Boreal hei Boreal hei omfatter treløse heier under skoggrensa hvor det hovedsakelig vokser dvergbusker som krekling, einer og dvergbjørk. Slike heier :nnes i hele landet, men er vanligst i indre deler av Sør-Norge, særlig i områder der seterdrift har vært utbredt. Boreal hei oppsto ved at skogen ble brukt til brensel eller fjernet for å få en bedre beitemark. Rydding av kratt og skog samt husdyrbeiting om sommeren må til for å holde trærne borte. Overlatt til seg selv, gror boreal hei igjen til skog, det skjer nå mange steder. Kort om hovedtypen Boreal hei omfatter åpne heipregete (dvergbuskdominerte) natursystemer dominert av dvergbusker, men uten et dominerende tresjikt. Boreal hei er formet gjennom avskoging og opprettholdelse av åpen mark gjennom rydding av kratt og skog og sommerbeite med moderat beitetrykk. Boreal hei forekommer over hele landet, med arealmessig tyngdepunkt i mellomboreal og nordboreal bioklimatisk sone i indre deler av Sør-Norge. Utfyllende beskrivelse Hei i betydningen åpen, dvergbuskdominert mark forekommer over store deler av landet, men dekker særlig store arealer langs kysten og øverst i østlandsdalene. Utstrekningen av boreal hei øker oppover mot skoggrensa (Bilde 1, 4), og boreal hei når sin største relative arealutstrekning (andel av fastmarksarealet) i nordboreal bioklimatisk sone og i overgangsseksjonen og den svakt kontinentale bioklimatiske seksjonen. Dette er nettopp områdene der seterdriften har sin sterkeste tradisjon i Norge (og der setring fortsatt står sterkest), og der fast bosetning når høyest opp mot fjellet (Bryn 2008). Liksom i kystlynghei forutsetter utvikling av boreal hei avskoging. Avskogingen av seterområdene var et resultat av mange samvirkende faktorer. I kontinentale (klimatisk tørre) områder vokser trærne langsommere enn i oseaniske områder, og veksthastigheten avtar også med høyden. Seterbruket, og i særdeleshet osteproduksjon, var ekstremt energikrevende og førte til konstant mangel på ved (Reinton 1957). I tillegg ble trevirke nyttet til bygningsmateriale, gjerdemateriale, emnevirke, trekull-, jern- og tjæreproduksjon; noen steder også til bergverksdrift (Folldal og Røros). Sammen med husdyrbeite sørget den vedvarende etterspørselen etter ved for at de avskogete områdene ikke grodde igjen med kratt og skog. Omformingen av tidligere skogsmark til åpen mark pågikk i Vere hundre år. Boreal hei kjennetegnes av at beitetrykket gjennomgående var svakere enn i kulturmarkseng. Likevel har beiting vært en viktig medvirkende årsak til opprettholdelse av boreal hei som åpent natursystem gjennom hundrer av år. Med sterkere beitetrykk ville heiene utviklet seg videre til engpregete systemer. Arealet som dekkes av boreal hei er nå avtakende, først og fremst fordi opphør av beite og annen utmarksbruk (rydding, vedhogst) har ført til at store deler av heirarealet er i gjengroing. Boreal hei kan, liksom kystlynghei, være dominert av røsslyng (Calluna vulgaris), men også andre arter, som for eksempel dvergbjørk (Betula nana), krekling (Empetrum nigrum) og lavvokst einer (Juniperus communis), kan stedvis være minst like viktige (Bilde 1 5). Avgrensning mot andre hovedtyper Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:
Avgrensningskommentar 38 konstruert fastmark (T2) mot sanddynemark (T13), åpen skredmark (T18) og boreal hei (T26) Avgrensningskommentar 42 kulturmarkseng (T4) mot kystlynghei (T5) og boreal hei (T26) Avgrensningskommentar 46 åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25) mot kystlynghei (T5) og boreal hei (T26) Avgrensningskommentar 47 kystlynghei (T5) og boreal hei (T26) Avgrensningskommentar 67 boreal hei (T26) og fjellhei og tundra (T29) Kort om grunntypeinndelingen Boreal hei deles i seks grunntyper på grunnlag av to økokliner (Fig. 1): Kalkinnhold (KA) Vannmetning: vannmetning av marka (VM A) Valg av økokliner og trinn Boreal hei omfatter menneskeskapte dvergbuskdominerte natursystemer som under de rådende klimaforholdene ikke ville blitt åpne uten menneskepåvirkning (hevd), og som derfor heller, ikke vil forbli åpne