Tanaquil Enzensberger KULTURLANDSKAP PÅ SAKRISØYNA, HYLLESTAD KOMMUNE I SOGN OG FJORDANE BIOLOGISKE VERDIER OG SKJØTSEL

Tanaquil Enzensberger KULTURLANDSKAP PÅ SAKRISØYNA, HYLLESTAD KOMMUNE I SOGN OG FJORDANE BIOLOGISKE VERDIER OG SKJØTSEL Rapport VTE 1-2010

Rapport VTE 1-2010 Utfører Vegetasjonsrådgiver Tanaquil Enzensberger Finansiering Fylkesmannen i Sogn og Kontaktperson Tanaquil Enzensberger 2975 Vang Kontaktperson for oppdragsgiver Johannes Anonby ISBN 978-82-997928-4-6 Dato Januar 2010 Fjordane, Miljøvernavdelinga Referanse Tanaquil Enzensberger Kulturlandskap på Sakrisøyna, Hyllestad kommune i Sogn og Fjordane. Biologiske verdier og skjøtsel Rapport VTE 1-2010 Referat På oppdrag av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane er det utført en undersøkelse av kulturlandskapet på Sakrisøyna, Hyllestad kommune, Sogn og Fjordane. Det er gjort feltarbeid med registreringer av karplanter og sopp og foretatt naturtyperegistreringer på hovedøya Hatløyna. Av særlig interesse var forekomst av intakt kystlynghei og rike funn av beitemarkssopp i naturbeitemark, som plasserer lokaliteten som prioritert naturtype. På grunnlag av undersøkelsene er det gitt anbefalinger for restaurerings- og skjøtselstiltak som kan ivareta de biologiske verdiene som er knyttet til stedet som kulturlandskap. Den nest største øya Luten er plantet til med fremmede bartrær. På grunnlag av feltbesøket gis råd om hvordan disse bør fjernes og hvordan landskap og vegetasjon ved hjelp av skjøtselstiltak kan restaureres. Mindre holmer og skjær i øygruppa Sakrisøyna er ikke blitt besøkt, men det framheves at Sakrisøyna er et helhetlig kulturlandskap som representerer lyngheidrift. Emneord Kystlynghei Naturbeitemark Beitemarkssopp Skjøtsel Restaurering Foto forsiden, fortløpende fra øverst til venstre: Feltarbeid på Hatløyna. Foto J. Sparstad Mønjevokssopp, en ganske alminnelig beitemarkssopp Fiolett greinkøllesopp er sjelden og rødlista Deler av grasmarkområdet på Hatløyna har mye berg i dagen Klokkelyng og røsslyng i lyngheia påhatløyna Skarv på ett av småskjærene Foto for øvrig, hvis ikke annet er nevnt: T. Enzensberger

INNHOLD BAKGRUNN OG FORMÅL 2 OM SAKRISØYNA 2 Beliggenhet, eierforhold og vernestatus 2 Naturgrunnlag 3 Brukshistorie 3 Kunnskap om biologiske verdier 3 FUNN Karplanter og sopp på 4 na Markslag på Hatløyna 6 Grasmarksområdene på Hatløyna 6 Kystlyngheia på Hatløyna 7 Hevdstilstand på Hatløyna 7 Luten 8 Andre holmer og skjær 9 DRØFTING AV FUNN Hvor sikre er funnene? 9 Beitemarkssopp-levende kulturminner 9 Klassisk fordeling innmark-utmark 10 Effekt av gardsnedleggelse og driftsopphold 10 Vegetasjon på Luten 11 Verdi som naturtype 11 ANBEFALINGER FOR SKJØTSEL Beiting 12 Lyngbrann 12 Rydding av trær og busker 12 Felling av trær på Luten 13 Hogstavfall 14 Unngå gjødsling! 14 Vegetasjonsrestaurering på Luten 14 Tekniske kulturminner 15 Holmer og skjær 15 FRAMTIDIG OPPFØLGING 15 KILDER Informanter 16 Litteratur 16 Internett 17 VEDLEGG: Naturtypebeskrivelse for Sakrisøyna 18 1

BAKGRUNN OG FORMÅL Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Miljøavdelinga har bestilt denne rapporten om Sakrisøy naturreservat i Hyllestad kommune, Sogn og Fjordane. Rapporten skulle særlig behandle disse tema: beitemarksopp eventuell naturtyperegistrering etter Handbok 13 skjøtsel av beitemarksopp-lokaliteter skjøtsel av eventuelle andre verdifulle lokaliteter effekten av skogrydding på Sakrisøy fjerning av innførte bartreslag på Luten og reetablering av vegetasjon i samsvar med verneformål forekomst og tegn til spredning av andre fremmede arter med eventuelle tiltak. I tillegg var det ønskelig at kunnskap om biologiske verdier på Sakrisøyna skulle framstilles på en slik måte at de kunne komme til nytte for lokale initiativer, som pågående verdiskapingsprosjekt Kystarven. Tanaquil Enzensberger gjennomførte feltbesøk på Sakrisøyna senhøstes 2009. Inntrykk fra besøket og informasjon fra ulike kilder er i januar 2010 ført sammen til denne rapporten. OM SAKRISØYNA Beliggenhet, eierforhold og vernestatus Sakrisøyna er en gruppe av omkring 25 holmer og skjær som ligger utenfor Åfjordens utløp, omkring én km fra fastlandet (Skiveneset) i Hyllestad kommune, Sogn og Fjordane. Sakrisøyna. Kart fra Gårdskart (Internett) Den største øya er på kart ofte omtalt som Sakrisøy eller Sakrisøyna, men lokalt benyttes fortsatt det eldre navnet Hatløyna. (pers.medd. Astrid Waage) Denne rapporten bruker betegnelsen Sakrisøyna om hele øygruppen, mens Hatløyna betegner hovedøya. 2

