Fylkesrådet i Nord-Trøndelag SAKSUTSKRIFT Uttalelse til åpen høring om Regional kreftplan Helse Midt-Norge 2011-2020 Saksgang Møtedato Saknr 1 Fylkesrådet i Nord-Trøndelag 29.05.2012 101/12 Arkivsak-dok. 12/06858-2 Saksbehandler Kyrre Kvistad Uttalelse til åpen høring om Regional kreftplan Helse Midt-Norge 2011-2020 Fylkesrådsleders innstilling til vedtak: Med de merknadene som kommer fram i saken gir fylkesrådet sin tilslutning til Regional kreftplan Helse Midt-Norge 2011-2020 Fylkesrådet vil understreke betydningen av å beholde og utnytte den kompetansen som finnes på lokalsykehusene i fylket Det må raskt legges en plan som sikrer tilstrekkelig rekruttering av nødvendig helsepersonell Fylkesrådet i Nord-Trøndelag har behandlet saken i møte 29.05.2012 sak 101/12 Protokoll: Innstillingen ble enstemmig vedtatt. Fylkesrådsleders vurdering Fylkesrådets politiske plattform fastslår at fylkesrådet skal arbeide for et best mulig behandlingstilbud innenfor spesialisthelsetjenesten for den nordtrønderske befolkning. I tillegg skal fylkesrådet arbeide for å opprettholde de to sykehusene i fylket. Fylkesrådet mener at det framlagte høringsforslaget til «Regional kreftplan Helse Midt-Norge 2011-2020» på noen områder vil bety en styrking av behandlingstilbudet innenfor diagnostisering, behandling og oppfølging av kreft for den nordtrønderske befolkning. Planen diskuterer grundig sentralisering-/desentraliseringsproblematikken knyttet til diagnostisering, behandling og oppfølging av kreft. Fylkesrådet er enig i at det i noen grad er nødvendig med sentralisering for å sikre tilstrekkelig faglig diagnostiserings- og behandlingskompetanse. 1
Fylkesrådet viser allikevel til at eksisterende fagteam på lokalsykehusene i Nord-Trøndelag besitter god kompetanse. For videre utvikling av våre lokalsykehus er det viktig at denne kompetansen fortsatt beholdes og utvikles. Ved at lokalsykehusenes i tillegg er tiltenkt et betydelig ansvar for det innledende diagnostiske arbeidet og en svært viktig rolle både for lindrende behandling og for kontroll og oppfølging, vil disse sykehusenes posisjon kunne opprettholdes. Fylkesrådet er videre opptatt av at det raskt må legges en plan som sikrer/sannsynliggjør tilstrekkelig rekruttering av nødvendig helsepersonell Steinkjer 22. mai 2012 Ingvild Kjerkol fylkesrådsleder (sign) 2
Saksutredning for fylkesrådet Sammendrag Forslag til ny regional kreftplan er lagt ut på en bred høring med høringsfrist 27. mai 2012. Etter høringsrunden skal planen legges fram for sluttbehandling i styret for Helse Midt-Norge RHF. Planen gir god dokumentasjon for at den er i samsvar med både nasjonale retningslinjer og Helse Midt-Norges RHF sin Strategi 2020. Planen er særlig detaljert og konkluderende om behandlingsformer for de enkelte kreftdiagnoser samt funksjonsdelingen mellom sykehusene. Videre gir planen har en framstilling av de oppgaver helsetjenesten vil møte i bekjempelsen av kreftsykdommer. Dokumentet inneholder også en grundig diskusjon av sentralisering/desentralisering innen diagnostisering og behandling av de ulike typer kreftsykdommer. Blant de større spørsmål som planen tar standpunkt til når det gjelder sentralisering/desentralisering er at: - diagnostisering i økende grad må sentraliseres selv om både bilder og prøver kan tas lokalt - behandling med cellegift (kemoterapi) skal kun gis ved kreftpoliklinikker/ kreftavdelinger med foreskreven kompetanse - lindrende behandling bør foregå så nært pasientens hjem som mulig, men med god nok faglighet - mesteparten av kreftkirurgien skal foregå ved St. Olavs Hospital, noe ved Ålesund sjukehus - stråleterapi utføres ved St. Olavs Hospital og Ålesund sjukehus, ikke ved andre sykehus - kontroll og oppfølging av pasienter i større grad kan overføres til lokalsykehus og til fastlegene For den kurative kreftbehandlingen oppsummerer planen med at slik behandling bør skje ved enheter som oppfyller gitte kvalitetskrav og med et tilstrekkelig volum av pasienter. Konsekvensen