Valgets kvaler: Parti, person eller politikk?

Transkript

1 Valgets kvaler: Parti, person eller politikk? Hilmar Rommetvedt (f. 1951) Dr.polit. (UiB, 1992), forskningsleder ved IRIS International Research Institute of Stavanger. E-post: 14. september står vi igjen overfor valgets kvaler. Skal vi stemme ved kommuneog fylkestingsvalget? Hvilken stemmeseddel skal vi benytte? Skal vi foreta rettelser på partilisten før vi slipper den oppi valgurnen? For noen er valget lett. De stemmer som de alltid har gjort, kanskje også slik far gjorde, uavhengig av om det er valg til kommunestyret, fylkestinget eller Stortinget. Etter hvert utgjør imidlertid denne gruppen en liten andel av velgerne. Hva er det da som legges til grunn for stemmegivningen? I denne artikkelen skal vi først se at partienes velgeroppslutning varierer, alt etter hvilken type valg det gjelder. Deretter skal vi se nærmere på noen av de faktorene som kan bidra til å forklare variasjonene mellom valgene. Dette dreier seg dels om strukturelle forhold, og dels om de enkelte velgernes vurderinger. Vi skal se at det er betydelige forskjeller med hensyn til hva velgerne legger mest vekt på, når de skal stemme ved stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg. Sakene har fått større betydning, mens personfaktoren er blitt mindre viktig. Forskjellig stemmegivning ved ulike valg I noen av de månedlige meningsmålingene stilles det nå spørsmål om hvilket parti de spurte vil stemme på, ved både stortings- og kommunevalg. Figur 1 viser partienes oppslutning på mars-målingen fra Norstat. 1 Vi ser her at det var flere av de spurte som sa at de ville stemme på Høyre (+5 %), Senterpartiet (+1,5 %) og Venstre (+0,9 %) ved kommunevalg, enn ved stortingsvalg, mens situasjonen var motsatt for Arbeiderpartiet (-4,8 %), Fremskrittspartiet (-3,4 %) og SV (-0,8 %). En tilsvarende måling gjennomført av Opinion i mars 2003, viste at også den gang fikk Høyre (+5,8 %) og Sp (+2,4 %) størst oppslutning ved kommunevalg, mens Frp (-9,5 %) og SV (-4,4 %) fikk mindre oppslutning ved kommunevalg enn ved stortingsvalg. Det kan med andre ord variere over tid hvilket valg som gir et 1. Tallene er hentet fra nettsiden en gullgruve for alle som er interessert i meningsmålinger. Nettsiden presenterer enkeltmålinger, gjennomsnittstall og egne beregninger for partienes velgeroppslutning ved de ulike valgene. Den gir også utfyllende opplysninger og kommentarer til de ulike instituttenes målinger. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang Universitetsforlaget wwww.idunn.no/ts/nst 155

2 hilmar rommetvedt parti størst oppslutning. I 2003 fikk Ap 3,6 prosentpoeng større oppslutning ved kommunevalg, enn ved stortingsvalg. For Høyre, Sp og Frp synes imidlertid tendensene å være mer stabile (Rommetvedt 2004:19). Variasjonene mellom stortings- og kommunevalg er nettoresultatet av flere «vandringer» mellom partiene og hjemmesittergruppen målingen viste at «bruttovandringene» var atskillig større enn som så. Bare om lag halvparten av dem som oppga at de ville stemme på Høyre (49 %) eller Frp (52 %) ved ett av valgene, sa at de ville stemme på det samme partiet ved begge valgene (Rommetvedt 2004:21). Figur 1. Tidligere undersøkelser viser også at ett og samme parti kan oppleve svært motstridende resultater i ulike kommuner. Ved hvert av kommunevalgene i 1991, 1995 og 2003 var det flere eksempler på partier som opplevde i størrelsesorden 20 prosentpoeng framgang i én kommune, og tilsvarende tilbakegang i en annen (Rommetvedt 1994:33, 2000:69, 2004:16). Også når man sammenholder partienes kommuneresultater ved kommune- 156 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 31

