravingsområdet på begge sider av eksisterende Rv 9-trasé i et tilnærma flatt jordbrukslandskap nord i Bygland kommune, sør for Storemyr og det trange partiet Arveskjær i Otra. Her går riksveien om lag nord-sør. Dette ligger ca 2 km nordnordvest for Ose, hvor Otra utvider seg mot sør og går over i den ca 10 km lange, smale Åraksfjorden som i sørenden i sin tur går over i Byglandsfjorden ved Storstraumen. Området framstår som ei stor flate av elveavsatte, finsorterte morenemasser av sand og noe grus i dalbunnen. Vest for den dyrka flata stiger terrenget bratt opp mot Moisfjellet med topper på omkring 700 m høyde. Et om lag 200 m bredt belte av barskog og myrlendt terreng skiller det utgravde området på Moi fra elva Otra øst for sletta. På motsatt side av Otra ligger Austad-gårdene ved foten av det dominerende Juvefjellet. Undersøkelsesområdet er omkring 600 m langt fra bruksnavna Hove i nord til Dalen i sør, og faller svakt fra nord mot sør via to svakt markerte terrasser fra ca 217 til 213 m o.h. Området hvor matjorda blei fjerna utgjorde langsgående belter på omkring 15-20 m bredde på begge sider av riksveien, men stedvis med utvidelser opp mot ca 35 m bredde. Fig. 2: Oversikt over den her aktuelle delen av Bygland kommune, med det undersøkte området markert. Kart bearbeida av L. Thorgersen/KHM. 5

Fig. 3: Oversikt over feltet på Moisletta. Øverst sett mot NNV med Austad-gårdene i forgrunnen t.h., øst for elva. Nederst ses Moismoen fra toppen av Moisfjellet mot SØ med Otras utløp i Åraksfjorden ved Ose i bakgrunnen. Utgravingsområdet markert med rødt. Utsnitt fra www.norgei3d.no. 6

4.2 TIDLIGERE FUNN/FORNMINNER I NÆROMRÅDET Bygland kommune blei ØK-registrert i første halvdel av 1980-tallet. I den forbindelsen blei det kartfesta mange gravminner, funnsteder, steinalderlokaliteter m.m. (se bl.a. Østmo 1984). Ved Kleivbu på gbnr. 12/5, i østvendt helling inntil foten av Moisfjellet er det funnet en skiveskraper av flint (ID21958 1, C36574), sannsynligvis fra yngre steinalder(?). En pilspiss av flint (C8743), som skal være funnet nær elva på Moi er trolig fra samme periode. I tillegg fins det flere faste, automatisk freda kulturminner i form av gravhauger i nærområdet rundt gårdsbebyggelsen på Moi (se fig. 4 nedenfor): Rett nord for ei løe umiddelbart utenfor planområdet i nordøst ligger et gravfelt med sju lave gravhauger av varierende størrelse, de fleste med diameter på 9-13 m og høyder på omkring 1-1,5 m (ID80049). Ca 150 m rett sør for dette gravfeltet ligger en noe større og tydeligere markert enkeltliggende gravhaug i skillet mellom inn- og utmark (ID76591). Haugen har diameter på ca 14 m og en høyde på ca 2 m, men er betydelig skada etter inngrep (masseuttak?) i vestre halvdel. Nesten en halvpart av haugen er fjerna. En mindre gravhaug er registrert ca 100 m vest-nordvest for tunet på Moi (ID31824), og ytterligere en gravhaug med diameter på ca 10 m er registrert nær kanten av riksveien, på vestsida av denne, ca 250 m sør for tunet (ID80054). I tillegg fins en gravhaug på Austad nordre på elvebrinken på østsida av Otra, ca 550 m sørøst for gårdstunet på Moi (ID76596). På samme gård fins også et freda loft fra middelalderen. Ca 500 m sør for dette, på Austad søndre, har det i middelalderen stått ei stavkirke som på seint 1800-tallet blei erstatta av ei ny kirke på samme sted. Mange av de nevnte gravhaugene har plyndringsgroper i toppen. Ingen av dem er undersøkt arkeologisk, men de er med største sannsynlighet fra jernalder. Bygland kommune og Setesdal har lenge vært kjent for sine relativt mange gravhauger og gravfunn (Gjessing 1921; Larsen, Sollund & Stylegar 2004). Få av dem er fagmessig undersøkt, men utgravinger av gravhauger på Nese ved Bygland sentrum i 1890-åra kan nevnes: Over 30 hauger blei undersøkt på kort tid, noe som ga funn fra både eldre og yngre jernalder. Blant det øvrige funnmaterialet fra denne delen av dalføret fins relativt mange funn som trolig stammer fra oppløyde graver. Særlig framtredende er de mange grav- og løsfunna fra yngre jernalder, og det ser ut til at den hedenske gravskikken har blitt praktisert i Bygland og Valle kommuner helt fram til et stykke opp på 1000-tallet. Dette til forskjell fra mer kystnære strøk (Larsen 1984; jfr. Reitan 2006b m/henv.). Bosettingshistorien i denne delen av dalføret er derimot svært lite kjent, siden den fagarkeologiske aktiviteten i området har vært nærmest fraværende. Kun noen få kokegroper i et grustak på Nese er blitt undersøkt før utgravinga som denne rapporten omhandler fant sted i 2007. For øvrig har den arkeologiske utgravingsvirksomheten i Aust-Agder i de seinere år av ulike årsaker vært begrensa til mer kystnære strøk sør. 1 Id-nummer i Riksantikvarens kulturminnedatabase Askeladden. 7