av dette kan bli en sterkere sentralisering av denne delen av kreftbehandlingen. Planen inneholder ikke forslag om bygningsmessige investeringer, men det påpekes behov for en fornyelse av dyrt utstyr ved St. Olavs Hospital og Ålesund sjukehus. Blant annet foreslås det anskaffelse av en PET-scanner til St. Olavs Hospital. På noen viktige områder nøyer planen seg med bare å påpeke at noe må gjøres. Dette gjelder blant annet de kritiske områdene rekruttering av helsepersonell og tidlig diagnostisering. Referanse for saken: Strategi 2020 - Helse Midt-Norge RHF Vedlegg: Regional kreftplan Helse Midt-Norge RHF 2011-2020 3
Saksframstilling Bakgrunn En faggruppe har laget forslag til ny regional kreftplan, og denne planen er nå ute til bred høring blant fagmiljøer, brukerorganisasjoner, ansatteorganisasjoner og befolkningen. Høringsfrist er 27. mai 2012. Den regionale kreftplanen skal beskrive hvordan kreftpasienter skal diagnostiseres, behandles og følges opp, fra den dagen mistanken om kreftsykdom oppstår, og til behandlingen avsluttes. Denne helhetlige beskrivelsen av et pasientforløp skal være så standardisert som mulig for å være effektivt, og så spesialtilpasset som nødvendig for å møte pasientens behov. I forløpet vil pasienten møte en rekke aktører: Fastlegen, lokalsykehuset, universitetssykehuset, distriktsmedisinske sentra, nasjonale tjenester og andre. Behandlingen skal være basert på ny kunnskap, og organisert på måter som er best mulig for pasienten. Kreftplanen skal beskrive hvordan alle leddene og behandlingene skal henge sammen og organiseres. Når høringsrunden er avsluttet skal planen tilslutt legges fram for behandling i styret for Helse Midt-Norge RHF. Saksframstilling/problemstillinger 2) Kreftbehandling i Norge Kreftbehandlingen i Norge var lenge sentralisert med de store Oslo-sykehusene som faglig ledende. I et land med underskudd på spesialisert helsepersonell og følbare begrensninger i internasjonal kjøpekraft var det dette som ga pasientene de beste og ofte de eneste overlevelsesmuligheter. Med satsingen på regionalisering av sykehusvesenet på 1970-tallet, muliggjort av økende velstand og bedre tilgang på helsepersonell, ble det bygget opp kreftavdelinger med bred kompetanse og moderne og kostbart utstyr ved regionsykehusene. Kreftavdelingen ved St. Olavs Hospital ble åpnet i 1982. Fra da av ble kreftpasienter i Midt- Norge rutinemessig henvist til denne avdelingen. Avdelingen har framstått som et godt eksempel på hvordan en fagavdeling ved et region- /universitetssykehus skal drives. Den har fra starten av lagt vekt både på selv å holde et høyt faglig nivå og på å styrke innholdet i den kreftbehandling som blir gitt ved de andre sykehusene i regionen og i primærhelsetjenesten. Det er arbeidet mye med å få til det beste behandlingsforløp lenge før dette ble tema for samhandlingsreformen. Avdelingen har samarbeidet godt med lokalsykehusene, kommunene og med andre universitetssykehus. Utgangspunktet for planen skulle derfor være det beste. 3) Kreftbehandling, et pasientperspektiv All kreft er livstruende, og jo mer truende dess lengre sykdommen har kommet. En pasient som er diagnostisert med kreft, stiller seg alltid følgende spørsmål: - Hva er beste behandling? - Får jeg den? - Kunne kreften vært oppdaget tidligere? - Kunne kreften vært unngått? - Hvilke sjanser har jeg for å overleve? 4
4) Om planen Noe overraskende inneholder planen bare planarbeidets organisering og gjennomføring. Det framgår ikke hvem som har skrevet planen, hvilket mandat forfatterne har hatt eller hvordan de er oppnevnt. Nå er ikke dette nødvendig for å lese og ta stilling til en tekst. Men det er vanlig i offentlig planarbeid at slike opplysninger gis. Som regel er det også en fordel, blant annet fordi meningsforskjeller mellom bidragsyterne da får en ryddigere behandling, for eksempel gjennom en begrunnet dissens fra et mindretall. Det er ikke så bra dersom vesentlige bidragsytere må erklære at de ikke kjenner