TfS TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING 3 2005 ÅRGANG 46 Denne digitale versjonen av TfS er publisert på Institutt for samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene kan kjøpes for nedlasting og print på www.idunn.no. Abonnement på tidsskriftet kan bestilles på www.universitetsforlaget.no Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.
TfS tidsskrift for samfunnsforskning nr3, 2005 Innhold Artikler Anders Todal Jenssen og Ann Iren Jamtøy Valg på sviktende grunnlag? Et begrunnet spørsmål om fornuften i moderne valgkamper 267 Anne Lise Ellingsæter «Tidsklemme» metafor for vår tid 297 Andreas Vårheim Kapitalismevarianter og politikkendring betydningen av politiske institusjoner i Irland og Norge 1987 2000 329 Foredrag/Aktuell debatt Jan Erling Klausen Kan deltakelsen ved lokalvalg økes? 363 Boksymposium solidaritet i europa Steinar Stjernø Solidaritetsbegrepet i europeisk politikk, samfunnsvitenskapelig teori og kristen sosialetikk 381 Niels Finn Christiansen Den mangfoldige og nødvendige solidaritet 387 Cathrine Holst Global solidaritet og rettferdighetssans 393 Einar Øverbye Når er det rasjonelt å bruke ordet solidaritet? 399 Steinar Stjernø (sluttsvar) Begrepshistorie, rettferdighet, rasjonalitet og solidaritet 407 Bokanmeldelser Kaare Strøm Victor D. Norman: Blue Notes. Politikkens paradokser 415 Nicole Hennum Åse Røthing: Parforhold idealer, forhandlinger, strategier 417 Torbjörn Bergman Bjørn Erik Rasch: Kampen om regjeringsmakten. Norsk parlamentarisme i europeisk perspektiv 420 Sammendrag 423 Bøker innkommet til redaksjon 427 Forfattere 429
TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING Utgitt av Institutt for samfunnsforskning med støtte fra Norges forskningsråd Redaksjonens adresse: Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: tfs@samfunnsforskning.no Redaktør: Anne Krogstad (ansv.), Jan Paul Brekke, Jo Saglie og Karl Henrik Sivesind Redaksjonssekretær: Katrine Denstad Redaksjonsråd: Jon Ivar Elstad, nova Sigmund Grønmo, Universitetet i Bergen Marianne Gullestad, Institutt for samfunnsforskning Gro Hagemann, Universitetet i Oslo Roar Hagen, Universitetet i Tromsø Ola Listhaug, ntnu Hilde Lorentzen, nibr Trond Nordby, Universitetet i Oslo Erling Sandmo, Institutt for samfunnsforskning Halvard Vike, Universitetet i Oslo Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer fire ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst. Abonnements- og heftepriser 2005: Institusjoner: NOK830,- Studenter: NOK230,- Private: NOK500,- Enkelthefter: NOK98,- + porto Artikler gjengitt i tidsskriftet vil bli lagret elektronisk i forlagets database og kan bli publisert elektronisk på forlagets hjemmeside og gjort tilgjengelig gjennom forlagets bestillingssystem for elektronisk distribusjon av litteratur (www.idunn.no). Indeksert blant annet i: Commun. Abstr. Curr. Contents/Soc. Behav. Sci Citation Index, Soc. Plan./ Policy Dev. Abstr. (1969 ) Sociol., Abstr. (1969 ) Sociol. Educ. Abstr. Stud., Women Abstr. Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS, Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon 24 14 75 00. Telefax 24 14 75 01. e-post: abonnement@universitetsforlaget.no Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tidsskriftets egen hjemmeside:www.universitetforlaget.no/tfs 2005 Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskning Grafisk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Brødr. Fossum AS. Printed in Norway by AIT Otta AS ISSN 0040-716X
[ VALG PÅ SVIKTENDE GRUNNLAG? ] Valg på sviktende grunnlag? Et begrunnet spørsmål om fornuften i moderne valgkamper Anders Todal Jenssen anders.todal.jenssen@svt.ntnu.no Ann Iren Jamtøy ann.iren.jamtoy@svt.ntnu.no Abstract Choosing a Party for the wrong reasons? A reasoned question about the rationale informing modern election campaigns. What are the criteria that enable us to distinguish between inadequate and satisfactory election campaigns? Are today s Norwegian election campaigns inadequate or are they satisfactory, and what factors influence their quality? A good election campaign should be both informative and engaging. Observations indicate that many voters do not find these election campaigns informative and hence not engaging. The aim of this article is to develop a preliminary model that facilitates an analysis of the amount and quality of the information we get from the media during an election. In this model, the flow of information during the election campaign is discussed as a product of (1) the number and diversity of actors dispatching political messages, (2) the actors and range of messages emitted Keywords: by the actors, and (3) the selection of messages passed on to the public by the media. The discussion of each of the factors in the model and their interplay suggests that modern election campaigns are far from educational. The disparity between the journalistic «news criteria» and the information strategy of the political parties is intensified during the campaigns. The political parties have become more predictable. They single out two or three issues which they persistently repeat throughout the campaign, while the media depend on presenting a broad spectre of themes and popular personalities to attract large audiences. The likely result of these two incompatible strategies is that the political parties fail to provide information the media would recognize as «news», and, consequently, that it may seem as if the voters make their decision on the basis of information that is incomplete. election campaign political communication political journalism competent citizens 267 universitetsforlaget tidsskrift for samfunnsforskning vol 46, nr 3, s 267 296
