TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ÅRGANG 45

Transkript

1 tfs TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ÅRGANG 45 Denne digitale versjonen av TfS er publisert på Institutt for samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene kan kjøpes for nedlasting og print på Abonnement på tidsskriftet kan bestilles på Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.

2 tfs tidsskrift for samfunnsforskning nr4, 2004 Innhold Artikler rune karlsen Valgkamp i flerpartisystem aktualisering av saker og kamp om eierskap 611 erling barth, bernt bratsberg og oddbjørn raaum Mulighetenes land? Inntektsprofiler for innvandrere til Norge og USA 637 morten søberg Språkleg konkurranse i Noreg Ein analyse av folkerøystingar om nynorsk eller bokmål 659 Foredrag/Aktuell debatt henry valen Representasjon og ansvar 673 Minneord arnalug leira Mariken Vaa in memoriam 687 Bokanmeldelser 689 Sammendrag 702 Bøker innkommet til redaksjon 704 Forfattere 707 Årsregister 708 Forfatterinstruks 711

3 tidsskrift for samfunnsforskning Utgitt av Institutt for samfunnsforskning med støtte fra Norges forskningsråd Redaksjonens adresse: Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: Redaktør: Geir Høgsnes (ansv.), Trygve Gulbrandsen, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud Redaksjonssekretær: Katrine Denstad Redaksjonsråd: Jon Ivar Elstad, nova Sigmund Grønmo, Universitetet i Bergen Marianne Gullestad, Institutt for samfunnsforskning Gro Hagemann, Universitetet i Oslo Roar Hagen, Universitetet i Tromsø Ola Listhaug, ntnu Hilde Lorentzen, nibr Trond Nordby, Universitetet i Oslo Erling Sandmo, Institutt for samfunnsforskning Halvard Vike, Universitetet i Oslo Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer fire ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst. Abonnements- og heftepriser 2004: Institusjoner: NOK765,- Studenter: NOK360,- Private: NOK500,- Enkelthefter: NOK190,- Artikler gjengitt i tidsskriftet vil bli lagret elektronisk i forlagets database og kan bli publisert elektronisk på forlagets hjemmeside og gjort tilgjengelig gjennom forlagets bestillingssystem for elektronisk distribusjon av litteratur (Idunn.no). Indeksert blant annet i: Commun. Abstr. Curr. Contents/Soc. Behav. Sci Citation Index, Soc. Plan./ Policy Dev. Abstr. (1969 ) Sociol., Abstr. (1969 ) Sociol. Educ. Abstr. Stud., Women Abstr. Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS, Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon Telefax e-post: [email protected] Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tidsskriftets egen hjemmeside: Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskning Grafisk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Brødr. Fossum AS. Printed in Norway by AIT Otta AS ISSN X

4 [ VALGKAMP I FLERPARTISYSTEM ] Valgkamp i flerpartisystem aktualisering av saker og kamp om eierskap rune karlsen [email protected] Abstract Election campaigns in Multiparty systems Issue Saliency and a Fight for Ownership. The article argues that the theory of issue ownership must be reformulated for use on multiparty systems. The theory, as formulated by Petrocik (1996), claims that the parties issue ownership is the critical constant between elections. The parties can achieve a strategic advantage by emphasizing owned issues during the campaign. The aim is to make these owned issues the criteria on which voters base their choice. The article presents an empirical analysis of the Norwegian Storting election of 2001 that shows that issue ownership changes considerably even during the election campaign. Voters who change party Keywords: preference during the election campaign, largely decides during the campaign, that their new party has the best policy on issues of importance to them. Why does issue ownership change in multiparty systems? One reason is that voters can have trust in the problem-solving ability of more than one party on any specific issue. This makes it easier for voters to change their mind during the campaign, and for parties to influence voters during the campaign. The outcome of an election should therefore not be understood as the result of the issue agenda alone. In multiparty systems election campaigns involve a struggle to get issues on the agenda, and for the ownership to the issues on the agenda. voting election campaign issue voting issue ownership 611 universitetsforlaget tidsskrift for samfunnsforskning vol 45, nr 4, s

5 [ KARLSEN ] Drømmen om det deliberative demokrati kan virke fjern når en studerer valgkamp i moderne demokratier. De politiske partiene snakker forbi hverandre, og ikke med hverandre. Fokus rettes i størst mulig grad på eget partis forhåndsdefinerte valgkampsaker. Valgkamp framstår langt fra en opplyst debatt der målet er å finne løsninger på samfunnets problemer ved at det beste argumentet vinner fram. I valgkampen i 2001 ville for eksempel Høyre bare diskutere skatt og skole. SV ville sette barn og unge først. Ap var litt utydelige, men i starten ville partiet helst bare snakke om sykelønn. Sp hadde lyst til å diskutere EU og distriktspolitikk (men det hadde ingen andre). Mens KrF var mest opptatt av å oppfordre folk til å stemme på en statsminister. For partiene handler valgkamp om å gjøre det godt på valgdagen, og valgkampen blir ansett som stadig viktigere for velgernes stemmegivning. Da den første valgundersøkelsen der moderne surveyforskning ble tatt i bruk, ble gjennomført i Erie County i 1940, antok forskerne at valgkampen var avgjørende for valgresultatet. Med de totalitære statenes vellykkede bruk av propaganda i mellomkrigstiden som bakgrunn, hersket det på denne tiden en tro på at massemediene var allmektige (McQuail 1994:328). Antagelsen var feil. Forskerne endte opp med å forklare den store stabiliteten, og ikke de store endringene i løpet av valgkampen (Lazarsfeld, Berelson & Gaudet 1944). Valgkamper ble derfor viet lite oppmerksomhet i etterfølgende studier. Det skjedde jo ingenting i en valgkamp likevel. 1 Valgforskningen utviklet modeller med utgangspunkt i velgernes psykologiske orienteringer (Campbell, Converse, Miller & Stokes 1960) og sosial struktur (Lipset & Rokkan 1967; Rokkan & Valen 1964) for å forklare stemmegivningen. Stabiliteten i velgermassen har imidlertid allerede vært på retur i mange tiår. Stadig flere skifter parti fra valg til valg, og stadig flere venter lenger med å bestemme seg for hvilket parti de skal stemme på (Dalton & Wattenberg 2000; Holmberg & Oscarsson 2004; Aardal 2003a). Muligheten for å påvirke velgere under en valgkamp er derfor stor. Vi har nå en situasjon som ligner mye mer på den virkeligheten Lazarsfeld og hans kolleger ventet å finne i Selv om forskning viser at tradisjonelle forklaringsvariabler, som sosial struktur, fortsatt har betydning Artikkelen ble presentert ved den 12. nasjonale konferanse i statsvitenskap, Tromsø januar Jeg takker deltakerne i gruppen politisk atferd for gode kommentarer. Jeg ønsker også å takke Frode Berglund, Jo Saglie, Mari Teigen og tidsskriftets to anonyme konsulenter for verdifulle kommentarer. 612

6 [ VALGKAMP I FLERPARTISYSTEM ] for stemmegivning (Berglund 2003; 2004; Listhaug 1997), har utviklingen fått forskere til å lete etter nye mekanismer som kan virke førende på folks valg av parti. Teorier om saksstemmegivning (issue-voting) er en slik innfallsvinkel. De går kort fortalt ut på at velgere i stor grad stemmer ut ifra hvor partiene står i enkeltsaker. 2 En form for saksstemmegivning som har fått stor oppmerksomhet de siste årene er teorien om sakseierskap (Ansolabehere & Iyengar 1994; Budge & Farlie 1983; Narud & Valen 2001; Petrocik 1996; Petrocik, Benoit & Hansen 2003). Hovedlogikken i teorien er enkel: Det påstås at de politiske partiene «eier» ulike saksområder. I valgkampsammenheng ønsker partiene å fokusere på saker der de har eierskap. Ved å aktualisere saker der de nyter tillit hos velgerne, kan tilliten høstes i form av stemmer på valgdagen. Et hovedpoeng i teorien er at partienes eierskap til de ulike saksområdene antas å være stabile fra valg til valg, og at det er velgernes opptatthet av de ulike sakene som varierer. Når demokratene eier sysselsettingspolitikken, mens republikaneren eier skatte- og avgiftspolitikken, er påstanden at hvis skattespørsmål dominerer dagsordenen vil den republikanske kandidaten vinne valget, mens den demokratiske kandidaten vil vinne om arbeidsløsheten dominerer dagsordenen. Teorien er formulert på bakgrunn av erfaringer fra det amerikanske topartisystemet. I denne artikkelen skal jeg drøfte teorien om sakseierskap i flerpartisystem. Kan teorien forstås på samme måte i flerpartisystem som i topartisystem? Jeg vil argumentere for at teorien må reformuleres for bruk på flerpartisystem, først og fremst fordi partienes eierskap ikke er like stabile over tid. I det følgende skal jeg først gjøre rede for teorien om sakseierskap slik den amerikanske forskeren John R. Petrocik (1996) formulerer den. Basert på denne redegjørelsen formulerer jeg deretter min egen modell, sakseierskap- og aktualitetsmodellen, som jeg skal bruke i den videre diskusjonen og den empiriske analysen. Så følger en innledende diskusjon av teorien om sakseierskap i flerpartisystem. Denne bunner ut i en antagelse om at partienes sakseierskap ikke er stabile over tid, men kan endres i løpet av en valgkamp. Denne antagelsen tester jeg ved hjelp av empiriske analyser av stortingsvalgkampen i Den siste delen av artikkelen tar for seg hvorfor partienes sakseierskap lettere skifter i systemer med flere enn to store partier. 613

7 [ KARLSEN ] Teorien om sakseierskap Hovedtanken i teorien om sakseierskap kan spores tilbake til Budge og Farlies (1983) arbeider. I det de kaller «saliency theory» (aktualitetsteori) tar de utgangspunkt i hvordan de mener partiene nærmer seg velgere i en valgkamp. Påstanden er at partiene bare fokuserer på saker der de allerede nyter tillit. Ved å nevne andre saker kan politikere risikere å gjøre saker som er ugunstige for sitt eget parti aktuelle. Konkurrerende partier som nyter tillit på dette området vil dra nytte av at saken kommer på dagsordenen. De nevner som eksempel at et parti som argumenterer for bestemte velferdsgoder bør unngå å ta med i argumentasjonen at det forutsetter et høyt skattenivå (Budge & Farlie 1983:24). Petrocik (1996) bygger i stor grad på arbeidene til Budge og Farlie når han i sin artikkel «Issue Ownership in Presidential Elections» formulerer en teori for å studere effekten valgkamper har på velgernes stemmegivning. Her hevder Petrocik (1996:826) at partiene gjennom å konkurrere med hverandre opparbeider seg eierskap til enkeltsaker. Med eierskap menes her at de forskjellige partiene bygger opp et tillitsforhold til velgere på forskjellige saksområder (se også Narud & Valen 2001:397). Det er ikke nok å være profilert i forhold til eller forbundet med et saksområde, eierskapet ligger i at velgere mener partiet er best til å håndtere et problemområde. Teorien om sakseierskap legger stor vekt på valgkampens betydning. Petrocik (1996:826) hevder at en har å gjøre med en «valgkampeffekt» når en kandidat eller parti 3 lykkes med å få valgkampen til å dreie seg om saker hvor partiet har eierskap. Da vil saksområdet aktualiseres for velgere som mener at partiet har best politikk på området, og denne tilliten kan høstes i form av stemmer på valgdagen. Den «kritiske» eller avgjørende forskjellen mellom valg er derfor hvilke saker velgerne er opptatt av, og ikke velgernes posisjoner på disse sakene. Den «kritiske» eller avgjørende konstanten er partienes eierskap til de ulike sakene. Dermed, hevder Petrocik (1996:826), vil både aggregerte valgutfall og individuell stemmegivning i stor grad følge av dagsordenen. 4 Hvordan opparbeider partiene seg eierskap til saker? Petrocik (1996:827) knytter eierskapet til de ulike konfliktdimensjonene partiene har vokst ut ifra, og et slikt eierskap er av langsiktig karakter. I denne forbindelse viser han til blant andre Lipset og Rokkans arbeider om sammenhengen mellom politisk konflikt og sosial struktur. 5 Argumentet er at 614

8 [ VALGKAMP I FLERPARTISYSTEM ] politiske partier vokser fram på bakgrunn av interessemotsetninger mellom ulike sosiale grupper. Slike motsetninger er som regel knyttet til religiøse, økonomiske, etniske, språklige eller regionale forskjeller. Selv om sammenhengen mellom partivalg og sosial struktur som nevnt er svekket over tid, mener Petrocik (1996:828) at denne sammenhengen fortsatt er sterk, til og med i USA. Partienes rykte når det gjelder evnen til å håndtere ulike politiske problemer oppstår på bakgrunn av et slikt historisk utgangpunkt. Eierskap til saker kan også være av mer kortsiktig karakter (Petrocik 1996:827). Et slikt kortsiktig eierskap knyttes til det politiske rullebladet til den sittende regjering. Et parti kan få kortsiktig eierskap til en sak hvis motstanderpartiet gjennom å sitte i regjering, får skylden for et aktuelt problem. Innenfor rammen av sakseierskap forstås et partis valgkamp som en markedsføringskampanje. Målet er å oppnå en strategisk fordel ved å gjøre saker partiet eier til viktige i valgkampen (Petrocik 1996:828). Ved å gjøre sakene partiet eier viktige, håper partiene at dette skal være det avgjørende kriteriet for velgernes partivalg. I en valgkamp prøver ikke politikere å overbevise om en spesiell politikk, og de fokuserer heller ikke på saker som vil gi fordeler til så mange som mulig. 6 Det er hele tiden saker der eget parti har eierskap som er i fokus. Når motstanderens saker er uunngåelige, kan politikere legge vekt på de deler av saken der eget parti anses som best. Når en republikaner blir spurt om arbeidsledighet, vil han snakke om nødvendigheten av å stimulere næringslivet. På samme måte vil en demokrat snakke om nødvendigheten av utdanning og forebyggende arbeid når han blir spurt om strengere straffer. Begge ville foretrekke å diskutere egne saker, men hvis de må snakke om motstanderens saker, formulerer de problemet på en måte som passer eget parti bedre. Å svare på denne måten samsvarer med politikerens egne holdninger, men det unngår også å gi fordeler til motstanderen (Petrocik 1996:829). Retorikk er på den måten også et viktig poeng i teorien om sakseierskap. I sin artikkel gjennomfører Petrocik (1996) en test av teorien om sakseierskap på ni amerikanske presidentvalg. I opplegget bruker han aggregerte velgerdata med det enkelte valg som observasjonsenhet. Han foretar et skille mellom pro-demokratiske og pro-republikanske saker etter hvilket parti som generelt sett er regnet som best egnet til å håndtere problemområdet. Deretter beregner han andelen som er mest opptatt av 615

9 [ KARLSEN ] demokratiske saker, og trekker fra andelen som er mest opptatt av republikanske saker. Han beregner så korrelasjonen mellom denne saksscoren og andelen som stemte demokratisk. Han finner en sammenheng, men som Borre (2001:120) sier, er den ikke imponerende. Aktualitet og eierskap Ovenfor har jeg gjort rede for teorien slik Petrocik (1996) formulerer den. I dette avsnittet skal jeg på bakgrunn av denne gjennomgangen formulere en egen modell som danner utgangspunket for den videre diskusjonen. Teorien om sakseierskap består av to like viktige elementer. Petrocik kaller riktig nok sitt arbeid «teorien om sakseierskap», men eierskapet partiene opparbeider seg på de ulike saksområdene er bare halve historien. Eierskapet må aktualiseres for at det skal foreligge en valgkampeffekt, og sakens aktualitet er derfor et like viktig moment. Budge og Farlie (1983) vektlegger nettopp dette aktualiseringsaspektet ved å kalle sitt arbeid «saliency theory». Men også her er argumentet at partiene vil aktualisere saker der de allerede nyter tillit. Vi ser dermed at om vi «summerer» de to titlene, får vi et navn som er mer betegnende for logikken i teorien: «Ownership and saliency» eller «Eierskap og aktualitet». 7 For å nyttiggjøre seg av teorien om sakseierskap når en skal studere velgernes reaksjoner i en valgkamp, mener jeg det er fruktbart å kombinere disse to elementene i en modell. I Valgundersøkelsen er tilliten velgere har til partiene på forskjellige saksområder operasjonalisert med spørsmål om hvilket parti som har «best politikk» på området. 9 Velgernes dagsorden er operasjonalisert med spørsmålet: «Kan du nevne en eller to saker som var viktig for din egen stemmegivning?». Figur 1 illustrerer det jeg kaller sakseierskaps- og aktualitetsmodellen der jeg kombinerer disse to elementene. Sakseierskaps- og aktualitetsmodellen identifiserer fire grupper med utgangspunkt i de to hovedelementene i teorien om sakseierskap. Den enkelte velger er aktør i modellen. La oss bruke SV og skole- og utdanningspolitikk som eksempel: Gruppe 1: Skole er viktig, og SV har best skolepolitikk Gruppe 2: Skole er ikke viktig, men SV har best skolepolitikk Gruppe 3: Skole er viktig, men SV har ikke best skolepolitikk Gruppe 4: Skole er ikke viktig, og SV har ikke best skolepolitikk. 616

10 [ VALGKAMP I FLERPARTISYSTEM ] Figur 1. Sakseierskaps- og aktualitetsmodellen Tidligere studier med teorien om sakseierskap som rammeverk, har i liten grad lagt vekt på dynamikken i modellen. Med dynamikken i modellen mener jeg spørsmålet om velgerne endrer mening når det gjelder hvilke saker som er viktige, og når det gjelder hvilket parti de har tillit til på et saksområde. Dette dynamiske aspektet er sentralt i den videre diskusjonen. Topartisystem og flerpartisystem en innledende diskusjon Hovedtanken i teorien om sakseierskap lar seg forene med flerpartisystem. Det er ikke noe problem å anta at partier i flerpartisystem har opparbeidet seg tillit på enkelte saksområder, og ønsker å aktualisere disse sakene i en valgkampsammenheng. Forskning fra Norge har vist at dette er tilfellet (Karlsen 2003; Narud & Valen 2001; Valen & Narud 2004; Aardal 2003b). Også i flerpartisystem har partienes eierskap et kortsiktig og et langsiktig perspektiv. Det langsiktige perspektivet er knyttet til partienes plassering i en konfliktstruktur og velgernes oppfatning av partiene som representanter for økonomiske, sosiale og geografiske interesser. Partienes eierskap er på den måten delvis gitt fra de sosiale bevegelsene partiene vokste ut ifra. Et eksempel fra Norge er hvordan Senterpartiet (Bondepartiet) vokste fram med utgangspunkt i det som Valen og Rokkan (1974) kaller konflikten i varemarkedet. Dette var motsetningen mellom primærnæringene og bynæringene når det gjaldt priser og subsidier på forbruksvarer. Sp artikulerte bøndenes inter- 617

11 [ KARLSEN ] esser i denne konflikten, og oppfattes fortsatt som distriktenes forsvarer. Partiet har således stor tillit i spørsmål som distriktspolitikk og EUspørsmålet (Aardal 2003b:22). Det kortsiktige perspektivet er knyttet til partienes fokusering på spesielle enkeltsaker over tid, og til velgernes erfaring med hva partiene har stått for i praktisk politikk (Narud og Valen 2001:398). Hos Petrocik så vi at det kortsiktige eierskapet var knyttet opp mot at den sittende regjering får skylden for aktuelle problemer. Dette gir motstanderen et kortsiktig eierskap til disse saksområdene. I flerpartisystem er denne typen kortsiktig eierskap mindre aktuelt. Dette fordi det ikke er to hovedmotstandere, men flere som kjemper langs en rekke politikkdimensjoner. Flerpartisystem gjør at ideen om at flere enn ett parti har tillit på et saksområde mer aktuell. Hos Petrocik er det alltid bare ett parti som har eierskap på et saksområde. Narud og Valen (2001:409) hevder at dette er en svakhet ved selve modellen. De legger spesielt vekt på at posisjonssaker åpner opp for flere eiere. Posisjonssaker er saker der det er uenighet om målet. Ja eller nei til medlemskap i EU er et typisk eksempel på en posisjonssak. 10 Et aktuelt eksempel på «delt eierskap» i norsk politikk er at både Høyre og SV mener at de har tillit i skolepolitikken, og at de kan ha felles interesse av å aktualisere denne saken i en valgkamp. Under kommunevalgkampen lanserte de to partiene skole i valgkampen, og bidro på den måten til å løfte hverandre fram (Bjørklund & Saglie 2000:29). Dette kan umiddelbart virke som en innvending som bare er aktuell for flerpartisystem, og uten betydning for topartisystem. Men vi kan tenke oss posisjonssaker der demokratene og republikanerne inntar ulike standpunkt, og valgkampen derfor blir en kamp om å «overbevise» velgere som er usikre på spørsmålet. Innvendingen er likevel mer relevant for flerpartisystem enn topartisystem. I denne artikkelen er fokuset på en annen viktig forutsetning for Petrociks teori, nemlig stabile sakseierskap. Teorien om sakseierskap slik Petrocik formulerer den, bygger på en oppfatning om at partienes eierskap er stabile over tid. Som nevnt kaller han sakseierskap den avgjørende konstanten mellom valg, mens sakene på dagsordenen er den avgjørende forskjellen. 11 Petrocik (1996:826) hevder imidlertid (i en fotnote) at eierskap kan variere. Et parti kan miste kontrollen over et saksområde fordi velgerne er misfornøyde med partiet og ikke ønsker å gi det noen som helst form for anerkjennelse. Han 618

12 [ VALGKAMP I FLERPARTISYSTEM ] mener likevel at dette er et korttidsfenomen, og at et partis eierskap til en sak antageligvis vil øke når et parti driver valgkamp på denne saken. Petrocik åpner også for at eierskap til saker kan endres under selve valgkampen. Han snakker da særlig om å låne andre partiers saker. Sterk posisjonering på en sak gjennom en valgkamp kan skape endring i tilliten velgerne har til partiene eller kandidatene. Det er spesielt gjennom medias fokus på og vinkling av (framing og priming) sakene at tilliten kan endre seg. Dette er når sakene ikke tilhører det partiet en skulle regne med, og gjelder blant annet valget i 1980 da Carter mistet grepet på den «demokratiske saken» arbeidsledighet. Det er grunn til å tro at sakseierskap ikke er like stabilt i flerpartisystem som topartisystem. I et flerpartisystem er det rimelig å anta at en enkelt velger har tillit til flere enn ett parti på et saksområde. Dette gjør at eierskap lettere skifter mellom valg og under en valgkamp, og partienes sakseierskap kan derfor ikke oppfattes som en avgjørende konstant. Jenssen og Aalberg (2004) argumenterer også for at sakseierskap må forstås på en annen måte i en norsk kontekst der sakene lettere skifter eiere, og at fokuset bør være på hvordan eierskap forvaltes og skifter. Mens valgkamp ifølge Petrocik (1996) er en kamp om å aktualisere saker der partiet har eierskap, er min påstand at valgkamp også er en kamp om eierskapet til sakene på dagsordenen. I det følgende skal jeg studere endring i partienes eierskap til ulike saksområder under valgkampen i Antagelsen er at velgere i stor grad endrer mening under valgkampen angående hvilket parti de mener har best politikk. En kort empirisk analyse den norske valgkampen i 2001 Som en innledende analyse skal jeg se nærmere på velgernes tillit til partiene på ni ulike saksområder før og etter valgkampen. Her vil vi få et første svar på om sakseierskap kan betraktes som en avgjørende konstant mellom valg og under en valgkamp. Deretter vil jeg ved hjelp av sakseierskaps- og aktualitetsmodellen studere velgernes reaksjonsmønster i løpet av valgkampen. Men først noen ord om 2001-valget. Stortingsvalget i 2001 huskes nok best for Arbeiderpartiets kraftige fall i oppslutning fra valget fire år tidligere. Stoltenberg-regjeringen gikk av etter valget, og Høyre, KrF og Venstre dannet regjering. SV og Høyre omtales ofte som «vinnerne» av 2001-valget, og skatt og skole var de to 619

13 [ KARLSEN ] viktigste sakene i valgkampen. Når en snakker om valgkamp i Norge, mener en som regel de fire siste hektiske ukene før selve valgdagen. Både NRK og TV2 har i denne perioden egne valgsendinger, og avisene har egne temasider for valg. Ved inngangen til «den korte valgkampen» hadde skattepolitikken dominert den politiske dagsordenen i lang tid, mens skole ble viktigere etter som valgdagen nærmet seg. 12 Det var først og fremst Høyre som markerte seg i skattepolitikken, og partiet hadde et gjennomsnitt på over 30 prosent oppslutning på partibarometrene den første uken i august. Høyres oppslutning falt kraftig i løpet av valgkampen (Aardal & Waldahl 2004), men partiet styrket likevel sin posisjon i forhold til valget i La oss nå se nærmere på partienes eierskap til de ulike saksområdene. Mener folk at det samme partiet har best politikk på en sak både før valgkampen og etter valget, eller endrer de oppfatning? Partienes eierskap før valgkampen og etter valget Med utgangspunkt i teorien om sakseierskap bør andelen som endret oppfatning om hvilket parti som har best politikk på et saksområde være minimal. Dette fordi sakseierskap antas å være en avgjørende konstant under en valgkamp og mellom valg. Ovenfor argumenterer jeg for at sakseierskap ikke er like stabilt i flerpartisystem, og at vi derfor bør forvente at en stor andel endrer mening angående hvilket parti som har best politikk. I valgundersøkelsen i 2001 ble det, som nevnt, spurt om hvilket parti som har best politikk på ni saksområder. Spørsmålene ble stilt både før valgkampen og etter valget. Dette gjør det mulig å studere hvor mange som holdt fast ved det samme partiet og hvor mange som endret standpunkt under valgkampen. Figur 2 viser andelen som mente det samme partiet hadde best politikk både før og etter valgkampen, andelen som endret standpunkt, og andelen som svarte vet ikke ved begge tidspunkt, for ni ulike saksområder. Disse saksområdene er skatte- og avgiftspolitikk, barne- og familiepolitikk, innvandringspolitikk, EU, eldreomsorg, skole- og utdanningspolitikk, miljøvern, helsepolitikk og distriktspolitikk

14 [ VALGKAMP I FLERPARTISYSTEM ] Figur 2. Andel som mener det samme partiet har best politikk på saksområdet både før valgkampen og etter valget, andelen som endrer mening og andelen som svarer vet ikke både før og etter valget. Alle velgere. Prosent Figuren viser, som forventet, at det er stor endring på alle saksområder. Ser vi på gjennomsnittet av de ni saksområdene, endret litt over halvparten mening angående hvilket parti som har best politikk. Når det gjelder skatt, mente halvparten at det samme partiet hadde best politikk både før valgkampen og etter valget, mens bare en tredjedel mente det samme partiet hadde best distriktspolitikk ved begge tidspunkt. Skatt er altså det området der flest holdt fast på det partiet de mente hadde best politikk før valgkampen. Dette er mye på grunn av den store tilliten Høyre nyter i dette spørsmålet. Hele 31 prosent av alle mente at Høyre hadde best politikk både før valgkampen og etter valget. Den andre store saken i valgkampen 2001, skole og utdanning, er imidlertid det området der flest endret mening angående hvilket parti som har best politikk. Dette er mye på grunn av at tilliten til SV økte betraktelig på dette området under valgkampen. Om denne ustabiliteten kan betegnes som stor eller liten, avhenger selvsagt til en viss grad av øyet som ser. Men når over halvparten endrer standpunkt i løpet av en valgkamp, kan vi vanskelig påstå at partienes eierskap er en avgjørende konstant i flerpartisystem. Selv om skatt og skole var de to viktigste sakene i valgkampen (Karlsen 2003:57; Narud & Waldahl 2004; Waldahl & Narud 2004), var skatt en veldig viktig sak i mediene i lang tid før valgkampen. Dette kan dels forklare at stabiliteten er størst i skattepolitikken. Saken ble aktualisert tidlig på året, og mange bestemte seg sannsynligvis derfor for hvilket parti som hadde best skattepolitikk i god tid før valgkampen. Den 621