om (når) hevden opphører. Boreal hei er resultatet av avskoging fulgt av fortsatt rydding og/eller sommerbeite med moderat beitetrykk [grunnleggende hevdform (HF) trinn Y2 beite] et hevdregime som svarer til grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd. Brenning [grunnleggende hevdform (HF) trinn Y3 avsviing] har forekommet lokalt, men ikke i stort nok omfang til at det er grunnlag for å de:nere egne typer av avsvidd boreal hei. Boreal hei spenner over variasjon langs kalkinnhold (KA) fra trinn 2 kalkfattig til trinn 6 kalkmark, men størsteparten av arealene med boreal hei har relativt kalkfattige forhold (trinn 2 kalkfattig til trinn 4 intermediær). Liksom i den fastmarksskogsmark som ble omgjort til boreal hei, :nnes variasjon i vannmetning: vannmetning av marka (VM A); trinn A1 veldrenert mark og trinn A2 fuktmark. Det aller meste av boreal hei er imidlertid veldrenert, sannsynligvis fordi boreal hei først og fremst forekommer i klimatisk relativt tørre områder (overgangsseksjon og svakt kontinental bioklimatisk seksjon). Det er uvisst om kombinasjonen av boreal hei og berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning forekommer. Økoklinen tungmetallinnhold (TU) er derfor verken lagt til grunn for grunntypeinndeling eller inkludert i beskrivelsessystemet for boreal hei. Drøfting av inndelingen i grunntyper Inndelingen i seks grunntyper på grunnlag av de tre økoklinene er vist i Fig. 1 (se også Bilde 1 5). Inndelingen av kalkinnhold (KA) i tre samletrinn ved å slå sammen trinn 2 kalkfattig med trinn 3 moderat kalkfattig, og trinn 4 intermediært med trinn 5 kalkrik, er den samme som er benyttet for kystlynghei, åpen ur og snørasmark, åpen grunnlendt naturmark i lavlandet, nakent berg, moderat tørkeutsatt og svært tørkeutsatt fastmarksskogsmark og snøbeskyttet fjellhei og tundra. Økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM A) har to relevante trinn. De seks grunntypene utgjør alle mulige kombinasjoner av realiserte trinn langs de to økoklinene. Andre lokale basisøkokliner
Tre lokale basisøkokliner har en viss innvytelse på variasjonen i artssammensetning innenfor boreal hei i tillegg til økoklinene som er brukt i grunntypeinndelingen, og er derfor inkludert i beskrivelsessystemet for hovedtypen (Fig. 2): Kornstørrelse (KO) varierer betydelig innenfor boreal hei, akkurat som i fastmarksskogsmarka som ga opphav til den ved avskoging. Til bruk i beskrivelsessystemet er trinndelingen av kornstørrelse (KO) forenklet på samme vis som i fastmarksskogsmark, slik at skillet mellom trinn 5 dominans av :n eller middels grus og trinn 6 dominert av grov grus, som de:nerer skillet mellom livsmedium-hovedtypene grovere uorganiske substrater på land og :nere uorganiske substrater på land, gjenspeiles i beskrivelsessystemet. I forhold til beskrivelsessystemet for fastmarksskogsmark har trinn 1 leirdominert og spesialtrinnene X3 skjellsand og X6 usortert skredmateriale så liten relevans for boreal hei at de ikke er inkludert i beskrivelsessystemet. Uttørkingsfare (UF). Boreal hei er resultatet av hevd på mark som i utgangspunktet mange steder var relativt grunnlendt og derfor i større eller mindre grad tørkeutsatt [uttørkingsfare (UF) trinn 2 moderat tørkeutsatt og 3 svært tørkeutsatt]. Fordi boreal hei først og fremst :nnes i områder som er sterkt utnyttet til jordbruksformål, er mark som kan karakteriseres som uttørkingsfare (UF) trinn 1 frisk, med djupere jordsmonn, oftest dyrket opp til åker og kunstmarkseng eller kultivert til beitemark (kulturmarkseng). Skillet mellom uttørkingsfare (UF) trinn 2 moderat tørkeutsatt og trinn 3 svært tørkeutsatt langs utgjør en parallell til skillet mellom lyngskog og lavskog innenfor fastmarksskogsmark. Dette skillet er vanligvis lett identi:serbart ved en rekke skillearter. Innstråling: total innstråling (IS A) er under tvil inkludert i beskrivelssessystemet. De viktigste områdene for forekomst av boreal hei, indre deler av Sør-Norge, har et rolig landskap, der landskapstypene slettelandskap [5] skog- og forfjellsvidde og ås- og