Forskning Bevisstgjøring eller mytedannelse?

Forskning Bevisstgjøring eller mytedannelse? Oslo 3. des. 2004. Åpen og inkluderende Foredrag av dr. Edgar Marthinsen, førsteamanuensis ved Institutt for sosialt arbeid, Universitetet i Trondheim, NTNU Jeg takker for den ære det er å få tale til dere i dag. Kontakten med deres organisasjoner ble etablert etter at media laget en rekke innslag på bakgrunn av et prosjekt Melina Røe og jeg hadde med elleve ungdomsskoler omkring i Norge høsten 2002. Media skrev bl.a. at på et punkt var ungdom lite romslige, de er lite interesserte i å være venner med funksjonshemmede og homoseksuelle. Fra organisasjonene ble det stilt spørsmål om forskningens ansvar og om vi ga nye bidrag til fordømmelse og mytedannelse. Dette foredraget kan også forstås som både selvkritikk og forsvarstale for vår forskning og den framgangsmåten vi valgte. Jeg vil i dette foredraget ta for meg spørsmålet om forskningens ansvar i sin omtale av forhold som kan bidra til fordømmelse, ydmykelse eller vanære for personer som omtales i forskningen 1. Hva slags ansvar har forskningen for mennesker som kommer dårlig ut av deres presentasjoner? Hvilke grunner foreligger for at vi skal vise respekt og anerkjennelse, og hvordan kan forskningen bidra til bevisstgjøring som igjen bidrar til større rettferdighet, til anerkjennelse og respekt? Mitt utgangspunkt er at forskeren som alle andre har politisk og moralsk ansvar og som intellektuell et særlig ansvar for bidrag til kunnskapsproduksjonen. Foredraget vil av noen kanskje oppfattes som vanskelig, men i diskusjonen om åpnere og mer inkluderende fellesskap trenger en kanskje noen nye språkbilder for å ta tak i de uttrykk undertrykkelse har i vår tid. Først vil jeg si noe om hvordan vi kan forstå oss selv i lys av omgivelsene og hva som egentlig er viktig. Deretter vil jeg komme tilbake til de konkrete funnene i vår forskning på ungdom og deres holdninger til ulike verdier og byrder i tilværelsen. Undersøkelsen gikk 1 Argumentasjonen er i hovedsak hentet fra Marthinsen, Edgar 2004: Sosialt arbeid og symbolsk kapital i et senmoderne barnevern. Rapport nr 9. BUS Midt-Norge (Kan bestilles fra bus@allforsk.ntnu.no) Rapporten om prosjektet; Marthinsen og Røe 2004: Fattig eller rik slik ungdom ser det. Kan bestilles fra edgar.marthinsen@svt.ntnu.no og er gratis. Den er også tilgjengelig på http://www.svt.ntnu.no/ish/rikogfattig/ 1

under navnet ungdom rik og fattig. Den var et innspill i diskusjonen om barn og fattigdom og vår hensikt var å diskutere fattigdom i lys av andre forhold enn bare de økonomiske. I vår hverdag opptrer fattigdommen kanskje først og fremst som skam, og ikke som nød. I den velstand vi finner i Norge kan vi si at noen konkurrerer om å komme best mulig ut av de mange rangeringer som gjøres. Vi ikler oss symboler, alt fra en vakker kropp til påkledd skjønnhet og kan omgi oss med attraktive ting, søke etter titler og høy lønn og vi kan søke å omgås mennesker som setter oss selv i et godt lys. Vi kan si at vi ikler oss ressurser eller kapital som først og fremst har symbolsk betydning. Det meste av det vi omgir oss med har også en bruksverdi. Kroppen er først og fremst livet selv som gave, uten dette er den ingenting verd. Dette faktum er kjernen i menneskerettighetene. Et annet sentralt element i menneskerettene er retten til å høre til å ha mennesker som omslutter oss, tar vare på oss og viser oss omsorg mennesker vi kan stå i et gjensidig gave og bytteforhold til. Vi har med andre ord rette til et eget liv og til et sosialt liv. Dette er også grunnlag for solidaritet og fred. Konvensjonen om barns rettigheter fra 1989, ratifisert av Norge i 1991, innledes bl.a. med at landene som er parter tar i betraktning; at anerkjennelse av den iboende verdighet og av de like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av den menneskelige familie er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden. Målet er å; befordre sosial fremgang og bedret levestandard i større frihet. Det uttrykkes videre at; familien, som samfunnets grunnleggende enhet og det naturlige miljø for vekst og velvære for alle dets medlemmer, i særdeleshet barna, bør gis nødvendig vern og hjelp slik at den fullt ut kan påta seg sine forpliktelser i samfunnet... som erkjenner at barn bør vokse opp i et familiemiljø, i en atmosfære av glede, kjærlighet og forståelse for fullstendig og harmonisk utvikling av hans eller hennes personlighet, som tar i betraktning at et barn helt ut bør forberedes til å leve et individuelt liv i samfunnet, og oppdras i den ånd som fremgår av de idealer som er proklamert i De forente nasjoners pakt i særdeleshet i fredens, verdighetens, toleransens, frihetens, likhetens og solidaritetens ånd. (min uthevelse) Problemet oppstår når vi innfører betingelser for å kunne kreve disse rettighetene. Vi sier ja, men Artikkel 16 uttrykker at; intet barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i hans eller hennes privatliv, familie, hjem eller korrespondanse og heller ikke for ulovlige angrep mot hans eller hennes ære eller omdømme. 2