15 [ KARLSEN ] samme logikken kan forklare at flere endrer mening når det gjelder skole. Saken ble viktigere utover i valgkampen, og mange flere velgere nevner skole som en viktig sak for stemmegivning etter valgkampen enn før (Aardal & Waldahl 2004). Mange kan derfor ha brukt valgkampen til å vurdere hvilket parti som har best skolepolitikk. En slik argumentasjon forutsetter at folk tar en avgjørelse når det gjelder hvilket parti som har best politikk. Analysen ovenfor ser bare på endring når det gjelder sakseierskap. I det følgende skal jeg studere sakseierskap og sakens viktighet i sammenheng ved hjelp av sakseierskaps- og aktualitetsmodellen. Sakseierskap og sakers aktualitet i valgkampen 2001 Til å begynne med skal jeg konsentrere meg om SV og partiets valgkampsak fra 2001 skole. Partiet fokuserte i stor grad på skole i valgkampen, og saken var helt klart den viktigste saken for SV-velgere i 2001 (Valen & Narud 2004; Aardal 2003b:18). 14 SV er godt egnet som utgangspunkt for analysen da en stor andel av partiets velgere kom til partiet i løpet av valgkampen. Med utgangspunkt i problemstillingen er hovedspørsmålet om nyankomne SV-velgere allerede før valgkampen mente at SV hadde best skolepolitikk, eller om de bestemte seg for dette under valgkampen. Tabell 1 viser hvordan SVs velgere fordeler seg mellom de fire gruppene i sakseierskaps- og aktualitetsmodellen før valgkampen og etter valget (se figur 1). Da analysen bare ser på SVs egne velgere, og mange av dem kom til partiet under valgkampen, må vi anta at andelen som mener at saken er viktig og at partiet har best politikk, øker betraktelig (gruppe 1). Ifølge teorien om sakseierskap bør andelen i denne gruppen særlig øke på bekostning av andelen som mener at SV har best skolepolitikk, men at skole ikke er viktig (gruppe 2). Dette fordi det, ifølge teorien, er den allerede eksisterende tilliten i skolepolitikken som skal aktualiseres ved at skole blir viktig for velgerne. Ovenfor argumenterer jeg for at sakseierskap varierer i flerpartisystem. Vi bør derfor forvente at velgere beveger seg til gruppe 1 fra alle de tre andre gruppene i modellen. 622

16 [ VALGKAMP I FLERPARTISYSTEM ] Tabell 1. Sakseierskaps- og aktualitetsmodellen, SV og skole. Prosent SV-velgere som tilhører de ulike gruppene i modellen før valgkampen og etter valget a a N før valgkampen: 181; N etter valget; 191. Alle endringene er statistisk signifikante. Tabellen viser som forventet at andelen som befinner seg i gruppe 1, øker betraktelig i løpet av valgkampen. Det er imidlertid ikke slik at andelen i gruppe 2 avtar på bekostning av gruppe 1. Andelen SV-velgere øker betraktelig i begge disse gruppene, noe som betyr at mange av partiets velgere bestemte seg for at SV hadde best skolepolitikk under valgkampen. Dette stemmer dårlig overens med ideen om stabile eierskap, og støtter antagelsen om at saker skifter eier under en valgkamp. Andelen som mener at skole er viktig, men at SV ikke har best skolepolitikk, synker betraktelig. Mange SV-velgere var altså før valgkampen opptatt av skole uten å peke på SV som partiet med best skolepolitikk. Sosialpsykologien hevder at det er lettere å påvirke personer som ikke har gjort seg opp en mening om en sak (se for eksempel Waldahl 1998:295). Vi skulle derfor forvente at disse velgerne ikke hadde en mening om hvilket parti som hadde best politikk før valgkampen. Men dette stemmer ikke. Dette var velgere som i stor grad mente at Ap eller Høyre hadde best skolepolitikk. Med utgangspunkt i teorien om sakseierskap skulle en forvente at mange nyankomne SV-velgere før valgkampen mente at skole ikke var viktig, men at SV hadde best skolepolitikk, og ble overbevist om at skole ble viktig i valgkampen. Ovenfor ser jeg på fordelingene i modellen før valgkampen og etter valget, og disse analysene gir inntrykk av at dette ikke har skjedd. Panelet gir oss muligheten til å studere de individuelle bevegelsene mellom de fire gruppene i modellen i løpet av valgkampen. I denne sammenhengen skal jeg studere velgere som etter valget mener at SV har best skolepolitikk og at skole er viktig (gruppe 1). Mer presist identifiserer jeg følgende fire bevegelser: 623

17 [ KARLSEN ] Stabile i gruppe 1: Dette er velgere som befinner seg i gruppe 1 både før valgkampen og etter valget. Det vil si personer som mente at skole var viktig og at SV hadde best skolepolitikk både før valgkampen og etter valget. Fra gruppe 2 til gruppe 1 sak aktualisert: Dette er velgere som beveger seg fra gruppe 2 til gruppe 1. Det vil si personer som før valgkampen mente at skole ikke var viktig, men at SV hadde best skolepolitikk. Fra gruppe 3 til gruppe 1 vunnet eierskap: Dette er velgere som beveger seg fra gruppe 3 til 1. Det vil si personer som før valgkampen mente at skole var viktig, men at SV ikke hadde best skolepolitikk. Fra gruppe 4 til gruppe 1 sak aktualisert og vunnet eierskap: Dette er velgere som beveger seg fra gruppe 4 til gruppe 1. Det vil si personer som før valgkampen mente at skole ikke var viktig og at SV ikke hadde best skolepolitikk. Tabell 2 viser andelen SV-velgere som foretok disse bevegelsene i løpet av valgkampen i Tabellen skiller også mellom de som holdt fast på SV i løpet av valgkampen (stabile), og de som bestemte seg for SV under valgkampen (nyankomne). Fokuset er først og fremst på velgere som bestemte seg for SV i løpet av valgkampen. Gikk disse til SV fordi tilliten i skolepolitikken ble aktualisert gjennom at skole ble en viktig sak for dem? Tabell 2. Dynamikk i sakseierskaps- og aktualitetsmodellen. SV og skole. Stabile, nyankomne og alle SV-velgere etter definerte bevegelser mellom gruppene i modellen. Prosent 624

18 [ VALGKAMP I FLERPARTISYSTEM ] Tabellen viser at nesten halvparten av alle som stemte på SV mente at partiet hadde best skolepolitikk og at skole var en viktig sak. 15 Det er imidlertid flere stabile enn nyankomne som mente dette. Nesten seks av ti stabile SV-velgere mente etter valget at skole var viktig og at SV hadde best skolepolitikk, mens dette gjelder for færre enn fire av ti nyankomne. Så mange som tre av ti stabile SV-velgere mente at skole var viktig og at SV hadde best skolepolitikk både før og etter valgkampen. Hva forteller så analysen om stabile eierskap? Følger vi logikken i teorien om sakseierskap, må vi anta at en stor andel nyankomne burde ha tillit til SV i skolepolitikken allerede før valgkampen, og at skole ble viktig for dem i løpet av valgkampen. De burde altså tilhøre gruppen «2 til 1 sak aktualisert». Nesten ingen nyankomne tilhører denne gruppen. Dette bekrefter inntrykket fra den første analysen. Det er ikke slik at nyankomne SV-velgere før valgkampen mente at SV hadde best skolepolitikk, og at valgkampen aktualiserte denne tilliten. Nyankomne SV-velgere bestemte seg i stor grad under valgkampen for at SV hadde best skolepolitikk. Dette støtter antagelsen om at det foregår en kamp om eierskap i norske valgkamper. Nedenfor gjentar jeg analysen for fire av de andre store partiene. 16 For alle partiene baserer jeg meg på viktigste sak for partiets velgere (jf. Aardal 2003b:8). Jeg gjengir også SV i tabellen, slik at det blir lettere for leseren å sammenligne. Tabell 3. Dynamikk i sakseierskaps- og aktualitetsmodellen. Med utgangspunkt i viktigste sak for de fem største partiene. Stabile og nyankomne velgere etter definerte bevegelser mellom gruppene i modellen. Prosent a Prosentandel av partiets egne velgere som tilhører gruppe 1 etter valget. 625

19 [ KARLSEN ] Ovenfor så vi at nyankomne SV-velgere i stor grad ble overbevist om at SV hadde best skolepolitikk i løpet av valgkampen. Det samme mønsteret gjelder også for FrP og skattepolitikken. Andelen nyankomne som mente at FrP hadde best skattepolitikk før valgkampen og bestemte seg for at skatt var viktig i løpet av valgkampen, er veldig liten. Stabile FrPvelgere mente i stor grad allerede før valgkampen at FrP hadde best skattepolitikk, mens nyankomne FrP-velgere bestemte seg for dette under valgkampen. For KrF og barne- og familiepolitikken er mønsteret motsatt. Nyankomne KrF-velgere som etter valget mente at partiet hadde best familiepolitikk, mente dette i stor grad allerede før valgkampen. Det er veldig få nyankomne som ble overbevist om at KrF hadde best politikk under valgkampen. Høyre og skattepolitikken gir oss et tredje mønster. Mange velgere som gikk til Høyre mente allerede før valgkampen at partiet hadde best skattepolitikk. Det var imidlertid en stor andel nyankomne som ble overbevist om dette under valgkampen, selv om vi ovenfor så at 30 prosent av alle velgere mente at Høyre hadde best skattepolitikk både før valgkampen og etter valget. Her finner vi altså en blanding av mønsteret vi så for SV og KrF. Arbeiderpartiet avviker fra de andre partiene på et viktig punkt. Etter valget var det bare en av ti nyankomne arbeiderpartivelgere som mente at skole var viktig og at Ap hadde best skolepolitikk. Andelen for de andre partiene varierer fra nesten halvparten av nyankomne høyrevelgere til tre av ti nyankomne KrF-velgere. Dette peker i retning av at skole ikke var en god valgkampsak for Arbeiderpartiet. Selv om Ap-velgerne mente skole var en viktig sak, klarte ikke Ap i særlig grad å overbevise sine egne velgere om at partiet hadde best skolepolitikk (se også Karlsen 2003:87 115). Mens analysen av SV og skole ga inntrykk av at partier i stor grad må vinne eierskap i valgkampen, nyanserer analysene av de andre partiene dette inntrykket. En stor andel nyankomne KrF- og høyrevelgere mente allerede før valgkampen at partiene hadde henholdsvis best barne- og familiepolitikk og best skattepolitikk. Noen partier hadde allerede tillit i valgkampsakene før valgkampen, mens andre partier vant eierskap til egne valgkampsaker i valgkampen. Resultatene fra analysene peker i retning av at i flerpartisystem er det ikke nok for de politiske partiene å 626

20 [ VALGKAMP I FLERPARTISYSTEM ] bare aktualisere sine saker, de må samtidig kjempe om eierskapet til disse sakene. Analyser av partienes strategi før valgkampen i 2001 understreker dette poenget. SV, Ap, KrF, Sp og Høyre plukket alle ut skole- og utdanningspolitikk som en valgkampsak (Valen & Narud 2004). Fem av sju store partier anså altså skole for å være en god sak for partiet. Aktualisering av skole kunne selvsagt ikke føre til velgergevinst for alle. Partiene var derfor nødt til å kjempe om velgernes tillit på disse områdene under valgkampen. Hvorfor er ikke partienes sakseierskap den avgjørende konstanten i flerpartisystem som Petrocik (1996) hevder den er i topartisystem? Dette er tema for siste del av artikkelen. Teorien om sakseierskap i flerpartisystem en nødvendig reformulering Teorien om sakseierskap slik Petrocik (1996) formulerer den, bygger på forutsetningen om stabile eierskap. Analysene i denne artikkelen viser at slike stabile eierskap i liten grad eksisterer i det norske systemet. Gjennomsnittet av ni saksområder forteller at over halvparten av velgerne endret mening angående hvilket parti de mente hadde best politikk på et saksområde. Analysene viser også at velgere som gikk til SV, FrP og Ap under valgkampen i liten grad mente at partiet hadde best politikk på partiets viktigste sak før valgkampen. SV og FrP vant i stor grad eierskap i løpet av valgkampen, mens Høyre både vant eierskap i valgkampen samtidig som mange nyankomne allerede før valgkampen mente at partiet hadde best skattepolitikk At valgresultatet bare er et resultat av hvilke saker som er aktuelle i valgkampen, er derfor en for enkel påstand. Jeg skal i det følgende argumentere for at valgkamp i flerpartisystem også er en kamp om eierskap til de aktuelle sakene. For i et flerpartisystem er det rimelig å anta at velgere har tillit til flere enn ett parti på en gitt sak. I denne sammenheng mener jeg det er fruktbart å trekke inn ideen om partisett. Ideen om partisett Begrepet partisett er lansert av svenske forskere (Oscarsson, Giljam & Granberg 1997, Holmberg & Oscarsson 2004). 17 Tanken bak begrepet er at velgere i et flerpartisystem har to eller flere partier de kan tenke seg å stemme på. Mens et flerpartisystem kan bestå 627

21 [ KARLSEN ] av åtte eller ni relativt store partier, består et partisett bare av de partiene en velger faktisk vurderer å gi sin stemme. Hvor mange partier som inngår i et slikt partisett vil variere, men vi må tenke oss sett på to til tre, kanskje fire partier. Oscarsson m.fl. (1997:8) hevder på bakgrunn av ulike empiriske tilnærminger at den gjennomsnittlige svenske velgeren har et partisett bestående av tre partier. Det teoretiske grunnlaget for begrepet finnes i sosialpsykologien og moderne modeller for opinionsdanning. Mest relevant er «social judgement»-teorien (Holmberg & Oscarsson 2004:38; Oscarsson m.fl. 1997:3). Innenfor denne teorien er holdningene til en person forestilt som en serie av randsoner: en sone for aksept, en sone av likegyldighet, og en sone for avvisning. Innenfor akseptgrensen er det mulig at ett parti kan foretrekkes framfor de andre, men alle partiene vil vurderes positivt. Det er altså partier som befinner seg innenfor akseptgrensen som inngår i partisettet. Den relative størrelsen til disse tre sonene kan variere. Ettersom engasjementet øker, øker også rommet for avvisning, mens rommet for likegyldighet blir mindre. Oscarsson m.fl. (1997:4) hevder at vi kan forvente at velgere utvikler partisett i system der det er mange partier, og velgerne har en svak og ustabil identifisering med de politiske partiene. Videre hevder de at høy volatilitet, og at en stor andel av dem som stemmer venter til få dager før valget med å bestemme seg for et parti, øker sannsynligheten for at partisett eksisterer. Den økende ustabiliteten som er registrert i det norske systemet (jf. Aardal 2003a), gjør at vi kan forvente at norske velgere har slike partisett. Teorien om sakseierskap i lys av partisett Partisett er fruktbart i denne sammenhengen når en skiller mellom korttidseffekter og langtidseffekter på stemmegivningen. Her må vi anta at partisettet er en forholdsvis stabil størrelse som reflekterer en underliggende konsistent holdningsstruktur. 18 I et flerpartisystem kan en persons holdningsstruktur være noenlunde i samsvar med flere enn ett parti, og partisettet til en gitt velger er på den måten et resultat av velgerens ideologiske grense for aksept. Når partisettet er av mer permanent art, vil selve valget mellom partiene som inngår i partisettet avgjøres av kortsiktige faktorer. Slike faktorer kan for eksempel være karaktertrekk ved politiske ledere eller, som 628

22 [ VALGKAMP I FLERPARTISYSTEM ] jeg vil fokusere på i det følgende, politiske saker. Eller mer presist, aktualisering av og kamp om eierskapet til politiske saker. Jeg foreslår og mener det er rimelig å anta at velgere ordner partiene som inngår i partisettet i en preferansestruktur knyttet til hvilke partier de har tillit til på de forskjellige saksområdene. La meg illustrere med et tenkt eksempel. Tabell 4 viser de tre viktigste sakene til en gitt velger. For hver av disse sakene mener hun at to til tre partier har bra politikk. Partiet hun mener har best politikk er plassert først i tabellen, partiet med nest best er plassert som nummer 2 osv. Tabell 4. En enkelt velgers preferanser i forhold til hvilket parti som har best politikk, på tre saker som er viktige for henne. Et tenkt eksempel Denne velgeren mener at enten Ap eller SV har best politikk på sakene som er viktige for henne. La oss for eksemplets skyld se bort fra at andre faktorer enn sakseierskap spiller inn på stemmegivningen. Hvis de tre sakene er like viktige for velgeren, vil hun logisk sett stemme på Ap. Dette fordi hun mener partiet har best politikk på to saker og har den nest beste politikken på en sak. Hvis skole er viktigere for henne enn helse- og barne- og familiepolitikk, stemmer hun muligens på SV. Spesielt da hun mener SV har den nest beste politikken på de to andre sakene. Dette vil, slik jeg ser det, avgjøres av to forhold. For det første hvor mye viktigere skole er enn de to andre sakene, og for det andre hvor mye større tillit hun har til SV enn Ap når det gjelder skolepolitikk. Avstand er altså et nøkkelord, og teorien om sakseierskap i flerpartisystem må derfor forstås i lys av to forhold hos velgeren: 629

23 [ KARLSEN ] For det første hvor mye viktigere en sak er i forhold til en annen. For det andre hvor mye større tillit en velger har til ett parti framfor et annet parti på en sak som er viktig for velgeren. Hovedpoenget med å tenke på sakseierskap i flerpartisystem på denne måten er å forstå hvordan velgeres tillit kan fordeles på flere partier. Dette gjør det mulig å forstå den store ustabiliteten i partienes eierskap til saker jeg fant i den empiriske analysen. Velgerne har tillit til et knippe av partier, og rangeringen mellom disse partiene kan påvirkes av partienes opptreden i en valgkamp. Den empiriske analysen må med andre ord ikke forstås som et argument for at partiene kan vinne tillit ut av løse luften. Mange velgere hadde antageligvis allerede før valgkampen tillit til SV i skolepolitikken, selv om de mente et annet parti hadde best politikk. SV hadde fokusert på skole over en lengre tidsperiode, og som nevnt bidro partiets skolediskusjon med Høyre i valgkampen i 1999 til å løfte begge partiene fram. I den forbindelse er det interessant at lederne i SV og Høyre påpeker nødvendigheten av å forankre det politiske budskapet over tid (Karlsen & Narud 2004). SV la antageligvis gjennom fokus på skole- og utdanningspolitikk over en lengre tidsperiode grunnlaget for å vinne eierskapet til skolepolitikken i valgkampen Partienes mulighet til å påvirke velgere i en valgkamp vil være avhengig av tidspunktet for når en sak blir aktuell. Om en sak er aktuell i lang tid før valgkampen, vil det være vanskeligere for partiene å tilkjempe seg et eierskap under valgkampen. Dette er bare fordi kampen om eierskapet i stor grad allerede har funnet sted. Dette så vi ovenfor, der flest velgere mente at det samme partiet hadde best politikk både før valgkampen og etter valget når det gjaldt skatt, mens flest velgere endret oppfatning når det gjaldt skolepolitikken. Skatt dominerte som sagt dagsordenen i månedene før valgkampen, mens skole først ble en viktig sak under valgkampen. Tidligere studier med teorien om sakseierskap som analyseredskap har vist at velgere stemmer på andre partier enn partiet de mener har best politikk på en sak som er viktig for dem. For eksempel stemte mange som mente at skole var viktig og at SV hadde best skolepolitikk på Arbeiderpartiet ved valget i 2001 (Karlsen 2003:98). Diskusjonen ovenfor gjør det mulig å forstå dette innenfor rammene av teorien om sakseierskap. Disse velgerne kan mene at Ap også har bra skolepolitikk, og 630

24 [ VALGKAMP I FLERPARTISYSTEM ] avstanden til SV er ikke nødvendigvis stor. På denne måten kan vi forstå at betydningen av andre faktorer som for eksempel sosial struktur, sterk tilhørighet med et parti eller generelle holdninger, fører til at velgere stemmer på Arbeiderpartiet selv om de mener at et annet parti har best politikk på et område som er viktig for dem. Aktualisering av saker og kamp om eierskap I denne artikkelen har jeg gjennom empiriske analyser av stortingsvalgkampen 2001 argumentert for at teorien om sakseierskap må reformuleres for bruk på flerpartisystem. En sentral forutsetning for denne teorien er at partienes eierskap til ulike saksområder er stabile over tid. I flerpartisystem møter teorien en annen kontekst, og partienes sakseierskap antas å være mer ustabilt. De empiriske analysene i denne artikkelen støtter denne antagelsen. Velgere endret i stor grad oppfatning angående hvilket parti som har best politikk på ulike saker under selve valgkampen. Flest endret mening når det gjaldt helsepolitikken. Her skiftet nesten seks av ti parti. Færrest skiftet parti når det gjaldt skatter og avgifter, men også her endret over fire av ti mening angående parti med best politikk. En viktig gruppe i denne sammenhengen er velgere som bestemmer seg for et parti under valgkampen. Ifølge teorien om sakseierskap burde nyankomne allerede før valgkampen mene at partiet de skifter til har best politikk på viktige saksområder. De empiriske analysene viser imidlertid at nyankomne velgere i stor grad endret mening når det gjaldt parti med best politikk. Velgere som gikk til SV og FrP ble i stor grad overbevist om at de to partiene hadde henholdsvis best skole- og skattepolitikk i løpet av valgkampen. Mange av Høyres nyankomne velgere ble også overbevist om at partiet hadde best skattepolitikk under valgkampen. Partienes sakseierskap kan altså ikke forstås som stabile i flerpartisystem, og valgkamp kan ikke forstås som aktualisering av stabile sakseierskap. I flerpartisystem har velgere flere partier å velge mellom, og selve valget står antageligvis mellom to tre partier. På samme måte er det rimelig å anta at velgere har tillit ikke bare til ett, men til et knippe av partier på saksområder som er viktige for dem. Dette forklarer ustabiliteten i partienes eierskap. Når en velger i utgangspunktet for eksempel liker både Arbeiderpartiets og SVs skolepolitikk, kan rangeringen av de to partiene lett endres som følge av partienes opptreden i en valgkamp. Teorien om sakseierskap må altså nyanseres eller reformuleres for å gi 631

25 [ KARLSEN ] mening i flerpartisystem. Partier opparbeider seg eierskap, i form av tillit, på ulike saksområder over tid. I en valgkampsammenheng ønsker partiene å lansere saker der de har eierskap. På den måten kan de høste den allerede opparbeidede tilliten. Den viktige nyanseringen som jeg argumenterer for i denne artikkelen, er at vi må forkaste ideen om at partienes eierskap er stabile over tid. Fordi mange velgere har tillit til flere enn ett parti på et saksområde, må partiene kjempe om eierskapet også under valgkampen. Analysene og diskusjonen i denne artikkelen forteller at det er nødvendig å studere endring både når det gjelder sakers aktualitet og partienes eierskap, og at dette bør studeres i sammenheng. Valgkamp er både en kamp å få saker på dagsordenen og en kamp om eierskapet til sakene på dagsordenen. Denne reformuleringen av teorien er nødvendig for å forstå sakseierskap, valgkamp og velgeratferd i flerpartisystem. Noter 1. Stabiliteten i valgkampen fikk antageligvis for stor oppmerksomhet av Lazarsfeld m.fl. (1944) nettopp fordi de forventet å finne så store endringer. Dette førte til at endringene studien fant ble underkommunisert. Se Asp (1986:53 57) for en diskusjon. 2. Se Borre (2001) for en oversikt. 3. Petrocik bruker kandidat og parti om hverandre. Jeg skal heretter holde meg til parti. 4. Teorien om sakseierskap er nær beslektet med begrepet priming som er utviklet innenfor medie- og kommunikasjonsforskningen (se Dearing & Rogers 1996). Petrocik (1996:825) viser også til Iyengars arbeider om priming og framing som et fundament for sitt arbeid. 5. Se for eksempel Lipset og Rokkan (1967). 6. Her mener Petrocik at han skiller seg fra Budge og Farlie (1983) som han mener legger stor vekt på egeninteresse. 7. Borre (2001:119) kaller på samme måte «teorien om sakseierskap» en kombinasjon av «performance» (opptreden som fører til tillit på saksområdet) og «saliency» (aktualitet). 8. Se Aardal m.fl. (2003) og Aardal (2003a) for dokumentasjon av valgundersøkelsen. 9. Denne operasjonaliseringen av velgernes tillit til partiene på forskjellige saksområder er kritisert for kun ensidig å gjengi velgernes partipreferanser. Kritikken tar imidlertid utgangspunkt i erfaringer med denne typen spørsmål fra topartisystem (Storbritannia), og tidligere studier viser at en slik innvending i liten grad er berettiget for flerpartisystem. Eksempler fra Norge viser at operasjonaliseringen blant annet gir Senterpartiet tillit som går langt ut over egen oppslutning i EU-spørsmålet. Det samme gjelder blant annet for Høyre i skattespørsmål, FrP i innvandringsspørsmål, SV og Venstre i miljøspørsmål og KrF i livssynsspørsmål (Narud & Valen 2001:407). 632

26 [ VALGKAMP I FLERPARTISYSTEM ] 10. I Narud og Valens (2001) empiriske analyser er velgernes tillit til partiene etter posisjon på høyre venstreskalaen et sentralt poeng. 11. Stabile eierskap er noe Petrocik tar for gitt. Han gjennomfører ingen test for å undersøke eksistensen av slike. 12. Se blant annet Narud og Waldahl (2004) og Waldahl og Narud (2004). 13. Bare personer som ble intervjuet både før valgkampen og etter valget er med i analysen. Personer som ble intervjuet inn i valgkampen er også fjernet. Valgkampen er her definert fra og med mandag 10. august til og med valgdagen 10. september. På grunn av en teknisk feil ved rotering av spørsmålene fikk hver respondent bare 10 av 11 spørsmål om best politikk. Det er tilfeldig hvilket spørsmål som falt bort. Dette gjør at total N varierer fra 1378 til prosent av SVs velgere nevnte skole som viktig sak for stemmegivning (Aardal 2003:18). 15. Signifikanstesting av tabell 2 og 3 er gjort på forskjellig måter. Andelen nyankomne som tilhører gruppene 3 1 og 4 1 er signifikant forskjellig fra null for SV, Høyre og FrP. Residualene er også studert for å se om andelen som tilhører ulike celler er større eller mindre enn forventet. For SV er andelen stabile som tilhører stabil 1 og 2 1 større enn forventet, mens andelen stabile i 4 1 er mindre enn forventet. Andelen nyankomne i stabil 1 og 2 1 er mindre enn forventet, mens andelen nyankomne i 3 1 og 4 1 er større enn forventet. 16. Venstre og Sp er utelatt på grunn av liten N. 17. Jeg oversetter her det engelske uttrykket «party set» til partisett. 18. I hvilken grad partisett er en stabil ideologisk størrelse, er et empirisk spørsmål som det kreves ytterligere studier for å svare på. Oscarsson m.fl. (1997) er tvilende til partisett som stabile ideologiske størrelser fordi velgere skifter ut partier i partisettet. Det er imidlertid en del problemer knyttet til en slik argumentasjon som blant annet har å gjøre med operasjonalisering av partisett. Jeg vil også hevde at partisett bør ses på som uttrykk for underliggende stabile holdningsmønstre, og ikke som en stabil ideologisk størrelse i seg selv. Referanser Ansolabehere, Stephen & Shanto Iyengar (1994), «Riding the Wave and Claiming Ownership over Issues. The Joint Effect of Advertising and News Coverage in Campaigns». Public Opinion Quarterly, 58: Asp, Kent (1986), Mäktiga massmedier: studier i politisk opinionsbildning. Stockholm: Akademilitteratur. Berglund, Frode (2003), «Valget 2001 skillelinjemodellens endelikt?», i Bernt Aardal, red., Velgere i villrede. Oslo: N.W. Damm & Søn. Berglund, Frode (2004), Partiidentifikasjon og politisk endring. En studie av langsiktige tilknytninger blant norske velgere Oslo: Pax forlag. Bjørklund, Tor & Jo Saglie (2000), Lokalvalget i Rekordlav og rekordhøy deltakelse. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Rapport 12. Borre, Ole (2001), Issue Voting. Århus: Aarhus University Press. Budge, Ian & Dennis J. Farlie (1983), Explaining and Predicting Elections. London: George Allen & Unwin. Campbell, Angus, Philip Converse, Warren Miller & Donald Stokes (1960), The American Voter. New York: John Wiley & Sons. 633

