Forebyggende miljøvern i Norge 20 års tilbakeblikk

Forfattere: Ole Jørgen Hanssen og Uno Abrahamsen Rapportnr.: OR.10.12 ISBN: 978-82-7520-667-9 ISBN: 82-7520-667-7 Greaker Industrier (nå Nordic Paper) var den første bedriften i Norge som gjennomførte et renere teknologi-prosjekt (Foto: Ole Jørgen Hanssen) Forebyggende miljøvern i Norge 20 års tilbakeblikk

Rapportnr.: OR.10.12 ISBN nr.: 978-82-7520-667-9 Rapporttype: ISBN nr.: 82-7520-667-7 Oppdragsrapport ISSN nr.: 0803-6659 Rapporttittel: Forebyggende Miljøvern i Norge 20 års tilbakeblikk Forfattere: Ole Jørgen Hanssen, Østfoldforskning og Uno Abrahamsen (NTNU, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse IØT) Prosjektnummer: Oppdragsgivere: Forfatterne Prosjekttittel: Forebyggende Miljøvern i Norge 20 års tilbakeblikk Oppdragsgivers referanse: Forfatterne Emneord: Tilgjengelighet: Antall sider inkl. bilag: Forebyggende miljøvern Renere produksjon Historisk tilbakeblikk Åpen 46 Godkjent: Dato: 21.05 2012 Ole Jørgen Hanssen (Sign) Uno Abrahamsen (Sign) Østfoldforskning

Innholdsfortegnelse Sammendrag... 3 Forord... 5 Sammendrag... 7 1 Hva er forebyggende miljøvern?... 8 2 Utviklingstrekk i miljøarbeidet i Norge og internasjonalt... 10 2.1 Fra fortynning og punktkildetiltak til forebyggende miljøstrategier de siste 50 år.... 10 2.2 Fra lokale til regionale og globale miljøproblem.... 11 2.3 Ulykker ute og hjemme bidrar til et mer systematisk og strengere kontrollregime.... 13 2.4 Fra inspeksjoner og utslippsmålinger til systemrevisjoner.... 14 2.5 Miljøtiltak fra kostnad til forretningsmulighet.... 15 2.6 Fra end of pipe til forebygging... 15 3 Forebyggende miljøvern internasjonalt.... 17 3.1 OECD og UNEP som drivkrefter... 17 3.2 Roundtables USA og Europa.... 18 3.3 Nordisk program for Cleaner Technology, Waste and Recycling... 19 4 Oppstarten av forebyggende miljøarbeid i Norge... 20 4.1 Østfold - prosjektene... 20 4.1.1 Oppstarten prosjekt for Statens Forurensningstilsyn... 20 4.1.2 De første pilotprosjektene Greaker Industrier og Noblikk Tinpack og Peterson i Moss 22 4.2 Miljøverndepartementet politisk initiativ... 23 4.3 NHO Håndbok i Tekniske Miljøanalyser... 23 4.4 Renere produksjonsprosjekter i offentlig sektor... 24 4.5 Forskningsrådet Teknologisk Institutt og DU/SND... 25 4.6 Forebyggende miljøvern vekstfasen 1990-1995... 27 4.6.1 Renere produksjonsprogrammet økonomisk støtte til pilotprosjekter... 27 4.6.2 Tekniske Miljøanalyser krav i konsesjonssøknader... 29 4.6.3 Øst-Europa programmet internasjonalisering av norsk kompetanse... 29 4.6.4 Nasjonalt miljøteknisk program i regi av Teknologisk Institutt... 31 4.6.5 Grønt Arbeidsliv i Praksis (GRIP)... 32 4.7 Livsløpsperspektivet en utvidelse av perspektivet for forebyggende miljøvern... 32 4.7.1 Livsløpsperspektivet som nasjonal satsing... 32 4.7.2 Nordisk Håndbok for LCA felles nordisk satsing på produktorientert miljø... 33 5 Modningsfasen 1995-2009... 35 5.1 Livsløpsperspektivet produktorientert miljøarbeid i praksis... 35 5.2 Miljødeklarasjoner et verktøy for å få miljø på dagsorden i innkjøp... 36 5.3 Felles nordiske prosjekter i regi av Nordisk Industrifond... 36 5.3.1 NEP-prosjektet... 37 5.3.2 NordEPE-prosjektene... 37 5.3.3 NIMBUS-prosjektet... 38 5.4 Industriell økologi og miljøledelse.... 38 5.5 Innføring av IPPC-direktivet i EU og EØS... 39 6 Forebyggende miljøvern perspektivene fremover... 41 Østfoldforskning 2

6.1 Renere produksjon og forebygging fortsatt en pilar i det forebyggende miljøvernet?... 41 6.2 Livssyklusperspektivet fullt integrert i industriens miljøarbeid?... 42 6.3 Perspektivene fremover... 43 7 Referanser... 45 Østfoldforskning 3

Østfoldforskning 4

Forord Historien til det forebyggende miljøarbeidet knyttet til avfall og foruresning i Norge, startet i praksis med en togtur fra Fredrikstad til Lund i 1988, der Per Even Vidnes og Ole Jørgen Hanssen skulle besøke professor Donald Huisingh og kolleger på TEM i Lund. En artikkel i Miljöaktuelt fra Sverige om den amerikanske gjesteprofessoren som påsto at miljø og økonomi er to sider av samme sak, hadde imidlertid pirret nysgjerrigheten til de to som representerte den nystartede organisasjonen Stiftelsen Østfoldforskning. Resten er historie som vi skal forsøke å gjengi så nøytralt og realistisk som mulig i denne rapporten. Forebyggende miljøvern har vært rettesnoren for arbeidet vi har utført fra hvert vårt ståsted Uno Abrahamsen som representant for myndighetene i Statens Forurensningstilsyn, og som fortsatte arbeidet ved UNEPs industri- og miljøkontor i Paris (UNEP IE) fra 1996-1998. Deretter arbeidet han i 4 år med bistandsprosjekt der gjennomføringen av prinsippene for renere produksjon var et sentralt arbeidsområde. Han har nå et deltidsengasjement ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse (IØT) ved NTNU. Ole Jørgen Hanssen representer forsknings- og universitetsmiljøet i Østfoldforskning, NTNU og fra 1.9 2010 også UMB. Ønsket er å få dokumentert og beskrevet historikken mens vi fortsatt har den relativt friskt i minne, og mens vi fortsatt sitter på et betydelig kildemateriale om denne første fasen, nasjonalt så vel som internasjonalt. Rapporten utgis i publikasjonsserien til Østfoldforskning, men rapporten er et selvstendig arbeid initiert av de to forfatterne, som står faglig ansvarlig for innholdet. Rapporten er ikke et forsøk på å lage en forskningsmessig analyse av effektene av forebyggende miljøarbeid på avfalls- og forurensningsområdet i Norge, eller å vurdere om virkemidlene har fungert eller kunne fungert bedre det får andre ta seg av. Vi ønsker kun å beskrive noen viktige milepæler i arbeidet og noe av det arbeidet har ført med seg i Norge i en omlegging mot en forebyggende miljøpolitikk. Vi er takknemlige for at vi har fått lov til å være aktivt med i denne prosessen, og at vi har fått vie vår faglige innsats inn mot noe som bare har blitt viktigere og viktigere med tiden. Arbeidet med denne rapporten er delvis støttet av et stipend fra Norsk Faglitterær Forfatterforening til Ole Jørgen Hanssen og med lønnsmidler fra Arbeidstilsynet for II-er stillingen ved NTNU/IØT for Uno Abrahamsen. Vi takker for innspill fra flere sentrale personer som var sentrale i det industrielle miljøarbeidet og i miljøforvaltningen i denne tidlige perioden. Vi retter også en takk til Andreas Brekke som er forskningsleder ved Østfoldforskning for gode innspill til forbedringer av rapporten. Vi ønsker å dedikere denne rapporten til Professor Donald Huisingh i forbindelse med hans 75-års dag den 13 mars 2012, i lys av den betydning han hadde som motivator for forebyggende miljøvern, ikke bare i Norge, men også i mange andre land i Europa og verden forøvrig. Fredrikstad/Trondheim mai 2012 Ole Jørgen Hanssen (s) Uno Abrahamsen (s) Østfoldforskning 5

