Elgbeitetaksering i Østmarka. Våren 2013

UTMARKSAVDELINGEN FOR AKERSHUS OG ØSTFOLD Storgata 55, 1870 Ørje Pal.sindre.svae@havass.skog.no www.utmarksavdelingen.no Rapportens tittel: Elgbeitetaksering i Østmarka Våren 2013 Rapport nr: Dato: 25.09.2013 Forfatter : Pål Sindre Svae Oppdragsgiver: Østmarka Elgregion Emneord: Elgbeitetaksering, elgbeiteskader, overvåkingstakst Ekstrakt: Elgbeitetakseringen i 2013 viser at situasjonen er forverret fra forrige takst i 2009. Det er et kraftig overbeite i Østmarka, samt at beitetilgangen er mindre enn tidligere. Likevel observeres det ikke en nedgang i slaktevektene. Det er spesielt overbeite på ROS og furu i Østmarka. Ut fra beitetakseringen bør elgbestanden i Østmarka reduseres, men siden det er ynglende ulv i området bør det ikke utføres tiltak for å redusere elgbestanden før evt effekter av ulvereviret observeres. Et ulverevir tar 80-150 elg årlig, noe som vil ha sterk påvirkning på elgbestanden i Østmarka. I 2012 ble det skutt 105 dyr. Det anbefales å vurdere elgbestanden i løpet av og etter jakten for å se på tiltak. Videre beitetaksering bør foregå på bestandsnivå med hogstklasse 2. 1

Forord Etter elgbeitetakseringen som ble gjennomført i Østmarka i 2009 ble det anbefalt at det skulle gjennomføres en oppfølgingstakst i løpet av 5 år. På bakgrunn av dette og endringer i elgbestanden i Østmarka tok styret i Østmarka elgregion initiativet til en ny takst i 2013 etter samme metode som i 2009. Østmarka Elgregion er et samarbeid mellom elgvaldene som tilhører Østmarka innenfor kommunene Oslo, Lørenskog, Rælingen, Enebakk og Ski og dekker totalt et areal på ca 290.000 daa. Som i 2009 ble det bestemt å foreta en overvåkingstakst etter et bestemt forband. Dermed er et utvalg av alt tilgjengelig beite i de ulike hogstklasser og boniteter taksert. Man benyttet et utvalg av de samme prøveflatene som i 2005 og 2009 ved å benytte GPS-punktene fra foregående takster. Det ble taksert totalt 400 flater i 2013. Plantene som er taksert på prøveflatene er mellom 0,5 og 3,0 m. Det dreier seg om artene furu, bjørk, trollhegg, ask, vier, rogn, osp, selje og einer. Arbeidet er finansiert med støtte fra viltfondsmidler hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus, samt viltfondsmidler og rentemidler fra berørte kommuner. I tillegg har grunneierne i Ski, Enebakk, Rælingen, Lørenskog og Oslo bidratt med en egenandel på tilsvarende nivå som tidligere. Utmarksavdelingen for Akershus og Østfold har vært har koordinert arbeidet, analysert resultatene og ført rapporten i penn. Utmarksavdelingen har også utført feltarbeidet, i samarbeid med lokale personer. Utmarksavdelingen takker Østmarka Elgregion for arbeidet med taksten, og håper på fortsettelse av det gode samarbeidet også i fremtiden. Ørje, 25. september 2013 Pål Sindre Svae 2

Innholdsfortegnelse INNLEDNING... 4 SETT OG SKUTT ELG I ØSTMARKA SISTE 10 ÅR.... 5 BEITETAKSERINGEN 2013... 12 Metodikk og gjennomføring... 12 Resultater... 13 Treantall... 14 Trehøyder... 16 Beiteuttak og beitegrad... 16 Fordeling av prøveflatene og beiteuttaket på de ulike flater... 22 Kart... 24 Diskusjon... 31 KONKLUSJONER OG ANBEFALINGER... 32 REFERANSER... 33 3