27 [ KARLSEN ] Dalton, Russel & Martin P. Wattenberg (2000), Parties Without Partisans: Political Change in Advanced Industrial Democracies. Oxford: Oxford University Press. Dearing, James W. & Everett M. Rogers (1996), Agenda Setting. Thousand Oaks: Sage. Holmberg, Sören & Henrik Oscarsson (2004), Väljare. Svenskt väljarbeteende under 50 år. Stockholm: Norstedts Juridik AB. Jenssen, Anders Todal & Torill Aalberg (2004), «På valgkampens slagmark: En studie av fjernsynsoverførte folkemøters opinionspåvirkning». I: Aardal, Krogstad & Narud, red., I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget. Karlsen, Rune (2003), Sakseierskap i en medievalgkamp En studie av Arbeiderpartiets og Høyres valgkamp Hovedoppgave. Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitenskap. Karlsen, Rune & Hanne Marthe Narud (2004), «Organisering av valgkamp tradisjonell eller moderne». I: Aardal, Krogstad & Narud, red., I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget. Lazarsfeld, Paul F., Bernard Berelson & Hazel Gaudet (1944), The People s Choice. How the Voter Makes UpHis Mind in a Presidential Campaign. New York: Duell, Sloan & Pearce. Lipset, Seymour M., & Stein Rokkan (1967), «Cleavage Structures, Party Systems and Voter Alignments: An Introduction.» I: Lipset & Rokkan, red., Party Systems and Voter Alignments. New York: Free Press. Listhaug, Ola (1997), «The Decline of Class Voting». I: Kåre Strøm & Lars Svåsand, red., Challenges to political parties. Ann Arbor: Michigan University Press. McQuail, Denis (1994), Mass communication theory. Third edition. London: Sage. Narud, Hanne Marthe & Henry Valen (2001), «Partikonkurranse og sakseierskap». Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, 17: Narud, Hanne Marthe & Ragnar Waldahl (2004), «Den lange valgkampen». I: Aardal, Krogstad & Narud, red., I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget. Oscarsson, Henrik, Mikael Giljam & Donald Granberg (1997), «The Concept of Party Set A Viable Approach or Just Another Way to Cut the Same Cheese?» Working paper presented at the annual meeting of the Swedish Political Science Association in Uppsala, October 5 7, Petrocik, John R. (1996), «Issue Ownership in Presidential Elections, with a 1980 Case Study». American Journal of Political Science, 40: Petrocik, John R., William L. Benoit & Glenn J. Hansen (2003), «Issue Ownership and Presidential Campaigning, ». Political Science Quarterly, 118: Rokkan, Stein & Henry Valen (1964), «Regional Contrasts in Norwegian Politics». I: E. Allardt & Y. Littunen, red., Cleavages, Ideology and Party Systems. Helsinki: Westermarck Society. Valen, Henry & Stein Rokkan (1974), «Norway: Conflict Structure and Mass Politics in a European Periphery». I: R. Rose, red., Electoral Behavior: A Comparative Handbook. New York: Free Press. Valen, Henry & Hanne Marthe Narud (2004), «Strategi og politikk. Ledernes vurdering av valgkampen». I: Aardal, Krogstad & Narud, red., I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget. Waldahl, Ragnar (1998), Mediepåvirkning. Oslo: Universitetsforlaget. Waldahl, Ragnar & Hanne Marthe Narud (2004), «Den korte valgkampen». I: Aardal, Krogstad & Narud, red., I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget. 634

28 [ VALGKAMP I FLERPARTISYSTEM ] Aardal, Bernt, red. (2003a), Velgere i villrede En studie av stortingsvalget Oslo: N.W. Damm & Søn. Aardal, Bernt (2003b), «Det første valg i et nytt årtusen», i Bernt Aardal (red): Velgere i villrede En studie av stortingsvalget Oslo: N.W. Damm & Søn Aardal, Bernt, Henry Valen, Rune Karlsen, Øyvin Kleven & Tor Morten Normann (2003), Valgundersøkelsen Dokumentasjonsrapport. Rapport 14. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. Aardal, Bernt & Ragnar Waldahl (2004), «Bestemmer mediene hva vi skal mene, eller bare hva vi skal mene noe om?». I: Aardal, Krogstad & Narud, red., I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget. 635

29 [ KARLSEN ] Varieties of Capitalism Institutions, Culture and Patterns of Stratification Dept. of Sociology and Human Geography, University of Oslo, invites to Ph.D.-course and conference in Riga, Latvia. April 28 May 1, 2005 For more information, visit the web site: 636

30 [ MULIGHETENES LAND? ] Mulighetenes land? Inntektsprofiler for innvandrere til Norge og USA Erling Barth [email protected] Bernt Bratsberg [email protected] Oddbjørn Raaum [email protected] Abstract: Land of Opportunity? Comparing Earnings Profiles of Immigrants in Norway and the United States. The authors use comparable micro data from Norway and the United States to estimate and compare earnings profiles of immigrants relative to those of natives of the two host countries. The analyses control for differences in individual characteristics, such as education, gender and age, as well as local labour market conditions. Results reveal that immigrants face steeper earnings profiles than natives. The initial wage gap between immigrants and natives is significantly reduced over time in Keywords: the new country. In general, immigrants to the United States earn more, have steeper profiles and catch up with natives at a faster rate than immigrants to Norway. The US advantage is greater for immigrants with higher education. These findings are discussed with reference to differences between the two countries in selection of immigrants, immigrant histories and labour markets. A compressed wage structure and high levels of employment protection do not assure immigrants equal opportunities in the labour market. immigrant earnings age earnings profiles Norway and the United States compared 637 universitetsforlaget tidsskrift for samfunnsforskning vol 45, nr 4, s

31 [ BARTH, BRATSBERG OG RAAUM ] Her er et tankeeksperiment: Du er borger i et land utenfor OECD-området, og vurderer å flytte til et annet land. (Som om du hadde et valg.) Bør du velge å reise til et skandinavisk land som Norge, eller til USA? Hvor vil du gjøre det best i arbeidsmarkedet? Skandinavia og USA representerer motpoler i arbeidsmarkedet for innvandrere. For det første har vi en svært sammenpresset lønnsstruktur. Landene i Skandinavia har de minste lønnsforskjellene i verden (Barth, Moene & Wallerstein 2003). Mens inntektsforskjellene har økt i mange land, særlig USA og Storbritannia, se f.eks. Katz og Autor (1999), framstår Norge som et av unntakene der små forskjeller har blitt bevart (Aaberge, Björklund, Jäntti, Pedersen, Smith & Wennemo 2000; Hægeland 2002). I USA er det store lønnsforskjeller, et svært fleksibelt arbeidsmarked og mange jobber med lav lønn. «Working poor» er et stort problem i USA, ikke i Skandinavia. Fagorganiseringen er høyere i Norge; flere arbeidstakere er dekket av kollektive avtaler som gjennomgående er fastlagt på et mer sentralisert nivå (Barth et al. 2003). Inter-generasjonell mobilitet er også høyere i Skandinavia. Studier av både søskenkorrelasjoner og foreldre barnkorrelasjoner viser at familiebakgrunnen forklarer en mindre del av inntektsvariasjonen i Norge enn i USA (Björklund, Eriksson, Jäntti, Raaum & Österbacka 2002; Bratberg, Nilsen & Vaage 2003). For det andre har vi en omfattende arbeidsmiljølovgining som også inkluderer et sterkt oppsigelsesvern i Norge. Ifølge OECD (1999) står Norge, Portugal og Japan fram med det sterkeste vernet mot oppsigelse blant alle OECD-landene. USA framstår med det svakeste vernet. I en oppsummering av alle målene på «employment protection» får USA førsteplassen med minst vern, mens Norge er ranket på 19. plass av 25 land. Med et sterkt stillingsvern og små lønnsforskjeller skulle man i utgangspunktet kanskje tro innvandrere kommer relativt godt ut i de skandinaviske land. På den annen side kan jo det fleksible arbeidsmarkedet i USA tilby en raskere inngangsport til yrkesaktivitet, noe som kan være avgjørende for kompetanseutvikling. En annen viktig forskjell er at USA er et innvandringsland i utgangs- Artikkelen bygger på prosjektet «Konjunkturavhengig likestilling av etniske minoriteter? En komparativ studie av innvandreres suksess på arbeidsmarkedet», prosjektnummer /510 samt prosjektnummer /510 ved Frischsenteret og Institutt for samfunnsforskning, finansiert av Norges forskningsråd. Takk til to anonyme konsulenter for verdifulle kommentarer. 638

32 [ MULIGHETENES LAND? ] punktet. I 1900 var 13,6 % av USAs og 2,9 % av Norges befolkning født i utlandet. Hundre år senere var tallene 11,1 % i USA og 6,5 % i Norge. Definerer vi innvandrerbefolkningen som personer med to utenlandskfødte foreldre, bestod den i 2000 av 43,2 millioner personer i USA og personer i Norge, henholdsvis 15,8 og 6,3 prosent av totalbefolkningene (U.S. Census Bureau 2002; Statistisk sentralbyrå 2004). USA har lenge vært et multikulturelt samfunn. Skandinavia har lenge vært ekstremt homogene samfunn, der innvandrere skiller seg mer ut fra dem som er født her. I denne artikkelen sammenlikner vi inntektsprofiler over livsløpet for innfødte og innvandrere til Norge og USA. Ut over det mer journalistiske poenget det er å finne ut av hvor en innvandrer ville tjene mest, mener vi at en slik sammenlikning kan gi økt forståelse for arbeidsmarkedets virkemåte og fordelingskonsekvenser av relativt ulike samfunnsformer. Metoden er som følger: Ved hjelp av individdata fra flere tidspunkter (syntetisk panel) 1 fra begge land, estimerer vi inntektsprofiler over karriereløpet for både innfødte og innvandrere. Det viser seg at både inntektsnivå, inntektsvekst og relative inntekter mellom innfødte og innvandrere er forskjellig mellom Norge og USA. Generelt kan forskjellene vi observerer mellom de to arbeidsmarkedene oppstå fra to kilder. Den første kilden er forskjeller mellom arbeidsmarkedene i de to landene, den andre mulige kilden til forskjeller er at egenskapene til innvandrerne til USA kan skille seg fra egenskapene til innvandrerne til Norge på viktige områder. Vi er i hovedsak interessert i å identifisere forskjeller som knytter seg til arbeidsmarkedets funksjonsmåte i de to samfunnene. Vårt hovedpoeng er å presentere sammenlikninger som er mest mulig renset for observerbare forskjeller mellom innvandrergruppene til de to landene, med vekt på både faktiske og kontrafaktiske analyser. 2 I de kontrafaktiske analysene tar vi blant annet for oss innvandrerne til Norge og predikerer deres inntektsutvikling dersom de hadde reist til USA isteden. Mens inntektsutviklingen for innvandrere er grundig analysert i USA, se for eksempel oppsummeringen til Borjas (1999), er det færre studier som tar for seg dette temaet i Norge. 3 Rogstad og Raaum (1998); Hayfron (1998); Longva og Raaum (2003) og Barth, Bratsberg og Raaum (2004) har dokumentert inntektsforskjeller mellom innfødte og innvandrere. Samtidig viser studiene at det foregår en inntektsopphenting i forhold til sam- 639

33 [ BARTH, BRATSBERG OG RAAUM ] menliknbare grupper av innfødte over tid i det nye hjemlandet. I denne artikkelen legger vi vekt på å sammenlikne både nivåforskjellene og opphentingstakten i forhold til innfødte mellom de to vertslandene. Data og metode Vi benytter sammenliknbare datakilder fra begge landene. Fra Norge bruker vi folketellings- og registerdata fra 1980, 1990 og Analyseutvalgene består av samtlige utenlandskfødte individer i Norge med utenlandske foreldre samt et 8,3 prosent statistisk utvalg av norskfødte individer. Fra USA bruker vi data fra folketellingene i 1970, 1980 og Analysene er avgrenset til personer i alderen år og med arbeidsinntekt på mer enn (1990-)kroner i Norge og 1000 (1990-)dollar i USA. Til sammen består analyseutvalgene av observasjoner av innvandrere og 1,030 millioner observasjoner av innfødte i Norge, og innvandrerobservasjoner og observasjoner av innfødte i USA. Vi estimerer en inntektsrelasjon for hvert land ved hjelp av multivariat regresjonsanalyse. Analysene gjennomføres separat for hvert kjønn. Avhengig variabel er logaritmen til årsinntekten. Årsinntekt er forsøkt definert på samme måte i begge land, det vil si som årlig arbeidsinntekt. Det norske målet er pensjonsgivende inntekt. Dette måler lønnsinntekt og annen arbeidsinntekt, men inneholder også dagpenger under ledighet. Som forklaringsvariabler har vi bosted, observasjonsår, utdanningsnivå, alder, lokal arbeidsledighet og sivilstatus for alle. For innvandrere har vi i tillegg antall år siden innvandring og en indikatorvariabel for innvandringstidspunkt (innvandringskohort). 5 Effekten av utdanning, alder, lokal arbeidsledighet og sivilstatus tillates å være forskjellig for innvandrere og innfødte. 6 Deretter predikerer vi inntektsnivået for personer med spesifikke kjennetegn, og beregner inntektsprofiler over livsløpet, som så sammenliknes mellom grupper. Inntektsprofilene er beregnet slik at vi tenker oss en innvandrer som ankom landet som 25-åring, og sammenlikner dennes inntektsprofil fra 25 til 55 år med inntektsprofilen til en innfødt med like kjennetegn. Det er viktig å merke seg at vi sammenlikner inntektsnivået for lønnstakere med en årsinntekt over et visst beløp (se ovenfor). Av denne grunn er forskjeller mellom landene i sannsynlighet for å være helt arbeidsledig hele året renset bort fra de estimerte inntektsprofilene. 640

34 [ MULIGHETENES LAND? ] Vi lager to typer av sammenlikninger. For det første sammenlikner vi inntektsprofiler for innvandrere til Norge og USA med inntektsprofiler for tilsvarende innfødte. Det betyr at vi beregner en inntektsprofil for en «typisk» innvandrer med gjennomsnittlig utdanningsnivå, sivilstand osv. Deretter beregner vi inntektsprofilen til en innfødt med samme utdanningsnivå, sivilstand osv. som den «typiske» innvandreren. På denne måten kontrollerer vi for forskjeller i utdanningsnivå og sivilstand mellom innvandrerne og innfødte, og får fram forskjeller i inntektsprofiler renset for sammensetningseffekter. Den andre sammenlikningen foregår på følgende måte: Vi predikerer inntektsnivået til våre norske innvandrere ved hjelp av den inntektsrelasjonen vi har estimert på amerikanske data. Det betyr at vi plasserer innvandrerne til Norge inn i den amerikanske lønnsstrukturen og vice versa. Dette kaller vi en kontrafaktisk sammenlikning. Hensikten med denne metoden er å besvare spørsmålet: hvordan ville det gått med innvandrerne til Norge, hvis de hadde reist til USA isteden? Og vice versa, hvordan ville innvandrerne til USA gjort det i Norge? Som vi kommer tilbake til, utnytter vi dataene så langt vi kan for å gjøre gruppen av innvandrere mest mulig sammenliknbare, slik at denne metoden skal få fram forskjeller mellom de to vertslandene snarere enn være et resultat av ulikheter mellom innvandrergruppene til de to landene. Likevel må vi minne om at denne kontrafaktiske analysen heller ikke er helt uproblematisk. Det er for eksempel mulig at de som reiste til Norge, gjorde det fordi de hadde egenskaper ut over dem vi kan kontrollere for, f.eks. bekjentskaper i Norge eller kunnskap i norsk, som gjorde suksess i Norge spesielt sannsynlig. I så fall vil det være galt å predikere inntektsprofilene for innvandrerne til USA etter samme inntektsrelasjon, fordi de ikke har samme uobserverte egenskaper. Likevel mener vi en slik kontrafaktisk analyse er av stor interesse, så lenge man har forbeholdet om mulig uobservert heterogenitet med blant mulige tolkninger av resultatene. Inntektsforskjeller og inntektsopphenting La oss først ta en kikk på inntektsprofiler for gjennomsnittsinnvandrere og tilsvarende innfødte i Norge og USA. I figur 1 viser vi årsinntekt over karriereløpet fra man er 25 til man er 55 år gammel, målt i kroner for Norge (venstre panel) og dollar for USA (høyre 641

35 [ BARTH, BRATSBERG OG RAAUM ] panel). For å gjøre figurene sammenliknbare, har vi laget skalaen slik at en dollar tilsvarer 8 kroner i figurene. 7 De to øverste panelene er for menn, og de to nederste for kvinner. Heltrukken linje viser karriereløpet til en gjennomsnittsinnvandrer. Vi har beregnet inntekten til en gjennomsnittsinnvandrer ved å legge inn gjennomsnittet for alle innvandrere når det gjelder landbakgrunn, innvandringskohort, utdanningslengde, region, lokal ledighet og sivilstatus i modellen som beregner inntekten for hvert år fra alder 25 til 55 år. Som sammenlikning har vi tegnet inn en tilsvarende inntektsprofil for en referanseinnfødt med samme egenskaper (utdanningslengde, region, sivilstatus, lokal ledighet og alder) som gjennomsnittsinnvandreren. Figur 1. Inntektsprofiler for innvandrere i Norge og USA 642

36 [ MULIGHETENES LAND? ] For eksempel ser vi at en mannlig innvandrer til Norge tjener kroner etter cirka 15 år i Norge (40 år gammel), mens referansemannen blant de innfødte passerer dette beløpet før han er 30 og tjener i overkant av kroner når han er 40. Inntektsgapet, som begynner på 40 prosent av inntektsnivået til nordmannen ved alder 25 år, er på rundt 20 prosent når han er blitt 40 år gammel. Etter 30 år i landet er det gjennomsnittlige inntektsgapet mellom innvandrere og innfødte krympet til rundt 15 prosent. Vi ser at innvandrermenn tjener mer i USA enn i Norge. De har raskere inntektsvekst og en høyere opphentingstakt. Inntektsgapet er i utgangspunktet på litt over 30 prosent, og som 40-åring er inntektsgapet under 10 prosent av inntektsnivået til innfødte amerikanere. Både inntektsnivået og opphentingstakten er altså høyere i USA enn i Norge. Vi legger merke til at innvandrerkvinnene gjør det relativt bedre enn - menn, når vi sammenlikner med innfødte med tilsvarende egenskaper av samme kjønn. Dette gjelder både i USA og Norge. (Legg for øvrig merke til at skalaen er forskjellig i figurene for kvinner og menn; videre er kurven for innfødte kvinner beregnet for en person med samme egenskaper som den gjennomsnittlige innvandrerkvinnen, mens kurven for menn er beregnet for en person som er sammenliknbar med den gjennomsnittlige innvandrermannen.) Ellers er mønsteret noe forskjellig mellom de to landene; det ser ikke ut til å være store forskjeller i inntektsprofilene for kvinner som innvandrer til Norge eller USA. Innvandrerne til USA har riktig nok svært mye raskere opphentingstakt i forhold til innfødte kvinner, enn innvandrerne til Norge. Men grunnen til dette er at de norske referansekvinnene tjener så mye bedre enn referansekvinnene i USA. Selv om vi har kontrollert for ulik sammensetning når det gjelder utdanning, sivilstatus og alder mellom innvandrere og innfødte i hvert av de to vertslandene, er det godt mulig at forskjellene skyldes andre egenskaper ved innvandrerne til de to land. I figuren ovenfor er inntektsprofilene beregnet i gjennomsnitt for alle utdanningsgrupper, men som vi viser i neste avsnitt er inntektsprofilene svært ulike mellom ulike utdanningsgrupper. 643

37 Figur 2. Inntektsprofiler etter utdanning [ BARTH, BRATSBERG OG RAAUM ] 644

38 [ MULIGHETENES LAND? ] Inntektsprofiler etter utdanning for innfødte og innvandrere i Norge og USA Som kjent er lønnsforskjellene større i USA enn i Norge. Figur 2 gir en illustrasjon av inntektsstrukturen i Norge og USA, basert på beregninger på datasett fra begge land. I den første figuren (panel A, øverst til venstre) viser vi inntektsprofiler for norske menn med ulikt utdanningsnivå, målt ved årsinntekt i kroner. I figuren til høyre (panel B) viser vi tilsvarende profiler for amerikanske menn i dollar. 8 Figuren illustrerer fire forhold: For det første har vi høyere inntekt med høyere utdanningsnivå i begge land. Det er også klart sterkest inntektsutvikling over tid for personer med høyere utdanning i begge land. For det tredje er inntektsspredningen større i USA enn i Norge, både mellom og innen utdanningsgruppene. For det fjerde ligger inntektsnivået for de laveste gruppene relativt høyt i Norge, mens gruppene med høyere utdanning tjener klart mest i USA 9 (merk imidlertid at gruppen med det aller laveste utdanningsnivået er tatt ut i den norske figuren på grunn av få antall observasjoner med 0 6 års utdanning). Panel C og D viser tilsvarende inntektskurver beregnet for innvandrerne til henholdsvis Norge og USA. Vi gjør de samme observasjonene når det gjelder innvandrermenn: Personer med høyere utdanning har høyere veksttakt i begge land, og tjener mer i USA enn i Norge. For personer med lavere kvalifikasjoner er det ikke store inntektsforskjeller mellom innvandrerne til Norge og USA. Ser vi nærmere på figurene, finner vi at stigningstakten i inntekter over livsløpet er høyere i USA, noe som gjør at nesten alle gruppene etter hvert kommer bedre ut i USA enn de tilsvarende gruppene i Norge. Forskjellen mellom Norge og USA er større for innvandrere enn for innfødte, noe som tyder på at også inntektsopphentingen er sterkere for innvandrere til USA enn til Norge. For kvinner er bildet nokså annerledes. Forskjellen mellom de to landene er særlig stor for innfødte kvinner. Vi ser at kvinnene tjener mer i Norge enn i USA (se panel E og F). Særlig gjelder dette norske kvinner med høyere utdanning. Vi tror en del av denne forskjellen skyldes at norske kvinner med den høyeste utdanning jobber mer enn sine medsøstre i USA. For innvandrere er bildet mer likt mellom de to landene (panel G og H). Innvandrerkvinner med høy utdanning gjør det bedre i USA, mens det er omvendt for innvandrerkvinner med liten utdanning. (Vi minner 645

39 [ BARTH, BRATSBERG OG RAAUM ] her om at vi kun sammenlikner inntektsnivået mellom personer som er i jobb.) Opphentingstakten er igjen større i USA, nettopp fordi de innfødte kvinnene har en relativt lav og flat inntektsprofil sammenliknet med profilene til de norskfødte kvinnene. Nå kan jo sammensetningen av innvandrere være svært forskjellig mellom de to landene. Blant annet vil de inntektsforskjellene vi har dokumentert her, gi ulike insentiver til å velge ett av landene for ulike kvalifikasjonsgrupper. For høyt kvalifisert mannlig arbeidskraft ser arbeidsmarkedet i USA mer attraktivt ut enn i Norge, i hvert fall når det gjelder inntektsnivå og -utvikling. For kvinner med lav utdanning ser Norge mer attraktivt ut enn USA. Når vi sammenlikner inntektsprofilene mellom landene, må vi kontrollere for forskjeller i sammensetningen av innvandrere mellom de to vertslandene. Dette gjør vi i neste avsnitt. Faktiske og kontrafaktiske inntektsprofiler I dette avsnittet beregner vi inntektsnivå og -utvikling for innvandrere til Norge, dersom de hadde reist til USA; og vice versa. 10 Vi splitter opp innvandrerbefolkningen i gruppen som kommer fra OECD-land, og innvandrere fra ikke-oecd-land (se figur 3 og 4). Den stiplede linjen i figurene viser inntektsnivået til et utvalg av den innfødte befolkningen med nøyaktig samme kjennetegn (alder, utdanningslengde, sivilstatus, kjønn, bosted osv.) som innvandrerbefolkningen i samme panel. Den heltrukne linjen viser inntektsnivået til en gjennomsnittlig innvandrer. Panelene til venstre viser faktiske inntektsprofiler for innfødte og innvandrere i de to landene, som i figur 1. For eksempel ser vi i figur 3, panel A, at innvandrermenn fra OECD-området begynner noe under innfødte i Norge ved innvandringstidspunktet, men siden de har en noe raskere inntektsvekst, ender de opp med et svært lite inntektsgap etter 30 år i Norge. Figurene i den høyre kolonnen viser kontrafaktiske inntektsprofiler. I den øverste figuren, panel B, plasserer vi innvandrermenn til Norge inn i en amerikansk inntektsstruktur. Fordi innvandrerne til Norge har andre egenskaper som for eksempel utdanningsnivå enn innvandrerne til USA, må vi også justere inntektsprofilen for referansegruppen (den stiplede linjen i panel B) for å gjøre den sammenliknbar med inntektsprofilen for referansegruppen i panel A. Vi ser at en person med samme egenskaper som en typisk OECD-innvandrer til Norge, ville tjene noe mer hvis han var innfødt i USA enn innfødt i Norge. Inntektsprofilen for den 646

40 [ MULIGHETENES LAND? ] Figur 3. Inntektsprofiler for innvandrere fra OECD-området 647

41 [ BARTH, BRATSBERG OG RAAUM ] innfødte amerikaneren passerer den for den innfødte nordmannen etter noen år. Dette bildet er enda sterkere for innvandrermenn til Norge; de ville hatt høyere inntekt og bedre inntektsvekst dersom de hadde samme inntektsstruktur som finnes for innvandrere til USA. De ville også gjort det relativt bedre i forhold til referansepersonen. I panel C og D tar vi for oss innvandrermenn til USA. Dersom vi først sammenlikner med det vi har for Norge (rett over), finner vi at amerikanske innvandrere tjener mer, har raskere inntektsvekst og større opphentingstakt enn innvandrere til Norge. Dette bildet gjelder fortsatt hvis vi nå sammenlikner oss mot figuren i panel D, der vi viser inntektsprofiler for OECD-innvandrermenn til USA, dersom de hadde blitt avlønnet etter norsk inntektsstruktur. Vi ser at inntektsprofilene er mer gunstige i USA enn om disse hadde bosatt seg i Norge. Men forskjellen er litt mindre enn den vi fant da vi sammenliknet gruppene uten å lage kontrafaktiske inntektsprofiler. Noe av forskjellen mellom Norge og USA skyldes altså at Norge har en noe mer «ugunstig» sammensetning av innvandrere med hensyn til kvalifikasjoner. De nederste panelene i figur 3 viser tilsvarende figurer for kvinner fra OECD-området. Her ser vi tydelig at innfødte kvinner gjør det bedre i Norge enn USA. Det er små forskjeller i inntektsprofiler når det gjelder innvandrere til de to landene. I figur 4 viser vi inntektsprofiler for innvandrere fra utenfor OECDområdet. Vi ser for det første at forskjellen mellom innvandrere og innfødte er mye større, og videre at opphentingen er svakere, enn det vi fant for OECD-innvandrere. Sammenlikner vi faktiske profiler i Norge og USA (panel A og C), finner vi at innvandrere fra ikke-oecd-land til Norge har lavere inntekter, lavere inntektsvekst og svakere opphenting her enn i Amerika. Dette bildet holder seg også når vi ser på de kontrafaktiske inntektsprofilene; innvandrere til Norge ville tjent på å reise til USA, og tilsvarende ville innvandrere til USA tapt på å reise til Norge. I panel E H i figur 4 vises tilsvarende profiler for kvinner. Vi finner stort sett det samme mønsteret for kvinner, 11 selv om forskjellen mellom faktiske og kontrafaktiske profiler er noe mindre for kvinner enn for menn. Men innvandrere til Norge og USA skiller seg ikke bare etter utdanningsnivå og erfaring. Det er også store forskjeller i landbakgrunn i innvandrergruppene til de to landene. I neste avsnitt gjennomfører vi derfor samme typen eksperiment basert på separate beregninger for landgrupper som er viktige i Norge. 648

42 [ MULIGHETENES LAND? ] Figur 4. Inntektsprofiler for innvandrere fra utenfor OECD-området 649