Østfoldforskning 6

Sammendrag Denne rapporten er resultat av et tyve-årig samarbeid mellom de to forfatterne, som gjennom ulike roller og organisasjonstilknytning har fått anledning til å delta i innføringen av det forebyggende miljøvernarbeidet knyttet til forurensning og avfall i Norge. Rapporten gir et bakgrunnsbilde for hvordan miljøpolitikken og ikke minst industriens miljøstrategier har endret seg over tid i Norge og internasjonalt, og et historisk tilbakeblikk på innføringen av forebyggende miljøarbeid i Norge. Konkret startet arbeidet med et antall pilotprosjekter i Østfoldindustrien i 1989-90, gjennom et forprosjekt som var finansiert av Statens Forurensningstilsyn (SFT). Impulsene til dette arbeidet kom fra et prosjekt i Landskrona i Sør-Sverige, der organisasjonen TEM samarbeidet med professor Donald Huisingh om et tilsvarende prosjekt. Erfaringene fra dette arbeidet var så vellykket at miljøvernmyndighetene etablerte et større flerårig program for Renere Produksjon, i tett samarbeid med Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Parallelt ble det også startet forskningsprogram i regi av NTNF og senere Norges Forskningsråd, som bidro til å støtte opp med forskningsvirksomhet på området. Trepartssamarbeidet NHO, SFT og Norges Forskningsråd ble en viktig basis for å utviklet det norske arbeidet. Fra et hovedsakelig prosessorientert fokus gjennom Renere produksjonsprosjekter, ble perspektivet utvidet til å omfatte hele livsløpet til produkter og industrielle nettverk (Industriell Økologi). Det norske arbeidet var del av en internasjonal bølge av aktivitet som var drevet frem av Nordisk Ministerråd og Nordisk Industrifond i Norden, og av UNEP IE og OECD internasjonalt. Koblingen mellom den norske aktiviteten og den internasjonale er behørig omtalt i rapporten, siden norske myndigheter, Norske Sivilingeniørers Forening og flere FoU- og konsulentmiljøer var svært aktive i spredningen av kunnskap og erfaringer knyttet til renere produksjon. Rapporten oppsummerer at det forebyggende miljøvernet har fått en sentral plass i det norske miljøvernarbeidet siden 1990, og at det i dag gjennomsyrer mye av arbeidet både innenfor avfall, energi, kjemikalier og den produktrelaterte miljøpolitikken. Med økt fokus på globale miljøspørsmål, først og fremst klimaendring, har imidlertid det nasjonale og internasjonale miljøarbeidet blitt mer makrofokusert med vekt på virkemidler som kvotehandel og CO 2 -avgifter. I et slikt perspektiv vil bedriftene optimalisere sine miljøtiltak innenfor et internasjonalt virkemiddelregime, heller enn å vurdere hva slags tiltak som kan gjennomføres lokalt ut fra et selvstendig lønnsomhetsperspektiv. En mellomløsning med vekt på forebyggende tiltak kan være en vei videre i påvente av internasjonal enighet om miljøtiltak. Østfoldforskning 7

1 Hva er forebyggende miljøvern? Hva mener vi med forebyggende miljøvern og en forebyggende miljøstrategi for avfall og forurensning? Hovedessensen er at man går til kilden for problemene og søker å finne løsninger der årsakene (råvarer, prosesser, driftsrutiner, produkter) til miljøproblemene oppstår, heller enn å konsentrere seg om symptomproblemene som utslipp og avfall representerer. Dette høres banalt ut ikke minst i dag med mer enn 20 års erfaring i forebyggende miljøarbeid, men fortsatt er det mange problemområder i samfunnet hvor oppmerksomheten rettes mot symptomproblemer og reparerende tiltak, heller enn på forebygging. Teoretisk er det forebyggende arbeidet forankret i systemteori, systemteknikk og helhetstenking (se Hanssen 1993, Asbjørnsen 1992). System- og helhetstenkning har fått langt større plass i både utdanning og forskning de senere årene, og overgangen fra det reparerende til det forebyggende miljøarbeidet har vært en del av denne omformingen. Begrepet renere produksjon (Cleaner Production) ble født i et møte 5 6 juni 1989 i Advisory Group, UNEP IE. I dette møtet ble ulike variasjoner av begrepet Clean Technology diskutert. Production kom inn da det representerte en prosess og ikke bare teknologien, og cleaner var bedre enn clean siden det ikke var mulig å forvente en perfekt produksjon ut fra miljømessige kriterier 1. Og slik ble det. Den formelle definisjonen av renere produksjon ble deretter utviklet til: Cleaner production is the continuous application of an integrated preventive environmental strategy applied to processes, products and services to increase eco-efficiency and reduce risks to humans and the environment. It is also the most cost-efficient solution for achieving sustainable development 2. Slik renere produksjon her er definert er det den mest kostnadseffektive strategien mot bærekraftig utvikling. Den kan anvendes for prosesser (industrielle), produkter (miljøvennlige produkter fra vugge til grav) så vel som for service-sektoren (hoteller og turisme). Denne strategien kan gjennomføres for en industriell virksomhet ved å ta i bruk verktøyet Cleaner Production Assessment som i 1991 inngikk i det norske vokabularet som Teknisk Miljøanalyse (se 4.3 og 4.6.2). Men UNEP IE sitt initiativ hadde en amerikansk forløper ved at US Environmental Protection Agency (US EPA) i 1988 utga Waste Minimization Opportunity Assessment Manual som konsentrerte seg om hvordan produksjonsbedrifter kunne redusere avfall som var dekket av Resource Conservation and Recovery Act. Denne loven ble så i 1990 supplert med Pollution Prevention Act. Gjennom denne loven etablerte US Congress pollution prevention som et nasjonalt mål og den viktigste komponenten i det nasjonale miljøhierarkiet. Waste Minimization Opportunity Assessment Manual av 1988 ble så i 1992 videreutviklet til Facility Pollution Prevention Guide som hadde et mye bredere siktemål enn bare avfall. Denne nye retningslinjen tok sikte på å veilede bedrifter hvordan alle mulige utslipp til vann, luft og avfall så vel som energi- og vannforbruket kan reduseres ved bedriftsinterne tiltak. Det ble også pekt på at i tillegg til å redusere avfall i en utvidet betydning av begrepet, er det også nødvendig å utvikle produkter som har mindre miljø- og ressursbelastning så vel i produksjon som i bruksfasen, og etter at produktet går inn i avfallsstrømmen 1 David Pounder, tidligere medlem av UNEP IE, Advisory Board. Brev av 21.11.1995 til Mr Yang Weihong 2 UNEP Industry and Environment Activity Report1997 Østfoldforskning 8