seg igjen i planens tekst. Gjennomlesning gir et klart inntrykk av at planen er skrevet for å kunne tilby kreftpasienter den beste mulighet til å bli kurert, den beste mulighet til å leve lenge med en kreftsykdom dersom full helbredelse ikke er sannsynlig og den beste bistand dersom livsutsiktene ikke er så lange. Dette er utmerket, og akkurat det pasientene ønsker svar på i spørsmålene 1, 2 og 5 ovenfor. Planen omhandler også pasientspørsmålene 3 og 4, men her er diskusjonen mindre inngående. Dette skal kommenteres senere. Planen omhandler i tillegg de behov kreftpasienter har for bistand, støtte og rehabilitering utover den rene kreftbehandling. Det er ikke de første spørsmålene pasientene vanligvis stiller seg. Men erfaring viser at spørsmålene melder seg etter hvert, og at de er viktige nok. 5) Planens plass i nasjonal strategi Det er siden midten av 1990-tallet arbeidet mye for å utvikle en overordnet nasjonal strategi for norsk kreftbehandling. Det gis overbevisende dokumentasjon for at planen er i samsvar med nasjonale retningslinjer. 6) Planens plass i Helse Midt-Norges Strategi 2020 Det gis overbevisende dokumentasjon for at planen er i samsvar med Helse Midt-Norges RHF sin Strategi 2020. Det er jo også hva som er å forvente. Men det er da viktig å huske på at denne strategien blant annet er svar på tre begrensende utfordringer: i. spesialisthelsetjenesten vil få mindre vekst i bevilgningene i årene framover, ii. tilgangen på helsepersonell vil være mindre enn behovet, iii. kravene til faglig nivå og ressurser som grunnlag for den virksomhet som drives vil øke En hovedkonklusjon i Strategi 2020 er at disse tre utfordringer krever strukturelle endringer i spesialisthelsetjenesten som stort sett er sentraliserende, videre at disse endringer skal påbegynnes og gjennomføres før de tvinger seg fram på grunn av manglende midler eller dårlige resultater. 7) Hovedinntrykk av planen Planen er en plan for kreftbehandlingen i Helse Midt-Norge innenfor rammen av Strategi 2020. Den er særlig detaljert og konkluderende om behandlingsformer for de enkelte kreftdiagnoser samt funksjonsfordelingen mellom sykehusene. a. Om forekomst og behandling av kreft Planen har en utmerket framstilling av de oppgaver helsetjenesten vil møte i bekjempelsen av kreftsykdommer. Her skal nevnes at antallet krefttilfelle har steget med ca 30 % de siste ti år, og at stigningen de neste ti år ventes å bli tilsvarende. Behandlingsmulighetene forbedres stadig og overlevelsesprosenten stiger, men ny behandling kan ofte være svært ressurskrevende, det gjelder både tilgang til medisinsk ekspertise, apparatur og legemidler. b. Sentralisering og desentralisering 5
Innen medisinsk virksomhet vil det alltid være både sentraliserende og desentraliserende trender. Noen ganger er det riktig å sentralisere, noen ganger å desentralisere. Planen inneholder en grundig diskusjon av sentralisering/desentralisering innen diagnostisering og behandling av de ulike typer kreftsykdommer. Hovedargumenter for sentraliseringer er at det gir mulighet for å etablere faglig sterke behandlingsteam og at "øvelse gjør mester". Hovedgrunnen for desentralisering er som regel et behov for å ha kapasitet på flere forskjellige steder. Det kan være faglig uenighet om en virksomhet skal sentraliseres, desentraliseres eller bare være som den er. Men når spørsmålet skal avgjøres, må oppfatningen til kreftavdelingen ved St. Olavs Hospital telle sterkt. Dette er og vil være den faglig sterkeste avdelingen i regionen, og det er til denne avdelingen pasienten vil vende seg for å få svar på spørsmålene: "Hva er beste behandling?" og "Får jeg den?" Det er i lengden ikke mulig å drive behandling av livstruende sykdom i et regionalt helseforetak uten at foretaket in solidum kan forsikre pasienten om at pasienten får den beste behandling foretaket kan skaffe. Blant de større spørsmål som planen tar standpunkt til, nevnes - diagnostisering må i økende grad skje sentralt selv om både