Den nest største øya, Luten, ligger skilt av et smalt sund på østsiden av Hatløyna. I fallende rekkefølge i forhold til størrelsen kan nevnes Hamnaholmen i sørøst, Geitholmen i vest, Rotholmen, Sakrisskjeret, Grøneskjer, Midtskjera, Korssundholmen og Guleskjeret. I tillegg kommer en rekke småholmer og skjær, de fleste sør og vest for Hatløyna. Mellom disse ligger store gruntvannsområder. Grunneier på Sakrisøyna er i dag Staten. Gards- og bruksnummer er 40/3. Sakrisøy naturreservat ble opprettet i 1991. Selv om reservatet heter Sakrisøy, omfatter vernet hele øygruppen Sakrisøyna. Verneformålet er å ta vare på et viktig marint øy- og gruntvannsområde med naturlig tilhørende vegetasjon og dyreliv, særlig med hensyn til områdets verdi som overvintrings- og hekkelokalitet for våtmarksfugl (Lovdata, Internett). Naturgrunnlag Det høyeste punktet på Sakrisøyna er 32 moh og ligger i nordenden av Hatløyna. På Luten er det høyeste punktet 15 moh. Terrenget er kupert med oppstikkende svaberg. Smådaler og furer danner fuktige forsenkninger og små vannsig. Berggrunnen på Sakrisøyna består i følge NGU Berggrunn (Internett) av amfibolitt, med unntak av Luten, som består av kambrosilurisk skifer. Dette er bergarter som forvitrer lett og gir relativt basiske og gode forhold for plantevekst, sistnevnte i noe større grad. I følge løsmassedatabasen til NGU (Internett) har hoveddelen av Hatløyna tynt løsmassedekke, mens Luten har forvitringsmateriale som viktigste løsmasser. Dette skulle tilsi at berggrunnen på Luten gir gunstigere forhold for plantevekst enn tilfellet er på Hatløyna. Vegetasjonsgeografisk hører Sakrisøyna til i vegetasjonsseksjon BnO - Boreonemoral sone, sterkt oseanisk seksjon. Denne vegetasjonsseksjonen, som dekker mindre enn én prosent av Norge er begrenset til ytre kystområder nord til Haram, med enkelte spredte forekomster til Nord-Trøndelag. (Moen 1998). Brukshistorie Hvor langt tilbake brukshistorien på Sakrisøyna går, er uvisst, men det er kjent fast bosetning i omkring 350 år. De tidligste kjente brukere slo seg til i 1610. En gjestgiver fra Korssund med navn Sakarias Mikkelsen Beck leide i 1629 Sakrisøyna til beite. Etter dette har stedet blitt hetende Sakrisøy eller Sakrisøyna. Videre er det kjent om at det i 1707 ble lyst ut påbud om at det skulle reises en varde på Hatløyna, og at pass av varden krevde fast bosetning. (Astrid Waage, pers. medd). En periode på 1930- og 1940-tallet var et lakserøykeri i drift på Hatløyna. Det var også gardsdrift der på den tiden, men øya ble fraflytta på 1950-tallet. (pers. medd. Tore Gundersen). I dag er bare murer og tufter igjen av bygningsmassen; naust, driftsbygninger og våningshus. Der er også rester av noen små steingarder som en gang kan ha vært ryddet for åkerbruk. 3

Kunnskap om biologiske verdier I 1994 ble det utført biologiske undersøkelser på Hatløyna som ett av flere kulturlandskapsområder i Sogn og Fjordane (Gaarder & Jordal 1995). Det ble laget en artsliste for karplanter som inneholdt 57 arter og funnet minst 18 arter av beitemarkssopp (gjengitt i tabell i senere kapittel), som indikerte at området hadde høy biologisk verdi. Luten ble ikke besøkt ved dette høvet. Gaarder og Jordal referer i sin undersøkelse at området tidligere er undersøkt av Godø (1977, 1980) og Evensen (1974), men disse arbeidene er ikke kjent for meg. Imidlertid inneholder Utkast til verneplan for våtmark (Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 1985) en omtale av Sakrisøyna. Her sies det at området er en viktig trekk- og overvintringslokalitet for vannfugl og en viktig hekkelokalitet for kyst- og sjøfugl, og særlig viktig for grågås. Det var den gang observert i alt 103 fuglearter, hvorav 48 arter er vannfugl. Det er ikke gjennomført kartlegging av naturtyper etter gjeldende krav i Håndbok 13 (Direktoratet for Naturforvaltning 2007) i området. I Direktorat for Naturforvaltning sin Naturbase (Internett) forekommer Sakrisøyna som verneområde, med omtale basert på utkastet til verneplan fra 1985. På Artskart (Internett) er det gjengitt 172 artsobservasjoner fra Sakrisøyna, som dreier seg om beitemarkssopp etter Gaarder & Jordal (1995) og om fugl. Artskart gjengir funndata om disse rødlista fugleartene: bergirisk, sanglerke, steinskvett, storspove, stær, teist og vipe i rødlistekategori nær truet (NT) og makrellterne i kategori sårbar (VU). FUNN Feltarbeid på Hatløyna og Luten ble utført 2. oktober 2009. Det ble da tatt opp en mest mulig komplett oversikt over karplanter og sopp på Hatløyna. Værforholdene var til dels vanskelige. Mye vind og tiltagende regn medførte at oppholdet måtte gjøres kortere enn planlagt, noe som særlig gikk ut over besøket på Luten. Karplanter og sopp på Hatløyna Det ble registrert 57 planter. Av disse var det 3 nyregistreringer. Artsliste for karplanter registrert på Hatløyna. E: naturengplante, L: treaktig gjengroingsart, g: urteaktig gjengroingsart. *: arten er bare registrert i 1994 **:arten er bare registrert i 2009. Videre forklaring i teksten. Art økologi Art økologi Art økologi Art økologi Bjønnkam Engsyre Krekling Røsslyng Bjønnskjegg Finnskjegg E Krusetistel Sauesvingel** Bjørk G Furu* Krypsoleie Selje G Blokkebær Gaukesyre Kvitkløver Sisselrot Blåbær Geitsvingel E Kystbergknapp Skogburkne Blåklokke E Grønnstarr E Kystgrisøre E Skrubbebær Blåknapp Gråor* Legeveronika** E Slåttestarr Blåtopp g Gulaks E Mjølbær Smalkjempe E Bukkeblad Harestarr Myrfiol Smyle g Duskull Heisiv Myrtistel Svarthyll** (G) Dvergjamne E Heistarr Rapp spp. Sølvbunke Einer G Hårsveve E Rogn Sølvmure E Engfrytle E Klokkelyng Rome Tepperot E Engkvein Knegras E Ryllik Tiriltunge E g Englodnegras Krattlodnegras Rødkløver Ørevier Sum alle plantefunn 60 15 7 4