Innledning Dette er den tredje elgbeitetakseringen man gjennomfører i Østmarka. Første taksering ble gjennomført i 2005, mens den andre ble gjennomført i 2009. Årets takst ble gjennomført på færre flater enn tidligere, da finansieringen var mindre samtidig som kostnadene har økt. Økningen av elgbestanden i Østmarka på slutten av 1980- og starten av 1990-tallet førte til at beiteuttaket trolig oversteg bæreevnen i området. Fra 1998 til 2004 var det en klar nedgang i elgstammen, mens det fra 2004 og frem til i dag virker til å ha vært en stabil utvikling. Nedgangen skjedde først og var størst i nord, men fulgte etter i sør. For å få et bilde av utviklingen som har vært har vi valgt å ta med data for sett og skutt elg de siste 14 år. Beiteskader på foryngelse reduserer mulighetene for kvalitetsvirke i framtiden, dessuten er det viktig at elgbestanden ikke overstiger tåleevnen til beitegrunnlaget. Eksempler fra Agderfylkene, deler av Telemark og Vestfold viser at en ubalanse i elgbestanden i forhold til beitegrunnlaget gir negative virkninger på elgens kondisjon i form av lavere vekter og dårligere reproduksjonsevne. Beitetakseringer gjennomføres for å vurdere hvor tett en elgbestand er i forhold til beitegrunnlaget, og man finner ut om elgbestanden bør reduseres eller kan tillates øke i forhold til beitepresset. Det er i løpet av siste 10 år gjort en rekke elgbeitetakseringer i på Østlandet. Man har sett områder med ulik grad av beitepress, med noen skrekkeksempler med kraftig overbeite. Dette har satt fokus på elgbeitetaksering som et viktig redskap i elgforvaltning. Som en følge av dette har man nå over store områder en elgforvaltning som forsøker å tilpasse elgbestanden til tilgjengelig beite i de aktuelle områdene. 4

Antall Sett og skutt elg i Østmarka siste 10 år. (Hentet fra Resultat av elgjakta og utviklingen i elgbestanden i Østmarka 2012 ) Område beskrivelse Følgende vald er tatt med i vurderingen: Lørenskog kommune alle vald Rælingen kommune alle vald Enebakk kommune alle vald Oslo kommune Klemetsrud og Oslo kommune Østmarka Ski kommune Ski kommuneskoger Fra og med 2004 ble sett elgdata sendt inn for Ski kommuneskoger samlet. Ski kommuneskoger består av Krokhol og Vevelstad, hvor kun Krokhol hører til Østmarka elgregion. Selv om det for 2007 og 2008 ble sendt inn spesifisert skjema for Krokhol er hele Ski kommuneskoger tatt med også for disse to årene for at sammenligninger gjennom hele 10 års perioden skal bli riktige. I årene fremover vil det allikevel være ønskelig at det sende inn spesifisert skjema for Krokhol slik at datagrunnlaget stemmer overens med regionsgrensene. For å se på variasjoner innen Østmarka har jeg delt området i 2 nordre og søndre Østmarka. Søndre del: Vald i Ski og Enebakk kommuner. Tellende areal 156 000 daa. Nordre del: Vald i Lørenskog, Rælingen og Oslo. Tellende areal 134 000 daa. Avskytingen Avskytingen i regionen har hatt en gradvis nedgang fra 2005 til 2012, med henholdsvis 140 og 105 dyr (Fig.1). Utviklingen i avskytingen i de to delregionene er noe ulike (fig. 2). I nordre delregion ble det felt 41 elg i 2012, som er om lag på samme nivå som 2009. I sør har nedgangen vært jevn siden 2005, med en liten oppsving i 2010. i 2012 ble det felt 64 dyr i syd. Forskjellen i antall dekar pr. skutte dyr er relativt jevn, ved at begge delregionen hadde noe høyere antall dekar per felte dyr. I sør har arealet økt til overkant av 2400 daa, mens delregion nord også har økt fra ca 3000 daa bak hver felte elg i 2009 til ca 3300 daa i 2012. Skutte dyr antall 200 180 160 140 120 100 80 60 40 20 0 Eldre ku Eldre okse Ku 1½ år Okse 1½ år Kalv Årstall Figur 1. Antall skutte dyr i Østmarka perioden 1999-2012 fordelt på alder og kjønn. 5

