Karakterbruk i UH-sektoren 2013. Rapport fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Universitets- og høgskolerådet

Karakterbruk i UH-sektoren 2013 Rapport fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Universitets- og høgskolerådet

2 Kapitteloversikt I Innledning 1 Bakgrunn 1.1 Analysegruppen 1.2 Premisser for bruk av karakterskalaen 1.3 Beregning av gjennomsnitt i bokstavkarakterskalaen II Karakterundersøkelse i helse- og sosialfag 2013 2 Innledning 2.1 Opplegg for undersøkelsen 2.2 Oversikt over karakterpanel 3 Rapporter fra karakterpanelene i helse- og sosialfag 3.1 Karakterpanel A. Medisin, ernæring, odontologi og psykologi 3.1.1 Sammendrag 3.1.2 Anbefalinger fra Karakterpanel A 3.2 Karakterpanel B. Farmasiutdanningene 3.2.1 Bruken av de to karakterskalaene 3.2.2 Karakterfordelinger 3.2.3 Organisering og vurdering av ekstern praksis 3.2.4 Kriterier for og vurdering av skikkethet 3.2.5 Anbefalinger fra Karakterpanel B 3.3 Karakterpanel C. Sykepleierutdanning og tannpleierutdanning 3.3.1 Karakterstatistikk for bachelor i sykepleie. Institusjonsnivå 3.3.2 Karakterstatistikk for bachelor i tannpleie. Institusjonsnivå 3.3.3 Karakterstatistikk for bacheloroppgaver i sykepleie 3.3.4 Karakterstatistikk for bacheloroppgave i tannpleie 3.3.5 Vurderingsordninger og vurderingskriterier i praksisstudier. Bachelor i sykepleie 3.3.6 Vurderingsordninger og vurderingskriterier i praksisstudier. Bachelor i tannpleie 3.3.7 Rolle-, ansvars-, og oppgavefordeling i skikkethetsvurderingen i praksisstudiene 3.3.8 Anbefalinger fra Karakterpanel C 3.4 Karakterpanel D1. Bioingeniørutdanning 3.4.1 Bruken av de to karakterskalaene 3.4.2 Karakterfordeling 3.4.3 Organisering og vurdering av ekstern praksis 3.4.4 Kriterier for og informasjon om vurdering av skikkethet 3.4.5 Anbefalinger fra Karakterpanel D1 3.5 Karakterpanel D2. Radiografutdanning 3.5.1 Bruken av de to karakterskalaene 3.5.2 Karakterfordeling 3.5.3 Organisering og vurdering av ekstern praksis 3.5.4 Kriterier for og informasjon om vurdering av skikkethet 3.5.5 Anbefalinger fra Karakterpanel D2 3.6 Karakterpanel E. Audiograf-, optometri-, ortopediingeniør- og tannteknikerutdanningen 3.6.1 Bruken av de to karakterskalaene 3.6.2 Skikkethetsvurderinger 3.6.3 Vurdering av skikkethet ved ekstern praksis 3.6.4 Finansiering og økonomi 3.6.5 Anbefalinger fra Karakterpanel E

3 3.7 Karakterpanel F. Ergoterapi- og fysioterapiutdanningene 3.7.1 Bruken av de to karakterskalaene 3.7.2 Vurdering av bacheloroppgaven 3.7.3 Vurdering av praksis 3.7.4 Skikkethetsvurderinger 3.7.5 Anbefalinger fra Karakterpanel F 3.8 Karakterpanel G. Barnevernspedagogutdanningen, sosionomutdanningen og vernepleierutdanningen 3.8.1 Karakterstatistikk 2008 2012 3.8.1.1 Barnevernspedagogutdanningen 3.8.1.2 Bachelor i sosialt arbeid 3.8.1.3 Vernepleierutdanningen 3.8.2 Valg av karakterskala 3.8.3 Vurdering av bestått/ikke bestått i praksisstudiene for barnevernspedagogutdanningen, sosionomutdanningen og vernepleierutdanningen 3.8.3.1 Omfang og vurdering av ekstern praksis 3.8.3.2 Forholdet mellom praksis og skikkethet 3.8.3.3 Hvilke elementer bør inngå i felles karakterbeskrivelse for bestått/ikke bestått i praksisstudiene 3.8.4 Anbefalinger fra Karakterpanel G 4 Analysegruppens merknader og anbefalinger til helse- og sosialfag 4.1 Skalaen bestått/ikke bestått 4.2 Endringer i karakterskalaene? 4.3 Fagspesifikke karakterbeskrivelser for bachelor- og mastergradsoppgaver 4.4 Organisering av bacheloroppgaver 4.5 Sammenheng mellom læringsutbytte, arbeidskrav og vurderingsform 4.6 Sensorordninger 4.7 Vurdering av skikkethet 4.8 Vurdering av praksis 4.9 Andre forhold III Karakterundersøkelse i designutdanning 5 Rapport fra Karakterpanelet i designutdanning 5.1 Innledning 5.2 Bruk av karakterskalaer 5.3 Karakterstatistikk 5.4 Anbefalinger fra Karakterpanelet i designutdanning 6 Analysegruppens merknader og anbefalinger til designutdanning IV Karakterbruk i UH-sektoren 2013. Generell rapport 7 Arbeid med koordinering og samordning 7.1 Karakterundersøkelsene 7.2 Informasjon om karaktersystemer i andre land 7.3 Oppfølging av forskningsprosjekt om karakterbruk og kvalitet i høyere utdanning 8 Karakterfordelinger 8.1 Totalfordeling 2004 2013. Bokstavkarakterskalaen 8.2 Totalfordeling 2004 2013. Bestått/ikke bestått 8.3 Karakterfordelinger for kvinner og menn 8.4 Mastergradsoppgaver 8.4.1 Alle institusjoner

8.4.2 Institusjonstyper 8.4.3 Fagområder 9 Anbefalinger om videre arbeid 9.1 Hovedoppgaver 9.2 Karakterundersøkelsene i 2014 2016 9.3 Oppfølging av karakterundersøkelsene i 2013 9.4 Forskningsprosjektet om kvalitet og karakterbruk i høyere utdanning 9.5 Informasjon om karaktersystemer i andre land 4

