Høring Premisser, mål og utfordringer til strategisk fokus for 2011-2014, Sykehuset Innlandet HF 19.10.2010
Innhold Høring Premisser, mål og utfordringer til strategisk fokus for 2011-2014, Sykehuset Innlandet HF..3 Kort om Samhandlingsreformen...4 Premisser, mål og utfordringer til strategisk fokus for 2011-2014, Sykehuset Innlandet HF...5 Utfordringer påpekt i høringsdokumentet...5 Gruppas vurderinger...7 Gruppas generelle synspunkter...7 Punkter til diskusjon...9 2 S i d e
Høring Premisser, mål og utfordringer til strategisk fokus for 2011-2014, Sykehuset Innlandet HF Gruppa ble nedsatt av styrene i kommunepartiene i Løten, Stange, Ringsaker og Hamar i september 2010. Gruppa har bestått av: Ragnhild Myklebust, Ringsaker Arnhild Korsgård Knutsen, Stange Per Øwre Sandvik, Løten Jan Wibe, Hamar Gruppa har hatt tre arbeidsmøter samt betydelig kommunikasjon via nettet. Gruppa s mandat: "Arbeidsgruppa skal legge grunnlag for kommunepartienes behandling av høringsdokument Strategisk fokus 2011-2014, Premisser, mål og utfordringer fra Sykehuset Innlandet, nedsatt av kommunepartiledere på Hedmarken. Forslagene i høringsdokument skal vurderes i forhold til hvordan de vil bidra til å nå målene i den kommende samhandlingsreformen, som betyr å utvikle bedre samhandling med kommunehelsetjenesten. Gruppa skal i utgangspunktet legge til grunn at dagens sykehusstruktur ligger fast. Frist for å levere et forslag settes til 25 oktober." I brev av 08.09.2010 har Sykehuset Innlandet invitert ulike instanser til en høring omkring grunnlagsdokumentet Premisser, mål og utfordringer til strategisk fokus for 2011-2014, Sykehuset Innlandet HF. Selv om dette dokumentet tar utgangspunkt i perioden 2011-2014, er det arbeidsgruppas oppfatning at forslag som vedtas i denne perioden vil ha bæring for årtier fremover. Sykehuset Innlandet/Helse Sør-Øst skal med andre ord ta stilling til utfordringer og muligheter som ligger i tidsspennet fra 2011 og 20-30 år fremover. Gruppa har forsøkt å ta hensyn til dette i sitt arbeid. 3 S i d e
Vi er bedt om å se dette i sammenheng med Samhandlingsreformen slik den framkommer i Stortingsmelding 47 (2008-2009). Kort om Samhandlingsreformen Definisjonen på samhandling, slik den fremkommer i stortingsmeldingen, er: Samhandling er uttrykk for helse- og omsorgstjenestenes evne til oppgavefordeling seg imellom for å nå et felles, omforent mål, samt evnen til å gjennomføre oppgavene på en koordinert og rasjonell måte. Bakgrunnen for Samhandlingsreformen er dagens og framtidas helse- og omsorgsutfordringer. Hovedutfordringer er knyttet til et pasientperspektiv og et samfunnsøkonomisk perspektiv. Spesielle utfordringer det pekes på er pasientenes behov for koordinerte og sammensatte tjenester, og at det i dag er for liten innsats i forhold til å begrense og forebygge sykdom. Utfordringene i forhold til den demografiske utvikling og endring i sykdomsbildet, vil kreve mer effektiv drift av helseog omsorgssektoren grunnet ønske om nærhet til tjenestetilbudet og av hensyn til mest mulig helse for hver krone. BEON prinsippet skal ligge til grunn - Beste effektive omsorgsnivå. Forebyggende helsearbeid og tidlig intervensjon skal være førende, og gjennom det begrense sykdom og forhindre menneskelig lidelse og kostbar innsats fra spesialisthelsetjenesten. Regjeringens hensikt med reformen er å legge føringer for hvordan hensynet til samhandling bør påvirke retningen for videreutviklingen av helse- og omsorgstjenestene i årene fremover. Meldingen trekker fram at gode helhetlige pasientforløp bør bli den felles referanserammen for tjenesteyterne i dagens helse- og omsorgstjeneste. Dette innebærer at alle tjenester må innrettes mot