Antall skutt elg Antall skutte dyr i Østmarka 120 100 80 60 40 20 Østmarka syd Østmarka nord 0 Årstall Figur 2. Antall skutte dyr i søndre og nordre del av Østmarka perioden 1999-2012. Bestandstettheten Sett elg per dagsverk holder seg stabilt lav og totalt for Østmarka har den vært relativt stabil fra 2003 og frem til og med 2008 på ca 0,3 sett elg pr jegerdagsverk (fig. 3). Fra 2008 til 2011 var det en antydning til en økende tendens, men i 2012 sank sett elg igjen, for begge delregionene. Det observeres mer elg i syd enn i nord, og forskjellen mellom delregionene er større i 2012 enn i tidligere år. Det prosentvise uttaket i bestanden i perioden er noe økende for okse, stabilt til svakt synkende for ku og synkende for kalv når man ser Østmarka under ett (Fig.4). Man har trolig skutt omtrent tilveksten de siste årene, trolig noe under i sør. Årsaken til at andelen kalv som skytes av sett kalv er synkende kan skyldes at man nå skyter mindre kalv enn man gjorde tidligere, men også at man har senket avskytningen noe. 6

Andel (%) Sett elg per jegerdagsverk Sett elg per jegerdagsverk 0,6 0,5 0,4 Hele Østmarka Østmarka syd Østmarka nord 0,3 0,2 0,1 0 Årstall Figur 3. Sett elg per jegerdagsverk i hele Østmarka, Østmarka syd og Østmarka nord i perioden 1999-2012. % okse felt av sette okser Felt av sett % kalv felt av sette kalver 70 % ku felt av sette kyr 60 50 40 30 20 10 0 Årstall Figur 4. Prosent felt av sette dyr i Østmarka i perioden 2001-2012 fordelt på okse kalv og ku. Sammensetning av jaktuttaket og i bestanden Andelen ungdyr i jaktuttaket for de siste årene var i overkant av 60 %, kalveandelen av dette har sunket jevnt siden 2004 og for 2012 er uttaket ca 25% (Fig.5). Kalveandelen har dog vært relativt stabil fra 2007, med noen årsvariasjoner. Ungdyrandelen har svingt rundt ca. 60% 7

Andel Andel gjennom hele perioden og de siste 10 årene har den vært stabil mellom 60 og 65%. Dette er en normal ungdyrandel og et bra nivå med tanke på å beholde en høy andel godt voksne dyr i bestanden. Elgkuene øker sin produktivitet fram til 5 års alder og til de når 200 kg i slaktevekt, og ved å ha en stor andel høyproduktive kyr vil beitegrunnlaget utnyttes optimalt. Oksene øker i vekt til de er 6-7 år, og har man godt voksne elgokser til stede i brunsten vil parringen gjennomføres raskt og effektivt, hovedandelen av kuene blir parret av store okser med ønskede gener og kuene nedkommer til rett tid den påfølgende våren. For 3-års perioden 2004-2006 var uttaket av hanndyr på under 50%, mens det for årene etter 2006 ligger rett over 50%. 2012 skiller seg noe ut, da det ble skutt 60 % hanndyr, noe som er periodens høyeste hanndyrandel. (Fig.6). Ku:okseforholdet i bestanden gikk i 2007 ned til under 2, og har stabilisert seg mellom 1,7 og 2 ku er okse. Forholdet er godt innenfor ønsket nivå og man har altså nådd målet om et ku okseforhold mellom 1,5-2. Det blir nå viktig å stabilisere forholdet på dette nivået. Skutte dyr prosent 100 % 80 % 60 % Eldre ku Eldre okse Ku 1½ år 40 % 20 % Okse 1½ år Kalv 0 % Årstall Figur 5. Prosentfordeling av felt elg fordelt på alder og kjønn i Østmarka 2001-2012. 80 % 70 % 60 % Prosent hanndyr i avskytingen (av alle dyr) 50 % 40 % 30 % 20 % Årstall Figur 6. Andel hanndyr av alle felte dyr i Østmarka i perioden 2001-2012. 8

