Vedlegg: Retningslinjer for byggegrenser og avkjørsler Innledning Fylkestinget vedtok i møte den 19. juni 2012 (FT-sak 53/12) den foreslåtte inndeling av fylkesvegene i funksjonsklasser. Dette vil være et viktig grunnlag for en videre utvikling av en vegnettsplan for fylkesvegene. Arbeidet med inndeling av vegnettet i funksjonsklasser var første trinn i det hovedprosjektet med tre delprosjekt som ble beskrevet av fylkesutvalget i møte den 5. april 2011 slik: a) Kriterier for klasseinndeling b) Retningslinjer for byggegrenser og avkjørsler c) Drifts- og vedlikeholdsansvar for sykkel- og gangveger og veglys langs fylkesvegene. Gjennom arbeid i en gruppe med deltakere fra Statens vegvesen, Oppland fylkeskommune og en representant fra Kommunenes sentralforbund er det nå utarbeidet et forslag til retningslinjer for byggegrenser og avkjørsler for fylkesvegene i Oppland. Arbeidsgruppen har bestått av personer med ulik faglig bakgrunn. Ut fra de mange likhetstrekk som er mellom fylkene Hedmark og Oppland har det vært kontakt med Hedmark gjennom tilsvarende arbeid som er gjennomført der. Byggegrenser Grunnlag Byggegrensen beskriver en fastsatt minsteavstand fra offentlig veg for tillatt bebyggelse. Byggegrensen kan være den generelle avstanden som framgår av vegloven eller særskilt byggegrense bestemt i reguleringsplan. Byggegrensebestemmelsene regulerer utøvelsen av eiendomsråderetten, men fratar ikke grunneieren eiendomsretten. Lovgrunnlaget for behandling av byggegrensesaker er nedfelt i vegloven, plan- og bygningsloven og forvaltningsloven. Byggverk ved offentlig veg kan ikke uten særskilt tillatelse plasseres innenfor byggegrenser som er fastsatt i eller med hjemmel i vegloven. Etter veglovens 30 er det regionvegkontoret som for riks- og fylkesveger har myndighet til å treffe vedtak i saker som ikke omfattes av regulert område. For områder som har godkjent reguleringsplan er det kommunen som er planmyndighet etter bestemmelser i plan- og bygningsloven. Eventuelle avvik fra fastsatt byggegrense kan kommunen gjøre på grunnlag av uttalelse fra regionvegkontoret. Side 1
I forbindelse med forvaltningsreformen har Stortinget vedtatt endringer i vegloven som innebærer at byggegrensa langs det gamle fylkesvegnettet er utvidet fra 15 til 50 meter etter 1. januar 2010. Fylkeskommunene har anledning til å fastsette mindre avstand for særskilt angitt del av vegnettet. For gang- og sykkelveger er byggegrensen 15 m. 20. april 2010 vedtok fylkestinget en generell byggegrense på 15 meter for det som var fylkesveger før 1. januar 2010, og 50 meter for det som var øvrige riksveger før 2010, nå fylkesveger. Forvaltningsloven gjelder ved forvaltningsavgjørelser etter vegloven. Klage på vedtak etter vegloven behandles for riksveg av Vegdirektoratet og for fylkesveg av fylkeskommunen. Generelt Sentrale dokument for vegvesenets arbeid innenfor saksområdet byggegrenser er foruten vegloven og plan- og bygningsloven Vegdirektoratets NA-rundskriv nr. 98/20, «Retningslinjer for vegkontorenes behandling av byggegrensesaker». Hovedhensikten med retningslinjene er å danne grunnlag for en mest mulig enhetlig håndheving av byggegrensebestemmelsene. Retningslinjene omtaler de mange hensyn som skal vurderes fra både søkers og vegholders side, og ved en avveining av de forskjellige interesser i hver sak stilles det strenge krav til saklighet, rimelighet og likebehandling i saksbehandlingen. Fra NA-Rundskriv nr. 98/20 gjengis: «Av vegloven 29 framgår at hvis ikke annet er fastlagt i reguleringsplan eller ved særskilt vedtak, skal det langs riksveg være en byggegrense på 50 meter fra kjørebanens midtlinje, og langs gang- og sykkelveg 15 meter fra gang- og sykkelvegens midtlinje. I kryss skal byggegrensen være slik det er nevnt i vegloven 29 fjerde ledd. Vegloven 30 beskriver hvilke byggverk, opplag og større innretninger som omfattes av byggegrense fastsatt etter 29. Hovedprinsippet er at alle byggverk og innretninger, grunnfestede eller løse, midlertidig hensatt eller permanente, må ha særskilt løyve før de kan plasseres i området innenfor byggegrensen. 