5 I Innledning 1 Bakgrunn Nytt karaktersystem ble innført i UH-sektoren i 2003. Som ledd i arbeidet med å implementere karaktersystemet, opprettet de nasjonale fakultetsmøtene i samarbeid med Universitets- og høgskolerådet (UHR) i 2004 49 karakterpanel (da kalt «referansepanel»). I tillegg kom de fire nasjonale rådene. Formålet med de nasjonale karakterpanelene var å få en nasjonal koordinering og å utvikle en felles forståelse av hvordan de nye karakterskalaene skal brukes på tvers av fag og institusjoner og på de forskjellige fagnivå. Ansvaret for dette arbeidet ble i desember 2005 overført til de nasjonale fagrådene. For de fagområdene som ikke dekkes av fagrådene, fortsetter arbeidet som gjøres i de nasjonale rådene og profesjonsrådene som før. UHRs utdanningsutvalg opprettet i november 2005 en arbeidsgruppe (heretter kalt Analysegruppen) som fikk i oppdrag å foreta en samlet analyse av rapportene fra karakterpanelene og å bidra til at panelene på enklest mulig måte kunne levere standardiserte rapporter om bruken av karakterer på sine fagområder. Analysegruppen har utarbeid årlige rapporter om karakterbruken i UH-sektoren. Årets rapport er den niende i rekken. Karakterrapportene har tatt utgangspunkt i rapporter fra karakterpanelene, samt data om den nasjonale karakterbruken hentet fra Database for statistikk om høyere utdanning (DBH), som inneholder data rapportert fra institusjonenes studieadministrative datasystemer. Fra og med 2012 er det innført et nytt opplegg for karakterundersøkelser der det foretas grundigere undersøkelser innenfor de enkelte fagområdene hvert 5. år. I 2013 omfatter undersøkelsen helse- og sosialfag, samt designfag. 1.1 Analysegruppen Analysegruppen har i 2013 14 bestått av: Avdelingsdirektør Gunnar Bendheim, Høgskolen i Sør-Trøndelag Professor Svein Gladsø, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Prorektor, amanuensis Grete Lysfjord, Universitetet i Nordland Førsteamanuensis Per Manne, Norges Handelshøyskole, leder Seniorkonsulent Kirsti Margrethe Mortensen, Universitetet i Oslo Studentrepresentant Tuva Aune Wettland, Norges studentorganisasjon Seniorrådgiver Ellen Birgitte Levy, UHR, har vært sekretær for analysegruppen. Seniorrådgiver Asbjørn Bjørnset, Universitetet i Bergen, har vært tilknyttet gruppen som ekstern konsulent, særlig i arbeidet med karakterrapporten.

6 1.2 Premisser for bruk av karaktersystemet Premissene for bruk av bokstavkarakterskalaen er gitt i de generelle kvalitative beskrivelsene av de ulike karaktertrinn, vedlegg 1, og i brev av 10.05.2004 og 14.12.2011 fra Kunnskapsdepartementet til institusjonene og Universitets- og høgskolerådet, vedlegg 2 og 3. 1.3 Beregning av gjennomsnitt i bokstavkarakterskalaen For å synliggjøre forskjeller i karakterfordelinger i bokstavkarakterskalaen er det beregnet gjennomsnittskarakterer. Ved beregningene er følgende konvertering brukt: A = 5, B = 4, C = 3, D = 2, E = 1, F = 0 Noen karakterpaneler har i sine undersøkelser brukt andre måter å konvertere bokstavkarakterer til tall. I de tilfellene er gjennomsnittskarakter beregnet på nytt i vår presentasjon ved bruk av konverteringen ovenfor. Gjennomsnittskarakterer gitt som et tall i intervallet mellom 0 og 5 er noen steder konvertert til bokstavkarakterer. Dette er gjort ved avrunding til nærmeste heltall fulgt av bruk av samme regel som ovenfor. Gjennomsnitt midt i mellom to heltall rundes opp før omgjøring til bokstavkarakter, slik at for eksempel gjennomsnittskarakteren 2,5 svarer til bokstavkarakteren C, mens 3,5 svarer til B.

7 II Karakterundersøkelse i helse- og sosialfag 2013 2 Innledning Helse- og sosialfag omfatter 19 utdanninger. De fleste er treårige profesjonsutdanninger på bachelornivå. Medisin og psykologi er seksårige profesjonsutdanninger, mens farmasi, klinisk ernæring og odontologi er femårige mastergradsutdanninger. Totalt var det registrert 37 038 studenter innenfor helse- og sosialfag høsten 2013, og det utgjør litt mer enn 15 % av alle studentene innen høyere utdanning. Oversikt over registrerte studenter fordelt på fagområde vises i Tabell 1. Tabell 1. Registrerte studenter fordelt på fagområde innen helse- og sosialfag høstsemestrene 2008 2013 2008 2009 2010 2011 2012 2013 Audiografutdanning 108 106 84 108 79 100 Barnevernspedagogutdanning 2 079 2 183 2 293 2 278 2 309 2 294 Bioingeniørutdanning 714 685 716 711 732 778 Ergoterapeututdanning 606 659 691 734 748 796 Ernæring 313 326 472 408 477 537 Farmasi 610 597 597 603 609 627 Fysioterapeututdanning 909 971 993 1 022 1 064 1 051 Medisin 3 953 3 982 3 871 3 861 3 874 3 901 Odontologi 755 768 775 761 728 695 Optometri* 243 236 227 217 238 268 Ortopediingeniørutdanning 31 14 15 13 8 24 Psykologi 3 309 3 765 3 974 3 947 4 104 4 402 Radiografutdanning 568 567 573 569 572 577 Reseptarutdanning 291 294 290 243 290 303 Sosionomutdanning 2 546 2 608 2 661 2 789 2 797 2 863 Sykepleierutdanning 12 586 12 888 13 192 13 796 13 930 14 392 Tannpleierutdanning 155 195 195 215 229 249 Tannteknikerutdanning 58 45 39 49 39 32 Vernepleierutdanning 2 801 2 832 2 829 2 950 3 156 3 149 Sum 32 635 33 721 34 487 35 274 35 983 37 038 *Optometri er ikke registrert som egen utdanning i DBH. Studentene er registrert under «annet». Her er tatt med studenter registrert på programmer i optometri/synsvitenskap De største utdanningene målt i antall registrerte studenter er sykepleierutdanning (14 400), psykologi (4400), medisin (3900), vernepleierutdanning (3150), sosionomutdanning (2860) og barnevernspedagogutdanning (2300). Mange av de andre utdanningene er relativt små målt i antall registrerte studenter. I DBH fins det en samlekategori «helsefag» for ulike videreutdanninger og masterutdanninger. Disse utdanningene inngår ikke i karakterundersøkelsen i helse- og sosialfag 2013. De siste seks årene har det årlig vært registrert mellom 8 000 og 9 000 studenter i denne kategorien. Helse- og sosialfagene skiller seg fra de fleste andre utdanninger på flere punkter:

8 Praksis utgjør en relativt stor del av utdanningene Skalaen bestått/ikke bestått brukes i stort omfang, særlig i praksisstudiene Studentenes skikkethet skal vurderes både i de teoretiske emnene og i praksisdelen av utdanningen. Dette er regulert av Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning Utdanningene gir autorisasjon til bestemte yrker 2.1 Opplegg for undersøkelsen I samråd med de fagstrategiske enhetene for helse- og sosialfagutdanning i UHR ble det bestemt at det skulle etableres tverrprofesjonelle karakterpanel som konsentrerte arbeidet om utvalgte problemstillinger for henholdsvis de fem- og seksårige profesjonsstudiene ved universitetene og de treårige bachelorutdanningene, samt et felles panel i farmasi for treårig reseptarutdanning og femårig provisorutdanning. Problemstillinger for karakterpanelene har vært: Analyse av karakterstatistikk for 2008 2012 Kartlegging av utdanningenes bruk av karakterskalaen bestått/ikke bestått, særlig i praksisstudier, samt begrunnelser for valg av karakterskala Hvilke kriterier som legges til grunn for bestått/ikke bestått, samt hvorvidt løpende vurdering av skikkethet inngår i vurderingen Utvikle forslag til hvilke elementer som bør inngå i en felles karakterbeskrivelse for karakterskalaen bestått/ikke bestått for lange praksisperioder Hvordan praktiseres rolle-, ansvars- og oppgavefordelingen mellom utdanning og praksissted når det gjelder skikkethetsvurdering av studenter i praksis? De lange profesjonsstudiene (Karakterpanel A nedenfor) ble også bedt om å utvikle forslag til en felles generisk karakterbeskrivelse som er formulert slik at karakteren E tilfredsstiller de kravene som må stilles til et bestått profesjonsstudium. 2.2 Oversikt over karakterpanel Følgende karakterpanel ble oppnevnt: Karakterpanel A: medisin, ernæring, odontologi og psykologi Karakterpanel B: farmasi Karakterpanel C: sykepleierutdanning og tannpleierutdanning Karakterpanel D: bioingeniørutdanning og radiografutdanning Karakterpanel E: audiografutdanning, optometri og synsvitenskap, ortopediingeniørutdanning og tannteknikerutdanning Karakterpanel F: ergoterapiutdanning og fysioterapiutdanning Karakterpanel G: barnevernspedagogutdanning, sosionomutdanning og vernepleierutdanning Karakterpanel D har levert to delrapporter for henholdsvis bioingeniørutdanning og radiografutdanning.