I denne artikkelen ligger det en anerkjennelse av at lovlige angrep på ære og omdømme må aksepteres, og lovlig innblanding i privatliv. Dette legitimerer tvangsinngrepene som en også finner hjemmel for i det nasjonale lovverket, bl.a. i barnevernlovgivningen. Det prinsipp som til slutt ser ut til å stå igjen som sikring av barnets rettssikkerhet står i artikkel 3; (i) alle handlinger som vedrører barn skal det først og fremst tas hensyn til hva som gagner barnet best. Disse avveiningene viser oss at friheten betinges av hvilke regler vi kommer fram til for å regulere det sosiale livet. Vi ser at dette gjøres ulike fra land til land og ikke minst blir forskjellene tydelige der en forankrer menneskesynet og synet på hva som er rett og galt i ulike trosretninger. I vårt eget land kommer dette tydelig fram om vi ser tilbake på vår egen historie. Den sosiale kontrakten vi inngår er under stadig forhandling og må tilpasses den tiden vi lever i og hvordan den utformes gjenspeiler maktforholdene mellom ulike mennesker og grupper. Til grunn for den sosiale kontrakten ligger historisk utviklede overenskomster om hva som er det rette, det sanne eller det allmenne beste. Dette vil begrense vår frihet. For å være i samfunnet må en gi sin tilslutning til den sosiale overenskomsten - det må erkjennes et verdifellesskap, eller i det minste må personen opptre slik at han/hun ikke oppfattes som for forskjellig og dermed risikerer at det forskjellige blir så dominerende utad at vedkommende blir annerledesforklart 2 dvs. tilskrives egenskaper og væremåter som fordømmes eller oppleves vanskelig i betydningen grenseoverskridende og kan således ikke gå upåaktet hen det passer ikke. Vi kan snakke om positiv frihet - frihet til å utforme det egne livet, mens negativ frihet henspiller på det som er mulig, de tilgjengelige mulighetene. En kan utnytte muligheten om en vil. Om vedkommendes identitetsvalg og væremåte ikke synes å falle naturlig inn i folden kan samfunnet velge å møte det med alt fra bannlysning og avretting til terapeutiske tilbud innhyllet i frivillighet. Problemet er ofte at en ikke alltid kan velge seg selv. I vårt samfunn søkes det gjerne behandlingsavdekkende forklaringer på forskjeller og avvik som igjen kan utløse tilbud om å hjelpe vedkommende til å søke mer anerkjente posisjoner ved å endre seg. Barn som ikke oppfører seg skikkelig, behandles for atferdsproblemer, den redde medisineres og sendes til psykolog, den med lærevansker gis spesialundervisning, sosialhjelpmottakeren tilbys hjelp til å komme i arbeid, foreldre som kommer til kort tilbys hjelp til å mestre barna og derved framstå som gode nok foreldre osv. Denne "misjonen" er institusjonalisert bl.a. i sosial- og barneverntjenester, ppt og barne- og ungdomspsykiatri. Sosialt arbeid trer her fram som en mekanisme for å hjelpe folk på plass. Teknologien hjelper oss også å utvikle stadig mer raffinerte ovevåknings- og kontrollmetoder, 2 Begrepet er hentet fra Regan, 1999. Hun bruker uttrykket differently described people som her er oversatt med annerledesforklart. 3

mens den kanskje mest effektive disiplineringen er den tause, som gjerne foregår i ly av gode gjerninger og forhold vi tar for gitt. Margalit hevder at et anstendig samfunn er et samfunn hvis institusjoner ikke ydmyker sine borgere. Ydmykelsen kan bestemmes som handlinger som truer en persons selvrespekt. Bare andre mennesker kan forårsake ydmykelse, også på tross av at det ikke er tenkt slik. Margalit ser ut til å ta for gitt at ydmykelsen er det alvorligste overgrep mot mennesket. Han anvender et frihetsbegrep som forutsetter at for å være menneske må en kunne ta beslutninger selv over sitt eget liv. Det er ikke spørsmål om hva en gjør seg fortjent til men at en har denne friheten. Han skiller mellom ydmykelse og forulempning, hvor det å bli forulempet er en urett mot ens sosiale anseelse og sårer selvfølelsen. Ydmykelsen rammer ens selvrespekt og egenverd - den utgjør en eksistensiell trussel. En kan oppleve seg forulempet også uten at det er direkte rettet mot en, men mot en annen som man identifiserer seg med ved at en også besitter egenskapen som fordømmes. Om vi setter mennesket og livet høyest av alt, vil alt som rokker ved denne posisjonen være ydmykende (Margalit 1998:41-42). Et samfunn som respekterer folks rettigheter, men ikke deres menneskelighet er ikke et anstendig samfunn. Det innebærer at noen menneskeretter ikke er inkludert i samfunnets rettsforståelse. Dette vil hos oss f. eks. gjelde kamper som homoseksuelle og fattige fører for de rettigheter de oppfatter som menneskelige. Som motsetning til ydmykelsen framhever Margalit verdigheten. Et anstendig samfunns institusjoner må tildele folk den ære de har rett til. Sosial aktelse og heder tildeles av et anstendig samfunn, på samme måte som dette samfunnet kan krenke menneskets verdighet. I utgangspunktet kan et menneske ha lav selvfølelse fordi det undervurderer sine prestasjoner, men likevel nyte anerkjennelse og selvrespekt. Andre igjen kan ha god selvfølelse men har ingen selvrespekt (kryperen). Margalit spør seg hvilken egenskap ved mennesket som kan bidra til at vi kan kreve respekt og anerkjennelse. Denne egenskapen må imøtekommefire kriterier: - Egenskapen må ikke kunne graderes, respekten må kunne ytes i like stort monn til alle. - Egenskapen må ikke være slik at den kan misbrukes, dvs. at den kan gi anledning til avsky eller forakt. - Egenskapen må være moralsk relevant for spørsmålet om respekt for alle mennesker. - Egenskapen må gi et humanistisk argument for aktelse og ikke det religiøse som overfor (op.cit.: 67). 4