Det ble registrert 30 sopparter, hvorav 26 var beitemarkssopper. 11 av beitemarkssoppene var gjenfunn av arter registrert i 1994. Artsfunn for sopp på Hatløyna 1994 (Jordal & Gaarder 1995) og i denne undersøkelsen. For beitemarkssopp angis artspoeng for beregning av indikatorverdi. Siste kolonne viser eventuell rødlistestatus. Videre forklaring i teksten. Art funn funn Artsp. rødliste Beitemarkssopp 1994 2009 Gulbrun narrevokssopp Camaryllopsis schulzeri x 4 NT Hvit køllesopp Clavaria falcata x 2 Tuet køllesopp Clavaria fragilis x 2 Røykfaraget køllesopp Clavaria fumosa x 4 NT Fiolett greinkøllesopp Clavaria zollingeri x 8 NT Gul småfingersopp Clavinulopsis luteoalba x x 2 Gul småkøllesopp Clavulinopsis helvola x x 1 Blåstilket rødskivesopp Entoloma asprellum x 1 Vorterødskivesopp Entoloma papillatum x 1 Tjærerødskivesopp Entoloma poliopus x x 1 Mjølrødkivesopp Entoloma prunuloides x x 4 NT Silkerødskivesopp Entoloma sericellum x 1 Beiterødskivesopp Entoloma sericeum x x 1 Brunsvart jordtunge Geoglossum umbratile x 2 Kantarellvokssopp Hygrocybe cantharellus x 1 Skjør vokssopp Hygrocybe ceracea x 1 Gul vokssopp Hygrocybe chlorophana x x 1 Mønjevokssopp Hygrocybe coccinea x 1 Kjeglevokssopp Hygrocybe conica x x 1 Gulfotvossopp Hygrocybe flavipes x x 2 NT Brunfnokket vokssopp Hygrocybe helobia x 1 Liten vokssopp Hygrocybe insipida x 2 Grå vokssopp Hygrocybe irrigata x 2 Seig vokssopp Hygrocybe laeta x 1 Liten mønjevokssopp Hygrocybe miniata 1 Spissvokkssopp Hygrocybe persistens x 4 Svartdogget vokssopp Hygrocybe phaecoccinea x 4 NT Engvokssopp Hygrocybe pratensis x x 1 Grønn vokssopp Hygrocybe psittacina x x 1 Skarlagen vokssopp Hygrocybe punicea x 2 Honningvokssopp Hygrocybe reidii x x 1 Russelærvokssopp Hygrocybe russocoriacea x 2 NT Gul slimvokssopp Hygrocybe vitellina x 8 VU Elfenbeinshette Mycena flavoalba x x 1 Vranglodnetunge Trichoglossum walteri x 8 VU Sum beitemarkssopp Total 35 20 26 80 9 Andre sopper Myrvokssopp Hygrocybe coccineocrenatum x Spiss fleinsopp Psilocybe semilanceata x Mosekantarell Arrhenia spatulata x Okergul grynhatt Cystoderma amanthinumn x x Rød åmekubbe Cordyceps militaris x Sitronkragesopp Stropharia semiglobata x x Sum andre sopper Total 6 4 4 0 0 5

Markslag på Hatløyna Omtrent en femtedel av Hatløyna i de sørvestre delene har grasdominert vegetasjon, mens størstedelen av øya er dekket med kystlynghei. Det er et tydelig skille mellom grasmark og kystlynghei. Spor av gjerdet som har skilt innmarka (grasmark) fra lyngheia kan fortsatt sees. Inndeling av kulturlandskapet på Hatløyna. Grønt: grasmarksarealer. Brunt: kystlynghei. Tufter og steingarder er tegnet inn med rødt. Kartgrunnlag fra Gårdskart (Internett) Grasmarksområdene på Hatløyna Områdene med grasmark har mer eller mindre mektig jord og varierer fra tørrbakke til ganske produktiv eng. Engkvein er dominerende grasslag, og røsslyng forekommer praktisk talt ikke. Enkelte fuktige steder er sølvbunke eller englodnegras dominerende grasart. De tørreste flekkene på rabber og sva har mye gulaks og sauesvingel. Siden vegetasjonen er utpreget mosaikkartig, særlig i forhold til jorddybde, er det vanskelig å tilordne den i forhold til Fremstad (1997) sine vegetasjonstyper, men beskrivelsen av G4a Frisk fattigeng, vanlig utforming ligger nær den fremherskende vegetasjonen. Hesteslåmaskina står igjen som minne om slåtten på Hatløyna 6

Det ble registrert 15 arter av naturengplanter (merket med E i oversikten over plantefunn) i grasmarka. Dette er planter som er knyttet til engsamfunn og som har liten toleranse for gjødsling, jordbearbeiding og gjengroing. Ellers er artsinventaret av karplanter relativt trivielt. Det ble ikke sett rødlistede plantearter, noe som er som forventet i denne magre vegetasjonstypen. Det ble ikke observert gjødselfavoriserte arter som hører hjemme i moderne kultureng eller åker. Ett mulig unntak er krusetistel, men hos Lid & Lid (2005) er det nevnt at denne ved siden av å være et vanlig åkerugras antagelig er hjemmehørende i tangvoll, rasmark og gråorskog. Alle de registrerte beitemarkssoppene (se tabell) ble funnet i grasmarka. Funnstedene virket så pass jevnt fordelt at det er vanskelig å peke ut områder som er spesielt rike. Kystlyngheia på Hatløyna Den største delen av Hatløyna må karakteriseres som kystlynghei, se kart i foregående avsnitt. Arealet er en småskalamosaikk av tørre rabber, enkelte steder med berg i dagen og myrlendte forsenkninger, hvor stående vann og små fuktsig forekommer. Lyngheia er dominert av røsslyng. De vanligste utformingene ligger nær det Fremstad (1997) kaller H1a Tørr lynghei, røsslyng-utforming, H2a Tørr gras-urterik hei, fattig utforming og H3f Fuktig lynghei. Myrflekker og drag er så vidt fragmentert at de er vanskelige å tilordne vegetasjonstype, men det dreier seg om fattige myrtyper. Hevdstilstand på Hatløyna Hatløyna brukes i dag som helårs sauebeite. På besøkstidspunktet beitet sauene på lyngmarka. Grasmarka framsto som godt beitet og uten opphopninger av dødt plantemateriale. Nakent berg på rabber og sva og varierende høyde og utvikling på røsslyngen viste at det hadde foregått lyngbrenning i heia. Systematisk brenning har vist seg å være vanskelig på Hatløyna på grunn av vind- og værforhold (Tore Gundersen, pers. medd.). Det overordnete inntrykket var likevel at hevdstilstanden i lyngarealet var god. Med unntak av noen enkeltstående trær og få små treklynger framsto øya som trebar. I lyngmarka sto det her og der enkelte rogn og dunbjørk, mest av førstnevnte, mens disse nesten ikke forekom innmarka (grasarealer). Gråor og furu, som ble registrert i 1994, ble ikke sett. Nær det gamle våningshuset sto et enkelteksemplar av svarthyll. En flerstammet selje med imponerende stammeomfang ble registrert lengre borte i grasmarka. Selv om navnet Hatløyna tilsier det, forekommer det i dag ikke hassel på Sakrisøyna. Våren 2009 hadde Statens naturoppsyn ryddet trær på Hatløyna (Tore Gundersen, pers. medd.). Det virket som om trefellingen har vært svært effektiv, for det forekom nesten ikke oppskott fra stubbene. Imidlertid var hogstavfallet ikke ryddet sammen, slik at kvist og kvas lå utover og la beslag på mye areal. 7

