ET USEDVANLIG GRAVANLEGG FRA FOLKE- VANDRINGSTIDEN

Stavanger Museums Arbok, Årg. 71(1961), s. 5-16 ET USEDVANLIG GRAVANLEGG FRA FOLKE- VANDRINGSTIDEN Av ARNE SKJØLSVOLD epålsberjeo heter en lokalitet på gården Myklebust i Heyland (fig. 1). Stedet ligger hoyt og fritt med vid utsikt i alle himmelretninger. Mot nord ser en langt innover i Hegsfjord, i ost og sor har vi Madlandsheicne, Bråsteinsnuten og Åslandsnuten og mot vest et enestaende panorama utover Jæren, med havet som blåner lcngst ute. Hele området er dekket av tett planteskog. Det var derfor nærmest en tilfeldighet at sivilingeniør Jakob Øglænd Sandved og frue, på en sendagstur, festet oppmerksomheten ved en påfallende ansamling av store steiner inne i buskene på toppen av heyden. Steinene syntes å være plasert i et visst system, med en stor flyttblokk i sentrum og med 7 mindre steiner i sirkel rundt om. Han antok at dette ikke kunne vore naturens verk, og underrettet Stavanger Museum. Under en befaring i mai siste Ar påviste han stedet for konservator 1,exow og undertegnede. Man var straks klar over at det dreide seg om et fortidsminne, og det ble bestemt å rydde vekk lyng og buskfuru for at anlegget skulle komme bedre til sin rett. Ingenior Øglænd Sandved påtok seg å serge for at dette ble gjort, og gikk straks etter les på oppgaven. Noen dager senere kom det beskjed om at han hadde funnet et steinbygd gravkammer under steinblokken i sentrum. Ved en overfladisk undersekelse av kammeret var han kommet over et par keramikkskår, som ved nærmere undersekelse viste seg 4 stamme fra et folkevandringstids kar av den spannformcte typen. Jeg tok derfor turen til Myklebust for sammen med Øglænd Sandved % foreta en etterundersokelse pa stedet. Sentrumsblokken er temmelig stor, nærmere 3 X 3 m i utstrekning og vel 2 m hey. Den ligger an mot den skrå bakken i begge ender, mens gravkammeret

Arne Skjolsvold -- MY KLEBUST Fig. I. Kartskisse over Afyklebust i Hoylond, med forhistoriske gdrhanlegg og grav~ninner.

Et usedvnnlig grovanlegg er murt opp i en kunstig anlagt grop under steinen (fig. 2). Blokkens plasering er sannsynligvis naturens verk, men steinene i sirkelen er uten tvil plasert der av menneskehender. Det dreier seg om ubearbeidete rullesteinsblokker av mer tilfeldig form. Størrelsen varierer også en del, men gjennomgende er de ca. 1 m i høyde og vidde. Diameteren i kretsen er 7-8 m og den innbyrdes avstand meilom steinene fra 2-3 m (fig. 2 og 3). Avstanden mellom steinene kan vel i tidens lep ha forandret seg en del som følge av rot- og frostsprengning. Tydelige merker i bakken viste i hvert fall at den ene av steinene var kommet litt ut av sin opprinnelige posisjon (jfr. fig. 3). Gravkammeret er i bunnen brolagt med store, tykke steinheller, passet bra til hverandre slik at agulveto er ganske plant. Sideveggene i kammeret er imidlertid temmelig simpelt utformet med mer tilfeldig valgte stein reist p4 kant og slik at steinblokken over ser ut til å ligge an mot disse. Kammeret er orientert øst-vest, og estre gavl er åpen, mens den vestre er lukket med en bred og solid steinmur. Steinblokken gjer tjeneste som ((dekkhellee over gravkisten. Ved ostre gavl er undersiden av steinen svært skrå, og inngangen til kammeret er av den grunn trang og nærmest triangulær av form (fig. 3). For å komme tii under arbeidet måtte vi derfor tjerne veggen i vestgavlen, hvor åpningen ble rommeligere. Gravkammeret er ca. 1,6 m langt, omlag 1 m bredt og ca. 60 cm heyt på det meste. Det sa fullstendig tomt ut og bunnhellene var renvasket av regnvann. En nøye sømfaring av sprekkene mellom steinene ga imidlertid som resultat at en del nye funn kom for dagen. Den totale funnfortegnelse ser slik ut: a) 9 fragmenter av et spannformet leirkar, hvoriblant et storre stykke av bunnen og siden er bevart. Godset er asbestblandet, brenningen heller dårlig, og det ytterste laget er skallet av. Av den grunn er ytterst lite av orneringen bevart. Bare på et enkelt skår forekommer rester av en vinkeldekor, utfart med trelinjet kamstempel. Det er derfor vanskelig å plasere karet typologisk, men det er mulig vi har for oss et eksemplar av typen Bee: Jernalderens keramikk i Norge, fig. 280 eller 283. Karet må ha vært relativt stort med et tverrmil på nærmere 20 cm. b) Et lite randskår med utbrettet munningsrand og rett kant. Det skriver seg etter alt å demme fra et situlaformet kar, uten at typen kan nærmere fastlegges. Skåret er uornert, av tett og godt brent gods og tykkelsen er ca. 0,3 cm. c) Et lite stykke kleberstein av uviss bestemmelse. Kan muligens skrive seg fra et klebersteinskar.