(Environmental Protection Agency (EPA) 1992). Cleaner production, pollution prevention og waste minimization kan derfor ses på som likeverdige begrep, men bruken av begrepene er blitt assosiert med UNEP og amerikanske organisasjoner. Asian Productivity Organization (APO) med japansk støtte proklamerte i Manilla-erklæringen 1996 begrepet Green Productivity. Green Productivity ble definert som en strategi for integrating socioeconomic aspirations and a means to harmonize environmental protection and economic development, is the key to sustainable developement for enhancing people s quality of life. I særlig grad vises det til småog mellomstore bedrifter sine behov for å starte med low-cost improvement measures before taking up sophisticated technologies. Bedrete driftsrutiner (housekeeping) og beste ingeniørpraksis nevnes som en god start for pollution prevention, og at dette er typiske vinn-vinn muligheter for bedriftene vinn i betydningen økonomiske gevinster som resultat av mer effektiv produksjon, og vinn i form av lavere utslipp til luft, vann og avfall. Koplingen mellom dette og etableringen av miljøstyringssystem (ISO 14000- standardene) poengteres 3. I 1995 arrangerte OECD en work-shop i Rosendal for å avklare ulike begrep relatert til bærekraftig produksjon og forbruk. Begrepene som ble drøftet var ecospace, ecological footprints, ecological rucksacks, green accounting og eco-efficiency. De fleste av disse begrepene brukes til indikatorer og benchmarks for å kunne måle graden av bærekraftighet og til å kunne sammenlikne miljøbelastninger fra ulike produkter mot hverandre. Deltakerne i Rosendal identifiserte Eco-efficiency som det nyttigste begrepet. Dette ble for øvrig stadfestet av miljøministrene i OECD-landene i et møte i februar 1996: Ecoefficiency is a ( ) strategy which Ministers viewed as highly promising to enable industry, governments and households to decouple pollutant release and resource use from economic activity. OECD har definert eco-efficiency på følgende måte: Eco-efficiency can be considered as a ratio of an output being the value of products and services produced by a firm, a sector, or the economy as a whole, and the input being the sum of environmental pressures generated by the firm, sector or economy (DeSimone & Popoff 1997). Eco-efficiency er oversatt til miljøeffektivitet og er blitt nokså enerådende i miljøforvaltningen I Norge på tross av at det norske ordet miljøeffektivitet mister den engelske dobbeltbetydningen av prefikset eco som kan bety eco for ecology og eco for economy. Eller med andre ord en vinn-vinn-strategi. Kjært barn har mange navn. Begrepene pollution prevention, waste minimization, cleaner production, green productivity og eco-efficiency har det fellestrekket at man er opptatt av forebygging av miljøproblemer i produksjonsprosessen og miljøvennlig design av produkter, og at renseanlegg - end of pipe er siste mulighet etter at prosessinterne tiltak er gjennomført. 3 Green Productivity. In Pursuit of Better Quality of Life, APO, Tokyo 1997 Østfoldforskning 9

2 Utviklingstrekk i miljøarbeidet i Norge og internasjonalt 2.1 Fra fortynning og punktkildetiltak til forebyggende miljøstrategier de siste 50 år. Miljøarbeidet i Norge og OECD-landene har utviklet seg langs ulike akser de siste 40-50 år. Fra år til år er det vanskelig å se endringer som har skjedd, men ser man tilbake et halvt sekel, er det lett å se at miljøproblemene har endret karakter og strategiene og virkemidlene for å redusere miljøbelastningene har endret seg tilsvarende. Nedenfor er noen sentrale utviklingstrekk skissert. Etter at Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, var en av de sentrale oppgavene å rydde opp i forurensningsproblemene som den eksisterende industrien skapte. Vann- og luftforurensningsproblemene var helt åpenbare. Den vanlige måten å redusere problemene var å redusere dem ved fortynning føre rørledninger dypt ut i hav, innsjøer og vassdrag og å bygge høye piper. Problemene ble etter hvert så åpenbare at det var begrenset behov for ytterligere undersøkelser utover de målinger som allerede var foretatt av Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Norsk institutt for luftforskning (NILU). På denne bakgrunnen fremmet Miljøverndepartementet 5. april 1974 i St. prp. Nr. 119 (1973-74) et tiårsprogram for opprydding i industrien. Hovedprinsippet som ble lagt til grunn ved gjennomføringen av nødvendige tiltak i industrien var at den virksomhet som medfører forurensninger fullt ut skal betale for den skade og ulempe samfunnet påføres. For nye anlegg ble dette prinsippet foreslått gjeldende fullt ut. Men for eksisterende foretak kunne dette prinsippet medføre bedriftsnedleggelser i utkantstrøk og på ensidige industristeder. Det ble derfor etablert flere støtteordninger for de bedriftene som ble pålagt å gjennomføre forbedringstiltak, i første rekke i ferrolegeringsindustrien, jern- og stålstøperiene, galvanoteknisk industri, meierier, fiskeolje- og fiskemelindustrien, sementindustrien og store deler av treforedlingsindustrien og den kjemiske industrien (Nøttestad 1999a). Det typiske tiltaket for reduksjon av utslippene til vann og luft var installering av renseanlegg ( end of pipe ) som etter hvert skulle vise seg å medføre nye problem. Reduserte utslipp av tungmetaller fra galvanotekniske bedrifter medførte nye problemer med deponering av tungmetallholdig slam, redusert utslipp av avlut gjennom forbrenning i celluloseproduksjon medførte SO2-utslipp, støv renset i filter måtte deponeres og skapte nye problemer både knyttet til å finne egnete deponier og forhindre avrenning fra disse deponiene. I tillegg viste det seg gjennom 80-tallet at rensetiltakene ofte ikke fungerte i henhold til konsesjonskravene fra SFT, som følge av redusert effektivitet og dårligere driftsregularitet. Årsaken var ofte manglende prioriteringer ved at ansvaret for driften ikke var et linjeansvar, men ble delegert til en egen miljøvernavdeling i bedriften. 10-årsprogrammet for opprydding i forurensningssituasjonen var et punktkildeprogram. Etter at denne oppryddingen var gjennomført er forurensingsproblemene i økende grad blitt et problem fra tusenvis av diffuse kilder som biltrafikk, bruk av kjemikalier (Kjemikaliemeldingen fra 2006) 4 og selve forbruksmønsteret som skaper avfall og økt energiforbruk. Bruken av ftalater er et eksempel på en 4 Miljøverndepartementet. St. meld. nr. 14 (2006-2007). Sammen for et giftfritt miljø forutsetninger for en tryggere fremtid. Østfoldforskning 10