fjelltopplandskap [3] småkupert åslandskap dominerenr. I disse landskapstypene gir kombinasjonen av eksponeringsretning og helning små utslag på lokalklimaet, og bare innstråling: total innstråling (IS A) trinn 5 moderat solinnstråling og trinn 6 høy solinnstråling er derfor aktuelle for denne hovedtypen. Variasjon i artssammensetning relatert til økoklinen helning (HE) anses fanget tilfredsstillende opp når innstråling: total innstråling (IS A) er inkludert i beskrivelsessystemet for hovedtypen. Regional variasjon Boreal hei :nnes over hele spekteret av regional variasjon utenfor kystlyngheiområdet, det vil si fra bioklimatiske seksjoner (BH) trinn 1 sterkt oseanisk seksjon (O3) til trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1). Boreal hei omfatter først og fremst innlandsheier i og like under seterregionen i indre områder på Østlandet, der stort befolkningspress, særlig på 1700- og 1800-tallet, krevde at alle utnyttbare arealer ble tatt i bruk. Derfor fant avskoging sted i stort monn. Boreal hei :nnes derfor først og fremst i bioklimatisk sone: boreale og alpine områder (BS A) trinn A4 nordboreal sone (NB), men forekommer også likalt i trinn A3 mellomboreal sone (MB). Tilstandsøkokliner De viktigste tilstandsvariablene i boreal hei er aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF). For aktuell bruksintensitet (BI) er trinn 1 ikke i bruk og 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevant. Aktuell bruksintensitet (BI) trinn 1 ikke i bruk medfører gjengroing, som kan beskrives med tilstandsøkoklinen gjengroingstilstand (GG); se Bilde 1, 4, 5. Det forventete endepunktet for gjengroingssuksesjonen er skog. Skogens tilstandsegenskaper fanges opp av økoklinene tresjiktstetthet (TT) og sjiktning (SJ);
tilstandsøkoklinen tresjiktssuksesjonstilstand (TS) nyttes bare for skogsmark. Etter de:nisjonen vil ikke boreal hei ha utviklet seg til skogsmark før første tregenerasjonsskifte (se Artikkel 1: D3d). Eventuell tilplanting fanges opp av økoklinen foryngelse (FY). Fig. 3 viser tilstandsøkokliner som inngår i beskrivelsessystemet for boreal hei. Objektinnhold Fire av de seks objektgruppene (to generelle og to hovedtypespesi:kke), men ikke alle objektenheter innen alle gruppene, er relevant for beskrivelse av boreal hei (Fig. 4), det vil si alle utenom dødvedstatus (DV) og rotvelt (RV). I seine gjenvekstsuksesjonssatdier mot skog vil død ved kunne forekomme, men normalt i så små mengder at død ved er uten vesentlig betydning for artssammensetningen. Derfor er ikke objektgruppa dødvedstatus (DV) inkludert i beskrivelsessystemet for denne hovedtypen. Objektgruppene svært stort (gammelt) tre (GT) og levende tre som huser spesielt livsmedium (LT) forekommer bare sporadisk i boreal hei, men er inkludert i beskrivelsesystemet for fullstendighetens skyld. Landformvariasjon Med unntak for Vyttbokk (AB 5), som forekommer spredt over hele det tidligere isdekte landområdet (Fig. 5), er landformvariasjon ikke direkte relevant verken for avgrensning av boreal hei eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen. Dominans Det generelle beskrivelsessystemet for dominans i skog (Fig. 6) skal benyttes for boreal hei, som kan bære skog som følge av gjengroing. Boreal hei vil ofte bære veksthemmet skog (med trær uten potensiale for å nå en høyde på 5 m), særlig aller øverst mot den klimatiske skoggrensa. Boreal hei kan imidlertid også gi grobunn for skog av trær høyere enn 5 m. Hvilken trehøyde som skal legges til grunn for angivelser av dominansutforming innen denne hovedtypen må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Bilde 1 Boreal hei [1] kalkfattig boreal hei dekker store områder i nordboreal bioklimatisk sone i innlandet i Sør-Norge. Bildet viser et rolig landskap omkring fjellgården Bergseng i Folldal (Hedmark) der boreal hei er viktigste natursystemhovedtype. Lengre unna gården gradvis overgang mot fastmarksskogsmark. Dominanter i heivegetasjonen er dvergbjørk (Betula nana), røsslyng (Calluna vulgaris), krekling (Empetrum nigrum) og lavvokst einer (Juniperus communis).