Svarthyll nær ruinen av våningshuset. Opprinnelig stammeomfang og voksested tyder på at den er plantet her Luten Luten er plantet til med bartrær, noe som gir et helt annet landskapspreg enn vi finner på Sakrisøyna forøvrig. Plantefeltene inneholder gran, sitkagran, furu og bergfuru (Picea abies, Picea sitchensis, Pinus sylvestris og Pinus uncinata). Videre antar jeg at en del av granplantene kan være lutzgran (Picea x lutzii), et naturlig hybrid mellom hvitgran (Picea glauca) og sitkagran fra Alaska og British Colombia (More & White 2005), men denne bestemmelsen er dessverre noe usikker. Luten med plantefelt. Bildet er tatt ved fjære sjø. Gråbrune områder til venstre side tilhører Hatløyna. Ortofoto fra Gårdskart (Internett) 8

Trærne er systemplantet slik at de ulike treslagene står i bånd som slynger seg rundt de mest myrlendte partiene. Bunnvegetasjonen er sterkt skyggepåvirket. Under bartrærne var feltsjiktet glissent til fraværende og mange steder var bakken bare dekket av strølag. Inntrykket fra feltbesøk bekrefter at grunnen på Luten gir grunnlag for et noe rikere inventar av karplanter enn på Hatløyna. Her er vegetasjonen preget av enfrøbladete planter; mye starr. Her ble det i farten registrert en del planter som ikke var sett på Hatløyna; kystmyrklegg, flekkmarihand, kornstarr og stjernestarr. Røsslyng forekom bare unntaksvis som enkelteksemplarer. På sørsiden av øya står en liten og temmelig skrøpelig hytte omgitt av trær. De andre holmene i Sakrisøyna Nærliggende Hamnaholmen, Geitholmen, Rotholmen, samt mindre holmer og skjær ble ikke besøkt. Disse har delvis noe trevekst. Det så ut til å være en del rogn og muligens bjørk. Vegetasjonen på de større holmene vurderes ut fra ortofoto (Gårdskart, Internett) å bestå av kystlynghei, med mulig unntak av Grøneskjeret, hvor det kan være et lite grasmarksområde. DRØFTING AV FUNN Hvor sikre er funnene? Funnlistene for planter ser ut til å være i god overensstemmelse med hva som ble funnet av Gaarder & Jordal (1995). Funn av legeveronika, sauesvingel og svarthyll (ett eksemplar) var nytt. Til gjengjeld ble furu og gråor, som ble registrert i 1994, ikke sett. Begge besøk ble lagt til høsten for å øke sjansene for funn av beitemarkssopp, men det sene tidspunktet medfører at en del plantearter kan være svært vanskelige å få øye på eller bestemme sikkert. Det gjelder særlig urteaktige planter som modner av tidlig og gras- og starrarter, som kan ha mistet frøstandene så sent om høsten. Det må regnes som sikkert at det forekommer flere plantearter som ikke er blitt registrert. Når det gjelder sopp viser funnlistene også relativt god overlapping. Det er stor årsvariasjon med hensyn på hvilke sopparter en kan finne fruktkropper av på ett gitt sted. Enkelte arter kan normalt bare finnes med mange års mellomrom, mens andre er årvisse. Det er derfor stort potensial for flere interessante funn. Både i 1994 og ved denne undersøkelsen ble det funnet enkelteksemplarer av sopper som ikke kunne bestemmes sikkert, noe som peker i samme retning. Beitemarkssopp - levende kulturminner Beitemarksopp er en gruppe sopper som er knyttet til grasmark som er blitt tradisjonelt hevdet ved slått eller beite over lang tid og som ikke er dyrket eller intenst gjødslet. Mange av beitemarkssoppene kan man bare finne der slik tradisjonell hevd har pågått lenge, gjerne over 50-100 år. De rikeste funnstedene har stått ugjødslet og har vært beitet og/eller slått i mange hundre, kanskje tusen år. Ved gjengroing med trær vekster forsvinner mange arter av beitemarkssopp. Særlig bjørk har denne effekten. 9

Etter det moderne jordbrukets inntog er livsmiljøet til beitemarkssoppene gått over til å bli en sjelden og truet naturtype. Mange av beitemarkssoppene er oppført på rødlista (Kålås 2006) fordi de er sårbare, truet eller sjeldne. Kunnskapsstatus i Norge er oppsummert av Jordal (1997), hvor opplysningene som framkommer her er referert fra. På grunn av sine spesielle miljøkrav er beitemarksoppene gode indikatorer for langvarig hevdete kulturlandskap. Jordal (1997) har utviklet en metode for å verdisette kulturmark ved å analysere hvilke arter som forekommer. Han benytter et poengsystem hvor de mest krevende artene gir høyest utslag. Etter to besøk på Hatløyna er det oppnådd 80 artspoeng (gjengitt i tabellen over soppfunn). Dette tilsier med god margin at vi har å gjøre med en kulturlandskapslokalitet av nasjonal verdi. Blant de 35 artene av beitemarkssopp som er funnet på Hatløyna står syv oppført på rødlista i kategori nær trua (NT) og to arter er oppført som sårbare (VU) (Kålås 2006). Klassisk fordeling innmark-utmark Fordelingen mellom innmark og kystlynghei på Hatløyna er klassisk for lyngheigårdens landskap. I innmarka er lyngheia en gang skapt om til grasmark ved tilførsel av husdyrgjødsel og opparbeidelse av åkerlapper. Det er sannsynlig at også tang har blitt brukt som gjødsel. (Haaland 2002). Fuktig, godt beitet grasmark går over i kystlynghei ved en liten kile nord på Hatløyna Effekt av gardsnedleggelse og driftsopphold Etter at gardsdrifta ble nedlagt på 1950-tallet var det sannsynligvis en periode uten beitedyr på Sakrisøy. I følge Gaarder & Jordal (1995) kom sauebeitet i gang igjen fra ca 1980, og da med gradvis flere dyr. I 1994 var det 25 søyer på helårsbeite. Vi kan anta at kulturlandskapet har vært uten hevd i omkring 25-30 år. Oppholdet i hevd har ført til gjengroing og endret artssammensetning i vegetasjonsdekket. Rapporten til Gaarder & Jordal forteller at områdene i 1994 har preg av åpen grasmark og dels av parklignende landskap med spredte lauvtrær og små skogholt. Det ble anbefalt å øke beitepresset noe fordi det forekom opphopning av dødgras på grasmarka. 10