9 3 Rapporter fra karakterpanelene i helse- og sosialfag Karakterpanelene har gjort et omfattende og grundig arbeid og presentert materiale og tatt opp problemstillinger som er viktige innad i utdanningene og for institusjonene og hele UHsektoren. Rapportene, og de anbefalingene som gis, må følges opp og behandles både i de nasjonale rådsorganene og ved hver enkelt institusjon. Karakterpanelenes rapporter presenteres nedenfor. En sammenfatning av hovedresultatene fra hver rapport blir etterfulgt av en oppsummering av karakterpanelets vurderinger og anbefalinger. Fremstillingen er supplert av Analysegruppen med data fra DBH der dette har vært tjenlig. Analysegruppens merknader til karakterpanelenes funn og problemstillinger blir gitt samlet i kapittel 4. Der blir det også gitt anbefalinger for videre arbeid. 3.1 Karakterpanel A. Medisin, ernæring, odontologi og psykologi Karakterpanelet har hatt tre medlemmer fra UiO, to fra UiB og ett fra UiT. Det har hatt to medlemmer fra hvert av fagområdene medisin og odontologi, ett medlem fra fagområdet ernæring og ett fra psykologi. 3.1.1 Sammendrag Karakterpanelet har tatt for seg følgende problemstillinger: Karakteranalyse for femårsperioden 2008 2012 for samme studium ved flere institusjoner, for ulike studier ved samme institusjon og mellom institusjonene sett under ett. Kartlegge bruken av karakterskalaen bestått/ikke bestått versus bruken av bokstavkarakterskalaen (A F) i profesjonsstudiene, samt utvikle et forslag til en felles, generisk karakterbeskrivelse slik at karakteren E tilfredsstiller de krav som stilles til et bestått profesjonsstudium. Drøfting av erfaringer og utfordringer knyttet til den løpende skikkethetsvurderingen, som følge av Forskrift om skikkethet i høyere utdanning. Datagrunnlaget er 122 691 eksamener i løpet av femårsperioden. Uavhengig av fagområde har UiB den laveste strykprosenten (1,3 %) og UiT har den høyeste (6,6 %). Medisin er det største faget og bidrar mest til disse forskjellene ved alle institusjonene. Det er ikke mulig å si noe om årsakene til disse forskjellene, da det kun er data om forskjeller i emnenes størrelser, og bruk av bokstavkarakterer vs. bestått/ikke bestått, karakterpanelet har hatt tilgang til. Bruken av bestått/ikke bestått vs. bokstavkarakterer varierte mye mellom universitetene. Høyest andel emner med bestått/ikke bestått hadde UiO med 91 %, mens UiB og UiT begge hadde 53 %. UiB har flere små emner sammenlignet med de øvrige universitetene. Ved medisinstudiet ved UiO, UiT, NTNU og odontologistudiet ved UiO er det bare examen philosophicum som har benyttet bokstavkarakteskalaen i den undersøkte perioden. Det er relativt små forskjeller i hvordan bokstavkarakterene brukes på tvers av institusjonene.

10 Gjennomsnittlig andel A varierer fra 12 til 17,4 % ved de fire universitetene. Av profesjonsstudiene skiller medisinstudiet ved NTNU seg ut ved å ha den høyeste andelen A (29 %). Ernæring skiller seg ut ved å ha den laveste andel A, og psykologi har høyest andel A både ved UiO og UiB. Ernæring ved UiO har også lavere andel A sammenlignet med ernæring på UiB (5,7 vs. 13,5 %). Karakterskalaen bestått/ikke bestått brukes forskjellig ved de ulike institusjonene, og grensen for bestått varierer mellom 50 og 65 %. Ved flere av institusjonene pågår det en diskusjon om bruken av denne karakterskalaen. Panelet mener at kandidater som oppnår karakteren E («Prestasjonen tilfredsstiller minimumskravene, men heller ikke mer. Kandidaten viser liten vurderingsevne og selvstendighet»), ikke er tilfredsstillende kvalifisert. Kandidaten bør ikke få praktisere yrket hvis vedkommende har liten vurderingsevne og selvstendighet. Panelet foreslår en ny formulering av bokstavkarakterene i nasjonal karakterskala der A, B, C og F beholdes som i dag. D omformuleres til «En akseptabel prestasjon med noen mangler. Kandidaten viser en tilstrekkelig grad av vurderingsevne og selvstendighet», slik at det kommer klart fram at en kandidat med karakteren D kan praktisere faget sitt. Karakteren E bør ikke brukes. Panelet er enige om at det er behov for løpende skikkethetsvurdering. Det har ikke vært reist formelle saker til institusjonenes skikkethetsutvalg enda, men bekymringsmeldinger og samtaler med studenter har forekommet. 3.1.2 Anbefalinger fra Karakterpanel A Bruken av karakterskalaene Bokstavkarakterskalaen anbefales innført generelt til alle emner med eksamen, mens praksis bør vurderes med bestått/ikke bestått. Smågruppeundervisning kan vurderes med bestått/ikke bestått eller organiseres som obligatoriske arbeidskrav. Karakteren E skal ikke brukes. Kandidater som oppnår denne vurderingen er ikke kvalifisert til å praktisere yrket sitt. Dersom det ikke er politisk mulig å ta bort E, presenterer panelet flere forslag om hvordan man likevel kan sikre kvalitet. Beskrivelsen av karakteren D omformuleres slik at det kommer klart fram at en kandidat med denne karakteren er kompetent til å praktisere faget sitt. Autorisasjon Det er nødvendig å skjerpe kravene til autorisasjon. Dette bør skje ved at beskrivelsene av bokstavkarakterene som er beskrevet ovenfor, endres. Alternativt kan det også skje ved at det innføres strengere karakterkrav for å få autorisasjon. Panelet anbefaler sterkt at man har en felles nasjonal eksamen ved studieavslutning før man får autorisasjon en «autorisasjonseksamen».