43 [ BARTH, BRATSBERG OG RAAUM ] Landbakgrunn og relative inntektsprofiler Nå er det mange utvandringsland, f.eks. Korea og Mexico for USA og Sri Lanka for Norge, som har ulik tyngde blant innvandrerne i de to vertslandene. La oss derfor foreta en ytterligere innsnevring av landbakgrunn, for å gjøre en så god sammenlikning som mulig. For begge landene, USA og Norge, representerer India, Iran, Pakistan og Tyrkia relativt store utvandringsland. Disse utgjør faktisk fire av de fem største utvandringslandene fra Midtøsten og Nord-Afrika, for begge vertslandene (Egypt er det femte landet for USA, mens Sri Lanka er det femte landet for Norge). Vi har derfor laget en egen analyse av inntektsprofilene for innvandrere fra disse landene. Figur 5 viser faktiske og kontrafaktiske inntektsprofiler for menn og kvinner. Bildet er slående. Når vi gjør innvandrerne likere med hensyn på landbakgrunn, blir forskjellene mellom de to vertslandene større. Vi merker oss umiddelbart at innvandrere fra disse landene gjør det relativt dårlig i Norge. I USA derimot, har de en rask inntektsopphenting, og de tar igjen de innfødte etter år i sitt nye hjemland. En betydelig del av denne store forskjellen skyldes at USA får innvandrere med høyere kvalifikasjoner og derfor en bedre inntektsutvikling. Fra tabell 1 vet vi at hele 85 prosent av innvandrerne til USA fra disse landene har utdanning på universitets- eller høyskolenivå. Men også når vi kontrollerer for dette, og plasserer våre innvandrere i den amerikanske inntektsstrukturen, panel B, ser vi at også de ville tjent mer, hatt raskere inntektsvekst og nådd opp til nivået for den jevne amerikaner (med samme kjennetegn) etter år i USA. Tilsvarende ser vi at dersom vi tar inn innvandrerne til USA i Norge istedenfor, panel D, vil de gjøre det langt svakere enn det de gjør i USA. For kvinner er mønsteret det samme. Innvandrerne til Norge ville gjort det bedre i USA, og innvandrerne til USA ville tapt på å reise til Norge. For å få frem betydningen av landbakgrunn har vi valgt ut et annet knippe av land. Denne gruppen består av Kina, Filippinene og Vietnam. Dette er også betydelige innvandringsland til både Norge og USA. Figur 6 viser tilsvarende inntektsprofiler for disse landene. Igjen ser vi at «våre» innvandrere ville gjort det bedre i USA enn i Norge, når vi sammenlikner figur A og B, selv om inntektsopphentingen i forhold til amerikanskfødte i dette tilfellet er betydelig svakere enn for de gruppene vi så på i figur 5. Likevel finner vi at opphentingen er sterkere i USA enn Norge. Kvinner fra det fjerne Østen gjør det relativt bedre enn menn, sammenliknet med innfødte av eget kjønn, i begge vertslandene. 650

44 [ MULIGHETENES LAND? ] Figur 5. Inntektsprofiler for innvandrere fra India, Iran, Pakistan og Tyrkia 651

45 [ BARTH, BRATSBERG OG RAAUM ] Oppsummering Vi har funnet betydelige forskjeller i inntektsnivå, inntektsvekst og relativ inntektsopphenting for innvandrere til Norge og USA. En del av forskjellene kan forklares ved sammensetningen av de observerte egenskapene til innvandrergruppene, særlig etter utdanning og landbakgrunn. Men selv når vi kontrollerer for disse forskjellene, og sammenlikner svært like grupper, er det fortsatt betydelige forskjeller mellom de to arbeidsmarkedene. Det er mer å tjene i USA, og den relative posisjonen i forhold til de som er født i landet er bedre enn i Norge. Inntektsopphentingen er også bedre. Det er verdt å merke seg at sammenlikningen gjelder årlig arbeidsinntekt for personer med arbeidsinntekt over en minste grense. Det betyr for det første at vi har renset bort mulige forskjeller i sannsynligheten for å være helt ledig hele året. For det andre innebærer dette målet at vi sammenlikner et produkt av lønnsnivå og arbeidstid over året, uten av vi gjør noe forsøk på å skille ut bidraget fra de to separat. Vi kan derfor ikke si noe sikkert om hvorvidt innvandrerne til USA kommer bedre ut fordi de får anledning eller velger å jobbe mer, eller om lønnsnivået (og -veksten) er bedre. Uansett ser det altså ikke ut til at en sammenpresset lønnsstruktur og omfattende reguleringer i arbeidslivet fører til noen merkbar beskyttelse av innvandrere som gruppe. Tvert imot kan disse forholdene være et hinder for inntektsopphenting. Antakelig er den viktigste faktoren tilgangen til arbeidslivet, som nettopp gir muligheter for å lære seg landsspesifikke og yrkesmessige kunnskaper. En sammenpresset lønnsstruktur og omfattende reguleringer er kanskje mer til fordel for de som er «innenfor» enn for de som er «utenfor»? Men vi skal være forsiktige med å konkludere for sikkert på bakgrunn av denne studien alene. For det første har vi bare to observasjoner av vertsland, og en lang rekke andre faktorer vil være viktige for å forstå inntektsutviklingen for innvandrere. USA er i større grad et innvandrerland, i utgangspunktet mer multikulturelt og nok mindre diskriminerende enn det norske samfunnet, som er ekstremt homogent. Det er også store etniske «enklaver» i USA som man kommer inn i som nykommer, og som gir muligheter for en myk start. Det er også mulig at det er enklere å tilpasse seg arbeidslivet i et engelskspråklig land enn et norsktalende; engelsk er tross alt et verdensspråk som svært mange behersker allerede når de ankommer USA. 652

46 [ MULIGHETENES LAND? ] Sannsynligvis er det en viss seleksjon av innvandrere til de to landene. Det vil si at innvandrerne til USA kan skille seg systematisk fra innvandrerne til Norge, også innenfor grupper med samme utdanningsnivå, kjønn, alder og innvandringskohort. Seleksjonen kan komme av mekanismer på tilbudssiden eller etterspørselssiden. Som Røed (2002) peker på, kan Roy-modellen (Roy 1951) nettopp brukes til å analysere seleksjonsmekanismer på tilbudssiden. Hovedpoenget er at en sammenpresset lønnsstruktur i Norge fører til at innvandrere med høye kvalifikasjoner vil ønske seg til USA framfor til Norge. Vi har sett hvordan innvandrerne til USA skiller seg ut når det gjelder formell utdanning, og sannsynligvis har vi samme mønster også når det gjelder uobserverte kjennetegn. Folk som vet at de har gode muligheter for å komme høyt opp i inntektsfordelingen, velger det landet med størst lønnsspredning. På etterspørselssiden er det vel innvandringspolitikken som legger de sterkeste premissene for mulig seleksjon. For det første har USA i lengre tid hatt større ordinær arbeidsinnvandring enn Norge, hvor asylsøkere utgjør en større andel av innvandrere fra land utenfor OECD-området. Imidlertid kan dette poenget kanskje være litt overdrevet, for når vi ser på den faktiske innvandringen, finner vi at nettopp familiegjenforening er det klart dominerende innvandringsgrunnlaget i både Norge og USA. Likevel tror vi ulik innvandringspolitikk har virkninger på fordelingen av uobserverte kvalifikasjoner i de to landene. Selv om det er forskjell mellom landene, er det interessant å merke seg den betydelige inntektsopphentingen som foregår gjennom hele livsløpet for innvandrere til begge land. Innvandrerne har en raskere inntektsvekst enn de innfødte gjennom hele karrieren. Analysene våre her gir sterke indikasjoner på at tilpasningsproblemene for innvandrere i betydelig grad er et forbigående fenomen som overkommes ved tid og arbeid i det nye landet, også i Norge. Men analysene tyder også på at vi, som liker å tenke på oss selv som et likhetsorientert samfunn, har langt igjen før vi kan si at vi gir våre nye landsmenn likebehandling. 653

47 [ BARTH, BRATSBERG OG RAAUM ] Figur 6. Inntektsprofiler for innvandrere fra Kina, Filippinene og Vietnam 654

48 [ MULIGHETENES LAND? ] Tabell 1. Gjennomsnitt etter kjønn og landbakgrunn Innvandrere fra Født i Norge/ USA alle land OECDområdet India, Iran, Pakistan, Tyrkia utenfor OECDområdet Filippinene, Kina, Vietnam A. Menn i Norge Inntekt (1000 NOK) 280,2 252,2 308,9 201,5 198,3 193,1 Alder 42,0 40,3 43,3 37,6 37,0 37,5 Botid 13,4 15,8 11,3 12,5 11,1 Andel med kun grunnskole (%) 19,5 17,1 17,3 16,9 19,8 18,6 Andel med utdanning ut over videregående 25,0 34,2 38,7 30,1 28,8 24,2 Observasjoner B. Menn i USA Inntekt (1000 USD) 41,4 37,3 49,2 33,4 50,2 34,7 Alder 41,2 40,6 44,1 39,4 38,5 40,8 Botid 16,0 22,3 14,0 11,1 12,6 Andel med kun grunnskole (%) 14,0 29,0 21,3 31,4 3,4 14,0 Andel med utdanning ut over videregående 42,7 43,2 45,8 42,4 84,6 62,2 Observasjoner C. Kvinner i Norge Inntekt (1000 NOK) 175,8 179,3 195,7 155,4 145,7 156,3 Alder 41,7 41,1 43,6 37,6 35,8 37,4 Botid 15,3 18,5 10,7 11,1 9,9 Andel med kun grunnskole (%) 19,0 15,7 13,4 19,3 23,4 21,4 Andel med utdanning ut over videregående 25,9 42,9 47,0 36,2 34,3 38,8 Observasjoner D. Kvinner i USA Inntekt (1000 USD) 21,1 21,0 21,8 20,7 27,3 25,1 Alder 41,1 41,1 44,4 39,8 37,7 39,8 Botid 17,1 23,4 14,5 11,0 11,8 Andel med kun grunnskole (%) 9,5 24,6 17,0 27,7 5,6 15,5 Andel med utdanning ut over videregående 41,9 40,7 39,8 41,1 74,1 62,9 Observasjoner

49 [ BARTH, BRATSBERG OG RAAUM ] Noter 1. Se Borjas (1999) og Barth et al. (2004) for detaljerte diskusjoner av muligheter og begrensninger ved bruk av syntetisk panel. 2. Som vi kommer tilbake til nedenfor, er det selvsagt fortsatt muligheter for forskjeller i uobserverte kjennetegn mellom innvandrergruppene til de to vertslandene. Uobserverte forskjeller får vi ikke kontrollert for i denne analysen. 3. For studier av inntektsutviklingen for innvandrere i Danmark og Sverige, se hhv. Husted, Skyt Nielsen, Rosholm og Smith (2001) og Edin, LaLonde og Åslund (2000). 4. De såkalte «PUMS-utvalgene» (Public Use Microdata Samples), 2 % av befolkningen i 1970 og 5 % i 1980 og For å gjøre datamengden mer håndterlig har vi redusert utvalgene av amerikanskfødte slik at de utgjør en promille av befolkningen. 5. Utdanningsnivå er representert ved seks kategoriske variable. Modellen inneholder også annen-, tredje- og fjerdegradsledd for alder, annen- og tredjegradsledd for år siden innvandring. Effektene av alder og år siden innvandring varierer mellom utdanningsgruppene, via interaksjonsledd. Fullstendige regresjonsresultater er tilgjengelige fra forfatterne. 6. Vi identifiserer virkningen av år siden innvandring samt alder for innvandringsgruppen i det syntetiske panelet ved hjelp av en forutsetning om identisk periodeeffekt (Borjas 1999). Vi lar imidlertid ledighetsnivået slå ut forskjellig for innvandrere og innfødte, se Barth et al. (2004) for en nærmere diskusjon og presisering. Datamaterialet fra USA omfatter en periode med betydelig økning i inntektsulikheter og endringer i lønnsstrukturen (se f.eks. Katz & Murphy 1992), mens norsk lønnsstruktur har vært stabil (se f.eks. Hægeland 2002). I litteraturen har det vært debatt om hvorvidt slike endringer medfører skjevheter i estimater fra den syntetiske panel-metoden (LaLonde & Topel 1992; Borjas 1995). Spesifikt påpeker kritikerne at metoden kan overdrive en negativ trend i kohorteffekter og underestimere innvandrernes inntektsvekst med botid. Siden vi konkluderer med at inntektsopphentingen for innvandrere generelt er større i USA enn i Norge, vil slike skjevheter virke i motsatt retning av våre funn. Videre, for enkelhets skyld antar spesifikasjonen av regresjonsmodellene at avkastningen av utdanning har vært konstant over tid. Vi har imidlertid også estimert en utvidet funksjonsform som også åpner for en trend i inntektsforskjeller etter utdanning, uten at dette gjorde noen interessant forskjell på inntektsprofilene En grunn til dette er nok at endringene i lønnsstrukturen har spilt tilsvarende rolle for innvandrere som for innfødte. 7. Denne nivåsammenlikningen er selvsagt svært følsom for valg av omregningsfaktor. Ved en dollarkurs på 7 vil de fleste norske kurvene i figur 1 ligge høyere enn de amerikanske, mens det omvendte er tilfellet ved en dollarkurs på 9. Gjennomsnittet i perioden var omkring 8 kroner. 8. Disse profilene er estimert separat for seks utdanningskategorier tilsvarende utdanningslengder på 0 6, 7 9, 10 11, 12, og 16 eller flere år. 9. Sammenlikninger av nivå mellom landene er selvsagt følsomt overfor endringer i valutakursene. En dollarkurs på under 6,55 kroner per dollar må til for å endre konklusjonen om at personer med høy utdanning tjener mer i USA. 10. Vi understreker at dette er ment som et tankeeksperiment for å illustrere forskjellene mellom arbeidsmarkedene i de to landene. Det er ikke ment som noe presist anslag på det faktiske inntektsnivået innvandrere ville fått hvis de reiste til USA istedenfor til Norge. Som vi tar opp i artikkelen, kan det være uobserverte forskjeller mellom innvandrere til de to landene som ikke fanges opp av analysen. 656

50 [ MULIGHETENES LAND? ] 11. Med det unntaket at opphentingstakten for kvinner i Norge er svakere etter hvert, ikke fordi innvandrerkvinnene har svak inntektsvekst over tid sammenliknet med menn, snarere tvert imot, men fordi norske kvinner opplever sterkere vekst i realinntekten etter fylte 35 år. Referanser Barth, E., K. Moene & M. Wallerstein (2003), Likhet under press. Utfordringer for den skandinaviske fordelingsmodellen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. Barth, E., B. Bratsberg & O. Raaum (2004), «Identifying Earnings Assimilation of Immigrants under Changing Macroeconomic Conditions». Scandinavian Journal of Economics, Vol. 106, No. 1:1 22. Björklund, A., T. Eriksson, M. Jäntti, O. Raaum & E. Österbacka (2002), «Brother correlations in earnings in Denmark, Finland, Norway and Sweden compared to the United States». Journal of Population Economics, 15: Borjas, G.J., (1995), «Assimilation and Changes in Cohort Quality Revisited: What Happened to Immigrant Earnings in the 1980s?». Journal of Labor Economics, 13(2): Borjas, G.J. (1999), «The Economic Analysis of Immigration». I: O.C. Ashenfelter & D. Card (eds), Handbook of Labour Economics, Vol. 3: Amsterdam: Elsevier. Bratberg, E., Ø.A. Nilsen & K. Vaage (2003), Assessing Changes in Inter-Generational Earnings Mobility, Working Paper No. 2602, Institutt for økonomi, Universitetet i Bergen. Edin, P.A., R.J. LaLonde & O. Åslund (2000), «Emigration of immigrants and measures of immigrant assimilation: Evidence from Sweden». Swedish Economic Policy Review, 7: Hayfron, J.E. (1998), «The Performance of Immigrants in the Norwegian Labour Market». Journal of Population Economics, 11: Hægeland, T. (2002), «Inntektsulikhet og avkastning av humankapital i Norge ». Økonomisk forum, 6: Husted, L., H. Skyt Nielsen, M. Rosholm & N. Smith (2001), «Employment and Wage Assimilation of Male First Generation Immigrants in Denmark». International Journal of Manpower, 22(1 2): Katz, L.F. & K.M. Murphy (1992), «Changes in relative wages, : Supply and demand factors». Quarterly Journal of Economics, 107: Katz, L.F. & D. Autor (1999), «Changes in the Wage Structure and Earnings Inequality». I: O.C. Ashenfelter & D. Card (eds), Handbook of Labor Economics, Vol. III B, North Holland. LaLonde, R.J. & R.H. Topel (1992), «The Assimilation of Immigrants in the U.S. Labor Market». I: G.J. Borjas & R.B. Freeman (eds), Immigration and the Work Force: Economic Consequences for the United States and Source Areas, s Chicago: University of Chicago Press. Longva, P. & O. Raaum (2003), «Earnings Assimilation of Immigrants in Norway A Reappraisal». Journal of Population Economics, 16: OECD (1999), Employment Outlook, June Rogstad, J. & O. Raaum (1998), «Utstøting av innvandrere fra arbeidsmarkedet». Søkelys på arbeidsmarkedet, 1: Roy, A.D. (1951), «Some Thoughts on the Distribution of Earnings». Oxford Economic Papers, 3:

51 [ BARTH, BRATSBERG OG RAAUM ] Røed, M. (2002), «Velferdseffekter av innvandring til velferdsstaten». Økonomisk Forum, 56(4): Statistisk sentralbyrå ( ), Innvandring og innvandrere. ( U.S. Census Bureau (2002), Statistical Abstract of the United States: 2002 (122 nd Edition), Washington DC. Aaberge, R., A. Björklund, M. Jäntti, P.J. Pedersen, N. Smith & T. Wennemo (2000), «Unemployment Shocks and Income Distribution: How did the Nordic Countries Fare during their Crisis?». Scandinavian Journal of Economics, Vol. 102(1):

52 [ SPRÅKLEG KONKURRANSE I NOREG ] Språkleg konkurranse i Noreg Ein analyse av folkerøystingar om nynorsk eller bokmål Morten Søberg [email protected] Abstract Linguistic competition in Norway An analysis of local language referendums. In 1885 the Norwegian parliament adopted «bokmål» and «nynorsk» as the official languages of Norway. Seven years later local authorities were allowed to conduct advisory referendums on which of the two languages should be taught in the local schools. Economic theory suggests that linguistic competition in the form of referendums will occur if neither bokmål nor Keywords: nynorsk has been established as a convention, i.e., has emerged as the dominating language in all areas of local community life. Moreover, rational voters may be conjectured to vote with the intention of establishing consistency between, first, the language that is taught in local schools and, second, the language that permeates the community in general. An analysis of 326 referendums in the period lends support to these conjectures. language local referendum 659 universitetsforlaget tidsskrift for samfunnsforskning vol 45, nr 4, s

53 [ SØBERG ] Sidan 1905 har det vore halde i alt seks rådgjevande folkerøystingar i Noreg, nemleg om unionsoppløysing, monarki/republikk, alkohol og norsk medlemskap i EF/EU (sjå til dømes Bjørklund 1997). I skuggen av dei nasjonale røystingane har det derimot blitt avvikla ei mengd lokale folkerøystingar om val av skulespråk. Desse røystingane har dana ei ramme kring språkleg konkurranse, der valalternativa nynorsk og bokmål har tevla om å vere hovudmål for elevar i grunnskulen. Denne typen lokale folkerøystingar har derimot vore lite systematisk handsama i litteraturen. Eitt viktig unnatak er Bjørklund (2004), som gjev ei historisk oversikt over folkerøystingar om både språk og alkohol i Noreg. Adamiak (2001) viser at over 500 lokale folkerøystingar har blitt avvikla sidan 1970, og at om lag helvta av desse galdt skulemål. Meininga med denne artikkelen er å sjå nærmare på folkerøystingar om språk i ljos av økonomisk teori om såkalla konvensjonar. Ideen er at spelteori generelt og enkle koordineringsspel spesielt eit stykke på veg kan forklare både den geografiske utbreiinga av, og utfallet i, folkerøystingar om skulemål. Jamstellingsvedtaket frå 1885 utgjer det formelle grunnlaget for språkleg konkurranse i Noreg. Då vedtok Stortinget med 78 mot 31 røyster at det nye landsmålet nynorsk skulle jamstellast med «det almindelige Skrift- og Bogsprog». Etter dette har nynorsk og bokmål vore dei to offisielle språka i Noreg. 1 Sju år seinare, i 1892, sytte venstrefleirtalet på Stortinget for at skulestyra i kommunane fekk høve til å avgjere om elevane i skulen skulle lære anten det eine eller det andre språket. Samstundes vart det opna for at skulestyra skulle kunne fatte språkval på grunnlag av lokale folkerøystingar i dei einskilde skulekrinsane: «Inden Skolestyret fatter sin Beslutning, skal Overtilsynets og derefter Kredsens Erklæring være indhentet». I tiåra frametter innførte mange skulekrinsar nynorsk som opplæringsmål på dette viset. Ein topp vart nådd i Då hadde kvar tredje elev nynorsk som hovudmål i grunnskulen. På dette tidspunktet var nynorsk skulemål utbreidd i alle fylke i landet så nær som Østfold, Oslo, Vestfold, Bergen og Finnmark (Grepstad 1998). Etter andre verdskrigen har omfanget av nynorsk skulemål minska, og Takk til Olaf Almenningen, Ingar Arnøy, Ådne Cappelen, Marianne Vik Dysterud, Knut Wangen og to anonyme konsulentar for nyttige innspel og kommentarar. Denne artikkelen vart skriven medan forfattaren var tilsett i Forskingsavdelinga i Statistisk sentralbyrå. 660

54 [ SPRÅKLEG KONKURRANSE I NOREG ] i dag har om lag 15 % av elevane i grunnskulen nynorsk som hovudmål. Brorparten av desse bur i dei fire vestlandsfylka. I tillegg finst det geografiske «lommer» med nynorskkrinsar i indre delar av Agder-fylka, vestre Telemark, øvre Buskerud og nordvest i Oppland (Statistisk sentralbyrå 2003). Éi årsak til nedgangen etter 1944 spesielt i Trøndelag og i Nord- Noreg er at nynorsken har tapt ei rekkje folkerøystingar, og såleis blitt erstatta av bokmål som hovudmål i grunnskulen nord for Dovre (Almenningen & Lien 1978). Dei institusjonelle sidene ved skulemålsrøystingane har endra seg over tid, likeeins reglane for kven som har stemmerett i røystingane. I tida var folkerøystingane bindande under visse vilkår, og formelt sett rådgjevande før 1915 og etter Stemmeretten har tidvis vore avgrensa til berre foreldre til born i den skulekrinsen der folkerøystinga vert avvikla. Desse regelendringane er grundig analyserte i Bjørklund (2004). Målet med dette skriftstykket er derimot avgrensa til ein spelteoretisk analyse av språkrøystingane; kor dei finn stad, og kvifor utfalla vert som dei vert. Den relevante teorien vert gjort greie for i neste del av artikkelen. I den tredje og fjerde bolken vert dei utleidde teoretiske prediksjonane jamførte med faktiske data. Til grunn for denne analysen ligg observasjonar frå 326 lokale røystingar om val av skulemål i tida (Noregs Mållag 2003). 2 I denne perioden kunne folkerøystingane utløysast på fleire vis. Anten etter vedtak i kommunestyret, på grunn av samanslåing av skulekrinsar med forskjellig hovudmål, eller gjennom innbyggjarinitiativ dersom minst 25 pst. av dei røysteføre kravde røysting. Generelt sett måtte det gå fem år før ei ny røysting i ein bestemt krins kunne avviklast. Konvensjonar og språkbruk Ein konvensjon vert gjerne definert som regelmessig åtferd mellom samfunnsmedlemer som både er forventa og stabil over tid (Young 1996). Slik åtferd kan kome i stand ved at aktørar gjennom prøving og feiling med kvart koordinerer handlingane sine på eit vis som er føremålstenleg for alle. Eit klassisk døme er henta frå vegtrafikken, og gjeld kva side av vegen ein held seg til. I Storbritannia og Irland er den etablerte konvensjonen som kjent å køyre på venstre side. Denne skikken oppstod lokalt, og spreidde seg gradvis frå region til region. Eit særtrekk ved slike kon- 661

55 [ SØBERG ] vensjonar er at dei reduserer transaksjonskostnader: Nytten eller velferda til aktørane er høgare når alle køyrer på venstresida. Motsatsen er at aktørane ikkje koordinerer åtferda si, og dermed i større grad kolliderer med einannan. Teoretisk sett kan ein konvensjon sjåast på som ei Nash-jamvekt i eit koordineringsspel. Eit særdrag ved slike spel er at det i regelen eksisterer fleire jamvekter i reine strategiar (Fudenberg & Tirole 1993). I vegtrafikken er både venstre- og høgrekøyring potensielle jamvekter som begge gjev høgare velferd enn mangel på koordinering. På same vis kan ein seie at eit språk er etablert som konvensjon dersom det vert nytta som kommunikasjonsmiddel i alle lag og på alle vis i eit samfunn. Tanken er at fleire, rivaliserande språkformer ikkje er konsistent med jamvekt, all den tid kommunikasjon og språkleg samhandling i samfunnet då går føre seg på eit mindre effektivt vis enn det som er optimalt. Målet med tabell 1 er å freiste overføre dette tankeskjemaet til norske språkforhold. Ein viktig føresetnad i analysen er at målbruken i samfunnet elles offentleg styringsverk, media og næringsliv ligg fast og vert oppfatta som gjeven av deltakarane i folkerøystingane. Hovudpoenget er at aktørane gjennom folkerøystingar berre kan påverke opplæringsmålet i skulen. Av tabellen ser ein at samfunnsmedlemene (veljarane) realiserer eit nyttenivå, normalisert til 1, dersom nynorsk er i bruk både i skulen og i lokalsamfunnet der skulen ligg. Kombinasjonen med nynorsk i skulen i eit bokmålssamfunn impliserer derimot ineffektivitet; her uttrykt ved nyttenivået α, der α er mindre enn 1. Det same gjeld dersom bokmål rår grunnen i samfunnet: Då vert utfallet meir effektivt dersom bokmål er hovudmål i skulen (nytten er sett lik 1) enn dersom nynorsk er det einerådande skulespråket i bruk (nyttenivået er då lik β, β<1). I dette koordineringsspelet finst det to potensielle jamvekter: Berre nynorsk eller berre bokmål vert nytta både i skulen og i samfunnet elles. 3 Tabell 1. Norskspråkleg koordineringsspel Nynorsk i samfunnet Bokmål i samfunnet Nynorsk i skulen 1 α Bokmål i skulen β 1 662

56 [ SPRÅKLEG KONKURRANSE I NOREG ] Eit kjenneteikn ved ei Nash-jamvekt i eit koordineringsspel er at aktørane då ikkje har noko tildriv til å endre tilpassinga si: Å røyste på nynorsk utgjer ein såkalla 'beste respons', gjeve at nynorsk dominerer i samfunnet elles. Sameleis er det å røyste på bokmål optimalt, gjeve at bokmål rår i samfunnet elles. I dømet i tabell 1 vil ein difor ikkje vente språkleg konkurranse (folkerøystingar om nynorsk eller bokmål) i situasjonar der anten nynorsk eller bokmål er etablert som konvensjon. I staden tilseier teorien at folkerøystingar vil finne stad i situasjonar der det rådande språket i skulen ikkje svarar til den språkforma som er etablert i samfunnet elles. Heilt presist: Språkleg konkurranse i form av folkerøystingar vil oppstå utanfor Nash-jamvekt; anten der nynorsk finst i skulen, men ikkje dominerer i samfunnet ikring, eller dersom bokmål er skulemål i nynorskdominerte lokalsamfunn. Det er den eine prediksjonen. Den andre prediksjonen er at språkbruken i samfunnet vil påverke utfallet av folkerøystingane om skulemål. Dersom teorien har forklaringskraft, kan ein såleis vente at nynorsk (bokmål) som skulemål vil tape i konkurransen dersom det vert arrangert folkerøysting om skulemål, og bokmålet (nynorsk) dominerer i det aktuelle lokalsamfunnet. Dette fordi rasjonelle veljarar ynskjer å røyste på ein måte som fører til konsistens mellom skulemål og det etablerte bruksmålet i samfunnet elles. På dette viset vil folkerøystinga vere ein mekanisme som veljarane nyttar for å påverke språkbruken i lokalsamfunnet i retning av anten den eine eller den andre Nash-jamvekta. Folkerøystingar og geografi I utgangspunktet er det ikkje berrsynt korleis ein skal samanfatte eller kvantifisere språkbruk i samfunnet. Det ideelle hadde vore eit sett med språkbruksvariablar, t.d. prosentvis bruk av nynorsk eller bokmål i både offentlege etatar, presse, næringsliv og lokale foreiningar og lag i den aktuelle kommunen på det relevante (folkerøystings-)tidspunktet. Slik informasjon er (i alle fall ikkje lett) tilgjengeleg. Frametter er kommunalt tenestemål difor valt og nytta som ein pragmatisk indikator på «språkbruk i (lokal-)samfunnet». Kommunane har tre alternativ når det gjeld vedtak om styringsmål: nynorsk, bokmål eller «nøytral». I praksis er det like fullt stort samsvar mellom bokmålsdominans i samfunnslivet og vedtak om «nøytralitet». Samstundes viser det seg at kommunar som har valt nynorsk som tenes- 663