4.3 A-AFKS REGISTRERINGSFUNN EN KORT OVERSIKT Aust-agder fylkeskommunes registrering på forsommeren 2006 påviste som nevnt 88 enkeltanlegg i form av ulike nedgravinger (Paulsen 2006). Registreringa blei gjennomført ved hjelp av maskinell sjakting, der matjorda blei fjerna ned til overgangen mot minerogene masser ( undergrunn ) i parallelle belter à ca 3 m bredde. Siden det berørte området er relativt omfattende, og de påviste kulturminnene blei påvist i konsentrasjoner, blei hele det undersøkte området delt inn i seks ulike delområder (nummerert 1-6 fra nord til sør). Delområdene 1 og 2 ligger på begge sider av riksveien, delområde 3 og 6 på østsida, og 4 og 5 på vestsida (se fig. 4). De ulike delområdene er gitt ulike ID-nummer i Askeladden. Delomr. Sjakter nr. Strukturtyper Tot. ant. strukturer Dateringer (A-AFK) 1 1, 3, 4, 21 Kokegrop/ildsted, stolpehull, ildsted, 16 ulike anlegg A04 (stolpehull): (ID99652) udefinert nedgravning 780-410 f.kr. 2 (ID99657) 7, 8, 17 Kokegroper, stolpehull, kulturlag/smie(?), udefinerte nedgravninger 16 ulike anlegg A24 (kulturlag/smie): 110-410 e.kr. 3 11 Kulturlag(?), kokegroper/ildsteder, 13 ulike anlegg - (ID99658) stolpehull 4 22 Stolpehull, kokegroper, udefinert 6 ulike anlegg - (ID99659) nedgravning 5 (ID99660) 22 Stolpehull, kokegroper 3 ulike anlegg A54 (kokegrop): 260-440 e.kr. Stolpehull fra to ulike bygninger, A69 (stolpehull, Hus I): 6 26, 27, 28, udefinerte nedgravninger, 28 ulike anlegg 420-620 e.kr. (ID99661) 29, 30 kulturlag/nedgravning, kokegroper, ildsted A80 (stolpehull, Hus II): 790-1030 e.kr. Tab. 2: Oversikt over delområder og påviste anlegg i Aust-Agder fylkeskommunes registrering i 2006. Merk at delområdene her (fra A-AFKs rapport ikke helt samsvarer med delområdene i denne rapporten. Etter Paulsen 2006. Fig. 4: Oversikt over Aust-Agder fylkeskommunes sjakter med registreringas delområder 1-6 fra nord til sør, samt gravhauger og funnsteder i nærområdet markert med rødt. Funntettheten var størst øst for Rv9, både ved A- AFKs registrering og under KHMs utgraving. NB! Merk at A-AFKs seks delområder ikke samsvarer med delområdene undersøkelsesområdet er delt opp i etter KHMs utgraving. Ill.: I. Paulsen/A-AFK, bearbeida av G. 8

Fig. 5: Utskiftingskart fra 1882 som viser den daværende bebyggelsen i form av et klyngetun sør på Moisletta og de omkringliggende drøyt 150 teigene fordelt på fem ulike bruk (A-E). Enkelte av bygningene står fremdeles. Kilde: Jordskifteverkets kartarkiv. 9