pasienten, slik at pasienten skal kunne mestre livet sitt eller gjenopprette mest mulig av funksjoner og egenmestring. Sagt på en annen måte; pasienten skal være i fokus. Samhandlingsreformen legger opp til bedre koordinering av tjenester, og en sterkere samhandling fra dagens tjenesteytere. Oppgaver flyttes fra spesialisthelsetjenesten og over til kommunehelsetjenesten. Med andre ord; Regjeringen vurderer om kommunene skal ta et større ansvar for pasientgrupper som i dag får tilbud i spesialisthelsetjenesten. Oppgavene som man ser som aktuelle for kommunene å ta over, er til dels medisinskfaglig kompetansekrevende men også administrasjons og styringsoppgaver er tenkt lagt til kommunene. Følgelig må kompetansen i kommunehelsetjenesten endres og bedres samt kapasiteten styrkes. Etter gruppas mening er det viktig og nødvendig at man gjør de nødvendige forberedelser FØR reformen settes ut i livet. Gruppa ser for seg at lokalsykehusene får en sentral rolle ovenfor kommunene i forhold til å planlegge Samhandlingsreformen. Her vil det kreve betydelig innsats og ressurser fra Statens side- 4 S i d e
ikke minst på det økonomiske feltet. Uten en troverdig økonomisk tilrettelegging, vil dette fort bli oppfattet som en god ide uten forankring i realitetene. Etter gruppas mening er det meget tvilsomt om dagens ordninger med diagnose og stykkprisfinansierte løsninger er veien å gå. Meldingen er basert på at en større del av forventet vekst i helse- og omsorgssektoren skal komme som frie inntekter til kommunene. Dette skal sørge for at samlet ramme for utgiftsøkning og ressursfordeling skal komme under en mer helhetlig politisk styring. Kostnadseffektive tiltak vil vektlegges. Det vil bli en endring av hele finansieringsmodellen, der kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten vil bli et viktig element. Det vurderes tre ulike innretninger av modellen. En generell for alle diagnoser og aldre, en avgrensning knyttet til diagnose, og en aldersbasert avgrensning. Kommunen får et økonomisk medansvar for behandling i spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten skal i større grad bruke sin spesialiserte kompetanse. Ved oppgaveoverføring til kommunehelsetjenesten skal tilknyttede ressurser følge med. For ytterligere informasjon om Samhandlingsreformen viser vi til Stortingsmelding 47 (2008-2009). Premisser, mål og utfordringer til strategisk fokus for 2011-2014, Sykehuset Innlandet HF Høringsdokumentet peker på en del fremtidige utfordringer for spesialisthelsetjenesten. Vi vil få en demografisk endring i form av at vi lever lengre og antall eldre øker. Sykehuset Innlandet HF (SI) sysselsetter om lag 8500 personer i dag. Om forholdet mellom andelen ansatte og antall pasienter skal opprettholdes som i dag, vil helse- og omsorgtjenesten ha behov for hver 4. ungdom i 2025. Dette er ikke forenlig med en bærekraftig samfunnsutvikling. Spesialisthelsetjenesten opplever vekst i etterspørsel og tilbud. Økt kunnskap og ny teknologi gjør at flere blir diagnostisert og behandlet. Denne utviklingen vil også fortsette i årene framover. Disse mulighetene og forventningene fra befolkningen gjør at presset på helse- og omsorgtjenestene vil øke også i framtida. Utfordringene vil således være å gi gode, trygge og respektfulle tjenester innenfor økonomiske rammer som vil oppleves som stramme. Utfordringer påpekt i høringsdokumentet Befolkningens sammensetning og behov endres Som tidligere nevnt vil andelen eldre øke i forhold til de yrkesaktive som skal finansiere og utføre oppgavene i helse- og omsorgssektoren. Andelen av de som befinner seg i aldersgruppen 67-79 år vil øke vesentlig. Dette vil føre til at aldersrelaterte sykdommer som kreft, diabetes og demens vil øke. I tillegg må vi vente en økning i livsstilsrelaterte sykdommer som rus, kols og fedme i tillegg til psykiske lidelser. På grunn av bedre behandlingsmetoder vil flere også leve lengre med sykdom. 5 S i d e