Arne Skjelsvold d) Et ((kloformet)) stykke av organisk materiale. Etter velvillig bestemmelse av dosent Nils-Gustaf Gejvall ved Statens Historiska Museum i Stockholm, dreier det seg om et fragment av en hestetann. (En uemalj-0, hypoconb), i en av (coverkaks-kindtanderna av en unghiisti)). Fragmentet later til å ha vzrt brent. e) Noen trekullbiter og noen orsmil beinfliser som smuldret bort ved opptagelsen. Hvorvidt disse beinfragmentene skrev seg fra menneske eller dyr, lot seg ikke avgjøre. Som vi ser var oldsaksmaterialet heller spinkelt, om nb dette kan skyldes at cctidens tanns har krevd sitt eller at graven har vart plyndret i gammel tid. Den siste mulighet er vel ikke så utenkelig all den tid gravkammeret sto Apent. Det synes godtgjort at graven skriver seg fra folkevandringstiden. På grunnlag av det dekorerte leirkarfragmentet kan man kanskje driste seg tilåfastsl%alderenmer nøyaktig til en tidlig del av denne tidsepoken, eller tiden omkring 400 etter ICristus. Hvorvidt det dreier seg om en skjelett- eller brannbegravelse, er vanskelig å avgjore med sikkerhet. Trekullstykkene kunne i og for seg tyde på en branngrav, skjønt de like så gjerne kan skrive seg fra et rituelt bål i forbindelse med gravleggelsen. Kanskje er den brente hestetannen en reminisens etter et offerbål? Storrelsen p% gravkisten taler mest for en skjelettgrav. ICammeret er således stort nok til at et voksent individ kan ha vært plasert derinne i utstrakt stilling. Branngraver i kammer av denne storrelse er vel for ovrig en ytterst sjelden foreteelse. Det som i forste rekke påkaller interesse i tilknytning til graven på Pålsberget, er selve gravanleggets konstruksjon, som m% sies å være ganske enestilende i hvert fall på disse kanter av landet. Graver i forbindelse med jordfast stein forekommer ganske ofte, men som regel er gravkisten lagt inntil steinen, og nesten uten unntakelse er det en gravroys eller gravhaug over. I dette tilfelle omsluttes graven av en markert steinsetning og dette forhold kan det være p% sin plass å utdype litt nærmere. Runde steinsetninger bestående av reiste, bautaliknende - eller mer tilfeldig formete steiner er kjent i stort antall her i landet, men de er langt fra noe typisk norsk fenomen. De er således ganske vanlige i Sverige, hvor de i det vesentlige er begrenset til de sorlige og sentrale deler av landet. I Finnland og Danmark er de imidlertid dårlig representert. I forstnevnte land er kjent noen ganske få eksemplarer, mens de i Danmark, så vidt meg bekjent, ikke finnes når man unntar Bornholm. Videre kan nevnes at de er ganske vanlige i Nord- Tyskland fra den gamle polsk-germanske grense til Elben.

