Selvmord blant unge det angår oss alle av sosiolog, dr.gradsstipendiat Kari Dyregrov, Senter for Krisepsykologi, Bergen psykologspesialist/direktør Renate Bugge, Regionsenter for barne- og ungdomspsykiatri psykologspesialist, dr.psychol. Gudrun Dieserud, Bærum kommunes selvmordsforebyggende team Hvorfor har så mange nære pårørende en opplevelse av at selvmordet kom som lyn fra klar himmel, når mange fagfolk ofte snakker om at 90 % av alle selvmord skyldes psykisk sykdom? Kan man ha en psykisk sykdom uten at de nærmeste pårørende vet om det? Hvorfor er beskrivelsene av virkeligheten så forskjellige? Hvordan kan vi alle være med å forebygge selvmord blant unge mennesker? Disse spørsmålene ønsker forfatterne å sette søkelys på i denne kronikken. I 1999 tok 101 menn og 23 kvinner under 30 år livet av seg. Etter en 30% nedgang i antall selvmord mellom 1988 og 1996, har det i Norge vært en markert økning av selvmord blant menn i de yngste aldersgruppene etter 1996. De skremmende selvmordstallene har i økende grad kommet i fokus i Norge. Mange spør seg hva kan vi gjøre? Folkeopplysning, spesielt om årsaker til at så mange unge i dag tar livet av seg, kan være et viktig bidrag til å forebygge selvmord. Fagfolk som arbeider på området har derfor et stort ansvar for å formidle kunnskap om mange, ulike og komplekse årsakssammenhenger. Økt forståelse for at ulike former for livskriser kan føre til selvmordsatferd hos sårbare mennesker, kan gjøre det lettere å avdekke selvmordsfare, og derved virke selvmordsforebyggende. Psykisk sykdom? Fortsatt henger det igjen mange forestillinger om at selvmord primært henger sammen med sykdom, mental lidelse, utilregnelighet. Det er som om det er lettere å forstå et selvmord når det knyttes til sykdom, og lettere å akseptere hendelsen som noe ingen kan noe for. Uansett hvordan man vil beskrive tilstanden idet en person begår selvmord, er det imidlertid viktig å få frem at unge mennesker som tar livet av seg opplever der og da at de ikke ser noen vei ut av en livskrise som de ikke greier å mestre. Denne livskrisen kan henge sammen med psykisk lidelse eller ei. Handlingen kan være en ureflektert impulshandling under ruspåvirkning, eller den kan være resultat av lengre tids økende fortvilelse over å ikke takle de vansker i livet som andre ser ut til å mestre. Poenget vårt er at det ikke er en eventuell psykisk lidelse som i seg
selv gir hele forklaringen på hvorfor det ble for mye for akkurat dette mennesket på akkurat dette tidspunktet i livet. Forståelsen må inkludere kunnskaper om flest mulig av livsbelastningene til hvert suicidalt individ i hele sin sosiale sammenheng. Selv om noen etterlatte kan finne trøst i at selvmordet hang sammen med psykisk sykdom, vil et ensidig fokus på mental lidelse som årsak til selvmord kunne bli en tilleggsbelastning for andre. Dessuten kan det bli både utilstrekkelig og farlig å fokusere på årsak til selvmord hovedsakelig som betinget av psykisk sykdom. Utilstrekkelig, fordi den psykiske sykdommen i alle fall bare er en delforklaring og ikke i seg selv hele årsak til selvmord eller selvmordsforsøk. Farlig, fordi et slikt fokus fremmedgjør folk flest i forhold til selv å kunne bidra med noe for å forebygge selvmord. Satt på spissen kan personer rundt en selvmordstruet bli ledet til å tenke: ettersom nesten alle som tar livet sitt er psykisk syke, så kan det ikke være grunn til bekymring ettersom han/hun ikke har en psykisk sykdom. Mange opplever at de lite kan gjøre for å forhindre sykdom. Dessuten kan en ikke vite hvem som blir syk før de er blitt det. Hvordan skal en da forebygge selvmord? Sykdomsfokuset tar oppmerksomheten bort fra andre årsaksforhold og fremmer i liten grad ansvar og handling blant vanlige folk. Alternativt fokus Vi ønsker altså å advare mot en unyansert årsaksforklaring av selvmord som resultat av psykisk lidelse, uten at man legger til at det å gi opp livet som oftest kan forstås som en reaksjon på en totalvurdering av de muligheter den suicidale personen føler det har eller ikke har i livet. I dette perspektiv er det viktig å se suicidale individer i sin sosiale sammenheng, og å ha fokus på de sosiale forhold og risikofaktorer som ligger bak eller utløser et selvmord. I langt større grad må fokus rettes mot samfunnsforhold og samfunnsprosesser som medvirker til at unge ikke orker å fortsette i samfunnet. Vi må også se på familiens kår i et stressende samfunn, der forholdene kanskje ikke legges godt nok til rette for at barn får den tryggheten og kontinuiteten i omsorg som ligger til grunn for en god selvfølelse. I tillegg til nødvendige tiltak mot mistrivsel og uhelse må det også satses på helse- og trivselsfremmende samfunnstiltak overfor unge. Vi må se på hva som gir liv i tillegg til det som tar liv. Lyn fra klar himmel? I et landsdekkende forskningsprosjekt ved Senter for Krisepsykologi - Bergen, samt i mye klinisk praksis, uttrykker svært mange nære pårørende at deres unge verken hadde vært i