57 [ SØBERG ] temål, gjerne ligg i landsluter der nynorsk er i bruk både i pressa, kyrkja og næringslivet lokalt. Nedanfor vert kommunar med nynorsk tenestemål difor sette opp mot bokmålskommunar og nøytrale kommunar under eitt. Sidan 1965 har bruken av nynorsk styringsspråk langt på veg vore geografisk stabil, og avgrensa til kommunar på Vestlandet, indre Agder og i fjellstroka på Austlandet (Grepstad 1998 og 2002). Tabell 2 viser ei oversikt over kor folkerøystingar har funne stad i tida Tabellen er konstruert etter same mal som koordineringsspelet i tabell 1 ovanfor. Tabellen syner at det oftast vert arrangert skulemålsrøystingar der nynorsk i utgangspunktet er hovudmålet i skulen, og bokmålet har ei opposisjonsrolle. Berre 6 av 325 røystingar kom i stand der bokmål var hovudmålet i skulekrinsen. Det viktigaste resultatet er at 271 eller 83 % av røystingane fann stad utanfor jamvekt; med andre ord i situasjonar der nynorsk var skulespråk, medan den aktuelle kommunen ikkje nytta nynorsk som administrasjonsspråk. Dette er langt på veg i tråd med den fyrste teoretiske prediksjonen i bolken ovanfor. Berre 55 røystingar vart avvikla der skulemål og kommunalt styringsspråk var samanfallande. Tabell 2. Folkerøystingar om skulemål Nynorsk adm.-språk Ikkje nynorsk adm. -språk Totalt Nynorsk i skulen Bokmål i skulen Totalt Den geografiske spreiinga til folkerøystingane er vist i figur 1, og stadfester inntrykket frå tabell 2. Kartet syner dels tenestemålet til kommunane slik det var i 1997, dels kor mange røystingar som har funne stad i kvar kommune i det aktuelle tidsrommet (St.meld. nr. 13 ( ) og Noregs Mållag 2003). 4 Kartet avslører at språkleg konkurranse fyrst og fremst ovrar seg i Midt-Noreg/Nordland, og meir generelt langsetter «yttergrensene» til det nynorske kjerneområdet. I denne randsona hadde nynorsk vunne (eit visst) innpass som skulemål, mens det offentlege tenestemålet lokalt i praksis var bokmål. 664

58 [ SPRÅKLEG KONKURRANSE I NOREG ] Figur 1. Geografisk fordeling av folkerøystingar

59 [ SØBERG ] Folkerøystingar og utfall Oversikt Tabell 3 oppsummerer utfalla i dei 326 lokale folkerøystingane. Til saman fekk nynorskalternativet simpelt fleirtal i 123, eller 37,85 %, av røystingane i tida I gjennomsnitt fekk nynorsk om lag 42 % av røystene. Til saman vart det røysta gonger på anten nynorsk eller bokmål. 6 I snitt tok difor 171 menneske del i kvar folkerøysting. Tabell 3. Oppslutnad om nynorsk i folkerøystingar Talet på røystingar med oppslutnad > 50 % 123 Gjennomsnittleg oppslutnad 41,96 % Medianoppslutnad 43,53 % Minste oppslutnad 0 % Største oppslutnad 89,23 % Talet på røyster Figur 2 viser både den gjennomsnittlege oppslutnaden om nynorsk over tid, og talet på røystingar år for år. Den prosentvise oppslutnaden om nynorsk kan vurderast mot den venstre loddrette aksen. I figuren kan ein sjå ein svakt stigande tendens i perioden, men denne auken i det relative røystetalet til nynorsken er ikkje særleg markert. I tida etter 1970 varierer den gjennomsnittlege oppslutnaden om nynorsk langt på veg i intervallet %. Vidare får nynorsk i ti år jamt over minst 50 % av røystene i folkerøystingane. I same perioden har prosentdelen med nynorsk i grunnskulen i Noreg minska gradvis frå 20 % i 1965 til kring 15 % i dag (Grepstad 1998). Den høgre aksen i figuren viser det gjennomsnittlege, årvisse talet på folkerøystingar. Figuren syner at dette talet varierer mellom 30 og 1, medan gjennomsnittet er nær ni røystingar per år. Etter 1970 er tendensen at talet på folkerøystingar fell. Åra 1997 og 1999 representerer derimot unnatak. 666

60 [ SPRÅKLEG KONKURRANSE I NOREG ] Figur 2. Gjennomsnittleg oppslutnad om nynorsk (venstre akse) og talet på folkerøystingar (høgre akse) Årsaksfaktorar Hovudspørsmålet er derimot om språkbruk i samfunnet, her representert ved kommunalt tenestemål, påverkar oppslutnaden om nynorsk i folkerøystingar om skulemål. Reint teoretisk ventar ein at nynorsk (bokmål) vinn folkerøystingar dersom nynorsk (bokmål) dominerer i samfunnslivet utanfor skulen. Denne spådommen finn støtte i data, noko som er lett å sjå i tabell 4. Tabellen syner medianoppslutnaden om nynorsk i dei tre ulike språkkonstellasjonane som særmerkjer dei 326 folkerøystingane. I tråd med den teoretiske prediksjonen får nynorsk meir enn 50 % av røystene når folkerøystingane vert avvikla i kommunar med nynorsk styringsmål, medan nynorsk generelt sett taper dersom den aktuelle kommunen anten er «nøytral» eller har bokmål som administrasjonsspråk. Lågast er oppslutnaden i dei seks røystingane som finn stad der bokmålet er etablert som konvensjon, dvs. både er hovudmål i skulen og rår grunnen i samfunnet elles. 667

61 [ SØBERG ] Tabell 4. Medianoppslutnad om nynorsk i folkerøystingar Nynorsk tenestemål Ikkje nynorsk tenestemål Nynorsk i skulen 52,73 % 43,00 % Bokmål i skulen 38,35 % Den neste utfordringa vert å røkje etter i kva grad kommunalt styringsmål har ein statistisk signifikant innverknad på den relative oppslutnaden om nynorsk. Ein slik analyse lyt òg kontrollere for eventuelle tidseffektar, dvs. sjansen for at nynorskoppslutnaden over tid fylgjer ei eller anna form for trend. Den økonometriske paneldatamodellen i likning (1) vert nytta for å granske dette. Der måler den avhengige variabelen Nynorsk-% oppslutnaden om nynorsk i prosent i ei einskild folkerøysting. (1) Nynorsk % t,i(t) = k + ßNynorsk tenestemål + γ t + ε t,i(t) Den uavhengige binærvariabelen Nynorsk-tenestemål tek verdien 1 dersom den aktuelle kommunen har nynorsk som styringsmål. Elles er han lik 0. k er eit vanleg konstantledd. Alle variablane er indekserte med fotskriftene t og i(t), der t måler år (t [1965, 1966,..., 2002]) og i(t) refererer til talet på røystingar i år t. Det klassiske restleddet t speglar kvit støy, medan ε t,i(t) er ein stokastisk, tidsspesifikk konstant med null forventning og konstant varians. Motivasjonen for denne spesifiseringa av tidseffektar er todelt. På den eine sida gjer utfallet av ein Lagrange-multiplikatortest det mogeleg å avvise hypotesen om at vi ikkje har nokon tidseffektar (p-verdi = ). Dinest viser ein Hausman-test at nullhypotesen om stokastiske tidseffektar ikkje kan falsifiserast (p-verdi = ) (sjå Greene 2000). Dette inneber at modellen er spesifisert på eit vis som gjer at påviste stokastiske tidseffektar er kontrollerte for. Teorien tilseier at koeffisienten er positiv; >0: Nynorsk får relativt større oppslutnad i folkerøystingar dersom nynorsk er utbreidd i lokalsamfunnet der røystinga finn stad, dvs. at folkerøystinga vert avvikla i ein skulekrins som ligg i ein kommune der nynorsk er tenestemålet. Tabell 5 inneheld resultata frå regresjonsanalysen. Den estimerte modellen som såvoren forklarar 18 % av variasjonen til den avhengige 668

62 [ SPRÅKLEG KONKURRANSE I NOREG ] variabelen. Det sentrale ved analysen er likefullt at nynorsk styringsmål syner ein positiv og statistisk signifikant effekt på nynorskoppslutnaden i folkerøystingar. Den aktuelle marginale effekten målt ved er utrekna til 7,42 prosentpoeng, og representerer auken i oppslutnad om nynorsk i folkerøystingar som vert avvikla i kommunar med nynorsk styringsmål jamført med røystingar i andre kommunar. Tabell 5. Estimert modell-resultat Teoretisk koeffisient Estimert koeffisient P-verdi 7 β 0,0742 0,0112 Κ 0,2769 0,0000 Konklusjon Sidan 1885 har Noreg hatt to offisielt jamstelte målformer, og etter 1892 har det vore lovleg å halde folkerøystingar for å avgjere kva for målform som skal vere hovudmål i ein skulekrins. Utgangspunktet for denne artikkelen har vore at slike røystingar kan oppfattast som ei ramme for språkleg konkurranse mellom nynorsk og bokmål. Denne konkurransen oppstår i regelen geografisk i ytterkanten av «det nynorske kjerneområdet». Dette området er avgrensa til Vestlandet og fjellstroka på Aust- og Sørlandet, og meir presist i kommunar der nynorsk alt er vedteke og etablert som offentleg tenestemål. Røystingar om språk kjem derimot sjeldan i stand her, men vert i regelen avvikla i kommunar der nynorsk tidlegare har blitt innført i skulen, men der dette språket ikkje har greidd å finne fotfeste i andre sektorar og lag av lokalsamfunnet. Sagt med andre ord: Nynorsk har ikkje blitt etablert som konvensjon, og nynorsken si rolle som skulemål vert utfordra av bokmålet i folkerøystingar. Reint teoretisk er det rasjonelt for veljarar å røyste på ein måte som gjer at skulemålet kjem til å falle saman med språkbruken i samfunnet elles. Observasjonar frå folkerøystingar i tida viser at nett dette ser ut til å skje: Nynorsken vinn folkerøystingar innanfor «det nynorske kjerneområdet», men taper kampen i andre kommunar. Eit hovudresultat i denne analysen er at nett språkbruken i lokalsamfunnet 669

63 [ SØBERG ] har ein venta og statistisk signifikant effekt på utfallet i folkerøystingar om nynorsk eller bokmål som skulemål. Denne samanhengen er difor éin grunn til at bokmålet trengjer tilbake nynorsk skulemål i område der nynorsken står svakt frå før, og er lite utbreidd i det lokale samfunnslivet generelt. Notar 1. I 1929 vedtok Odelstinget at «nynorsk» og «bokmål» skulle vere dei offi sielle namna på dei to norske målformene. 2. Datagrunnlaget for analysen i denne artikkelen er henta frå Noregs Mållag. Det ligg ikkje føre nokon samla, offisiell statistikk vedrørande lokale folkerøystingar om språk. Noregs Mållag har derimot samla og systematisert tal f.o.m Reint språkleg er bokmål og nynorsk relativt like i tydinga 'lette å skjøne' for norskkunnige. Dette tilseier at verdiane på α og β kanskje ikkje skil seg nemneverdig frå 1. Sidan 1885 har språka jamvel nærma seg kvarandre monaleg, noko som trekkjer i retning av at α og β så å seie konvergerer mot Sidan 1975 har området med nynorskkommunar vore tilnærma konstant, jf. Noregs statskalender I tida auka talet på kommunar med nynorsk tenestenestemål, men dette skjedde fyrst og fremst av di kommunar i «det nynorske kjerneområdet» i Sogn og Fjordane og Hordaland gjorde (nye) vedtak om målform i etterkant av den nye kommuneinndelinga av Kartgrunnlag: Statens kartverk. 6. I tillegg vart det i denne perioden halde to folkerøystingar som i etterkant vart kjende ugyldige. Røystetala frå dei er ikkje tekne med i analysen. Tre godkjende røystingar er elles utelatne frå analysen sidan røystetala ikkje er tilgjengelege. 7. P-verdien uttrykkjer sannsynet for nullhypotesen om at det aktuelle, teoretiske koeffisienten er lik null, dersom den estimerte verdien til koeffisienten er gjeven. Alternativhypotesen er at den teoretiske koeffisienten skil seg frå null. Referansar Adamiak, Aimée Lind (2001), Lokale folkeavstemninger i Noreg. Med særlig vekt på perioden Hovudfagsoppgåve, Institutt for statsvitskap, Universitetet i Oslo. Almenningen, Olaf & Åsmund Lien (1978), Striden for nynorsk bruksmål. Oslo: Det Norske Samlaget. Bjørklund, Tor (1997), Om folkeavstemninger. Norge og Norden Oslo: Universitetsforlaget. Bjørklund, Tor (2004), «Lokale avstemninger om mål og alkohol. To motkulturer med ulikt syn på folkeavstemning». Historisk tidsskrift, 1: Fudenberg, Drew & Jean Tirole (1993), Game Theory. Cambridge, MA, USA: MIT Press. 670

64 [ SPRÅKLEG KONKURRANSE I NOREG ] Greene, William (2000), Econometric Analysis. NJ, USA: Prentice Hall International. Grepstad, Ottar (1998), Nynorsk faktabok. Oslo: Nynorsk forum. Grepstad, Ottar (2002), Viljen til språk. Årstale 2002 om tilstanden for nynorsk skriftkultur. Ørsta: Ivar Aasen-tunet; Noregs Mållag (2003), Årsmelding Noregs statskalender Statistisk sentralbyrå (2003), Statistisk årbok. Stortingtingsmelding nr. 13 ( ): Om målbruk i offentleg teneste. Young, Peyton (1996), «The Economics of Convention». Journal of Economics Perspectives, 10 (2):

65 [ SØBERG ] 672

66 [ REPRESENTASJON OG ANSVAR ] foredrag aktuell debatt Representasjon og ansvar 1 Henry Valen [email protected] 673 Politisk representasjon er et nøkkelbegrep i studiet av moderne demokrati. Det er lett nok å si at under den demokratiske styreform ligger makten hos folket. Men et slikt utsagn forteller intet om hvordan politiske avgjørelser fattes, eller hvordan folkeviljen faktisk kommer til uttrykk. Temaet stod sentralt hos politiske tenkere i opplysningstiden på 1700-tallet. De kunne vise til eksempler på «direkte» demokrati der velgerne møtte fram og traff politiske avgjørelser, «på torget» i antikkens Hellas eller «under eika» i de amerikanske koloniene et par tusen år senere. Men disse eksemplene skriver seg fra bystater eller minisamfunn. Opplysningstidens filosofer levde i land som var relativt store i utstrekning og med en forholdsvis stor befolkning. Og deres politiske problemstillinger var ganske innfløkte. Alle var klar over at skulle det innføres en demokratisk styreform, måtte det skje gjennom en eller annen form for representativt styre. Debatten dreide seg i hovedsak om forholdet mellom representant og velger. To standpunkter stod steilt mot hverandre. På den ene siden var det den liberale tolkning, som i korthet gikk ut på at den valgte representant skulle stå fritt til å ta standpunkt uavhengig av velgernes holdninger. Men velgerne kunne på sin side vrake representanten ved neste valg, hvis de var misfornøyd med hans opptreden. Den mest kjente talsmann for dette syn var engelskmannen Edmund Burke. Det motsatte syn gikk ut på at representanten skulle ha bundet mandat. Han skulle altså være forpliktet til å opptre på vegne av sine velgere. Hvis han brøt tilliten, skulle de være i sin fulle rett til å tilbakekalle ham når som helst. Den viktigste talsmann for dette syn var Jean Jacques Rousseau. Tiden tillater meg ikke å gå nærmere inn på nevnte debatt. Det kan være nok å slå fast at begge oppfatninger tok det for gitt at velgerne hadde en sanksjons- En takk til Hanne Marthe Narud for nyttige kommentarer under arbeidet med forelesningen. Takk også til Johanne Severinsen for førsteklasses skrivehjelp. universitetsforlaget tidsskrift for samfunnsforskning vol 45, nr 4, s

67 [ VALEN ] rett i forhold til representanten. Ved neste valg kunne de belønne ham for hans innsats eller eventuelt straffe ham ved å la være å gjenvelge ham. Dette er to aspekter som har brent seg fast i oppfatningen av representantens rolle. Velgerne har frihet til å velge sine representanter eller delegater. Og sistnevnte styrer på vegne av befolkningen eller velgerne. Makten utgår altså fra velgerne, og de som blir valgt, skal stå til ansvar for sine handlinger. Studiet av representasjon dreier seg om forholdet mellom representanter og velgere. I hvilken grad og på hvilken måte blir folkeviljen avspeilet i de vedtak som fattes i de styrende organer? Eller sagt på en annen måte: I hvilken grad bygger representantene på velgernes holdninger og interesser når de treffer sine politiske avgjørelser? Hvilke muligheter har velgerne til å kontrollere sine representanter? Det er disse problemstillingene jeg vil fokusere på i denne forelesningen. Jeg vil dels diskutere resultater fra foreliggende forskning. Dels vil jeg drøfte muligheter i forbindelse med fremtidige prosjekter. Før jeg går videre er det nødvendig å presisere et viktig forhold. De gamle tenkere som først presenterte ideen om representasjon, så på det direkte forhold mellom hver enkelt representant og hans velgere. På dette tidspunkt eksisterte det ikke politiske partier. I vår tid formidles representasjonen gjennom partiene. Det er disse som organiserer valgene. Og i parlamentet opptrer partiene som vel organiserte og disiplinerte grupper. Tillit til representantene er intimt knyttet til de partier de tilhører. Jeg vil senere komme tilbake til partiene som aktører i representasjonsprosessen. Forskning Mitt hovedanliggende er altså representasjon som forskningsobjekt. De første forsøk på å studere dette begrepet gjaldt det normative spørsmål om hvordan representasjonen ideelt burde foregå. Temaet dannet også utgangspunkt for den første større empiriske undersøkelse av representasjon. Det var ved det amerikanske kongressvalget i Som et ledd i dette årets valgundersøkelse ved universitetet i Michigan ble kandidater for et utvalg av kongressdistrikter intervjuet, og informasjon om velgernes reaksjoner i de samme distrikter kunne avleses fra velgerundersøkelsen. Dermed var man i stand til å foreta direkte sammenlikning mellom velgere og kandidater for The House of Representatives. Resultatet av undersøkelsen ble presentert i en berømt artikkel i 1963 av Warren Miller og Donald Stokes («Constituency Influences in Congress»). En figur fra dette prosjektet vil belyse de sentrale problemstillingene. Den mest sentrale akse gjelder synet på holdninger hos velgere og hos ledere. Kongruensen mellom de to nivåene regnes som et tegn på et sunt demokrati. På den andre siden kan man sammenligne velgernes holdninger og ledernes persepsjon (oppfatning) av velgernes holdninger. Denne aksen forteller om i hvilken grad representantene er informert om sine velgere. Forfatterne tok for seg ulike typer av stridsspørsmål for å finne ut i hvilken grad der var en god representasjon. De fant best samsvar mellom velgere og representanter i synet på civil rights. Det var også rimelig bra samsvar i synet på velferdspolitikk. Derimot var det absolutt ingen sammenheng mellom de to nivåene i synet på utenrikspolitikk. Her tok representantene standpunkt uten å bekymre seg om velgeropinionen. 674

68 [ REPRESENTASJON OG ANSVAR ] Figur 1. Miller og Stokes modell for politisk representasjon Ifølge den opprinnelige plan skulle forskningsdesignet omfatte hele beslutningsprosessen i det amerikanske system. Det vil si at holdningene hos velgere og representanter skulle sammenholdes med representantenes stemmegivning i kongressen i de respektive spørsmål. Men analyse av stemmegivningen ble aldri fulgt opp. I så måte er undersøkelsen fra 1958 et godt eksempel på de mange forskningsprosjekter som aldri ble helt fullført. Men artikkelen fra 1963 er et banebrytende arbeid som har staket ut designet for senere representasjonsforskning. Partimandatet Miller og Stokes (1963) var i høy grad opptatt av spørsmålet om hvordan de to partiene hver for seg representerte opinionen i det amerikanske samfunn. Men de amerikanske partiene har ikke en spesielt sterk stilling. Det er derfor naturlig nok at partienes rolle er blitt sterkere fokusert i representasjonsstudier i land med mer dominerende partier, deriblant de nordiske land. En såkalt «partimandatmodell», som vi blant annet finner hos den nederlandske partiforsker Jack Thomassen (1994), ble utviklet fra tanken om at konkurransen om stemmene danner grunnlaget for partienes legitimitet i befolkningen. Partiprogrammene og de løfter som blir avgitt foran valgene betraktes som en kontrakt mellom parti og velgere. Partimandatmodellen hviler på tre grunnleggende forutsetninger: 1. Partiene må tilby velgerne ulike politiske alternativer (formulert i programmene). 2. Partidisiplinen må være så pass stor at partiene er i stand til å gjennomføre sine politiske programmer. 3. Velgerne må stemme rasjonelt, det vil si at de velger det alternativet (partiet) som er nærmest deres eget politiske ståsted. Dette krever at: Velgerne må ha politiske preferanser. Velgerne må være i stand til å skille mellom partiene. Det ligger i modellens navn at denne representasjonsideologien forutsetter en form for bundet mandat, nemlig i form 675

69 [ VALEN ] av ideologi og partiets program. Men det er ikke forenlig med «instruerte» mandater som ble nevnt tidligere. Hvis det oppstår uenighet mellom partiets politiske målsettinger og representantens eget syn, er det stort sett partiet som trekker det lengste strå. Men voteringsanalyser viser at for eksempel nordiske partier innrømmer sine representanter en viss rett til avvik, blant annet i saker av lokal karakter samt i spørsmål om livssyn eller moral. Partimandatmodellen er imidlertid blitt kritisert på empirisk grunnlag, ut fra den påstand at verken partiene eller velgerne opptrer i tråd med modellens forutsetninger. Jeg skal senere komme tilbake til dette spørsmålet. Holdningsmønstre og politisk struktur Empirisk forskning gir ikke noe entydig svar på spørsmålet om holdningskongruens mellom politiske ledere og velgere. Således viser Sören Holmbergs studier av det svenske systemet at samsvaret i holdninger er langt bedre for saker som har vært lenge på den politiske dagsorden enn for saker av nyere dato (se for eksempel Holmberg 1989). Europeiske forskere har vist at det er rimelig bra samsvar mellom velgere og politiske ledere hvis det foretas kontroll for partitilknytning. Med andre ord: Partiene greier i betydelig grad å fange opp opinionen innenfor sine respektive velgergrupper. Men visse unntak finnes det. Det er således påvist, blant annet i et større nordisk prosjekt, at representantene uttrykker en mer generøs holdning enn velgerne i forhold til utsatte grupper i befolkningen, for eksempel innvandrere. De er i utakt med sine velgere i synet på lov og orden og på europeisk integrasjon. Velgerne på sin side er mer positive enn lederne i synet på miljøvern, fordeling og statlig innflytelse (Narud & Valen 2000). Man kan ikke vente at representasjonen skal være like effektiv for hele mylderet av saker som fra tid til annen oppstår i offentlig debatt. Alle som har fulgt offentlig debatt ikke minst foran et valg vet at noen saker er sentrale og viktige, mens andre er bare småtteri. Noen saker er viktige for ett parti, mens andre partier legger vekt på helt andre ting. For å kartlegge mønsteret er det nødvendig å ta utgangspunkt i det sosiale strukturmønster som partiene avspeiler. I europeisk forskning har som regel holdningsspørsmålene vært knyttet til den ideologiske venstre høyre-dimensjonen. Dette er en rimelig forskningsstrategi, siden venstre høyre-aksen har vært den viktigste skillelinje mellom partiene i de fleste vestlige land. Men i flerdimensjonale multipartisystemer blir dette rammeverket for enkelt. Det norske system er i så måte et godt eksempel. I egne analyser har jeg sammen med en amerikansk kollega, professor Donald Matthews (Matthews & Valen 1999), sondret mellom «kjernespørsmål» og andre spørsmål som det enkelte parti må forholde seg til. «Kjernespørsmål» er definert som saker som det er enighet om innenfor partiet. Og i slike saker venter man at det skal være kongruens mellom representanter og velgere, mens det kan være avstand mellom nivåene i andre saker. Det sier seg selv at de såkalte «kjernespørsmålene» må springe ut av det konfliktmønster som de respektive partiene er forankret i. For eksempel må man vente at et parti som er fundamentalt opptatt av moralske og religiøse spørsmål vil ha sine kjernesaker nettopp på dette området, mens andre typer av 676

70 [ REPRESENTASJON OG ANSVAR ] saker vil bli klassifisert som pragmatiske spørsmål. Påstanden om kjernesaker var begrunnet ut fra Anthony Downs nærhetsteori. Den går i korthet ut på at velgerne foretrekker det alternativ som ligger nærmest deres egen oppfatning. Derfor ville det være naturlig at meningene var kongruente hos velgere og representanter i slike saker (Downs 1957). Denne forventningen ble formulert som en påstand i nevnte undersøkelse. Men den ble ikke testet der. Et forsøk i denne retningen har jeg foretatt i et nytt prosjekt som jeg har foretatt sammen med kolleger ved Universitetet i Oslo. Vår påstand er at i saker av stor prinsipiell betydning for et gitt parti, såkalte kjernesaker, vil partiets velgere og representanter trekke i samme retning, men representantene vil markere sitt standpunkt sterkere enn velgerne. I saker av mindre prinsipiell karakter vil forholdet mellom de to nivåene være tilfeldig og mer uklart. Dette resultatet bryter med den dominerende oppfatning innenfor representasjonsforskningen som legger til grunn den såkalte «nærhetsteorien» utviklet av Anthony Downs. På viktige punkter trekker vi premissene for denne teorien i tvil og foreslår en alternativ teori, «det betingede partimandat» (Valen & Narud 2003). I tråd med nyere modeller innen valgforskningen, påstår vi at velgerne stemmer på det parti de mener har det mest artikulerte standpunktet, det vil si det parti de oppfatter at viser dem retningen i en sak som er viktig for dem (se Rabinowitz & Macdonald 1989; Macdonald, Rabinowitz & Listhaug 1998). På denne bakgrunn har vi formulert to hypoteser: (1) representantene tar generelt mer ytterliggående standpunkter enn velgerne, og (2) avstanden mellom representanter og velgere er større i de respektive partienes kjernesaker enn i andre saker. Testen gjorde vi i tilknytning til den siste maktutredningen. 11 likelydende spørsmål i form av utsagn ble forelagt stortingsrepresentantene samt et utvalg av velgere. De ble alle bedt om å ta standpunkt til utsagnene, det vil si i hvilken grad de var enige eller uenige. Spørsmålene handlet om aktuelle saker i norsk politikk. De ble valgt slik at de måtte antas å avspeile sentrale motsetninger i systemet. Således måtte de berørte temaer ligge innenfor de tradisjonelle skillelinjer: økonomiske, kulturelle og geografiske. Videre måtte de avspeile ideologiske holdningsdimensjoner, som er påvist gjennom valgforskningen (Aardal et al og Aardal 2003). Undersøkelsen er publisert i en artikkel av Hanne Marthe Narud og undertegnede (Valen & Narud 2003). Svarene på spørsmålene ble rangert fra 1 (helt enig) til 5 (helt uenig). Det innbyrdes forhold mellom spørsmålene ble studert gjennom en faktoranalyse. Fem sett av holdningsdimensjoner ble identifisert; venstre høyre, sentrum periferi, vekst versus vern, religiøs orientering, innvandring. Når vi tallfester svarene for hvert enkelt parti, kan vi lage en grafisk fremstilling av partienes plassering langs hver av dimensjonene. Vi merker at hvert parti har klar forankring langs de oppgitte dimensjoner. Venstre høyre-aksen er artikulert av fire partier, SV og Ap på venstrefløyen, og H og Frp på høyresiden. Som ventet ligger mellompartiene i midten, dog slik at Sp peker i venstreretning, mens KrF går mer mot høyre. Vekst og vern, som er en forholdsvis ny dimensjon, sondrer mellom miljøpartiene SV og partiene i midten, mens H og Frp og delvis Ap er vekstpartier. På sentrum periferi-aksen har Sp 677