Sett ku pr. okse Sett ku pr. okse 3 2,5 2 1,5 1 Årstall Figur 7. Antall kuer sett per okse i Østmarka i perioden 2001-2012. Reproduksjon og vektutvikling Vektutvikling og reproduksjonstall sier noe om kondisjonen i elgstammen. Etter den harde vinteren i 2005/2006 gikk både vekter og reproduksjonen ned i hele Oslo og Akershus. Etter den tid har både slaktevekt og reproduksjon økt. Antall kalver per ku og tvillingraten har økt i begge delregionene de siste årene, etter en kraftig nedgang etter en hard vinter i 2009/10. Slaktevektene for kalv har sunket fra 2006 til 2012 i nord, mens de er mer stabile i sør med en relativt kraftig økning i 2012. For ungdyr har oksevektene økt etter en nedgang i 2010, mens kvigevektene har sunket siden 2010. (Fig. 8-11). Reproduksjonstallene for Østmarka er fortsatt av de laveste i Oslo og Akershus, mens tallene for slaktevekt er i midtsjiktet. Jevnt over er reproduksjonene og slaktevektene noe høyere i søndre del av Østmarka, hvor det er rikere marker enn det er i nord. Utviklingen i reproduksjonstallene har vært relativt stabil i store deler av perioden og med tallene for 2012 observeres den samme trenden som i 2009 med tanke på kalv per ku, antall kalv per kalvku svinger mye og man ser ingen klar tendens regionen sett over ett. Likevel kan det antydes en økende trend i tvilingraten for delregion nord fra 2006 til 2012. Slaktevektene for kalv, sett regionen over ett, har vært relativt stabilt siden 2006, med noen årssvingninger. I sør observeres det en relativt klar positiv trend siden 2006, men den er heller negativ i nord. Årsaken til denne utviklingen er usikkert, men kan muligens ligge noe i beite. Likevel bør det nevnes at årsvariasjonene kan være et resultat av tilfeldige svingninger pga lite materiale. Vektutviklingen har holdt seg relativt stabil gjennom store deler av perioden for ungdyr, men de to siste årene har utviklingen vært stikk motsatt mellom kjønnene. Dette kan også skyldes tilfeldigheter pga litt lite materiale. 9

Slaktevekt (kg) Slaktevekt kalv Hele Østmarka 80 75 Østmarka syd Østmarka nord 70 65 60 55 Årstall Figur 8. Gjennomsnittelige slaktevekter for kalv, fordelt på hele Østmarka, syd og nord i perioden 1999-2012. Slaktevekt åring 170 160 150 140 130 120 110 100 Hann 1½ år Hunn 1½ år Figur 9. Gjennomsnittelige slaktevekter for åring for hele Østmarka i perioden 1999-2012. 10

Sett kalv per kalvku Sett kalv per ku 1 0,8 Sett kalver per ku Hele Østmarka Østmarka syd Østmarka nord 0,6 0,4 0,2 0 Årstall Figur 10. Kalveraten, kalv per ku, fordelt på hele Østmarka, sør og nord i perioden 1999-2012. 1,5 1,4 Sett kalv per kalveku Hele Østmarka Østmarka syd Østmarka nord 1,3 1,2 1,1 1 Årstall Figur 11. Tvillingraten, sett kalv per kalvku, fordelt på hele Østmarka, sør og nord for perioden 1999-2012. Sett kalv per ku gir en god indikasjon på hvor stor del av kubestanden som har kalv. I Østmarka har dette variert mellom 0,6 og 0,8 kalv per ku. Produksjonen er om lag lik andre deler av Oslo og Akershus, dog noe høyere enn gjennomsnittet for Oslo. Tvillingraten, eller sett kalv per kalvku har variert mellom 10% og 30% siden 2002. Dette er svært likt gjennomsnittet for Akershus fylke, og noe høyere enn gjennomsnittet for Oslo. 11