bilder og prøver kan tas lokalt, - behandling med cellegift (kemoterapi) skal kun gis ved kreftpoliklinikker/ kreftavdelinger med foreskreven kompetanse, - lindrende behandling bør foregå så nært pasientens hjem som mulig, men med god nok faglighet, - mesteparten av kreftkirurgien skal foregå ved St. Olavs Hospital, noe ved Ålesund sjukehus, - stråleterapi utføres ved St. Olavs Hospital og Ålesund sjukehus, ikke ved andre sykehus, - kontroll og oppfølging av pasienter kan i større grad overføres til lokalsykehus og til fastlegene Planen oppsummerer slik: "Kurativ behandling av kreft bør skje ved enheter som oppfyller gitte kvalitetskrav og har et tilstrekkelig volum av pasienter. Konsekvensen kan være en sentralisering av kurativ kreftbehandling. Innholdet i tilbudet skal til enhver tid være basert på de nasjonale retningslinjene utgitt av Helsedirektoratet for hver enkelt kreftdiagnose, fagområde og generelle organisatoriske føringer. Samlet vil dette gi befolkningen en "garanti" om at man får et likeverdig tilbud på høyt internasjonalt nivå." At mesteparten av kreftkirurgien skal foregå ved St. Olavs Hospital følger av et resonnement som starter med at moderne kreftbehandling i økende grad krever såkalte multidisiplinære team (MDT). Et slikt team består av kirurg, onkolog, bildediagnostiker, patolog og eventuelt annen spesialist, for eksempel lungelege eller hematolog. Planen konstater at det ikke er aktuelt å opprette organspesifikke MDT ved andre sykehus i Midt-Norge enn St. Olavs Hospital og Ålesund sjukehus. Derfor blir det der kreftkirurgien stort sett skal skje. c. Pasientforløp Det er et stort antall forskjellige kreftdiagnoser, alle med forskjellige standard behandling. Til dette kommer at all kreft også er individuell, og at enhver behandling må tilpasses den enkelte pasient. Planen beskriver hva som er standard behandling for de enkelte diagnoser, og foreslår at dette detaljeres ytterligere ved at det lages standard pasientforløp for å sikre den nødvendige progresjon og samhandling i behandlingen, det heter: "Basert på nasjonale retningslinjer og regionale forhold bør det utarbeides regionale pasientforløp for alle kreftdiagnoser, samt generelle forløp for palliasjon (lindrende 6
behandling), oppfølging etter kurativ behandling, herunder rehabilitering og diagnostikk, forebygging og behandling av seneffekter etter kurativ behandling." Pasienter som skal behandles på flere forskjellige steder i helsevesenet opplever dessverre noen ganger manglende samhandling. Spesielt for kreftpasienter vil unødig ventetid være både en alvorlig risiko og en mental belastning. Standardiserte pasientforløp skal sikre at unødvendig venting unngås, og er derfor en svært viktig del av en adekvat kreftbehandling. For kreftpasienters venting heter det i følge planen i nasjonale retningslinjer: "Minst 80 % av pasientene skal få hjelp innen følgende frister: - vurdering av henvisning: 5 virkedager fra mottatt henvisning - oppstart av utredning: 10 virkedager fra mottatt henvisning - oppstart av behandling: 20 virkedager fra mottatt henvisning De nasjonale faglige retningslinjer for kreft er delvis supplert med normerte forløpstider, og vil bli ytterligere videreutviklet i nær fremtid." d. Investeringer Planen inneholder ikke forslag om bygningsmessige investeringer. Derimot påpekes det behov for en fornyelse av dyrt utstyr ved St. Olavs Hospital og Ålesund sjukehus. Det foreslås at det anskaffes såkalt PET-scanner til St. Olavs Hospital. PET står for "Positron Emission Photography", og er en billeddannelse av indre organer ved hjelp av positronstråling. e. Forebygging Det mangler ennå en del på en komplett forståelse av hvorfor kreft oppstår. Mange årsaker til kreft er ukjente for oss, samtidig som mange årsaker er kjente. Endringer i livsstil og hensyntagen til påvirkninger fra miljøet kan i betydelig grad redusere risikoen for kreft. Det har i flere år vært opplyst om kjente sammenhenger, og planen foreslår en enda sterkere satsing på forebygging. Dette gjelder både forskning rundt årsakene til kreft og opplysning om helsefremmende livsstil. 