30 tredje ledd gir vegkontoret hjemmel til å avgjøre spørsmål om dispensasjon etter søknad. Endringer i en bygnings eller innretnings utforming krever etter vegloven 34 særskilt tillatelse dersom endringene bringer bygningen eller innretningen mer i strid med byggegrensen enn den var i utgangspunktet, f.eks. tilbygg. 34 inneholder også forbud mot bruksendring av bygning eller innretning innenfor byggegrense uten særskilt tillatelse. 34 annet ledd gir vegkontoret hjemmel til å avgjøre spørsmål om dispensasjon etter søknad.» I dagens situasjon gjelder dette rundskrivet bare riksveger. Statens vegvesen anbefaler at samme grunnlag benyttes på både riks- og fylkesveger. Side 2
Formålet med byggegrenser Etter vegloven 29 første ledd siste punktum, skal byggegrensene... ta vare på dei krava som ein må ha til vegsystemet og til trafikken og til miljøet på eigedom som grenser opp til vegen og medverke til å ta vare på miljøomsyn og andre samfunnsomsyn. Dette innebærer at byggegrensene særlig skal ivareta følgende hensyn: trafikksikkerheten vegvedlikeholdet og driften av vegen arealbehovet ved utbedring av vegen miljøet langs vegen. Trafikksikkerhet Trafikksikkerhet omhandler mange forskjellige forhold ved vegen. Blant annet kan siktforholdene forringes ved plassering av bygninger mv. innenfor byggegrensen. Slike forhold er det byggegrensebestemmelsenes hensikt å forhindre. Enkelte byggverk og innretninger vil på grunn av sin utforming eller virksomhet omkring, virke som blikkfang for trafikantene og trekke oppmerksomheten bort fra vegen og trafikken. Det gis ikke anledning til at vegen skal inngå som manøvreringsareal for tilliggende virksomhet. Bygg eller innretning må ikke plasseres slik at det innbyr til barns lek på vegen. Bygg og innretninger må plasseres med tanke på å redusere risiko for påkjørsel ved utforkjøring. I enkelte saker forutsettes det bygging uten at det er kjørbar atkomst. Dette kan forekomme i naustsaker, der en tar sikte på å la bilen stå på eller ved vegen. I mange tilfeller vil dette skape en uakseptabel trafikksituasjon. Forretninger, bensinstasjoner, forsamlingshus mv. er særpreget av stor aktivitet i området rundt bygningene. Ofte ligger slike bygg nær vegen. Nybygg av denne kategori bør først og fremst vurderes i forhold til avkjørselsspørsmålet der bevegelsesmønster for kjørende og gående er tema. Vegvedlikeholdet og driften av vegen Byggverk eller innretning tett innpå vegen kan hindre rasjonell brøyting og snøopplag og være til klar ulempe for den daglige driften av vegnettet. Side 3
Vinduer vendt mot vegen så nær at snøplog eller fres kaster snø mot dem, vil være til ulempe for både huseier og brøytemannskapet. Farten vil settes ned for å unngå skade og brøytingen kan bli mindre rasjonell. Arealbehovet ved vegtiltak I forarbeidene til vegloven er det gitt uttrykk for at hensynet til utbygging av vegene er en viktig begrunnelse for byggegrensebestemmelsene. Utbygging av vegene kan eksempelvis dreie seg om utretting av kurver, vegutvidelser, mindre vegomlegginger, gang- og sykkelveger, støyvoller og støyskjermer. Forbedringstiltak på vegnettet er som følge av økt transportbehov og strengere sikkerhetskrav en del av den påregnelige samfunnsutviklingen. Arealbehovet for slike tiltak skal ivaretas av byggegrensebestemmelsene. Miljøet langs vegen Miljøet på eiendommene som grenser til vegen skal ivaretas. Dette gjelder støy og luftforurensing. For støy gjelder grenseverdier som ikke skal overskrides, nevnt i retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging (T-1442). I veiledning til forskrift om luftkvalitet er det gitt grenseverdier og øvrige forhold som utløser plikter. Praksis ved behandling av byggesaker Interesseavveining Når søkers interesser i å få dispensasjon, veg- og trafikkinteressene og miljøforholdene på stedet er klarlagt, må interessene veies mot hverandre. Ved