Et usedvanlig grovanlegg Fig. 2. Steinkreben p& Pcilsberget sett fra ost. Under midtsteinen kan man se den dpne gavlen i gravkammeret. Ifolge Elizabeth Skjelsvik, som i en årrekke har arbeidet med problemene omkring disse monumentene', er det her i landet registrert 390 eksemplarer av dem. De er vesentlig begrenset til Østlandet og mrlig til kyststrøkene her, mens de er sjeldne på Vestlandet og ganske ukjent i Nord-Norge. Her i Rogaland foreligger det opplysninger om 6 stykker utenom den på Pålsberget. Vi skal komme nærmere tilbake til disse. Elizabeth Skjelsvik: The Stone Circles ond relatcd Monuments of Norway. Congrcsso Internacionnles de Cienaas Prehistoricas. Actns de la IV Sesion (~Madnd 1954, Zmgozn 1956).

Arne Skiolsvold Steinkretsene varierer ganske meget i størrelse og antall reiste stein. Tverrmålet på de norske monumentene er vanligvis under 10 m, og bare 7 av samtlige er mer enn 20 m i diameter. Antall steiner varierer fra 5-15 2. I likhet med de på Pålsberget dreier det seg vanligvis om naturlige blokker på omlag 1 m høyde, men det forekommer også bautaliknende steiner på opptil 2 m hoyde. I enkelte tilfelle forekommer brolegninger eller rekker av mindre steiner som forbinder steinene i kretsen. Sentrum i steinkretsene kan være markert av en stein, en liten gravhaug eller en røys, men dette tilhorer unntakene. Det finnes flere typer av monumenter som kan sies å være beslektet med steinsirklene. Jeg tenker her i ferste rekke på de sakalte skipssetninger, som består av en serie reiste steiner plasert slik at de danner en nærmest elliptisk form, som minner om omrisset av et skip. De har noenlunde samme utbredelse i Norden som steinkretsene, men de er særlig vanlige i Sverige hvor de er kjent i et antall av ca. 800 stykker, mens det til sammenlikning finnes bare 25 her i landet3. Nevnes bør også de triangulære monumentene, hvor bare hjørnene er markert av reistc stein, og hvor disse igjen er forbundet med mindre stein, slik at de vanligvis danner en stjerneliknende konstruksjon. Undertiden er sentrum markert ved en eller flere opprettstående steiner. Slike monumenter er kjent også andre steder i Norden. Til denne kategori hører blant andre de beremmelige e5 dårlige jomfruen) ved Karmsundet. I samme forbindelse kunne vi kanskje også føye til de rektangulære gravhaugene, eller langhaugene som de vanligvis kalles, som undertiden er markert ved opprettstilende steiner i alle 4 hjørner. Slike fortidsminner synes i hvert fall å ha en viss utbredelse i Rogaland. Jeg skal i denne forbindelse ikke oppholde meg lengre ved disse awikelsene, men komme nærmere tilbake til steinkretsene. Som nevnt kjenner vi 6 stykker i Rogaland utenom vårt eksemplar fra Myklebust. Den ene av dem finnes på gården Geitaskjær i Strand og er nevnt allerede av amtmann de Fine i 174S4. Odmund Mellerop som besekte stedet i 1948 forteller i sin innberetning6 at den ligger på et svaberg ca. 100 m ser for husene på gården. Berget danner en forhoyning i terrenget hvorfra det er vid utsikt utover P Som vi senere skal se er det meget som tyder p& at en steinkrets p5 Sola har hatt 24 reistc steiner. Opplysningen er imidlertid usikker. a Eliznbeth Skjelsvik, 1. c. Bendix Christian de Fine: Stnvanger Amptes udferlige Beskrivelse, s. 105. Utgitt av Per Thorson, Stnvmger 1952. b Stavanger Museum, ark. avd., top. ark.