Bilde 2 Vegetasjonsbilde fra boreal hei [1] kalkfattig boreal hei i Folldal (Hedmark) med dominerende karplantearter røsslyng (Calluna vulgaris), dvergbjørk (Betula nana), krekling (Empetrum nigrum), tyttebær (Vaccinium vitis-idaea) og furumose (Pleurozium schreberi).
Bilde 3 Sanddynene på Røros (Sør-Trøndelag) er resultatet av avskoging i forbindelse med gruvedrift, som omskapte fastmarksskogsmark til boreal hei [1] kalkfattig boreal hei. Flekkvis forekommer slitasje og slitasjebetinget erosjon trinn 4 sterk slitasje, og destabilisert sandmateriale. I dag er store deler av de tidligere åpne heiområdene i gjengroing, her med bjørk, som følge av opphør av beite.
Bilde 4 I høyereliggende områder på kalkgrunn i Ottadalen, særlig opp mot fjellet, :nnes betydelige områder som har vært avskoget og gjenstand for grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnlegende hevd, grunnleggende hevdform (HF) Y2 beite. Disse områdene inneholder en mosaikk av boreal hei [3] intermediær boreal hei og [5] boreal kalkhei der forekomsten av kalkkrevende arter blant annet er avhengig av jordddybde og organisk innhold i jorda. Bildet, som er tatt ovenfor Berge i Vågå (Oppland), viser boreal hei med aktuell brukstilstand (BI) trinn 1 ikke i bruk over et spekter av trinn langs tilstandsøkoklinen gjengroingstilstand (GG) fra trinn 2 brakkleggingsfasen [nærmest, i gjengroing med einer (Juniperus communis)] i hvert fall til trinn 3 tidlig gjenvekstsuksesjonsfase, kanskje til og med til trinn 4 sein gjenvekstsuksesjonsfase med relativt storvokst skog av furu og bjørk.
Bilde 5 Boreal hei [3] intermediær boreal hei ovenfor Berge i Vågå (Oppland), i gjengroingstilstand (GG) trinn 3 tidlig gjenvekstsuksesjonsfase, dominert av einer (Juniperus communis) og (bak i bildet) gråor (Alnus incana). T26 Boreal hei (/Pages/136091) T Fastmarkssystemer (/Pages/136250) Snø- og isdekt fastmark (/Pages/137312) Konstruert fastmark (/Pages/136755) Åker og kunstmarkseng (/Pages/137671) Kulturmarkseng (/Pages/136784)
Kystlynghei (/Pages/136800) Lavamark (/Pages/136825) Flomskogsmark (/Pages/136287) Åpen Vomfastmark (/Pages/137676) Fosseberg (/Pages/136302) Fosse-eng (/Pages/136303) Breforland og snøavsmeltingsområde (/Pages/136106) Kystnær grus- og steinmark (/Pages/136801) Sanddynemark (/Pages/137244) Fugleberg (/Pages/136327) Fuglefjell-eng (/Pages/136329) Mosetundra (/Pages/137028) Åpen ur og snørasmark (/Pages/137691) Åpen skredmark (/Pages/137688) Grotte (/Pages/136362) Nakent berg (/Pages/137046) Polarørken (/Pages/137171) Blokkmark (/Pages/136081) Fastmarksskogsmark (/Pages/136249) Isinnfrysingsmark (/Pages/136556) Åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (/Pages/137677) Boreal hei (/Pages/136091) Arktisk steppe (/Pages/136015) Frostmark og frosttundra (/Pages/136317) Fjellhei og tundra (/Pages/136266) Snøleie (/Pages/137318)