4.4 KORT OM ENKELTE AV DE ULIKE, REGISTRERTE KULTURMINNETYPENE Stolpehull er spor etter nedgravde stolper. I mange tilfeller har det gravde hullet blitt fylt med stein ( steinskoning ) etter at stolpen er satt nedi stolpehullet, noe som har sørga for både støtte og drenering. I visse tilfeller kan det også være mulig å observere avtrykket etter selve stolpen i form av et mørkere felt. Rekker av stolpehull kan være rester etter bygninger der taket er blitt båret oppe av takbærende stolper. Utforminga på stolperekkene kan gi grunnlag for tolkninger av bygningstype. Den vanligste bygningsformen i store deler av jernalderen har vært av en s.k. treskipa type, der parvise stolper utgjør grinder som har båret taket. Ytterveggene har stått utenfor grindene. Ofte gjenfinner man kun to parallelle rekker av stolper (de takbærende grindene), men i visse tilfeller finner man også spor etter yttervegger i form av grunne grøfter og/eller med tettstilte stolper med mindre dimensjoner enn de indre, takbærende stolpene. Det er imidlertid stor variasjon blant bygninger av den treskipa typen, både med tanke på lengde og bredde, samt gavlenes og ytterveggenes utforming (rette, bua, uttrukne stolper i gavlene, osv.). Kokegroper er en form for ildsteder nedgravd i groper i bakken. Ei kokegrop kan defineres som en nedgravning med et tydelig kullag i bunnen. Over dette fins et lag av skjørbrente steiner som har fungert som varmeelementer. Fyllmassene som har gjenfylt kokegropene er ofte sterkt trekullholdige. Kokegroper er ofte runde eller ovale, men også rektangulære kokegroper kjennes. Diameteren på kokegroper ligger hovedsakelig omkring 1-2 m, men store kokegroper kan være mer enn 3 m i tverrmål. Særlig store kokegroper er gjerne rektangulære i formen (Gustafson 2005; Stene 2005; Gjerpe 2008:54). Vanligvis ligger kokegroper utendørs, enten enkeltvis eller i grupper eller ansamlinger av flere sammen (kokegropfelt). Kokegroper er en vanlig forekommende type kulturminner, men det er likevel store usikkerheter knytta til betydninga av dem. Det vanligste er å se dem i sammenheng med matlaging, men denne matlaginga har ikke nødvendigvis vært av en hverdagslig art, da graving av kokegroper er tid-/arbeidskrevende: Større kokegropfelt er derfor blitt tolka som samlingsplasser i sammenheng med utøvelse av førkristen religion, samt etablering og opprettholdelse av sosiopolitiske og religiøse strukturer. Et stort antall kokegroper er blitt arkeologisk undersøkt og 14 C-datert de seinere åra. Et tydelig flertall dateres til periodene romertid og folkevandringstid, jfr. tabell 3 nedenfor (se Gustafson, Heibreen & Martens 2005 m/henv.). Ildsteder skiller seg fra kokegroper ved at de ikke har noe tydelig definert lag av skjørbrente steiner over kullet i bunnen. Ildsteder er dessuten ofte noe mindre enn kokegroper. Slike finnes ofte inni bygninger, og settes derfor gjerne i forbindelse med både oppvarming og matlaging av mer hverdagslig karakter. Spor etter jernbearbeiding kan grovt deles i to ulike grupper: Rester etter primær jernframstilling på den ene sida, og spor etter sekundær bearbeiding eller smiing på den andre. Det var etter registreringa usikkert hvilken av de to typene funna i registreringas delområde 2, med 14 C-datering til yngre romertid (A24: 110-410 e.kr., jfr. tab. 2 ovenfor), var spor etter. Interessen for jernvinna i Agder har vært særlig retta mot primær framstilling i jernalderen i området ved Hovden øverst i Setesdal (Larsen 2003; Kallhovd & Larsen 2006 m/henv.). Den arkeologiske kjennskapen til jernsmiing i jernalderen er til sammenligning liten, da få sikre spor etter slikt er påvist (se imidlertid Kristoffersen 1988; Bergstøl 2002, 2005; Reitan 2006a; Rønne 2008). 10

4.5 KRONOLOGISK RAMMEVERK HOVEDPERIODER UNDERPERIODER 14 C-ÅR KALIBRERTE ÅR Tidligmesolitikum Fosnafasen 10 000-9000 BP 9500 8250 f.kr. Eldre steinalder (mesolitikum) Mellomesolitikum Tørkopfasen 9000-7500 BP 8250 6350 f.kr. Nøstvetfasen 7500-5800 BP 6350 4650 f.kr. Senmesolitikum Kjeøyfasen 5800-5000 BP 4650-3800 f. Kr. Tidligneolitikum TN 5000-4500 BP 3800 3300 f.kr. Yngre steinalder (neolitikum) Mellomneolitikum MNa 4500-4100 BP 3300 2700 f. Kr. MNb 4100-3800 BP 2700 2350 f. Kr. Seinneolitikum SN 3800-3500 BP 2350 1800/1700 f.kr. Bronsealder Eldre bronsealder Periode I-III 3500/3400-2900 BP 1800/1700-1100 f. Kr. Yngre bronsealder Periode IV-VI 2900-2400 BP 1100-500 f. Kr. Jernalder Eldre jernalder Førromersk jernalder Eldre romertid Yngre romertid Folkevandringstid 500 f.kr. Kr. f. Kr. f. 200 e. Kr. 200-400 e. Kr. 400 570 e. Kr. Yngre jernalder Merovingertid 570 800 e. Kr. Vikingtid 800 1000 e. Kr. Middelalder 1000 1537 e.kr. Nyere tid 1537 e.kr. - nåtid Tab. 3: Oversikt over perioder, underperioder og alder/varighet, slik de vanligvis refereres til i norsk arkeologi. For utgravinga på Moi er det periodene yngre bronsealder, eldre og yngre jernalder, samt middelalder som er særlig aktuelle. 11