11 Skikkethetsvurdering Kravene til skikkethetsvurdering bør skjerpes og konkretiseres. Før studentene får tilbud om studieplass, skal både politiattest, helseattest og en egenerklæring sendes inn og godkjennes. Det bør drøftes når studenter med kulturelle utfordringer, samt mentale og fysiske funksjonshemninger er skikkede til å utøve sitt yrke. Skikkethet innebærer også evne til kommunikasjon inklusive å beherske norsk språk skriftlig og muntlig. Kravene vil variere noe fra profesjon til profesjon. Man må her se på mulighetene for at kandidaten skal kunne nå ferdighetsmålene slik de er beskrevet i læringsutbyttebeskrivelser på emne- og programnivå. 3.2 Karakterpanel B. Farmasiutdanningene Karakterpanelet har hatt fem medlemmer; et fra hver av institusjonene UiT, UiB, HiNT, UiO og HiOA. Utdanning i farmasi blir gitt ved de fem institusjonene som er representert i karakterpanelet. Det er to forskjellige slags farmasiutdanninger i Norge. Ved HiNT og HiOA blir det gitt treårig bachelorutdanning som gir grunnlag for å søke om autorisasjon som reseptarfarmasøyt. Ved UiB og UiO blir det gitt integrert femårig masterutdanning som gir grunnlag for å søke om autorisasjon som provisorfarmasøyt. Ved UiT innførte man fra og med høsten 2012 en 3+2-modell med en treårig bachelorutdanning og en toårig masterutdanning som bygger på denne, mens det tidligere var en integrert femårig masterutdanning. Nasjonalt profesjonsråd for farmasiutdanning utreder for tiden en 3+2-modell for farmasiutdanningene i Norge. Dette er bakgrunnen for at det er et eget karakterpanel for disse utdanningene. Profesjonsrådet har behandlet og vedtatt et eget mandat for karakterpanelet for å sikre at arbeidet får god relevans for prosessen med å utrede en 3+2-struktur. Karakterpanelet har med utgangspunkt i mandatet sett på følgende problemstillinger: Likheter og forskjeller i vurderingsordninger Utfordringer knyttet til skikkethetsvurderinger Begrunnelser for valg av karakterskala Behov for fagspesifikke karakterbeskrivelser på bachelor- og mastergradsnivå Tilknyttede problemstillinger 3.2.1 Bruken av de to karakterskalaene Ved alle fem institusjonene blir praksisperioden vurdert med bestått/ikke bestått, men ellers bruker de fleste emner i farmasiutdanningene bokstavkarakterskalaen ved sluttvurdering. Mellom 10 og 26 studiepoeng blir ved siden av praksisperioden vurdert med bestått/ikke bestått i bachelorgradsprogrammene i farmasi, og mellom 5 og 20 studiepoeng i mastergradsprogrammene. Det vil imidlertid ofte være obligatoriske elementer i emnene som skal være godkjent for å få lov til å gå opp til eksamen.

12 Karakterpanelet fremhever betydningen av å ha varierte undervisnings- og vurderingsformer for at studentene skal få et godt læringsutbytte og bli gode profesjonsutøvere. 3.2.2 Karakterfordelinger Karakterfordelingene er basert på resultater fra perioden 2008 2012. Bokstavkarakterer, lavere grad Ved emner på lavere grad som bruker bokstavkarakterskalaen, er det betydelig variasjon mellom institusjonene. Gjennomsnittskarakter 1 varierer fra 2,02 (D) ved HiNT til 3,06 (C) ved UiB. Andelen A er lav (4 6 %) ved alle institusjoner unntatt UiB (12 %), mens andelen F varierer en god del og er høy ved HiNT og HiOA. Bestått/ikke bestått, lavere grad Som nevnt i avsnitt 3.2.1 er omfanget av vurderinger etter karakterskalaen bestått/ikke bestått ikke veldig stor. Andelen som får bestått varierer fra 76 % til 91 %. HiOA har flest studiepoeng med bestått/ikke bestått og samtidig høyeste andel bestått, mens HiNT har færrest studiepoeng med denne karakterskalaen og også lavest andel bestått. Kravet til bestått oppgis av karakterpanelet å variere mellom tilsvarende kravet til karakterene B og D ved de ulike institusjonene. Karakterpanelet påpeker viktigheten av en felles praksis, og anbefaler at kravet til bestått bør tilsvare kravet til karakteren C. Grunnen til dette valget er at man forventer at opptak til mastergradsprogram i farmasi vil kreve karakteren C i gjennomsnitt på bachelorstudiet. Bacheloroppgaver Bare HiNT og HiOA har bacheloroppgaver i sine studier. Karakterfordelingen ved HiOA ligner på karakterfordelingen for mastergradsoppgaver ved universitetene (se nedenfor), med 20 % A, gjennomsnittskarakter 3,70 (B) og hvor bare 5 % får svakere karakter enn C. Karakterfordelingen ved HiNT er vesentlig bredere, med en gjennomsnittskarakter på 2,90 (C), og hvor bare 9 % får A og 12 % får E. Karakterpanelet bemerker at bacheloroppgaven ved HiNT er en individuell oppgave, mens det er en gruppeoppgave ved HiOA, og at det er mulig at dette kan påvirke resultatet. Bokstavkarakterer, høyere grad Emner på høyere grad som vurderes med bokstavkarakterskalaen har en gjennomsnittskarakter som varierer mellom 3,22 (C) og 3,71 (D), hvor UiO ligger høyest. Andelen A varierer fra 12 til 20 %, mens andelen E og F er lav (under 5 %). 1 Gjennomsnitt er beregnet ved at A = 5, B = 4, C = 3, D = 2, E = 1, F = 0.

Bestått/ikke bestått, høyere grad Karakterskalaen bestått/ikke bestått blir brukt i begrenset omfang på høyere grad, og her varierer andelen bestått mellom 92 % ved UiB og UiO, og 100 % ved UiT. 2 Karakterpanelet mener også at man bør vurdere om det kan være hensiktsmessig å benytte bestått/ikke bestått på flere emner, hovedsakelig på mastergradsnivå, og viser i denne forbindelse til tilsvarende diskusjon innenfor medisinstudiet. 13 Mastergradsoppgaver Karakterfordeling på mastergradsoppgaver er konsentrert hovedsakelig om karakterene A C ved UiB og UiO, og karakterene A D ved UiT. Gjennomsnittskarakteren er 3,99 (B) ved UiO, 3,83 (B) ved UiB, og 3,58 (B) ved UiT. Andelen A varierer fra 14 % ved UiT til 25 % ved UiO. Karakterpanelet bemerker at det i 2005 ble utformet fagspesifikke beskrivelser for karaktersetting på mastergradsoppgaver, og at disse beskrivelsene blir brukt og at de ser ut til å fungere etter hensikten. Tidligere karakterundersøkelser Det er tidligere gjennomført undersøkelser av karaktersetting i farmasifagene, og det fins derfor resultater fra perioden til og med 2010 å sammenligne med. Karakterpanelet rapporterer at disse resultatene er relativt like resultatene ovenfor. Også ved forrige evaluering var det forskjell i karaktersetting på bacheloroppgaver, og høyskolene anmodes derfor om å se på om dette skyldes forskjell i studentprestasjoner eller forskjell i vurderinger. En mulighet er å innføre felles kriterier for karaktersetting på bacheloroppgaver. Karakterpanelet mener at forskjellene i karakterfordelinger kan forklares ut fra blant annet forskjeller i opptakskrav. Panelet konkluderer med at tallmaterialet tyder på at bokstavkarakterskalaen blir brukt relativt likt ved alle institusjonene, og at særlige tiltak derfor ikke synes nødvendig. 3.2.3 Organisering og vurdering av ekstern praksis Ekstern praksis blir vurdert etter karakterskalaen bestått/ikke bestått ved alle fem institusjoner. Det er i dag forskjeller mellom hvordan ekstern praksis blir organisert ved de ulike institusjonene. Karakterpanelet går inn for en ytterligere harmonisering av praksistid og vurdering av praksis ved de forskjellige studiestedene i forbindelse med en omlegging til 3+2- struktur i farmasiutdanningene. 3.2.4 Kriterier for og vurdering av skikkethet I farmasistudiene er skikkethetsvurdering foreløpig ikke implementert under beskrivelse av læringsutbyttet i noen andre emner enn praksis i apotek. Karakterpanelet mener det bør vurderes om skikkethetsvurdering skal komme inn under beskrivelse av læringsutbyttet i emner med for eksempel laboratoriekurs eller problembasert læring. Panelet ser det som 2 Antallet observasjoner fra UiT er lavt, da bare observasjoner etter omleggingen av studiet i 2012 er inkludert.