kjemisk forbindelse som blant annet blir brukt som mykgjørere i plast og som skaper problemer både i bruksfase og avfallsbehandling. Forurensninger fra samferdsel, landbruk og økende avfallsmengder er viktige stikkord for denne utviklingstendensen med mer diffuse utslipp. Da 10-årsprogrammet for oppryddingen i norsk industri ble satt i gang i 1975 var det åpenbare sammenhenger mellom kilden til forurensningene til vann og luft og de problemene de skapte kloakk skapte problem for friluftslivet, støv fra ferrolegeringsverkene la seg som en tåke over tettbebyggelsen, lukten fra sildoljefabrikkene, som selv om det ble sagt at det luktet penger, var en ulempe som befolkningen ikke lenger ville godta. I dag er det ikke like lett å se sammenhengen mellom utslipp av karbondioksider fra kjøretøy og fyring med fossilt brensel i hjemmet, og de globale klimaeffektene. Det er likeledes ikke lett å se sammenhengen mellom bruken av hormonhermere (ftalater) og påvirkning på arveegenskapene. Det var og er nødvendig med omfattende forskningsinnsats for å kunne dokumentere disse sammenhengene og for å kunne gjennomføre mer omfattende tiltak. I 1981 var klimaproblemet fortsatt fraværende i rapporten fra SFT om forurensingsproblemene i Norge (Statens Forurensningstilsyn 1981), og det var fortsatt helt andre problemstillinger som ble prioritert. SFT utga i 1984 rapporten Vårt felles miljø der formålet med publikasjonen var å gi publikum informasjon om hvilke resultater som var oppnådd de siste 10 år og ikke minst alle gjenstående problem som ville kreve uforminsket innsats i årene fremover. Klimaproblemet ble ikke spesifikt omtalt, men det ble nevnt at utslippet av karbondioksid kunne føre til at temperaturen på jorden kan øke. I omtalen av forurensninger fra aluminiumsverkene ble hovedvekten lagt på fluoridutslippene til luft som medførte fluorskader på skog og fluorose hos kyr. Videre ble det nevnt at avløpsvannet kan inneholde støv og tjærestoffer som anses å være svært miljøgiftige. Forurensningsmyndighetene mener imidlertid at utslippene til luft har større miljømessig betydning enn utslippene til sjø. Men nå er det omvendt. For å stanse PAH-utslippene til sjø har SFT krevd nedlegging av produksjonslinjer med Søderberg-teknologi som forårsaker denne typen utslipp til sjø (Statens Forurensningstilsyn 1984). I dag er klimaproblemet blitt et storpolitisk tema. Et annet problem som var fraværende på 80-tallet, var hormonhermere som kan bidra til arveskader. 2.2 Fra lokale til regionale og globale miljøproblem. Et karakteristisk trekk ved de industribransjene som fikk krav om reduksjon i sine utslipp til vann og luft i 10-årsprogrammet fra 1975, var at de forårsaket først og fremst det som kan karakteriseres som lokale luft- og vannforurensningsproblem. Men på 70-tallet ble det gradvis erkjent at sur nedbør bidrog til skogsdød og forsuring av elver og vassdrag. Særlig var skogskadene store i Sentral- og Øst-Europa (bl.a Tyskland, Tsjekkia og Polen). I 1984 slo tyske myndigheter fast at over halvparten av landets skoger var skadet (Nøttestad 1999b). I Norge etablerte Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) i samarbeid med Miljøverndepartementet et stort forskningsprogram for å studere virkningene av sur nedbør (SNSF) populært kalt sur fisk. Dette prosjektet, som var meget omfattende selv i dagens målestokk, ble et Østfoldforskning 11

viktig kunnskapsgrunnlag for å dokumentere sammenhengen mellom utslipp av SO 2 fra tungindustrien i sentral-europa og skader på norske fiskevann. Uten dette omfattende forskningsprogrammet ville det vært mye vanskeligere å få på plass de internasjonale konvensjonene som fulgte. (Odd Skogheim pers.medd. 16.08 2011). Gjennom sur nedbørkonvensjonen som ble undertegnet i 1979 under FNs økonomiske kommisjon for Europa (UN-ECE) der landene fra begge sider av jernteppet deltok, ble det satt i gang et omfattende kartleggingsprogram for nærmere å finne årsakssammenhengene. En viktig milepæl ble nådd i 1985 da medlemslandene i sur nedbørkonvensjonen undertegnet Helsingfors-protokollen. Derved forpliktet landene seg til å redusere sine svovelutslipp med minst 30% innen 1993 med utslippene i 1980 som basisår. Denne ble videreført i Gøteborg-protokollen som ble undertegnet i 1999 og trådte i kraft i 2005. Protokollen setter begrensninger i utslippet av ulike gasser som fører til forsuring. I tillegg til svoveldioksid ble det satt utslippsbegrensninger for nitrogenoksider, ammoniakk og flyktige organiske forbindelser. Algeinvasjonen i 1988 var med på å øke bevisstheten om at også vannforurensninger var et regionalt problem i dette tilfellet som resultat av utslipp av næringssalter til Nordsjøen. Resultatet ble nordsjødeklarasjonene som ble fulgt opp av St. meld. nr. 64 (1991-1992), og som la grunnlaget for reduksjon av næringssalter og miljøgifter fra kommunale utslipp, landbruket og industrien (Nøttestad 1999b). I tillegg er det utviklet en rekke regionale (Nordsjødeklarasjonene som setter begrensinger i utslippene til Nordsjøen og Paris-Oslo-avtalen som setter rammer og begrensinger for overvåking av utslipp til det nord-østlige Atlanterhavet som eksempler) og globale avtaler hvorav Basel-konvensjonen som skal hindre transport av farlig avfall til utviklingsland er ett eksempel. Videre kommer selvsagt de rammer som EØSavtalen setter og gjennomføringen av diverse direktiver og forordninger i Norge. Kjemikalieregelverkene, IPPC (Integrated Pollution Prevention Directive) og Eco Management and Audit Scheme (EMASforordningen) er sentrale elementer i dette arbeidet. Startskuddet for den globale miljøverninnsatsen var FN,s Stockholmsmøte i 1972. En viktig anbefaling herfra var anbefalingen om å gjøre miljøvernproblemet synlig ved å etablere nasjonale ministerier. I tillegg ble FN s miljøprogram (United Nations Environmental Programme) etablert med hovedkontor i Nairobi. Neste milepæl var Rio-møtet i 1992, der begrepet bærekraftig utvikling ble satt på dagsordenen etter et solid grunnarbeid med publikasjonen Our Common Future i 1987 fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling ledet av Gro Harlem Brundtland (Nøttestad 1999b). Rio-møtet i 1992 ble fulgt opp av FNtoppmøtet i Johannesburg i 2002 (Rio+10) som blant annet satte som mål at skadelige effekter på helse og miljø fra bruk og utslipp av kjemikalier skal være minimert innen 2020. På 1970-80-tallet ble det etter hvert utviklet en internasjonal konsensus om at utslippene av klorfluorkarboner måtte reduseres. Allerede i 1981 var arbeidet igangsatt i Norge for å begrense utslippet av klorfluorkarbonene fra spraybokser (Statens Forurensningstilsyn 1981). I 1987 ble den såkalte Montreal-protokollen underskrevet, og som trådte i kraft 1.1.1989. Protokollen forpliktet landene til å begrense og etter hvert stanse bruken av stoffer som bidrar til å redusere ozonlaget. Slike stoff er for eksempel blitt brukt som kuldemedier i kjøleskap, som drivstoff i spraybokser, til brannslukking og til produksjon av skumplast. Ved 20-årsjubileet i 2007 oppsummerte SFT at Montrealprotokollen er et Østfoldforskning 12