denne interesseavveiningen er det strenge krav til saklighet, rimelighet og likebehandling. Som ledd i klarleggingen av forholdene bør det, så fremt ikke søknaden kan innvilges uten videre, være foretatt befaring. Søkeren bør varsles om slik befaring og få anledning til å delta for å forklare på stedet hvordan vedkommende tenker seg byggingen m.v. gjennomført. Når vegkontoret avslår en søknad, skal det i avslaget klart opplyses om hvilke vurderinger avslaget grunner seg på. Eventuelle alternative godkjennbare løsninger bør nevnes, jf. forvaltningsloven 24 og 25. Selv om det ikke er mulig eller ønskelig å fastsette bindende regler for den skjønnsutøvelse som må finne sted ved interesseavveiningen i hver enkelt sak, er det visse allmenngyldige hovedprinsipper som bør følges: Side 4
Nybygg Saker etter 30 i vegloven vil i utgangspunktet være gjenstand for en åpen interesseavveining hvor veginteressenes tyngde i forhold til søkerens generelt vil avta med økende avstand fra riksvegen. Ofte vil sakene også være avkjørselssak, og vurderingene må skje etter de to regel-verkene samtidig. Garasjesakene er ofte litt spesielle. De omfatter vanligvis ikke avkjørselsforhold, men løsningene vil kunne påvirke kjøremønsteret i og i tilknytning til avkjørselen. I tillegg er søkers interesse som oftest klar, på grunn av at garasjen bygger videre på et etablert forhold. Dersom den omsøkte løsning er uakseptabel bør vegkontoret i disse tilfellene være aktiv i vurderingen av om andre løsninger enn den omsøkte kan aksepteres. Garasjer bør forøvrig vurderes noe mer liberalt i forhold til vegens arealbehov, enn større bygg ut fra lavere verdi og tilknytningen til eksisterende forhold. Vurdering av byggegrensene Ved endring i vegloven i 1996 ble byggegrenseavstanden økt fra 30 til 50 for riksveger og fra 12,5 til 15 m for fylkesveger og kommunale veger. Endringen må ses i lys av samfunnets økte transportbehov og høyere standardkrav til framkommelighet og sikkerhet på vegnettet. Behovet og begrunnelsen for byggegrenser er omtalt ovenfor, og dette behovet øker i takt med økt vegtransport. Følgende byggegrenser foreslås: Funksjonsklasse Byggegrense Andel av vegnettet i % (omtrentlige tall)* A Nasjonal hovedveg 50 m 19,5 B Regional hovedveg 50 m 12,5 C Lokal hovedveg 30 m 13,5 D Lokal samleveg 20 m 30,5 E - Lokal atkomstveg 20 m 24 *På grunn av endringer i vegdatabasen er det avvik i km-oppgavene. I store trekk representerer forslaget en større differensiering og en bedre tilpassing til situasjonen på de respektive vegruter. Resultatet av de foreslåtte byggegrensene er at 32,5 % av vegnettet vil få uendret byggegrense. 13,5 % vil få redusert byggegrense med 20 meter, og 54,5 % vil få økt byggegrense med 5 meter. På de viktigste vegene er det et klart behov for å beholde gjeldende byggegrense på 50 m. Dette gjelder funksjonsklassene A og B. Disse utgjør om lag en tredjedel av vegnettet i Oppland. Side 5
For funksjonsklasse C går vi inn for etablering av ny byggegrense på 30 m. Dette er i all hovedsak gammel riksveg som i dag har en byggegrense på 50 meter. I store trekk vil dette samsvare tilfredsstillende med både funksjon og utbyggingsbehov for disse vegene. Funksjonsklassene D og E er lokale samle- og atkomstveger som stort sett har moderat trafikkbelastning og trafikkmessig betydning. Det er likevel et klart utbyggingsbehov for flere av disse vegene, og erfaring viser at 15 m byggegrense i mange tilfelle er for liten avstand. Byggegrensen bør derfor økes til 20 m. Særlig i hellende terreng er nærhet til bygninger langs vegen et stort problem ved gjennomføring av vegutbyggingstiltak. Byggegrense på 15 meter kan i mange tilfeller utelukke framtidige planer for bygging av gang-/sykkel veg. En økning av byggegrensen fra 15 til 20 m vil bety flere søknader og større behov for dispensasjoner. På de sekundære vegene vil det være behov for å praktisere en relativt liberal linje når det gjelder å imøtekomme behovet for dispensasjoner. Avkjørsler