5. UTGRAVINGA 5.1 PROBLEMSTILLINGER PRIORITERINGER De registrerte kulturminnene utgjør ulike former for spor etter gårdsbosetting i de ulike delene av det berørte området. Nedgravningene og anlegga som blei påvist under A-AFKs registrering syntes å representere både spor etter bygninger, kokegroper og mulige produksjons-/verkstedanlegg for bearbeiding av jern. De ulike spora har også en stor spredning i alder, ut fra 14 C-dateringene fra forskjellige strukturer fra registreringa å dømme, med dateringsresultater fra både yngre bronsealder, eldre jernalder og vikingtid. Ved å undersøke de påviste anlegga og deretter vurdere utgravingsresultatene samla sett, kan funna belyse flere sider av forhistorisk bosetting. Følgende problemstillinger var sentrale i undersøkelsen av bosettingsspora: Datere de ulike anlegga og sette dem inn i en kulturhistorisk sammenheng gjennom innsamling av prøvemateriale fra sikre kontekster. Skille ut, identifisere og datere hustomter. Kan hustomtenes utforming gi innblikk i detaljer omkring konstruksjon, indre organisering (rominndeling og lignende) og funksjon? Hva er relasjonen mellom de ulike hustomtene og de andre kulturminnene innenfor området, samt mellom bebyggelsen og kulturminner i nærområdet (bl.a. faste fornminner som gravhauger og gravfelt) langs Otra? Representerer de ulike funna kontinuerlig bosetting innenfor området, eller er det spor etter flere samtidige gårdsanlegg innenfor deler av forhistorisk tid? Hvilke aktiviteter har foregått i tilknytning til bosettinga? Kan det skilles ut ulike aktivitetsområder? For de påviste anlegga som inneholdt slagg og brent leire spesielt (Delområde 2, se ovenfor) var følgende problemstillinger sentrale: Hva slags aktiviteter representerer funna: Primær jernframstilling i ovner eller en seinere del av foredlingsprosessen (smiing)? Datering av anlegga. Hvor mange anlegg dreier det seg om, og er alle om lag samtidige? Kan spora etter jernbearbeiding settes i sammenheng med eventuell samtidig bebyggelse? Funna vil gi innblikk i den så langt tidligere svært dårlig kjente bebyggelseshistorien i denne delen av Setesdal. Stolpehull og 14 C-dateringer fra registreringa viser til bygninger fra forskjellige deler av forhistorien. Spesielt interessant i denne sammenhengen er 14 C-dateringa fra stolpehullet som i A-AFKs rapport er kalt A80, med resultat til vikingtid. Vikingtidas bygningsskikk er lite kjent, og relativt få bygninger fra denne perioden er undersøkt arkeologisk, mens gravfunna fra samme periode er mange. Slik er som nevnt også situasjonen i Setesdal. I et videre perspektiv gir undersøkelsen på Moi mulighet til å sette funna inn i en større sammenheng gjennom sammenligning med utgravingsresultater fra det øvrige Sør- og Østlandet. Det berørte området med de påviste anlegga er stort. På bakgrunn av konsentrasjoner av funn i A-AFKs delområder 2 og 6, samt de ulike anleggas art og alder, skulle nettopp disse områdene gis prioritet, mens delområde 4 og 5 hadde lavest prioritet ved oppstart i felt. 12

5.2 UTGRAVINGSMETODE OG DOKUMENTASJON Siden området som her omfattes av veiutbygging i sin helhet lå i åkermark, var det en maskinelt flateavdekkende undersøkelsesmetode som blei valgt, slik det er vanlig for kulturminner i dyrka mark (Løken, Pilø & Hemdorff 1996): Metoden går ut på at man ved hjelp av gravemaskin med flatt skjær fjerner de omrota massene i moderne matjord ned til overgangen mot lysere, minerogene masser i undergrunnen. I de lysere morenemassene i undergrunnen lar strukturer (nedgravinger) seg påvise ved at de inneholder mørkere, ofte kullholdige, humøse fyllmasser, samt innslag av steiner. To og to personer fulgte hver av gravemaskinene og renska opp det avdekte området for hånd ved hjelp av krafse. Totalt blei snaut 16.000 m 2 avdekka maskinelt på denne måten. Strukturer blei renska for hånd med krafse og graveskje, deretter fortløpende nummerert med S-nummer (S = struktur) før digital innmåling og dokumentasjon med fotografi og tegning, etterfulgt av snitting av et representativt utvalg. For å få fargeforskjeller i strukturenes fyllmasser tydelig fram, blei vannpumper benytta for å hindre at strukturene tørka ut, særlig i forbindelse med fotofokumentasjon. Utgraving av strukturer tok imidlertid ikke til før alle strukturer var dokumentert og innmålt i plan først. Også profilene blei dokumentert med foto og tegning. Kun unntaksvis blei fyllmassene fra utgravd halvdel i de ulike strukturene sålda med tanke på funn (4mm maskevidde). Etter dokumentasjon av profilene, blei prøver (trekullprøver og i visse tilfeller også makrofossilprøver) samla inn. Felttegninger blei gjort i målestokk (hovedsakelig 1:20) på egne tegneark med delvis forhåndsutfylt fellesinformasjon, der spesielle opplysninger om grunnforhold, eventuelle relasjoner til andre strukturer, funn og prøver, samt tegningnummer blei beskrevet. Fotolister blei skrevet fortløpende med opplysninger om dato, motiv, himmelretning og fotograf, og også prøver og funn blei samla inn og nummerert fortløpende. Metallsøker blei ikke prioritert brukt under undersøkelsen. Det er vanlig å snitte alle stolpehull i et hus i én og samme retning for å lette tolkninga av ulike faser av huskonstruksjoner i felt. Dette lot seg ikke gjennomføre fullstendig på gravinga på Moi, da mange snitt måtte orienteres annerledes for å få klarhet i forhold mellom ulike stolpehull der enkeltstolper var blitt skifta ut, og for å få med flere stolpehull i en og samme profil. I en del tilfeller måtte også flere tett plasserte eller tangerende strukturer formgraves for ikke å forstyrre konteksten på andre, nærliggende strukturer. Naturlig nok blei det meste av ressursene i felt brukt på de største konsentrasjonene av funn. I etterkant er hele feltet blitt delt inn i seks ulike delområder (Delområde 1-6 fra nord til sør) for å forenkle håndteringa av det store datamaterialet. Mer om dette nedenfor. Alle sikre og usikre spor etter bygninger er kalt Hus (til sammen 11 forskjellige tomter) med nummerering med romertall I-XI, til tross for at ikke alle har vært bolighus i ordets rette forstand. Dette diskuteres nærmere under hvert av de ulike bygga. 13