3 valgets kvaler: parti, person eller politikk? og fylkestingsvalgene, de to valgene som finner sted på samme tid, kan man finne store forskjeller. I 2003 var det hele 244 «kommunepartier» som opplevde en forskjell på ti prosentpoeng eller mer i oppslutningen ved henholdsvis kommune- og fylkestingsvalget (Rommetvedt 2004:18). Hvorfor forskjeller mellom valgene? Det er naturligvis flere forhold som kan bidra til å forklare disse forskjellene. Undersøkelsene av stortingsvalgene viser bl.a. at klassestemmegivningen og identifikasjonen med bestemte partier er blitt redusert. Dermed åpnes det opp for at partivalgene blir mer «reelle» og skiftende fra valg til valg. Det er nærliggende å anta at økende personfokusering i mediene og skiftende saker på den politiske dagsordenen kan få større betydning for velgernes valg. Sakene og de lokale kandidatenes popularitet kan variere, og dermed også stemmegivningen. Forskjellene i stemmegivning ved ulike valg kan også ha sammenheng med at staten, fylkeskommunene og kommunene har ansvar for ulike saksfelt, slik at det kan være forskjellige konfliktlinjer som blir aktualisert ved de ulike valgene. I tillegg kan valgmulighetene variere fordi en del av «rikspartiene» ikke stiller liste i alle kommunene, mens det i en del kommuner også er lokale og andre lister som stiller til valg. Sak framfor person Hva sier så velgerne selv om hvilke forhold de legger vekt på når de skal stemme ved ulike valg? I en rekke landsomfattende meningsmålinger fra 1984 til 2013 er respondentene blitt bedt om å svare på følgende spørsmål 2 : «Hva er det som betyr mest når du skal avgjøre hvilket parti du skal stemme på ved stortingsvalg? Er det alminnelig tillit til partiene, er det partienes standpunkter i bestemte saker, eller er det tillit til partienes kandidater og ledere som betyr mest?» Ved tre anledninger, i 1991 (MMI), 2003 (Opinion) og 2011 (Respons), er 2. Spørsmålet ble opprinnelig utformet av undertegnede i forbindelse med en meningsmåling i Formuleringen den gang var sammenlignbar, men ikke helt identisk med den som er gjengitt her, og som er benyttet i senere undersøkelser. De landsomfattende undersøkelsene, hver med ca spurte, ble gjennomført av MMI i 1984 og 1991, Opinion i 1996, 2001 og 2005, og Respons i 2009 og 2013 (se Gitlesen og Rommetvedt 1994 og Rommetvedt 2012). Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang

4 hilmar rommetvedt det samme spørsmålet blitt stilt med henvisning til henholdsvis kommunevalg og fylkestingsvalg. Resultatene framgår av figurene 2 5. Figur 2 viser at stemmegivningen ved stortingsvalg først og fremst blir basert på partienes standpunkter i bestemte saker. Sakene, eller politikken, har også fått en jevnt økende betydning. Foran det siste stortingsvalget sa hele 60 % av de spurte at sakene var mest avgjørende for partivalget. På andreplass kommer den alminnelige tilliten til partiene. Betydningen av denne gikk først ned, for så å øke noe før det kom en ny nedgang. Figur 2. Tilliten til partienes kandidater og ledere er tydeligvis den minst viktige faktoren når velgerne skal avgjøre hvilket parti de skal stemme på ved stortingsvalg. Fra 1984 til 1996 økte personfaktorens betydning, men siden den gang har kandidatene og ledernes betydning stort sett gått nedover. Sett på bakgrunn av personfokuseringen i mediene, er denne trendendringen ganske overraskende. Det er mulig at dette har sammenheng med en viss «læringseffekt» etter at Jens Stoltenberg avløste Thorbjørn Jagland som Ap-leder og senere statsminister. Den mediespådde «Jens-effekten» var ikke til hinder for at Ap gikk tilbake fra 35 % i 1997 under Jagland, til 24,3 % i 2001 under Stoltenberg. Svarene på spørsmålet om kommunestyrevalg framgår av figur 3. I 1991 var det flest velgere, 40 %, som la mest vekt på personfaktoren, tett fulgt av sakene, 158 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 31

5 valgets kvaler: parti, person eller politikk? med 37 %. Dette bildet har imidlertid endret seg, slik at det ved kommunevalgene i 2003 og 2011 var klart flest velgere som la mest vekt på sakene. Figur 3. Personfaktorens reduserte betydning ved kommunevalg har ført til at den nesten er blitt tatt igjen av den alminnelige partitilliten. Men fortsatt er det slik at personfaktoren betyr mest for flere velgere ved kommunevalg (27 % i 2011), enn ved fylkestingsvalg (16 % i 2011, jfr. figur 5) og stortingsvalg (13 % i 2013). Dette har nok sammenheng med at mange velgere kjenner en eller flere av de personene som stiller til valg ved kommunevalgene. Dette gjelder særlig i mindre kommuner der «alle kjenner alle». Endringene i bosettingsmønsteret, med flere som har flyttet fra mindre utkantkommuner til større bykommuner, har nok bidratt til at den personlige kjennskapen til kommunestyrekandidatene er blitt mindre utbredt. Selv om det i gjennomsnitt på landsbasis er blitt færre velgere som legger mest vekt på personfaktoren ved valg av parti, er det fortsatt slik at kommunestørrelsen spiller en viktig rolle i denne sammenheng, jfr. resultatene fra 2011 i figur 4. Som vi ser, avtar personfaktorens betydning kraftig med økende kommunestørrelse, mens sakenes og særlig den generelle partitillitens betydning tiltar med økende kommunestørrelse. I figuren har jeg også tatt med resultatene av en tilsvarende Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang

6 hilmar rommetvedt måling som Respons gjennomførte før dette kommunevalget i Stavanger. Med sine godt og vel innbyggere føyer Stavanger seg pent inn i mønsteret for små og store kommuner. Figur 4. Vurderingene av fylkestingsvalg framgår av figur 5. Vi ser her at det er saksstandpunktene som betyr mest for flest velgere (41 45 % på 2000-tallet), men denne andelen er atskillig mindre enn ved stortingsvalg (51 60 % på 2000-tallet). Ved fylkestingsvalg har personfaktoren større betydning enn ved stortingsvalg, men den er mindre viktig enn ved kommunevalg. Personfaktorens betydning ved fylkestingsvalg har avtatt over tid, mens den alminnelige tilliten til partiene har fått økt betydning. Ved de siste fylkestingsvalgene er partitilliten blitt viktigere enn ved stortingsvalgene. Endelig kan det nevnes at andelen usikre velgere er størst ved fylkestingsvalg, selv om den har avtatt noe. Samlet sett har nok disse resultatene sammenheng med at fylkeskommunenes ansvarsområde er forholdsvis begrenset, og at fylkespolitikerne er mindre kjente enn både kommune- og rikspolitikerne. Valgdeltakelsen er da også noe mindre ved fylkestingsvalg, enn ved kommunevalg og særlig stortingsvalg. 160 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 31

7 valgets kvaler: parti, person eller politikk? Figur 5. Avslutning I likhet med tidligere kommune- og fylkestingsvalg vil vi nok også i høst oppleve kommentatorer og politikere som nærmest betrakter lokalvalgene som en stor rikspolitisk gallup. Dette er en uheldig form for degradering av lokaldemokratiet og de lokalpolitiske valgene. De betydelige forskjellene vi har sett i velgernes vurderinger av partiene, personene og politikkens betydning for stemmegivningen ved de ulike valgene, tilsier at en slik degradering, særlig av kommunevalget, slett ikke er berettiget. Hvis man er ute etter velgernes vurderinger av regjeringen, samarbeidspartnerne og opposisjonens politikk på riksplan, får man et mer dekkende bilde ved å studere gjennomsnittet av de landsomfattende meningsmålingene om stortingsvalg. Særlig ved kommunevalget vil vi også denne gangen oppleve mange lokale avvik fra landstendensen i valget. For flere av partiene vil nok også landsgjennomsnittet ved høstens kommunevalg avvike betydelig fra det resultatet ville blitt, dersom det hadde vært stortingsvalg. Dersom det hadde vært slik at velgerne stemte på samme parti, uansett hvilket valg det dreide seg om, måtte man ha satt et stort spørsmålstegn ved lokalvalgenes berettigelse. Da ville vi ha kommet i en situasjon der lokalpolitikerne ble stilt til Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang

8 hilmar rommetvedt ansvar for rikspolitikernes gjerninger, ikke for sine egne, lokalpolitiske vedtak. Til en viss grad skjer nok dette i dag. Det er ikke lett å foreta et skarpt skille mellom riks- og lokalpolitikk. De dataene jeg har presentert, viser imidlertid at en betydelig del av velgerne foretar sine valg på grunnlag av vurderinger som er mer nyanserte enn som så. 3 Referanser Johannes Bergh og Dag Arne Christensen (red.) (2013) Et robust lokaldemokrati lokalvalget i skyggen av 22. juli Oslo: Abstrakt folag. Gitlesen, Jens Petter og Hilmar Rommetvedt (1994) Lokalvalg i møtet mellom riks- og lokalpolitikk. Oslo: Kommuneforlaget. Rommetvedt, Hilmar (2000) «Kommune- og fylkestingsvalg lokaldemokrati eller riksgallup?», i Audun Offerdal og Jacob Aars (red.) Lokaldemokratiet. Status og utfordringer. Oslo: Kommuneforlaget. Rommetvedt, Hilmar (2004) «Valg med variasjoner», i Ottar Julsrud (red.): Politisk årbok Oslo: Ancora Forlag. Rommetvedt, Hilmar (2012) «Person, eller sak og situasjon? Frp og SVs velgeroppslutning under Carl I. Hagen og Kristin Halvorsen», Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, årg. 28 (2): Saglie, Jo (red. 2009): Det nære demokratiet lokalvalg og lokal deltakelse. Oslo: Abstrakt forlag. 3. For mer inngående analyser av lokalvalg, se bl.a. Bergh og Christensen (2013) og Saglie (2009). 162 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr årgang 31