Den faglige utviklingen innenfor spesialisthelsetjenesten Den faglige utviklingen har ført til subspesialisering innenfor spesialisthelsetjenesten. Dette gjelder alle fagområder. For eksempel har ortopedi blitt skilt fra generell kirurgi, og har nå egen vaktlinje ved alle sykehus. Denne utviklingen bidrar til høyere kompetanse og bedre behandlingsresultater innenfor de enkelte fagområder. Men dette gjør at det også blir mer utfordrende å møte pasienter med uavklarte og /eller sammensatte problemstillinger med en tilstrekkelig faglig bredde. Særlig gjelder dette ved akutt alvorlig sykdom og alvorlige skader. En utfordring er å skape fagmiljøer som er av en slik størrelse og kvalitet at de er robuste nok til å utdanne, rekruttere og beholde kompetente fagfolk over tid. Økte krav til dokumenterbar kvalitet og standardisering Pasienter vil i framtida kreve at kvalitet synliggjøres på en måte som er forståelig og lettfattelig for folk uten medisinsk kompetanse. Vi må være forberedt på en utvikling der sykehus som ikke kan dokumentere kvalitet vil risikere å bli valgt bort av pasientene, eller i ytterste fall ikke bli godkjent som behandlingsinstitusjon. Ansatte i helsesektoren blir en knapphetsfaktor SI har allerede i dag mangel på kompetanse innenfor for eksempel lungemedisin, onkologi, gynekologi, radiologi og psykiatri. Den demografiske utviklingen gjør at vi blir relativt sett færre til å hjelpe flere. I dag må hver 6. elev fra ungdomsskolen rekrutteres inn i helse- og omsorgssektoren. Om det ikke blir endringer i måten vi yter tjenester på, vil det være bruk for hver 4. elev i 2025. Gjennom Samhandlingsreformen vil kommunene ha behov for betydelig styrking av kapasitet og kompetanse. Dette betyr at det vil være behov for at en større andel nyutdannende helsearbeidere rekrutteres til kommunen enn til spesialisthelsetjenesten. Dette vil gjøre spesialisthelsetjenesten ytterligere sårbar i forhold til rekruttering. Økonomisk vekst vil bli redusert for spesialisthelsetjenesten Spesialisthelsetjenesten vil oppleve at rammene blir strammere i årene framover. Det er en politisk målsetting at den økonomiske veksten i helsetjenestene skal komme i kommunene. Den økonomiske situasjonen i foretaksgruppen Helse Sør-Øst er krevende. Det er gjort betydelige omstillinger og effektiviseringer av driften. For å opprettholde den økonomiske bærekraft over tid, har Helse Sør-Øst signalisert at midler til investeringsbehov i helseforetakene må frigjøres gjennom regnskapsmessige overskudd fra egen drift. SI vil derfor fortsatt stå overfor krevende avveining mellom bevilgninger til en stram daglig drift og til nødvendige investeringer til utstyr og bygningsmessig utvikling og vedlikehold. 6 S i d e
Sykehuset innlandet har en krevende sykehusstruktur med mange enheter som skal forsynes og fornyes med kostbart utstyr og med en betydelig bygningsmasse som skal vedlikeholdes. Sykehusstrukturen i Innlandet er også personell-/kompetansekrevende med mange sengeposter som skal ha en forsvarlig grunnbemanning av pleiepersonell, og med mange parallelle vaktlinjer for leger/spesialister. Spesialisthelsetjenesten står overfor nye muligheter Utviklingen innenfor IT, medisinsk teknologi og behandlingsmetoder vil føre til store endringer i praksis. På den ene side vil dette føre til bedre diagnostisering og behandlingstilbud, og på den andre side fører nye behandlingsformer til mindre døgnbehandling og mer