strålende eksempel på effektivt internasjonalt samarbeid. Nesten alle verdens land 191 i alt - hadde tiltrådt avtalen 5. Den mest kjente globale miljøavtalen er Klimakonvensjonen som ble undertegnet i Rio i 1992, med utslippsbegrensninger som beskrevet i den såkalte Kyoto-protokollen for noen industrialiserte land, og som var planlagt reforhandlet i København i desember 2009. 2.3 Ulykker ute og hjemme bidrar til et mer systematisk og strengere kontrollregime. Natt til 3. desember 1984 steg en veldig sky av giftgassen metyl-isocyanat opp fra Union Carbide s fabrikk for insektmidler i Bhopal i India. 1750 mennesker døde katastrofenatten, og i dag regner man med at i alt 15 000 mennesker har mistet livet 6. I løpet av valgkampen foran stortingsvalget i 1985 gjennomførte Natur og Ungdom aksjoner på Hydro Rafnes og Unger fabrikker ved Fredrikstad. Spesielt Unger-aksjonen der det ble oppdaget nedgravde tønner med kjemisk avfall fikk voldsom oppmerksomhet. Politikere og opinionen fikk servert gift -avfallet på direkten 7. Denne saken var av forurensningsmessig liten betydning, men fikk som symbolsak stor politisk betydning. Men ikke minst utslippet fra Tsjernobyl 26. april 1986 var en vekker, også på grunn av at denne ulykken ga støtet til en endring av folks oppfatning av miljøproblem som lokale problem til også å kunne være regionale problem. I løpet av 3 døgn ble luftmassene som var infisert av radioaktivt materiale, spredt over hele Midt-Skandinavia. I Norge var det særlig de nordøstlige fjellstrøkene på Østlandet, Trøndelag og Hattfjelldalen i Nordland som ble rammet. Tsjernobyl-ulykken forandret forståelsesperspektivet i miljøvernpolitikken (Nøttestad 1999b). Ved den kjemiske fabrikken i Sandoz, Basel i Sveits, brøt det i 1986 ut brann i et lager, og om lag 30 tonn kjemisk materiale (bl.a. pesticider, kvikksølvbasert soppdreper og flere typer insektmidler) ble frigjort i slukkevannet og vasket ut i Rhinen. I løpet av timer mottok Rhinen større forurensningsbelastninger enn elven vanligvis gjorde i løpet av ett år, og alt liv ble drept over en strekning på mellom 100 og 200 km. Under opprenskningsarbeidet ble det funnet kjemikalier som bevislig ikke stammet fra Sandoz. I kjølvannet av katastrofen kom det derved fram at en rekke bedrifter i Sveits, Tyskland og Frankrike hadde hatt ulovlige utslipp til Rhinen. Ulykken fikk mindre konsekvenser enn fryktet, bl.a. fordi flere drikkevannsinntak ble stengt 8. Disse spektakulære hendelsene - internasjonalt og nasjonalt fra 1984 til 1986 falt sammen med en økende bekymring for de stadige uhellene som skjedde fra etablerte renseanlegg i opprenskningsperioden 1975-1985 - det 10-årlige oppryddingsprogrammet. 5 www.sft.no 6 Aftenposten 1. desember 2009. 7 http://www.nu.no/30ar/index29.htm 8 Store norske leksikon, snl.no, Kåre Olerud, 2009-12-09, (www.snl.no/sandoz-ulykken). Østfoldforskning 13

Resultatet ble at det i budsjettforslaget for 1987 ble foreslått å styrke industrikontrollen i SFT med 10 stillinger (Nøttestad 1999b), og det ble opprettet en egen kontrollseksjon. Denne seksjonen fikk i oppgave å profesjonalisere industrikontrollen og samtidig ha en intern revisjonsfunksjon for å sikre at utslippstillatelser fastsatt av SFT ville være kontrollerbare. Denne siste funksjonen må ikke undervurderes uten entydige kontrollerbare vilkår vil tillatelsene ha mindre verdi. Samtidig ble kontrollene systematisert basert på risikoforhold, og systemet med 4 kontrollklasser ble etablert. Denne økningen i bemanningen i SFT ble finansiert med egne avgifter basert på faktisk utførte kontroller. Disse avgiftene ble også differensiert etter kontrollklassesystemet, og kan anses som en praktisk tillemping av prinsippet om at forurenseren skal betale. Denne kontrollvirksomheten ble inndelt i følgende 2 typer: - Verifikasjon/inspeksjoner ble gjennomført som en enkel kontroll med at utstyr (oftest renseutstyr) var installert og drevet i samsvar med et fastsatt driftskontrollprogram fra et par timer inspeksjon i mindre bedrifter til en hel dags inspeksjon i større bedrifter. - Grundig kontroll ble etablert som en ny kontrollmetode. Grundig kontroll innebar opp til flere dagers kontrollmålinger utført av SFT av utslipp til luft og vann fra bedriften vanligvis utslipp fra renseanlegg. 2.4 Fra inspeksjoner og utslippsmålinger til systemrevisjoner. SFTs intensiverte kontrollinnsats med stikkprøvekontroller og utslippsmålinger til luft og vann viste seg å ha begrenset verdi i og med at det ga informasjon om situasjonen den dagen eller de dagene kontrollen pågikk. Men kontrollen ga ingen informasjon om hvordan styringssystemet i bedriften fungerte, og i hvilken grad det var etablert en systematisk og organisert innsats for å begrense utslippene. Basert på erfaringer og impulser fra det daværende Oljedirektoratet og Direktoratet for brann og eksplosjonsvern som i en tid hadde begynt å vinkle kontrollvirksomheten fra tradisjonelle inspeksjoner til revisjon av styringssystemene, utviklet det seg etter hvert en interesse i SFT å ta i bruk denne systemrevisjonsmetodikken. Høsten 1987 ble det etablert et samarbeid med den daværende miljødirektøren i Norsk Hydro, Rolf Marstrander (tidligere direktør i SFT), om å utvikle systemrevisjon som en ny type kontrollmetodikk. I januar 1988 gjennomgikk de ansatte i SFT s kontrollseksjon et skreddersydd kurs med følgende innhold: - hvilke kriterier bør det settes til et effektivt internkontrollsystem - hvordan bør en revisjon av internkontrollsystemet gjennomføres. På grunnlag av dette kurset ble det gjennomført prøverevisjoner på flere av Hydro s anlegg på Herøya. De første revisjonene som ble gebyrbetalt som grundig kontroll, ble deretter gjennomført for ELKEM s ferrolegeringsverk i Bremanger, Fiskå og Salten 9. 25. august 1989 ble så SFT innkalt som observatør til internkontrollgruppa under Kommunal- og arbeidsdepartementet der det ble redegjort for SFT s revisjonsvirksomhet. Etter dette møtet ble det 9 Personlig meddelelse. Uno Abrahamsen. Østfoldforskning 14