Grunnlag Med avkjørsel forstås vanligvis enhver tilknytning mellom privat eiendom og offentlig veg. Som avkjørsel regnes også rene fotgjengertilknytninger. I hovedsak er avkjørselen begrenset til området mellom vegkant og tilstøtende terreng. Den resterende tilkomstvegen er ikke en del av avkjørselen. Lovhjemmel for behandling av avkjørselssaker er vegloven, plan- og bygningsloven og forvaltningsloven. Avkjørsel fra offentlig veg kan i samsvar med vegloven ikke bygges uten tillatelse eller nyttes uten tillatelse eller annen særskilt hjemmel. Etter veglovens 40 43 er det regionvegkontoret som har myndighet til å treffe vedtak i saker som ikke omfattes av regulert område. For områder som har godkjent reguleringsplan er det kommunen som er planmyndighet etter bestemmelser i plan- og bygningsloven. Eventuelle endringer kan gjøres på grunnlag av uttalelse fra regionvegkontoret. Forvaltningsloven gjelder ved forvaltningsavgjørelser etter vegloven. Klage på vedtak etter vegloven behandles for riksveg av fylkesmannen og for fylkesveg av fylkeskommunen. Generelt Sentrale dokument for vegvesenets arbeid innenfor saksområdet avkjørsler er Håndbok 262 «Retningslinjer for behandling av avkjørselssaker» og Håndbok 017 «Veg- og gateutforming». I tillegg har Samferdselsdepartementet ved egen forskrift fastsatt «Retningslinjer for behandling av avkjørselssaker for riksveg» sist endret 20. februar 2003 nr. 193. I forskriftens omtale av vegen og trafikken heter det blant annet: Side 6
«Ved vurdering av avkjørslesaker skal det leggjast stor vekt på trafikktryggleiken. Andre viktige omsyn kan vere vegen sin transportfunksjon og det som har å gjere med vedlikehald av vegen. Både av omsyn til trafikktryggleiken og den transportfunksjon vegen skal ha, er det v ed planlegging og utbygging i nokon mon lagt til grunn føresetnader om vegtype, til dømes avkjørslefri eller avkjørsleregulert veg. Slike føresetnader skal leggjast til grunn ved behandling av avkjørslesaker. Avkjørslesituasjonen har klar innverknad på trafikkmønsteret og aktivitetsnivået langs vegen, både i form av ferdsle inn og ut av avkjørsler og den lokaltrafikken som følgjer med (bilar, jordbruksreiskap, syklistar og fotgjengarar). Dette har igjen innverknad på risikoen for ulykker. Ein sterkt trafikkert veg med mange avkjørsler inneber stor risiko for ulykker. Særleg farleg er det når fotgjengarane, og då mest typisk skolebarn, må bruke same vegen som den motoriserte ferdsla. Det vil såleis vere eit anna grunnlag for å vurdere ei avkjørslesak ved ein sterkt trafikkert gjennomgangsveg enn ved ein veg med mindre og lokalprega trafikk. Konflikten mellom omsynet til trafikktryggleiken og søkjaren sine interesser vil vere mindre i det siste tilfellet, og vil gi grunnlag for ei meir liberal haldning. På vegar med stor trafikk, særleg gjennomgangstrafikk og stor fart, må ein av omsyn til trafikktryggleiken vurdere avkjørslesøknadene vesentleg strengare». Statens vegvesen anbefaler at samme grunnlag benyttes på både riks- og fylkesveger. Generell planlegging Behovet for avkjørsler fra offentlig veg har sammenheng med arealbruken langs vegen. Ved behandling av avkjørselssaker skal målet være å sikre et mønster for tilknytninger til vegen som kan aksepteres ut fra hensynet til vegen og trafikken på denne. Samtidig skal det tas hensyn til interesser og ønsker som er knyttet til utnytting av områdene langs vegen. Mens hensynet til vegen og trafikken således vil kunne tale mot å gi avkjørselstillatelse, kan andre overordna samfunnsmål og private interesser tale for at tillatelse bør gis. En grundig avveining av de forskjellige interesser i saken er derfor en sentral del av saksbehandlingen som skal sikre en saklig og objektiv vurdering i den enkelte sak. Trafikksikkerhet ulykkesrisiko Trafikkulykkene er et samfunnsproblem med svært sammensatte årsaksmekanismer. Når det gjelder utforming av vegsystemet er håndteringen av avkjørsler en av flere sentrale parametere som har stor innvirkning på trafikksikkerhetssituasjonen. For å sikre både god framkommelighet og høy trafikksikkerhet utformes de viktigste vegene uten direkte avkjørsler. På mer sekundære veger tillates direkte avkjørsler i større og mindre grad. Våre vanlige to-felts veger har et risikonivå som ligger 3-5 ganger høyere enn nivået på de beste vegene. I tettbygde strøk har vanligvis vegene flere direkte avkjørsler, og dette gir et ekstra høyt risikonivå. Side 7