14 uheldig hvis studenter som vurderes ikke skikket, ikke fanges opp før de er i kontakt med praksisfeltet, og mener at utdanningene må ta ansvar for å ivareta skikkethetsvurdering på et tidligere tidspunkt i studiet. Karakterpanelet reiser også problemstillingen om en student med hovedtyngden av karakterene liggende på E, har tilstrekkelig kompetanse til å være faglig skikket og påpeker at utdanningsinstitusjonene er garantister for at kandidater har et tilstrekkelig faglig nivå på det tidspunkt de blir uteksaminert. Karakterpanelet viser til Håndbok for studieopphold i apotek, som går nærmere inn på veileders rolle i forbindelse med skikkethetsvurdering. Karakterpanelet anbefaler at institusjonene tydeliggjør Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning og innarbeider rutiner som medfører at skikkethetsvurdering inngår i hele studieforløpet i hvert enkelt emne. 3.2.5 Anbefalinger fra Karakterpanel B Bachelor- og mastergradsoppgaver Det bør brukes eksterne sensorer ved vurdering av både bachelor- og mastergradsoppgaver, og gjerne også ved vurdering i enkeltemner på alle nivåer. Det utarbeides fagspesifikke karakterbeskrivelser og felles retningslinjer for karaktersetting på bacheloroppgaver og mastergradsoppgaver. Fagspesifikke karakterbeskrivelser må gjøres tilgjengelig for sensor, spesielt på bachelor- og mastergradsoppgaver. Det arbeides videre med å harmonisere læringsutbyttet på henholdsvis bachelor- og mastergradsoppgave på de ulike institusjonene, og med å harmonisere vektingen mellom karakter på det skriftlige produktet og den muntlige prestasjonen ved vurdering av bachelorog mastergradsoppgaver. Bestått/ikke bestått Prestasjonskravet for å oppnå vurderingen bestått harmoniseres mellom de ulike institusjonene, og gjøres sammenfallende med kravet til karakteren C. Utdanningsinstitusjonene gjennomgår hvordan utviklingen i emneporteføljer og læringsutbyttet er reflektert i valg av vurderingsformer. Dette gjelder spesielt for vurdering av skriftlig og muntlig fremstillingsevne, praktiske ferdigheter, kommunikasjon, samt selvstendighet, refleksjon, og analytisk problemløsning. Institusjonene vurderer hvordan løpende vurderingsformer kan benyttes som et virkemiddel for å stimulere studenter til å ta ansvar for egen læring, sikre gode læringsforløp, motivasjon, individuell oppfølging og for å etterse at læringsmålene blir nådd. Ved videre utvikling og implementering av ny 3+2-modell må institusjonene sikre at det er god sammenheng mellom vurderingsformer og læringsutbytte.

15 Skikkethetsvurdering Institusjonene tydeliggjør forskrift om skikkethet og innarbeider rutiner som medfører at skikkethetsvurdering inngår i hele studieforløpet i hvert enkelt emne. Institusjonene vurderer om de faglige minimumskravene for et bestått studium samsvarer med nødvendige forutsetninger for profesjonsutøvelse og om de er tilstrekkelige for faglig skikkethet; videre hvilke krav som må stilles til språkkompetanse i norsk og om kravene i «Bergenstesten» er tilstrekkelige. 3.3 Karakterpanel C. Sykepleierutdanning og tannpleierutdanning Karakterpanelet har hatt seks representanter, fire fra bachelorgradsprogrammene i sykepleie og to fra bachelorgradsprogrammene i tannpleie. Høgskolen i Sør-Trøndelag, Lovisenberg Diakonale Høgskole, Høgskolen i Østfold, Universitetet i Nordland og Universitetet i Oslo var representert i panelet. Rapporten bygger på data hentet fra DBH og fra institusjonene. Det vises også til NIFUrapport 14 (2012):Opptakskrav, vurderingsformer og kvalitet i sykepleierutdanningen 3 inneholder som også inneholder et omfattende datamateriale. Det er også vist til rapporter om praksis, skikkethetsarbeid og SØF-rapport 3/2013: Karakterbruk og kvalitet i høyere utdanning. 3.3.1 Karakterstatistikk for bachelor i sykepleie. Institusjonsnivå Sykepleierutdanningen er en av de store utdanningene i Norge med over 14 000 studenter i 2013. Utdanningen hadde om lag 3500 kandidater i 2012, og den er tredje største målt i kandidattall. Utdanningen blir gitt ved 27 institusjoner: 18 statlige høyskoler, 5 private høyskoler og 4 universiteter. I 2012 er det litt flere eksamener/besvarelser som vurderes etter karakterskalaen bestått/ikke bestått (39 953) enn etter bokstavkarakterskalaen (35 519). Bestått/ikke bestått brukes i praksisstudiene og en del andre emner, men det er store forskjeller mellom institusjonene med hensyn til hvor stor andel av studiet som bedømmes etter hver av karakterskalaene. Både gjennomsnittskarakter og strykprosent viser stor variasjon mellom utdanningsinstitusjonene. Karakterpanelet viser til NIFU-rapport 14/2012 der gjennomsnittskarakterene i bachelor i sykepleie totalt er beregnet for de enkelte institusjonene i 2004 2011. Gjennomsnittskarakterene 4 varierte fra 1,9 (D) til 3,2 (C), noe som er en stor variasjon. I NIFU-rapporten pekes det på sammenheng mellom opptaksgrunnlag og eksamenskarakterer, men forskjellene kan også skyldes forskjeller i karaktersettingspraksis. Dette var også en konklusjon i SØF-rapport 3/2013 om kvalitet og karakterbruk i høyere utdanning. En beregning av differansen mellom gjennomsnittlige opptakskarakterer 5 og gjennomsnittlige 3 http://www.nifu.no/files/2012/11/nifurapport2012-14.pdf 4 Gjennomsnitt er beregnet ved at A = 5, B = 4, C = 3, D = 2, E = 1, F = 0. 5 Karaktersnitt for førsteprioritetssøkere.