Forekomst av naturengplanter er en av indikatorene vi har for å vurdere hevdstilstand. Gaarder & Jordal fant i 1994 kystgrisøre og dvergjamne på Hatløyna, mens disse ikke ble rapportert fra 1997 (Evensen). I 2009 ble også naturengplantene legeveronika og sauesvingel registrert. Som Gaarder & Jordal bemerker, er det lite sannsynlig at slike typiske naturengplanter har innvandret etter 1977, men heller at de er blitt mer utbredt på grunn av bedret hevd. Vegetasjon på Luten Bartrærne utgjør et fremmed landskapselement på Luten, som nesten helt har fortrengt den opprinnelige vegetasjonen. Det foreligger ingen opplysninger om tidspunkt for tilplanting, men jeg vil anslå at trærne er 30-40 år gamle. Dette støttes av at Utkast til verneplan fra 1985 nevner et plantefelt på Luten og av at sitkagranene hadde nådd frømoden alder, noe som skjer etter omkring 20 år (Øyen et al. 2009). Bergfuru, sitkagran og lutzgran er utenlandske treslag (More & White 2005). Gran er innenlandsk, men forekommer ikke naturlig vest for Indre Sogn (Lid & Lid 2005), og må regnes som en innført art på Sakrisøyna. Furu er en stedegen art, men om furubestanden på Luten er plantet, vil den være av en ikke-stedegen genotype. Foreløpig er ingen av bartreslagene som er plantet på Luten vurdert i forhold til deres eventuelle negative effekt i forhold til stedegent biomangfold (Norsk Svarteliste 2007, Internett). Det er imidlertid kjent at tette bestander av granartene og av bergfuru vil ha stor fortrengingsevne overfor lyskrevende vegetasjon på bakken. For bergfuru, sitkagran og gran er dokumentert at de har evne til frøspredning i kystmiljø. De to førstnevnte har særlig stor spredningsevne i kystlynghei (Lid & Lid 2005). Lyngheivegetasjon har røsslyng som viktigste enkeltart, er lysfavorisert og konkurreres fort ut ved skyggefulle forhold (Fremstad 1997). Dette forklarer hvorfor det forekommer lite røsslyng på Luten, men ikke helt. At eksponerte steder og randsoner ikke har nevneverdig røsslyng, tilsier at arten ikke har vært til stede før treplantingen. Berggrunnen på Luten er antageligvis mer næringsrik enn på Hatløyna, noe som kan forklare at det ble sett en del plantearter som trekker myrtypen mer over i intermediær retning. Men også navnet Luten kan gi en viss indikasjon om vegetasjonshistorien; begrepet lut er ofte benyttet om slåtteteiger som slås av en annen enn eieren mot en del av avlinga (Hovdenak, 2006). Udrenerte, fuktige enger på næringsrik grunn ga de største avlingene og hadde derfor stor verdi i tiden før kunstgjødsel og traktor gjorde sitt inntog i landbruket. Jeg vil derfor anta at Luten har en langvarig historie som slåttemark før det ble plantet skog. Verdi som naturtype Fordi kulturmarka på Hatløyna nærmest tilsvarer et fullstendig lyngheibruk, representerer stedet store natur- og kulturhistoriske verdier. Intakt kystlynghei og de rike forekomstene av beitemarkssopp er biologiske verdier som dokumenterer den tidligere bruken av området. Intakt kystlynghei er i dag en svært sjelden naturtype. Fremstad & Moen (2001) refererer et anslag om at omkring 10 % av det opprinnelige lyngheiarealet fortsatt kan betegnes som intakt kystlynghei, mens store arealer er sterkt preget av gjengroing. I sin gjennomgang av truete vegetasjonstyper i Norge lister de alle utforminger av kystlynghei som sterkt truet (EN). Kulturlandskapet på Hatløyna må vurderes å tilhøre verdikategori A svært viktig. 11