dag/poliklinikk/hjemmebehandling. Utbygging av infrastruktur gjør at personer, utstyr, kompetanse og informasjon raskere kan forflyttes og forflytte seg. Dette gjør det enklere å flytte pasienter raskere og lengre til sykehus og enklere å flytte spesialister raskere og lengre ut fra sykehus. Begge deler gir muligheter for bedre utnyttelse av knappe spesialistressurser. Gruppas vurderinger Gruppas generelle synspunkter Få vil være i tvil om at befolkningssammensetningen, sykdomsbildene og den medisinsktekniske utviklingen vil fortsette å endre seg, noe som vil gi både muligheter og utfordringer. Vi blir eldre, flere, og som en følge av dette, vil vi også ofte få flere og sammensatte diagnoser. Dette vil drive frem en ytterligere medisinsk spesialisering, samtidig som det vil være en oppgave å ivareta helhetsbildet. Gruppa vil, så sterkt man kan, fremheve at det først og fremst må være pasientenes behov som skal prioriteres. Dette synes ikke alltid å ha vært tilfellet ved tidligere utredninger. Dokumentet fra Sykehuset Innlandet tar utgangspunkt i et oppdrag fra sykehusets eier - Helse Sør- Øst. Som en oppfølging av Stortingets vedtak om å slå sammen Helse Øst og Helse Sør, har Helse Sør-Øst gjennomført et omfattende omstillingsprogram. Formålet har blant annet vært å sikre lik kvalitet og ressursfordeling mellom helseforetakene og mer desentraliserte spesialisthelsetjenester. En viktig grunnpremiss for dette omstillingsprogrammet har vært at pasientenes behov skal være førende for struktur og innhold i tjenestene. I Helse Sør-Øst`s styresak nr. 108/2008 oppsummerer selskapet sin hovedstrategi og sentrale føringer overfor helseforetakene. Sentrale punkter er blant annet: 7 S i d e Helseforetakene skal ha et helhetlig ansvar for befolkningen i sitt sykehusområde og tilby lokalbaserte spesialisthelsetjenester og mer spesialiserte tjenester for sitt område. Lokalbaserte spesialisthelsetjenester kan ha ulike nivåer av akuttfunksjoner.
8 S i d e Akuttfunksjoner for kirurgi, ortopedi og andre spesialiserte funksjoner, skal som hovedregel samles under en ledelse og fortrinnsvis på ett sted i hvert sykehusområde. Spesialiserte områdesykehusfunksjoner skal som hovedregel samles ett sted innenfor et sykehusområde. Der lokale forhold ikke ligger til rette for samling av spesialiserte funksjoner ett sted, må faglig kvalitet og effektiv resursbruk ivaretas gjennom andre tiltak Innenfor områdene rehabilitering, psykisk helsevern og rusbehandling, gis det uttrykk for at man skal utarbeide såkalte områdeplaner i nært samarbeid med kommunene. Hvert sykehusområde/helseforetak bør ha en selvdekningsgrad på 80-90 %. Regjeringen har slått fast at ingen lokalsykehus skal nedlegges. Den har også tatt inn over seg det bildet vi peker på ovenfor, og lansert Samhandlingsreformen. I høringsdokumentet gruppa skal vurdere, underbygges det at det må komme endringer i Sykehuset Innlandet. Dette fordi det må sikres tilstrekkelig pasientgrunnlag for å ivareta faglig kvalitet innenfor de ulike spesialitetene, men også fordi vi har en demografisk utvikling med flere eldre og andre sykdomsbilder en tidligere. Å ha samme forhold mellom ansatt i helse- og omsorgstjenesten i forhold til eldre i framtida anser vi som urealistisk sett i lys av alle oppgaver i samfunnet ellers. En slik utvikling vil således ikke være bærekraftig. Dette vil tvinge fram strukturelle endringer, samtidig som den medisinske og teknologiske utviklingen vil fortsette. Gruppa tar til orientering at man skal legge til grunn dagens sykehusstruktur i sitt arbeid. Dette kan etter gruppas mening også tolkes dit hen at ingen sykehus skal legges ned, men at innholdet kan endres. Etter gruppas mening, kan det neppe