[ JENSSEN OG JAMTØY ] Fungerer valgkampene slik de skal? Valgene spiller både en praktisk og en legitimerende rolle i det demokratiske systemet. Valgene er en praktisk prosedyre for utvelgelse av dem som skal bekle posisjoner i det representative systemet. Valgene er også selve grunnsteinen i det demokratiske systemet. Uten frie og rettferdige valg mister politiske institusjoner og politiske eliter legitimitet og dermed handlekraft. Frie og rettferdige valg forutsetter frie og rettferdige valgkamper. Gjennom ulike internasjonale fora følger representanter for de veletablerte demokratiene de unge demokratienes valg og valgkamper med årvåkenhet. Trakassering av politiske motstandere, misbruk av mediene og politisk ensretting påtales. Diskusjonen om kvaliteten på valgkampene i de etablerte demokratiene har vært mindre intens. Det betyr neppe at alle valgkamper er like gode, men det kan bety at bevisstheten om hva som er en god valgkamp i et modent demokrati er lite utviklet. Det synes likevel ukontroversielt å hevde at valgkamper bør være både informative og engasjerende om de skal fylle sin funksjon. Disse to aspektene av en valgkamp er analytisk distinkte (jf. Campbell 1966), men en valgkamp uten informasjon kan neppe være særlig engasjerende i det lange løp. Flere forhold kan som vi skal se tyde på at mange samfunnsborgere finner at valgkampene verken er informative eller engasjerende. I denne artikkelen vil vi se nærmere på kvaliteten i en stadig viktigere del av moderne valgkamper, den delen av valgkampen som foregår i massemediene. Det kan neppe være tvil om at medievalgkampene har blitt stadig viktigere både i Norge (Østbye 1997; Bjørklund 1991) og internasjonalt (Semetko 1996; Esaiasson & Håkansson 2002). I en omfattende analyse av de siste syv riksdagsvalgene finner Asp (2003) en klar sammenheng mellom medienes bilde av partiene, valgkampen og valgresultatet. Satt på spissen kan en hevde at valgkampen knapt utspiller seg på andre arenaer enn i mediene, og at valgkampenes kvalitet i høy grad bestemmes i samspillet mellom medieaktører og politiske aktører. Mer presist skal vi rette søkelyset mot fire foreløpig relativt usystematiske «diagnoser» av moderne valgkamper: Uengasjerende: Til tross for at partiene bruker store ressurser i valgkampene, at mediedekningen er intens de siste ukene før valget og at sterke dramaturgiske virkemidler tas i bruk, synes mange og muligens et økende antall velgere uengasjerte. 268
[ VALG PÅ SVIKTENDE GRUNNLAG? ] Innsnevret: Antallet saker de folkevalgte skal ta stilling til er meget stort og berører mange mennesker. Likevel synes valgkampene å dreie seg om en liten håndfull saker. For de som følger valgkampene på TV synes enkelte partier ikke å ha saker overhodet. Meningstom: Stridsspørsmålene synes å ha mistet sitt meningsinnhold. Ansikter og slagord («soundbites») erstatter argumentasjon og logikk knyttet til saksposisjoner. Tilsynelatende er virkeligheten for kompleks for medievalgkampene. Personifisering og «horserace-journalistikk» fortrenger partier og saker i mediene. Tendensen synes å bli sterkere i løpet av valgkampene. For noen tiår siden var partiene valgkampenes ubestridte hovedaktører. I dagens TV-valgkamper ser det ut til at det er åtte ti individer som stiller til valg. Parallelt med denne utviklingen har fokuset på spillet økt på bekostning av fokuset på sakene. Hvis dette er en rimelig beskrivelse av medievalgkampen (det er ikke uten videre godtgjort), er det god grunn til å reise spørsmålet om hvilke prosesser som former moderne valgkamper. I denne artikkelen skal vi innledningsvis gå nærmere inn på om denne heller dystre beskrivelsen kan ha noe for seg, og deretter drøfte en modell for å analysere kreftene som former medievalgkampen. Denne modellen er ment som et utgangspunkt for videre empirisk forskning. I denne omgangen søker vi å aktualisere og presisere modellen. Den virkelig kritiske prøven på modellens realisme og fruktbarhet ligger i møtet med empiri innsamlet for formålet. Valgkampenes kvalitet: lar den seg beskrive? Hva som er en god valgkamp, er naturligvis avhengig av øynene som ser. Partiene, mediene og publikum vurderer trolig dette ut fra vidt forskjellige kriterier. Partiene er mest opptatt av valgresultatet, mediene av publikumstall. I første omgang skal vi ta samfunnsborgernes perspektiv. Publikum er naturligvis ikke homogent, snarere tvert om. Noen er mest opptatt av underholdningsaspektet i valgkamper, noen er opptatt av hvilke partier som vinner og taper, og atter andre er overhodet ikke interessert. Om en ser bort fra de fullstendig politisk fremmedgjorte, er det likevel en ting publikum har felles, de ønsker den informasjon som er nødvendig for deres valgbeslutning. For den delen av velgerskaren med sterke bånd til et parti, holder det stort sett å få bekreftet at partiet står 269
[ JENSSEN OG JAMTØY ] for sine gamle standpunkter. Denne gruppen er imidlertid i numerisk tilbakegang (Jenssen 1999; Berglund 2004). Et flertall av velgere er åpne for å skifte parti, og om lag halvparten tar standpunkt i løpet av valgkampen (Aardal 2003). I det medialiserte samfunnet kan samfunnets opinionsprosesser aldri forstås uten å ta hensyn til mediene og deres rapportering (Strömbäck 2004:159). Det er naturligvis enkelt å liste opp en rekke «ideelle fordringer» til en valgkamp (jf. Esaiasson & Håkansson 2002: kap. 3). Slike krav kan lett avfeies som urealistiske, fordi de avviker for mye fra vårt inntrykk av tingenes tilstand. En slik øvelse er likevel ikke uten verdi. Vi tydeliggjør hvor mye og hvordan moderne valgkamper avviker fra et ideal, og vi motiverer spørsmålet om hvorfor de avviker. En kan dessuten ta utgangspunkt i ulike «ideelle fordringer», knyttet til ulike demokratiteorier. I den klassiske representasjonsforskningen har en to hovedmodeller (Converse & Pierce 1986). I «trustee-modellen» er velgernes rolle å utpeke «a few good men» og straffe disse ved neste valg om en ikke er fornøyd med resultatene. Kravene til borgernes kompetanse synes umiddelbart beskjedne, men skal velgerne kunne belønne og straffe regjeringer med et minstemål av fornuft, må de like fullt følge politikken. De må for eksempel vite hvem som sto bak et vedtak, i hvilken grad regjeringen kan holdes ansvarlig for følgene av vedtaket osv. Den andre hovedmodellen, «delegat-modellen» seinere supplert med «ansvarlig parti-modellen» (Esaiasson & Holmberg 1996) bygger derimot på forestillinger om at de folkevalgte (eller partiene) får et mandat fra velgerne. I delegatmodellen er dette et direkte bånd mellom velger og representant, i ansvarlig parti-modellen er partiene mellomledd og forvalter mandatet. Begge modeller forutsetter at velgerne er «myndige», dvs. har kunnskap og innsikt nok til å gi et tydelig mandat. Esaiasson og Håkansson (2002: kap. 3) som har drøftet velgernes informasjonsbehov utførlig, mener at kunnskap om partienes overordnede mål og deres handlinger (retrospektivt) hører med i det minimum av informasjon en velger må kunne skaffe seg. Publikum trenger også kunnskap om «den politiske situasjonen» i betydningen mulige og sannsynlige allianser og koalisjoner, for at de skal kunne vurdere realismen i ulike partiers forslag og mål. Tenker en seg at borgerne også skal ta selvstendige initiativer vis-à-vis de politiske elitene (det Esaiasson og Håkansson kaller «alternative modeller»), øker naturligvis kunnskapsbehovet. I regimer med betydelige innslag av personvalg 270