8) Viktige områder hvor planen ikke går i dybden På noen viktige områder nøyer planen seg med å påpeke at noe må gjøres. Et par av disse områder vil være kritiske for at planen i det hele tatt lykkes, og skal omtales noe nærmere her. a. Rekruttering av helsepersonell Planen anbefaler at det straks utarbeides en plan for rekruttering av nødvendig personell. Dette er det lett å slutte seg til, men det er urovekkende hvis en slik plan ikke allerede finnes. Det tar mange år å utdanne legespesialister, og hvis ikke et tilfredsstillende rekrutteringsprogram allerede er på plass, så vil vi være langt henimot år 2020 før tiltak som iverksettes i dag har virkning. For en del spesialiteter, som for eksempel patologi, har det alltid vært, og er fortsatt mangel på spesialister. Særlig innen patologi er dette bekymringsfylt, for det er stort sett patologene som med sikkerhet kan sette en kreftdiagnose gjennom studium av vevsprøver. Patologenes konklusjoner er en av de forutsetninger hele den påfølgende behandling hviler på, og uten deres konklusjoner kommer behandlingen ikke i gang. Det er ikke akseptabelt at det i kreftbehandlingen er ventetid på patologisk vurdering av prøver. Men også all annen billeddiagnostikk krever spesialutdanning. Det gjelder så vel endoskopier som ulike former for røntgenbilder, MR-bilder og PET-bilder. Strålebehandling krever stråleterapeuter for å betjene apparaturen, og all større elektronisk apparatur krever teknisk driftspersonell. 7
Uten en tilfredsstillende dekning av velutdannet personale kan planen rett og slett ikke realiseres. Problemet med rekruttering blir ikke enklere av at ferdig utdannet personell kan søke seg til andre regioner, eller, som planen påpeker, få langt bedre tilbud i privat virksomhet, som så kan ta seg godt betalt av det offentlige. Det er neppe aktuelt eller særlig klokt å innføre langvarige bindinger til arbeidsforhold, men kortvarige bindinger, for eksempel opp til to år avtalt ved utdanningens begynnelse, kan være aktuelle. Det eneste effektive virkemiddel er imidlertid å utdanne flere fagfolk enn man umiddelbart ser for seg å kunne ansette selv. b. Tidlig diagnostisering Alle som får kreftdiagnose vil spørre seg om kreften kunne vært oppdaget tidligere. Når en skal prøve å besvare et slikt spørsmål, er det to hovedtilfeller å skille mellom. Det første er når pasienten ikke har hatt noen indikasjoner på forhånd. Kreften må i tilfelle oppdages gjennom rutinemessige kontroller. Det er lettere sagt enn gjort. For selv om noen undersøkelser kan standardiseres, så må man stort sett vite hva man leter etter dersom man skal finne noe. Å undersøke hele befolkningen for all tenkelig sykdom en gang i året, er ikke gjennomførbart. For noen kreftformer foretas det screening av store befolkningsgrupper, mammografi for kvinner over 50 år er et eksempel på dette. Screening fører til tilfelle av tidlig oppdagelse. Men det ser allikevel ut som det mest effektive er å lære opp menneskene til å foreta en første, enkel undersøkelse selv, og så søke lege hvis det er mistenkelige symptomer. Det andre tilfelle er når helsevesenet overser eller misforstår mistenkelige symptomer hos pasienten, ikke tar de prøver man burde ta eller ikke tolker prøveresultatene riktig. Det skjer dessverre noen ganger, og det kan en ikke overse når en lager behandlingsregimer. Planen er forsiktig med å omtale dette som et problem. Men planen inneholder en målsetting om en større grad av sentralisering av diagnostikken, og en målsetting om større kunnskapsoverføring til lokalsykehus og primærhelsetjeneste. Formuleringene tyder på at planens forfattere er klar over problemet og vil prøve å forbedre ytelsene. Konklusjon/oppsummering Med de merknader som framgår av ovenstående anbefales at Nord-Trøndelag fylkeskommune gir sin tilslutning til planen. ----- RETT UTSKRIFT DATO 29.mai.2012 8