ANBEFALINGER FOR SKJØTSEL Formålet med skjøtselen må være å ta vare på kulturlandskapet på Sakrisøyna med sitt kulturavhengige biomangfold og å sikre områdets verdi som overvintrings-, trekk- og hekkelokalitet for våtmarksfugl. Det er særlig viktig å bevare den intakte kystlyngheia og den gamle innmarka på Hatløyna, som til sammen utgjør en særegen kulturlandskapstype. Det bør sikres at de rike forekomstene av beitemarkssopp fortsatt vil ha gode betingelser. På Luten bør det gjennomføres tiltak for å fjerne plantet barskog på en slik måte at stedegen flora blir best mulig ivaretatt. På de omkringliggende øyene er det vanskelig å utføre tradisjonell hevd, men her bør det vurderes å hindre spredning av gjengroingstrær. Anbefalingene følger kunnskapsstatus i aktuell norsk og svensk litteratur (Ekstam & Forshed 1992, Johansson & Hedin 1995, Norderhaug et al. 1999). Beiting Både kystlynghei og naturbeitemark er beiteavhengige naturtyper. Vår- og sommerbeite har skjøtselseffekt på grasmarka, mens vinterbeite har stor betydning for å vedlikeholde lyngarealene. Opprettholdelse av beitet er derfor avgjørende for å ta vare på kulturlandskapet på Hatløyna. Fortsatt beiting vil også sikre grasmarka som vårbeite for trekkende grågås. Beitepresset bør holdes minst på nåværende nivå. Fortsatt helårsbeite er fordelaktig. Lyngbrann Røsslyng i kystlynghei gjennomgår ved riktig skjøtsel en syklus fra å være småvokst og greinet til en høyvokst moden fase. Brenning fører lyngheia tilbake til pionerfasen med godt innslag av gras og urter som gir bra sommerbeite, mens vinterbeitet er best noen år etter brenning da det er mye unge, litt forvedete skudd, som er rike på proteiner. Blir lyngen for gammel, vil det bli en høy andel av ufordøyelig vedaktig materiale. (Fremstad & Moen 2001). Om hevden med beiting eller brenning opphører, vil det skje en invasjon av trær og større busker, som skygger ut lyngen og fører til at lyngheia blir borte. I lyngheibruket ble små teiger brent av årlig i en fast syklus som gjorde at lyngen sikret gode beiter. (Haaland 2002). Målrettet lyngbrenning er ikke enkelt på Hatløyna. Raskt skiftende vind- og fuktighetsforhold gjør at planlagte avsviinger ofte har utviklet seg annerledes enn planlagt (Tore Gundersen, pers. medd.). Selv om disse praktiske vanskelighetene skulle medføre ekstra kostnader i kroner og timer, vil jeg tilrå at denne viktige delen av skjøtselen fortsatt utføres. Rydding av trær og busker Ryddetiltakene som har vært gjennomført på Hatløyna 2009 har vært svært effektive. Disse bør følges opp videre. Både kystlynghei og grasmark bør i prinsippet være helt trebare, og det anbefales derfor å ta sikte på å fjerne alle trær; også frøplanter og småplanter. 12

Bjørk har en spesielt ugunstig effekt på beitemarkssopp, og om man må prioritere, er det mest om å gjøre å fjerne bjørkeplanter. For å unngå spredning av bjørk er det viktig også å fjerne eksemplarer som står utenfor grasmarksområdene. Rogn er en mindre aktiv skadegjører i forhold til beitemarkssopp, og enkelteksemplarer her og der kan aksepteres. Frøplanter av rogn er populære hos beitedyr, så det er liten sjanse for større forynging. Forekomst av enkelte eksemplarer av selje og ørevier vurderes til å ha liten relativ skadeeffekt, men kan gjerne fjernes. Det er lite sjanse for at disse vil få særlig utbredelse så lenge beitepresset opprettholdes. Det samme gjelder for furu. Denne seljekallen har dannet nye skudd etter rydding. Den kan være et tidligere lauvingstre og bør kanskje få stå igjen i innmarka Gråor er kanskje det viktigste gjengroingstreet på Vestlandet. Or danner raskt store bestander i fuktig eller vekselfuktig jord, blant annet på grunn av sin evne til å sette rotskudd. Ved symbiose med strålesopp er or i stand til å nyttiggjøre seg nitrogen fra atmosfæren. Dette gjør at oretrærne om høsten kan felle blada mens de er grønne. Blant annet dette lauvfallet gjør at orebestander gir stor gjødseleffekt, noe som kan forandre naturmiljøet fullstendig. På Hatløyna bør alle oretrær fjernes. Felling av trær på Luten På Luten er det åpenbart til det beste å fjerne fremmede bartrær så snart som mulig, mens det langsiktige målet bør gå ut på å få til reetablering av karakteristisk stedegen vegetasjon. Både gjødselvirkning fra rydning og plutselig fristilling er et problem. Samtidig er det om å gjøre å stanse frøspredningen fra trærne så raskt som mulig. Jeg foreslår derfor at skogen på Luten ryddes gradvis over tre år. Ryddingen bør foretas slik at åpninger og glenner utvides. På denne måten vil de stedegne plantene ha en bedre mulighet til å revegetere området uten at pionerfasen blir for tydelig. 13

De fleste bartrær har ikke evne til å sette sideskudd eller vannskudd fra stubber fra hvilende knopper i modne trær. Men sitkagran har denne evnen. Hvordan lutzgran forholder seg i så måte er jeg ikke kjent med. For sikkerhets skyld er det best å hindre vannskottdannelse enten ved å ringbarke eller ved stubbebehandling med f.eks glyfosat. En god veileder for disse metodene er gitt ut av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane (Nordheim Kuslid 2008). Lauvtrær bør i all hovedsak også felles, men det kan være naturlig å beholde enkelte lauvtrær eller grupper av lauvtrær. Som nevnt for Hatløyna, er det mest om å gjøre å fjerne bjørk og gråor. For å unngå plagsomme oppskott etter felling, bør lauvtrærne enten ringbarkes eller stubbebehandles. Hogstavfall Beitende sau skyr kvist og kvas; så lenge det er tilgang på andre beiteressurser, vil de foretrekke disse. Hogstavfallet bør derfor ryddes sammen i hauger som legger beslag på minst mulig areal. Haugene bør helst plasseres slik at vinden ikke får dratt dem utover. Mest bærekraftig blir tiltaket om virket kan transporteres bort og brukes. Brenning av hogstavfall er et godt alternativ, forutsatt at det ikke forstyrrer fuglelivet. Siden det er en viss mulighet for at større bål kan skade beitemarkssopp, bør hogstavfall ikke brennes på grasmarka. Sprikende hogstavfall hindrer beitedyra i å gjøre jobben sin Unngå gjødsling! At Sakrisøyna i dag framstår som biologisk verdifull har sin bakgrunn i ar de siste gardbrukerne på øyene ikke brukte kunstgjødsel på innmark og beiter, og at arealene siden har ligget ugjødslet. I dag trues de små restområdene av kystlynghei av økende nedfall av nitrogen (Fremstad & Moen 2001). Det er svært viktig at arealene ikke gjødsles. Vegetasjonsrestaurering på Luten Luten har sannsynligvis vært engpreget før det ble plantet skog. Grasmarksarealene på Sakrisøyna har en viktig funksjon som beitearealer for grågås om våren. Det er derfor nærliggende å forsøke å reetablere naturenga etter at skogen er hogd. 14

