Kapittel 14. Oppsummering: Den unødvendige sulten

255 Kapittel 14. Oppsummering: Den unødvendige sulten Det er vanskelig å tenke seg et 1800- eller 1900-tall uten sult i de mest utsatte delene av verden. Men det er mulig å tenke seg et 2000-tall. Når en milliard av våre medmennesker sulter og mange dør eller får livsvarige helseskader fordi de ikke får nok mat, er det ikke fordi verden mangler mat. Og dersom vi, iallfall delvis, lykkes i å vinne over vår tids naturødeleggelser, er det ikke bare mulig og fornuftig, men også lønnsomt å utrydde sulten. Matproduksjon i naturødeleggelsenes tid På sidene 120-121 fortalte vi om Sumer, verdens første avanserte samfunn, i slettelandet der storelvene Eufrat og Tigris munner ut i Persiabukta. Med demninger og kanalsystemer var de i stand til å tilføre åkrene elvevann og dyrke korn. Sumererne bygde byer, med Uruk som den største med 40-50 000 innbyggere, de heiste seil på båtene sine, fant opp glass, tok i bruk hjul, laget sitt eget skriftsystem og hadde store kunnskaper på mange områder. Men de innså ikke at de levde i en sårbar natur, eller de var ikke i stand til å ta konsekvensen av det. Salt grunnvann blandet seg med vanningsvannet, og når vannet fordampet, ble saltet liggende igjen i jorda, og hveteavlingene ble mindre. Trolig skjedde den avgjørende endringen rundt år 2000 før Kristus. Hadde de hatt de nødvendige kunnskaper om natur og grepet inn da, kunne de ha berget den sumeriske sivilisasjonen. I stedet fortsatte de som før, men måtte etter hvert gå over fra hvete til mer saltresistent, men mindre utbytterikt bygg. Da også byggavlingene uteble, ble det slutten på det sumeriske samfunnet.

256 Kanskje er vi i dag på globalt nivå der det sumeriske samfunnet var i år 2000 før Kristus. Grunnlaget for vår globale sivilisasjon er på mange måter i ferd med å ødelegges. Spørsmålet er om vi har den handlekrafta som må til for å stoppe ødeleggelsene og berge sivilisasjonen. En av ødeleggelsene, jorderosjon, er like gammel som landbruket. Men det nye er tempoet. Når vi får villere, våtere og varmere vær, utsettes mer matjord for tørke eller rives med av flommer. Når landbruket blir drevet mer intenst med pløying, hardt beitepress og fjerning av skog, blir jorda mer sårbar. I Sør-Korea snakker de nå om den femte årstida, perioden sent på vinteren og tidlig på våren når sand- og støvstormene herjer. Ingen vet hvor mye matjord som hvert år havner i de store verdenshavene, men vi vet at det er langt mer enn den matjorda naturen bygger opp på et år. Andre ødeleggelser er nye. Det gjelder tapping av grunnvannsbassenger, som gjøres med moderne bore- og pumpeutstyr utviklet for oljeutvinning. Saudi Arabia, som noen år tilbake var selvforsynt med hvete, vil fra 2016 ha avviklet all sin kornproduksjon. Alarmklokkene ringer i alle verdens tre store, kornproduserende land, India, Kina og USA. Ny er også temperaturstigningen, som trolig vil føre til avlingsnedgang i store deler av verdens landbruk. En tommelfingerregel er at for hver grad temperaturen øker over 20, vil avlingsnivået bli redusert med ti prosent. På alle kontinenter ser vi at isbreer smelter. Når det skjer, vil den nedbøren som før ble magasinert i breene til tørkeperioder og ble brukt til å vanne åkrene, i stedet komme i elvene i regntidene, når den ikke behøves. Bresmelting betyr minimalt for havnivået, men om de to store ismassivene Grønlandsisen og isen i Antarktis for alvor begynner å smelte, kan havnivået stige i et omfang som ikke måles i millimeter eller centimeter, men i meter. Og landbruk og bosetting nær havnivå, for eksempel i stordelen av folkerike Bangladesh, blir satt under vann. Det sumeriske samfunnet hadde ett stort problem å handskes med, salt i åkerjorda. Og da matkildene tok slutt, måtte de flytte til andre områder, om disse kanskje var fattigere og levemåten derfor ble knappere. Det er to viktige forskjeller til vår tid: Naturødeleggelsene nå gjelder ikke bare ett forhold, men mange samtidig. Og de gjelder ikke