Beitetakseringen 2013 Metodikk og gjennomføring Taksten i 2013 følger i hovedtrekk samme mal som i 2009. I 2005 var taksten en grunnlagstakst, som også tok for seg gammelt beite. Bakgrunnen for å gjennomføre taksten etter samme opplegg som i 2009 var å kunne sammenligne dataene og se utviklingen i perioden. Det har også vært viktig at det ble taksert likt over hele arealet og at alle områdene ble omfattet av prøveflater. Ut i fra erfaringene fra tidligere taksten ble det bestemt at man skulle gjennomføre takseringen i 2013 innenfor et kortere tidsrom og dermed få mindre forskjeller i vegetasjonens vekst. Samtidig ble det lagt vekt på å starte taksten så raskt som mulig etter snøsmeltingen for å ha friske beiteskader å taksere. Taksten startet opp noe seinere enn planlagt på grunn av sein vår og snøsmeltning. Selv om det ble raskt vår når først vinteren slapp, og vegetasjonen vokste raskt rett etter snøsmeltingen, ble taksten gjennomført på et ideelt tidspunkt. Forskjellen mellom 2013 og 2009 er at man i 2013 takserte færre prøveflater. Flatene er relativt jevnt fordelt over hele Østmarka, for å dekke opp størst mulig areal med de reduserte midlene som ble mottatt. Takseringen er gjort på alt tilgjengelig beite i høyden 0,5 til 3,0 m på planteartene furu, bjørk, ask, trollhegg, vier, rogn, osp, selje og einer. Som i 2009, valgte vi å slå sammen vier med trollhegg og ask og konsentrere seg om rogn, osp og selje i gruppen ROS. Dette ble gjort på bakgrunn av at man ved taksten i 2005 hadde svært få observasjoner av vier. I alt ble det taksert 400 prøveflater, hver på 50 m² (sirkel med radius 3,99m), med et forband på 300X800 meter. Under taksten i 2005 ble prøveflatene registrert med GPS slik at man i ettertid kunne taksere i samme området på nytt. Det blir ikke taksert på nøyaktig samme punkt hvert år, da nøyaktigheten på GPS ikke er god nok. De opprinnelige prøveflatene er lagt utover hele Østmarka uavhengig av hogstklasse og bonitet. Dette, sammen med det store forbandet for taksten, er viktig å ta hensyn til i etterkant. I 2013 ble det valgt ut forbandslinjer fordelt utover Østmarka slik at man fikk taksert store deler av området, men med færre flater. Takserte flater i 2013 er sammenlignet med de samme flatene som også ble taksert i 2005 og 2009. Man får ikke et bilde av statusen på den enkelte eiendom eller for det enkelte jaktfelt, men et bilde av Østmarka samlet sett. For hver prøveflate og hvert treslag registreres: antall planter mellom 0,5 og 3,0 m, gjennomsnittshøyde i dm og en gjennomsnittlig beitegrad. Beitegraden blir vurdert fra 1-4 der, 1 = ingen beiting eller ubetydelig beiting, 2 = 33% av siste års skudd beitet, 3 = 67% av siste års skudd beitet og 4 = alle skudd, nesten alle skudd beitet eller toppskuddet for furu er beitet. Takstdataene fra de tre takstene er sammenlignet for de 400 prøveflatene som er taksert alle tre årene. Dette for å sammenligne samme områdene på en bedre måte. Som i 2005 og 2009 er analysene for 2013 delt i nord og sør for å se på aktuelle variasjoner innen Østmarka. Den nordre delen omfatter alle vald i Lørenskog og Rælingen, samt valdene Oslo kommune Østmarka og Klemetsrud i Oslo kommune, totalt 134 000 dekar. Søndre del omfatter alle vald i Enebakk og Ski kommuneskog i Ski kommune, totalt 156 000 dekar. Taksert areal totalt i Østmarka er på ca 290.000 daa. 12

