Siri Hustvedt Den skjelvende kvinnen
eller en beretning om nervene mine Oversatt av Bodil Engen Forord av Finn Skårderud
Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Originalens tittel: The Shaking Woman or A History of My Nerves Copyright 2010 by Siri Hustvedt Norsk utgave 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2011 ISBN 978-82-03-21521-6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
I felt a Cleaving in my Mind As if my Brain had split I tried to match it Seam by Seam But could not make it fit. EMILY DICKINSON
KROPPSFØLELSEN Forord Finn Skårderud Forfatteren skjelver. Og hun skriver om det. Hun skriver for å forstå. Når vi forstår mer, håper vi å kunne endre oss. Og om vi har gjennomskuet skjelvingene, slutter vi kanskje å skjelve. Eller ikke. Siri Hustvedt skriver ikke bare for å forstå seg selv og sine egne rystelser. Hun anvender seg selv som et eksemplarisk case, og hun er sitt eget springbrett for å kaste seg ut i noe langt mer omfattende. Boken begynner med at Siri Hustvedt skal tale ved en minnemarkering for sin far. Lloyd Hustvedt, med røtter fra Voss, var professor ved St. Olaf College i Minnesota i førti år. Kollegene hadde plantet et furutre til hans minne, og datteren skulle tale ved treet og en minneplakett foran mange kjente personer. Han hadde da vært død i to og et halvt år. Hun var meget godt forberedt. Og hun skulle tale til og om en far hun hadde hatt et nært forhold til. Så begynte hun å skjelve. «Jeg ristet som i et krampeanfall.» Dette er en liten bok med en stor ambisjon. Hun spør
først om hvorfor hun skjelver. Så blir det mer omfattende: Hva er vi? Hvem er vi? Hvem er jeg? Hva er bevissthet? Hva med kropp og sinn? Bokens ambisjon er intet mindre enn å bidra til å sette mennesket litt mer sammen igjen. Helse og uhelse er gåtefulle fenomener, og jakten på å løse slike gåter kan føre oss fremover. Vestlig kultur har i noen tusen år vært påfallende dyktig til å kløve mennesket i to. Vi er splittet mellom kropp og sinn, mellom kjøtt og bevissthet. Det er dels fordi vi erfarer det slik. Eksempelvis kan jeg med min bevissthet, jeg som subjekt, bestemme meg for å anvende min høyre arm som redskap for å ta på min venstre arm, altså at jeg tar på min egen kropp, meg som et objekt. Mange av oss har en slags intuitiv opplevelse av at det er omtrent ved halsen vi deler oss. Vi bikker hodet fremover, og med øynene kan vi beskue det som finnes under halsen. Kroppen er der nedenfor. Og så kan vi like eller ikke like det vi ser. Mange liker det ikke. Og så kan vi tenke at sinnet derimot jobber hardt over halsen, innenfor skallens anatomiske rammer. Vi kjenner ikke sinnets kroppslighet; at tanker og følelser også er elektrisitet og kjemi i full aktivitet. Vi kjenner ikke hjernen i seg selv, men bare de mentale aktivitetene den produserer. Tankene erfares som tanker og ikke som biologi. Men om vi intuitivt erfarer det slik, at kropp og sinn er atskilt, er det jo ikke nødvendigvis korrekt. Sinnet er også kroppslig. Ren ånd eller en ikke-kroppslig bevissthet finnes neppe. Og kroppen er også sinnlig, slik angsten setter seg i de spente musklene, og slik sorgen og depresjonen kan få en til å føle seg ikke bare tynget,
men også fysisk tung. Og slik man kan begynne å skjelve. Når jeg leser Siri Hustvedt, tenker jeg at kanskje ordet kroppsfølelse kan være et nyttig redskap for å sette oss mer sammen igjen. Det viser til både og i stedet for historiens sterke vekt på enten eller. Våre sinn er kroppslige (embodied mind), og våre kropper er besinnete (minded body). Vår vestlige kultur har en lang tradisjon ikke bare med dualismen kropp/sinn og enten eller, men også med en forståelse av kroppen som underordnet. To av våre sentrale ikoner er Sokrates som drikker giftbegeret, og Kristus som på korset overgir sin kropp for å gi menneskene evig liv. Vi har en platonsk-kristen kulturarv. I det platonske blir kroppen fortolket som filosofisk problem. Den er et hinder for den frie tanken. I det