Å være i mellomrommet
En forelesning om: Sfæren der mennesker møtes
Denne sfæren kalles: Det Mellommenneskelige Das Zwischenmenschliche The Sphere of the between
Den utgjør det dialogiske rom der mennesker åpner seg for hverandre og lar hverandre ta del i den de er gjennom : Dialogen
Møte med et annet menneske gjør noe med oss
Had we never lov d sae kindly Had we never lov d sae blindly Never met or never parted We had ne er been broken-hearted Ae Foon Kiss i Poems and Songs of Robert Burns, ed. Barker J. Collins, Edinburgh 1955, 538
Sagt i veiledning: Det var ikke noe godt mellom oss etter den samtalen. (Prost, etter å ha blitt skjelt ut på telefon av sliten (ikke sykemeldt) prest som hadde ønsket seg vikar) Ja, det er jo bare sånn vi gjør. Vi lekser det ut av oss. (Kommentar fra deltaker i gruppen)
Sagt i veiledning: Det koster å gå ensidig et menneske i møte ( En gruppedeltaker om å legge seg flat og oppsøke den som skjelte en ut) Blir ikke gjensidig møte når han legger seg flat sånn (Kommentar fra annen deltaker i gruppen)
Mellomrommets sfære ifølge Martin Buber Hvert menneske utgjør en egen sfære. Dette kommer til uttrykk for eksempel når vi hører om folk som tar stor plass ; andre som ikke gjør mye av seg ; atter andre som du ikke legger merke til er der ; noen går i ett med tapeten ; mens andre fyller hele rommet ; mens andre igjen ikke er til å være i hus med osv. Når to mennesker opplever hverandre, oppstår noe mellom dem som strekker seg utover den enkeltes personlige sfære. Dette noe blir igjen etter møtet, og utgjør et overskudd, en avgjørende rest. Dette som blir til mellom dem, og som blir igjen etter dem, er den grunnleggende virkeligheten som Buber kaller the sphere of the between eller Das Zwischenmenschliche. Begge parters deltakelse er absolutt nødvendig for at denne sfæren skal kunne oppstå, og for at den skal kunne forbli en avgjørende virkelighet for dem.
Sagt i terapi: Livet er rett og slett så Utålelig at ved å være her Så klarer jeg å slepe meg Gjennom til neste gang Jeg er her
Mellomrommets sfære utgjør et dialogisk rom som for å eksistere må preges av: gjensidig bekreftelse ifølge Martin Buber at den andre gås i møte og gjøres nærværende at partene er sanne og ærlige mennesker genuin dialog opplevelsen av den andre siden hele mennesker med personlig integritet partenes bevissthet om å være enestående og uerstattelige ansvarlighet avgjørelse retning tillit
Det grunnleggende vanskelige i det mellommenneskelige rom: ifølge Martin Buber Motsetningen mellom å være (being) og å tilsynelatende være (seeming). Må skille mellom to forskjellige typer menneskelig eksistens: 1. En som fremstår ut i fra essensen fra hva en virkelig er ( essence men / Wesensmensch ) 2. En annen som utgår fra hva en ønsker å fremstå som om en er ( image men / Bildmensch ) Som Jeg-Du og Jeg-Det relasjonene, er også disse to måtene å leve på blandet i hverandre, siden ingen mennesker lever utelukkende ut ifra sitt innerste vesen eller bare som ikledd image ( appearance )
Om Essence men / Wesensmensch Blandethet til tross: Noen mennesker kan karakteriseres som hel ved tvers igjennom ; altså som essence men eller Wesensmensch, og noen som image men eller Bildmensch Essens mennesket oppfatter den andre i den mellommenneskelige interaksjonen som en å gi seg selv til. Blikket er spontant, åpent og ærlig. Og selv om hun ønsker å gjøre seg forstått, har hun ikke tanke for hvilken oppfattelse av henne selv hun kan vekke i den andre. Image mennesket derimot, er primært opptatt av hva den andre tenker om ham Der en fremfører seg som noe en ikke er, og er gjennomsyret av uekthet og løgn, er det mellommenneskelige rommet truet i kjernen av sin eksistens Unntak: unge eller mennesker under utdanning som blir noe av det de imiterer fra sine forbilder. Da er masken en virkelig maske og ikke et bedrageri
Om sanne og ærlige mennesker I det mellommenneskelige rom betyr ærlighet og sannhet at en gir seg selv tilkjenne som den en faktisk er. Dette betyr ikke at en sier til den andre alt som faller en inn, men lar den en kommuniserer med få delta i ens væren. ærlighet og sannhet handler altså om den autentisiteten mellom mennesker som er en forutsetning for en autentisk menneskelig eksistens. Forutsetningen for autentisk liv er: - overvinnelsen av tendensen til å fremstå som den en ønsker å bli oppfattet som om en er, uten at en er det. - at den enkelte gås imøte, og gjøres nærværende, som et unikt og helt menneske - at ingen av partene forsøker å påtvinge sin egen sannhet eller syn på den andre, men bekrefter partneren selv mens en motsier ham/henne
Om Retning : Bevisstheten om retning er til syvende og sist identisk med bevisstheten om å være skapt som enestående, dvs. unik, og med bevisstheten om det spesielle fellesskapet med Gud som ligger latent i det mellommenneskelige rom, og som kan realiseres i ens relasjoner til verden og til mennesket. Retning er forstått gjennom ens indre bevissthet om hva en er ment å skulle være, for det er dette som gjør det mulig for en å foreta kvalitative avgjørelser. Personen som vet retningen svarer med hele sin væren på hver ny situasjon uten annen forberedelse enn sitt nærvær og sin forberedthet på å skulle respondere. I veiledning innebærer dette helt enkelt at vi er nærværende i det som sies, gjennom å responderer på det ved å stille spørsmål inn i det sagte. Ikke først og fremst for å skape nye fortellinger eller finne nye løsninger. Alt det kommer av seg selv bare folk får lete seg frem gjennom sitt eget språk og sine egne uttrykk. (Tom Andersen).