Denne egenskapen er evnen til å revurdere sitt liv i hvert gitt øyeblikk, likesom evnen til å endre sitt liv fra og med det øyeblikket. Dette betegner Margalit som radikal frihet. Aktelse vises ut fra menneskelige muligheter og ikke på basis av tidligere handlinger. Med et slikt syn blir framtiden åpen tross alle men Å vise mennesker verdighet kan også søkes ved å unngå ydmykelsen - et negativt motiv for anstendighet. Margalit mener dette er dømt til å mislykkes og kan ikke erstatte den radikale friheten, fordi en uvegerlig vil ende opp med kategorier og graderinger av tilværelsens karakter. Faren Margalit advarer mot ved å avvise den radikale friheten som grunn for respekt, er at vi kan ende opp med å avvise de ydmykede og behandle dem som undermennesker (Margalit 1998:111). Margalit siterer Wittgenstein: å se et menneske som menneskelig betyr å oppfatte kroppen som et uttrykk for sjelen. Når en tildeler kroppen ydmykede etiketter som stigmatiserer personen, gjøres "sjelen" mindre "menneskelig". Tre former for ydmykelse: - å behandle mennesker som ikke-menneskelig - å forkaste dem - å handle slik at noen mister sin frihet eller å betone deres bristende kontroll (over kroppen) Vi tildeler enkelte grupper et annenrangs medborgerskap. At noen ikke anses å ha den nødvendige dømmekraften til å forvalte sin frihet. Det gjelder bl.a. barn som vi anser som ikke-voksen eller som kommer-til-å-bli-voksen. Barn får utsatt sin fulle menneskelighet og sitt medborgerskap. Vi kan snakke om et medborgerskap som er satt sammen av flere elementer: 1 juridisk summen av rettigheter vi har gitt hverandre gjennom lov. 2 politisk stemmerett, retten til å være kandidat mv 3 sosialt rett til sosiale forhold som velferdstilbud, skole, arbeid, trygd etc Men han snakker også om et fjerde element. 4 det symbolske medborgerskap at man deltar i samfunnet symbolske rikdom, at for eksempel ens språk er anerkjent. Margalit formulerer på bakgrunn av dette kravet om det symbolske medborgerskapet i et anstendig samfunn. Det får ikke utvikle, eller på et institusjonelt nivå støtte, noen symboler som uttrykkelig eller underforstått er rettet mot noen av statens egne medborgere (Margalit 1998:152). Sosiale stigma utestenger eller diskvalifiserer sine bærere fra å være en del av et bestemt samfunn. Et samfunn som kan hjelpe noen, og som ikke gjør det, ydmyker disse menneskene. 5

Men hvordan kan vi sikre et anstendig samfunn i lys av den maktkampen som pågår om å være i det sanne eller det rette? Hvordan kan vi sikre oss mot ydmykelse og undertrykkelse? John Rawls hevder at det anstendige samfunn må være et rettferdig samfunn. Han framhever to prinsipp: A hvert individ har samme rett til så vidstrakte allmenngyldige og grunnleggende friheter som det går an å forene med samme friheter for andre B sosiale og økonomiske ulikheter må oppfylle to vilkår; 1) de må være til fordel for de dårligst stilte medborgerne, og 2) de må henføre seg til tjenester og posisjoner som er åpne for alle på rettferdige og like vilkår. Selvrespekten ligger til grunn for disse prinsippene. Det kan være ulik materiell velstand, men det finnes ingen grunn til ulikhet når det gjelder selvrespekten. I sitt essay, Anerkjennelsens politikk hevder Taylor at grunnlaget for å gi alle medborgerne lik verdighet er deres universelle menneskelige muligheter. Det er muligheten, mer enn hva hver enkelt gjør ut av den som er det avgjørende for at en person skal fortjene respekt (Taylor 1995a). Hva er identitet og selv hvordan kan begrepeen forstås? Min identitet skapes ved at jeg tar til meg visse verdier og smak. Slik sett kan min identitet avleses av de andre ved at de ser mine identitetsmarkører noen gir jeg uttrykk for ved å velge å være slik, mens på andre måter framstår jeg som noen jeg har språk, dialekt, hudfarge, væremåter, meninger osv. Mitt selv blir tydelig for meg når visse spørsmål om kategorisk verdi har blitt reist og i det minste delvis besvart (Taylor 1995:11). En redegjørelse for hvem jeg er, hva jeg står for og forsvarer, bestemmer også mitt selv. Å forstå seg selv innebærer mer en dialog med seg selv og andre, refleksjoner over selvdannelsen og identiteten. Identitet- og jeg-dannelsen skjer i en pågående dialog og kamp med betydningsfulle andre (Taylor (1995b:43). Vekten bør legges på betydningsfulle andre siden det ikke er fra hvem som helst en tar til seg det som sies eller gjøres. I den type samfunn vi lever i dag, ser det ut til at identitet- og selvdannelsen i mye større grad enn tidligere har blitt vårt eget prosjekt. Det forventes at vi nærmest skal drive varemerkebygging selge oss selv som attraktive objekter i et marked hvor prisen vi kan hente er feite lønninger og ære. På den andre siden henviser slike kamper stadig flere til trivielle posisjoner vi gjøres ubetydelige. Vårt usynlige eller umerkbare selv blir nærmest en byrde som symboler risikerer stadig flere å framstå som byrder, vi blir ikke attraktive i markedet. Å bli påklistret negative identitetsmarkører oppfattes som ydmykelse. 6