71 [ VALEN ] Figur 2. Konfliktdimensjoner og parti. Middeltall for skalaverdi etter stemmegivning* * Middeltall for hele utvalget; Venstre høyre: 5.2, Vekst vern: 4.8, Utkant sentrum: 3.7, Kristendomsundervisning: 4.2, Innvandring: 5.9 Kilde: Valen og Narud 2003:157 den klareste profil, det artikulerer bygdesamfunnets og utkantens interesser. KrF er det parti som klarest artikulerer moralske og religiøse spørsmål. I spørsmål om innvandring og herunder lov og orden har Frp den klareste profil. Men så kommer det store sjokket. Vi hadde ventet at det ville være best samsvar mellom velgere og representanter innenfor kjerneområdene til de respektive partiene. Det stikk motsatte er tilfellet. Dette fremgår av en figur som viser synet hos både velgere og representanter for fem av våre spørsmål, et spørsmål for hver av de spesifiserte dimensjoner. Den samme tendens framgår av en tabell der vi har regnet ut gjennomsnittsavvik mellom velgere og representanter innenfor ulike holdningsdimensjoner. Materialet viser hvordan de enkelte partier er profilert i forhold til disse områdene. Disse er partienes kjerneområder: Som tabellen viser er det venstre høyre-posisjon samt miljøvern for SV. For Ap er venstre høyre-aksen det eneste nedslagsfelt. KrF har moral religion og miljøvern. Sp står for sentrum periferi (utkantstrøkenes interesser) samt miljøvern og til dels venstre høyre-posisjon. H står for venstre høyre (høyrefløyen) samt miljøvern (det vil si på vekstsiden). Frp har en tilsvarende profil som H, men i tillegg er Frp sterkt engasjert i innvandring, lov og orden. Tabellen viser klart at innenfor partienes kjerneområder tar representantene mer ekstreme standpunkter enn velgerne, mens avviket er langt mindre innenfor andre områder. Eneste unntak er Frp. 678

72 [ REPRESENTASJON OG ANSVAR ] Figur 3. Holdning til stridssprøsmål hos representanter og velgere. Middeltall Kilde: Valen og Narud 2003:

73 [ VALEN ] Tabell 1. Avstand mellom velgere og representanter i partienes kjerneområder vs. andre spørsmål. Gjennomsnittlige avviksskårer Parti Kjerneområder Avvik Avvik Andre saker SV Venstre høyre Miljøvern AP Venstre høyre KrF SP H FRP Moral religion Miljøvern Senter periferi Miljøvern Venstre høyre Høyre venstre Miljøvern Høyre venstre Lov og orden Miljøvern? Kilde: Valen og Narud 2003:162 For å illustrere dette funnet kan vi se på et par eksempler på fordelingen innenfor ulike partier. Et av venstre høyre-spørsmålene gjelder privatisering av offentlige virksomheter og reduksjon av den offentlige sektor. Fire av partiene har sterke meninger om denne saken. Som figuren viser, er SV og Ap klare motstandere av privatisering, mens H og Frp er enige i forslaget. Men i alle tilfelle går representantene sterkere inn for partiets standpunkt enn velgerne. Et annet eksempel er et krav om at kristne verdier bør spille en større rolle enn nå i samfunnsutviklingen. Det er et utpreget KrF-standpunkt. Som figuren viser, går partiets representanter langt sterkere inn for dette syn enn velgerne. Ifølge materialet er SV mest skeptisk til kristne verdier. Men for dette partiet er det liten forskjell på de to nivåene. Slik kunne man fortsette fra sak til sak. På områder der et gitt parti har sine prinsippsaker eller kjernesaker, er det, som rimelig kan være, stor oppslutning om partiets standpunkter. Men oppslutningen er regelmessig langt sterkere på lederplan enn blant velgerne. Det eneste avvik finner vi i Frp. Det er ikke lett å forklare dette unntaket. Her trengs det mer forskning. Men en mulighet er at avviket rett og slett skyldes en metodologisk feilslutning. Hovedresultatet er imidlertid klart nok. Det må være en rimelig tolkning at velgerne foretrekker partier som markerer standpunkter de er generelt enig i. Men det er retningen som tiltaler dem, ikke selve meningsinnholdet i standpunktet. Altså: Funnene er i tråd med de forventninger vi har formulert i vår alternative modell, det betingede partimandat. 680

74 Figur 4. Vektlegge mer privatisering [ REPRESENTASJON OG ANSVAR ] Kilde: Valen og Narud 2003:165 Figur 5. Samfunn med kristne verider Kilde: Valen og Narud 2003:

75 [ VALEN ] Materialet har imidlertid sine begrensninger: For det første må det bemerkes at vi har brukt et altfor lite antall av spørsmål. For å teste gyldigheten av våre funn vedrørende representasjon i det norske multipartisystem, trenger vi et mer omfattende batteri av spørsmål. Det er viktig at vi ikke bare ser på holdninger. For det andre bør vi også se på ledernes persepsjon av velgernes reaksjonsmønster, og denne persepsjonen bør sammenlignes med velgernes holdninger. Den partimodell som vi tok utgangspunkt i, er en internasjonal konstruksjon. Vårt materiale er hentet fra ett enkelt land, og har derfor strengt tatt bare gyldighet i dette landet. For å trekke mer generelle slutninger er det nødvendig å teste våre hypoteser på tilsvarende data fra en rekke andre land. Principal Agent-modellen I senere år har det vært stor aktivitet i studiet av representasjon. En rekke bøker og artikler om emnet har sett dagens lys. Det er blitt lagt stor vekt på det komparative perspektiv. Hvordan varierer formene for representasjon med karakteren av ulike politiske systemer? Et større arbeid gjelder for eksempel en sammenligning av representasjon i de nordiske land (Esaiasson & Heidar 2000). Den tiltakende interesse for representasjon henger sammen med en generell fokusering på begrepet demokrati: Det springer dels ut fra en teoretisk interesse for begge disse begrepene. Dels skyldes det avtagende politisk stabilitet i senere år i de fleste samfunn. Problemer knyttet til representasjon står sentralt i den aktuelle debatt. En interessant teori skal nevnes i forbifarten, principal agent-modellen. Modellen er lånt fra økonomenes verktøykasse, men den er blitt tilpasset studiet av representasjon. Vår landsmann Kåre Strøm er en av dem som har bidratt i så måte (se for eksempel Strøm 1999; 2000). Principal agent-modellen gjelder delegering av makt fra ett nivå til et annet. Delegeringen knytter seg til en kjede av ledd, som sammenlagt beskriver styringsprosessen. I sin enkleste form er det en prosess i fire ledd. Den første principal og selve utgangspunktet for prosessen, er velgerne. Agenten (eller agentene) er representantene til parlamentet. Neste principal er parlamentet som velger statsminister, eller regjering. Hvis vi holder oss til statsministeren som principal, så velger han regjeringsmedlemmer. Som agenter får disse et relativt vel avgrenset myndighetsområde. Fjerde ledd i prosessen er delegering av makt fra den enkelte statsråd til administrative medarbeidere i vedkommende departement. I hvert enkelt ledd blir myndighet overlatt til et annet nivå i systemet, og i hvert tilfelle skjer delegeringen ut fra den forutsetning at agenten skal stå til ansvar for den respektive principal. Modellen foreskriver således både plikter og ansvar for ulike aktører i avgjørelsesprosessen. Ansvar Og her er vi ved begrepet ansvar, det annet hovedelement i studiet av representasjon. Forskningen har vist at det er ingen enkel oppgave å studere delegering av makt. Men det er tross alt gjort store framskritt på dette området. Resultatene viser imidlertid at valget som institusjon langt på vei gjør det mulig å velge representanter som avspeiler befolkningens interesser og krav. Verre er det med mekanismene for å kontrollere representantenes ansvar i forhold til velgerne. I senere år har forskningen særlig fokusert på dette elementet, eller accountability, som det heter på fagspråket. 682

76 [ REPRESENTASJON OG ANSVAR ] Hvis partimandatmodellen virker etter forutsetningene, burde selve valgresultatet bestemme hvilken politikk som vil bli ført. Partiene spesifiserer sine valgløfter, og det forutsettes at partiene står noenlunde samlet bak løftene. Men det er ofte et formidabelt sprik mellom valgløftene og den politikk som blir ført. Under den parlamentariske styreform skulle man i hvert fall vente at det flertall som har stemt på det seirende alternativ, skulle bli fornøyd med den politikk regjeringen og flertallet i parlamentet fører. Men slik er det visst bare unntaksvis. Man fristes til å sitere Bismarck, som en gang uttalte at «aldri blir det løyet så meget som foran et valg, under en krig, og etter en jakt.» I motsetning til Jernkansleren synes jeg man skal være forsiktig med å bruke ordet løgn. Styringsprosessen er komplisert. Og det kan nok forekomme at politikerne ikke har full oversikt over foreliggende problemer når de avgir sine løfter. La oss som eksempel se på utbyggingen av offentlig transport i de større byene. Det ser ut til at alle er enig om at privatbilismen i den indre bykjerne bør reduseres, dels for å unngå trafikkaos, dels for å motvirke luftforurensningen. Det beste alternativ til privatbilene er offentlig transport. Og løftene i denne retning er mangfoldige foran et valg. Men når valget er over, har man andre ting å tenke på. Da kommer pengemangelen i forgrunnen, og få områder er mer sårbare enn nettopp trafikksektoren. I stedet for ekspansjon blir det ofte nedskjæringer som går ut over både service og trafikktilbudet. Privatbilene kan fortsette. Det er ikke helt klart hvem som har skylden for fadesen. Partiene og politikerne skylder på hverandre. Og noen hver kan være fristet til å komme med populistiske utspill foran valget, i konkurransen om stemmene. Men det kan også være et spørsmål om samarbeidsviljen innenfor trafikketaten. Principalen, det vil si de enkelte velgere, har nesten ingen kontrollmuligheter, verken når det gjelder trafikkproblemer eller andre saker. Politikken er etter hvert blitt så komplisert at få velgere har oversikt over hva som blir gjort, eller ikke gjort, for å innfri politiske løfter. Her har massemediene en sentral oppgave. Deres informasjonsvirksomhet og pågående journalistikk er velgernes viktigste kilde til opplysning om hva som skjer i styre og stell. Jeg sa for et øyeblikk siden at det ikke alltid er lett å fastslå partienes ansvar i konkrete saker. Det sier seg selv at ansvarsforholdet i betydelig grad henger sammen med den foreliggende regjeringsform. I land med topartisystemer og flertallsregjering kan man nesten uten unntak legge hovedansvaret for de fleste vedtak på regjeringspartiet. Det kan man også gjøre i flerpartisystemer dersom et enkelt parti har flertall i parlamentet. Hvis man derimot har koalisjonsregjering av flere partier, kan de deltagende partier være fristet til å velte skylden for upopulære vedtak over på sine regjeringspartnere. Det gjelder særlig hvis det dreier seg om en mindretallskoalisjon. Her er det uhyre vanskelig å plassere det politiske ansvar. I dagens situasjon gjelder det samme for mindretallsregjeringer bestående av bare ett parti. I senere år har mindretallsparlamentarisme ført til svekket regjeringsmakt og økende populisme i en rekke land, ikke minst i Norge. Utviklingen har gitt grunnlag for flere forslag om reformer som kan fremme flertallsparlamentarisme og dermed føre til klarere ansvarsforhold i politikken. 683

77 [ VALEN ] Avslutning De tenkere som formulerte ideen om politisk representasjon, forestilte seg at velgerne skulle ha frihet til å velge representanter, men også at de skulle stille dem til ansvar ved neste korsvei. Delegeringsaspektet ser ut til å fungere etter forutsetningene. Våre analyser av holdningsmønstrene tyder imidlertid på at retning er et nøkkelbegrep i utformingen av den offentlige opinion. Velgerne forventer at partiene har et mer artikulert syn enn dem selv altså at de viser vei rent politisk og gir uttrykk for lederskap. I dette ligger det også en forventning om at de viser ansvar og vel så viktig at de kan holdes ansvarlig. Men graden av ansvarlighet er et empirisk spørsmål. Det trengs skarpere måleinstrumenter enn de vi hittil har brukt. Den store utfordringen fremover er å skaffe til veie disse instrumentene slik at verktøykassen også inneholder gode mål for grad av politisk ansvar. Noter 1. Forelesning ved Universitetet i Bergen 26/ i forbindelse med mottagelse av æresdoktorat. Referanser Downs, A. (1957), An Economic Theory of Democracy. New York: Harper & Collins. Esaiasson, P. & K. Heidar, red. (2000), From Westminster to Congress and Beyond. The Nordic Experience. Columbus: Ohio State University Press. Holmberg, S. (1989), «Political Representation in Sweden». Scandinavian Political Studies, 20: Macdonald, S.E., G. Rabinowitz & O. Listhaug (1998), «On Attempting to Rehabilitate the Proximity Model: Sometimes the Patient Just Can t Be Helped». The Journal of Politics, 60: Matthews, D. & H. Valen (1999), Parliamentary Representation: The Case of the Norwegian Storting. Columbus: Ohio State University Press. Miller, W. & D. Stokes (1963), «Constituency Influence in Congress». American Political Science Review, Vol. 57: Narud, H.M. & H. Valen (2000), «What Kind of Future and Why? Attitudes of Voters and Representatives». Kapittel 15 i P. Esaiasson & K. Heidar, red., From Westminster to Congress and Beyond. The Nordic Experience. Columbus: Ohio State University Press. Rabinowitz, G. & S.E. Macdonald (1989), «A Directional Theory of Issue Voting». American Political Science Review, 83: Strøm, K. (1999), «Voter Sovereignty and Parliamentary Democracy». I: H.M. Narud & T. Aalberg, red., Challenges to Representative Democracy: Parties, Voters and Public Opinion. Bergen: Fagbokforlaget, Strøm, K. (2000), «Den besværlige parlamentarismen». Tidsskrift for samfunnsforskning, vol. 41, 4: Thomassen, J. (1994), «Empirical Research into Political Representation. Failing Democracy or Failing Models?» I: Jennings, M.K. & T.E. Mann, eds., Elections at Home and Abroad. Ann Arbor: The University of Michigan Press. 684

78 [ REPRESENTASJON OG ANSVAR ] Valen, H. & H.M. Narud (2003), «Det betingede partimandat. En modell for studiet av politisk representasjon». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, vol. 19: Aardal B. (i samarbeid med H. Valen, H.M. Narud & F. Berglund) (1999), Velgere i 90-årene. Oslo: NKS-forlaget. Aardal, B., red. (2003), Velgere i villrede. Oslo: Damm forlag. 685

79 [ VALEN ] 686

80 [ MINNEORD ] minneord Mariken Vaa in memoriam Arnlaug leira [email protected] Mariken Vaa Sosiologen, forskeren, læreren, redaktøren professor Mariken Vaa døde mandag 20 september i år. Norsk samfunnsforsknings faglitterære offentlighet har mistet en av sine markerte skikkelser. Mariken ble mag.art. i sosiologi i 1964 på avhandlingen Aviser og utenrikspolitikk i Vest-Afrika. Hun arbeidet i flere år ved Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo, før hun kom til Institutt for samfunnsforskning som forsker og redaktør for Tidsskrift for samfunnsforskning. Deretter var hun i to perioder forskningsleder ved det nordiske Afrikainstituttet i Uppsala, før hun i 2003 ble professor ved Høgskolen i Oslo med spesielt ansvar for internasjonale studier og utviklingsstudier. Mariken Vaa var en av våre mest internasjonalt orienterte sosiologer. I mange tiår pendlet hun mellom Rauland og Mali, mellom Oslo og verdens metroog megapoler. Et kort riss kan bare gi glimt av hennes innsats for fag og forskning. De faglige interesser spente vidt; mange og lange feltopphold i Afrika danner ett ytterpunkt, hennes sterke engasjement for å fremme formidlingen av norsk samfunnsforskning representerer et annet. Analyse av menneskers levekår og mulighet for endring i utviklingsland er et hovedtema i Marikens forskning. Hun studerte menneskers dagligliv, strategier for anstendig liv i slumstrøk, utviklingen av kvinnebaserte uformelle økonomier. Slike temaer behandles blant annet i hennes kapittel i antologien Gender and Change in Developing Countries (1991) som hun redigerte sammen med en kol- 687 universitetsforlaget tidsskrift for samfunnsforskning vol 45, nr 4, s

81 [ LEIRA ] lega. Globalt viktige spørsmål fikk nedslag i hennes prosjekter, som når hun var glødende opptatt av reint vann, kloakk, renovasjon og sanitære forhold. Hun kunne spøkende omtale seg selv som Norges eneste kloakk-sosiolog! I innledningen til den siste boka hun signerte i sommer, Reconsidering Informality. Perspectives from Urban Africa trekker hun sammen med en kollega opp noen viktige linjer fra mange års forskning. Engelsk og fransk var selvfølgelige arbeidsspråk, og hennes faglige arbeider fikk internasjonal oppmerksomhet og anerkjennelse. Mariken Vaas faglige virksomhet hadde også et sterkt feste i norsk samfunnsforskning. Særlig vil vi framheve hennes enestående innsats for den norske faglitterære offentligheten som redaktør, veileder og faglig inspirator. Dette arbeidet rommet (minst) to ambisjoner: for det ene å bidra til bedre kår for norsk samfunnsvitenskapelig publisering og formidling, og for det andre å gi fagprosaen et løft. Hun ville rett og slett høyne sosiologenes bevissthet om språk, fortelling og formidling. Tydelige spor etter hennes virke ser vi blant annet i PAXleksikon, utgitt i 6 bind fra 1978 til Som medlem av redaksjonsgruppa åpnet hun der muligheter for en rekke yngre og eldre kolleger for å delta i en imponerende dugnad. Hun var dessuten medredaktør av Samtiden fra Sosiologene kjenner henne kanskje aller best som medredaktør av andre og tredje utgave av standardverket Det norske samfunn (1975 og 1986). Norges forhold til den tredje verden er tema for hennes eget vesentlige bidrag til tredjeutgaven. Mariken Vaa var redaktør av Tidsskrift for samfunnsforskning ( ), i en periode da tidsskriftet ekspanderte. Hun videreførte energisk profesjonaliseringen av den redaksjonelle virksomheten, og la vekt på å gjøre samfunnsforskningen tilgjengelig for en bedre leserkrets. I dette arbeidet og som redaktør av en rekke bøker og rapporter har hun gjort en innsats det står stor respekt av, en kvalitetssikring, for å få transformert lovende utkast til publiseringsverdige faglige bidrag. Mariken Vaa samarbeidet ofte med kolleger i inn- og utland, og gjerne tverrfaglig Hun stilte strenge krav til faglige presentasjoner, ikke minst sine egne. Overbevist om at det dunkelt sagde skjulte det dunkelt tenkte, arbeidet hun for at fagprosaen skulle være klar, stringent, presis. Med vel utviklet sans for språklige valører førte hun en utrettelig kamp mot anglisismer, slapp fagsjargong, og blomstrende metaforer. Men hun var også uvanlig generøs som redaktør, veileder og lærer, og hun evnet å få løftet fram for forfattere deres egen røde tråd og de viktige analytiske poengene. Hennes faglige innsats for å fremme andres arbeid kan ikke overvurderes. At hun dermed tok av sin egen skrivetid kan det neppe være tvil om. Hun følte en djup forpliktelse til å ta vare på de menneskene hun møtte som fagperson. Fag var viktig, men livet var tross alt viktigere. Mariken hadde et sterkt og særegent talent for vennskap. Hun elsket meningsbrytning, om kunst, litteratur, politikk, og om liv og fag. Der hun satte seg ned, oppsto raskt et debattforum. Med snert i replikken, sprudlende, og med en barsk humor, ga hun av seg selv faglig og sosialt. Hun var tvers igjennom usentimental, men samtidig nær, lyttende og varm. Vi har mistet en strålende kollega og en dyrebar venn. 688

82 [ BOKANMELDELSER ] bokanmeldelser Inger Furseth: A comparative study of social and religious movements in Norway, 1780s 1905 (Scandinavian studies, Vol. 7) Lewiston, Queenston, Lampeter: The Edwin Mellen Press 2002, 450 s. I januari år 2000 disputerade Inger Furseth för dr.polit.-graden vid samhällsvetenskapliga fakulteten i Oslo på en avhandling med titeln People, Faith and Transition. A Comparative Study of Social and Religious Movements in Norway, 1780s Det arbete som utgetts med undertiteln från disputationsupplagan som huvudtitel på ett välrenommerat amerikanskt förlag skiljer sig delvis från det arbete som bedömningskommittén i vilken anmälaren hade rollen som försteopponent hade att ta ställning till. Den nu aktuella utgåvan omfattar nästan exakt lika många sidor 450 som disputationsutgåvan. Textomfånget är emellertid knappt tvåtredjedelar av det som People, Faith and Transition hade och författaren har alltså tvingats till kraftiga nedskärningar. Det kan ha funnits många skäl bakom hur begränsningarna gjorts men man kan ifrågasätta om «delete»-tangenten alltid utnyttjats där det varit mest rimligt. Arbetets titel kunde preciserats med ett «five» för det är fem olika rörelser som analyseras. I «försvenskad» form rör det sig om Lofthusupproret under det sena 1780-talet, Hans Nielsen Hauges rörelse som den utvecklades från 1796 till omkring 1830, Thranerörelsens korta men intensiva framträdande runt halvsekelskiftet 1850, Metodismen från dess etablering i Norge 1849 några årtionden framåt i tiden och Arbetarrörelsens utveckling från 1870-talet till Tidsgränserna framåt är emellertid flytande när det gäller Haugianismen, Metodismen och Arbetarrörelsen. Det komparativa anslaget innebär inte att alla fem rörelserna jämförs utan att de behandlas parvis: Lofthusupproret jämförs framförallt med Haugerörelsen, Marcus Thranes rörelse ställs mot Metodismen medan Arbetarrörelsen analyseras utan att explicit jämföras med någon annan rörelse. Bakom valet av rörelser och hur parbildningen skett ligger en övergripande problemställning med anknytning till forskningsområdet «social movements». Inger Furseth jämför vad hon betecknar som «sociala rörelser» och 689 universitetsforlaget tidsskrift for samfunnsforskning vol 45, nr 4, s

83 [ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] «religiösa rörelser». De sociala rörelserna vill åstadkomma politiska och/eller ekonomiska förändringar i samhället. De religiösa rörelserna vill åstadkomma förändringar i människors religiösa tro och liv och som ett resultat av att individer förändras kan på längre sikt olika förhållanden i samhället förändras. «Sociala rörelser» kan också vara ett övergripande begrepp som täcker både rörelser med politiska/ekonomiska målsättningar och rörelser med religiösa målsättningar. I äldre litteratur om «social movements» var det vanligt att exemplifieringen hämtades från vitt skilda områden och att man tog upp rörelser med mycket olikartade målsättningar. Furseth konstaterar att denna enhetlighet spruckit upp och att den sociologi som arbetar med religiösa rörelser och den sociologi som arbetar med andra rörelser i samhället gått skilda teoretiska vägar. Hon beklagar utvecklingen och ställer sig i mycket med full rätt negativ till vad hon menar ofta har varit de teoretiska utgångspunkterna för religionssociologins studier av rörelser med religiös/andlig inriktning: Antingen en exercis med kyrka/sekttypologier och klassificering av sekter i olika undertyper eller den deprivationsteori som framförallt knyts till Charles Y. Glocks och Rodney Starks arbeten från 1960-talet och som uppträder i något olika varianter; beskrivningen av deprivationsteorin är dock onödigt kortfattad och schematisk med hänsyn till att den åtminstone implicit får vara «target» i delar av analysen. Den skarpa gränsen mellan studier av sociala rörelser och studier av religiösa rörelser vill Inger Furseth överbrygga och hävdar att de två typerna av rörelser bör belysas utifrån likartade utgångspunkter. Hon väljer dock att inte ens diskutera i vad mån deprivationsteorin skulle kunna bidra till förståelsen av de i den inskränkta betydelsen sociala rörelserna. Hon utgår istället från teoretiska perspektiv som framförallt vuxit fram vid studiet av rörelser med politiska, ekonomiska eller andra «sociala» målsättningar. Särskilt lyfter hon fram tre sena ungefär lika med från sista tredjedelen av 1900-talet sätt att teoretiskt betrakta sociala rörelser: 1) Kulturanalys enligt Manuel Castells, Alberto Melucci och Alain Touraine; 2) Resursmobiliseringsteori enligt Mayer N. Zald, Roberta Ash och John D. McCarthy samt framförallt Anthony Oberschall; 3) Politisk processteori som hon främst knyter till Doug McAdam. När hon går från teorierna till ett konkret analysschema är det i första rummet de båda sistnämnda perspektiven som är aktuella. Schemat upptar nio faktorer which are assumed to affect the mobilization process, movement outcomes, and the interactions between religious and social movements. These factors treat the dilemmas and conflicts that movements face in mobilization, in processes of maintenance and in relation to the larger society and other movements. The factors or variables are orienting postulates that are central to the perspectives here (s. 39). Fyra faktorer betraktas som externa: Den politiska, religiösa och kulturella institutionella situationen, de ekonomiska förhållanden vid den aktuella tiden, sociala strukturer i samhället, och förekomsten av motstånd/undertryckande. Fem faktorer betraktas som interna: Rörelsens ideologi, dess ledarskap och organisation, rekryteringsformerna man använde, olika socialisa- 690

84 [ BOKANMELDELSER ] tionsprocesser in i rörelsen samt den sociala sammansättningen. Man kan ibland ifrågasätta det rimliga i att belysa «korta» rörelser som Lofthusupproret och Thranerörelsen enligt exakt samma mall som de «långa» rörelserna Haugianismen, Metodismen och Arbetarrörelsen. I många avseenden förefaller schemat vara mer lämpat för analys av de senare rörelserna än de förra. En extra komplikation ligger i att beskrivningarna av olika skeenden inte bara är beskrivningar utan också utgör underlag för komparationer mellan de rörelser som får bilda par. Man får således en jämförelse av hur Christian Jensen Lofthus och hur Hans Nielsen Hauge rekryterade sina anhängare men jämförelsen gäller hela deras aktiva perioder; en mer rättvisande jämförelse hade varit att ställa utvecklingen av Lofthusrevolten under perioden juni 1786 då Lofthus lade fram sin petition till den danske kronprinsen fram till mars 1787 då han arresterades mot utvecklingen av Hauges väckelserörelse under perioden juni 1796 då hans första bok trycktes och han började sprida den och fram till mars På motsvarande sätt är det knappast rättvisande att jämföra vad Marcus Thrane och andra inom den rörelse som bar hans namn gjorde för att socialisera anhängarna in i den vaga ideologin under den korta perioden med hur Ole Peter Petersen och hans anhängare bl.a. genom predikningar och söndagsskolor undervisade om Metodismen under en tjugoårsperiod från Tiden hur länge man de facto kunde verka för att få till stånd förändringar är en variabel som inte beaktas tillräckligt vid jämförelserna. Man kan delvis ställa sig frågande inför rörelserna som valts och hur de parats ihop. De är var och en för sig väl värda att analyseras som en «social movement» enligt det analysschema som valts men det hade kanske inte varit nödvändigt att ta med så många rörelser. Den nästan självklara rörelsen i sammanhanget är åtminstone för en sociolog med intresse för religionen Haugianismen. Materialet både av och om Hauge är rikt, nästan överrikt, och det rör sig om ett fenomen som växer fram långsamt och blir ett bestående inslag i norsk kultur. Kanske är det inte den historiska tidpunkten (sent 1700-tal) som är den variabel som borde hållas «under kontroll» och som motiverar att det mycket annorlunda Lofthusupproret blir jämförelseobjekt utan istället förhållandet att det är fråga om en religiös rörelse som skulle särskilt beaktats. Då kunde Haugianismen ställts mot Metodismen och man hade fått en belysning av vad är det som gör att en rörelse visserligen knappast finns som organisation men ändå fortsätter att vara en integrerad del av norsk kultur samtidigt som en annan rörelse visserligen fortlever som en kyrka men varken har haft eller har något djupare inflytande i det norska samhället. På samma sätt kunde Thranes kortlivade men intensiva rörelse med anhängare bland «småfolket» och Arbetarrörelsen ställts mot varandra med grundfrågan varför dog i det ena fallet rörelsen snart ut medan i det andra fallet en snabb konsolidering skedde så att rörelsen blev en del av det politiska livet i Norge. Det hade också varit möjligt att ställa Metodismen mot Arbetarrörelsen. I båda fallen är det rörelser med en klart utmejslad ideologi med internationell anknytning och rörelser som inte var specifikt norska utan med samtidiga paralleller i såväl Danmark som Sverige; det komparativa perspektivet skulle där- 691