Oppsummering: Den unødvendige sulten 257 bare ett samfunn, men hele kloden. Derfor er det også slik at om det blir for ille, har vi ingen steder å flytte. To faktorer er likevel lyse i denne veven. Den første er at verdens folketall, for første gang i historia, er i ferd med å stabilisere seg. Den andre er at vi har de kunnskapene tidligere samfunn som ble rammet av naturødeleggelser, manglet. Vi kjenner hovedtrekkene i det som skjer, og vi har kunnskaper om hvordan vi kan motvirke det og oppnå ei god framtid for våre etterkommere. Hvor mye mat behøves? Når vi, selvsagt med mange forbehold, kan regne med at det blir vel 9 milliarder mennesker på kloden i 2050 og kanskje en milliard flere i 2100 eller 2150, betyr det at vi kan ta utgangspunkt i hvor mye mat denne menneskemengden trenger og så planlegge bærekraftig produksjon av maten. Det gjør det mulig å planlegge matforsyningen på en helt annen måte enn i tidligere tider. Hvor mye mat behøver verdens framtidige innbyggere? I ulike FNdokumenter kan vi lese at matproduksjonen må økes med 70 prosent fram til 2050 og med 100 prosent i utviklingslandene. 414 Én forutsetning er at alle mennesker skal få nok mat, en annen at gjennomsnittlig matforbruk skal kunne økes med 10 prosent til 3050 kalorier om dagen, en tredje at kjøttforbruket vil øke fra i gjennomsnitt 41 kilo i året nå og til 52 kilo og fra 30 til 42 kilo i utviklingsland. Det ligger også en tanke bak beregningene om at maten skal finnes i så rikelige mengder at prisene ikke drives opp på grunn av knapphet. Vårt syn er at en så stor økning i verdens matproduksjon basert på rådende landbrukspolitikk kan føre til store miljøskader og undergrave framtidas matproduksjon. Klodens åkerareal, matjordareal og beiteareal er begrenset, og det finnes ikke nok fisk i verdens hav. Kornarealet har gått nedover fra 1980-tallet til i dag, og mye tyder på at avlingsnivået har nådd toppen i mange kornproduksjoner. Da skal det mye til for at kornproduksjonen kan økes fra 2,2 til 3 milliarder tonn. Men det er etter vårt syn heller ikke nødvendig å øke matproduksjonen med 70 prosent. Tre tiltak må komme i tillegg, sløsing med mat må reduseres, menneskemat må brukes til mennesker og ikke til dyrefôr, og omdanning av korn til drivstoff for biler må ta slutt.

258 I år 1800 bodde 3 prosent av verdens innbyggere i byer, i 1900 14 prosent, i 1950 30 prosent og i 2000 47 prosent. I 2009 passerte antall byboere i verden antallet bygdeboere, slik at homo sapiens for første gang har blitt en urban art. 415 De aller fleste innbyggere i byer er selvsagt netto matkjøpere. Det gjelder også svært mange bygdefolk. Enten er de uten jord, eller de har så lite jord at de må kjøpe mer mat enn de kan selge. 416 Men veksten i antallet mennesker som bor i byer, gjør at vi må forberede oss på at sultproblemet i årene som kommer, mer og mer vil bli et byproblem. Fordi de fleste byfolk kjøper mat for penger i stedet for å bytte i arbeid eller andre varer, vil også prissvingningene på matmarkedene få stadig større betydning for verdens mattilgang. Agroøkologisk landbruk som global driftsmåte Felles for verdens landbruk er at vi må produsere mat nesten over alt der mat kan produseres. Unntak som nasjonalparker og fredede områder finnes selvsagt, og dessverre også områder som er så forurenset at de ikke kan benyttes. Men det som skjer i svært mange land nå, er at arealer som ikke er høyproduktive, tas ut av landbruksproduksjon, og høyproduktive arealer nyttes stadig mer intenst. I stedet trenger vi en ekstensivering av landbruket, der vi benytter alle arealer, åkrer, grasjord og utmark, fra midtrabatter i storbygater til høyfjellsbeiter, men ikke noe av det så intensivt at jorda tappes for næringsstoffer. Målet må endres fra å finne maksimal produksjon til å finne fram til optimal produksjon. Felles for verdens landbruk må også være kombinasjonen av husdyr og planteprodukter. Gjødsel fra husdyra er det beste jordforbedringsmidlet, og denne kan nyttes bare hvis planter blir produserte i nærheten av husdyrflokkene. Felles for verdens landbruk må også mangfoldet av dyr og planter være. Landbruk i monokulturer, de veldige hveteåkrene eller svinefabrikkene for eksempel, er sårbart for naturødeleggelser, forurenser mye og er ynglesteder for plante- og dyresykdommer. Det mangfoldige landbruket bidrar derimot til å bevare det biologiske mangfoldet og er langt mer robust. Felles for verdens landbruk må også være at mye av maten må produseres nær forbrukerne. Kortreist mat er kontrollerbar og innebærer at miljøutslippene med transport kan reduseres.

