John Harvey Britisk krim Til jord skal du bli Oversatt av Aleksander Melli
Don t come round reminding me again How brittle bone is
Billy Bragg, «Valentine s Day is Over»
Innen du kommer til slutten av trettiårene, har bakken begynt å bli hard. Den blir hardere og hardere helt til den dagen den slipper deg inn.
Thomas McGuane, «Nobody s Angel»
Den første jenta var død, det var ikke noe valg. Venninnen søsteren, eller var det bare en del av spillet? sto i et hjørne av rommet, naken, med en arm over brystet. Han ville vite hva hun hadde sett, men visste det. Leste det i øynene hennes. I den tynne, lille strømmen av urin som rant nedover beinet. «Å, herregud!» hadde han sagt. Så sa noen: «Jeg tar meg av det.» Og da han kikket igjen, var hun ikke der. Ingen av dem var det.
1 Maddy Birch ville aldri bli tretti igjen. Ikke førti heller. Hun tok et skritt tilbake fra speilet, skulte på rynkene som hadde begynt å dukke opp rundt munnvikene og i øyekrokene; de grå stripene som infiltrerte det ellers mørkebrune, nesten kastanjebrune håret hennes. Neste bursdag ville hun fylle førtifire. Førtifire år gammel og etterforskende politioverkonstabel knyttet til S07, avsnittet for alvorlig og organisert kriminalitet. Noen få hundre pund i banken, og en belånt leilighet i den delen av Upper Holloway eiendomsmeglerne i nord-london kunne slippe unna med å kalle Highgate Borders. Ikke mye å vise til etter et liv i politistyrken. Bortsett fra rynkene. Hun fisket en skarlagensrød strikk opp av lommen, dro håret stramt tilbake og vred strikken på plass. Hun tok nok et skritt tilbake, kikket raskt ned på støvlene og forsiden av jeansen, sikret borrelåsstroppene på den skuddsikre vesten, ga hestehalen et siste rykk og gikk inn i hovedsalen igjen. For å få plass til alt personalet som var involvert, hadde orienteringen gått av stabelen i storsalen til en forlatt skole, der politioverbetjent George Mallory, som ledet operasjonen, henvendte seg til mannskapet fra den lille scenen der skolerektorer, hver høst siden dronning Victorias tid, hadde formanet små barn om å pløye jordene og så kunnskapens frø. Det ville altså si jordene i
Green Lanes og Finsbury Park. Klatrestativene, slitte og dekket av grått støv, hang fremdeles fast i veggene. Nye flippovere med ferske, fargerike merker sto på begge sider av en skjerm som nå var blank. Politifolk fra Taktisk våpenavsnitt, S019, sto med lave hoder i klynger på tre eller fire, eller satt ved bukkebordene, for det meste tause, sammen med Maddys nye kollegaer fra Alvorlige forbrytelser. Tre uker og to dager hadde hun vært i den bestemte enheten hun nå jobbet i. Paul Draper kom gående ved siden av Maddy og gjorde tegn mot klokken på håndleddet sitt. Ti minutter på halv seks. «Venting. Verste jeg vet.» Maddy nikket. Draper var en ung overkonstabel som hadde flyttet ned fra Manchester en måned tidligere. Med kone og barn, selv om han ennå ikke hadde fylt tjuefem; han og Maddy hadde meldt seg til tjeneste på Hendon samme dag. «Hvorfor i helvete kan vi ikke bare komme i gang?» Maddy nikket igjen. Lukten av svette og etterbarberingsvann lå tjukk over salen, sammen med lukten av oljen fra de nyrensede 9mm Browningene, de halvautomatiske Glock-pistolene og Heckler and Koch MP5-maskinpistolene. Selv om hun hadde tatt treningskurset for våpenhåndtering på Lippetts Hill, var Maddy selv ubevæpnet, i likhet med omtrent halvparten av politifolkene i salen. «Alt dette her bare for en fyr,» sa Draper. Denne gangen gadd ikke Maddy engang å nikke. Hun kunne fornemme frykten Draper utstrålte, lese den i øynene hans. Fra sin plass i nærheten av døren kastet overbetjenten et blikk utover salen, så sa han noe til Maurice Repton,
førstebetjenten hans. Repton smilte og sjekket klokken sin. «Okei, mine herrer,» sa han. «Og mine damer. La oss fakke denne jævelen.» Utenfor hadde det akkurat begynt å lysne av dag. Maddy satt tvers overfor Draper inni Transiten. Knærne deres kom nesten borti hverandre. Til høyre for henne satt en kollega fra S019, med rød bart som krøllet seg rundt en rødlig munn; hver gang hun kikket bort, fornemmet Maddy at han stirret på henne. Da varebilen kjørte for fort over en fartsdump og han skumpet mot henne, lot han hånden hvile på låret hennes et øyeblikk. «Beklager,» sa han og gliste. Maddy stirret rett framfor seg, og lukket også øynene i mange minutter mens hun prøvde å mane fram et mentalt bilde av målet deres slik hun hadde sett ham på skjermen. James William Grant. Født i Hainault, Essex, 20. oktober, 1952. Bare en uke igjen, tenkte Maddy, til han fylte femtito. Hun hadde visst bursdager på hjernen for tiden. Væpnet ran, hvitvasking av penger, narkolanging, utpressing, mordplanlegging. Han var blitt arrestert mer enn et dusin ganger, men bare blitt domfelt én gang: Grant hadde vært i søkelyset i årevis. Telefonavlytting, overvåking, omhyggelig granskning av finanstransaksjonene hans, her som i utlandet. Jo nærmere de kom, jo mer sannsynlig var det at Grant ville få nyss om dem og stikke av til et sted der utleveringslovene gjorde ham så å si umulig å ta. «Det er på tide vi tar denne karen,» hadde Mallory sagt på slutten av orienteringen. «Langt over tiden.» Fem år tidligere var en av Grants partnere såpass