Ved tilbakerestaurering til eng er det viktig at plantematerialet hele tiden blir fjernet med beite, slått eller brann. Da hindres etablering av gjengroingsarter og vegetasjonsutviklingen styres i en ønsket retning. Det beste alternativet ville etter min mening være å gjenoppta slått, men det er sannsynligvis et lite realiserbart tiltak. Beiting vil også være en god løsning. Det bør utredes om det er mulig å sette inn sau på området. Dersom det viser seg at verken slått eller beite er realistisk å få til, bør dødgras og dødt plantemateriale brennes av hver vinter. Tekniske kulturminner Tuftene etter gårdsbygningene på Hatløyna forsterker inntrykket av tidligere tiders bruk som har formet landskapet. De bør stå urørt. De små steingardene som nordvest i grasmarka på Hatløyna bør etterses jevnlig og stein som har falt ut bør legges opp igjen. Den vesle hytta på Luten bør enten restaureres eller rives. Den representerer ikke noen stor kulturhistorisk verdi, men kan muligens ha bruksverdi som oppholdsplass for f.eks oppsyn. Holmer og skjær Holmene og skjærene er opplagt en del av ressursgrunnlaget til kulturlandskapet på Sakrisøyna. Navnene Geitholmen og Hamnaholmen viser sannsynligvis til tidligere bruksområder. Ideelt sett burde beitet på holmene gjenopptas. Siden dette kan vise seg vanskelig å gjennomføre, bør det vurderes om det kan gjennomføres lyngbrenning år om anna. Det bør felles trær også på småholmer og skjær. For å unngå frøspredning til de intakte områdene på Hatløyna er det ekstra viktig å fjerne bjørk og gråor. FRAMTIDIG OPPFØLGING Sakrisøyna er et såpass verdifullt og spesielt område at de bør følges opp med videre undersøkelser. Særlig de verdifulle forekomstene av beitemarkssopp på Hatløyna bør overvåkes. Av de litt større holmene er det bare Grøneskjæret som har grasmarksområder som kan tenkes å huse beitemarkssopp. Siden soppforekomstene på Hatløyna er av nasjonal betydning bør Grøneskjæret også undersøkes. Karplantefloraen på Sakrisøyna er utilstrekkelig undersøkt og bør registreres i sommersesongen. Skjøtselstiltak og hvordan disse skal utføres vil være størrelser i endring i et landskap som stadig utvikler seg. Anbefalingene som er gitt her bør derfor tillempes til virkeligheten og revurderes etter høvelig tid. Særlig kritisk er framtidig vegetasjonsutvikling på Luten, hvor hogst av barskogen kan gi uforutsette effekter. Erfaringene fra restaurering og skjøtsel bør benyttes til å lage en skjøtselsplan for Sakrisøyna. Her bør både strategiene og detaljene i denne anbefalingen vurderes på nytt. 15

KILDER Informanter Tore Gundersen, SNO Astrid Waage Litteratur Direktoratet for naturforvaltning 2007. Kartlegging av naturtyper verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13, 2. utgave 2006 (oppdatert 2007). Ekstam, U. & Forshed, N. 1992. Om hävden upphör. Kärlväxter som indikatorarter i ängs- och hagmarker. Skötsel av naturtyper. Naturvårdsverket, Sverige. Evensen, A. 1974. Sakrisøy i Hyllestad, Sogn og Fjordane. Botanisk synfaring 16.-17. aug. 1977. (Ikke sett, ref. fra Gaarder & Jordal 1995). Fremstad, E. 1997 Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12: 1-279. Fremstad, E. & Moen, A. (red) 2001. Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. Bot. Ser. 2001-4. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 1985 Utkast til verneplan for våtmark i Sogn og Fjordane. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Miljøvernavdelinga. Godø, G. 1977. Våtmark i Sogn og Fjordane. Rapport. (Ikke sett, ref. fra Gaarder & Jordal 1995). Godø, G. 1980. Våtmark i Sogn og Fjordane. Sakrisøy i Hyllestad. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Rapport. (Ikke sett, ref. fra Gaarder & Jordal 1995). Gaarder, G. & Jordal, J. B. 1995. Biologiske undersøkelser av noen kulturlandskap og en edellauvskog i Sogn og Fjordane i 1994. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Miljøvernavdelinga. Rapport 3-1995. Haaland, S. 2002. Fem tusen år med flammer. Det europeiske lyngheilandskapet. Vigmostad & Bjørke, Bergen Hovdenak, M. (red) 2006. Nynorskordboka. 4. utg. Det norske Samlaget. Johansson, O. & Hedin, P. 1995. Restaurering av ängs- och hagmarker. Naturvårdsverket, Sverige. Jordal, J. B. 1997. Sopp i naturbeitemarker i Norge. En kunnskapsstatus over utbredelse, økologi, indikatorverdi og trusler i et europeisk perspektiv. Utredning for DN 1997-6. Direktoratet for naturforvaltning. Kålås, J. A., Viken, Å. & Bakken, T. (red.) 2006 Norsk Rødliste 2006, Artsdatabanken, Trondheim. Lid, J. & Lid, D. T. 2005. Norsk Flora. 7. utgave, red. Elven, R. Det Norske Samlaget. Moen, A. 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens Kartverk, Hønefoss. More, D. & White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. N. W. Damm & Søn, Oslo. 16

Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvamme, M. (red.) 1999. Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget. Nordheim Kuslid, A. 2008. Råd for skjøtselstiltak der målet er opning av attgroingsareal og ope landskap. Brosjyre. Prosjekt Ope landskap, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Øyen, B.-H., Andersen, H. L., Myking, T., Nygaard, P.H. & Stabbetorp, O.E. 2009. Økologiske egenskaper for noen utvalgte introduserte bartreslag i Norge. Viten fra Skog og landskap 1/2009. Internett Artskart artskart.artsdatabanken.no Gårdskart gardskart.skogoglandskap.no Lovdata Forskrift om freding av Sakrisøy naturreservat, Hyllestad kommune, Sogn og Fjordane. lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/lf/lf/lf-19911220-0945.html Naturbase dnweb12.dirnat.no/nbinnsyn NGU Berggrunn ngu.no/kart/berggrunn NGU Løsmasser ngu.no/kart/losmasse Norsk Svarteliste 2007 www.artsdatabanken.no/article.aspx?m=172&amid=2581 17