herske tvil om at ett hovedsykehus i innlandet vil være til pasientenes beste. Dette vil på en bedre måte enn i dag sikre pasientene mot å bli en kasteball mellom ulike sykehus - ikke minst i lys av en fortsatt medisinsk og teknologisk utvikling og at det er de høyt spesialiserte oppgavene som skal legges til spesialisthelsetjenesten med fortsatt subspesialisering innenfor de ulike fagområdene. Vi tar for gitt at man kan enes om at innholdet i lokalsykehusene vil måtte endres i forhold til dagens situasjon. Det er neppe pasienter nok, spesialister eller økonomi nok til å etablere fullverdige akuttmedisinske funksjoner ved alle sykehusene. En større grad av spesialisering og sentralisering vil måtte tvinge seg frem jamfør Stortingsmelding 47. Etter gruppas oppfatning vil dette også bedre sikre Innlandet mot en lekkasje av fagpersonell til de store sykehusmiljøene i Oslo-området, og det vil sikre pasientene Rett behandling - på Rett sted til Rett tid med høy faglig kvalitet og pasientsikkerhet. Lokalmedisinske sentra / forsterka sykehjem vil måtte bygges opp i den enkelte kommune eller gjennom kommunesamarbeid. Det må vurderes hvilke oppgaver som skal ligge til disse sentra. Foreslåtte oppgaver er blant annet; observasjons- og etterbehandlingsplasser, lindrende behandling, rehabilitering og habilitering.
Punkter til diskusjon 1. Institusjonsstrukturen i spesialisthelsetjenesten har vært uendret i mange år. Dette til tross for store endringer i infrastruktur (samferdsel, IKT m.m.) og endringer i behandlingsmetoder. Sykdomspanoramaet vil de neste 10-20 årene endres. Det er viktig å organisere og strukturere spesialisthelsetjenesten på en måte som kan møte de nye utfordringene og som tar opp i seg de nye mulighetene. Gruppa ser for seg at lokalsykehusene i fremtida vil måtte ivareta de store sykdomsgruppenes behov, mens det vil være nødvendig å sikre robuste fagmiljøer og en effektiv ressursutnyttelse gjennom en sentralisering av for eksempel kirurgi og indremedisin. 2. Mangelfull tilgang på personell/spesialistkompetanse og på økonomiske ressurser vil representere viktige endringspremisser for sykehusstrukturen. Gruppa ser at den sykehusstrukturen som er i dag, sammenholdt med den økte spesialiseringen, den demografiske utviklingen og at det blir færre yrkesaktive relativt sett, gjør at det ikke vil være mulig å opprettholde tilbud innenfor alle fagområder på alle sykehus, slik strukturen er i dag. 3. Tjenester rettet mot de store sykdomsgruppene skal desentraliseres, med lokalsykehusene som hovedarena. Lokalsykehusene og distriktsmedisinske sentra vil være bindeleddet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Lokalsykehusene skal som minimum ha et bredt poliklinisk tilbud og akuttberedskap for indremedisin tilpasset kompetanse/lokale ressurser. Det skal også være anestesilege i vaktberedskap. I tillegg kan lokalsykehusene ha planlagt behandling i kirurgi. Lokalsykehusene mener vi må ha et bredt poliklinisk tilbud samtidig som akuttberedskap og nødvendig anestesikapasitet er tilstede. Elektiv (planlagt) kirurgisk kapasitet kan også i en viss utstrekning tenkes lagt desentralisert. Dette bidrar til at pasienter som har behov for planlagt kirurgi kan få utført dette nærmere hjemmet enn ved en sentralisering av planlagt kirurgi. 4. Distriktsmedisinske sentra vil være viktige ressursbaser for utvikling av lokalbaserte spesialisthelsetjenester, og et viktig møtepunkt mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Distriktsmedisinske sentra vil måtte bygges opp og utgjøre et møtepunkt mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er gruppas bestemte mening at distriktsmedisinske sentra vil være en sentral suksessfaktor for gjennomføring av Samhandlingsreformen. 9 S i d e