5.3 UTGRAVINGAS FORLØP Utgravingsprosjektet hadde to mellomstore (13 og 12 tonn) gravemaskiner til rådighet. Undersøkelsen tok til med maskinell fjerning av matjord i nordre ende av feltet, på østsida av veien. Avdekkinga blei gjennomført fra nord mot sør. For å unngå at gravemaskinene skulle komme i konflikt med hverandres arbeidsradius, jobba de to maskinene med en avstand på ca 50-100 m mellom seg. Da fjerninga av matjord øst for riksveien var gjennomført, blei gravemaskinene forflytta over til vestsida av riksveien, hvor avdekkinga foregikk fra sør mot nord. I snitt blei om lag 50-70 m avdekka og grovt manuelt renska pr dag. Dette fordi mengden matjord som skulle fjernes var stor, og fordi tettheten av påviste strukturer tidvis var svært høy. Selv om registreringa påviste konsentrasjoner av strukturer i visse områder, blei det likevel lagt vekt på å fjerne matjorda mest mulig sammenhengende for best mulig oversikt. Tanken bak dette var at også områder med få eller ingen funn kan gi vesentlig informasjon om aktivitetene i tilknytning til bosetningsspora, ikke minst med tanke på den romlige organiseringa av bosetninga og hvilke aktiviteter som kan knyttes til hvilke hustomter: Var det for eksempel rester etter åkermark eller veifar mellom de ulike hustomtene? Oppdaterte utskrifter av digitalt innmålte strukturer ga oversikt underveis og var til stor hjelp under tolkningsarbeidet og utarbeiding av arbeidshypoteser i felt. På de høyestliggende og nordlige delene av feltet, spesielt øst for riksveien, var undergrunnen dominert av svært finkorna, siltige og kompakte masser. For øvrig var undergrunnen dominert av noe mer grovsortert, gul sand med noe grus. Steiner større enn knyttnevestørrelse var nærmest utelukkende begrensa til ulike strukturer. I løpet av utgravingas første to uker var værforholda i all hovedsak gunstige de første ukene. Imidlertid voldte tidvis vind og sandflukt visse problemer, i tillegg til at fint vær førte til at mange bleike og vanskelig identifiserbare strukturer lengst nord i feltet raskt tørka ut og gikk i ett med undergrunnen. I ukene 26-29 var værforholda mer varierte, med tidvis ekstremt kraftige regnbyger, enkelte dager også med kraftig lokalt lyn og torden. Enkelte dager måtte arbeidet avbrytes eller utsettes som følge av regnbyger, og det samme gjaldt en dag der arbeidsdagen måtte avbrytes av sikkerhetsmessige hensyn pga. lyn som slo ned i telefonstolpe like inntil feltet. Med unntak av de kompakte massene lengst nord, drenerte sandmassene på feltet regnvannet effektivt bort, men de gjentatte kraftige regnskurene førte likevel til at deler av feltet flere ganger måtte renskes på nytt for hånd. Spesielt gjaldt dette i områder med stor tetthet av strukturer. Deler av feltet blei delvis tildekka med presenninger for å unngå uttørking og for å bevare de opprenska strukturene best mulig, men slik tildekking blei ikke gjennomførbart i noen større grad pga. feltets størrelse. 5.4 KILDEKRITISKE FORHOLD En slik flateavdekkende metode har fokus på nedgravde boplasspor, ikke på gjenstandsfunn. Ved at all moderne matjord fjernes, vil trolig også enkelte gjenstander 14

som er blitt pløyd opp graves bort og gå tapt. Godt bevarte gjenstander kan dateres relativt presist på typologisk grunnlag, og kan gi innblikk i hvilke aktiviteter som har funnet sted i tilknytning til ulike områder/bygninger. På den annen side er gjenstander i matjorda uansett tatt ut av sin opprinnelige kontekst, noe som betraktelig reduserer utsagnsverdien ved funn fra matjorda. Det er kun de delene av de ulike nedgravingene, som ikke er ødelagt av seinere tiders jordbruksaktiviteter, som dokumenteres. Dette innebærer at de påviste strukturene opprinnelig har vært dypere enn hva de dokumenterte profilene viser. Detaljer omkring konstruksjoner, stolpehull m.m. kan dermed ha blitt forstyrra eller fjerna som følge av de seinere jordbruksaktivitetene. Dette påvirker tolkningsgrunnlaget noe, men er et generelt kildekritisk problem knytta til flateavdekkende undersøkelser. I deler av feltet var tetthetene av stolpehull svært høy, bl.a. som resultat av at bygninger med flere faser (evt. med gjentatte utskiftninger av stolper) har blitt revet og satt opp igjen på samme sted med tilnærma samme grunnplan. Tolkninger av enkelte av de påviste bygningene innehar derfor enkelte usikkerhetsmomenter knytta til hvilke stolpehull som tilhører de ulike bygningsfasene. Dette gjelder særlig vikingtidshuset sør på feltet, men også den antatte stabburbygningen sør for dette. Også utforminga av gavlene på vikingtidshuset er usikker. Det er også enkelte usikkerheter knytta til det nordligste av de sikre bygningene, Hus II. Denne bygningen blei nemlig ikke fullstendig avdekka, da både riksveien og en avkjøring fra denne dekker betydelige deler av bygningen. Dette medførte at ingen stolpepar blei avdekka og dokumentert, kun enkeltvise stolper, først og fremst i den sørlige av de to stolperekkene. Dermed forblir spørsmål omkring bygningens rominndeling og andre detaljer stående ubesvart, men siden alle ytterveggene lot seg påvise, er likevel bygningens størrelse og ytre utforming avklart. På deler av feltet, spesielt i den sørlige halvdelen, blei det påvist ardspor på begge sider av riksveien. I tillegg blei det observert rester av et trekullholdig, fossilt dyrkningslag under den moderne matjorda i profilene langs feltkanten. Dyrkningsspora var tydelig blitt gjennomskåret av mange av de påviste strukturene, bl.a. stolpehull. Dette har medført at organiske masser fra et det eldre dyrkningslaget (altså uten direkte sammenheng med verken bygningen eller det enkelte stolpehull) er blitt med i fyllmassene når hull er blitt gravd for nedsetting av stolper under bygging av hus i området. En slik sammenblanding av organiske masser har konsekvenser for tolkninga av dateringsresultatene fra de ulike stolpehulla, og dermed også for den sannsynlige egentlige alderen på ulike bygninger. Til tross for at antallet 14 C-dateringer fra prosjektet er betydelig, representerer likevel de radiologisk daterte strukturene en beskjeden andel av det totale antallet påviste strukturer. Dette minsker sikkerheten i tolkninger omkring alderen på de ulike anlegga/aktivitetene i de ulike delene av feltet. Alle disse forholda drøftes nærmere i beskrivelsene av de enkelte bygningene nedenfor. For øvrig medførte det store totalantallet strukturer behov for prioriteringer i felt når det gjelder hvilke områder og strukturer det skulle brukes tid og ressurser på. Særlig i feltets nordøstre del var grunnforholda slik at det var problematisk å identifisere sikre 15