En ser ofte at personer som har blitt dårlig behandlet dvs. har fått negativ tilbakemelding på sitt selv fører en innbitt kamp for å få rettet opp inntrykket igjen. Dette forhold ser ut til å gå igjen i kritikken av sosial- og barneverntjenestene fra ulike brukerorganisasjoner. Margalit framhever tre element som inngår i en persons selvbilde. - Det første er personlig ytre identitet som omfatter de forhold som sikrer at personen er den samme på ulike tidspunkt. - Det andre er identisk personlighet. De forhold som sikrer at samme person på ulike tidspunkt utgjør samme personlighet. - Det tredje er personlig identifikasjon. Hva en person på lang sikt identifiserer seg med - det å bli noe før eller senere i livet (Margalit 1998:130). Jeg sa tidligere at kroppen representerte en bruksverdi selve livet leves i den. Menneskerettighetene erkjenner dette som utgangspunktet for tilværelsen og tilkjenner oss rett til frihet forutsatt at vi innordner oss det allmenne beste; hvert individ har samme rett til så vidstrakte allmenngyldige og grunnleggende friheter som det går an å forene med samme friheter for andre. Men så vil jeg være meg selv og hva skjer da? Som liten finner jeg fort ut hva jeg synes er det beste, det jeg heller vil ha enn noe annet. For meg blir disse tingene, alt fra mat til visse historier mine preferanser, det jeg foretrekker. Gjennom oppveksten lærer jeg stadig at jeg må velge og hva som er attraktive valg for meg selv og i andres øyne. Kroppen min tilegner seg mer og mer symboler som jeg ikler meg. Denne ikledningen forteller noe om hvem jeg er og hva jeg står for. I møte med andre får jeg markedsverdi jeg kan bytte meg selv mot andre jeg har fått en bytteverdi som i sin helhet er symbolsk. Verdien finnes bare når andre erkjenner at det er en verdi, og disse andre må godkjenne at jeg framstår med denne bytteverdien den må være konsumbar. Vi innfører her en rangering som skaper hierarkier hvor noe løftes fram og tildeles ære, mens andre ting nedvurderes og fordømmes. Jeg har til enhver tid i livet en viss forekomst av symbolske ressurser, jeg kan ha en respektabel familie, venner som andre ser opp til (sosial kapital), jeg kan være flink på skolen, mestre de sosiale kodene og vite hva som er fint og stygt (kulturell kapital), og jeg kan ha tilgang til visse materielle ressurser (økonomisk kapital). Min identitet er sammensatt av mange ulike trekk. Hvis jeg på ett område sliter med byrder som trekker meg ned, kan det være at jeg helst ikke vil at denne siden skal være framtredende og heller vil ha fram andre. Etter de innledende bemerkningene om hva som gjør meg til et menneske med krav på anstendighet og respekt, skulle egentlig ingen av disse symbolske forholdene ha noen betydning. Problemet er at vi i vårt sosiale liv i vårt forhold til andre (be)dømmer vi oss selv og andre etter slike kriterier. 7

Skal en gjøre de sosialt riktige handlinger i ulike settinger, må en vite hva slags mulighetsrom en opererer i og hvilke spilleregler som gjelder i det rommet. Jeg-bevisstheten er bevisstheten om hvor en står i forhold til de målestokkene en står overfor, og handlingsvalgene gjøres på bakgrunn av den informasjon en selv klarer å ta til seg fra seg selv og situasjonen. Hvis en forutsetter at menneskene har ulik evne til å tolke og forstå tilværelsen ulikt, vil det være et visst spillerom for hva som er det rette, samtidig som det er et spillerom for hva som er galt. Den som ikke klarer å lese situasjonen og evner å svare adekvat, vil risikere å bli sanksjonert med avvisning, fordømmelse eller undring for sin handling, kanskje unntaksvis også å bli æret for å handle uventet godt. Siden en vet hva som er fornedrende, har man en viss forkjærlighet til å skjule disse forholdene, og heller framelske de sider som oppfattes positivt en skaper gode stemninger. Ansvaret for den gode stemning ligger også hos den som tolker den andres handling og væremåte. Det fornedrende eller skammelige framtrer således i en refleksiv dialog mellom mennesker, slik kan det som er skammelig i en situasjon i et sosialt rom (felt) være en hedersbevisning eller en positiv distinksjonseffekt i et annet. Slike tause utvekslinger av respekt der en vet at det skammelige eller fornedrende er like under overflaten vil forekomme i møter mellom sosialarbeider og klient og i forskeres møte med mennesker i visse situasjoner. I våre forhandlinger om hvordan vi skal være oss selv er vi avhengige av å ha venner vi kan stole på, venner vi kan diskutere våre forhandlinger med hva skal jeg mene og hvordan skal jeg være. Hvordan skal jeg forstå meg selv og andre? Jeg må ha grunnleggende tillit til den som jeg skal drøfte slike forhold med vite at vedkommende ikke forråder meg og tyster om min usikkerhet og min vakling at jeg er redd og opplever angst for ting jeg må prøve å stå for og kreve respekt for. Noen ganger krever vi at verdihierakier og rangeringer skal omgjøres jeg vil ikke at de forhold som noen definerer som symbolske byrder skal fordømmes de må ses fra en annen synsvinkel en posisjon hvor jeg kan bli omgitt med respekt selv om jeg framstår som forskjellig eller annerledes enn det som andre tar for gitt. Med denne forståelsen av identitet og selvdannelse og med visse forestillinger om verdighet og anstendighet nærmet vi oss ungdommen. Hvordan kunne vi se hvilke verdier som inngikk i deres hverdagslige kamp for verdige identiteter og selvbilder? Hvilke forhold framsto hos ungdommen som attraktive symbolske ressurser og hvilke byrder ville de helst ikke bli belastet med. Vi omdefinerte fattigdom til det byrdefulle det skamfulle, og definerte rikdom som de attraktive symbolene en burde ikle seg for å få ærbare og anstendige posisjoner. 8

