Fripoliser med investeringsvalg livbøye for næringen eller til beste for kundene? Innlegg fra Silver på medlemsmøte 21. november 2012 i Den norske Forsikringsforening Forvaltning av pensjonsmidler og årlig garantert avkastning Diskusjonen rundt hvorvidt det er smart med en årlig garantert avkastning på forvaltning av pensjonsmidler som har en tidshorisont på mange tiår blir ofte litt for enkel. Isolert sett kan det selvsagt fremstå som fantastisk å få garantert en årlig avkastning på 3,5 4 % i en situasjon der rentenivået i samfunnet er +/- 2%. Denne rentegarantien er å betrakte som en opsjon eller en forsikring om man vil, som kundene får fra livselskapene. Er det noen her som tror at et livsforsikringsselskap tilbyr forsikring til kundene uten å ta betalt for det? Livselskapene kan på fripolisene ta inntil 20% av det overskuddet som oppnås i form av evt oppnådd avkastning ut over rentegarantien (dette er betaling for forsikringen). For kundene vil verdien av opsjonen/forsikringen øke med lavere rentenivå, hvilket vil si at verdien nå alt annet like er høy. Livselskapenes respons på det er veldig enkel, og rasjonell. De tilpasser seg slik at risikoen for at de ikke skal kunne innfri rentegarantien blir lav (ettersom 20% av overskuddet i en slik situasjon ikke er tilstrekkelig betaling for å ta denne risikoen), hvilket igjen betyr at de tar lav investeringsrisiko, noe som igjen tilsier en lav andel investert i aksjer. Dette medfører også en lavere forventet avkastning (og reelt sett en lavere verdi av opsjonen/forsikringen). Det viktigste når det gjelder sparing til pensjon er at midlene holder tritt med inflasjon / lønnsvekst over tid (kjøpekraftsikring). Oppnådd avkastning har svært stor betydning for pensjonsnivået, og dette er en langsiktig problemstilling. Dette er de forholdene som er viktige å ta inn over seg. Den virkelige risikoen i pensjonssparingen er at midlene får for lav avkastning over tid (dvs svært langsiktig problemstilling), slik at midlene taper kjøpekraft. Årlig rentegaranti og livselskapenes tilpasning for å unngå den problematiske kortsiktige risikoen er noe helt annet, men gir som resultat at midlene blir forvaltet helt feil, dvs med en altfor lav andel plassert i aksjer (eg evt eiendom), og med kjøpekrafttap som resultat. Om man mener at det er så fint å få denne årlige rentegarantien på ca 3,5%, må man også være klar over at man da også sannsynligvis ikke oppnår noe særlig mer enn denne avkastningen pr år, som følge av livselskapenes tilpasning. Dette blir spesielt betegnende i perioder som nå, med lavt rentenivå og lave buffere i livselskapene. For at fripolisemidlene skal holde tritt med lønnsutviklingen til innehaverne, må avkastningen først være høyere enn rentegarantien, dernest må de oppnå en avkastning utover dette som tilsvarer lønnsveksten. Pr i dag utgjør dette til sammen 7-8 %. Det er ikke mange (om noen) av 1
livselskapene som er i nærheten av det inneværende år. Investeringsprofiler med for eksempel 50% i aksjer, vil ha oppnådd mer enn dette hittil i år. La meg benytte anledningen til å oppklare en utbredt og seiglivet misforståelse: Det er de (nominelle) pensjonsbeløpene som er garantert. Den såkalte rentegarantien har ikke kunden noen glede av, utover at saldoen øker. Og det er en saldo som kunden ikke vil få utbetalt eller på annen måte noen råderett over. Det er jo snarere slik at dersom 2 personer som er garantert samme pensjon, men med ulik grunnlagsrente, er det jo den med lavest rente som har den beste fripolisen (fordi sannsynligheten for økt pensjon er noe større). Erfaringen fra kommunikasjon med våre kunder, er at det fortsatt er mange som tror at de er garantert en viss økning av pensjonen. Hvis vi ikke klarer å løfte blikket og fokusere på de lange linjene og de langsiktige problemstillingene, men kun fokuserer på det kortsiktige (årlig rentegaranti osv), vil vi ikke klare å opprettholde kjøpekraften til de avsatte pensjonsmidlene. Hvis problemet imidlertid er at vi ikke lenger tror at det vil være mulig å oppnå en avkastning over tid på