paulinske kristne er kroppen et moralsk problem. Den forstyrrer oss med kjødets lyst. En slik splittelse mellom kropp og sinn fikk en fornyet filosofisk legitimering gjennom renessanseskikkelsen René Descartes. Neglisjering av kroppen i form av den kroppsløse sjelen er spissformulert i hans berømmelige «Jeg tenker, derfor er jeg». Descartes hevdet at ånd og materie var to vesensforskjellige værensformer, henholdsvis en tenkende substans res cogitans og en ytre substans res extensa. Kropp og sjel var atskilte, men de kunne riktignok så vidt være i kontakt gjennom en liten kjertel i mellomhjernen (corpus pineale, epifysen). I dag oppleves dette som sjarmerende utdatert kunnskap, men splittelsen lever fortsatt i oss og i språket. Og den lever ikke minst i medisinen. Splittelsen mellom
fagene psykiatri og nevrologi er et slående uttrykk for det. Psykiatrien forsøker å forstå sinnet mens nevrologien jakter på skader i de konkrete nervetrådene. Eller som det beskrives i dette essayet, kan det komme til uttrykk gjennom en avisforside hvor det spørres «er hysteri virkelig?». Selvfølgelig er de fenomenene som gjennom historien har blitt benevnt med ordet hysteri, virkelige. Mentale virkeligheter er like virkelige som de fysiske, selv om man ikke finner de tydelige sporene i kropp og natur. Siri Hustvedts essay beveger seg nettopp i disse kompliserte landskapene av erfaring, språk og viten. Mennesket oppleves og opplever seg selv både som kløvd og samlet, dobbelt og enhetlig, i biter og som helt. I prosjektet for å sette oss mer sammen igjen savner vi i norsk språk en god oversettelse av det engelske begrepet embodiment. Å bevege seg fra body til embodiment betyr å vektlegge menneskekroppens eksistensielle karakter. Det betyr en skepsis mot kropp/sinn-dualismen og mot å objektgjøre menneskekroppen. Embodiment viser til en filosofisk posisjon som vektlegger kroppen både som biologi og materie, og som et psykologisk, kulturelt og historisk fenomen. Begrepet peker på vår kroppslige væren-i-verden, at vi sanser, lever og erfarer som kultiverte og kjønnete kropper. Den menneskelige kroppen er uunngåelig alltid både ting og tegn, konkret og symbolsk. Men kroppens symboler er ikke faste. De er åpne ved at de betyr forskjellig for mennesker i forskjellige epoker, på forskjellige steder og ofte forskjellig for kvinner og menn. Kropper er i likhet med gode dikt åpne i flere ender. Siri Hustvedt går til verket med stor appetitt og store
kunnskaper når hun i denne boken utforsker det menneskelige mangfoldet. Hun beveger seg frem og tilbake i historien og encyklopedisk på kryss og tvers mellom disipliner som psykoanalyse, litteratur, filosofi og nevrobiologi. En slik tverrfaglighet er forbilledlig, gitt de mange fagpersoner som har vansker med å bevege seg utenfor sine egne disipliner og å se sine felt med blikkene og begrepene til andre tradisjoner. Jeg har kjent henne i mange år, og jeg har alltid vært slått av hennes store interesse for mitt eget fag. Jeg har vært imponert på randen av misunnelse over hennes oppdaterte innsikter i psykiatri, psykoanalyse og psykoterapi. Og disse interessene nedfeller seg tydelig i hennes skjønnlitterære forfatterskap. Mange vil kjenne henne gjennom romanen Det jeg elsket. Dette er noe av det mest hjerteskjærende og beste jeg har lest. Det er en bok om sorg. Når vi setter barn til verden, gjør vi oss selv sårbare. Det er et uunngåelig premiss. Vi kan miste dem. Det begynner forsiktig. Siri Hustvedt fører oss møysommelig inn i to New York-familiers liv. De har det bra. De arbeider innenfor kunstverdenen. Og i begge familiene fødes en sønn. I ettertid oppleves denne første delen som «paradiset», uten at lykken er overdrevet eller romantisert. Så eksploderer boken. Harmoni blir til sorg. Det er mange måter å miste sine barn på. Den ene sønnen omkommer i en ulykke. Den andre lever, men de mister ham likevel. Gradvis går det opp for dem at han er mer enn en gutt som lyver vel mye. Han har et skadet sinn.