Spørsmålet om behovet for grunnleggende tillit kom godt fram i vår undersøkelse. Visse trekk må være til stede for å kunne få venner og beholde dem vi må ha en viss kulturell kompetanse for å skape tillit. Dette utgjør grunnlaget for å tilegne seg venner sosiale ressurser. Vi kan se litt på rapporten fra forskningen. På spørsmål om hvilke egenskaper ungdommene forbinder med en god venn er de 5 viktigste: For gutter For jenter 1. Ærlige og til å stole på 1. Ærlige og til å stole på 2. Som er snill og grei 2. Trøster deg hvis du er lei deg 3. Har humor 3. Stiller opp for deg på det meste 4. Stiller opp for deg på det meste 4. Som er snill og grei 5. Er sammen ofte 5. Viser omtanke På spørsmål om hvilke egenskaper ungdommene forbinder med en dårlig venn er de 5 viktigste: For gutter For jenter 1. Baksnakker deg 1. Baksnakker deg 2. Driter i deg hele tiden 2. Sprer falske rykter om deg 3. Sprer falske rykter om deg 3. Driter i deg hele tiden 4. Utnytter deg 4. Lyver og er ikke ærlig 5. Går rundt og sier stygge ting til deg 5. Går rundt og sier stygge ting til deg I prosjektarbeidet ble også ungdommers byrder og handikap introdusert som begrep. Vi ønsket å vite hva man absolutt ikke må ha eller oppleve som ungdom. Ungdommene ble spurt hvilke ungdomsgrupper de kunne tenkt seg å være sammen med (det var 24 alternativ). Her var det ikke store forskjeller mellom guttene og jentenes svar. Det ble slått fast at de absolutt ikke vil være sammen med: Nynazister (nederst på lista) Ungdom som røyker hasj Ungdom som er negative til innvandring Våpeninteressert ungdom Motorsykkelgjenger Homofile ungdommer Om vi ser bare på guttene ekskluderte de også ungdom med psykisk utviklingshemning. 9

Ingen reagerte på at nynazister, hasjrøykere og innvandrerfiendlinge er lite attraktive som venner da dette kom ut. I henhold til de grunner til respekt og anstendighet jeg har redegjort for fortjener de samme rett som andre til radikal frihet og derved anerkjennelse. Når det gjlder homofili fikk vi kraftige reaksjoner fra deres organisasjoner på at vi bidro til fordømmelse. Slik rapporten er laget og i den sammenheng resultatene kommer, mener jeg det ikke er uetisk verken å spørre om disse forhodene eller å presentere dem. Vi oppfordrer i rapporten til at ungdommen bør diskutere sine holdninger. Resultatet fordelt på klassetrinn viser at Holdningene til homofili endrer seg kraftig fra 8. 10. klasse. Svarfordelingen beveger seg fra 1,81 (vil absolutt ikke være sammen med) i 8.klassen til 2,26 i 9. og 2,36 (nesten nøytral til denne egenskapen) i 10. klasse. Det skjer med andre ord en nøytralisering av den symbolske byrden homofili representerer siden verdien 3 er en indikator på at det ikke betyr så mye fra eller til. Det er rimelig å tolke dette som et uttrykk for at ungdom gjennom ungdomsskolen må ta stilling til dette som en av de mange sider ved tilværelsen. I denne prosessen synes homofili å tillegges mindre og mindre vekt som belastende kategori. Vi kan spore noe av den samme holdningsendringen overfor ulike typer funksjonshemming, men ikke så mye. Vi kan se på gutters syn på mennesker med synshemming og jenters syn på mennesker med psykisk utviklingshemming. V1: 2 Gutt 40 30 20 klassetrinn 10 8.klasse Percent 0 Absolutt ikke 2 Nøytral 4 9.klasse 10.klasse Svært gjerne å være sammen med synshemmede? 10

V1: 1 Jente 40 30 20 klassetrinn 10 8.klasse Percent 0 Absolutt ikke 2 Nøytral 4 Svært gjerne 9.klasse 10.klasse å være sammen med psykisk utviklingshemmede? Guttene blir noe mer positive til de med synshemming, mens jentenes holdninger til de med psykisk funksjonshemming endrer seg lite. Ser vi på de gruppene de gjerne kunne tenkt seg å være sammen med finner vi: Musikkinteressert ungdom (øverst på lista) Idrettsungdom Ungdom som kjemper mot rasisme Ungdom som aldri drikker alkohol Fotballsupportere Ungdom som streber etter å få gode karakterer på skolen. Det er ikke populært å være rasist eller røyke hasj. Det er heller ikke populært henge sammen med motorsykkelgjenger eller med folk som tiltrekkes av folk av samme kjønn. De populære er de musikkinteresserte, de sportslige, de som engasjerer seg mot rasisme, de som ikke drikker og de som jobber hardt på skolen. La oss se litt på hvilke forhold som ellers ble ansett som byrdefulle. Fattige foreldre blir sett på som en av de alvorligste byrdene ungdommer kan ha, fordi det begrenser hva de kan være med på. Den byrden som flest ungdommer legger vekt på etter det å ha forelde med dårlig råd er mobbing. Andre ting er foreldre som skilles, narkomane i slekta, foreldre som bruker vold i hjemmet. Hudfarge ble også nevnt. 11