5. For å sikre robuste fagmiljøer, god kvalitet og effektiv ressursutnyttelse vil det være nødvendig å samle akuttkirurgisk beredskap til færre sykehus. Disse sykehusene får status som akuttsykehus i tråd med anbefalingene i Traumerapporten. Gruppa viser til det vi har sagt i pkt. 7. 6. Som følge av en reduksjon i akuttfunksjoner må prehospitale tjenester styrkes ytterligere kvalitativt og kvantitativt for å gi befolkningen nødvendig trygghet om hjelp ved akutt sykdom. Samarbeidet mellom prehospitale tjenester og kommunale helsetjenester og beredskaptjenester bør i denne forbindelse styrkes. Gruppa ser for seg at de prehospitale tjenester må styrkes vesentlig. Dette er nødvendig for å sikre en størst mulig trygghet for pasientene sett i lys av en, etter vår oppfatning, nødvendig sentralisering av akuttfunksjoner. Sett i lys av endringene som vil komme som følge av Samhandlingsreformen, er det viktig å påpeke at styrkingen av de prehospitale tjenester må komme før overføring av tjenester til kommunene. 7. Det må være en balansert sykehusstruktur mellom Hedmark og Oppland både i forhold til akuttfunksjoner og desentraliserte funksjoner, slik at målsettingen om likeverdige helsetjenester uavhengig av bosted også blir ivaretatt i en fremtidig sykehusstruktur. Gruppa har som utgangspunkt at ett hovedsenter for Innlandet vil være den beste løsningen for dagens og fremtidas pasienter. Dersom man allikevel skulle velge å opprettholde den struktur og funksjonsfordeling man i dag har, er gruppa enig i at man må gjennomgå sykehusstrukturen i så vel Hedmark som Oppland både i forhold til akuttfunksjoner så vel som desentraliserte funksjoner for å sikre et best mulig og balansert helsetilbud i begge fylker. 8. Lokalsykehusene skal i strategiperioden ha en fremskutt rolle overfor kommunene i forhold til å planlegge Samhandlingsreformen. Utarbeidelse av regionale helseplaner i et interkommunalt samarbeid hvor lokalsykehusene deltar som likeverdige parter kan være en egnet tilnærming til Samhandlingsreformen i Innlandet. Gruppa ser også for seg at lokalsykehusene i fremtida får en sentral rolle ovenfor kommunene i forhold til å planlegge Samhandlingsreformen. Her vil det kreve betydelig innsats og resurser fra Statens side Ikke minst på det økonomiske feltet. Uten en troverdig økonomisk tilrettelegging, vil dette fort bli oppfattet som en god ide uten forankring i realitetene. Etter gruppas mening er det meget tvilsomt om dagens ordninger med diagnose og stykkprisfinansierte løsninger er veien å gå. Samhandlingsreformen vil i stor grad dreie seg om at oppgaver flyttes fra spesialisthelsetjenesten og over til kommunehelsetjenesten. Følgelig må kompetansen i kommunehelsetjenesten endres og kapasiteten styrkes. 10 S i d e
Etter gruppas mening er det viktig og nødvendig at man gjør de nødvendige forberedelser FØR reformen settes ut i livet. Forebyggende aktiviteter vil være et viktig element i arbeidet. Hva dette konkret skal bestå i må klargjøres gjennom en åpen og fordomsfri dialog mellom de ulike tjenestenivåene. Eter gruppas oppfatning vil et interkommunalt samarbeid være nødvendig. 