VEDLEGG: NATURTYPEBESKRIVELSE Lokalitetsnavn: Sakrisøyna Midtpunkt GPS: UTM32N 6795 2840 Hoh: 0-32 m Gnr/bnr: 40/3 Undersøkt dato: 10.09.1994 Geir Gaarder og 02.10.2009 Tanaquil Enzensberger Naturtype: Kystlynghei (85%), naturbeitemark (15%) Verdi: Svært viktig - A Mulige trusler: Opphør av slått/beite, gjødsling og jordarbeiding, nedbygging. Områdebeskrivelse Beliggenhet og avgrensing: Sakrisøyna er en gruppe av 25 holmer og skjær som ligger lengst vest i Hyllestad kommune i Buefjorden, og kan bare nås med båt. Øygruppa er vernet som våtmark. Bare hovedøya Hatløyna (også kalt Sakrisøyna) er tatt med i denne omgang. Naboøya Luten er tilplantet med (fremmede) bartrær. Luten kan være en lokalitet for prioriterte naturtyper etter at det eventuelt er foretatt restaureringstiltak ved hogging. De andre større holmene antas å huse lignende kvaliteter som Hatløyna, og bør være aktuelle å ta med innenfor lokaliteten. Generell lokalitetsbeskrivelse: Anslagsvis 15% (60 daa) er beitepreget åpen grasmark, mens resten er kystlynghei med innslag av myr. Naturgrunnlag: Det høgeste punktet ligger 32 moh. Terrenget er furet med mange små søkk og smådaler, som danner små myrpartier og delvis pytter og dammer med stående vann. På høydene er det tynt, tørt jordsmonn, ofte med berg i dagen. Berggrunnen består av amfibolitt (NGU Berggrunnskart, Internett). Området hører til i vegetasjonsseksjon BnO3 - Boreonemoral sone, sterkt oseanisk seksjon (Moen 1998). Naturtyper: Et klart avgrenset areal på sørvestsiden av øya er åpen naturbeitemark. I dette området står tufter etter tidligere gardsbebyggelse. Resten av øya er dekket med kystlynghei, som i de fuktigste furene og søkkene går over i kystmyr. 18

Etter Fremstad (1997) ligger vegetasjonstypen i grasmarka nær G4a Frisk fattigeng, vanlig utforming. ligger nær den fremherskende vegetasjonen, mens lyngheia er godt beskrevet som ulike fattige utforminger av H Kystlyngheivegetasjon. Kystlynghei klassifiseres i sin helhet som sterkt truet (EN) av Fremstad & Moen (2001). Påvirkning: Grasmarka er tidligere innmark. Rester av gjerde som skiller mot lyngheiarealet kan fortsatt sees. Det er åpenbart at mye av grasmarka har vært hevdet med slått fram til gårdsdrifta opphørte på 1950-tallet. Hele øya beites nå med sau (2009), og det har vært noe varierende beitepress. Våren 2009 foretok SNO ved oppsynsmann Tore Gundersen (pers. medd.) nærmest en fullstendig rydding av trær og kratt, slik at Hatløyna framsto som nesten trebar høsten 2009. Det var lite rot- og stubbeoppskott. Lyngheiområdet skjøttes ved brenning om vinteren av eieren til beitedyra, men på grunn av vind og vær er det vanskelig å få til regulær og målrettet avsviing. Høsten 2009 ble det ikke registrert strøopphopninger i grasmarka, og lyngheia virket greitt vedlikeholdt. Artsmangfold: Øygruppa med gruntvassområder er en viktig overvintringslokalitet og raste- og næringsplass for trekkfugl. Blant karplanter er det bare funnet trivielle arter, med et rimelig innslag av kulturlandskapsfavoriserte planter (engplanter). Imidlertid finnes rike forekomster av beitemarkssopp i den grasdominerte innmarka. I følge Jordal (1997) sitt poengsystem gir sammensetningen av de 35 artene av beitemarkssopp som er funnet lokaliteten nasjonal betydning. Blant registrert beitemarkssopp er 9 rødlistede; 7 i kategori nær truet (NT) og 2 i kategori sårbar (VU). Funnene av beitemarkssopp tilsier at videre undersøkelse kunne avdekke forekomster av flere verdifulle arter. Verdisetting: Kystlyngheiområder som er velutviklet, homogene og intakte skal i følge Håndbok 13 (Direktoratet for naturforvaltning 2007) rangeres minst i kategori B Viktig. Imidlertid må øya sees som ett helhetlig kulturlandskap. Forekomst av den sterkt truete vegetasjonstypen kystlynghei samt av rødlistede arter av beitemarkssopp i grasmarka tilsier en verdikategorisering som A Svært viktig. Råd om skjøtsel og hensyn Arealet må ikke gjødsles eller jordarbeides. Fortsatt beiting er en forutsetning for å ta vare på de biologiske verdiene. Likeså bør lyngarealene fortsatt hevdes ved brenning. Planter som er funnet på lokaliteten Bjønnkam, bjønnskjegg, bjørk, blokkebær, blåbær, blåklokke, blåknapp, blåtopp, bukkeblad, duskull, dvergjamne, einer, engfrytle, engkvein, englodnegras, engsyre, finnskjegg, gaukesyre, geitsvingel, grønnstarr, gulaks, harestarr, heisiv, heistarr, hårsveve, klokkelyng, knegras, krattlodnegras, krekling, krusetistel, krypsoleie, kvitkløver, kystbergknapp, kystgrisøre, legeveronika, mjølbær, myrfiol, myrtistel, rapp sp, rogn, rome, ryllik, rødkløver, røsslyng, sisselrot, skogburkne, skrubbebær, slåttestarr, smalkjempe, smyle, sølvbunke, sølvmure, tepperot, tiriltunge, torvull, ørevier. Sopp som er funnet på lokaliteten Beiterødskivesopp, blåstilket rødskivesopp, brunfnokket vokssopp, brunsvart jordtunge, elfenbeinshette, engvokssopp, fiolett greinkøllesopp, grønn vokssopp, grå vokssopp, gul slimvokssopp, gul småfingersopp, gul småkøllesopp, gul vokssopp, gulbrun narrevokssopp, gulfotvossopp, honningvokssopp, hvit køllesopp, kantarellvokssopp, kjeglevokssopp, liten mønjevokssopp, liten, vokssopp, mjølrødkivesopp, mønjevokssopp, russelærvokssopp, røykfraget køllesopp, seig vokssopp, silkerødskivesopp, skarlagen vokssopp, skjør vokssopp, spissvokkssopp, svartdogget vokssopp, tjærerødskivesopp, tuet køllesopp, vorterødskivesopp, vranglodnetunge. 19