pensjonsmidlene som overstiger ca 4 %, ja da har vi langt større problemer her i verden enn at de avsatte pensjonsmidlene ikke stiger i verdi. Det vil da også (selv i annerledeslandet Norge) være umulig å tenke seg at lønnsvekst og inflasjon i overskuelig fremtid skal fortsette å være høye, mens renter og aksjeavkastning skal være lave. Grafen under viser hva norske livselskap har oppnådd av verdijustert avkastning utover rentegarantien siden 1984, sammenliknet med årlig lønnsvekst i Norge. Det fremgår at bruttoavkastning utover rentegarantien har vært lavere enn lønnsveksten, hvilket vil si et kjøpekraftstap (her kommer i tillegg det faktum at kundene ikke får hele bruttoavkastningen utover rentegarantien, da selskapene også historisk har tatt en del av meravkastningen som egenkapitalavkastning). 2
I gjennomsnitt i denne perioden har livselskapene hatt ca 15 % investert i aksjer, hvilket er svært lavt for denne typen midler. Årsakene til dette er mange (se vedlagte artikkel fra DN). Hadde selskapene i perioden hatt 50% investert i aksjer ville avkastningen utover rentegarantien i gjennomsnitt ligget nesten 1,5%-poeng høyere. Denne forskjellen tilsvarer om lag et pensjonsnivå som er 30% høyere, evt at man kunne redusert pensjonskostnadene med 30% (dvs 30% lavere sparing), og man ville kunnet oppnå kjøpekraftsikring. 3
Jeg vil personlig velge bort denne rentegarantien på mine fripoliser. som jeg har betalt svært mye for i form av for lav avkastning, så snart jeg kan. Og jeg vil velge en investeringsmiks med høy aksjeandel. At jeg på denne måten hjelper mitt livselskap med et problem, er ikke det samme som at denne løsningen ikke er bra for meg. Både jeg og livselskapet mitt har vært låst inne i er regelverk som ikke har vært egnet for å kunne drive den virksomheten livselskapene er satt til å gjøre, så vi vil begge kunne komme bedre ut av det. Det hadde imidlertid vært mulig å ordne på dette, slik at livselskapene faktisk hadde kunnet forvalte pensjonsmidlene på en skikkelig måte, selv med en årlig garantert avkastning på ca 3,5%. Hadde livselskapene hatt muligheten til å bygge skikkelig med buffere (og også benytte dem) for å kunne stå i mot med når kapitalmarkedene faller, ville mye kunnet vært annerledes i dag. At kostnadene knyttet til å forvalte midlene med en høyere aksjeandel er høyere enn kun for renteforvaltning er vel ikke akkurat veldig overraskende og heller ikke noe argument for å ikke investere i aksjer. Selvsagt, hadde det vært slik at aksjeforvalterne spiste opp hele meravkastningen, så ville jo dette vært meningsløst. Meg bekjent er ikke det tilfellet, altså at aksjeforvalterne spiser opp hele meravkastningen. Dagens invitasjon har stilt 3 underspørsmål i et selskapsperspektiv, men ikke i et kundeperspektiv. Så la meg avslutte med vårt svar på hovedspørsmålet og de 3 underliggende spørsmål i dagens invitasjon Fripoliser med investeringsvalg livbøye for næringen eller til beste for kundene? Begge deler, men faktisk bedre for kundene om man tenker seg om. Det er en særnorsk og dogmatisk misforståelse å forutsette at det som er bra for selskapene, er dårlig for kundene Vil åpningen for investeringsvalg for fripoliser reelt kunne bedre den økonomiske situasjonen for selskapene? Ja, men enda viktigere er det at det reelt sett vil kunne bedre den økonomiske situasjon for kundene Vil dette gi noen lettelser av betydning i forhold til de nye kapitalkravene i Solvency IIregelverket? Ja, og det er i kundenes interesse fordi de slipper å måtte gi fra seg avkastning til selskapenes eiere Hvilke krav bør stilles til rådgivning av kunder som vurderer å gå over til investeringsvalg for sine fripoliser? 4
FNO har utarbeidet en bransjeavtale som innfrir et profesjonelt rådgivningskrav. Og helst ikke særkrav basert på utøvelse av misforstått formynderskap fra beslutningstakere som ikke selv er berørt av problemstillingen. Oslo, 21. November 2012 Mikkel A. Berg, administrerende direktør Silver Pensjonsforsikring AS Øistein Medlien, daglig leder Grieg Investor, investeringsrådgiver VEDLEGG; 5