strukturer. Grundigere manuell rensking og økt tidsbruk i dette området kunne tenkes å identifisere en sikker/sikre bygning/-er (bl.a. i tilknytning til A-AFKs steinskodde stolpehull kalt A4, som er 14 C-datert til yngre bronsealder), men dette lyktes ikke i felt. Også de mange strukturene med udefinerte funksjoner kunne tenkes å gi økt innblikk i flere sider ved bosetningshistorien i området. En endring i den vedtatte reguleringsplanen omfatter en utvidelse av berørt område for bygging støyvoll langs vestsida av Riksvei 9. Det var i henhold til prosjektplanen meninga at også denne utvidelsen skulle omfattes av KHMs utgraving. Den store mengden funn innenfor den opprinnelige delen av reguleringsplanen medførte imidlertid at flateavdekking og grundig undersøkelse av støyvoll-området måtte nedprioriteres. Spørsmål omkring ytterligere bygninger eller funn som kunne tenkes å kaste lys over de kulturminnene som faktisk blei dokumentert forblir derfor stående ubesvarte. Fig. 6: Kart fra A-AFKs registrering med den utvida delen av planområdet markert med blått og skravur vest for Rv9. Ill.: I. Paulsen/A-AFK. 16

5.5 UTGRAVINGA 5.5.1 FUNNMATERIALE OG ORGANISERING AV C-NUMMER Som nevnt har flateavdekkende undersøkelser av denne typen sin fokus på bosetningsspor, og ikke på gjenstander. Like fullt foreligger det et antall gjenstander og fragmenter som i all hovedsak stammer fra de ulike undersøkte og utgravde strukturene. De største funngruppene utgjøres av biter av jernslagg/brent leire/ovnsforing, brynesteiner, diverse jerngjenstander og ubestemmelige jernfragmenter, brente beinfragmenter, samt enkelte skår av keramikk og kleber. Tilnærma alle funn blei samla inn med F-nummer. En del av funna presenteres konkret under de ulike kontekstene nedenfor. Funn og prøvematariale fra undersøkelsen er katalogisert under til sammen 11 ulike C-nummer. Feltet er stort, men strukturer og funn blei likevel påvist i større eller mindre konsentrasjoner i visse områder i feltet. For å håndtere den store mengden funn og prøvemateriale, er feltet blitt delt inn i seks ulike delområder som overordna kontekster (delområde 1-6 fra nord til sør). Disse delområdene samsvarer delvis, men ikke helt, med dem A-AFK delte området inn i ved registreringa, med individuelle ID-nummer i kulturminnedatabasen Askeladden (jfr. Paulsen 2006, samt Fig. 4 ovenfor). Delområde Underordna kontekst 1 - C.57175/1-26 2 Hus II Utenfor Hus II C-nr./undernr. Beskrivelse Periode(-r) C.57176/1-19 C.57177/1-37 3 Kokegropfelt C.57178/1-20 Funn og prøvemateriale fra Delområde 1 (stolpehull, kokegroper, mulige ildsteder, groper), inkludert mulige Hus VI, -VII og -XI Funn og prøvemateriale fra stolpehull, ildsteder, veggrøfter i sikker tilknytning til Hus II Funn og prøvemateriale fra groper, esser og kokegroper utenfor veggene til Hus II Funn og prøvemateriale fra ulike strukturer, i første rekke kokegroper 4 - C.57179/1-5 Funn og prøvemateriale fra ulike strukturer, i første rekke groper med ukjent funksjon Funn og prøvemateriale fra Hus I/V C.57180/1-73 stolpehull og ildsteder i sikker tilknytning til flere faser av samme hus Funn og prøvemateriale fra Hus IX C.57181/1-9 stolpehull og fyllmasser i sikker tilknytning til grophus Funn og prøvemateriale fra Hus III C.57182/1-11 stolpehull i sikker tilknytning til økonomibygning Funn og prøvemateriale fra 5 Hus IV C.57183/1-4 stolpehull i sikker tilknytning til bygning Funn og prøvemateriale fra ulike strukturer, først og - C.57184/1-8 fremst kokegroper, men som med sikkerhet ikke direkte hører til noen av husene i Delområde 5 Løsfunn uten sikker - C.57185/1-5 tilknytning til noen av husene i Delområde 5 6 - C.57191/1-6 Løsfunn, samt funn fra mulig Hus X i Delområde 6 Tab. 4: Oversikt over Delområdene 1-6 med ulike C-nummer. Yngre bronsealder, eldre jernalder, yngre jernalder, tidlig middelalder Romertid, tidlig folkevandringstid Romertid, tidlig folkevandringstid Yngre bronsealder, yngre romertid, folkevandringstid, yngre jernalder Jernalder Vikingtid, tidlig middelalder Vikingtid, tidlig middelalder Tidlig middelalder Folkevandringstid, merovingertid(?) Eldre jernalder, yngre jernalder Eldre jernalder, Yngre jernalder, Middelalder Yngre jernalder 17