16 bachelorkarakterer 6 hentet fra DBH viser at den varierer mellom +0,1 og 0,7, noe som tyder på forskjeller i karaktersettingspraksis. Gjennomsnittlig strykprosent (begge karakterskalaene) beregnet for perioden 2006 2011 varierer mellom institusjonene fra 2,3 til 14,5 %. 3.3.2 Karakterstatistikk for bachelor i tannpleie. Institusjonsnivå Tannpleierutdanningen er en liten utdanning med hensyn til studenttall. Den gis ved Høgskolen i Hedmark og ved tre av universitetene (UiB, UiO og UiT). Totalt var det registrert 229 studenter høsten 2012. Om lag en tredel av eksamenene vurderes etter karakterskalaen bestått/ikke bestått. Karakterpanelets materiale viser variasjon i karakterer mellom institusjonene. Det synes ikke å være en klar samvariasjon mellom opptakskarakterer 7 og bachelorkarakterer. Differansen mellom gjennomsnittlig opptakskarakter 2010 2011 og omregnet bachelorkarakter 2012 varierer mellom 0,4 og 0,2. Det er ikke store forskjeller i opptakskarakterer, men betydelige forskjeller i bachelorkarakterer. Bruken av karakterskalaen bestått/ikke bestått varierer betydelig mellom institusjonene, der Høgskolen i Hedmark og UiB bruker denne karakterskalaen i større omfang enn UiO og UiT. Andelen ikke bestått varierer også mellom institusjonene, der Høgskolen i Hedmark og UiB har henholdsvis 7,2 og 9,0 % ikke bestått i perioden 2006 2013, mens UiO og UiT har henholdsvis 1,6 og 0,4 % ikke bestått i samme periode. Karakterpanelet savner klare beskrivelser av grensen mellom bestått og ikke bestått karakter. Karakterpanelet stiller spørsmål ved om vurderingsformer som mappeeksamener og ulikt omfang av eksamener/emner har betydning for vurderingsresultatet. Dataene i DBH viser at UiO har størst omfang av emner, der hvert emne er på 15 30 stp, mens det ved UiB er vanlig med 5 10 stp på hvert emne. 3.3.3 Karakterstatistikk for bacheloroppgaver i sykepleie Karakterfordelingen på landsbasis har en topp på karakterene B og C. Det er ingen av de 25 programmene som Karakterpanelet har data for som skiller seg spesielt ut fra landsgjennomsnittet i sin karaktergiving. Karakterpanelet viser til at flere institusjoner avvikler bacheloroppgaven som en gruppeoppgave, og de stiller spørsmål ved om dette er en hensiktsmessig vurderingsform ved denne eksamenen. 3.3.4 Karakterstatistikk for bacheloroppgaver i tannpleie UiB og UiO bedømmer bacheloroppgavene etter karakterskalaen bestått/ikke bestått. Karakterpanelet bemerker at en institusjon (Høgskolen i Hedmark) ga karakteren B på alle oppgavene og at UiB og UiO har 100 % bestått. Her må det legges til at også UiT i 2012 har bestått karakter på alle oppgavene og at A er hyppigste karakter. 6 Bokstavkarakterer er omregnet til samme skala som brukes i videregående skole. 7 Karaktersnitt for førsteprioritetssøkere, hentet fra DBH.

Bacheloroppgavene skrives enten individuelt eller i grupper på inntil fire studenter. 17 Karakterpanelet stiller spørsmål ved om det burde være nasjonale standarder for bacheloroppgaver uavhengig av utdanningsprogram og om det burde være formelle krav om ekstern sensur. 3.3.5 Vurderingsordninger og vurderingskriterier i praksisstudier. Bachelor i sykepleie Karakterpanelet har undersøkt karakterfordelingen i første og siste praksisperiode, der andelen ikke bestått er betydelig lavere enn gjennomsnittet for andre deler av utdanningen. Dette synes å være samme mønster som i andre utdanninger med praksisstudier. Vurderingsdokumentene for praksisstudiene varierer mye mellom institusjonene. Det er få fellestrekk i dokumentene. En gjenfinner elementer fra Rammeplan for utdanning (2008) i de fleste dokumentene, men i forskjellig omfang. Kriteriene for vurdering er både fagspesifikke og generelle. Karakterpanelet viser til en studie av Caspersen og Kårstein (2013) der praksisveiledere gir uttrykk for at vurdering av studentene er vanskelig og at læringsutbyttebeskrivelser og vurderingskriterier for praksisstudiene er uklare og vanskelig å tolke. Dette gir rom for skjønn og at andre faktorer, for eksempel rekrutteringsbehov, kan virke inn. 3.3.6 Vurderingsordninger og vurderingskriterier i praksisstudier. Bachelor i tannpleie Tannpleierutdanningene mangler en rammeplan for å sikre et felles faglig nasjonalt fundament i utdanningene. Det er en del ulikheter i utdanningenes oppbygging og delvis i innhold slik at det er vanskelig å innføre felles fagspesifikke kriterier i praksisstudier. Utdanningene mangler også hjemmel for å pålegge praksisveiledere deltakelse i opplæring eller kvalifisering innen veiledningskompetanse. Dette er en utfordring med tanke på kalibrering og kvalifisering av veiledere i ekstern praksis. Som ledd i kvalitetssikringen kan felles nasjonale veilederseminarer for praksisveiledere være en løsning. Karakterpanelet savner også her tydeligere beskrivelser som angir grensen mellom bestått og ikke bestått. Spørsmålet er om bestått tilsvarer et minstekrav til prestasjon (tilsvarende karakter E) eller midt på treet (tilsvarende karakter C) eller om det mangler kriterier for dette. Karakterpanelet anbefaler at UHR diskuterer innføring av en tretrinns variant av bestått/ikke bestått-skalaen, tilsvarende den svenske modellen (väl godkänd, godkänd, icke godkänd). Dette vil gi en mulighet til å skille mellom de beste prestasjonene og de nest beste. Dette gjelder ikke bare praksisfeltet, men generelt der hvor karakterskalaen bestått/ikke bestått brukes.

18 3.3.7 Rolle-, ansvars-, og oppgavefordeling i skikkethetsvurderingen i praksisstudiene Karakterpanelet mener at de fleste kriteriene i skikkethetsforskriften synes dekket i vurderingskriteriene ved flere av utdanningsinstitusjonene, men de er usikre på i hvilken grad bevisstheten om at dette inngår i den løpende skikkethetsvurdering er til stede. Dette gjelder både programmene i sykepleie og i tannpleie. Kravet om løpende skikkethetsvurdering er nedfelt i forskrift, og kriteriene for vurdering av i praksisstudier bør tydeliggjøres for studenter og veiledere. Praksisfeltets ansvar, rolle og oppgaver i den løpende skikkethetsvurdering synes i liten grad å være formalisert i avtaler mellom partene. Karakterpanelet støtter anbefalingen i UHRrapporten av 2011 om Skikkethetsarbeid i UH-institusjonene 8 om at praksisfeltets ledere og veiledere må ansvarliggjøres i skikkethetsarbeidet. Det er grunn til å stille spørsmål ved om den løpende skikkethetsvurderingen får den plass den skal ha i veiledning og vurdering av studentenes praksisstudier. Et sentralt element i dette er behovet for opplæring av alle aktører. 3.3.8 Anbefalinger fra Karakterpanel C Karakterpanelet mener det er behov for harmonisering av karaktersettingspraksisen. Dette gjelder både sykepleie og tannpleie. Karakterpanelet anbefaler tiltak som: felles vurderingskriterier, herunder også kriterier for bestått/ikke bestått felles sensorveiledninger jevnlige innslag av ekstern sensurering med ekstern sensor fra tilsvarende utdanningsinstitusjon Når det gjelder bacheloroppgaven anbefales det at: den gjennomføres individuelt og at utdanningsinstitusjonene blir mer harmonisert med tanke på omfang av og kriterier for vurdering av bacheloroppgaven at det sikres at veiledere til bacheloroppgaver er tilstrekkelig kvalifisert Karakterpanelet anbefaler videre at det utvikles felles vurderingskriterier for bachelorgradsprogram i sykepleie utledet fra utdanningsprogrammets felles sluttkompetansebeskrivelser. Vurderingskriteriene bør omfatte fagspesifikke kriterier organisert f.eks. etter yrkets funksjonsområder, ansvar og oppgaver slik dette i dag er presentert i Rammeplan for sykepleierutdanning (2008) at det i tillegg til fagspesifikke kriterier utarbeides generelle kriterier (generiske) for helsearbeidere på bachelornivå og disse bør utarbeides av helseutdanningene i fellesskap en tydeliggjøring av kriteriene for skikkethet for studenter og veiledere i praksisstudier 8 UHR (2011). Skikkethetsarbeid i UH-institusjonene. Rapport utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av Nasjonalt råd for helse- og sosialfagutdanning og Nasjonalt råd for lærerutdanning.