Noen elever har skrevet personlige stiler til forskerne. De beskriver situasjoner som de opplever som vanskelige og byrdefulle: Mor eller far med alkoholproblemer, konflikter i familier, stemødre/stefedre og stesøsken, eller familier som ikke snakker med resten av slekta. Slike ting opplever ungdommene som vondt. Handikap som ble nevnt: å være stygg og feit. Å ikke kunne skrive og lese godt. Eller det å være asosial. En gutt fra Midt-Norge skriver: Å ha foreldre som er fattige kan ikke være enkelt. Jeg er heldig som slipper det. Det kan være ett problem for unge i dag. Hvis de har lyst på noe eller at det skal betales noe på skolen. Eller at en gutt vil gå på fotball men kan ikke det på grunn av penger. Jeg kan dessverre ikke skrive så mye om dette temaet på grunn av at jeg ikke er vant til det. Andre ungdommer er opptatt av nærmiljøet sitt og mener at gode møteplasser som gir gode rammer rundt det sosiale rundt ungdommer er viktig: DET SOM KAN VÆRE BYRDER ELLER HANDIKAP FOR UNGDOM I DAG KAN VÆRE AT DE HAR PROBLEMER HJEMME ELLER HAR FATTIGE FORELDRE. UNGDOMMER FÅR DET MYE BEDRE HVIS DE HAR STEDER Å MØTES PÅ! FOR EKSEMPEL HVIS VI HADDE HATT EN KLUBB I NÆRMILJØET DER VI KUNNE HA TRENET, SPILT FOTBALL OG HATT ET SOSIALT MILJØ, VILLE DET BLITT BRA! BARN SOM HAR FORELDRE MED LITE PENGER HAR OFTE MYE MINDRE ENN DE ANDRE. DE HAR DÅRLIGE KLÆR, DÅRLIGERE UTSTYR MM. OM VINTEREN NÅR VI DRAR TIL SKIBAKKEN, FÅR KANSKJE IKKE DE SOM HAR FATTIGE FORELDRE LOV TIL Å BLI MED FOR AT DET ER FOR DYRT. Gutt i storby Det går likevel an å stå imot presset skriver er ungdomsgjeng som har jobbet med gruppearbeid: Det er ofte viktig å ha visse ting i noen tilfeller kan det føre til at man blir utstøtt fra vennegjengen hvis man ikke har noe som alle andre har. Det kan også føre til gruppepress, men du trenger ikke alltid å ha det alle har, hvis du står imot press, så går det bra. Det er viktig å passe inn for ungdom. Det kan være vanskelig når man er fattig: Hvis man skal passe inn må man ha en del kule klær, ha litt humor, være med på det de andre er med på, si fornuftige ting og slike ting. Man passer ikke inn hvis man går med 12

stygge og umoderne klær, aldri er med på noe som helst, har helt andre meninger enn de andre hele tiden + + altså skiller seg ut negativt. Fattigdom... det er også en byrde for noen. At husbestanden for eksempel ikke har nok penger til å kjøpe nye klær til barna sine er veldig trist, for det kan man bli mobbet for og dermed få en sørgelig oppvekst. Det er dumt at det er mange som er fattige, for det blir ganske stor forskjell på rike barn og fattige barn. De barna som er fattige tror jeg gjør mer plikter hjemme enn det ganske rike barn gjør. Det handler om å passe inn, å føle seg vel og å være inkludert; ikke bare for ungdom men for alle mennesker. Politikere snakker om å inkludere alle i samfunnet. Alle skal delta. Målet er at ingen skal falle utenfor, men vår undersøkelse viser at ungdom av ulike grunner kan oppleve ulikheter. For barn har det mye å si hva slags tilgang de har til ressurser gjennom familie og oppvekstmiljø. Undersøkelser viser at hushold som har en inntekt, og enslige forsørgere, oftere har problemer med å følge med i velstandsutviklinga. I Norge har vi barnetrygd og andre overføringer til barnefamilier som letter på trykket, men det løser ikke problemene. Uten statlige overføringer ville barnefattigdommen vært femdoblet. Fattigdommen rammer aller oftest etniske minoriteter. 50% av barna til minoriteter regnes å leve i økonomisk fattigdom, mot 5% av norske. Barn med foreldre som er syke, trygdet, eller er utenfor arbeidslivet og blir langvarig avhengig av sosialhjelp er svært utsatt for å bli fattig. Forskjellene vil øke jo lenger tida går; det vil være enda mer vanskelig å henge med i inntektsutviklinga. I dette prosjektet er det med ungdom fra ulike bydeler i noen av storbyene. Det viser seg at de skolene som ligger i bydeler som rangeres lavt med hensyn til inntekt, skolegang og levekår (lav symbolsk kapital) så er antall barn som får hjelp fra barnevernet, pp-tjenesten og barneog ungdomspsykiatrien betydelig høyere enn på skoler hvor foreldrene antas å ha større symbolsk kapital. De samme forhold finner vi også om det er mange som hører til såkalte minoriteter. Disse hjelpeinstansene arbeider ofte med barns selvbilde og identitetsdannelse. Dette støtter antagelsen om at disse hjelpeinstansene også innretter seg mot barn av foreldre som rangeres som innehavere av lite attraktive ressurser. Spørsmålet er om storsamfunnet opererer med at visse former for kulturell og sosial kapital er mer verdifull enn den disse gruppene besitter i utgangspunktet? I spørreskjemaet spurte vi elevene om de hadde opplevd å ikke kunne delta på aktiviteter med venner som koster penger fordi foreldrene ikke hadde råd. I gjennomsnitt hadde 21 % opplevd dette noen ganger eller ofte. På skolene som lå i områder med lavere symbolsk kapital varierte forekomsten av dette fra 25% - 31%. På skoler i såkalte høystatusområder var tallene mellom 13

