VERONICA ROTH DIVERGENT De lojale Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Originalens tittel: Allegiant Copyright 2013 by Veronica Roth All rights reserved. No part of this book may be used or reproduced in any manner whatsoever without written permission except in the case of brief quotations embodied in critical articles and reviews. For information address HarperCollins Children's books, a division of HarperCollins Publishers, 10 East 53rd Street, New York, NY 10022. www.epicreads.com Published by arrangement with HarperCollins Childrens division of HarperCollins Publishers. Permission for this edition was arranged through Ia Atterholm Agency. Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2015 Elektronisk utgave 2015 Første versjon, 2015 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen ISBN: 978-82-516-8403-3 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Til Jo, som veileder og støtter meg
Ethvert spørsmål som kan bli besvart, må bli besvart eller i det minste tenkt igjennom. Ulogiske tankeprosesser må bli utfordret så fort de dukker opp. Gale svar må korrigeres. Riktige svar må bekreftes. FRA DE LÆRDES FRAKSJONSMANIFEST
KAPITTEL EN Tris JEG TRAVER FREM og tilbake over gulvet i cella vår i de lærdes hovedkvarter mens ordene hennes gir gjenlyd i hodet mitt: Mitt navn skal være Edith Prior, og det er mye jeg gleder meg til å glemme. «Så du har aldri sett henne før? Ikke engang på bilder?» spør Christina, som ligger med det skadde beinet støttet opp på en pute. Hun ble skutt under det desperate forsøket vårt på å få vist det hemmelige videoopptaket av Edith Prior til byen vår. På det tidspunktet hadde vi ingen anelse om hva det ville avsløre, eller at det skulle rive bort selve fundamentet for tilværelsen vår: fraksjonene våre, identitetene våre. «Kan hun ha vært en bestemor eller en tante eller noe sånt?» «Nei, har jeg jo sagt,» sier jeg og snur da jeg kommer
til veggen. «Prior er var min fars navn, så det må ha vært en fra hans side av familien. Men Edith er et uselvisk navn, og fars slektninger må ha vært fra Uselvisk, så» «Så hun må ha vært eldre,» sier Cara og lener hodet mot veggen. Fra denne vinkelen ser hun akkurat ut som broren, Will, vennen min, han som jeg skjøt. Så retter hun seg opp, og gjenferdet hans er borte. «Fra noen generasjoner tilbake. En ane.» «Ane.» Ordet føles gammelt inni meg, som en smuldrende murblokk. Jeg berører celleveggen idet jeg snur meg. Panelet er kaldt og hvitt. Min ane, og dette er arven hun har etterlatt meg: frihet fra fraksjonene, og vissheten om at min identitet som divergent er viktigere enn jeg kunne forestille meg. Min eksistens er et signal om at vi må forlate denne byen og tilby hjelp til dem som holder til utenfor den hvem de nå måtte være. «Jeg vil vite det,» sier Cara og stryker seg over ansiktet. «Jeg vil vite hvor lenge vi har vært her. Kunne du tenke deg å slutte å trave frem og tilbake en liten stund?» Jeg stanser midt i cella og hever øyenbrynene mot henne. «Sorry,» mumler hun. «Det er i orden,» sier Christina. «Vi har vært her altfor lenge.» Det er flere dager siden nå at Evelyn ved hjelp av noen raske kommandoer fikk bukt med kaoset i lobbyen i de lærdes hovedkvarter og fikk alle fangene plassert i celler i tredje etasje. En fraksjonsløs kvinne kom for å stelle sårene våre og gi oss smertestillende, og vi har spist og dusjet mange ganger, men ingen har fortalt oss hva som
foregår utenfor. Uansett hvor inntrengende jeg har spurt. «Jeg skjønner ikke hvor det blir av Tobias,» sier jeg og setter meg på kanten av køya. «Hvor er han?» «Kanskje han fortsatt er sint på deg fordi du løy for ham og gikk bak ryggen på ham for å samarbeide med faren hans,» sier Cara. Jeg glor stygt på henne. «Four er da ikke så smålig,» sier Christina, enten for å irettesette Cara eller for å berolige meg. «Han er sikkert opptatt med et eller annet. Han sa jo at du kunne stole på ham.» Midt i kaoset, da alle ropte og skrek og de fraksjonsløse prøvde å dytte oss mot trappen, tok jeg tak i kanten på skjorta hans for ikke å miste ham. Han grep meg om håndleddene og skjøv meg bort, og dette var det han sa: «Stol på meg. Gå dit hvor de ber deg gå.» «Jeg prøver så godt jeg kan,» sier jeg, og det er sant. Jeg prøver å stole på ham. Men hele kroppen min, hver fiber og hver nerve, skriker etter frihet, ikke bare fra denne cella, men fra fengselet som hele byen utgjør. Jeg er nødt til å finne ut hva som befinner seg utenfor gjerdet.
KAPITTEL TO Tobias JEG KAN IKKE gå gjennom disse korridorene uten å huske dagene da jeg var fange her. Barføtt og med fryktelige smerter hver gang jeg rørte på meg. Og sammen med det minnet følger også et annet minnet om at jeg ventet på at Beatrice Prior skulle gå i døden, om beina hennes som hang slapt over Peters armer da han fortalte meg at hun bare var dopet ned. Jeg hater dette stedet. Det er ikke like rent som det var da det var de lærdes hovedkvarter; nå er det herjet av krig, med kulehull i veggene og knust glass fra lyspærer overalt. Gulvet jeg går på, under flimrende lysrør, er fullt av skitne fotavtrykk. Da jeg kommer til cella hennes, blir jeg sluppet inn uten spørsmål, fordi jeg bærer de
fraksjonsløses symbol en tom sirkel og alle kan se at jeg ligner på Evelyn. Tobias Eaton var en gang et navn som var forbundet med skam. Nå er det forbundet med makt. Tris sitter på huk på gulvet der inne ved siden av Christina og på skrå overfor Cara. Min Tris burde sett liten og blek ut hun er tross alt liten og blek men i stedet er rommet fylt av henne. De runde øynene møter mine, og hun spretter opp, slår armene rundt livet på meg og presser ansiktet mot brystet mitt. Jeg gir skulderen hennes et trykk med en hånd og drar den andre gjennom håret hennes. Det kjennes fortsatt uvant at håret hennes ikke lenger når henne til skuldrene. Jeg ble glad da hun klippet det, for det var håret til en kriger og ikke en jente, og jeg visste at det var det hun trengte. «Hvordan kom du deg inn?» sier hun lavt, men tydelig. «Jeg er Tobias Eaton,» sier jeg, og hun ler. «Nettopp. Det glemmer jeg hele tiden.» Hun tar et skritt bakover og gransker meg. Det er et nølende uttrykk i øynene hennes, som om hun er en haug med tørt, vissent løv som når som helst kan bli spredt for alle vinder. «Hva er det som skjer? Hvorfor brukte du så lang tid?» Hun lyder desperat, bønnfallende. Selv om jeg har grusomme minner fra dette stedet, er hennes enda verre: da hun gikk for å bli henrettet, brorens forræderi, fryktserumet. Jeg er nødt til å få henne ut herfra. Cara ser nysgjerrig opp. Jeg føler meg ille til mote, som om jeg har vokst ut av min egen hud og den ikke passer lenger. Jeg hater å ha et publikum. «Evelyn holder byen i et jerngrep,» sier jeg. «Ingen får