[ VALG PÅ SVIKTENDE GRUNNLAG? ] må publikum i tillegg også ha kunnskap om egenskaper ved kandidatene. I det norske valgsystemet har innslaget av personvalg blitt noe sterkere fra og med lokalvalget i 2003, men fortsatt må systemet karakteriseres som partisentrert. Det er imidlertid utilstrekkelig å beskrive informasjonsbehovet tematisk. En må også stille kvalitetskrav til informasjonen velgerne trenger. Westerståhl (1972) har pekt på at informasjonen må være både saklig og upartisk. Saklig informasjon kjennetegnes av at den er sann og relevant. Skal informasjonen være upartisk, må den være balansert gjerne gjennom at alle parter kommer til orde og nøytral i presentasjonsformen. Kent Asp (1986) kan sies å ha videreutviklet saklighetskravet gjennom å introdusere kriteriene «informasjonstetthet», «informasjonsbredde» og «informasjonsdybde» for å beskrive hvor beslutningsrelevant informasjon er. Informasjonstetthet er andelen av en tekst/et innslag som er beslutningsrelevant argumentasjon, informasjonsbredde er variasjonen i argumentene som presenteres (mange ulike argumenter er mer beslutningsrelevant informasjon enn gjentakelse av samme argument). Informasjonsdybden øker når informasjonen også inneholder elementer som gjør brukeren i stand til å vurdere kvaliteten på de argumenter som presenteres. Det lar seg med andre ord gjøre å etablere i det minste relative mål for medieinnholdets informasjonsverdi. 1 Så langt har ingen oss bekjent forsøkt å vurdere norske valgkamper ut fra slike kriterier. Analysemodell og hypoteser Det neste spørsmålet er hvilke faktorer som avgjør om en valgkamp blir rik på beslutningsrelevant informasjon eller informasjonsfattig. Vi starter ut med en bredt anlagt multiplikativ analysemodell. Vi tenker oss en valgkamp som en produksjonsprosess der et godt sluttprodukt er avhengig av flere delprosesser (se figur 1). Graden av informasjonsrikdom framstår ifølge modellen som et produkt av tre forhold: hvor mange og forskjellige avsendere av relevante budskap det er, hvor mange og varierte budskap hver avsender er opphav til, og endelig hvor stor andel forstått både som antall og bredde av budskapene med nyhetsverdi som mediene videreformidler. Vi antar altså at moderne medier «siler» informasjonen ut fra en vurdering av budskapenes nyhetsverdi i vid forstand. 271
figur 1. Enkel analysemodell [ JENSSEN OG JAMTØY ] Hvem som er relevante avsendere av budskap under en valgkamp, bestemmes dels av institusjonelle forhold (hvem stiller til valg), de politiske aktørene selv (først og fremst partiene) og av medienes vurdering av kildenes betydning. Mange og ulike avsendere vil under ellers like forhold øke den potensielle informasjonsmengden og informasjonsbredden. Om aktørene velger å debattere med hverandre, øker også informasjonsdybden. De politiske aktørene kan velge hvor mange og hvor ulike budskap de vil presentere. Dette er i stor grad et spørsmål om valg av informasjonsstrategi. Jo flere og varierte budskap partiene presenterer, jo større informasjonsrikdom. I journalismens selvbilde er mediene selvstendige og kritiske. 2 Grunnlaget for denne rolledefinisjonen er tanken om at informasjon kan vurderes ut fra genuint journalistiske kriterier, gjerne kalt «nyhetskriterier» eller «nyhetsverdi». Ut fra disse kriteriene kan journalisten unngå å bli «mikrofonstativ» for mektige samfunnsinteresser. Bare en del av budskapene fra de politiske aktørene lever opp til de journalistiske nyhetskriteriene og blir presentert for publikum. Nyhetskriteriet er ikke det eneste grunnlaget for utvelgelse av stoff i mediene. I det såkalte allmennkringkastingsidealet ligger det føringer i retning av et videre utvalg av stoff, f.eks. ut fra «allmenne hensyn». Utvalget av stoff vil dermed variere fra mediekanal til mediekanal blant annet ut fra hvor sterkt allmennkringkastingsidealene står. 3 Stoffets dramaturgiske potensial har naturligvis også betydning, men vil ikke bli drøftet her. Den overordnede hypotesen er at moderne valgkamper er informasjonsfattige hendelser. Årsaken til at moderne valgkamper er informasjonsfattige, ligger i tre samvirkende utviklingstendenser: Antallet relevante avsendere av budskap er lite og nedadgående Antallet unike budskap som sendes og den tematiske bredden i dem, er lite og avtakende Andelen av de politiske budskap som mediene aksepterer som «nyheter» og videreformidler, er liten. 272
[ VALG PÅ SVIKTENDE GRUNNLAG? ] I det følgende vil vi begrunne den overordnede hypotesen gjennom å begrunne disse tre del-hypotesene. Først skal vi imidlertid se nærmere på om «diagnosene» (uengasjerende, innsnevret, meningstom og preget av personifisering og horserace-journalistikk) kan ha noe for seg. En foreløpig diagnose Færre enn før er medlemmer i de politiske partiene, færre har sterke psykologiske bånd til partiene (partiidentifikasjon), og færre har en tydelig og stabil forankring i skillelinjestrukturen. Alle disse forholdene bidrar til å skape større bevegelser i velgermassene. Andelen ustabile velgere nærmer seg andelen som holder fast ved samme parti mellom to stortingsvalg. En stadig større andel av velgerne bestemmer seg for hva de skal stemme under den korte valgkampen, og en økende andel synes det er vanskelig å bestemme seg for hvilket parti de skal støtte (Aardal 2003, figur 1.2 og tabell 1.3). Det kan ikke være tvil om at valgkampene har fått økt betydning i forhold til valgutfallet. For de direkte involverte er det vi litt upresist kaller «valgkampen» en svært hektisk periode. 4 Mye står på spill for de politiske aktørene, og innsatsen i perioden på fem seks uker fram mot valgdagen er unektelig hektisk. Partilederne haster fra fjernsynsstudio til fjernsynsstudio. Innleide fly og helikoptre må til for at de skal rekke fram mellom lokale valgarrangement. Valgkampen dekkes ekstensivt i de fleste nyhetsmedier og i spesialprogrammer på fjernsynet. Begrepet «horserace-journalistikk» blir flittig brukt for å beskrive et dramaturgisk grep mediene bruker flittig i sin dekning av valgkampene. Partiene og deres frontfigurer framstilles som deltakere i et kappløp med økende intensitet fram mot mållinjen valgdagen. Stillingen kommenteres løpende på grunnlag av hyppige opinionsmålinger. Det er ingen tvil om at partiene og mediene bidrar til å skape den «air of excitement» Campbell (1966) omtaler som en viktig mobiliserende faktor før valg. Likevel er det indikasjoner på at det i noen grad er «stor ståhei for ingenting». Bernt Aardal beskriver valgkampene i 1997 og 2001 som preget av lav «interesse og engasjement» blant velgerne på grunn av «lav temperatur i valgkampen» (Aardal 2003:15). Andre valgkommentatorer tilkjennega tilsvarende synspunkter. Spørsmålet er om disse synspunktene representerer mer enn en vag fornemmelse blant svært politisk interesserte kommentatorer. 273