Oppsummering: Den unødvendige sulten 259 Om sulten skal overvinnes, må lands myndigheter møte bøndene med respekt og tillit, verdsette deres kunnskaper og arbeid og gi dem akseptable inntektsmuligheter. I vår tids økonomiske og industrielle tenkning er modernisering, forandring, utvikling, ekspansjon og lignende uttrykk honnørord. Den industrilederen som driver fram forandringer, blir oppfattet som et mønster for andre. Denne tenkningen blir i stor grad overført til landbruket. I media og hos myndigheter er idealbonden han eller hun som moderniserer og ekspanderer og gjør landbruksdrifta så industriell som mulig. Og fortsatt ser mange på for eksempel den grønne revolusjon i Mexico, India og Pakistan som mønster for andre, til tross for at India og Pakistan er blant de landene som er mest plaget av sult og at sulten er omfattende og trolig økende i Mexico. Vi må tenke annerledes. Fordi så mange av naturens funksjonsmåter er ukjente for oss, må vi i landbruket skynde oss langsomt og aldri glemme hensynene til varsomhet og ydmykhet overfor naturen. Når agroindustrien nå vokser fram i mange land, er det ikke fordi den er mer effektiv, men fordi den blir favorisert politisk og fordi mange av problemene i denne industrien, omfattende bruk av antibiotika, kraftfôr, kunstgjødsel, stort energiforbruk, veldige transportkostnader, sykdomsspredning og forurensning ikke betales av industrien, men av samfunnet og av kommende generasjoner. For det om vi framhever bondemodellens som felles landbruksmodell, innebærer ikke det det at vi mener at alle verdens bønder skal drive sin matproduksjon på samme måte. Tvert imot må bøndene tilpasse sin drift til naturen i sine områder, og vi har behov for nærmest utallige variasjoner i driftsmåter. Innenfor denne hovedmodellen vil det være langt større muligheter for variasjon og like ens for overføring av kunnskaper fra generasjon til generasjon enn det er i det mer industrielle landbruket. Gårdsbruk bør også i framtida være heltids- eller deltidsbruk, avhengig av hvordan naturen og samfunnsforholdene er. På den norske landsbygda er det mange steder små arealer dyrkbar jord mellom skogsområder, berg og fjell, og ofte er ikke den dyrka og dyrkbare jorda stor nok til at landbruket kan gi sysselsetting alene. I India er gjennomsnittlig kubuskap på 1,75 kyr, og det gir ikke levebrød alene, men ofte sammen med annet arbeid.

260 Slik har det alltid vært i de fleste land. Bønder har ikke vært «bare» bønder. De har vært bønder og bygningsarbeidere eller skogsarbeidere eller jegere eller fiskere eller jordmødre eller omsorgsarbeidere eller fabrikkarbeidere. For mange beriker yrkeskombinasjoner arbeidslivet og gjør at de kan ta med seg impulser fra det ene yrket inn i det andre. Aller mest i et ensomt yrke, som landbruk ofte er, er det for mange en verdi å ha en fot innom et annet arbeidsmiljø. I vår tid med sterk og rask global oppvarming må det legges avgjørende vekt på at landbruksproduksjonen foregår slik at mest mulig karbon blir bundet i jorda og at minst mulig karbon blir frigjort fra jord til luft. Det innebærer plantemangfold, flerårige planter, kombinasjon dyr og planter, optimal beiting i utmark og kombinasjon beiting og skogvekst. Det innebærer også at både jordarbeiding og nydyrking av jord må reduseres. Investoren og ofte industrieieren driver sine virksomheter i et kort tidsperspektiv. Om fem eller ti år kan virksomhetene være av helt andre slag enn i dag. Bonden driver sin virksomhet i et flergenerasjons perspektiv. Derfor har hun behov for stabile og forutsigbare rammevilkår, og forandringer og inngrep utenfra må skje med stor varsomhet. Verdens politiske ledere må begynne å tenke annerledes om matproduksjon. Resultatene kommer ikke først og fremst fra de store prestisjeprosjektene eller månelandingene, men fra de mange små tiltakene. Med disse tiltakene vil prosessen i retning et mer effektivt, agroøkologisk landbruk settes i gang både i fattige og rike land. I rike land Omtrent 50 prosent av maten vi spiser i Norge, er produsert her i landet, konsummelk, egg, det meste av kjøttet, smøret og osten, vel 70 prosent av poteter og korn, 50 prosent av grønnsakene og noen få prosenter av frukt og bær. 417 Vi eksporterer langt mer fisk enn vi importerer. Vi importerer alt sukker, vin, kaffe, kakao og altså det meste av frukt og bær, noe ost, poteter og mel. Men tallene gir et noe misvisende bilde, for når produksjon foregår i Norge på importerte ressurser, blir det regnet som norsk produksjon. 418 Kyllingoppdrett og fiskeoppdrett i Norge, der soyamel fra Brasil er en viktig del av fôret, blir rubrikkført som norsk produksjon. I melkeproduksjon brukes vel 40 prosent kraftfôr,