Fig. 7: Kart som viser hele feltet fra nord til sør med delområdene 1-6, samt de nærmeste registrerte faste fornminnene (to enkeltliggende gravhauger og et gravfelt) markert. Ill.: R. Borvik/KHM. 18

I det følgende vil utgravinga presenteres delområde for delområde. Fullstendige funntabeller fra de ulike C-numrene finnes som vedlegg bakerst i rapporten. Om undergrunnsforholda på feltet kan det sies at de lengst nord (Delområde 1) domineres av svært lyse (gråhvite), finsorterte, kompakte, nærmest siltige sandmasser med kompakt, leirholdig sand under. Ved overgangen til Delområde 2 gikk undergrunnsforholda over i mer gul, skarp og finsortert sand iblanda noe grus, med grusholdig, mer kompakt sand under dette. Slik var undergrunnen over det aller meste av feltet mot sør, med unntak av de sørligste delene av Delområde 6 lengst i sør. Her var det nokså nylig (siste halvdel av 1900-tallet?) blitt rydda skog, slik at undergrunnen her framsto med rester av podsolprofil, men fortsatt sanddominert. Feltet var i sin helhet tilnærma steinfritt: Så godt som all stein større enn knyttnevestørrelse var lokalisert til de ulike strukturene. Totalt ca 1300 strukturer blei målt inn med S-nummer. 5.5.2 DELOMRÅDE 1: TRE MULIGE HUS OG BOSETTINGSSPOR FRA YNGRE BRONSEALDER, FOLKEVANDRINGSTID, VIKINGTID OG TIDLIG MIDDELALDER Delområde 1 er det nordligste delområdet på feltet. Skillet mellom Delområde 1 og -2 er satt umiddelbart nord for nordenden av Hus II som ligger lengst nord i Delområde 2. Området er flatt og ligger ca 217 moh. Undergrunnsforholda gjorde det problematisk å identifisere sikre forhistoriske strukturer, og erkjennbare nedgravinger krevde omfattende rensking for hånd, samt vanning og tildekking med presenninger for ikke å tørke ut og bli usynlige. I dette området blei det påvist og målt inn om lag 120 strukturer. I tillegg kommer noen titalls gjerdestolper på rekker, som ikke blei gitt S-nummer. De antatt forshistoriske strukturene fantes i visse konsentrasjoner, men ingen sikre forhistoriske nedgravinger blei funnet på det lille todelte området nærmest tunet lengst nord på sletta (se Fig. 7, 53 og 54). Blant strukturene er det både sikre og usikre stolpehull etter sannsynlige takbærende stolper i forhistoriske bygninger, i tillegg til kokegroper og mulige ildsteder, samt enkelte større groper med ukjente funksjoner. Den største konsentrasjonen av påviste strukturer finnes i den sørøstlige delen av Delområde 1. Her blei det funnet mulige spor etter tre ulike, mulige hus: Hus VI mulig treskipa langhus (folkevandringstid): Ca et dusin sikre og usikre stolpehull kan knyttes til dette mulige huset. De mange usikre stolpehulla gjør imidlertid tolkninga av dette huset usikker. Det holdes likevel som sannsynlig at S-57 (en rund, sterkt kullholdig og kokegrop-lignende struktur med diameter på ca 1,5 m) kan tolkes som et sentralt ildsted på husets midtakse. I så fall har trolig bygningen vært orientert om lag øst-vest. Det antas også at bygningen har vært treskipa. Få sikre stolpehull etter takbærende stolper blei erkjent, men muligens representerer de tett plasserte stolpene i den nordre rekka en mulig yttervegg. Midtskipsbredden er ikke mulig å anslå, men husets bredde mellom antatte yttervegger anslås til om lag 7 m. Videre antas det at bygningen ikke blei avdekka i sin fulle utstrekning, men at det mulige Hus VI har fortsatt utenfor det avdekka området både i øst og i vest. Lengden på Hus VI har derfor trolig vært minst ca 15 m. 19

S-57 er 14 C-datert til folkevandringstid (410-550 e.kr.), og det gås her ut fra at dette angir bygningens alder, dersom strukturens tolkning er riktig. Det blei ikke gjort funn som sikkert kan knyttes til bygningen, som kan gi ytterligere støtte til husets antatte alder. Det sannsynlige sentrale ildstedet S-57 gjør at det mulige Hus VI trolig har vært et bolighus. Fig. 8: Det mulige Hus VI sør i Delområde 1. S-57 kan ha vært et sentralt ildsted i bygningen, som er 14 C-datert til folkevandringstid (410-550 e.kr.). Ill.: R. Borvik/KHM. 20