9. Det vil verken være god samfunnsøkonomi eller faglig fremtidsrettet å etablere nytt somatisk sykehus på Sanderud til erstatning for Hamar sykehus uten at det er gjennomført en grundig kvalitetssikring/gjennomgang av funksjonsfordelingen mellom Elverum og Hamar. De premissene og utfordringene som er beskrevet i foreliggende høringsdokument på hensyntas i planleggingen av et erstatningssykehus. Gruppa mener at en samling av akuttberedskapen ved Hamar-Elverum til ett sted bør kunne vurderes før etableringen av et nytt erstatningssykehus på Sanderud igangsettes. Det er dessuten enighet om at Hamar-Elverum bør ha sitt akuttilbud i indremedisin på ett sted. Gruppa forutsetter at en tilsvarende gjennomgang skjer i Oppland. Dersom det skulle bli besluttet å gå videre med dagens løsning - slik det p.t er besluttet å gjøre, vil gruppa understreke at spørsmålet om et nytt sykehus i Hamarregionen i dag ikke bare dreier seg om å bygge et nytt sykehus, men også om å kunne ha tillit til regjeringens gjentatte forsikringer om at et erstatningssykehus for Hamar er høyt prioritert. Et løftebrudd i denne sammenheng vil etter gruppas mening, kunne føre til en politisk katastrofe for partiet i denne regionen. 10. Det må foretas en gjennomgang av funksjonsfordelingen mellom Gjøvik og Lillehammer. Se forrige punkt. 11. I forbindelse med strategiprosessen i Sykehuset Innlandet i 2006 ble det lansert et forslag om å etablere et hovedsykehus/hovedsenter ved Mjøsa. Dette forslaget ble imidlertid forkastet under styrets endelige behandling av strategidokumentet. Dersom et nytt hovedsykehus skal være aktuelt å lansere på nytt, må det bygge på en forutsetning om avvikling av eksisterende sykehus rundt Mjøsa (Gjøvik, Lillehammer, Elverum og Hamar). En slik løsning vil kreve tilslutning fra eier. Denne løsningen vil også kreve støtte fra det politiske miljøet i Innlandet og internt i organisasjonen. Som tidligere nevnt er gruppa av den oppfatning at ett hovedsykehus/hovedsenter er til det beste for pasienten. Vi vil her påpeke at Samhandlingsreformen tar blant annet til ordre for en overføring av oppgaver fra Spesialisthelsetjenesten til kommunen. Dette vil bidra til en endring i dagens 11 S i d e
sykehusstruktur og innhold i spesialisthelsetjenesten, som igjen kan åpne for at ett hovedsenter er det realistiske alternativet for Sykehuset Innlandet. 12. Det er en målsetting å etablere kvinneklinikk i Sykehuset Innlandet. I dag er det divisjon Lillehammer som er nærmest til å oppfylle kvalitetskravene til kvinneklinikk. Ved alle sykehusene må det foretas en helhetlig vurdering av hvilket faglig tjenestenivå som vil representere den beste løsningen for pasientene og som ligger innenfor Sykehuset Innlandet sine økonomiske muligheter (kvinneklinikk, fødeavdeling eller jordmorstyrt fødestue). Gruppa støtter hva man oppfatter som et forslag om å etablere en kvinneklinikk i Innlandet. Dette vil gi en styrket og fremtidsrettet faglig kompetanse som vil komme befolkningen til gode. 13. Det må foretas en gjennomgang av oppgave- og funksjonsfordelingen mellom: Distriktspsykiatriske sentra (DPS) og kommunehelsetjenesten DPS og sentralsykehusfunksjoner (Reinsvoll og Sanderud) Sentralsykehusfunksjonene på Reinsvoll og på Sanderud Samarbeidet og samordningen mellom psykiatri, rus og somatikk vil også være et viktig fokusområde. Grupa mener de synspunkter og forslag som fremkommer hva angår psykiatri virker fornuftige og har ingen merknader på dette punktet. 14. Habiliterings- og rehabiliteringstjenestene bør styrke ambulante og polikliniske tjenester gjennom dreining fra døgnbaserte tjenester. I takt med utvikling av kommunenes nye rolle og samarbeidsmodeller bør vektingen av sengekapasitet kontra poliklinisk og ambulant tjeneste endres. Det legges opp til at dagens struktur og organisering i hovedtrekk opprettholdes. Gruppa mener de synspunkter og forslag som fremkommer hva angår habilitering/rehabilitering virker fornuftige og har ingen merknader på dette punktet. Gruppas synspunkter og forslag slik det fremkommer i dette dokumentet er enstemmige. 19.10.10 Jan Wibe Ragnhild Myklebust Arnhild Knutsen Per Øwre Sandvik (Sign.) (Sign.) (Sign.) (Sign.) 12 S i d e