85 [ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] med ha kunnat vidgas. Man kan också väl tänka sig att Lofthusupproret och Thranerörelsen ställts mot varandra med grundfrågan om det var likartade förhållanden som gjorde att båda misslyckades. De par som Inger Furseth bildat är alltså långtifrån de enda som kunde varit motiverade. Exemplen pekar på de svårigheter som de flerfaldiga målsättningarna leder till. Arbetets titel anger att sociala och religiösa rörelser skall beskrivas och jämföras. Inledningen klarlägger att förklaringsvärdet hos ett teoretiskt perspektiv, det som kan betecknas «resursmobiliserings/processperspektivet», skall prövas, men att det också skall jämföras med förklaringsvärdet hos ett annat teoretiskt perspektiv, «deprivationsteorin». Framställningen ger sedan i stort sett endimensionella beskrivningar i enlighet med det förra perspektivet av fem rörelser men flerdimensionella jämförelser: Sociala rörelser vid olika tidpunkter, religiösa rörelser vid olika tidpunkter, sociala och religiösa rörelser vid samma tidpunkt och teoretiska perspektiv för analys av de sociala och religiösa rörelserna. Ibland förefaller det att bli för mycket och kanske det varit möjligt att göra ett slags Alexanderhugg. Det hade gått att konstatera att «resursmobiliserings/processperspektivet» i en rad historiesociologiska arbeten visat sig fruktbart. Visserligen gäller det studier i andra samhällen än det norska men man kunde ändå antaga att när det gäller vänsterrörelser vilket åtminstone Thranes rörelse och den framväxande Arbetarrörelsen var är det rimligt att de i Norge kan beskrivas utifrån samma utgångspunkter som visats vara rimliga i andra samhällen av t. ex. Charles Tilly och Anthony Oberschall. Nu gäller det att klarlägga om inte ett par religiösa rörelser i Norge, den inhemska Haugianismen och den från USA/England införda Metodismen också låter sig beskrivas och tolkas enligt ett analysschema som utgår från studier av sociala rörelser med icke-religiösa målsättningar. Att sedan klarlägga den nytta man har av att se Haugianismens och Metodismens utveckling i Norge i ljuset av «resursmobiliserings/processperspektivet» jämfört med i ljuset av «deprivationsteorin» hade varit möjligt men inte nödvändigt. En anmälan bör emellertid inte framförallt tala om att det varit möjligt att skriva en annan bok eller som i detta fall flera böcker än den föreliggande. Det är vad anmälaren fått i handen som skall värderas. Det bör redan ha framgått att Inger Furseths arbete både är ett pionjärarbete och att det är resultatet av en stor arbetsinsats. Religionssociologin i sig är tvärvetenskaplig men utom denna allmänna tvärvetenskaplighet visar Inger Furseth sådana insikter i modern historieforskning som fordras för att åstadkomma ett historiesociologiskt arbete. Det är här pionjärinsatsen ligger: Det finns få nordiska samhällsforskare som för sitt avhandlingsarbete gett sig in på så vida och materialmässigt skiftande fält som Inger Furseth gör. Det är stor skillnad på materialmängd och -typ när det gäller t. ex. Lofthusupproret, Metodismen i Norge och Arbetarrörelsen. Just denna ojämnhet i materialet gör att det blir en styrka att ha ett strikt uppbyggt schema att följa vid analysen. Fasthållandet vid samma analysschema både när materialet är sprött, då det är stort och kräver sållning och då det visserligen finns men ligger obearbetat har inneburit mycket arbete. Visst blir framställningen ibland lite rigid men detta skall vägas mot vad som kunde blivit resultatet av ett annat tillvägagångssätt: Fem sins- 692

86 [ BOKANMELDELSER ] emellan mer eller mindre olika essäer om utvecklingen inom fem olika rörelser. Möjligheten att göra jämförelser hade i stort sett gått förlorad. Anmälaren är medveten om att disputationsutgåvan av A Comparative Study har utsatts för ganska skarp kritik från en kyrkohistoriker av facket (Tidsskrift for kirke, religion og samfunn 13:2). Kritiken det finns andra källor, det finns senare tolkningar av källorna än de som utnyttjats, olika forskare har olika uppfattning, ingenting kan ersätta det egna arbetet med primärkällor o.s.v. är sannolikt i viss mån berättigad men det är en helt annan fråga om den har någon verklig relevans. Det förefaller inte som om den obeaktade forskning som den nämnda recensionen lyfter fram har kommit till resultat som annat än i detaljer kan ändra Inger Furseths analyser. Vad beträffar nyttan av att själv gå till primärkällorna och inte lita till sekundärframställningar är den naturligtvis obestridlig men i detta fall förefaller kraven omöjliggöra den uppläggning som arbetet nu har och som visserligen kan diskuteras men som är författarens val. Sociologen/religionssociologen som vill bedriva (kyrko)historiesociologisk forskning måste ha rätt att stanna vid de framställningar som finns när det gäller väl beforskade företeelser och att sedan naturligtvis med kritisk blick använda dessa framställningar i jämförande och analyserande framställningar med utgångspunkt från ett eller flera teoretiska perspektiv. Det känns nästan överflödigt att nämna att t. ex. Max Weber arbetade på samma sätt som nutida historiesociologer gör. Slutsats: En historiesociologiskt inriktad forskare bör ha mental beredskap att möta kritiken som kan förutses från fackhistorikerna. För anmälaren har det varit näst intill omöjligt att bortse från disputationsutgåvan vid läsningen av A Comparative Study. Den största skillnaden ligger i att den teoretiska diskussionen skurits ner kraftigt och detta är både beklagligt och får vissa negativa följder. I de beskrivande och analyserande avsnitten förekommer begrepp som är knutna till teoretiska synsätt som inte presenteras här men väl finns med i disputationsutgåvan. Man möter således på flera ställen (t. ex. s. 101 och 213) vad som beskrivs som «the problem of free-riding», att individer sluter sig till en rörelse på grund av de nyttigheter i vid bemärkelse som den erbjuder men utan att «trosmässigt» eller på annat sätt «göra rätt för sig». Begreppet finns inte med i den teoretiska diskussionen i den nya utgåvan men presenteras däremot ordentligt i disputationsutgåvan (s. 53f). Den charisma som ledarna för de olika rörelserna hade eller inte hade tas upp många gånger. Någon övergripande diskussion av charismabegreppet finns emellertid inte och detta är en dubbel brist eftersom Inger Furseth delvis har uppfattningen att det finns en slags «retroaktiv» form av charisma (se Tidsskrift for kirke, religion og samfunn 15:1). Den nya utgåvan visar på många ställen på fördelarna med den norska modellen jämfört med den svenska när det gäller avhandlingsproduktion. I Sverige är traditionellt den bok som föreligger vid disputationen den definitiva versionen. Inger Furseth har i enlighet med norsk praxis kunnat göra ändringar i sin text innan hon lägger fram den för en internationell publik. Vid läsningen av A Comparative Study märker man ofta att hänsyn tagits till synpunkter som de båda opponenterna gav. I ett avseende har emellertid synpunkterna beaktats utan att resultatet blivit särskilt 693

87 [ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] bra.vid disputationen framhölls att en eller flera kartor skulle underlätta läsningen för en icke-norsk läsare. Den nya utgåvan har ett halvdussin kartor. De är från den tid som texten behandlar 1800-talet och säkert vackra att se på i original. Den som vill veta var Lofthus hemtrakt Nedenes är belägen, följa Hauges vandringar eller lokalisera det område som målande benämns «Smålenene» har emellertid ingen nytta av dessa gråa reproduktioner med oläsliga ortsnamn. Till slut: Utgör då «resursmobiliserings/processperspektivet» ett alternativ om man åter vill länka studiet av religiösa rörelser till studiet av andra sociala rörelser? Svaret är ett tveklöst «ja!» och häri ligger det viktiga med Inger Furseths forskning. Det går mycket bra att analysera en religiös rörelse enligt samma mönster som man analyserar andra sociala rörelser. Processerna när rörelser med skiljaktig inriktning växer fram och lyckas/misslyckas är i stort sett desamma. Vad man i detta fall en religionssociolog med hela sin bakgrund i samhällsvetenskapen och med samma typ av bindning till en folkkyrka som den stora majoriteten nordbor har ibland kan tycka är att religiositeten går förlorad. Vad var det Hauge och Metodismen erbjöd som fick människor att ändra sitt levnadssätt: Var det bara att man spred skrifter, predikade och undervisade, byggde upp nätverk, ordnade olika aktiviteter o.s.v. eller fanns det något mera? Göran Gustafsson [email protected] Berit Brandth & Elin Kvande: Fleksible fedre. Maskulinitet, arbeid, velferdsstat Oslo 2003: Universitetsforlaget Utvidelsen av foreldrepermisjonen til tolv måneder og innføringen av fedrekvoten på fire uker i 1993 er bakgrunnen for intervjustudien Fleksible fedre av Berit Brandth og Elin Kvande. Denne særegne norske måten å ordne foreldrepermisjonen på er minsanten en studie verdt. Et sjeldent sosialt eksperiment gjøres av Arbeiderpartiet når de lager en ordning som bestemmer hvem i familien som skal få penger til å passe barnet til hvilke tider! Debatten i forkant av denne 90-tallets kanskje viktigste sosiale reform var langvarig og sterk. Ti år etter reformen ble innført, intervjuer Brandth og Kvande fedrene blant annet om hvordan de forhandler om permisjonen, deres opplevelser av omsorgen de yter, hva de gjør som fedre og deres forhold til arbeidslivet som nybakte fedre. Resultatet er spennende lesning om konstruksjoner av nye maskuliniteter, teoretiske diskusjoner om kjønn og et unikt empirisk materiale. Kombinasjonen av kvalitative intervjuer og en kvantitativ spørreskjemaundersøkelse med både mor og far gjør studien kompakt og slagkraftig. Det fedrene gjør sammen med barna gjennomgås, og slik sett kommer en ny praksis til syne fedrenes omsorgshverdag. Vekslingen mellom én type data til en annen gir innsikt i hele argumentasjonsrekker, sammenholdt med oversikter over korrelasjoner mellom variabler som utdanning, inntekt og uttak av fedrekvote og foreldrepermisjon. Fleksible fedre er en bok skrevet innenfor feltet som i dag kalles mannsforskning. Hva som kjennetegner denne 694

88 [ BOKANMELDELSER ] forskningen er flere ting, men enkelt sagt har mannsforskningen et eksplisitt kjønnsperspektiv på menn i sine analyser. Det vil si at menn ikke får stå uproblematisert eller kjønnsløse som analytisk kategori slik det gjøres i de fleste samfunnsvitenskapelige arbeider i dag. I tillegg er mannsforskningen ofte tematisk opptatt av de områder der menn bryter med de tradisjonelle væremåter for menn, slik det nye faderskapet gjør. Problemet for all bindestreksforskning (mannsforskning, distriktsforskning osv) er at det overfokuseres på en variabel. I mannsforskningen er det menn og deres kjønnede væremåter. Jeg synes Brandth og Kvande diskuterer nettopp dette problemet på en opplysende og selvkritisk måte. De gjennomgår ulike faser i mannsforskningen, som rolleteori, maskulinitetsteori osv. og påpeker nettopp det lett sirkeldefinitoriske (kjønn forklarer kjønn) mye kjønnsteori/mannsforskning kan komme opp i hvis en ikke tar høyde for det menn av kjøtt og blod faktisk gjør. Kjønnede praksiser farspraksiser blir det analytiske hovedfokuset i studien. Farspraksiser sees også i sammenheng med andre praksisformer der mannen er arbeidstaker, partner osv. Siktemålet er å kontekstualisere menns nye væremåter som fedre i foreldrepermisjon for nettopp å fange det dynamiske og foranderlige som dette empiriske materialet bærer i seg. Brandth og Kvande drøfter også forholdet mellom praksisanalytiske perspektiver og diskursanalytiske tilnærminger og ikke minst hvordan diskursbegrepene for dem gir mening til fortolkning av hva fedrene og mødrene sier i intervjuene. I Fleksible fedre presenteres forskjellige måter foreldrene deler permisjonen på, og vi får innsyn i parenes begrunnelser for hvorfor delingen ble som den ble. Begrunnelsene analyseres ut fra diskurser om økonomi, likestillingsopptatthet, ideen om barnets beste, mors forhold til kroppen sin, mors forhold til yrkeskarrieren og mors og fars forståelse av det moderne faderskapet. Dette er interessant lesning, fordi forhandlinger om permisjonen sier oss mye om fedres og mødres syn på seg selv i forhold til barnet. I dagens situasjon, hvor en opptrapping av fedrekvoten diskuteres i politiske miljøer, er disse funnene spesielt interessante. Én type argumentasjon som kommer fram i intervjuene er at permisjonen i utgangspunktet er hennes (11 måneder) og at fedrekvoten (1 måned) er hans del av det hele (s. 95/99). En slik virkelighetsforståelse kan gjelde mange, og er det slik at mødrenes definisjonsmakt er så stor, er det etter min mening et argument for at fedrekvoten kan utvides. Den kvantitative delen av Fleksible fedre viser at hos de parene der mor har høy utdanning og en jobb som er viktig for henne, deles permisjonstiden mest. Hos de parene som deler minst, har mor lav utdanning og en tung og ofte uinspirerende jobb. Utdanning, jobbtilhørighet og karriereambisjoner hos mor utlikner eller kaster om på tradisjonelle valg for mange av fedrene. Slik kommer det tydelig fram at «maskuliniteten» er plastisk, situasjonell og konstrueres i relasjon til mor. Brandth og Kvande overskrider således mer psykologiserende forståelser (menns kjønnsidentitet, følelse av maskulinitet osv) som forklaring på valgene om mer eller mindre aktive faderskap. I tillegg er dette viktige sosioøkonomiske funn der klasse trekkes inn som forklaringskraft for ulike «maskuliniteter». Aktører i likestillingsdebatten bør merke seg slike sammenhenger i stedet for ukritisk å sette opp en urban middelklassemaskulinitet som et uproblematisert 695

89 [ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] ideal for fedre som skal «velge rett», «ha de rette holdninger» osv. Begrepet hegemonisk maskulinitet har innen mannsforskningen fått, skal vi si, en hegemonisk posisjon. Også i Fleksible fedre brukes begrepet hegemonisk maskulinitet, og etter min mening blir det i noen sammenhenger litt upresist. Det virker også som om begrepet hegemonisk smitter over fra sin opprinnelig Connellske definisjon til å brukes på flere områder. Det er forvirrende. For eksempel står det på s. 85 referert til to informanter som Brant og Kvande mener forholder seg til «den hegemoniske likestillingsdiskursen...» ved at de i utgangspunktet ønsket å dele permisjonen likt mellom seg. Med dette mener vel forfatterne at paret har verdimessig adoptert en type 50/50 likestilling som mal. Men er denne «likestillingsdiskursen» hegemonisk (nesten ingen argumenterer for eller praktiserer en slik modell i Norge)? For dette paret er 50/50 likestillingsmodellen et slags ideal, men i begrepet hegemonisk ligger vel noe mer strukturelt og sosioøkonomisk tyngre enn som så? Når foreldrepermisjonen ble utvidet og fedrekvoten vedtatt i 1993, var intensjonen med ordningen at far skulle få et selvstendig ansvar for ungen i minimum fire uker. Av ulike grunner er det i dag slik at rundt halvparten av fedrene er hjemme alene med barnet i den perioden de har permisjon. Den andre halvparten tar fedrekvoten samtidig med at mor er hjemme. Brandth og Kvande diskuterer hva dette betyr for fedrenes relasjon til barnet og finner, ikke uventet, at situasjonen for hjemme-alene-fedrene er ganske annerledes enn der begge er hjemme. Mange av fedrene som er hjemme alene med barnet beskriver en ny og annerledes hverdag. De opplever tiden forskjellig, fokuserer på det nye med omsorgsoppgavene og ser at relasjonen til barnet bygges gjennom hverdagens små og store gjøremål. Disse fedrene er ganske bevisste på at de trenger tid i prosessen med barnet og at tiden i seg selv er en avgjørende kvalitet ved samværet. Fedrene som er hjemme i permisjon sammen med mor forteller om en mer tradisjonell deling av arbeidsoppgavene. Her bekreftes tidligere forskning om at arbeidsdelingen for mange fortsetter i ganske så komplementære spor når foreldrene er sammen i situasjonen med barnet. Fedrene er mer prosjektorientert med ungene. De er opptatt av at barna skal få oppmerksomhet og at samværet skal være fokusert og bra. På spørreskjemaundersøkelsen svarer 37 % av fedrene at de jobber overtid, mens 41 % av mødrene svarer de jobber deltid. Fedrekvoten og de nye permisjonsordningene har altså ikke kastet om på den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom hjem og jobb for menn og kvinner når permisjonstiden er over. Dette er ikke nye funn, men satt i sammenheng med intervjuene av en del svært omsorgsorienterte og omsorgskompetente fedre blir konflikten mellom hjem og jobb tydeliggjort. Fedrenes permisjonsbruk er avhengig av hvilken tilknytning mor har til arbeidsmarkedet. Brandth og Kvande skriver: «Når mødre jobber mer enn normalarbeidsdag, er det hele 43 % av fedrene som deler permisjonen, mens bare 7 % av fedrene deler når mor arbeider deltid» (s. 190). Med andre ord: likestillingsprosjektet er avhengig av at mor går ut av deltidsposisjonen og tydeliggjør sin inntjeningsevne og viktigheten av sin utdannelse og jobb. (Slik likestillingsprosjektet også er avhengig av at menn aksepterer kvinnene som likeverdige i 696

90 [ BOKANMELDELSER ] arbeidslivet.) Sammenhengen mellom mødres heltidsansettelse/overtidsbruk og fedres meruttak av permisjon er det politisk sprengkraft i. Kanskje kan vi se konturene av en ny samlivsform innenfor en del ekteskap, der mors arbeidstilknytning er sterkest? Kan vi få en utvikling der par også kan «finne» hverandre og kjærligheten gjennom en sterk og ambisjonsfylt kvinne og en mer tilbaketrukket mann som satser på familien og deltidsjobb? Spørsmålene treffer rett inn i middelklassens tidsklemmedebatt om hvordan vi skal forvalte vår kulturelle, seksuelle og økonomiske kapital. Mot slutten av boka Fleksible fedre presenteres noen typer av fedre og deres forhandlinger med arbeidsplassen om valg av permisjon. Slik jeg leser disse fedrefortellingene sier de noe om endringer i menns liv, og de sier mye om motstanden mange menn møter i prosessen mot å bli bedre omsorgspersoner. Aksel måtte sette knallharde grenser mot jobben, som ønsket hans tilstedeværelse under permisjonen: «De prøvde å komme med forslag til løsninger. Alt fra å sponse barnehageplass til om jeg kunne jobbe litt, men ikke hver dag, bare noen dager, eller halv stilling eller sånne ting ( ).» Etter å ha vært hjemme et halvt år med sitt barn, kommer Aksel unna det daglige jobbmaset og får tid og overskudd til å reflektere over hva han vil med livet sitt og yrkeskarrieren. Omsorgsansvar, nærhet og tid med barnet er for ham mulighetsbetingelser for å tenke alternativt. Her er det etter min mening likestillingspolitisk sprengkraft! Den nye omsorgspraksisen muliggjør rett og slett for en del menn å sette spørsmålstegn ved den rå disiplineringen som arbeidslivet har hatt på mange av dem. For første gang får de et virkelig alternativt input i livet. Kanskje er det også derfor en likedeling av permisjonen virker så skremmende på mange politikere. Hvordan ville samfunnet sett ut hvis menn fikk og tok de muligheter som mange kvinner i dag har til å balansere godt i forholdet mellom arbeid og familie? Boka Fleksible fedre får frem menns stemmer som fedre, som arbeidstakere og fedre og som partnere og fedre. De forteller om hverdagslivets små og store gjøremål med barn og hus. Alenetiden med barna utvikler en omsorgsrasjonalitet hos fedrene, og barnets tilstedeværelse i fedrenes liv skaper nye rutiner og rom. Som nevnt innledningsvis avstedkom fedrekvoten politiske kontroverser før den ble innført. Fedrekvoten ble av mange politikere sett på som toppen av politisk innblanding i privatlivets (u)fred. Brandth og Kvande sine intervjuer med fedre viser oss at fedrekvoten ikke oppfattes som tvang av fedrene selv, men som en unik mulighet til å ta omsorg for barna. Tvangen i fedrekvoten blir fedrenes frihet. Slik sett viser Brandth og Kvande etter min mening en nyansert og avansert patriarkatforståelse som overskrider andre studier av fedre, som starter og slutter sine analyser med å slå fast kvinners underordnede og menns overordnede posisjon i samfunnet. Knut Oftung [email protected] 697

91 [ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] Michele Micheletti: Political Virtue and Shopping. Individuals, Consumerism and Collective Action New York: Palgrave Macmillan 2003, 247 sider Kombinasjonen av ordene «shopping» og «political virtue» kan synes som noe av en anomali, og egner seg derfor som en tittel til å vekke oppmerksomhet for Michele Michelettis nye bok om konsumerisme. Fenomenet som analyseres i denne boken fanges godt inn av begrepet «politisk konsumerisme», som Micheletti anvender for å beskrive hvordan verdier og etikk kan påvirke kjøp ved at forbrukere velger å basere sine kjøp på grunnlag av en vares politiske kontekst snarere enn på dens materielle kvaliteter. Med andre ord retter Micheletti oppmerksomheten mot hvordan forbrukere kan bruke sin posisjon som aktører i markedet til å øve innflytelse over bredere politiske og sosiale prosesser, og slik sett ta på seg en rolle som minner mer om politiske medborgere enn individualistiske shoppere. Ved å reise spørsmålet om hvordan og hvorfor forbrukere velger å inkludere politiske betraktninger i sine kjøpsbeslutninger, trer Micheletti inn i et nytt og lovende forskningsfelt for historiefaget og samfunnsvitenskapene. En overskrift for dette forskningsfeltet er gitt av Matthew Hilton og Martin Daunton i antologien The Politics of Consumption. Material Culture and Citizenship in Europe and America (Oxford 2001). Det er uheldig at denne boken later ut til å ha unnsluppet Michelettis oppmerksomhet, fordi den inneholder noen sentrale historiske artikler om emnet forbruk og politikk. Et grunnleggende poeng som illustreres i Hilton og Dauntons artikkelsamling er at politisk konsumerisme har en historisk arv, eller for å bruke deres mer presise formuleringer både politikken i den materielle kulturen og den materielle kulturen i politikken har dype røtter. Gjennom de siste to århundrene har disse to aspektene ved det som kan kalles en forbrukerbevissthet gitt seg til syne i ulike former for aksjoner og organisasjoner, noe som med all tydelighet demonstrerer at politisk konsumerisme ikke er noe nytt fenomen. Det er neppe noe nytt fenomen at en fra en historikers ståsted kan ønske seg flere referanser til historien i et statsvitenskapelig arbeid heller, men i tilfellet med Michelettis bok henger dette spørsmålet sammen med en teoretisk bekymring. Micheletti plasserer seg selv i en governance-fagretning ved å søke etter aktører som former politikk utenfor de tradisjonelle politiske institusjoner, og beskriver det som et samtidig fenomen at ikke-statlige organisasjoner og bedrifter er med på å utforme løsninger på kollektive problemer. Som Micheletti selv viser til, passer dette perspektivet godt inn med postmodernistiske teorier om individualisering, i den forstand at den antatte fragmenteringen av den politiske makten gir større rom for individuelle handlinger og løsninger. Det er innen denne konteksten, som også knyttes opp til utviklingen av et «risikosamfunn» og «postmaterialistiske verdier», at Micheletti plasserer politisk konsumerisme som fenomen. Og det er her historieforskningen presenterer en sentral utfordring til Michelettis tilnærming: Hvordan kan vi forklare de gjentatte oppvisningene av «verdier, dyder og etikk» som del av en politisk forbrukeragenda gjennom de siste to hundre år, dersom vi skal forklare dette fenomenet som et utslag av et «postmodernistisk» landskap, som Micheletti hevder har fostret en ny ansvarsdeling for moralske standarder 698

92 [ BOKANMELDELSER ] mellom den politiske, den økonomiske og den private sfære? Det er noe overraskende at Micheletti ikke tar opp dette spørsmålet, tatt i betraktning at nær en femtedel av boken hennes faktisk er viet et kapittel om den politiske konsumerismens historie. Her presenteres det et par velvalgte eksempler på forbrukeraktivisme godt utenfor rammene av et postmaterialistisk risikosamfunn. For eksempel henviser Micheletti til den amerikanske forbrukerorganisasjonen National Consumers League, som allerede ved inngangen til det 20. århundre benyttet seg av «hvitelistings»-strategier for å gjøre det mulig for forbrukerne å identifisere produkter fra produsenter som holdt visse etiske standarder. Dette beskriver Micheletti som en positiv form for politisk konsumerisme, fordi den tok sikte på å fremme etterspørselen etter etiske varer: en «buycott». Som et eksempel på den alternative forbrukerstrategien med boikott av utvalgte varer eller produsenter, henvises det til Mahatma Gandhis Swadeshi-kampanje, der forbrukerne ble oppfordret til å unnlate å kjøpe britiske varer som ledd i kampen for å fremme Indias politiske uavhengighet. Den i hovedsak greie fremstillingen av historiske eksempler skjemmes imidlertid av noen ganske langt strukne forsøk på å knytte det empiriske materialet til teorien. Ettersom informasjonsteknologi later til å være en viktig del av den postmodernistiske governance-strukturen, skynder Micheletti seg å vise oss hvordan politiske forbrukere også tidligere i det tyvende århundre har benyttet seg av ny kommunikasjonsteknologi. I eksemplet med National Consumers League hevder Micheletti at foreningens generalsekretær, Florence Kelley, holdt kontakt med de lokale organisasjonene gjennom datidens informasjonsteknologi: hun skrev brev. Dette fremstår som en rimelig overflødig informasjon til leseren, ettersom brevskriving neppe kan ansees som en unik praksis for generalsekretæren i National Consumers League. I samme åre følger et eksempel fra amerikanske husmødre på 1930-tallet, som Micheletti beskriver som dyktige til å benytte radio og presse «the information communication technology of the time» for å legge press på produsenter og politiske myndigheter. I avsnittet etter får vi så vite at husmødrene også brukte «a rather new information technological innovation», nemlig telefonen, til å mobilisere til aksjon. Problemet med disse påstandene er at de både fremstår som kontekstløse, fordi Micheletti ikke går inn i noen analyse av hvilken betydning denne bruken av kommunikasjonsteknologi eventuelt måtte ha, og at denne informasjonen blir stående som nettopp påstander, uten noen belegg for eller referanse til i hvilken utstrekning kommunikasjonsteknologien faktisk ble benyttet av forbrukeraktivistene. Uten noen klar analyse av hvordan de utvalgte historiske eksemplene på politisk konsumerisme forholder seg til bokens teoretiske innledning, faller oppgaven med å knytte empiri til teori på Michelettis utvalgte case-studie av grønne forbrukere i Sverige. Denne studien fokuserer på introduksjonen av økomerket «Bra Miljöval» i 1992, utstedt av den Svenska Naturskyddsföreningen SNF til produsenter som kunne bevise at deres varer overholdt et gitt sett miljøstandarder. Micheletti ser dette som et utslag av politisk konsumerisme på grasrotplan, noe som førte til at SNF innførte et merkesystem som igjen la ansvaret for miljøhandling på de individuelle forbrukerne. På bakgrunn av dette 699