11 % og 16.5 %. Det var også stor forskjell i om familiene hadde eller hadde hatt hjelp fra sosialkontoret hvor det fra hver tredje elev på en skole mot bare to av hundre på de skolene som lå i de beste strøkene. Om å forstå urett og urimelighet Ved å ta opp ungdommens egne verdihierarki avdekket vi også rangeringer og kategorisering som i seg selv representerte mytedannelse og fordømmelse. Alle som rammes av å nedvurderes må forholde seg til ydmykelse. I arbeidsrapporten til ungdomsskoleelevene presenterte vi John Rawls forestilling om den ignorante posisjon eller uvitenhetens synsvinkel (Utdrag). Hva er rettferdighet? Dette spørsmålet har menneskene slitt med i årtusener, i vesten særlig siden 1700-tallets opplysningstid da det ble mer og mer vanlig å regne menneskene som likeverdige og med lik rett til å få en sjanse til å lykkes i livet. En som het John Rawls (tegning) foreslo for vel 30 år siden at vi kunne forestille oss at spørsmålet om hva som var rett og rimelig skulle avgjøres fra uvitenhetens synsvinkel. Med det mente han at alle spørsmål av denne karakter skulle diskuteres ut fra den forestilling at ingen av oss var født ennå, vi visste ikke hva vi kom til, hvordan vi ville være utrustet verken i kropp eller sjel og heller ikke hvor rik vi ville være og hvor vi skulle høre til. Kort sagt vi kunne komme opp i alle situasjoner som en kan tenke seg og en ville ikke vite på hvilken side en ville være om en skulle velge mellom det gode og det uønskede. En skulle da stille spørsmålet ville jeg synes det var rett og rimelig at jeg ble behandlet slik som dette i denne situasjonen om avgjørelsen skulle gjelde meg? Det skal ikke være noe men... Det innebærer at du ikke kan lage noe unntak som gjør at du vil komme bedre ut fordi du nå en gang har en fordel av en eller annen grunn. Han mente også at ulikhet hvis den skulle forekomme måtte komme den dårligst stilte til gode. En diskusjon av fattigdom i Norge bør også inneholde en diskusjon om hva som er bærekraftig utvikling. Norge bør ses i et globalt perspektiv. Hadde alle i verden 14

hatt samme forbruk som oss i vesten, ville kanskje ikke kloden vår tålt det? Avfallsbergene hoper seg allerede opp, og ville vi klart å produsere så mye mat til alle som det vi har tilgang til? Hva skal være vanlig levestandard? Hva er rimelig? Den relative fattigdommen vi har i Norge, må også kunne diskuteres. For barn som opplever at de til stadighet ikke kan være med på det andre gjør, er det ikke noe trøst at noen barn i andre land har det verre. De som har det verst i Norge, kan i mange tilfeller være helt alene om sine erfaringer i sin klasse. Avslutning Jeg har her argumentet for at forskningen bør ta opp våre holdninger til hvordan vi rangerer og vurderer hverandre. Ikke for å bidra til mytedannelse og fordømmelse, men for å skape debatt om det som ofte ikke uttales eller drøftes. På hvilke vilkår lager vi skillelinjer, skaper forestillinger om rangorden og hierarki, tildeler ære og fordømmer andre til skammelige posisjoner. For å gjøre dette på et anstendig vis må en redegjøre for forståelsen av de mekanismene som bidrar til å skape og opprettholde myter om hvem som er mest verdifull og hvem som skal tildeles ære. Vi bør løfte fram verdier som kan bidra til å skape et anstendig samfunn, og det er også forskningens ansvar. Den intellektuelle bør ha et særlig ansvar for å ha et våkent blikk for hvordan forskningen kan mottas, og herunder mener jeg media må komme. Journalister er ofte blant våre mest intelligente og kunnskapsrike medmennesker, og de bør ikke bidra til å skape konflikter bare for å selge mer men bør være seg sitt ansvar bevisst som nettopp medmennesker som skal bidra til et kritisk søkelys på undertrykkelses og ydmykelsesmekanismer. En kan provosere med ukritisk å legge ut data fra slike undersøkelser, men en kan også kreve at de som framstår med fordømmende holdninger blir avkrevd å ta ett oppgjør med sine standpunkter. Ville de mene at de forfekter en allmenngyldig og grunnleggende frihet, og lar de ulikheten komme den dårligst stilte medborgeren til fordel? Det var slike diskusjoner vi ønsket å bidra til at de tar i ungdomsskolen, og ikke bidra til fordømmelse og mytedannelse. Takk for oppmerksomheten! 15

Når vi sier at mennesket velger seg selv, mener vi at enhver av oss velger seg selv; men i det ligger også at idet individet velger seg selv, velger det alle mennesker. I virkeligheten er det ikke en eneste av våre handlinger som ikke - ved å skape et menneske som vi vil være - samtidig skaper et bilde av mennesket slik som vi mener at det bør være. (Sartre 1951:10) Sartre la også inn en annen forestilling, han fortsatte slik; Å velge å være det ene eller det andre er samtidig å hevde verdien av det vi velger, for vi kan aldri velge det onde. Det vi velger, er alltid det gode, og intet kan være godt for oss uten å være godt for alle (Ibid). 16