Et usedvanlig gravanlegg fjorden. Kretsen har opprinnelig bestått av 10 reiste steiner, hvorav bare 3 4 står pi plass i dag. De øvrige har sklidd utfor selve bergplatået. Steinene er naturlige blokker på ca. l m hoyde. Etter Mollerops beregning må diameteren i sirkelen opprinnelig ha vært bortimot 15 m. Sentrum er markert ved en reist stein av noenlunde samme størrelse som de i sirkelen. Monumentet minner en god del om anlegget på hilyklebust. Hvorvidt det omslutter en grav er vanskelig å si. Det måtte i tilfelle være en beskjeden branngrav, da det nesten ikke finnes jorddekke over svaberget. I forbindelse med steinkretsen på Geitaskjzr nevner de Fine et liknende anlegg på gården Randaberg i Hetlanda, men uten å gi noen beskrivelse av det. Kretsen er ikke nevnt i Tor Helliesens registrering på stedet like etter Arhundreskiftet, og det er vel mest sannsynlig at den allerede den gang var forsvunnet. Vi savner derfor nærmere opplysninger om steinsetningen. Emil Birkeli har levert innberetninger om 3 steinkretser7. 2 av disse er rcgistrert på gården Nedrebo i Hogsfjord. Den ene av dem er nå helt forsvunnet og den andre bare delvis bevart. De har ligget tett ved hverandre, omgitt av en serie gravhauger, i ((kanten av den store moræneflate paa nordre side av dalen naar man kommer op fra kaiene. Av den delvis bevarte kretsen er det 7 steiner igjen, men det synes % ha vært langt flere, uten at Birkeli nevner noe antall. Hans beskrivelse er for ovrig svært ufullstendig og gir ingen antydning av hvor stor den har vært, og hvorledes steinene i kretsen så ut. Det må tydeligvis ha vært en relativt stor krets. Birkeli foretok en liten utgravning i steinsetningen og fant ((brannrestera over det hele med en tydelig konsentrasjon i sentrum hvor det var en grop som han mente kan ha vært steinsatt. Det ble ikke funnet oldsaker. Kretsen var forsynt med en uregelmessig steinpakning eller brolegning som strakte seg 30 cm utenfor de store ringsteinene. Den andre steinringen, som var borte ved Birkclis besok på stedet i 1932, skal ha ligget like ved siden av den ovenfor nevnte. Den skal ha vært intakt så sent som omkring århundreskiftet og skal ha bestått av 7 kantsteiner og en midtstein. Det er ikke opplyst noe om størrelsen på kretsen. Den tredje steinsetningen som Birkeli beskriver, ligger på gården Årstad i Egersund ph en lokalitet som i dagligtalen går under navnet ((Skrcbrekko)). Stc- e Bendix Christian de Fine, I. c. s. 105. Stavanger Museum. ark. avd., top. ark.

Arne Skjelsvold det er en slette i et lite dalsøkk mellom to knauser. Kretsen består av 15 reiste stein av mer tilfeldig form og storrelse. Birkeli oppgir ingen m%l p% anlegget, men etter alt å demme må det være ganske stort. Steinsetningen ble restaurert i 20-%rene og skal være i god forfatning. Birkeli foretok en liten undersøkelse i ringen og fant at det i sentrum var en steinansamling som dekket over et brannlag. Ingen oldsaker ble funnet, men han rekner med at det dreide seg om en branngrav. Blant de runde steinsetningene hører også den meget omtalte (dingkretseno pa gården Kirkesola i Håland. Den var svært odelagt allerede omkring århundreskiftet, og det er vel høyst tvilsomt om det n% i det hele tatt finnes levninger igjen av den. Ifulge Tor Helliesens registreringa skal den ha ligget ca. 250-300 m nord for skiftet mellom gardene Rege og Klingshei og ca. 15 m ost for bekken som renner ut i Solabukten. Stedet er skogkledd og uoversiktlig og så vidt meg bekjent finnes det n% ikke synlige spor etter steinsetningen, men det er mulig at man ved gravning vil kunne lokalisere den. Lokaliteten er fra gammelt av kalt edomsheioo og navnet skal angivelig g% tilbake p% steinkretsen, som ifolge tradisjonen skal ha gjort tjeneste som tingplass. Ingen nålevende arkeolog har sett anlegget, og de opplysninger man sitter inne med om dets opprinnelige utseende er usikre og delvis motstridende. Den eldste og mest utfnrlige beskrivelse er gitt av de Fine, og stammer fra midten av det 18. århundreu. Hans detaljerte beretning, ledsaget av en tegning, tyder på at kretsen den gang var relativt intakt. Han forteller at anlegget besto av 24 sm%, bautaliknende steiner, plasert neyaktig i sirkel med en omkrets på 102 alen, hvilket skulle tilsvare et tverrmål på godt og vel 20 m. Mellom steinene var det plasert hvite, runde steiner på storrelse med amaadelige Stykke-kuglero, 3 stykker i hver åpning. Liknende steiner var lagt side om side i radiare rekker som delte kretsen i 8 like sektorer. I midten var det (teen firkantet oplagt flad Graae Steen, som et bord, og tvende store Steene hos at sidde paas. Da Anders Lorange i 1879 besøkte stedetlo, var det bare sørgelige rester igjen av steinkretsen. Bare 2 av de opprinnelig reiste steiner var bevart samtidig som rekken av mindre steiner i omkretsen var delvis borte eller kommet ut av stil- 'O Tor Helliesen: Oldtidslevninger i Stavanger Amt, s. 50-51, Stavanger 1903. Rendix Christian de Fine, 1. c. s. 104-105. Anders I~range: Reiseindberetning til Direktionen for den bergenske Filialafdeling, Ab. 1879, s. 154-155.