[ JENSSEN OG JAMTØY ] Valgdeltakelsen har vist en fallende tendens etter midten av 1960-tallet. Tendensen har vært sterkere og tydeligere for lokalvalgene enn stortingsvalgene. Endringer i valgdeltakelse kan imidlertid tilskrives en rekke forhold, både langsiktige endringer (velgernes svakere forankring i sosial struktur, svakere partier og partiidentifikasjon, svekkede samfunnsborgernormer osv.) og mer kortsiktige, situasjonelle forhold knyttet til det enkelte valg (regjeringsalternativer, folks engasjement i de aktuelle stridsspørsmålene, partienes aktivitetsnivå i valgkampen osv.). Svakere valgdeltakelse kan dermed tolkes i mange retninger, også at valgkampene har blitt kjedelige. Ifølge Michigan-modellen bidrar valg og valgkamper til å bekrefte og styrke partiidentifikasjonen hos folk. Det må kunne karakteriseres som oppsiktsvekkende når Aardal og Berglund (2004) finner at andelen helt uten partiidentifikasjon økte med ti prosent fra valgkampen til umiddelbart etter valget i 2001. Andelen med sterk identifikasjon økte med bare to prosent. Av samme årsaker som en forventer at en god valgkamp styrker partiidentifikasjonen, vil en forvente at andelen i elektoratet som har en partipreferanse, vil øke under valgkampen. Det har vært vanlig å observere at en økende andel av de spurte i meningsmålingene har oppgitt partipreferanse (eller stemme-intensjon) i månedene rett før et valg. Figur 2 presenterer andelen som ikke oppga noen partipreferanse i MMIs partibarometer gjennom storparten av 2001. Det er flere grunner til at folk ikke oppgir partipreferanse i slike meningsmålinger. Noen, en forholdsvis konstant gruppe, svarer ikke på slike spørsmål av prinsipielle grunner, eller de opplever spørsmålet som følsomt eller ubehagelig. Storparten av variasjonen fra måned til måned utgjøres derfor av andelen som i øyeblikket ikke har en klar partipreferanse. Det interessante med resultatene i figur 2 er at denne andelen snarere synes å øke enn å avta i de to valgkampmånedene august og september (målingen i september er gjennomført før valget). Etter valget faller andelen uten partipreferanse. Dette er vanlig og forklares gjerne som en såkalt «bandwagon-effekt»: usikre velgere utvikler en affinitet for valgets vinnere, som gjerne går fram i de første målingene etter et valg. Resultatene i figur 2 kan naturligvis også tilskrives situasjonelle forhold. Mange velgere hadde kanskje forhåpninger om at valgkampen skulle avklare regjeringsspørsmålet på ikke-sosialistisk side. Denne avklaringen kom først etter valget. Resultatene i figur 2 sier heller ikke 274
[ VALG PÅ SVIKTENDE GRUNNLAG? ] noe entydig om det var en kjedelig mediekampanje eller andre sider av valgkampen som virket inn. Figur 2. Andel som ikke oppgir partipreferanse i MMIs meningsmålinger januar til november 2001. (Målinger i september er foretatt før valget) 30 25 20 Prosent 15 10 5 Januar Februar Mars April Mai Juni August September Oktober November 0 I valgkampdelen av Valgundersøkelsen 2001 er det stilt spørsmål om hvor mange av debattene i NRK og TV2 respondentene fulgte. I figur 3 har vi gjengitt andelen som stemte (egenrapportert) etter antallet sette debatter på henholdsvis NRK og TV2. 5 Ikke uventet øker andelen som har stemt når vi sammenlikner de som ikke har sett noen debatter med de som har fulgt noen av debattene. Gruppen som ikke har sett noen debatter har et sterkt innslag av folk med liten eller ingen interesse for politikk. Mer overraskende er det at de som ser flest debatter, har lavere valgframmøte enn de som ser et middels antall debatter. For NRK-debattenes vedkommende er det de som ser to debatter som har høyest frammøte. For TV2 er det de som har sett tre debatter som har høyest valgdeltakelse. En liknende tendens ble registrert i Storbritannia under valgkampen 1997 (Norris, Curtice, Sanders, Scammell & Semetko 1999). TV-seerne viste tydelige tegn til utmattelse eller overeksponering, om en vil, mot slutten av valgkampen. 60 prosent mente det hadde vært «far too much» om valgkampen på TV. 6 275
[ JENSSEN OG JAMTØY ] Figur 3. Egenrapportert valgdeltakelse etter eksponering for valgdebatter (2001) Det paradoksale i moderne valgkamper kommer tydelig fram når vi sammenlikner folks økte tendens til å utsette valgbeslutningen til valgkampen og hvor vanskelig de opplever valgbeslutningen (jf. Aardal 2003, figur 1.2 og tabell 1.3). På den ene siden har andelen som tar valgbeslutningen under valgkampen økt fra beskjedne 14 15 prosent på sekstitallet til om lag halvparten ved de seinere valgene. Valgkampenes betydning for valghandlingen har åpenbart økt. Samtidig faller andelen som oppfatter valgbeslutningen som «lett». På 90-tallet og seinere er det mindre enn 40 prosent som oppfatter beslutningen som «lett». I samme retning peker også endringen i andelen av befolkningen som føler seg personlig berørt av valgutfallet. Folk synes generelt mindre involvert både i sitt personlige valg og i utfallet av valget. Sett under ett tyder disse funnene på at «noe» er i ferd med å skje med folks holdninger og adferd i forhold til valgkanalen. Det er imidlertid på ingen måte godtgjort at endringer i forholdet mellom medier og politikk er årsak til dette. Det mangler ikke på alternative forklaringer (dempet konfliktnivå, velstandsvekst, mindretallsregjeringer osv.). Det kan imidlertid se ut til at den generelle samfunnsutviklingen har gitt mediene en 276