avgjort at også Forurensningsloven skulle inngå i den nye Internkontrollforskriften som var planlagt trådt i kraft 1. januar 1991. Ved at Forurensningsloven inngikk som ett av flere lovgrunnlag for internkontrollforskriften ble en integrering av HMS-etatene sikret gjennom denne nye forskriften. Ikrafttredelsen av Internkontrollforskriften og systemrevisjon som kontrollmetode var et viktig grunnlag for utviklingen av forebyggende miljøtiltak som strategi for reduksjon av miljøbelastninger. 2.5 Miljøtiltak fra kostnad til forretningsmulighet. Fram til slutten av 80-tallet var miljøtiltak gjerne i form av end of pipe -løsninger utelukkende sett på som en kostnad for bedriftene. I tiårsperioden med oppryddingen i norsk industri gjennomførte Industriforbundet regelmessige beregninger for kostnadene ved disse oppryddingstiltakene. Men etter hvert begynte bedriftene å vurdere mulighetene ved å kunne profilere seg som miljøvennlige og derved få et markedsfortrinn gjennom salget av miljøvennlige produkter og miljøteknologiske løsninger (noen bedrifter er problemeiere og noen problemløsere som kan ha fortjenestemuligheter ved salg av løsninger til problemeierne ). Men også i rekrutteringen av høykvalifiserte medarbeidere kunne det være en fordel å profilere seg som miljøvennlig i stedet for en miljøversting. Et symptom på denne utviklingen var en konferanse i München 4-5 oktober 1990 med tema The Greening of European Business 10 der Klaus Töpfer, den høyprofilerte tyske miljøvernministeren deltok sammen med proaktive bedrifter som Elkem Technology, og interessant nok banker og forsikringsselskaper. ELKEM hadde dobbeltrollen som både problemeier og problemløser. Miljøkravene for ferrolegeringsovnene viste seg å utvikle seg til en betydelig forretningsmulighet ved at konsernet nå kunne tilby integrerte løsninger. I tillegg til tradisjonelt salg av ovnsteknologi, kunne det nå tilbys renseanlegg og microsilica som additiv til for produksjon av høykvalitetsbetong ekstern resirkulering av avfall. Georg Winter, leder av foreningen for miljøbevisste tyske bedriftsledere (BAUM, Bundesdeutscher Arbeitskreis für Umweltbewusstes Management e.v.) som hadde utviklet en håndbok for hvordan bedrifter kunne (og kan) gjennomføre en systematisk analyse for miljøforbedringer med forebyggende tiltak, var en av deltakerne på møtet (Winter 1988).. 2.6 Fra end of pipe til forebygging I St. meld. nr 46 (1988-89) ble det vist til at en viktig strategi for omlegging til en bærekraftig industri var å stimulere til miljøteknologiske løsninger. Miljøverndepartementet fulgte opp denne stortingsmeldingen med en strategisk plan der det inngikk finansiell støtte til prosjekter i et samlet Program for renere teknologi. Renere teknologi ble definert på følgende måte: 10 Conference Report. The Greening of European Business. The Opportunities, challenges and profitability of integrating the environment into your daily business. October 4-5, 1990. Munich, Germany. Jointly organized by: The Economist, Conference Unit, Elkem Technology, Frankfurter Allgemeine Zeitung GmbH, Informationsdienste, Matuscka Group.. Østfoldforskning 15

Renere teknologi innebærer endringer i råvarer, prosessendringer og nye produktkvaliteter for maksimalt å kunne redusere utslipp til vann og luft og avfallsproduksjon 11. I tillegg ble det etablert egne miljøteknologiske programmer i regi av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) - senere Norges Forskningsråd, samt Distriktenes Utbyggingsfond (DU), jf avsnitt 4.5. Program for renere teknologi bestod av 2 hovedtyper prosjekter: - Støtte til utvikling av ny teknologi for prioriterte områder (demonstrasjonsprosjekter) - Bidrag til å gjennomføre tekniske miljøanalyser i en rekke bransjer. 11 Program for renere teknologi. 1992. Miljøteknologi. FAKTA, SFT. Østfoldforskning 16

3 Forebyggende miljøvern internasjonalt. 3.1 OECD og UNEP som drivkrefter OECD har tradisjonelt spilt en viktig rolle som tenketank også på miljøvernområdet ikke bare når det gjelder bruken av økonomiske virkemidler. Miljøverndepartementet har vært en aktiv deltaker i ulike OECD-komiteer og har trukket med SFT i arbeidet i den grad det har vært naturlig. I juni 1989 bestemte miljøvernministrene at OECD skulle examine incentives and barriers to the innovation and diffusion of environmental technologies, and otherwise pursue measures to promote costeffective cleaner (pollution-preventing) technologies designed to conserve raw materials and energy and reduce wastes and emissions in industrial operations. Som en oppfølging av dette vedtaket ble et 3-årig Technology and Enviroment Programme etablert i regi av Pollution Prevention Control Group der SFT deltok. Målsettingen til dette programmet var: To raise awareness and increase emphasis about needs and opportunities for transforming to cleaner technologies as a basis for economic development; To identify ways and means for national governments to promote and support this transformation; and To understand the roles of those who collectively determine the types and rate of technology innovation and diffusion. Hovedvekten skulle legges på cleaner technologies som er ment å bidra til prosess- eller produktendringer for å hindre at forurensing oppstår. Gjennom dette arbeidet fikk SFT muligheten til å etablere et kontaktnett blant land som allerede var aktive på dette saksområdet. Særlig nyttig var kontakten til Nederland og det såkalte PRISMA-programmet, som seinere ble videreutviklet til PREPARE. I disse to programmene ble renere teknologi demonstrert i praksis gjennom eksempler som lå i utviklingsfronten. I juni 1993 ble workshopen Role of Government Assistance for Promoting Cleaner Production and Cleaner Products arrangert. De viktigste problemstillingene som ble tatt opp på dette møtet var i) status for løpende økonomisk støtte til nasjonale program for å bidra til utvikling av renere teknologi, ii) hvordan ulike økonomiske virkemidler bidrar til omforming til renere teknologi, og iii) de viktigste problemstillingene som myndigheter møter for å bidra til utviklingen av bedre tilbud av renere teknologier. Viktige konklusjoner var at - Økonomiske virkemidler spiller en rolle som en del av mange andre virkemidler. Men det er usikkerhet hvordan man kan måle resultater ( measure success ) av et program basert på økonomisk støtte. - Det er behov for å sikre en sterk etterspørsel for renere teknologier. Etterspørsel må integreres i en langsiktig strategi som driver frem en femtidig utvikling og bruk av renere teknologier (OECD 1994). Mens OECD opererer blant de industrialiserte landene, har FN s miljøprogram (UNEP) et global siktemål. Paris-kontoret UNEP IE med sin daværende (90-tallet) karismatiske og initiativrike direktør Jacqueline Aloisi de Larderel spilte en viktig rolle for internasjonalt å spre strategien for renere produksjon. I 1989 ble Østfoldforskning 17