Oppsummering: Den unødvendige sulten 261 i kjøttproduksjon på storfe like mye, mens svin og kylling vanligvis fôres bare med kraftfôr. Samlet legger Norge trolig beslag på rundt 2,5 millioner dekar dyrka jord i andre land, fjerdeparten av Norges egen matjord. «Vår» utenlandske matjord er god kornjord i EU og i afrikanske land og regnskogsjord i Sør-Amerika. Trolig blir mindre enn 40 prosent av maten vi spiser, produsert i Norge på norske ressurser. De fleste rike land har en høyere selvforsyningsprosent av mat enn Norge, men de importerer også mye mat og fôrmidler. Det hevdes således at landbrukslandet Nederland legger beslag på 4-5 ganger så mye jord i andre deler av verden som de har selv. Landbruket i rike land bruker også enorme mengder fossil energi. Ifølge en FAO-rapport går det med fem ganger så mye energi i form av maskiner til jordarbeiding og transport og kunstgjødsel for å produsere et kilo korn i et industrialisert land som i et utviklingsland. For mange produksjoner kan forskjellene være langt større, en bonde i USA bruker 33 ganger så mye energi for å produsere et kilo mais som hans kollega i nabolandet Mexico. 419 Både gjennom landbruk og annen aktivitet er det grunnlag for å hevde at den rike verden står i økologisk gjeld til den fattige verden. Dersom matproduksjonen i rike land skal bli bærekraftig og tilstrekkelig, må mye forandres: Vi må fremme en kombinasjon av husdyr og planteprodukter. Vi må erstatte monokulturer med mangfold, fordi mangfoldet gir størst matproduksjon i forhold til arealet. Hovedoppgaven må være å produsere mat til egen befolkning, ikke mat til eksport. Framtidslandbruket må i mindre grad enn i dag baseres på diesel, kunstgjødsel, kraftfôr, sprøytemidler og medisiner som kan føre til resistensproblemer. I stedet for diesel må vi velge mindre jordarbeiding, mindre transport og mer matproduksjon nær befolkningskonsentrasjonene, i stedet for kunstgjødsel må vi velge mer husdyrgjødsel og mer presis gjødselbruk, i stedet for kraftfôr må vi velge gras og beiting, også i utmark, og for å redusere bruken av antibiotika må vi legge større vekt på dyrevelferd, fjøsmiljø og andre behandlingsmåter når dyr er syke. Det må legges stor vekt på at jorda drives slik at den binder så mye karbon og frigir så lite karbon som mulig. Med den

262 globale oppvarminga vi er inne i nå, bør jordarbeiding reduseres mest mulig, det må vises stor varsomhet med jorddyrking, som vanligvis betyr at mye karbon flyttes fra jorda og til atmosfæren, og skogrydding må unngås så langt råd er. Om dette skal fungere, må det i de fleste rike land flere mennesker inn i landbruket. Over tid vil dette landbruket bli billigere enn dagens landbruk. Det vil rett nok legge beslag på arbeidskrafta til flere mennesker, men arbeidskraft er ikke mangelvare i de fleste land i dag og blir det neppe i årene som kommer. Det vil redusere risikoen for dyresykdommer og sykdommer for mennesker som blir overført fra dyr, og da helst store dyrekonsentrasjoner, som fugleinfluensa og svineinfluensa. Det vil redusere global oppvarming og annen miljønedbryting. Det vil innebære et større artsmangfold i matproduksjonen og gi grunnlag for et større artsmangfold i naturen. Det vil dempe konfliktene mellom den rike og den fattige verden. Og ikke minst: Det vil være driftsmåter som kan vare. Mens de som driver landbruk i dag, erfarer at kravene til driftsmåter og produksjonsomfang er langt andre enn for noen tiår siden, kan vi med de omleggingene vi skisserer, ha håp om at hovedtrekkene vil bestå også om femti og om hundre år. I fattige land Det er, skriver Worldwatch-forskerne Brian Halweil og Danielle Nierenberg, «fattige land (som) har stordelen av verdens nå minkende matmangfold, for ikke å nevne den kulturelle visdommen som kan være en kilde til både glede og bedre helse». 420 Det er i fattige land vel så mye som i rike land at grunnlaget for ei framtid med nok mat finnes. Forskere i agronomi, biologi og økologi besitter mange kunnskaper som lokale bønder ikke har, men bøndene har også kunnskaper som forskerne kan mangle, og det er bøndene som skal sette det nye ut i livet. Derfor trengs samspillet mellom de to gruppene, og derfor trengs forskning og rådgivning ute i felten og ikke bare i laboratorier og forskningsinstitusjoner. Det handler for eksempel om å finne fram til de plantene og det såfrøet som gir best resultat, om å beholde eller