[ VALG PÅ SVIKTENDE GRUNNLAG? ] mer sentral rolle i valgkampene, men at de medialiserte valgkampene ikke makter å mobilisere borgerne i samme grad som tidligere. Dette er verdt en nærmere drøfting. Hvor mange og hvor ulike avsendere? Hvor store er meningsforskjellene mellom partiene og dermed konfliktene mellom dem? Gilljam og Oscarsson (1996) har studert venstre høyre-konflikten i nordisk politikk og konkluderer for Norges vedkommende med at de politiske avstandene har avtatt i løpet av 70- og 80-tallet, særlig fordi fløypartiene og deres tilhengere har beveget seg mot det politiske sentrum. Denne observasjonen rimer med Listhaugs (1991) argument om at framveksten av velferdsstaten har tatt ut mye av konfliktstoffet i norsk politikk og Ingleharts (1987; 1990) argument om at kampen for økonomisk utjamning kan beskrives som avtakende grensenytte. I Skandinavia har en kommet så nær økonomisk likhet at færre ser seg tjent med ytterligere kamp for utjamning. Klassestemmegivning er også nedadgående (Listhaug 1991; Ringdal & Hines 1999). Venstre høyre-konflikten er langt fra den eneste konfliktdimensjonen i norsk politikk, men heller ikke motkulturene synes å mobilisere i samme grad som tidligere (Valen 1981; Bjørklund & Hagtvet 1981). Dette synes å påvirke folks persepsjoner av motsetningene i norsk politikk. Et betydelig og økende flertall i befolkningen er enig i at «det er vanskelig å se hvor de viktige skillelinjene mellom partiene går» (Martinussen 2003). Gjenspeiler dette en mer dyptgripende konvergens på elitenivå i samfunnet? Historikeren Edvard Bull (d.y.) brukte begrepet «toppfolkenes partnerskap» (Bull 1984) for å karakterisere det fenomenet at ulike politiske og økonomiske eliter søker sammen og gradvis utvikler felles mål og strategier. Hvor sterk en slik tendens er i forholdet mellom konkurrerende partieliter, finnes det lite forskningsarbeid om. Skal vi tro enkelte politikermemoarer, er skillet mellom røykere og ikke-røykere eller mellom single og familiefolk av like stor betydning for den sosiale omgangen mellom stortingsrepresentantene som partiskillene. Representasjonsforskningen tyder på at de politiske elitene utgjør et ganske skjevt utvalg av befolkningen med hensyn til mange kjennetegn, om enn ikke like skjev som de fleste andre samfunnseliter (Gulbrandsen, Engelstad, Klausen, Skjeie, Teigen & Østerud 2002). Menn, de med høy utdanning og som arbeider i offentlig sektor eller i partiene selv, er overrepresentert blant 277
[ JENSSEN OG JAMTØY ] partimedlemmene. Svært mange har foreldre som også var partimedlemmer. Jo høyere opp i partiet en kommer, jo større er skjevhetene med hensyn til inntekt, utdanning og det å ha overordnede stillinger (Heidar & Saglie 2002). Med andre ord, toppsjiktene i de ulike partiene er relativt like med hensyn til disse kjennetegnene. På den andre siden er det ikke åpenbart at partielitene av den grunn forfekter svært like standpunkter. Valen og Narud (2003) har demonstrert at partielitene (stortingsrepresentanter) markerer partienes hovedsaker «sterkere» enn partiets velgere. De politiske motsetningene er med andre ord sterkere mellom stortingspolitikerne enn de er i befolkningen. Dessverre vet vi foreløpig lite om hvorvidt dette mønsteret har endret seg de siste tiårene. Vi kan med andre ord ikke utelukke at polariseringen har vært langt sterkere på elitenivå tidligere. Innen forskningen om partienes «indre liv» har en de seinere åra vært opptatt av hvordan politikkens medialisering stiller særegne krav til partienes arbeidsform og organisering. Medialiseringen har blant annet blitt beskrevet som en dramatisk maktforskyvning fra partiene til massemediene (Esaiasson & Håkansson 2002; Østerud, Engelstad & Selle 2003). På 1950- og 60-tallet utviklet mediene seg fra å være en kanal for partiene til å bli en arena. På 1980-tallet tok de spranget over til å bli selvstendige politiske aktører (Østbye 1997; Bjørklund 1991). Tilsvarende prosesser er også beskrevet i andre land (Norris et al. 1999: kap. 2; Farrell & Webb 2000; van Praag 2000). De politiske partiene har respondert på denne utviklingen, dels gjennom profesjonalisering, men også gjennom en generelt mer gjennomtenkt strategi i alt informasjonsarbeid. En svært viktig del av profesjonelle politiske kampanjer handler om å få en fremgang på mediearenaen. Samtlige prosesser før, under og etter et valg filtreres gjennom og påvirkes av mediene (Strömbäck 2004:158). Dette stiller større krav til politikerne, blant annet i form av å være tilgjengelige for mediene døgnet rundt, samt utforme presise budskap som er tilpasset medieformatet. De norske politiske partiene har tildelt seg selv økte ressurser for å møte en slik utvikling, både gjennom en økning i partistøtten (NOU 2004:25) og ved at stortingsrepresentantene har fått økte ressurser i form av rådgivere og sekretærer. 7 Spørsmålet er om medialiseringen også har ført med seg en standardisering av partiene eller i det minste av måten de framtrer på overfor folk flest. Heidar og Saglie (2002:51) gir følgende beskrivelse av hvordan 278
[ VALG PÅ SVIKTENDE GRUNNLAG? ] den medialiserte politikken griper inn i det de omtaler som nettverkspartiet: De gamle politikk-prosesser med «medlemsdemokrati» som høysang fortsetter formelt sett som før, men i praksis må elitene ta et sterkere grep: de må svare når journalistene ringer og snu fortere når det er «nødvendig». Heidar og Saglie (2002:43) gir en velbegrunnet advarsel mot å tro at partiene tidligere var til de grader demokratiske. Samtidig er det slående at så mange nyere drøftinger av partienes utvikling peker på hvordan moderne massemedier gir partiene nye muligheter, men også stiller krav til en sterkt sentralisert partiledelse og bruk av kommunikasjonseksperter. Mogens Pedersen (1989) har gått så langt som å karakterisere de danske partiene som «mediepartier», salgsorganisasjoner som arbeider gjennom mediene, ikke gjennom medlemmene. Partiene prøver å tale som med én stemme. Flere partier, ikke minst Fremskrittpartiet og Arbeiderpartiet, har bitre erfaringer med at journalister «lokker» (fortrinnsvis) uerfarne politikere til å komme med egne utspill på tvers av partiledelsens prioriteringer og kritikk av egne ledere (Eide 1991: kap. 4; Allern 2001b: kap. 5). Dette skaper indre splid og behov for offentlig «klargjøring» som virker avsporende og stjeler oppmerksomhet fra sakene en vil ha fram. Svaret fra partiene er å skaffe seg kontroll over hvem som uttaler seg på partiets vegne og trene disse. I håp om å øke oppslutningen, forsøker norske partier i økende grad å gjøre sine frontfigurer til mediepersonligheter, men denne utviklingen har ikke kommet like langt som f.eks. i USA (Krogstad 1999). Hadde det vært praktisk mulig, ville nok flere partier talt som med én stemme. Når partiene periodevis lykkes med dette, blir antallet «røster» i en valgkamp redusert til antallet partier. Valgkampstrategier og tematisk bredde I sin studie av valgkampen i Storbritannia i 1997, oppsummerer Norris et al. (1999) den gjengse oppfatning av Labours valgkamp slik: 8 It was the most determinedly professional piece of political communication in British electoral history, constructed around a tight corpse of party leaders who stayed ruthlessly on message to the point of near robotic incantation of key themes and slogans (Norris et al. 1999:53). 279