r N o:,---x, : t ' n 6 (--) o ---- 0 L------ Et usedvanlig gravanlegg O gravanlegg fra folkevandringstiden 1 O o PALSBERGET Fi#. 3. Pianskisse av steinkretsen pd Pdisberget. Med stiplet strek er antydet gravkammerets omtrentlige orientering under midtsteinen. ling. Det samme var tilfelle med de uradiære* steinrekker. Lorange mener at steinsetningen bare har hatt 13 reiste steiner og at den ikke har vært SA symmetrisk som de Fine påstår. Blant annet hevder han at antall runde stein mellom hver reist stein ikke har vært 3, men ganske tilfeldig. Tor Helliesen tar ikke stilling til de Fines beskrivelse", men han uttaler at Loranges forsok p% rekonstruksjon er feilaktig, uten at han pipeker hvor feilen ligger. Alle tre er imidlertid enig om at kretsen har vært forsynt med radiære stein- l' Tor Helliesen. I. c. s. 50-51.

Ame Skjolsvold rekker, og at den ytre sirkel delvis ha bestått av små stein. Helliesen nevner ikke med et ord at det har vzrt reiste steiner i kretsen, men det går da ogs5 tydelig frem at disse var fjernet ved hans besøk på stedet. Ifelge muntlig tradisjon i Sola skal disse steinene vxre fjernet av bøndene i omegnen, som benyttet dem til bygging av båtnaust og liknende. Selv om det altså hersker stor usikkerhet angående steinkretsen p% Sola, så må man vel kunne g% ut fra at de Fines beskrivelse er mest korrekt all den tid han besøkte stedet mer enn hundre år for de to sistnevnte forfattere. Til ((Rogalandsgruppen)) av steinkretser kan man vel også rekne et eksemplar som ifølge de FineI2 skal finnes i Sirdalen. Det foreligger imidlertid ingen nærmere opplysninger om dette. Etter denne digresjon kan det være på tide å komme nærmere tilbake til noen av de resultater arkeologene har hostet fra undersøkelser av slike steinkretser. Naermere et halvt hundre norske steinkretser har vzrt gjenstand for utgravninger13. I de fleste tilfelle har det eneste funnmateriale vxrt trekull, og i de tilfelle hvor sikre graver har vært påvist, har det nesten utelukkende dreid seg om brente begravelser. Det samme resultat er man kommet frem til ved undersøkelser av liknende monumenter i Sverigel4. Bare i ett tilfelle utenom graven ph Pålsberget har man her i landet kommet over ubrent begravelse i en steinkrets. Det gjelder et tilfelle i Vestfold hvor graven kunne dateres til ca. 100 etter Kristus15. I de tilfelle hvor steinkretsene ikke omslutter gravhauger eller myser, hvilket er det vanligste, er gravene som regel plasert bare noen få sentimeter under jordoverflaten. Svzrt ofte forekommer det ingen beholder eller annen beskyttelse for de brente beinene, og i de fleste tilfelle har det vært lite oldsaker finne, hvilket har fort med seg vanskelige problemer når det gjelder dateringsspørsmålet. I Sverige synes steinkretsene utelukkende å tilhore folkevandringstiden, og ingen av de daterte anleggene er yngre enn 600 etter Kristus. Det siste er tilfelle ogsh her i landet, men til gjengjeld går de norske lengre tilbake i tid. De eldste er således datert til eldre romertid eller ca. 100 etter Kristus. Dette skulle tyde p% at skikken å bygge steinkretser nådde Norge tidligere enn Sverige. Elizabeth la Bendix Chnstinn de Fine, 1. c. s. 105. la Elizabeth Skjelsvik, 1. c., s. 582. Elizabeth Skjelsvik, 1. c., s. 581. l6 Elizabeth Skjelsvik, I. c., s. 582.