19 at ledere og veilederes ansvar innen skikkethetsarbeidet i praksisstudiene klargjøres 3.4 Karakterpanel D1. Bioingeniørutdanning Karakterpanelet har hatt to medlemmer, et fra Høgskolen i Oslo og Akershus og et fra Høgskolen i Østfold. Bioingeniørutdanning tilbys ved følgende syv institusjoner: Høgskolen i Bergen (HiB) Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) Høgskolen i Østfold (HiØ) Høgskolen i Ålesund (HiÅ) Universitetet i Agder (UiA) Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet (UiT) Høsten 2012 var det registrert litt over 700 studenter på bioingeniørutdanningen. Bioingeniørutdanningen er basert på en felles rammeplan, men organiseringen av studieprogrammene er svært ulike. Karakterpanelet sammenligner karakterfordelingen i emner som er like og i bacheloroppgavene. 3.4.1 Bruken av de to karakterskalaene Rammeplanen fastsetter at praksisstudiene skal vurderes etter karakterskalaen bestått/ikke bestått. Praksisstudiene skal ha et omfang på minimum 60 studiepoeng, hvorav minimum 20 studiepoeng skal være ekstern praksis i medisinske laboratorier. I varierende grad bruker institusjonene også karakterskalaen bestått/ikke bestått i vurderingen av de øvrige emnene. HiØ og HiÅ bruker denne karakterskalaen til vurdering av 40 studiepoeng i tillegg til praksis, mens HiB og HiOA bruker karakterskalaen i 30 studiepoeng, UiT i 30 studiepoeng. HiST og UiA bruker ikke denne karakterskalaen utover praksisstudiene. En sammenligning av alle emner i bioingeniørutdanningen i 2008 og i 2012 viser at andelen eksamener som er vurdert etter karakterskalaen bestått/ikke bestått er gått noe ned, fra 17 % til 14 %. Totalt har andelen ikke bestått gått ned fra 11 % i 2008 til 4 % i 2012. Blant besvarelsene som ble vurdert etter karakterskalaen bestått/ikke bestått er det stor variasjon mellom institusjonene i hvor stor andel av eksamenene som får ikke bestått, fra 1,8 til 25 % i 2008, og fra 0 til 8,1 % i 2012. Forskjellene mellom institusjonene er betydelige også når det gjelder utviklingen fra 2008 til 2012. Nedgangen er sterkest (over 10 prosentpoeng) ved HiOA, HiÅ og UiA, mens det har vært en økning på 6 prosentpoeng ved HiØ. Blant besvarelsene som ble vurdert etter bokstavkarakterskalaen var det en mindre nedgang i andelen som fikk F, fra 12 % i 2008 til 11 % i 2012. Forskjellen mellom institusjonene er også her betydelig.

20 3.4.2 Karakterfordeling Karakterstatistikken for hele perioden 2008 2012 viser betydelige variasjoner. Alle institusjonene bortsett fra HiOA har C som hyppigste karakter. HiOA har like mange med C og B. Samtidig har denne høyskolen høyest andel F. På grunn av forskjeller i fagorganiseringen har panelet valgt å analysere karakterstatistikkene i fag som er direkte sammenlignbare, hvilket er to av de naturvitenskapelige basalfagene og bacheloropgaven. Anatomi, fysiologi og histologi undervises ved alle institusjonene, i de fleste tilfellene som et emne på 10 studiepoeng. Andelen kandidater som fikk A varierte mellom 2 % (HiOA) og 24 % (HiB). I den andre enden av karakterskalaen var det 35 % av kandidatene som fikk F ved HiOA mens det var 6 % ved UiA. Til tross for ulikheter i beskrivelse av læringsutbytte har emnet tilnærmet samme innhold ved alle institusjonene, og de aller fleste benytter samme pensumlitteratur. Karakterpanelet peker på at beskrivelsen av hvilket nivå som forventes av kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse er mangelfull. Generell og analytisk kjemi skal omfatte 15 studiepoeng. De fleste institusjonene underviser i 10 studiepoeng første år 5 studiepoeng senere i studiet. Karakterstatistikken viser at andelen A varierte mellom 2,9 % ved Høgskolen i Bergen til 13,4 % ved Høgskolen i Ålesund. Høgskolen i Oslo og Akershus og Universitetet i Tromsø hadde henholdsvis 33,9 % og 35,2 % F. Høgskolen i Ålesund hadde lavest andel F, om lag 13 %. Variasjonen i pensumlitteratur er betydelig større i kjemifaget enn i Anatomi, fysiologi og histologi til tross for at innholdet er svært sammenfallende. Læringsutbyttebeskrivelsene varierer betydelig i form, og har gjennomgående mangelfull beskrivelse av nivå på forventede kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse hos studentene etter gjennomført emne. Bacheloroppgaven. Alle institusjonene har en avsluttende større prosjektoppgave på 15 20 studiepoeng i siste semester av studiet. Vitenskapsteori og arbeidsmetode er implementert i bachelorprosjektet ved alle institusjonene, men i varierende grad. Ved fem av de syv institusjonene gjennomføres oppgaven som gruppeoppgave. Antall studenter per gruppe varierer fra 2 til 3 5. Oppgaven bedømmes etter karakterskalaen bestått/ikke bestått ved fire av institusjonene mens tre bruker bokstavkarakterskalaen. Nivået for bestått er satt til C, C D eller E ved de institusjonene som bruker denne karakterskalaen. Noen av institusjonene har skiftet karakterskala i løpet av perioden. Ved de institusjonene som bruker bokstavkarakterskalaen er B hyppigste karakter. Andelen A varierer fra 7 til 32 %, mens andelen B varierer fra 37 til 51 %. Andelen C, D, E og F er