Oppsummering:Den unødvendige sulten 263 gjenoppbygge næringsrikdommen i jorda og om å utnytte sparsomme vannmengder bedre. Også vi som skriver dette, mener at moderne hjelpemidler kan gjøre matproduksjonen mer effektiv og at det derfor er sterke argumenter for at antallet bønder i mange fattige land er for høyt. Men reduksjonen må ikke gå på bekostning av matproduksjonen eller føre til at produksjonen ikke blir bærekraftig, og den må ikke skje raskere enn nye arbeidsplasser kommer. Verden er ikke tjent med at fattige land følger i sporene til rike land og omformer sitt landbruk til ei monokulturell, ressursslukende, forurensende næring med få arbeidsplasser og omfattende varetransport. I stedet trengs de mange, små endringene som sammen gjør matproduksjonen større og sikrere, basert på grunntankene om respekt for naturen, mangfold i produksjon og enkeltpersons- og familiegårder. Blant de mange små og store tekniske endringene er mobiltelefoner med værmeldinger og markedsopplysninger på lokale språk, kornsiloer av stål eller plast som holder gnagere og insekter unna matkorn og såfrø, elektrisk strøm som kan gi grunnlag for landsbyfryseri eller frysebokser, solcellepaneler der strømmen mangler for at innbyggerne skal ha lys og kunne reparere utstyr eller lese mørke kvelder, mer effektive vanningsanlegg så mindre av vannet fordamper, plastsekkene på verandaer og hustak i byer med hagejord for frukt og grønnsaker, veier for transport av innsatsmidler til landbruket og varer derfra til befolkningssentra, sykler så bønder kan komme på markedet med varene sine, pumper med håndmakt eller motorer for å få vann opp av grunnen og ut på jordene, tjenlige, lette traktorer med to eller fire hjul og hundretalls andre, små og større innretninger som gjør arbeidet lettere for bøndene. Et hovedspørsmål i de fleste land med mye manuelt landbruksarbeid er hvordan innhøstingen kan gjøres raskere og mer effektiv. Det handler ikke først og fremst om å spare arbeid, men om at en raskere og sikrere vei fra åker til bord kan bidra til å redusere mattapet som skjer når mat råtner, mugger eller blir ødelagt av sopp eller spist eller ødelagt av gnagere og fugler. Rike land kan bidra med mathjelp og hjelp til utstyr, men det viktigste rike land kan gjøre for å hjelpe fram matproduksjonen i fattige

264 land, er ofte å holde fingrene fra fatet, som å stoppe landran, stoppe patentering av såfrø eller arbeide for at fattige land får rammevilkår som gjør at de kan prioritere produksjon av mat til egen befolkning heller enn palmeolje til diesel eller soyamel til husdyr i den rike verden. De fleste underernærte mennesker bor fortsatt utenfor byer, men det er all grunn til å tro at når mennesker i stort antall og i de fleste land nå flytter fra bygd til by, vil sulten flytte med dem. Dersom de flytter til jobber og inntekter, har de muligheter til å kjøpe neste måltid, men for slumboere i Nairobi i Kenya eller Dakar i Senegal er ikke det situasjonen. Dersom byene sikrer dem muligheter til å benytte plener, midtrabatter i gater, bakgårder, hustak med jord på og andre grøntarealer til matproduksjon, kan det redde mange liv. Dessverre eksporteres kostholdsvanene i rike land, med mye kornbasert mat, spesielt kjøtt, til fattige land. Økningen i kjøttforbruk i Kina, mer enn 20 kilo på 10 år og i hovedsak kornbasert kjøtt, kan bli dramatisk ikke bare for dette enorme landet, men for hele verdens matforsyning. Så lenge kjøttforbruket er enda høyere i rike land, er det umulig å argumentere mot dette fra vår del av verden. Bare hvis kjøttforbruket i rike land reduseres til et bærekraftig nivå, har vi grunnlag for å oppfordre andre om å redusere sitt kjøttforbruk. Fire grep Vi som skriver denne boka, har det samme utgangspunktet som FNinstitusjonene; at vi bør planlegge ut fra et innbyggertall på kloden på 9,1-9,2 milliarder i 2050, en økning på 30 prosent i forhold til dagens nivå. og at alle innbyggerne skal få dekt sitt matbehov med tilstrekkelig og variert kost. Men i andre spørsmål avviker våre synsmåter: Vi mener en økning i verdens matproduksjon på 70 prosent kan overstige klodens tåleevne og derfor ikke vil være forsvarlig, i alle fall hvis hovedsatsingen er industriell eller halvindustriell matproduksjon. Dersom det skal dyrkes vesentlig mer jord, vil det innebære store utslipp av karbon som nå er magasinert i jorda og derfor sterkere oppvarming. I deler av verden kan og bør matavlinger økes, men om de skal økes så mye som FN-organer sagt er nødvendig, vil det kreve et vesentlig høyere energiforbruk enn i dag, særlig i form av energi til produksjon av kunstgjødsel, og derfor større klimautslipp og mer forurensning. Vi tror

Oppsummering: Den unødvendige sulten 265 også at de problemene kloden er inne i, i form av global oppvarming og derfor redusert matproduksjon mange steder, nedbygging og ødelegging av dyrka og dyrkbar jord, tapping av grunnvannsreserver, reduksjon av det biologiske mangfoldet og mindre tilgang på fossil energi, gjør at det er usikkert hvor mye matproduksjonen i det hele kan økes. Etter vårt skjønn er et realistisk mål at verdens matproduksjon øker i takt med økningen i folketallet, det vil si at vi planlegger ut fra en global økning på 30 prosent både i folketall og matproduksjon fram til 2050. Også det er krevende. De øvrige tiltakene for å sikre framtidige innbyggere tilstrekkelig mat må derfor utvikles på andre måter. Med ett hovedgrep og tre mindre grep kan målet nås:

266 Hovedgrepet er omlegging i retning agroøkologisk drift i verdens landbruk. Med agroøkologisk drift som global modell for matproduksjon vil vi øke matproduksjonen, vi vil få produksjon nær der folk bor og derfor lette distribusjon og fordeling av maten, vi vil kunne utvikle en matproduksjon med mindre klimautslipp enn i den rike verden i dag, og vi vil for det fjerde få en matproduksjon der mer karbon kan bindes i jord. Dersom omlegginga skjer på gjennomtenkt vis, vil det binde karbon og redusere utslipp av klimagasser med mellom en tredjedel og halvdelen av dagens utslipp. Grepet vil gjøre klimatrusselen håndterbar. Vårt andre grep er å bruke mindre av menneskematen til dyrefôr. Dette gjelder først og fremst rike land. Som omtalt tidligere går om lag 35 prosent av kornet gjennom dyremager og blir, i større eller mindre grad, til kjøtt, flesk, egg og melk. Det må fra to til ti kalorier korn inn i dyret for å gi en kalori kjøtt ut. Om verdens innbyggere skal sikres nok mat, må vi, først og fremst i den rike delen av verden, redusere kjøttforbruket og i stedet gå over til et mer plantebasert kosthold. Kjøttproduksjon på gris og kylling må ned, og drøvtyggere må fôres med mer gras og mindre korn. Men mennesker har behov for et variert kosthold og derfor rikelig tilgang på animalske proteiner? Vi kan sammenligne USA med over 120 kilo kjøtt per innbygger og Japan med 45 kilo. Av disse to landene har Japan fire år høyere forventet levealder, 83,7 mot 79,7 år, og Japan har vesentlig lavere helseutgifter i forhold til innbyggertallet. 421 Et av de mest effektive tiltakene for å sikre verdens framtidige innbyggere tilstrekkelig mat vil være et mål om at veksten i kjøttforbruket flater ut på 30-35 kilo i utviklingsland, og at veksten i kjøttforbruket reverseres til dette nivået også i industriland. Dette bør skje på to måter, ved at forbruket av lyst eller kornbasert kjøtt reduseres dramatisk, og ved at mørkt kjøtt, altså kjøtt fra drøvtyggere, i større grad blir produsert på beite og grovfôr og i mindre grad på korn. Det vil også gjelde melk. Om vi halverer bruken av korn til dyrefôr, innebærer det at vi får vesentlig mer korn til menneskemat. I og med at tilgangen på kjøtt, flesk, egg og melk vil bli mindre, blir nettogevinsten i form av mer mat noe redusert. Det tredje grepet er å redusere tap av og sløsing med mat, under høsting, ved lagring og transport, ved bearbeiding, distribusjon og i

Oppsummering: Den unødvendige sulten 267 husholdningene. Dersom vi lykkes i å halvere mattapet, vil gevinsten for verdens matforsyning bli formidabel. Metodene må være lover, holdningskampanjer og varestandarder fastsatt ut fra kvalitet eller næringsverdi og ikke utseende på varene, stålsiloer og fryselager i fattige land, og større vekt på produksjon for nærmiljøet. Halvering av tapet fra jord til bord bør være en realistisk målsetting. Det fjerde grepet er å stoppe omgjøring av matvarer, særlig mais og hvete, til biodrivstoff. Rundt 150 millioner tonn korn, 6-7 prosent av avlingene, brukes nå på den måten. Figur 18. Fra jord til bord II. På side 199 viste vi en figur for tap i verdens matproduksjon fra jord til bord. Liksom den må figuren over tas som en illustrasjon mer enn som eksakte tall. Vi forutsetter at det i 2050 produseres like mye mat per innbygger som i dag, det vil si 4600 kalorier per dag. Det innebærer at verdens matproduksjon øker med 30 prosent, ikke med 70 som FAO kalkulerer med. Tapene etter avling blir redusert til halvparten av dagens nivå, dvs. en endring fra 600 til 300 kalorier. Bruken av menneskemat