Et usedvanlig gravanlegg Skjelsvik antar at den kan tilskrives direkte innflytelse fra Øst-Tyskland16 hvor analoge monumenter er datert tilbake til tidlig romertid. Blant arkeologene har det vært ulike meninger om steinkretsenes funksjon. Noen har vært inne på tanken at de har gjort tjeneste som tingplasser. I Sverige går de således under betegnelsen sdomareringaro. Her hjemme er de også under- tiden blitt kalt tingsteder. Et illustrerende eksempel er <&ingkretsen)) på ((Doms- heioe i Sola. Av andre forskere er de blitt oppfattet som offer- eller kultplasser. De mange undersøkelser som er foretatt synes imidlertid å godtgjøre at de er bygd som gravsteder. Steinkretsen rundt om er sannsynligvis satt som en markering rundt (helligdommenn. Dens funksjon er derfor muligens å forstå som en analogi til fotkjeden rundt en gravhaug, bare med den forskjell at den er sterkere aksentuert. At steinkretsene sekundært, i likhet med gravhaugene, kan ha tjent rituelle formål, er høyst sannsynlig i en tid da døds- og fruktbarhetskultus synes å ha vaert to sider av samme sak. Det faktum at tallene 7,9 og 13 stadig går igjen med hensyn til antall steiner i kretsene, har ledet enkelte forskere til å anta at det muligens har forbindelse med gammel tallmagi. Steinsetningen p% Pålsberget har som nevnt 7 steiner og faller godt inn i bildet. Et argument som taler for at steinkretsene er bygd som gravsteder, er det forhold at de nesten aiitid opptrer på gravplasser omgitt av andre gravmonumenter. Steinsetningen på Pålsberget danner ingen unntakelse i så m%te. I den umiddelbare nxrhet finnes en mengde større og mindre hauger og røyser som tilsammen danner en naturlig ramme omkring en hustuft av folkevandringstids type ved foten av heyden (fig. 1, nr. 1). Tufta er 30 m lang og 5-6 m brei med kraftige steinvegger. Selv om hverken denne eller gravhaugene omkring har vxrt gjenstand for undersøkeise, så faiier det naturlig % tro at de er noenlunde samtidige med anlegget på PAlsberget og at de tilsammen utgjør en enhet - folkevandringstidsgården - med eldgammelt dyrkningsland, rydningsroyser og gravsteder. Noen hundre meter lengre nord ligger nok et gårdsanlegg, for øvrig av en ganske enestaende konstruksjon, med 3 langhus orientert noenlunde vinkelrett på hverandre, slik at de mest av alt minner om en form for tunbebyggelse (fig. 1, lo Elizabeth Skjelsvik, 1. c., s. 582.

Ame Skjolsvold nr. 2). OgsA her ligger det mange og til dels store gravhauger omkring, både langhauger og rundhauger. Det spers om vi ikke i disse to gårdsanleggene har for oss en sluttet g5rdsenhet som representerer forskjellige bosteningsperioder. SUMMARY Last year an interesting burinl construction wns found on the farm hlyklebust in the parish of Hoyland, Rogaland. The monument, situated on the very summit of a hill nnmed Pllsberget, consists of 7 stone blocks plnced at regulnr intervals in a circle enclosing a huge stone block in the center. The diameter of the circle is about 7 meters. Undemeath the center block was found a stonebuilt burinl chamber measuring 1,6 m in length, 1 m in width and nbout 1 m in heigth. Some potsherds. which were found during a survey of the chamber, date the burial to n late phase of the migration period, possibly the time about 400 A. D. The size and shape of the chamber makes it highly probnble thnt the dead has been buried unbumt. The most interesting detail conceming the construction is the stone circle. Prehistoric monuments of this kind are rare in this part of the country, only 6 examples being known, but they are frequently found in enstem Norway. Severnl theories have been put fornyard to explain the function of them. Thus they have been explained as plainly seremonial structures, as places for judgeing purposes nnd finnlly as burial construstions. Modern investigations seem to lend support to the last mentioned theory and out find from Myklebust is a new indication which confirms this assumption.