Mulig Hus VII (yngre bronsealder): Kun tre-fire stolpehull er tolka som sikre og tilhørende det mulige, men høyst usikre Hus VII, ca 30 m nord for det mulige Hus VI som er beskrevet ovenfor. Ingen sikre grinder etter par av takbærende stolper påvist. Utforming, størrelse og konstruksjonsmessige detaljer er derfor helt uvisst, men det regnes som mest sannsynlig at bygningen har vært orientert NNØ-SSV. Det er også usikkert om bygningen har vært to- eller treskipa, men trolig blei kun deler av bygningen avdekka, mens resten (de vestlige delene) ligger under riksveien. Muligens kan et par kokegrop-lignende strukturer (S-6 og den doble S-10) knyttes til huset som mulige innendørs ildsteder. Ingen av disse er 14 C-datert. Kokegropa S-12 ligger ca 10 m øst for stolpehullet S-9, og har med sikkerhet ikke noen relasjon til huset, da S-12 er 14 C- datert til vikingtid (710-970 e.kr.). Mer om denne nedenfor. Blant stolpehulla i det mulige Hus VII er S-9. Stolpehullet er kalt A4 i registreringsrapporten. Fra A-AFKs registrering foreligger en 14 C-datering fra dette med resultat til sein yngre bronsealder (780-410 f.kr.). Stolpehullet var steinskodd og hadde bleike fyllmasser. Det er i første rekke dette stolpehullet som tolkninga av det mulig Hus VII bygger på. Det foreligger ingen funn som sikkert skal ses i forbindelse med Hus VII, men et flintfragment funnet i tilknytning til kokegropa S-1 kan tenkes å være samtidig med Hus VII. Fig. 9: Det mulige Hus VII i Delområde 1. Stolpehullet S-9 er etter A-AFKs registrering 14 C-datert til sein yngre bronsealder, 780-410 f.kr. S-12 er datert til vikingtid, og har dermed ikke noen relasjon til huset. Ill.: R. Borvik/KHM. 21

Det er stor usikkerhet knytta til bygningers alder basert på kun én eller få 14 C- dateringer fra fyllmasser i stolpehull (mer om dette seinere), men i mangel på annet beslutningsgrunnlag, og sammenholdt med andre 14 C-daterte strukturer i området (se nedenfor) holdes det som dannsynlig at S-9 har inngått i et hus fra yngre bronsealder. Mulig Hus XI (yngre bronsealder?): Dette mulige huset må regnes som like usikkert som det ovenfor beskrevne, mulige Hus VII. Det mulige Hus XI ligger vest for riksveien. Blant strukturene som likevel er tolka som tilhørende dette, er de to stolpehulla S-1052 og S-1048. Muligens skal også S-1049 og S-1051 (tolka som ildsteder) regnes som tilhørende huset. Imidlertid er ikke hele huset blitt avdekka i plan. Deler av bygningen antas å ha strukket seg innunder den ikke fjerna matjorda utenfor feltet i vest. Det antas at bygningen har vært NV-SØ-orientert. Både S-1052 og S-1048 (stolpehull) var kraftig utvaska i overflata, men S-1052 viste seg å være et relativt kraftig stolpehull i profil, med steinskoning og flat bunn ca 50 cm under overflata (se figur nedenfor). Blant fyllmassene i dette stolpehullet fantes leirklining med tydelige avtrykk etter kvister, muligens rester etter en leirklint yttervegg av flettverk fra et annet (eldre?) hus i samme område. Det er tatt inn trekullprøve fra S-1052, men denne er ikke 14 C-datert. Den kraftige utvaskinga kan tyde på høy alder, men det regnes som overveiende sannsynlig at et slikt stolpehull har inngått i en bygning, trolig som hull for en takbærende stolpe. Både fyllmasser, farge og konsistens minner mye om det ovennevnte stolpehullet S-9 i det mulige (samtidige?) Hus VII. Imidlertid er både lengde og bredde på Hus XI ukjente. Ingen gjenstandsfunn kan knyttes til bygningen. På samme måte som for Hus VII støttes tolkninga på øvrige funn og 14 C-daterte strukturer fra yngre bronsealder i Delområde 1. Dersom den foreslåtte alderen på det mulige Hus XI er riktig, er trolig den 14 C-daterte kokegropa S-1060 samtidig som Hus XI (se nedenfor). Fig. 10: Stolpehullet S-1052 fotografert i plan (t.v.) og profil. Profilbildet t.h. viser steinskoning og mulige rester av forkullet stolpe mot bunnen. Legg merke til de lyse, finsorterte og kompakte sandmassene i undergrunnen i Delområde 1. Foto: M. Derrick/KHM. 22

Fig. 11: Det mulige Hus XI sørvest i Delområde 1. Stolpehulla S-1048 og S-1052 regnes som sikre, trolig har også ildstedene S-1049 og/eller S-1051 inngått i huset. Alderen på bygningen er usikker, da det ikke foreligger noen 14 C-dateringer fra strukturene. Hus XI er i likhet med de andre to i Delområde 1 svært usikker. Ill.: R. Borvik/KHM. 23