93 [ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] stiller hun så det interessante spørsmålet om hvordan det kan ha seg at et slik system for individuell politisk konsumerisme skulle få gjennomslag i Sverige, med sin sosialdemokratiske tradisjon for politiske reguleringer av markedet. I stedet for å diskutere dette spørsmålet i noen særlig dybde, tilbyr Micheletti det ferdigsnekrede svaret at [c]ontemporary Swedish political consumerism demonstrates how globalization, individualization and the values of postmodernization are taking hold publicly. [...] Disillusionment with government efforts, distrust of established hierarchies, inability to use government channels to solve newer political problems, self-interest and a citizen need for self-activation and urgent action all play a role in contemporary Swedish political consumerist endeavors (s. 121). Dermed blir det spørsmålet Micheletti har satt seg fore å besvare (samtidig grønn konsumerisme) snudd om til et bevis på en mer grunnleggende politisk postmoderniseringsprosess. Dette argumentet nærmer seg således en tautologi: et fenomen som settes frem som bevis på postmodernisering blir også forklart med postmodernisering, og spørsmålet om hvorfor og eventuelt i hvilken grad politisk konsumerisme erstatter tradisjonelle kanaler for politisk engasjement i Sverige blir stående ubesvart. Hvis Micheletti mener å vise at politisk konsumerisme oppstår fordi de politiske institusjonene i det sosialdemokratiske regimet faller sammen, er hun på utrygg historisk grunn av to årsaker. For det første, som hun bare nevner i forbifarten i en bok som i bemerkelsesverdig grad unngår å nevne navn, så var personen som ledet Bra Miljöval-divisjonen i SNF tidligere ansvarlig for miljøutvalget i det svenske Kooperativa Förbundet KF. Denne personen kunne i virkeligheten illustrere et sentralt poeng, nemlig at 1990-tallets grønne konsumerisme går inn i en lengre tradisjon av «politikk i den materielle kulturen» i Sverige. For KF må, siden opprettelsen i 1899 og med et nåværende medlemstall på nærmere tre millioner, sies å ha spilt en sentral rolle i utviklingen av en svensk forbrukerbevissthet, med sin vareopplysningsvirksomhet og andre former for forbrukerinformasjon (Aléx 1994). I etterkrigstiden har SNF (opprettet i 1909) med støtte fra den sosialdemokratiske staten tatt for seg andre sider ved opplysningsvirksomheten til svenske borgere og forbrukere (Boström 2001). Slik sett fremstår miljøkampanjene på 1990-tallet snarere som en kobling av KFs forbrukeropplysning og SNFs miljøopplysning enn som noen postmodernistisk oppfinnelse. For det andre føyer det Micheletti beskriver som de innovative sidene ved Bra Miljöval-kampanjen seg pent inn i en tradisjon av entreprenørskap på det forbrukerpolitiske området fra den svenske sosialdemokratiske statens side, slik det for eksempel kom til syne ved opprettelsen av den statsstøttede Varudeklarationsnämnden i Denne institusjonen introduserte ulike former for varemerking for den svenske forbrukeren, og SNFs økomerking kan sees på som en videreutvikling av denne formen for forbrukeropplysning. Dessuten, som Micheletti anerkjenner, spilte Brundtlandrapporten «Vår felles fremtid» fra 1987 en viktig rolle som katalysator for 1990-tallets miljøengasjement. Micheletti burde skylde sine engelskspråklige lesere å opplyse om Brundtlands bakgrunn som statsminister for en sosial- 700

94 [ BOKANMELDELSER ] demokratisk regjering, og at hun ga sitt navn til Brundtlandrapporten i kraft av å lede FN-kommisjonen for miljø og utvikling. Aktørene som introduserte varemerkingsmekanismen på 1950-tallet og som bidro til å fremme miljøsaken på tallet kan således vanskelig betegnes som postmoderne individer misfornøyde med de tradisjonelle politiske institusjoner, men snarere som politikere i den indre kjernen av den sosialdemokratiske staten. Videre har to av organisasjonene som fremmet 1990-tallets grønne konsumerisme vært solid etablert i det svenske samfunnet forut for noen postmodernistisk governance-era. Selvsagt gjenstår den hypotetiske muligheten at de individuelle forbrukerne som har gjort de grønne «buy-cott»-kampanjene til en suksess har vært drevet av postmodernistiske motiver, men dessverre presenterer Michelettis bok ingen empiriske undersøkelser som for eksempel masseintervjuer av politiske konsumenter eller statistikker som undersøker om det er noen korrelasjon mellom politisk forbruk og andre former for politisk engasjement som kunne støttet en slik tolkning. Dermed blir leseren sittende igjen med et teoretisk rammeverk som synes å begrense snarere enn å fremme noen fruktbar analyse av det høyst interessante fenomenet som politisk konsumerisme representerer. Iselin Theien [email protected] Referanser Aléx, Peder (1994), Den rationella konsumenten. KF som folkuppfostrare Stehag: B. Östlings Bokförlag. Boström, Magnus (2001), Miljörörelsens mångfald. Lund: Arkiv Förlag. Daunton, Martin & Matthew Hilton (2001), The Politics of Consumption. Material Culture and Citizenship in Europe and America. Oxford: Berg. 701

95 [ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] sammendrag valgkamp i flerpartisystem aktualisering av saker og kamp om eierskap Rune Karlsen Denne artikkelen diskuterer teorien om sakseierskap, og argumenterer for en reformulering av teorien for å forstå valgkamp i flerpartisystem. En sentral forutsetning for teorien er at partienes eierskap på ulike saksområder er stabile over tid og mellom valg. For partiene er utfordringen å aktualisere saker der de allerede har eierskap. På den måten kan tilliten høstes i form av stemmer på valgdagen. Empiriske analyser av stortingsvalgkampen i 2001 viser at partienes eierskap ikke kan oppfattes som stabile i flerpartisystem. Velgere endret i stor grad mening angående hvilket parti som hadde best politikk. Partienes nyankomne velgere bestemte seg i stor grad i løpet av valgkampen for at partiet de gikk til, hadde best politikk på saker som var viktige for dem. Hvorfor skifter saker lettere eiere i flerpartisystem? En viktig grunn er at velgere kan og vil ha tillit til flere enn ett parti på saker som er viktige for dem. Når en velger i utgangspunktet for eksempel liker både Arbeiderpartiets og SVs skolepolitikk, kan rangeringen av de to partiene lett endres som følge av partienes opptreden og andre faktorer i en valgkamp. Innenfor rammen av teorien om sakseierskap må derfor valgkamp i flerpartisystem forstås både som en kamp om å få saker på dagsordenen, og som en kamp om eierskapet til sakene på dagsordenen. 702

96 [ SAMMENDRAG ] mulighetenes land? Inntekstprofiler for innvandrere til Norge og USA Erling Barth, Bernt Bratsberg and Oddbjørn Raaum Forfatterne bruker sammenliknbare mikrodata fra Norge og USA til å estimere og sammenlikne inntektsprofiler for innvandrere i forhold til innfødte i de to vertslandene. Analysene kontrollerer for forskjeller i individuelle kjennetegn, som utdanning, alder og kjønn, i tillegg til ledighet i det lokale arbeidsmarkedet. Resultatene viser at innvandrerne har en brattere inntektsutvikling over tid enn innfødte. Den opprinnelige inntektsforskjellen krymper betraktelig over tid i den nye landet. Innvandrere til USA tjener mer, har en brattere inntektsutvikling og raskere opphentingstakt enn innvandrere til Norge. Fordelen ved USA er størst for innvandrere med høyere utdanning. Disse resultatene drøftes med referanser til forskjeller mellom de to landene i seleksjon av innvandrere, immigrasjonshistorier og arbeidsmarkeder: En sammenpresset lønnsstruktur og streng lovgivning på arbeidsmiljøområdet gir ingen garanti for likebehandling i arbeidsmarkedet. språkleg konkurranse i Noreg Ein analyse av folkerøystingar om nynorsk eller bokmål Morten Søberg Brorparten av dei lokale folkerøystingane i Noreg gjeld val av opplæringsmål i skulen. Økonomisk teori tilseier at språkleg konkurranse mellom nynorsk og bokmål i form av lokale folkerøystingar vil finne stad dersom eitt av språka ikkje er etablert som konvensjon, dvs. er utbreidd og i bruk i alle lag av det lokale samfunnslivet. Dessutan spår teorien at veljarar i slike situasjonar vil røyste for å få samsvar mellom skulemål og målbruk elles. Ein analyse av 326 røystingar i tidsrommet syner to hovudresultat som er i tråd med dei teoretiske prediksjonane. For det fyrste vert størstedelen av røystingane avvikla i kommunar der nynorsk er skulemål, medan bokmål dominerer i lokalsamfunnet elles. Dinest vinn nynorsk folkerøystingar dersom nynorsken er utbreidd utanfor skulen, medan nynorsken taper viss bokmål rår grunnen som bruksspråk i lokalsamfunna der røystingane finn stad. 703

97 [ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] bøker innkommet til redaksjonen Andersen, Jørgen Goul, Et ganske levende demokrati. Magtudredningen. Århus 2004: Aarhus Universitetsforlag. Andersen, Øyvind & Kjell Lars Berge, Retorikkens relevans. Oslo 2003: Norsk Sakprosa i samarbeid med Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Bach, Henning Bjerregaard & Joachim Boll, De svageste kontanthjælpsmodtagere. Barrierer for beskæftigelse. København 2003: Socialforskningsinstituttet. Bengtsson, Steen (red.), Kommunestørrelsens betydning. Resultater av analyser for Strukturkommissionen. København 2003: Socialforskningsinstituttet. Berget, Trond, Den nye jungelboka. Indianerliv i Sør- og Mellom-Amerika. Trondheim 2004: Tapir Akademisk Forlag. Björklund, Anders, Per-Anders Edin m.fl., Den svänska skolan effektiv och jämlik? Välfärdspolitiska rådets rapport Stockholm 2003: SNS Förlag. Blom-Hansen, Jens & Jørgen Grønnegård Christensen, Den europæiske forbindelse. Magtudredningen. Århus 2003: Aarhus Universitetsforlag. 704 Boje, Per & Morten Kallestrup, Marked, erhvervsliv og stat dansk konkurrencelovgivning og det store erhvervsliv. Magtudredningen. Århus 2003: Aarhus Universitetsforlag. Borchorst, Anette, Køn, magt og beslutninger. Politiske forhandlinger om barselsorlov Magtudredningen. Århus 2003: Aarhus Universitetsforlag. Bø, Bente Puntervold, Søkelys på den norske innvandringspolitikken etiske og rettslige dilemmaer. Kristiansand 2004: Høyskoleforlaget. Christie, Nils, En passende mengde kriminalitet. Oslo 2003: Universitetsforlaget. Christofersen, Mogens Nygaard, Familiens udvikling i det 20. århundrede. Demografiske strukturer og processer. København 2004: Socialforskningsinstituttet. Dahler-Larsen, Peter, Evaluering og magt. Magtudredningen. Århus 2003: Aarhus Universitetsforlag. Damgaard, Bodil, Social- og arbejdsmarkedssystemerne. En flerstrenget historie. København 2003: Socialforskningsinstituttet. Deding, Mette & Kennson Wong, Mæns og kvinders løn. En analyse av

98 [ BØKER INNKOMNE [ SAMMENDRAG TIL REDAKSJONEN ] ] løngabet København 2004: Socialforskningsinstituttet. Doerry, Martin, Mitt sårede hjerte. Lilli Jahns liv Oslo 2004: Gyldendal Norsk Forlag. Døving, Runar, Rype med lettøl. En antropologi fra Norge. Oslo Pax Forlag AS. Ellingsæter, Anne Lise & Arnlaug Leira, Velferdsstaten og familien. Utfordringer og dilemmaer. Oslo 2004: Gyldendal Akademisk. Geerdsen, Lars Pico, Marginalisation Processes in the Danish Labour Market. Ph.D. Thesis. København 2003: The Danish National Institute of Social Research. Hanoa, Kristin, Kjersti Varang & Hedda Giertsen, Liv og lovbrudd. Oslo 2004: Universitetsforlaget. Hansen, Jens Blom, Asbjørn Sonne Nørgaard & Thomas Pallesen (eds.), Festskrift til Professor Jørgen Grønnegård Christensen: Politisk ukorrekt. Århus 2004: Aarhus Universitetsforlag. Hansen, Lars Ivar & Bjørnar Olsen, Samenes historie frem til Oslo 2004: Cappelen Akademisk Forlag. Harsløf, Ivan, Søren Jensen, Anette Kruhøffer m.fl., Virksomhedsrevalidering. København 2003: Socialforskningsinstituttet. Haugen, Finn, Meddommer-håndbok. Oslo 2004: Cappelen Akademisk Forlag. Holt, Helle & Martin S. Jørgensen m.fl., Virksomheders sociale engagement. Årbog København 2003: Socialforskningsinstituttet. Høgelund, Jan, Trine Filges & Søren Jensen, Langvarigt sygefravær Hva sker der og hvordan går det? København 2003: Socialforskningsinstituttet. Jacobsen, Bo & Flemming Troels Jensen m.fl., Den vordende demokrat. En undersøgelse af skoleklassen som demokratisk lærested. Magtutredningen. Århus 2004: Aarhus Universitetsforlag. Jensen, Henrik, Europaudvalget et udvalg i Folketinget. Magtudredningen. Århus 2003: Aarhus Universitetsforlag. Jensen, Torben K., De folkevalgte. En analyse af folketingsmedlemmernes sociale baggrund og repræsentationsadfærd. Magtudredningen. Århus 2004: Aarhus Universitetsforlag. Koch, Ida Elisabeth, Kristine Røberg m.fl., Menneskerettigheder og magtfordeling. Domstolkontrol med politiske prioriteringer. Magtutredningen. Århus 2004: Aarhus Universitetsforlag. Lai, Linda, Strategisk kompetansestyring. 2. utgave. Bergen 2004: Fagbokforlaget. Langer, Jerk W., Alternativ behandling. Metoder og virkninger. Oslo 2004: Cappelen. Lemert, Charles, Sociale forhold. En indføring i det sociologiske liv. Århus 2004: Systime Academic. Loftager, Jørn, Politisk offentlighed og demokrati i Danmark. Magtudredningen. Århus 2004: Aarhus Universitetsforlag. Lorentzen, Håkon, Fellesskapets fundament. Sivilsamfunnet og individualismen. Oslo 2004: Pax Forlag. Martinussen, Willy, Kultursosiologi. Oslo 2000: Samlaget. Midgaard, Knut & Bjørn Erik Rasch (red.), Demokrati vilkår og virkninger. Bergen 2004: Fagbokforlaget. 705

99 [ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] Nafstad, Hilde Eileen, Astrid Bastiansen m.fl., Det omsorgsfulle mennesket et psykologisk alternativ. Oslo 2003: Gyldendal. Neegaard, Gunnar, Når Gud bestemmer menyen. Regler om mat og drikke i verdensreligionene. Oslo 2004: Yrkeslitteratur AS. Nohrstedt, Stig A. & Rune Ottosen, Global Media Images on «War on Terror». Göteborg: 2004: Nordiska Ministerrådet/Nordicom. Olsen, Henning, Ønsker og forventninger til det gode liv i alderdommen. Et litteraturstudie om holdningsmålinger i dansk forskning, udredning mv. København 2003: Socialforskningsinstituttet. Pallesen, Thomas, Den vellykkede kommunalreform og decentraliseringen af den politiske magt i Danmark. Magtudredningen. Århus 2003: Aarhus Universitetsforlag. Pedersen, Esben Houborg & Christoffer Tigerstedt, Regulating drugs between users, the police and social workers. Helsinki 2003: Nordic Council for Alcohol and Drug Research. Phillips, Louise & Kim Schrøder, Sådan taler medier og borgere om politik. En diskursanalytisk undersøgelse af politik i det moraliserende samfund. Magtutredningen. Århus 2004: Aarhus Universitetsforlag. Prieur, Annick, Balansekunster. Betydningen av innvandrerbakgrunn i Norge. Oslo 2004: Pax Forlag AS. Ramsdal, Helge & Egil J. Skorstad, Privatisering fra innsiden. Om sammensmeltingen av offentlig og privat organisering. Bergen 2004: Fagbokforlaget. Rasch, Bjørn Erik, Kampen om regjeringsmakten. Norsk parlamentarisme i europeisk perspektiv. Bergen 2004: Fagbokforlaget. Repstad, Pål, Dugnadsånd og forsvarsverker tverretatlig samarbeid i teori og praksis. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget Repstad, Pål, Sosiologiske perspektiver for helse- og sosialarbeidere. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget Rüdiger, Mogens, Statens synlige hånd. Om lovgivning, stat og individ i det 20. århundre. Magtudredningen. Århus 2003: Aarhus Universitetsforlag. Schmidt, Gabi & Vibeke Jakobsen, Pardannelse blandt etniske minoriteter i Danmark. København 2004: Socialforskningsinstituttet. Skog, Ole Jørgen, Å forklare sosiale fenomener. En regresjonsbasert tilnærming. Oslo 2004: Gyldendal. Svensson, Palle, Danskerne, magten og demokratiet. Magtutredningen. Århus 2004: Aarhus Universitetsforlag. Taylor, Ros, Opptre med selvtillit. Her lærer du triksene. Oslo 2004: Cappelen. Togeby, Lise, Man har så et standpunkt Om stabilitet og forandring i befolkningens holdninger. Magtudredningen. Århus 2004: Aarhus Universitetsforlag. Treholt, Arne, Gråsoner. Oslo 2004: Gyldendal. 706

100 [ SAMMENDRAG ] forfattere BARTH, ERLING f Cand.oecon., Universitetet i Oslo Dr.polit. (sosialøkonomi), Universitetet i Oslo Ansatt som forsker I ved Institutt for samfunnsforskning fra Professor II ved Universitetet i Tromsø siden BRATSBERG, BERNT f Cand.mag., Universitetet i Bergen M.A. (økonomi), University of California at Santa Barbara Ph.D. (økonomi), University of California at Santa Barbara Ansatt som seniorforsker ved Frischsenteret fra GUSTAFSSON, GÖRAN f Fil.dr. (sosiologi), Universitetet i Lund Professor ved Teologiska Institutionen, Universitetet i Lund, fra Nåværende stilling: professor emeritus. KARLSEN, RUNE f Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo Ansatt som vit.ass. ved Institutt for samfunnsforskning fra Stipendiat fra LEIRA, ARNLAUG f Mag.art (sosiologi), Universitetet i Oslo, Dr. philos. (sosiologi), Nordic Institute for Urban and Regional Research, Stockholm, Professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, fra OFTUNG, KNUT f Cand.sociol., Universitetet i Oslo Ansatt som koordinator for nordisk mannsforskning ved Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning (NIKK) fra RAAUM, ODDBJØRN f Cand.oecon., Universitetet i Oslo Dr.polit. (sosialøkonomi), Universitetet i Oslo Ansatt ved Frischsenteret (SNF-Oslo før 1999) fra Seniorforsker fra SØBERG, MORTEN f Cand.polit., Universitetet i Oslo Dr.polit. (samfunnsøkonomi), Universitetet i Oslo Ansatt som politisk rådgiver på Stortinget fra THEIEN, ISELIN f Dr.philos. (moderne historie), University of Oxford Forsker II ved Institutt for samfunnsforskning fra Post.dok. ved Historisk institutt, Universitetet i Oslo fra VALEN, HENRY f Dr.philos Dosent i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo fra 1967, professor fra Tilknyttet Institutt for samfunnsforskning fra Professor emeritus fra

101 [ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] innhold årgang 2004, bind 45 Artikler Barth, Erling, Bernt Bratsberg & Oddbjørn Raaum Mulighetenes land? Inntektsprofiler for innvandrere til Norge og USA 637 Bugge, Lars Bevissthetens strukturelle forutsetninger. En kritisk diskusjon av den norske positivismedebatten 31 Hagelund, Anniken Anstendighetens utside «Rasisme» i norsk innvandringpolitisk diskurs 3 Heidar, Knut & Lars Svåsand «Political Parties in Norway» 40 Years Later 295 Hoelseth, Rune Henry Valen A Bibliography Holmberg, Sören Polarizing Political Parties 355 Jenssen, Anders Todal, Kristen Ringdal & Jonathon Moses Bridging the Micro-Macro Gap A Multilevel Approach to Voter Behavior in the Nordic European Union Referendums 215 Karlsen, Rune Valgkamp i flerpartisystem aktualisering av saker og kamp om eierskap 611 Macdonald, Stuart E., George Rabinowitz & Ola Listhaug Bush vs. Gore Policy Issues in the 2000 U.S. Presidential Election 185 Müller, Wolfgang C. & Kaare Strøm Servants or Oligarchs? Politicians and Parties in Parliamentary Democracies 421 Narud, Hanne Marthe & Anne Krogstad Introduction

102 [ INNHOLD, [ SAMMENDRAG ÅRGANG 2004 ] ] Pedersen, Mogens N., Ulrik Kjær & Kjell A. Eliassen Institutions Matter Even in the Long Run Representation, Residence Requirements, and Parachutage in Norway and Denmark 335 Pesonen, Pertti Dangerous Curves in Finnish Politics A Sweet Victory and a Sour Honeymoon 273 Ranney, Austin The American Presidential Election System and the Singular Case of Reiter, Howard L. Democratization and Party Cohesion Evidence from the United States 319 Shively, W. Phillips Varieties of Electoral Control 409 Søberg, Morten Språkleg konkurranse i Noreg Ein analyse av folkerøystingar om nynorsk eller bokmål 659 Sørensen, Rune J. Markedsreformer i offentlig sektor Elitistisk motebølge, velferdskoalisjonens interesser eller partienes konkurranse om velgere? 509 Thomassen, Jacques & Hermann Schmitt Democracy and Legitimacy in the European Union 375 Aardal, Bernt & Ragnar Waldahl Political Cleavages in a Media-Driven Environment 245 Aars, Jacob Politiske partier og andre rekrutteringsveier i lokalpolitikken 483 Foredrag/Aktuell debatt Evenshaug, Oddbjørn Samværsrett for besteforeldre? 65 Hagelund, Anniken Mot en god debatt? Retorikk om retorikk i debatten om debatten 547 Skirbekk, Sigurd & Tore Lindbekk Det moralske herrefolket 561 Valen, Henry Representasjon og ansvar 673 Metode/Kommentar Berglund, Frode Indekskonstruksjon: Kun et spørsmål om teknikk? En empirisk gjennomgang

103 [ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] Bok-kronikk Augedal, Egil, Sten-Erik Hammarqvist, Gro Sandkjær Hanssen, Åge Johnsen, Harald Koht & Signy Irene Vabo Offentlig administrasjon på pensum En sammenligning av seks nyere statsvitenskapelige lærebøker 83 Bugge, Lars, Stein Sundstøl Eriksen & Geir O. Rønning Makten som vilje og forestilling Om Makt- og demokratiutredningen ( ) 97 Minneord Leira, Arnlaug Mariken Vaa in memoriam 687 Bokanmeldelser 117, 587, 689 Bøker innkommet til redaksjonen 127, 704 Forfattere 131, 481, 603, 707 Tabula gratulatoria

104 [ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] forfatterinstruks tidsskrift for samfunnsforskning (TfS) publiserer originalartikler innen sosiologi, statsvitenskap, sosialantropologi, samtidshistorie m.v. med empirisk og/eller teoretisk perspektiv. TfS trykker også mindre artikler om aktuelle emner, oversiktsartikler, debattartikler, bok-kronikker og bokanmeldelser. innsending: Manuskriptet sendes elektronisk til [email protected]. Hvis ikke tilgang til e-post, sendes manuset til: Tidsskrift for samfunnsforskning, Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. Forfatter, adresse og manuskriptets tittel oppgis. Manuskriptstandard for artikler i TfS Et gjennomsnittsmanuskript for en artikkel vil være rundt sider i ferdig hefte. Manuskriptet må skrives med dobbel linjeavstand, skrifttypen bør være Times New Roman, 12 punkter. Manuskriptet for artikler må ikke overskride tegn inkludert mellomrom. manuskript for en artikkel skal inneholde: Tittel på norsk og engelsk, engelsk abstract, 3 5 engelske nøkkelord, norsk sammendrag, noter, referanser, tabeller, figurer/illustrasjoner og forfatteropplysninger (fullt navn, institusjonsadresse og e-post). Standarder: tittelarket skal omfatte artikkelens fulle tittel (inkludert eventuell undertittel), forfatternavn, samt tekst til eventuell fotnote (takksigelser, finansieringskilder o.l.). engelsk abstract skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom og inneholde tittel og eventuelt undertittel på engelsk og forfatterens navn. norsk sammendrag skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom, inneholde tittel og eventuelt undertittel og forfatterens navn. hovedteksten begynner på ny side. overskrifter og underoverskrifter i løpende tekst skal være uten tallangivelse og klart angitt ved konsekvent bruk av typer (ikke versaler i mellomoverskrifter). Det skal være maksimum tre overskriftsnivåer, inklusive hovedtittel. noter skal være i form av «sluttnoter» og følger i fortsettelsen av artikkelteksten. litteraturreferanser skrives etter følgende retningslinjer: I teksten settes forfatters etternavn og publikasjonens utgivelsesår: Duncan (1959). Hvis forfatter ikke er nevnt i teksten, oppgis etternavn og utgivelsesår i parentes: (Gouldner 1963). Oppgi sidetall hvis du tror det vil hjelpe leseren. Sideangivelse oppgis etter utgivelsesår: (Kuhn 1970:71). Hvis det er to eller flere forfattere, oppgis begges etternavn: (Martin & Bauiley 1988). Hvis verket det refereres til har mer enn to forfattere, oppgis alle navnene ved første referanse. Bruk dernest «et al.»: (Carr, Smith & Jones 1962) og senere (Carr et al. 1962). Skill mellom flere referanser innenfor samme parentes ved å bruke semikolon. 711

105 [ FORFATTERINSTRUKS ] Liste over litteraturreferanser plasseres sist i manuskriptet (etter eventuelle noter): Referanser følger etter teksten med overskriften «Referanser». Alle referanser som benyttes i teksten må oppgis i alfabetisk orden på denne listen. Opplysninger om de enkelte publikasjonene må være komplette og korrekte. Skriv referansene alfabetisk etter forfatternavn, bruk fulle for- og etternavn. Hvis det oppgis to eller flere arbeider av en forfatter, settes det eldste arbeidet først. Hvis det henvises til upublisert materiale som er blitt akseptert for publisering, skrives «under utgivelse» i stedet for årstall. Ellers benyttes betegnelsen «upublisert» uten tidsangivelse. Hvis to eller flere arbeider er utgitt i ett og samme år, føyes bokstavene a, b, c osv. til årstallet. eksempler: Bøker: Valen, Henry & Daniel Katz (1964), Political Parties in Norway. Oslo: Universitetsforlaget. Tidsskrifter: Merton, Robert K. (1985), «The Historicist/Presentist Dilemma: A Composite Imputation and a Foreknowing Response». History of Sociology, 6: Antologier og artikkelsamlinger: Ricoeur, Paul (1992), «Vad är en text?». I: Peter Kemp & Bengt Kristensson, red., Från text till handling. Stockholm: Symposion. tabeller nummereres fortløpende og skrives på egne ark, ett ark for hver tabell. Angi i manuskriptet hvor man ønsker tabellen plassert (Tabell 3 omtrent her...). Hver tabell skal ha et tabellhode som beskriver presist hva tabellen inneholder. Betegnelser på rekker og kolonner skal være uten bruk av forkortelser. Eventuelle fotnoter til tabeller samles nederst og nummereres a, b, c osv. Asteriks*** benyttes kun til å angi signifikansnivåer. figurer og illustrasjoner skal følge manuskriptet og nummereres fortløpende. Angi i manuskriptet hvor man ønsker figuren plassert. Figurer og illustrasjoner skal følge manuskriptet. Ikke for mange og tykke streker. manuskripter til seksjonen foredrag/aktuell debatt eller bokkronikk: Manuskriptene skal maks inneholde tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 20 sider i ferdig hefte. Manuskripter under Foredrag/Aktuell debatt, eller Bokkronikk skal ikke inneholde abstract eller norsk sammendrag. Ellers gjelder de samme standarder som for artikkel. manuskripter til seksjonen bokanmeldelser: Bokanmeldelser skal inneholde maksimum tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 5 sider i ferdig hefte. Et bidrag her skal inneholde: bokforfatter, boktittel, utgave/årstall, forlag, sted og hvem anmelder er. Det skal ikke være noter eller referanser i en bokanmeldelse. Å sende inn et manuskript til et vitenskapelig tidsskrift er uttrykk for at man har til hensikt å publisere manuskriptet i dette tidsskriftet. Det går med mye tid og oppmerksomhet i redaksjonen, og hos eksterne konsulenter og andre. Ved å sende inn et manuskript til TfS aksepterer derfor forfatteren at manuskriptet ikke kan vurderes av andre tidsskrifter mens det er til vurdering i TfS redaksjon. 712