Generelt øker ulykkesrisikoen sterkt med økende tetthet av avkjørsler fra vegen. Spesielt personskadeulykkene øker med flere avkjørsler. Avkjørselsrelaterte ulykker kjennetegnes ved at alvorlighetsgraden er høy og at myke trafikanter er overrepresentert i ulykkene. Arealbruken langs vegen er et sentralt tema når det gjelder trafikksikkerhet. Der det etableres trafikkskapende virksomhet som må knyttes til vegen med direkte avkjørsler er dette en klar negativ faktor sikkerhetsmessig. Særlig bekymring er knyttet til boligetableringer inntil trafikkerte veger der også myke trafikanter og særlig barn utsettes for risiko ved å ferdes på vegen. For å reparere sikkerhetstilstanden ved slike situasjoner er det ikke tilstrekkelig å gjennomføre en enkel avkjørselssanering, og en fullgod løsning vil ofte kreve store investeringer til f. eks. vegomlegging. Rammeplan for behandling av avkjørsler fra fylkesveger Gjeldende rammeplan for avkjørsler tok sikte på å fastlegge føringer for behandlingen av avkjørselssaker. Planen ble utarbeidet i forståelse med kommunene, og i stor grad er nå disse føringene innbakt i kommuneplanene. Hovedhensikten med rammeplanen var å sikre et felles grunnlag for enhetlig saksbehandling og god forståelse for viktigheten av helhetlige vurderinger som gjelder avveiningen mellom trafikksikkerhet og transportfunksjon på den ene siden og lokale ønsker om arealbruk og atkomstspørsmål på den andre. Sentralt i rammeplanen er inndelingen av vegnettet i fire holdningsklasser, der hovedretningslinjer for saksbehandlingen innenfor de respektive holdningsklassene er fastlagt. Et viktig mål med rammeplanen har i lang tid vært å lede ny spredt boligbygging til egnede områder der sikkerhetsmessige hensyn kan imøtekommes på en tilfredsstillende måte. Rammeplanen legger opp til en differensiert holdning til behandling av avkjørselsspørsmål, der viktige veger undergis en streng vurdering, og at det på sekundære veger er en noe mykere praksis. Praksis ved behandling av avkjørselssaker Generelt skal det legges opp til en streng og konsekvent, men nyansert behandling av avkjørselsspørsmål I Oppland har rammeplanen vært et sentralt styringsdokument for behandlingen av avkjørselssaker siden utarbeidelsen i 1985. Forutsetningene i rammeplanen skal i hovedsak være innarbeidet i kommuneplanen for den respektive kommune. Side 8
Statens vegvesen skal ut fra sitt forvaltningsmessige ansvar i første rekke vurdere de veg- og trafikkmessige forholdene som berøres i en avkjørselssak. Hensynet til trafikksikkerhet og framkommelighet står helt sentralt, men også hensynet til miljøforhold inngår som et moment i en helhetsvurdering av en søknad. Fra Samferdselsdepartementets «Forskrift om retningslinjer for behandling av avkjørselsaker for riksveg» heter det: «Behovet for avkjørsler til offentleg veg har samanheng med arealutnyttinga langs vegen. Ved behandling av avkjørslesaker skal målet vere å sikre eit tilkomstmønster til vegen som kan aksepterast ut frå omsynet til vegen og ferdsla på denne, jfr. pkt. 2 i retningslinene her. Samtidig skal det takast omsyn til interesser og ønske som er knytte til utnytting av områda langs vegen, jfr. pkt. 3 i retningslinene her. Medan omsynet til vegen og ferdsla såleis vil kunne tale mot å gi avkjørsleløyve, kan andre overordna samfunnsmål og private interesser tale for at løyve bør gjevast. Dersom eit avkjørsleløyve ikkje vil kome i strid med omsyn som gjeld vegen og ferdsla, herunder først og fremst trafikktryggleik og vegen sin transportfunksjon, skal