268 til dyrefôr blir også redusert med 50 prosent i forhold til dagens nivå, til 850 mot dagens nivå på 1700 (se side 197-199.) Noe av tapet blir kompensert med mer bruk av beiting og grovfôr. Dette gir noe mindre mat fra husdyr, anslagsvis 300 kalorier mot 400 i dag. Tap og sløsing under høsting, i distribusjon og husholdninger reduseres til 400 kalorier fra dagens nivå på 800 (se side 193-197). Og omdanning av korn til biodrivstoff tar slutt, noe som vil gi 100 kalorier ekstra. Til sammen vil dette gi 3000 kalorier per person per dag, som er mer enn nok, men som også gir oss en buffer i tilfelle naturødeleggelsene kommer til å ramme framtidig matproduksjon på dramatisk vis. Sammenhengene Kamp mot sult avhenger ikke bare av landbruk og fiske, men henger nært sammen med andre samfunnsspørsmål: Det gjelder global oppvarming. Hvis vi legger til grunn at for hver grad verdens gjennomsnitts-temperatur stiger, går avlingene ned 10 prosent, innebærer det at hvis temperaturen stiger 3 grader, går avlingene ned med 30 prosent. Denne nedgangen kommer selvsagt ikke over alt, men den vil ramme store deler av verdens matproduksjon. Derfor er en forutsetning for at sulten skal bekjempes, at den globale oppvarminga stoppes. En lignende sammenheng finnes mellom sult og fattigdom. Som vi har vist, er det avgjørende for å unngå sult ofte ikke at mat finnes på markedet, men at fattigfolk har muligheter for å kjøpe maten. Derfor er forholdet mellom prisen på maten og folks kjøpekraft grunnleggende. Hvis den økonomiske krisa store deler av verden nå er inne i, ikke overvinnes, vil arbeidsledigheten øke i de fleste land og kjøpekrafta gå ned. I så fall blir nye millioner mennesker kastet ut i sult og elendighet. Det handler om sosiale nettverk og støtte i livssituasjoner der folk ikke kan klare seg uten hjelp. La oss gjenta paragraf 25 i FNs menneskerettserklæring: Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.

Oppsummering: Den unødvendige sulten 269 På landsbygder finnes vanligvis et uformelt hjelpeapparat, der familie og lokalsamfunn gir hjelpende hender til innbyggere i nød. Den omfattende urbaniseringen og arbeidsvandringene i vår tid forandrer dette. På landsbygda svekkes det sosiale sikkerhetsnettet når de yngre drar og de eldre er alene igjen. I byene har de nye tilflytterne ikke familie eller kjente i nærheten. Om de blir uføre eller varig arbeidsløse, om de får barn med helseproblemer, og aller mest når de blir eldre, er de avhengige av at det offentlige hjelpeapparatet fungerer. Derfor er også offentlig støtte og fungerende hjelpeapparat avgjørende for at kampen mot sulten skal lykkes. Det handler om å overvinne analfabetismen. Lese- og skrivekunnskaper gjør samspillet mellom bønder og rådgivere og bønder og markedene lettere. Livet blir tryggere både for bønder og forbrukere når bønder kan lese advarslene på kunstgjødselsekker eller sprøytemiddelpakker eller flasker med dyremedisiner. Dersom innbyggerne kan lese og skrive, er det langt lettere for myndigheter å arbeide for fornuftig familieplanlegging eller utbygging av helsevernet. Det er kanskje unødvendig å skrive det, men kamp mot sult handler også om kamp mot krig. Ingen menneskelige handlinger har, i hvert fall før dagens miljøødeleggelser, vært så katastrofale for menneskers overleving som krigshandlinger. Om vi skal sikre verden for våre etterkommere, trengs altså ikke bare arbeid for at alle skal få nok mat, men også for å befri menneskene fra klimaødeleggelser, fattigdom, sykdommer, analfabetisme og krig, og det trengs arbeid for å bygge opp igjen matjorda, skogene og fiskebestandene og stoppe oppvarminga av kloden. Av de mange utfordringene menneskeheten står overfor, er sulten en av de mest dramatiske, fordi den rammer så mange. Men sulten er også en av de enkleste å håndtere. Med felles, global innsats kan antallet mennesker under sultegrensa reduseres med mange titalls millioner hvert år framover. Vi vet hvordan vi skal gjøre det, og vi har kunnskapene, naturressursene og infrastrukturen for at alle mennesker skal få nok mat. Det handler bare om å sette tiltakene ut i livet. En målsetting om at antallet under- og feilernærte i verden skal reduseres med 100 millioner i året de neste ti årene, er trolig realiserbar.

270 Hvis vi lykkes, vil det vise at menneskeheten kan gå framover og bygge en bedre verden for generasjonene etter oss. Derfor vil det også være en mektig inspirasjon for å løse de andre problemene vi står overfor. Blir folk med? Kanskje tenker leseren: Dere har rett i at verden har naturressurser og muligheter for å nedkjempe sulten. Men det krever engasjement, oppofrelse, vilje til å prioritere vekk egeninteresser, og disse holdningene mangler i vår tid. Vår tids mennesker tenker bare på seg selv. Vårt første svar er at alternativene er verre, også for hver enkelt av oss og enda mer for våre etterkommere. Vårt andre svar er at kampene pågår. Folk over hele verden slåss for bedre liv, for å sikre miljøet og for å bli kvitt sult og fattigdom. Fagforeninger, bondeorganisasjoner, miljøorganisasjoner, fredsbevegelsen, kvinnebevegelsen og andre sosiale bevegelser arbeider imot den politikken og praksisen som har skapt problemene. Tenkningen rundt matsuverenitet har spredt seg som ild i tørt gras. Samtidig ser vi et oppsving i den lokale matproduksjonen i mange land, både i byer og bygder. Folk ønsker kortreist, rein og kontrollerbar mat framfor industrimat, og de ser på lokal matproduksjon som en garanti mot sult. De vil produsere egen mat i hager eller verandakasser eller på hustak, og de selger og kjøper på «Bondens marked» eller med direkte kontakt framfor gjennom supermarkedene. Og mange ungdommer drømmer om yrkesliv som matprodusenter, i nær kontakt med natur, dyr og planter. Det tredje svaret er at ei global satsing på matproduksjon vil gi mange og positive effekter. Ikke bare vil antallet under- og feilernærte krype nedover. Helseproblemene blir mindre og dermed også helsebudsjettene. Verdens byer blir grønnere og triveligere, det blir flere arbeidsplasser, og ett av motivene for kriger og konflikter blir vesentlig svekket. Den globale oppvarminga vil reduseres. Det å nedkjempe sult handler derfor for de fleste av oss både om solidaritet og om egeninteresser. Den politiske kampen pågår hele tida, mellom på den ene sida Monsanto og Smithfield og Cargill og Yara, industrilandbruk og derivatselgere, og på den andre sida verdens fattige og sultne og