UNEP Cleaner Production Programme etablert. I 1990 ble det første High Level Seminar on Cleaner Production arrangert i Canterbury, UK. Dette ble fulgt opp av konferanser annethvert år, først i Paris, så i Warszawa, Oxford (UK), Korea og Montreal, og endelig i Praha i 2002. Strategien til UNEP IE var slik de ble uttrykt i et Prosjektdokument fra 1998 (UNEP IE 1998): - Building general awareness for the need for and opportunities of Cleaner Production. - Developing capacities for conducting Cleaner Production assessments in host institutions in developing countries. - Generating company case studies of the successful application of Cleaner Production in different industry sectors; and - Developing and distributing information and training materials for various target groups. UNEP IE har vært sentral i å utvikle konseptet renere produksjon, virkemiddelbruk, å bidra til å utvikle renere produksjon fra industrielle prosesser til renere produkter ved å ta i bruk livsløpsanalyser i en metodikk for Eco-design. UNEP og UNIDO var aktive i å spre og utgi en rekke publikasjoner med eksempler på praktisk anvendelse av renere produksjon i bedrifter. Når det gjelder bruken av virkemidler for renere produksjon var UNEP-publikasjonen Government Strategies and Policies for Cleaner Production særlig viktig. Et særlig viktig prosjekt var det norsk støttede prosjektet Strategies and Mechanisms for Promoting Cleaner Production Investments in Developing Countries med pilotprosjekter i Guatemala, Nicaragua, Tanzania, Zimbabwe, Vietnam. Dette prosjektet har bidratt med råd og vink for hvordan lønnsomme prosjekt fra en cleaner production assessment kan få tilgang til lån. Fra starten av ble det etablert et nært samarbeid med UNIDO som i 1994 startet etableringen av 8 såkalte National Cleaner Production Centres (NCPC) i Tsjekkia, Slovakia, Mexico, Brasil, Tanzania, India og Kina som rask ble etterfulgt av Ungarn og Tunis som fase I i dette samarbeidsprogrammet mellom UNEP og UNIDO. Dette programmet ble så etter hvert utvidet til en rekke andre land og er blitt en suksesshistorie for UNIDO. 3.2 Roundtables USA og Europa. På midten av 80-tallet ble det i USA tatt initiativ til såkalte Roundtables on Pollution Prevention som etter hvert utviklet seg til en betydelig premissleverandør og pådriver for forebyggende miljøtiltak. I 1993 deltok noen europeiske entusiaster på det årlige US Roundtable i Tennesee og bestemte seg for å gjennomføre et liknende opplegg i Europa. Det første European Roundtable on Cleaner Production (ERCP) ble arrangert i Graz, Østerrike i 1994 med 225 deltakere fra 35 land. Det neste ble arrangert i Rotterdam i 1995 med omtrent samme deltakerantallet. Etter at Danmark hadde gjennomført et Roundtable i 1996, overtok Norge stafettpinnen i 1997 med Teknologisk Institutt som arrangør, 1998 i Lisboa, Lund 2001, Cork/Irland 2002 og Bilbao i 2004. I samsvar med endret strategi i UNEP IE ble ERCP endret til European Roundtable on Consumption and Production Meeting Consumers Demand for Sustainable Products 12. 12 (www.unep.fr) Østfoldforskning 18

Etter å ha konsentrert oppmerksomheten på produksjonssiden, er nå interessen flyttet mot produkter for å bidra til økt etterspørsel for miljøvennlige produkter. ERCP var ment å være et åpent forum for interesserte for å gi muligheter til å møtes på like fot rundt bordet, i interaktive work-shops, uformelle drøftinger rett og slett utveksling av synspunkter og utvikling av nettverk. Meningen var å etablere et forum for industri, landbruk, myndigheter, utdanning og forskning, konsulenter, finansinstitusjoner og NGO s. Hensikten var etter hvert å knytte seg til EUs 5. Miljøhandlingsplan og følgelig trekke inn temaer som transport, energi og turisme 13. Realiteten ble nok i praksis at det ble et forum for konsulentbransjen, utdanning og forskning. Denne rundebordsbevegelsen har parallelt med den amerikanske, kanadiske og europeiske blitt utvidet til Asia, Afrika, Latin-Amerika og Middelhavsregionen. 3.3 Nordisk program for Cleaner Technology, Waste and Recycling Også på det nordiske planet ble interessen for det forebyggende miljøarbeidet raskt fanget opp, og i 1990 vedtok Nordisk Ministerråd å etablere et handlingsprogram for Cleaner Technology, Waste and Recycling. Det ble etablert en egen komitè for programmet som skulle sørge for å initiere felles nordiske initiativ på området og implementere handlingsprogrammet for perioden 1990-95. Komiteen hadde sterk tilknytning til Danmark, siden både komiteens leder (Palle Boeck fra Miljøstyrelsen) og Sekretariatet (Stig Hirsbak fra RENDAN) var dansk. Fra Norge satt Per Chr. Jæger fra SFT som medlem i komiteen. Handlingsprogrammet var todelt: - Et program for Cleaner Technology som fokuserte på nettverk, informasjon og utdanning for å fremme introduksjonen av renere teknologi i nordiske land. Programmet hadde bla. en sterk innretning mot farlige kjemikalier, og hvordan myndighetene i Norden best kan utvikle virkemidler som fremmer renere teknologi. - Et program for avfall og gjenvinning, med hovedfokus på farlig avfall, resirkuleringsteknologi og markedsmessige muligheter for gjenvunnet avfall. Som et viktig element i det nordiske handlingsprogrammet inngikk utvikling av en egen nordisk håndbok for livsløpsvurderinger av produkter (se kap. 4.7.2). 13 Vibeke Burchard, Vestsjælland, innlegg på UNEP Fourth High Level Seminar on Cleaner Production, Oxford, 23-26 September 1996 Østfoldforskning 19

4 Oppstarten av forebyggende miljøarbeid i Norge St.meld. nr. 46 (1988-89). Miljø og utvikling - Norges oppfølging av Verdenskommisjonens rapport - signaliserte en viss omlegging av miljøpolitikken med en sterkere vektlegging på forebyggende tiltak. Det ble i denne meldingen pekt på nødvendigheten av prosessomlegginger og omstilling til andre og miljøvennlige produkter i tillegg til tradisjonell rensing. Det ble også vist til at bedrifter i Europa og USA var i ferd med å ta i bruk strategier for endring av produkter og prosesser, og i tillegg overholde konsesjonskrav. Norsk industri kan velge langsiktige løsninger med produkt- eller prosessomlegginger som kan være mer framtidsrettede enn ensidig satsing på rensing. Utvikling av miljøteknologi i tillegg til tradisjonelle økonomiske og juridiske virkemidler var en sentral del av denne meldingen. Siktemålet for norsk miljøteknologisatsing er både å frambringe ny teknologi som kan selges på det nasjonale eller internasjonale markedet, og å få løst miljøproblemer i norsk næringsvirksomhet. Etableringen av støtteordninger for utvikling av ny teknologi ble en del av en pisk (tradisjonell konsesjonsbehandling og kontroll) og gulrot -strategi (positive økonomiske støtteordninger). Det var i denne omleggingsfasen at Stiftelsen Østfoldforskning (STØ) ble etablert, og der det ble vurdert nye FoU-muligheter knyttet til miljøvern og miljøteknologi i Norge 4.1 Østfold - prosjektene 4.1.1 Oppstarten prosjekt for Statens Forurensningstilsyn Som nevnt i forordet til rapporten startet historien med det forebyggende miljøarbeidet innenfor avfall og forurensning med en togtur til Lund i 1988, med bakgrunn i en artikkel i det svenske Miljøaktuelt (Figur 1). Stiftelsen Østfoldforskning (STØ) hadde startet opp sin virksomhet i mai 1988, og fikk samme år godkjent et prosjekt finansiert av Statens Forurensningstilsyn med fokus på gjenvinning av avfall. Prosjektets tittel og formål var ikke direkte knyttet til forebyggende miljøarbeid ved oppstarten, men snarere fokusert på tradisjonelle gjenvinningsmetoder og teknologier. Besøket hos TEM i Lund og møtet med professor Donald Huisingh og forsker Michael Backmann ga imidlertid nye impulser basert på erfaringer fra USA og Landskrona-prosjektet i Sverige. Gjennom å arbeide systematisk med en forebyggende tilnærming, hadde mange bedrifter vist at det lot seg gjøre å innføre lønnsomme miljøtiltak i bedriftene, som både reduserte utslipp og avfall, og som sparte bedriftene for penger. Kostbare investeringer i tradisjonelle renseteknologi kunne unngås, samtidig som driftskostnadene gikk ned både gjennom å spare driftskostnader på renseløsningene, gjennom å spare ressurser (vann, energi, råstoff) og gjennom at miljøkostnadene til behandling ble redusert. To nyfrelste fra STØ (Per Even Vidnes som var innleid fra Østlandskonsult og Ole Jørgen Hanssen) kom tilbake fra Lund, og fikk etter avklaring med SFT definert prosjektet om til et pilotprosjekt på avfallsminimering og renere teknologi i Norge. Det ble etablert en referansegruppe for prosjektet med representanter fra Østfold Industriforening (Peder Kleppe), Samorganisasjon/Landsorganisasjonen i Østfold (Odd Riise), Fylkesmannens miljøvernavdeling (Knut Fløgstad) og Fredrikstad og Omegn Avløpsselskap (Ole Jacob Johansen). Arbeidet i dette første prosjektet ble gjennomført som et samarbeid mellom STØ og Østlandskonsult, med Ole Jørgen Hanssen, Per Even Vidnes, Astri Huse, Guri Lindmark og Øyvind Weholt i prosjektgruppen. I tillegg deltok professor Donald Huisingh fra Lund som ekstern ressursperson i prosjektet, og var med på både åpne møter og seminarer, møter og aktivitet i Østfoldforskning 20