løyve gjevast. Løyve til avkjørsle kan ikkje nektast på anna grunnlag enn det som har å gjere med desse omsyna. Er det ut frå omsynet til vegen og ferdsla uakseptabelt å gi løyve til avkjørsle, skal søknaden avslåast. Mellom desse ja- og nei-tilfelle som markerer ytterpunkta på vurderingsskalaen, ligg dei vanskelege sakene der utfallet vil vere avhengig av ei vurdering der omsynet til vegen og ferdsla blir vege opp mot det som talar for å imøtekome søknaden. Denne avveginga skal, innanfor dei rammene som følgjer av retningslinene her, gjerast på bakgrunn av den konkrete situasjonen i kvart tilfelle, likevel slik at enkeltsøknader ikkje blir sett isolert. Avgjerda skal skje etter ei heilskapsvurdering der vegstrekning og område blir sett i samanheng. Om utfallet av behandlinga blir at ein avkjørslesøknad ikkje kan imøtekomast i den forma han ligg føre, skal alternative løysingar vurderast, jfr. pkt. 4.3 i retningslinene». Forslag til retningslinjer for byggegrenser og avkjørsler på fylkesveger i Oppland Oppland fylkeskommune er klageinstans ved ankebehandling av enkeltvedtak i avkjørselssaker og byggegrensesaker på fylkesveger i samsvar med gjeldende lovverk. For å sikre et enhetlig grunnlag og god kvalitet på all saksbehandling og dessuten oppnå en harmonisering mellom fylker og mellom riks- og fylkesveger innenfor saksområdene foreslås at Håndbok 017 «Veg- og gateplanlegging», Håndbok 262 «Retningslinjer for behandling av avkjørselssaker» og dessuten Vegdirektoratets NA-Rundskriv nr. 98/20 «Retningslinjer for vegkontorenes behandling av byggegrensesaker» også skal gjelde for fylkesvegene i Oppland. Side 9
Videre foreslås, med utgangspunkt i den vedtatte vegnettsplanen der fylkesvegnettet er inndelt i funksjonsklasser, vedtatt følgende retningslinjer for behandling av avkjørsels- og byggegrensesaker for de respektive funksjonsklasser: Funksjonsklasse Holdningsklasse avkjørsler Byggegrense A Nasjonal hovedveg I Meget streng holdning 50 m B Regional hovedveg II Streng holdning 50 m C Lokal hovedveg II Streng holdning 30 m D Lokal samleveg III Mindre streng holdning 20 m E Lokal atkomstveg IV Lite streng holdning 20 m Det vedtas følgende «Direktiv for behandling av avkjørselssaker på fylkesvegene i Oppland»: I Meget streng holdning a) Vegene skal i prinsippet være avkjørselsfrie. Dette gjelder også for driftsavkjørsler. b) Gardsbruks hovedavkjørsel bør kunne tillates når den fyller de tekniske krav. For veger hvor det er særskilt vedtak om avkjørselsfri veg kan slik tillatelse ikke gis. c) Driftsavkjørsler kan i særlige tilfeller tillates fra avkjørselsfri veg. d) Nye avkjørsler og utvidet bruk av eksisterende avkjørsler utenom primærnæring som er bundet til arealene tillates kun etter stadfestet reguleringsplan eller godkjent detaljplan etter vegloven. II Streng holdning a) Antall avkjørsler til vegene må være meget begrenset. Dette gjelder også for driftsavkjørsler. b) Gardsbruks hovedavkjørsel bør likevel kunne tillates når den oppfyller de tekniske krav. c) Nye boligavkjørsler bør ikke tillates uten at det foreligger stadfestet reguleringsplan eller godkjent detaljplan etter vegloven som godkjenner slik løsning. Valg av avkjørselssted må vurderes med tanke på framtidig utviklingsmulighet. d) Tillatelse til utvidet bruk av boligavkjørsel til boligformål bør begrenses. Det bør være et visst antall brukere av avkjørselen fra før. III Mindre streng holdning a) Antall direkte avkjørsler til vegene må være begrenset. Dette gjelder også for driftsavkjørsler. Side 10
b) Nye boligavkjørsler bør begrenses. Valg av avkjørselssted må vurderes med tanke på framtidig utviklingsmulighet. c) Tillatelse til utvidet bruk av boligavkjørsel til boligformål bør normalt gis. IV Lite streng holdning a) Tillatelse til ny avkjørsel kan normalt gis under forutsetning av at tekniske krav til avkjørselsutformingen oppfylles. Hvor forholdene ligger til rette kan adkomst henvises til nærliggende eksisterende avkjørsel. Side 11