[ JENSSEN OG JAMTØY ] Labours valgkamp ble oppfattet som så god at den ikke bare ble brukt som forklaring på Labours gode valgresultat, den ble også kopiert av andre sosialdemokratiske partier i de følgende årene. Idealet synes å være et stramt disiplinert parti som har ett budskap som gjentas og gjentas av en liten, men svært synlig ledergruppe. I dette avsnittet skal vi konsentrere oss om hvorfor partiene velger å gjenta og gjenta ett enkelt budskap. Valgkamp har det til felles med poker at når spillet starter, er kortene allerede delt ut. De fleste valgkampstrateger vil hevde at det er vanskelig, nærmest umulig å endre folks holdninger under en valgkamp; valgkampen står om hvilke holdninger folk legger til grunn når de fatter sin beslutning. Budge og Farlie (1983) pekte på at partiene løpende vurderer hvilke saker som er «gode» og «dårlige» for partiene, i forhold til om sakene kan gi partiene økt oppslutning eller tap. I en valgkamp vil partiene bare løfte fram saker som er «gode» for partiet. Om de blir utfordret av andre partier på saker som er «dårlige» for partiet, vil de hvis det er mulig overse utfordringen og isteden gjenta partiets posisjoner i «gode» saker. Dermed får valgkampen mer preg av en kakofoni av enetaler og ikke debatt mellom partiene. Ifølge Budge og Farlie har utviklingen gått så langt at den logiske sammenhengen i politisk sakskompleks går i oppløsning. Der offentlige oppgaver og skattetrykk må avveies, vil ett parti fokusere ensidig på skattelettelser, et annet på populære velferdsgoder. Dermed blir debatten fordummende; «medaljens bakside» blir ikke gjenstand for debatt. Argumentasjonen til Budge og Farlie utvider perspektivet fra tematisk innsnevring til også å omhandle sakenes meningsinnhold. Har de rett, vil politikken mer og mer framstå som en konkurranse i overbud der stridsspørsmål som logisk sett er posisjonssaker presenteres som valenssaker for offentligheten. Petrocik (1996) bygde videre på arbeidet til Budge og Farlie i sin «theory of issue ownership». Ifølge Petrocik «eier» et parti en sak når et flertall av velgerne støtter partiets løsninger eller løsningsforslag i saken. Partiene vil derfor fokusere på de sakene de eier under en valgkamp. Det partiet som vinner konkurransen om velgernes agenda, vinner valget. Petrocik analyserer valgkamper i USA og viser hvordan de fleste saker er «eid» av enten det republikanske eller det demokratiske partiet. I et flerpartisystem, som det norske, vil dette fortone seg annerledes. Ingen partier kan regne med å eie mange saker i Petrociks betydning av 280
[ VALG PÅ SVIKTENDE GRUNNLAG? ] begrepet. Til det er det for mange partier og for få saker i medieoffentligheten. Dernest må en regne med at partiene også vil konkurrere om sakseierskap under en valgkamp, siden antallet partier gjerne overstiger det antallet saker som kommer i fokus under en valgkamp (Jenssen & Aalberg 2004; Karlsen 2004). Partier som ikke når opp i valgkampen med «egne saker» må slåss om eierskapet til de sakene andre har lyktes med å få fram, eller risikere å framstå som irrelevante. Når et norsk parti planlegger en valgkamp, bygger en på tidligere erfaringer. Selv store partier vet at det ikke er lett å vinne kampen om medienes og dermed velgernes oppmerksomhet. Derfor velger de å konsentrere seg om et lite antall saker, framfor å spre kreftene på «de mange gode sakene» i partiets program (Eide 1991:53 57). Før stortingsvalgkampen 2001 prioriterte Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet fem saker, mens de fleste (AP, V, KrF og SP) prioriterte tre saker. Høyre prioriterte bare to saker (Valen & Narud 2004), men fikk til gjengjeld gjennomslag for begge i valgkampen. Siden flere partier prioriterte samme saksfelt (SV, AP, KrF, SP og H prioriterte skole, SV, V og KrF prioriterte miljø, H og FrP prioriterte skattelette osv.) og fordi flere av saksfeltene er overlappende (SV, AP og KrF prioriterte samtidig utdanning og barn og ungdom), er den tematiske bredden i partienes prioriterte budskap enda smalere enn en umiddelbart kan få inntrykk av. Nyhetskriterier: «who wants yesterday s paper»? Innen medieforskningen har det blitt gjort mange forsøk på å analysere hva som gjør en hendelse til en «nyhet». Den tyske medieforskeren Henk Prakke (1968) har pekt på at hendelser som er nær i tid, geografisk rom og kulturell avstand har større sjanser for å bli nyheter. Hendelser som publikum identifiserer seg med og vekker affekt, blir nyheter, hevdet Walter Lippman (1922). Galtung og Ruge (1965) var tidlig ute med å peke på at medieinterne hensyn, som variasjon i stoffet og muligheten for dramaturgiske føljetonger, har betydning. I mange norske nyhetsredaksjoner råder «VISAK»-kriteriene: Vesentlighet-Identifikasjon-Sensasjon- Aktualitet-Konflikt som journalistiske leveregler. Den politiske sfæren er rik på konflikt, men det kan være vanskeligere å vekke publikums identifikasjon og opplevelse av sensasjon, hvis sensasjon skal ha en betydning ut over skandaler. I ordinære nyhetssendinger må politiske saker konkurrere med annet stoff om portvokternes interesse og eventuelt om 281
[ JENSSEN OG JAMTØY ] publikums oppmerksomhet. Den politiske journalistikken lever med de samme nyhetskriterier som annen journalistikk. 