bedriftene og i dialog med SFT. Total ramme for prosjektet var 350 000 NOK fra SFT, og med økonomisk bidrag fra deltagende bedrifter. Resultatene fra prosjektet er dokumentert av Hanssen et al. (1989). Figur 1 Kopi av artikkel fra Miljøaktuelt 1989 om Landskrona-prosjektet Prosjektet ble innrettet mot å prøve ut metodene for forebyggende miljøarbeid i Norge, for å få erfaring med hvordan dette kunne fungere under norske forhold. Fem bedrifter i Østfold besluttet å delta som forsøkskaniner : Noblikk Tinpack AS i Moss (nå Skanem AS), Norsk Fett- og Limindustri AS på Ørmen i Fredrikstad (nedlagt), Greaker Industrier AS i Tune (nå Nordic Paper), Kronos Titan AS i Fredrikstad, og DeNoFa-Lilleborg Fabrikker AS i Fredrikstad (nedlagt). Prosjektet ble gjennomført i 2 faser, der Fase I var en enkel uttestingsfase som omfattet alle de fem bedriftene. I Fase II ble arbeidet videreført med dypere analyser og der det også fremkom flere forslag til tiltak i bedriftene, basert på en forebyggende miljøstrategi. I Fase II var det kun Noblikk Tinpack AS og Greaker Industrier AS som deltok. Østfoldforskning 21

4.1.2 De første pilotprosjektene Greaker Industrier og Noblikk Tinpack og Peterson i Moss Noe som var helt nytt med prosjektene i Fase II i forhold til tradisjonelle miljøprosjekter, var måten de ble organisert på i bedriftene. Tradisjonelt hadde miljøprosjekter vært innrettet mot rensetiltak, og var i hovedsak en diskusjon mellom en innleid konsulent og en teknisk sjef eller miljøansvarlig i bedriften. I disse prosjektene ble hele organisasjonen trukket med inn i prosjektet, noe som kan illustreres med oppstarten av prosjektet på Greaker Industrier der alle formenn og tillitsvalgte i de ulike funksjonene i bedriftene deltok. Det ble etablert en arbeidsgruppe for gjennomføring av prosjektet der ulike funksjoner var representert, både fra ledelse og ansatte, og prosjektet ble gjennomført i tett dialog mellom engasjerte fra STØ (Per Kirkebak; den gang innleid fra Fantoft Prosess og Ole Jørgen Hanssen) og arbeidsgruppen i bedriften. I løpet av prosjektet ble også samtlige ansatte i bedriften kurset i forebyggende miljøarbeid, gjennom to halvdags seminarer. Slik sett hadde prosjektene allerede fra starten en klar forankring i den Norske Samarbeidsmodellen i industrien og medarbeiderdrevet innovasjon, og i aksjonsforskning som arbeidsform 14. Prosjektene ved Greaker Industrier og Noblikk Tinpack er dokumentert av Hanssen et al. (1990), og viste at det kunne være et stort potensial for å gjennomføre prosjekter basert på en forebyggende miljøstrategi i Norge. Tiltakene som ble foreslått var i stor grad prosesstekniske endringer, endringer i råstoffsammensetning og enklere driftsrutiner. Tiltakene som ble foreslått ved Greaker Industrier ville koste i størrelsesorden 3 mill NOK i investeringer, og ville kunne gi årlige besparelser beregnet til ca. 3 mill NOK per år. Nedbetalingstiden ville derfor være ca. 1 år! I følge sluttrapporten var begge bedriftene meget godt fornøyd med prosjektene, at bedriftene var tilført mye ny kunnskap og at det hadde resultert i nye løsninger som følge av en forebyggende tilnærming (Hanssen et al. 1990) Treforedlingsbedriften Peterson i Moss fattet interesse for renere teknologi-konseptet, ikke minst fordi teknisk direktør Peder Kleppe var en av ildsjelen bak oppstarten av STØ, og fordi han hadde stor tro på metodikken. Bakgrunnen for prosjektet var at Peterson hadde fått nye konsesjonsvilkår fra SFT som krevde utredning av minst 50% reduksjon i KOF-utslipp til Mossesundet. Dette hadde bedriften gjort med bruk av konsulenter som hadde utredet tradisjonelle rensetiltak, og som var anslått til en kostnad på i størrelsesorden 85-115 mill. NOK. I tillegg ville det påløpe årlige driftskostnader. Gjennom et renere produksjonsprosjekt der bedriftens ansatte ble trukket aktivt med i arbeidet med å kartlegge situasjonen, foreslå og evaluere løsninger og lage handlingsplaner, ble det foreslått en rekke interne tiltak i prosessen som til sammen ville dekke kravet om 50% reduksjon i utslipp. Kostnadene ble estimert til ca. 30 mill NOK, hvilket var 2-3 ganger lavere enn den tradisjonelle renseløsningen (Riis 1992). Disse første prosjektene ble så vellykket, at sammen med tilsvarende erfaringer fra Sverige, Nederland og USA dannet det grunnlaget for å foreslå en mer systematisk satsing på forebyggende miljøarbeid innenfor avfall og forurensningsområdet i Norge fremover. Relativt raskt etter, i 1990, ble det tatt initiativ til et prosjekt i regi av STØ rettet mot overflatebehandlende industri. Dette prosjektet ble også finansiert av SFT, og ble gjennomført sammen med 5 bedrifter i Østfold og Akershus (Amundsen & Huse 1990). Prosjektet ble gjennomført ut fra samme lest som i de første pilotprosjektene, men det ble i disse også innhentet betydelig internasjonal erfaring rundt prosesstekniske løsninger for overflatebehandlende industri. Prosjektet viste også her at mye kunne oppnås gjennom relativt enkle tiltak i bedriftene med små 14 Se Håndbok i medarbeiderdrevet innovasjon, utgitt av Nærings- og Handelsdepartementet i desember 2011 (http://www.lo.no/pagefiles/27230/h%c3%a5ndbok_web.pdf). Østfoldforskning 22