Tre typer dialog: ifølge Martin Buber 1. Genuin dialog: - i tale eller i taushet - hver av deltakerne har de(n) andre i tankene slik de her og nå presenterer seg på sin særegne måte og snur seg mot dem med intensjonen om å etablere en levende gjensidig relasjon mellom seg selv og dem 2. Teknisk dialog: - utløst utelukkende av behov for objektiv forståelse 3. Monolog forkledd som dialog: - to eller flere møtes i rommet; hver av dem snakker med seg selv på snirklede, omstendelige, indirekte, uklare måter og ofte med avsporinger og omveier, svingende innom det ene eller det andre, samtidig som de inbilder seg at de har unsluppet smerten ved å være overlatt til seg selv og egne begrensede muligheter. (debatter/samtaler/prat/elskers prat)
Om genuin dialog Kan være i tale eller i taushet Kjernen består av det faktum at hver av deltakerne virkelig har de(n) andre i tankene i deres nåværende og spesielle væren og henvender seg til dem med intensjonen om å etablere en levende gjensidig relasjon mellom en selv og dem, og aldri ene alene som observatør. Ens sanseapparat og fantasien som legger sitt til, samarbeider i genuin dialog for å gjøre den andre parten nærværende som hel og en. En snur seg mot den andre og tar vedkommende imot i dennes annerledeshet, uavhengighet, egen virkelighet og med all vedkommendes kraft og intensjon ut ifra eget hjerte og for godt befinnende. Det helt avgjørende element i genuin dialog er å se den andre eller å oppleve den andre siden, dvs. å føle en opplevelse fra den personen en møter sin side, liksom en gjør fra ens egen side.
Dialogens utfordring Å være i dialog er å forsøke å forstå andre og å engasjere seg i en felles utvikling av forståelse og mening. Dette forutsetter en åpenhet overfor riktigheten, logikken og gyldigheten i de andres ideologier, vurderinger og synspunkter og en villighet til å stille spørsmålstegn ved gyldigheten av våre egne. (Anderson/Goolishian: Från påverkan til medverkan, 1992, 80) Sitater fra noen få dagers veiledning: Jeg har rett og slett ikke følelsesmessig rom eller kapasitet til å gå inn i det. Litt for krevende for meg å la forestillingen fare Mer lettvint å leve med den forestillingen enn om jeg kvitter meg med den og ser på nytt: Hva er det her?, dvs. se noe nytt. Min forestilling vært så sterk at jeg har sett alt i lys av den.
Det monologiske menneske er ikke klar over den andres annenhet ifølge Buber (dvs. mangler forståelsen av at på seg selv kjenner man ingen andre enn seg selv ) prøver å inkorporere den andre i seg selv (dvs. gjøre det annet til det samme, det fremmede til kjent)
Monologisk liv har som grunnbevegelse ikke at en snur seg bort fra den andre, men refleksjon (Rückbiegung), dvs. bending back on oneself Refleksjon er ikke egoisme, men tilbaketrekning fra å akseptere den andre personen i sin særegenhet, og i stedet lar den andre bare eksistere som ens egen opplevelse, bare som del av en selv. (eks. 11 år gml. Buber i stallen ) Med sin tilbaketrekning til observatør og erfarer posisjonen begynner kjernen i all eksistens å falle fra hverandre.
Sagt om dialog Dialogen er første skritt frem mot realisering av det etiske idealet om et ekte menneskelig fellesskap. Peter Kemp. Det uerstattelige. En teknologi-etikk 1996 s.16
Sagt om dialog I de dialoge samvær foregår det hele i begge parters perspektiv. Begge spør, og begge svarer. Slike samtaler har en tendens til å skape nye spørsmål og er derfor åpne for nye ideer og endog nye perspektiver. Tom Andersen gjengir Jaakko Seikkula som gjengir Lev Vygotsky og Mikhail Bakhtin. Bevegelse,liv og forandring 1997 s.171
Sagt om dialog Å føre dialog er å bli fortrolige med det fremmede og med oss selv. Dialogen skaper forståelse ikke bare av Den andre og hans eller hennes virkelighet, men også av oss selv og det vi ønsker å formidle. Dialog er dobbelt læring: om Den andre og hans/hennes, og om oss selv og vårt. Dialogens risiko er den gode mulighets risiko: Den gir mulighet for vekst og forandring, for perspektivutvidelse og nyansering. I vår tid kan dialog være et middel til allmenn orienteringshjelp i et uoversiktlig og mangfoldig samfunn. Derfor bør vi både oppdras til dialog, og oppdra til dialog. Jan-Olav Henriksen. På grensen til andre 1999 s.213