9 At det eksisterer mange og til dels divergerende forsøk på å beskrive nyhetskriterier, tyder på at det ikke er noen enkel sak å beskrive slike kriterier presist. I vår sammenheng kan det imidlertid være tilstrekkelig å beskrive den typiske ikke-nyhet, hva som ikke blir en sak i mediene. Antonymer til begrepet «nyhet» er «det gamle», «det kjente», «det samme» osv. Sand og Helland (1998) peker i sin analyse av nyhetsproduksjon i NRK og TV2 på at «ingenting var ansett som verre enn å kjede seerne». I den politiske journalistikken betyr det at det ikke er en nyhet når et parti presenterer sine gamle hjertesaker, men det er en nyhet at et parti endrer standpunkt. Det er ikke en nyhet at partilederen forsvarer partiets program, men det er en nyhet om sentrale personer i et parti går mot partiets vedtatte linje osv. Også de «kommersielle nyhetskriteriene» (Allern 2001a) kan bidra til å gjøre saker til ikke-nyheter: ressurskrevende undersøkende journalistikk fortrenges av stoff som er billigere å produsere, f.eks. stoff tilrettelagt av partiene. Økte inntjeningskrav og nedbemanning i enkelte nyhetsredaksjoner de seinere årene kan ha forsterket tendensen til å akseptere «nyhetssubsidier» fra partiene og deres «spin-doktorer». I en valgkamp intensiveres møtet mellom medienes nyhetskriterier og partienes informasjonsstrategier. Nyhetsmediene føler ansvar for å dekke valgene og valgkampene i tråd med Bennetts regler for politisk journalistikk (Bennett 1997, se under). Partiene går inn i valgkampen med økt velgeroppslutning som primært mål. Situasjonen som oppstår kan beskrives som en «kommunikasjonsinkongruens» (jf. tabell 1). De politiske partiene og massemediene har ulike roller i samfunnet og ulik selvforståelse. De er imidlertid også gjensidig avhengig av hverandre. Partiene er avhengige av mediene fordi de ikke disponerer andre effektive kommunikasjonskanaler ut til velgerne etter at partipressen stort sett har forsvunnet og partiene har krympet dramatisk som medlemsorganisasjoner. Mediene er avhengige av politikerne og partiene som kilder. Begge parter har sanksjonsmuligheter overfor hverandre, men konkurransesituasjonen mellom partiene og mellom mediene gjør negative sanksjoner ineffektive i de fleste tilfeller. 10 I en valgkamp søker partiene å nå definerte «målgrupper», grupper som av en eller annen grunn oppfattes som særlig mottakelig for partiets budskap (Karlsen & Narud 2004). Medi- 282
[ VALG PÅ SVIKTENDE GRUNNLAG? ] ene vil derimot søke et videst mulig publikum, og utformer sin programprofil etter dette. Partienes mottrekk er å velge saker og retorisk stil de tror målgruppen er særlig mottakelig for. Partiene forsøker å snakke til «sine egne» når mediene lager «programmer for alle». tabell 1. Kommunikasjonsinkongruens: Partienes og medienes ulike mål og midler i sin kommunikasjon I et politisk system som det norske, med et betydelig antall partier, må partiene konkurrere om å gjøre et beskjedent antall «gode saker» til sine egne. I valgkampsammenheng er en «god sak» et stridsspørsmål mange er eller kan bli opptatt av, og der mange flere enn de som i øyeblikket slutter opp om partiet deler partiets standpunkt. Partiene vet at de er mange som konkurrerer om medienes og dermed publikums oppmerksomhet, og de kjenner i høy grad sine egne og konkurrentenes «gode saker». Med så trange rammer vil partiene prioritere bare to tre saker de vil prøve å løfte fram i publikums bevissthet. Til dels vil partiene prioritere de samme sakene (se over). Det beskjedne utvalget av saker står i skarp kontrast til medienes teknikker for å holde på publikums oppmerksomhet. I disse teknikkene inngår raske skift fra tema til tema og fra aktør til aktør som et helt sentralt virkemiddel. Sand og Helland (1998:50) gir følgende beskrivelse: Det er en tendens til at utviklingen av tempoet øker. 90-årenes seere av Dagsrevyen og TV2-nyhetene bombarderes av visuelle inntrykk. Nyhetene består av et stort antall små opptak, nærmest snapshots, som settes sammen til 283
[ JENSSEN OG JAMTØY ] større historier, ut fra en overordnet oppfatning om hvordan innslaget skal se ut. Mengden av elementer gir en masse informasjon, men kan også skape flimmer i folks bevissthet. Utviklingen i retning av bruk av korte, raskt skiftende «soundbites» er motivert først og fremst ut fra ønsket om å fange og holde på publikums oppmerksomhet. Et stort forbruk av temaer og kjente aktører skal hindre at publikum begynner å kjede seg. 11 Gjennomsnittsintervjuet i norske nyhetsendinger er 23 sekunder (Sand & Helland 1998). Under slike betingelser gir det liten mening å prøve å utvikle et langt resonnement. En politiker kan i beste fall rekke å gi stikkord fra en begrunnelse. Den dyktige TV-politikeren tilpasser seg disse vilkårene gjennom å lære seg begrunnelser i form av korte, memorable argumentregler (jf. Charteris- Black 2005). Journalistene har på sin side lært seg å kjenne igjen og avbryte disse reglene. Kent Asp (1986:361) har beskrevet denne stillingskrigen mellom politikere og journalister som en «medialiseringsspiral». I de typiske debattprogrammene er taletiden gjerne lengre, men her risikerer politikeren ikke bare å bli avbrutt av programlederen, men også av motdebattantene. Heller ikke TV-debattene egner seg for lange resonnement. Krogstad (1999:229) oppsummerer sine studier av politiske TVdebatter med å gi det klassiske budskapet «Mediet er budskapet» (McLuhan) en vri: «Mediet ødelegger budskapet». De typiske debattprogrammene når dessuten trolig ut til et langt smalere publikum enn nyhetsprogrammene. Medienes og politikernes behov for forenkling er ikke nødvendigvis forenlige. For politikerne er det viktig å få fram essensen i det politiske budskapet. For journalisten kan andre sider ved en sak overskygge det politiske innholdet. Sand og Helland (1998) drøfter flere eksempler på dette. En debatt om de komplekse økonomiske sidene ved EU-medlemskap gjøres til en «professorstrid», og intense demonstrasjoner for og mot EU-medlemskap blir en reportasje om de rareste demonstrasjonene. På denne måten blir det politiske meningsinnholdet fullstendig fjernet. 12 Det enkelte partis mål for kommunikasjonen er å øke oppmerksomheten blant velgerne rundt sine «gode saker» og bygge og forsterke publikums assosiasjon mellom sak og parti, det vil si etablere «sakseierskap». Det pedagogiske middelet for å nå dette målet er gjentakelse og gjentakelse. Hvis samme slagord, samme argument eller argumentregle repete- 284