kontakt med psykiatrien eller andre deler av behandlingsapparatet før de tok livet sitt. Betegnelsen det skjedde som lyn fra klar himmel brukes igjen og igjen om tragedien som de pårørende ikke på noen måter hadde forutsett. Foreldre forteller om det de oppfattet som helt vanlig ungdom med glede over livet og planer for morgendagen. Selvsagt hadde de også hatt sine perioder hvor de deppa eller manglet tiltak men hvilke ungdommer har ikke gitt uttrykk for det innimellom? Dersom det innebærer å være psykisk syk, så er vi vel alle det, var en kommentar fra en pårørende. Blant de 40% i forskningsprosjektet som hadde fått en avskjedshilsen var det forklaringer som kjærlighetssorg, tap av ansikt, fortvilelse, og ensomhet som dominerte. Svært mange av foreldrene som ikke fikk noen forklaring på hvorfor den unge tok livet sitt slet med spørsmålet hvorfor? De hadde tenkt og grublet og kom med en del muligheter som de i ettertid lurte på om kunne være medvirkende eller utløsende årsak til selvmordet. Det er viktig å lytte både til de unges forklaringer i avskjedbrev, og foreldrenes refleksjoner over mulige årsaker. Sammensatte årsaksforhold Foreldre rapporterte om at de hadde visst at han/hun hadde alvorlig kjærlighetssorg, var tatt i underslag, eller hadde opplevd andre alvorlige personlige nederlag. Andre grublet på om barna kunne ha funnet ut at de var homofile/lesbiske, og at dette var en legning de ikke ville orke å leve med. En del beskrev at avdøde hadde hatt en sårbar personlighet, lav selvtillit eller store prestasjonskrav til seg selv. Mange fortalte at den unge hadde tatt livet av seg i affekt og under påvirkning av alkohol. Lett tilgang til skytevåpen ble beskrevet av flere. Alt det nevnte er kjente bakenforliggende og utløsende risikofaktorer når det gjelder unge selvmord. En vet også at alvorlige personlige krenkelser som f.eks. incest, eller langvarig rusmisbruk kan være avgjørende bakenforliggende årsaker til et selvmord. Diagnostiserte psykiatriske lidelser må selvsagt også påpekes som en viktig risikofaktor. Men det blir fånyttes dersom psykiatrien hevder at mange av dem som ikke har en psykiatrisk diagnose før de tok livet sitt nok i realiteten hadde det dersom de hadde vært undersøkt. Hva hjelper det om man fikk diagnosen akutt forvirring (som) utløst av et dramatisk kjærlighetsbrudd, for å forstå selvmordet og kunne forebygge senere tilfeller? Et mer fruktbart fokus enn å stemple selvmordet som forårsaket av akutt forvirring ville være å belyse at noen unge mennesker kan bli så fortvilet når de opplever personlige skuffelser, dersom de
f.eks. også samtidig har dårlig selvtillit, har lett tilgang til våpen, er påvirket av alkohol og opplever at de ikke kan snakke om problemene med noen. Det er således svært viktig for fagfolk at vi peker på de mange ulike problemkompleksene som kan føre til selvmord, i stedet for å henvise til sekkebetegnelsen psykisk sykdom som ansvarlig for 90% av alle selvmord. Psykolog Gudrun Dieserud påviste i sin doktoravhandling at lav selvtillit, ensomhet, separasjonshendelser (f.eks. et brutt forhold), depresjon, håpløshetsfølelse, liten evne til å løse personlige og mellommenneskelige problemer, var sentrale i årsakskjeden mot selvmordstanker og selvmordsforsøk. Med et slikt fokus kan alle i langt større grad bevisstgjøres i forhold til grunnleggende årsaker til selvmord. Da gis vi alle også større sjanser til å være med å forebygge selvmord, og kanskje spesielt blant unge. I det følgende gis noen eksempler på at vi alle kan gjøre en innsats. Hva kan vi alle gjøre? Vis åpenhet ved livskriser. Gamle dagers ballader om pien som gikk i fossen på grunn av forsmådd kjærlighet oppleves i dag som svært så sentimental. Men virkeligheten for mange unge mennesker er fremdeles at denne forelskelsens kraft i perioder kan være som å spille rullett der livet er innsats. Det er derfor viktig at unge mennesker oppfordres til å si ifra til voksne nøkkelpersoner når de er i denne type livskriser. Dette krever igjen at