Oppsummering: Den unødvendige sulten 271 voksende sosiale bevegelser. Avgjørende for å nedkjempe sulten er at myndigheter i flere land, også vårt, prioriterer de mange små framfor de få store. Når grasrotbevegelsene og politiske ledere arbeider sammen, vil resultatene komme. Det vil også gi folk inspirasjon til å drive arbeidet videre. Samfunnsforskere snakker om vendepunkt. Arbeid for forandringer kan gå sakte og bli motarbeidet, men så på kort tid endrer forhold seg fundamentalt. Et eksempel er kvinners arbeid i vesteuropeiske land. Fram til midt på 1960-tallet var normalsituasjonen at kvinner skulle gifte seg og bli husmødre med hovedansvaret for barna, mens mannen skulle forsørge familien med utearbeid. I løpet av noen år endret dette seg i land etter land, til at normalsituasjonen ble at både menn og kvinner skulle være i arbeidslivet, at ansvar for barn i langt større grad ble delt mellom foreldre og at samfunnet tok over deler av ansvaret både for barnepass og stell av eldre. Det var et dramatisk vendepunkt, og det skjedde i de fleste land i løpet av vel et tiår Et annet eksempel er røyking. Noen tiår tilbake var det normale i europeiske land at voksne mennesker, særlig menn, røykte. Ikke bare når de var alene, men i arbeidssituasjoner, i familier, i restauranter, på møter, endatil om de var med i fjernsynsprogram. Rapportene om skadevirkninger av røyking kom stadig tettere, men de ble vanligvis avvist eller tidd i hjel, og politikere som ville ha forbud mot røyking for eksempel på serverings- og utesteder, ble karakterisert som naive og virkelighetsfjerne. Men til sist ble dokumentasjonen av skadevirkningene av røyking for kompakt. I tida rundt tusenårsskiftet snudde det i de fleste europeiske land. Den norske Lov om vern mot tobakksskader (røykelova) kom således i 2004. Når dette skrives, er mennesker med sigarett i munnen ikke lenger en normalsituasjonen i europeiske land. Det som mange hevdet var umulig, ble gjennomført på noen få år. Vi kan stå overfor et lignende vendepunkt i kampen mot sult. Stadig flere deler det synet at det er unødvendig og meningsløst at en milliard mennesker er underernærte i vår moderne verden. Dersom nasjonale myndigheter og det internasjonale samfunnet engasjerer seg i å nedkjempe sulten, er det grunn til å tro at innbyggerne vil slutte

272 opp om det. Også om det kan få konsekvenser for vår egen levemåte og levestandard. Og når folk ser at det kan gi resultater, vil mange engasjere seg i arbeidet for ei framtid med global matsikkerhet. Sluttord den aksepterte sulten, det aksepterte folkemordet Vi håper leseren nå deler to vurderinger med oss, at verdens sult er dramatisk og at den er unødvendig. Vi har prøvd å framstille dette på nøkternt og etterprøvbart vis. Men et tredje spørsmål har vi i liten grad diskutert, at sulten er akseptert av verdens ledende politikere. Bak en milliard sultne finnes politiske beslutninger, prioriteringer og vekkprioriteringer. Våre ledende politikere og andre lands ledende politikere lager sine budsjetter, arrangerer sine kongresser og legger sine planer uten å ta sulten på alvor. Er forklaringen at politikerne ikke har informasjon? Kanskje, men de har de beste muligheter for å skaffe seg kunnskaper, bibliotek, fagrapporter på internett eller på papir, og tusentalls rådgivere og eksperter rundt seg. Kanskje skulle vi ha brukt skarpere ord. Kanskje skulle vi ha skrevet som FNs tidligere spesialrådgiver for retten til mat, Jean Ziegler, om det stille folkemordet. Det verden er vitne til, tilsvarer i antall unødvendig døde mennesker 4-5 holocaust. Hvert eneste år. Dersom vi mener, som det er god grunn til, hevder at Holocaust var en forbrytelse mot menneskeheten, er det uttrykket enda mer på sin plass for å beskrive den sulten som i dag rammer hver sjuende av våre medmennesker.