relativt liten. De institusjonene som bruker bokstavkarakterskalaen har organisert bacheloroppgaven som gruppeoppgave. Karakterfordelingen på bacheloroppgaven skiller seg klart fra de andre emnene, og dette sammenfaller med tendenser i andre fag/utdanninger. 3.4.3 Organisering og vurdering av ekstern praksis Ekstern praksis kan være organisert som egne emner eller integrert i øvrige fag/emner. Rammeplanen setter krav til at det skal være samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og praksisfeltet og at dette avtalefestes. Karakterpanelet har innhentet informasjon om hvordan skikkethetsvurderingen er implementert i vurderingskriteriene for praksisstudiene. Tilbakemeldingene viser at fire av utdanningene er tydelige på dette. De resterende er ikke like tydelige, men karakterpanelet antar at alle har det integrert i den løpende skikkethetsvurderingen med utgangspunkt i rammeplanen. 21 Det er svært få studenter som ikke består ekstern praksis. 3.4.4 Kriterier for og informasjon om vurdering av skikkethet Fem av de syv institusjonene oppgir å ha implementert skikkethetsvurdering i sin vurdering av studentene i både intern og ekstern praksis. I emner hvor ekstern praksis inngår som del av emnet angis dette som arbeidskrav som må være godkjent før studenten kan fremstille seg til eksamen, og er dermed en del av vurderingen for emnet som helhet. I «rene praksisemner» vurderes praksis til bestått i henhold til fag- og emnebeskrivelsene og vurderingsform. Alle institusjonene gir informasjon om skikkethetsvurdering til studenter som skal i ekstern praksis og til veilederne som har ansvar for studentene mens de er der, men hvor mange ganger og på hvilken måte informasjonen gis, varierer. Ved alle institusjonene får studenten informasjon, skriftlig og/eller muntlig om at de blir vurdert med hensyn til skikkethet for yrket i tillegg til fagvurdering i løpet av studiet. Informasjon om skikkethetsvurdering formidles ulikt til veiledere i ekstern praksis. Noen orienteres både skriftlig og muntlig, mens andre orienteres bare muntlig. Noen institusjoner har jevnlige møter og seminarer med deltakere fra praksisfeltet, hvor skikkethet og vurdering av skikkethet tas opp spesielt. Forskriften skiller mellom to typer skikkethetsvurdering, løpende skikkethetsvurdering og særskilt skikkethetsvurdering. Løpende skikkethetsvurdering skal foregå gjennom hele studiet, ved eksamen, undervisning, praksis, oppgaveløsning, studentsamtaler o.a. Særskilt skikkethetsvurdering dersom det, til tross for tilbakemeldinger til studenten, oppstår tvil om skikkethet.

22 Det er innen bioingeniørstudiet rapportert om to tilfeller om mulig ikke-skikkethet i perioden 2008 2012, begge ved HiOA. En av sakene ble behandlet i skikkethetsnemnda og førte til vedtak om ikke-skikkethet og utestenging fra studiet. Den andre saken ble henlagt. Det er grunn til å tro at den løpende vurderingen av studentenes praksisstudier gjennom hele studiet og tilbakemeldingsordningene til studentene fungerer, men en bedre samhandling mellom utdanningsinstitusjonen og praksisfeltet kan øke kvaliteten. 3.4.5 Anbefalinger fra Karakterpanel D1 For de to sammenlignbare bacheloremnene som er vurdert mer inngående, foreslår karakterpanelet å harmonisere læringsutbyttebeskrivelser, eksamensform og vurderingskriterier. Karakterpanelets anbefaler en nasjonal diskusjon om løpende vurdering av praksis inkludert skikkethetsvurdering og harmonisering av generelle kriterier forløpende vurdering av praksisstudier. I henhold til Kvalifikasjonsrammeverket er det utarbeidet læringsutbytte for kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse for alle studieprogram (sluttkompetanse). De fleste studieprogrammene har også utarbeidet læringsutbytte for hvert enkelt emne. Prosessen har vært krevende, men bevisstgjørende, og gjør det enklere å sammenligne utdanningene, både nasjonalt og internasjonalt. Følgende punkter foreslås for videre utvikling av studieprogrammene: Med utgangspunkt i studieprogrammenes beskrivelse av sluttkompetanse bør det diskuteres om det kan utarbeides en likelydende sluttkompetanse for studiet Bachelor i bioingeniørfag Legge til rette for en nasjonal diskusjon, i samarbeid med praksisfeltet, om gjennomføring og vurdering av praksisstudier Sammenligne norsk bachelor i bioingeniørfag med andre tilsvarende nordiske studieprogram Arrangere fagmøter med mål om harmonisering av læringsutbytter, arbeidskrav og vurderingsformer for basis- og medisinske laboratorieemner For å sikre «en rød tråd» i studiet, fra sluttkompetanse til emner, bør studieprogrammene gjennomgå emnebeskrivelsene med fokus på sammenheng mellom læringsutbytte, arbeidskrav og vurderingsform 3.5 Karakterpanel D2. Radiografutdanning Karakterpanelet har hatt to medlemmer, et fra Høgskolen i Oslo og Akershus og et fra Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet.

23 Radiografutdanning tilbys ved følgende seks institusjoner: Høgskolen i Bergen (HiB) Høgskolen i Buskerud (HiBU) Høgskolen i Gjøvik (HiG) Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet (UiT) Høsten 2012 var det registrert i underkant av 600 studenter på radiografutdanningen. Radiografutdanningen er basert på en felles rammeplan, men organiseringen av studieprogrammene ved institusjonene er noe ulik, både når det gjelder emneinndeling og omfang og gjennomføring av praksisstudier. 3.5.1 Bruken av de to karakterskalaene Andelen av besvarelser som blir vurdert etter karakterskalaen bestått/ikke bestått har gått ned noe mellom 2008 og 2012, fra 47 % til 42 %. Av besvarelsene vurdert med bestått/ikke bestått er andelen som har fått ikke bestått stabil mellom 11 og 12 %, med det er en del variasjon mellom institusjonene, der andelen ikke bestått varierer mellom 4 % og 25 % i 2012. For besvarelser vurdert etter bokstavkarakterskalaen gjelder et tilsvarende mønster. Her har andelen F økt fra 12 % i 2008 til 15 % i 2012, og variasjonen mellom institusjonene er betydelig, fra 5,4 % til 25 % i 2012. Institusjonene har opplyst at radiografutdanningene har avklart hva som er grensen mellom bestått og ikke bestått i teoretiske fag opp mot bokstavkarakterskalaen. Det er enighet om at kravet til bestått tilsvarer C eller D, men grensen kan variere etter emnets art. 3.5.2 Karakterfordeling Karakterpanelet har valgt å konsentrere seg om analyse av karakterstatistikkene for bacheloroppgaven siden det er så store forskjeller i de andre emnene. En statistikk for 2012 som viser fordelingen for alle emner, viser imidlertid store forskjeller mellom institusjonene med hensyn til karakterfordeling. Andelen A varierer mellom 3,6 og 9,8 % mens andelen F varierer mellom 5,4 og 24,6 %. Dersom vi ser på karakterstatistikkene for hvert år i perioden 2008 til 2012, viser det seg at det innen radiografutdanningen totalt er en tendens i retning av dårligere karakterer. Dette kommer tydeligst til uttrykk ved å se på gjennomsnittskarakteren ved de enkelte institusjonene. Gjennomsnittskarakteren for alle institusjonene sett under ett har gått ned hvert år mellom 2008 og 2012, fra 2,64 (C) i 2008 til 2,37 (D) i 2012. Det er nedgang ved Høgskolen i Bergen, Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Sør-Trøndelag, som er de