voksne ikke bagatelliserer denne type hendelser, men gir aksept og strekker ut en omsorgsfull hånd når en vet om at et nært forhold er brutt. Arbeidsliv og skole må også gi rom og aksept for at unge mennesker kan være redusert og trenger ekstra støtte i perioder. Kjærlighetssorg oppleves nemlig som svært alvorlig av mange unge. Spesielt ser det ut til at gutter trenger litt ekstra hjelp til å snakke om følelser, hvilket innebærer at vi må forsøke å utvide mannsrollen til i større grad å tillate nære samtaler om følelser enn det som ser ut til å være vanlig blant menn i dag. Et viktig forhold som gjør at familie og andre pårørende (eks. kjærester, venner) ikke klarer å se signalene er at vi ikke er innstilt på verstefallstenkning om våre nærmeste. Det er rett og slett ikke til å holde ut om vi skulle gå med hypokonderblikket på våre barn og unge. Vi kan heller ikke nok om selvmordsrelaterte signaler på sviktende selvfølelse, passivitet i problemløsningsstrategier, magisk ønsketenkning om at alt skal bli bra, eller forventningene om at noen alltid skal fikse alt for meg. En kan også spørre seg om den direkte påvirkningen
fra TV og film bidrar til at mord og selvmord er blitt akseptabel atferd. Er den bevisstløse akseptering av vold med på å flytte grenser, også i forhold til selvmord? Aksepter menneskelig sårbarhet. I tråd med det forrige er det uhyre viktig å sette et skarpt lys på det at mange unge mennesker i dag opplever et voldsomt press på å være vellykkede og alltid på høyden. Det kjennes som nederlag når de blir slått følelsesmessig av banen. Å dumme seg ut ved å gjøre en gedigen tabbe eller ulovlighet i andres påsyn, kan bli uutholdelig. Redselen for å bli oppfattet som svak kan være stor. Mange unge er drevet i døden fordi de ikke ser løsninger på problemer de er havnet i. For noen bidrar kravet om ikke å tape ansikt til at de taper livet. Virkeligheten er jo at de aller fleste opplever nederlag i større eller mindre grad, men at mange skjuler sine vansker overfor andre. Det er derfor uhyre viktig å skape økt forståelse og aksept for at det er mer unormalt enn normalt å være på topp hele tiden. At det faktisk er menneskelig og normalt å ha sine vanskelige stunder, og at det er spesielt da vi må bry oss om hverandre. Her ligger det store utfordringer både på individ, gruppe- og samfunnsnivå, - men vi kan alle starte med oss selv. Ikke aksepter mobbing. Arbeidet mot mobbing har lenge vært i fokus når det gjelder bakenforliggende forhold som kan medvirke til at unge mennesker ikke orker å leve lenger. Mobbing forekommer både i skole, på arbeidsplass, i verneplikttjenesten og i fritidsmiljøer. Mange unge sliter med lav selvtillit etter langvarig og systematisk trakkasering av medelever eller annen ungdom i lokalmiljøet. Det har vært iverksatt omfattende programmer med stor suksess. Likevel er ikke ondet forsvunnet som fenomen vi har dessverre også nye erfaringer fra at elever, så vel som lærere har deltatt i det man må kalle systematisk mobbing av ungdom. En annen form for mobbing er den som stigmatiserte grupper, som f.eks. homofile/lesbiske og narkomane, utsettes for. Her er mobberne overalt, til og med i kirken. At frekvensen for selvmordsforsøk blant unge homofile/lesbiske er høyere enn i mange andre grupper, er et vel kjent fenomen. Ransaking og utfordring av alles holdninger og handlinger overfor disse medmenneskene er avgjørende for ikke å drive flere i døden. Vokt sterkt fortvilede ungdom. Vi vet at en del selvmord blant unge skjer i affekt, trolig for å slippe unna en følelsesmessige smerte som kjennes uutholdelig. I en slik situasjon kan et lett tilgjengelig tjeneste- eller jaktvåpen bli skjebnesvangert. Etter tragiske hendelser i Norge med
heimevernsvåpen er man i gang med å begrense våpentilgjengelighet, noe som vi håper kan gi færre selvmord. Ettersom alkohol ofte er en medvirkende årsak ved unge selvmord, er det viktig at venner er ekstra oppmerksomme dersom en opplever en kamerat i voldsomt fortvilet og samtidig ruset tilstand. En kan f.eks. forsøke å forhindre at personen blir alene med sin fortvilelse, og får støtte og hjelp. Det er ikke alltid man kan forebygge eller forutse et selvmord blant unge. Men økte kunnskaper om årsaker, utover psykisk sykdom, kan bidra til at hver og en av oss kan stå bedre rustet til å se tidlige faresignaler, være tilstede og skape trygghet og dialog. Vi har alle et ansvar for å bidra til å forebygge slike selvmord; gjennom egne holdninger eller i aktiv handling.