[ VALG PÅ SVIKTENDE GRUNNLAG? ] res, øker det sannsynligheten for at publikum vil huske saken og hvem som er mest opptatt av den. Hvordan reagerer journalistene på politikernes strategi? Kavanagh og Gosschalk (1995) har beskrevet hvordan det kjedet journalistene at Labour i 1992 presenterte det samme budskapet gang på gang, fordi partiets helsepolitikk uansett innpakning ikke kunne presenteres som en nyhet mer enn én gang. Blumler, Gurevitch & Nossiter (1995) karakteriserer resultatet av partienes mediestrategier som «the narrowness of the party debate»: all debatt mellom partiene fokuserer på noen få saker og kjente argumenter. I deres øyne er partienes profesjonaliserte valgkampkommunikasjon dårlig stoff: A highly organized and controlled campaign can seem to lack some of the essential ingredients of attractive and meaningful communication: spontaneity, a bit of unpredictability, a sense of adventure that could lead to discovery, a sense of wrestling with reality instead of always treading smoothly in appearance and perceptions (Blumler et al. 1995:73). Hvordan kan journalistene agere når et lite antall politikere gjentar velkjente standpunkter og vegrer seg mot å debattere ethvert tema utenfor partiets valgstrategi? Valgenes samfunnsmessige betydning gjør at valgene må dekkes, og det ligger i sakens natur at mediene nødig vil innta en rolle som en tydelig politisk aktør under en valgkamp. En «løsning» for mediene er å fokusere på de apolitiske, ufarlige sidene av valgkampen. Meningsmålinger, partienes taktikk, ledernes karisma og dyktighet i debattene er blant de ufarlige og lettproduserte tema for journalistene. Flere studier tyder på at spill- og personfokuset har økt sterkt i dekningen av norske valgkamper (Rise 1997; Kristoffersen 2001; Christensen 2001; Narud & Waldahl 2004). Skulle det dukke opp en politisk «skandale» i en periode med «nyhetstørke», vil den raskt få mediedekning som langt overgår dens eventuelle politiske implikasjoner. 13 Det sterke spillfokuset i mediedekningen kan med andre ord oppfattes som et uintendert produkt av to uforenlige informasjonsstrategier. Hvis dette er en riktig hypotese, er det en nærliggende underhypotese at spillfokuset øker mot slutten av valgkampene fordi partienes «hjertesaker» har mistet sin nyhetsverdi. Produktet av at partiene satser på et lite antall saker og at mediene behandler partienes utspill ut fra generelle nyhetskriterier er antakelig at antallet saker som framstår som svært viktige for opinionen, er svært lite. I valgundersøkelsene stilles det regelmessig spørsmål om hvilke saker 285
[ JENSSEN OG JAMTØY ] som har vært viktige i valgkampene. 14 Resultatet fra Valgundersøkelsene i perioden 1977 til 2001 viser at et lite antall saker har stått i fokus. I flere valgkamper har bare ett eller to stridsspørsmål vært helt dominerende i velgernes bevissthet. Om en sammenlikner med bredden av saker de folkevalgte behandler i løpet av en stortingsperiode, har valgkampene fokusert på et meget lite antall saker. Selv om dette kan synes som en urimelig sammenlikning, gir den mening. Velgerne må leve med konsekvensene av beslutninger i politiske saker de sjelden eller aldri får høre partienes mening om. Hvis partiene ikke leverer «nyheter», hvorfor skaper ikke journalistene sine egne politiske nyheter under valgkampene? Muligens kan Bennetts (1997) diskusjon av fem «regler» for den politiske journalistikken antyde et svar på dette spørsmålet: 1. Fokuser på det representative demokratiet 2. Fokuser på dagsorden og konflikt i de politiske institusjonene 3. Fokuser på de mektige, beslutningstakerne 4. Fokuser på ritualene og vanene i den politiske kulturen 5. Før nyheter blir fanget opp av det politiske systemet, kan journalisten ta en aktiv, kommenterende rolle. Når de politiske aktørene griper saken, gjelder reglene 1 4. Om dette virkelig er uskrevne regler i den politiske journalistikken, slik Bennett hevder, sikrer reglene 1 4 et betydelig fokus på valg og valgkamper. Det femte kriteriet tilsier at journalistene i valgkamper må være mer tilbakeholdne enn ellers med å løfte fram egne saker og synspunkter på tvers av de politiske elitenes dagsorden. Mange vil mene at dette er en foreldet beskrivelse av dagens medialiserte valgkamper. 15 I motsetning til Bennett, som tilskriver journalistene en passiv rolle i valgkampen, er det andre, også blant journalistene selv, som hevder at journalistene spiller en langt mer aktiv rolle. 16 Cook (1998) er en av de som hevder at mediene kan betraktes som politiske institusjoner og at journalistene kan sees på som politiske aktører. Andre (for eksempel Bjørklund 1991; Farrell 1996; Østbye 1997; Norris et al. 1999; Esaiasson & Håkansson 2002) beskriver et dramatisk epokeskifte i maktforholdet mellom medier og politikk fra «premoderne» til «postmoderne» eller fra «arena» til «aktør». Thorbjørnsrud (2001; 2003) bruker begrepet «intervenerende 286
[ VALG PÅ SVIKTENDE GRUNNLAG? ] journalistikk» om en ny journalistisk arbeidsform som tvinger partiene til å respondere på medienes dagsorden. Kan informasjon mellom valgene kompensere for informasjonsfattige valgkamper? Mot den noe dystre beskrivelsen av kvaliteten på moderne medievalgkamper, kan en innvende at det gir et fortegnet bilde å fokusere på valgkampene uten å ta hensyn til kommunikasjonsstrømmen utenom valgkampene. Massemediene bringer tross alt nyheter om samfunnsspørsmål og arbeidet i de politiske institusjonene kontinuerlig. Er det ikke rimelig å tenke seg at denne informasjonsstrømmen mer enn oppveier informasjonsfattigdommen i valgkampene? I partiene (Farrell & Webb 2000) og i regjeringen (Skjeie 2001a) er det en vanlig oppfatning at en nærmest driver kontinuerlig valgkamp i den forstand at en må forholde seg til mediene daglig for å forvalte sitt omdømme. Flere argumenter taler imidlertid mot at dekningen av politikk i mediene mellom valgene kompenserer for informasjonsfattige valgkamper. Mange politiske aktivister «vet» av erfaring at det er lettere å få folk i tale i ukene før et valg enn ellers i året, og aner vel at dette henger sammen med at «alt» plutselig dreier seg om valgkamp. Hva er det som skaper denne endringen i publikums oppmerksomhet? Et argument er knyttet til skiftende informasjonstetthet i mediene. Det er vanlig å skille mellom den delen av publikum som er aktive informasjonssøkere i forhold til politikk og den delen av publikum som passivt mottar nyhetsstoff om politikk. Den siste gruppen er vesentlig større enn den førstnevnte. For gruppen av passive informasjonsmottakere er det vanlig å anta at informasjonsstrømmen om et tema må være av en viss intensitet for at temaet skal oppfattes av den minst politisk oppmerksomme delen av publikum (Neuman 1986; Zaller 1991). 17 Stoff om samfunnsspørsmål og politikk i snever forstand utgjør en beskjeden del av det generelle medietilbudet. Selv i et land med en sterk tradisjon for allmennkringkasting som Norge, utgjør denne typen stoff en liten og muligens minkende del av det samlede medietilbudet (Allmennkringkastingsrådet 2004). Det er heller ikke slik at nyhetssendingene domineres av stoff med åpenbar politisk relevans. Den intense dekningen av politikk synes å være avgrenset til de siste ukene før et valg (jf. Narud & Waldahl 2004; Ryghaug & Jenssen 1999, fig. 3.1). Det synes som en rimelig hypotese at 287