Forklarende tillegg: Pierre Bourdieus inspirasjon til anvendelsen og tolkningen av kapitalbegrepet stammer tilsynelatende fra Marx forklaring av transformasjonen av en vares bruksverdi til bytteverdi gjennom fetisjeringen. Fetisj etymologiske opphav er det greske baetylus, opprinnelig semittisk bethel, og betegnet hellige steiner som kunne symbolisere selve guden den var selv i objektet (i henhold til myten) og identifiserte slik det mest hellige sted hvor guddommen kunne tilbes. Denne typen fetisj utviklet seg senere til alter og ikoniske statuer (Britannica.com 2002). Fetisjeringen er uttrykk for et rent menneskelig, nærmest førspråklig fenomen evnen til å skape og se noe abstrakt i noe annet men å se at dette fenomenet oppstår og gis en særlig tolkning, blir helt språkavhengig illusjonen må kommuniseres. Det handler her om betydning av logos overgangen fra det førspråklige til språket. Derrida (1994) drøfter Marx ide om en slags skrømt (spectres) som sprang fram når noe ble erkjent som verdifullt, og at allerede i denne erkjennelsen sprang det fram en bytteverdi den første bruksverdien er derfor bytteverdien. Derrida siterer hvordan Marx i Kapitalen skriver at vi oppfører oss overfor hverandre som bytteverdier. Verdiene tilskrives gjennom språket, en har dem ikke i seg, og på samme måte må en løfte dem fram ved hjelp av viljen de trer ikke fram av seg selv, men samtidig hjemsøkes man av mytene om verdier. Det er the order of conceptual distinctions that are put to work (Derrida 1994:15). Mennesket bærer således et økonomisk blikk eller økonomiske masker logos har den uttrykksformen at det estetiske og etiske uttrykker seg samtidig som begrepet skapes og anvendes i en relasjon med den andre. Alt som uttrykkes i ord blir samtidig også immaterielt. Representasjonen blir samtidig utydelig den blir gjenstand for en tolkning. Ontologien blir med en slik forståelse, nærmest en sammensvergelse i henhold til Derrida. Han ser her ut til å hentyde til Heideggers forsøk på å skape en fenomenologisk basert ontologi i Væren og Tiden. Slik Derrida drøfter Marx forsøk på å finne det presise tidspunkt hvor det mystiske entrer scenen, leder det til Heideggers diskusjon om daseins kastethet. Det samme fenomen søkes forklart fra ulike sider hvordan noe kan komme ut av ingenting det menneskeskapte abstrakte symbol med mange lag av meninger. Mennesket må selv forstås som den meningsskapende (Ramirez 1995). Den symbolske magien som denne sosiale tilskrivingen av egenskaper betegner, utvikler seg gjennom legitimeringsprosesser til sosiale fakta, og gjelder for alle typer sosialt byttbare objekter hos Bourdieu. Kommunikasjonen demonstrerer språklig kompetanse, det handler om å forstå kodenes sosiale produksjonsbetingelser og samtidig se begrensningene. Symbolsk kapital må legitimeres den søker gyldighet eller har et gyldighetsanspråk som Habermas uttrykker det. Bourdieus kapitalformer hører hjemme i Barthes og Ecos språkskjema og tar mytens og kulturens plass. Det er et sosialt fenomen som er betraktet og forsøkt beskrevet, ikke noe som er tilført eller tilskrevet det sosiale liv. Kapitalen finnes bare så lenge den gjenkjennes og erkjennes som aktverdig, sannferdig, opphøyet, fortjenestefull og lignende. På samme måte kan tillit, aktelse, renommé og prestisje knyttes til kapitalbegrepet. I dette arbeidet ser jeg også behovet for å tenke det uverdige som verdiens dikotomi, og vil argumentere for at de samme mekanismene kan anvendes for å forklare byrden som negativ verdi. Denne innsikten har vært nødvendig for å forflytte interessen mot det uverdige og det fordømte, ikke bare mot det som løftes fram og etterlater det andre som mindre verd. For å gå mer inn i verdivurderingen drøftes i det følgende hvordan Taylor (1995) håndterer begrepene sterke og svake vurderinger som erfaringsrelative egenskaper. Han hevder følelsene spiller stor rolle for vår opplevelse, og de er med på å gi oss forestillinger om det som er godt for mennesket. Skam og ære er betegnelser på slike erfaringsrelative følelser. Det er vår evne til reflekterende selvbedømmelse som gjør oss i stand til å skille mellom sterke og svake vurderinger. Svake vurderinger kan forstås som prioritering mellom ulike muligheter hvor motivene kan være ulike mellom personer som gjør samme valg for 17

eksempel hvor en skal dra på ferie og hvorfor. Sterke vurderinger finner derimot sted i et språk med kontrasterende evaluative distinksjoner, der ulike typer ønsker og motiv bestemmes som edle eller uedle, modige eller feige. De ønskverdige trekkene står i en kvalitativ kontrast til hverandre, og man kan derfor ikke ønske seg begge (Taylor 1995:26). Sterke vurderinger er knyttet til visjoner om livsstil og hvem man vil være (ibid). Målestokken blir tydeligere ved sterke vurderinger, og likeledes følelsene knyttet til dem. Sinne over å bli påført skam og vanære er kulturrelativt og situasjonsbetinget, og en kan tale om moralens antropologiske plass. De sterke vurderingene er sammenvevd med vår emosjonelle erfaring og den personlige identitet som vurderingene inngår i kan ikke skilles fra de moralske bedømmelser som gjøres. Taylor hevder at en ser hvem man er når en artikulerer sine evaluative ståsteder de uttrykkes når en snakker og ellers når en viser hvorfra en ser verden. Taylors skille mellom sterke og svake vurderinger kan belyse både habitus og kapitalbegrepet hos Bourdieu. De sterke vurderingene vil i så fall være betegnende for habitus, mens de svake vurderingene vil uttrykke distinksjoner relatert til preferanser som også kan være identitetsdannende for den enkelte og derved med på å identifisere felt, men har ikke samme grad av emosjonell forankring. Svake vurderinger vil være mer utsatt for endring innen et felts habitus enn de sterke vurderingene, deres verdi kan fluktuere mens sterke vurderinger vil kreve store omstillinger for å endres feltet må ta et oppgjør med de bærende verdiene. Ved lesning av Bourdieu opplever jeg at mange av hans arbeider handler om å finne distinksjoner av mer estetisk karakter som skiller ulike felt innen et større samfunn, mens det Taylor tar opp med sterke vurderinger mer nærmer seg etiske skillelinjer. Både det estetiske og det etiske inngår i forestillingen om distinksjoner for rangering av symbolsk kapital, men de tunge føringene i en viss habitus vil sannsynligvis oftere komme under forståelsen av det etiske eller moralske. Her blir det sett bort fra det forhold at etikk og estetikk ofte kan være nært sammenvevd, men vanligvis vil det være et fruktbart begrepsskille mellom dem om en legger graden av emosjonell involvering til grunn. Taylors forståelse av sterke og svake vurderinger kan være fruktbart å ha i tankene når en skal diskutere kapitalbegrepet hos Bourdieu, fordi det har betydning for hvor stor vekt en skal tillegge de ulike distinksjonseffekter i en sammenheng hvor forsorgen for barn står på spill. 18