Feltarbeidet er utført av Utmarksavdelingen for Akershus og Østfold, samt innleide lokale fra Losby Bruk, og ble gjennomført i mai 2013. Registreringsskjema er vist i utdrag under. Registreringsskjema ved taksering. Ant. = antall planter på flata, Høyde = gjennomsnittshøyde i dm, Beiteg = beitegrad. Andre = Vier, hegg etc. Prøvefl Furu Bjørk Andre (TA) ROS Einer H.kl nr 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 1 2 3 4 5 6 7 Ant. Høyde Beiteg Ant. Høyde Beiteg Ant. Høyde Beiteg Ant. Høyde Beiteg Ant. Beiteg Resultater Det ble under takseringen i 2005 taksert i alt 1039 prøveflater og for 2009 ble det i alt taksert 1124 prøveflate. På grunn av en lavere finansiering og økte kostnader siden taksten i 2009, ble det i 2013 valgt ut forbandslinjer, bestående av de samme prøveflatene som tidligere taksert, jevnt fordelt utover Østmarka. Det ble totalt taksert 400 flater i 2013. Prøveflatene som ble taksert i 2013 er sammenlignet med de samme 400 flatene i 2005 og 2009. Tilgjengelig beite Av de takserte prøveflatene er det i alt 171 prøveflater (39 i nord og 135 i sør) hvor det er registrert 0, ikke tilgjengelig beite (figur 12). I 2009 ble det på de samme flatene registrert 82 flater uten tilgjengelig beite, og 78 flater uten tilgjenglig beite i 2005. Det er bekymringsfullt at antall flater som ikke har tilgjengelig beite er doblet siden forrige takst. Disse prøveflatene er hovedsakelig lokalisert i eldre skog, på fjellrabber, myr eller på helt nye hogstfelt, men noen av disse er også lokalisert i hogstklasse 2. Det er svært lite hogstklasse to i Østmarka, noe som viser at det er lite av arealet som har tilgjengelig beite (figur 13). Ca 45 % av de takserte flatene var i hogstklasse fem, mens kun ca 22 % av flatene var hogstklasse 2. Tilgjengelig beite finnes hovedsakelig i hogstklasse 2, slik at en så lav andel hogstklasse to er forenelig med taksørenes inntrykk av området. 13

Andel (%) Antall flater 180 160 140 120 100 80 60 40 20 0 2005 2009 2013 Årstall Figur 12. Antall flater uten tilgjengelig beite i Østmarka under takstene i 2005, 2009 og 2013. 50 45 40 35 30 25 20 15 10 5 0 1 2 3 4 5 Hogstklasse Figur 13. Prosentvis fordeling av hver hogstklasse i Østmarka under taksten 2013. Treantall Under taksten i 2005 ble det registrert 2804 planter, mens det i 2009 ble registrert 3653 planter(tab.1). I 2013 ble registrert 2271 planter. Det er artene ROS det er registrert flest planter av. Fordelingen er relativt forskjellig mellom de to delregionene. I sør var det i 2009 registrert spesielt mye bjørk, ca dobbelt så mange bjørkeplanter som i 2013. Det er registrert flere furuplanter i begge delregionene i 2013 enn 2009, men forskjellene er små. De største forskjellene mellom 2009 og 2013 finner vi på region sør, med betydelig færre bjørk, andre og ROS i 2013 enn i 2009. Forskjellen er til stede også i nord, men ikke så tydelig. 14

Tabell 1. Antall registrerte trær totalt og gjennomsnittlig antall per dekar, fordelt på område, år og treslag. 2005 Sør Nord Samlet Totalt Pr daa Totalt Pr daa Totalt Pr daa Furu 272 25,3023256 275 30,3867403 547 27,6262626 Bjørk 348 32,372093 397 43,8674033 745 37,6262626 Andre 59 5,48837209 25 2,76243094 84 4,24242424 ROS 632 58,7906977 701 77,4585635 1333 67,3232323 Einer 57 5,30232558 38 4,19889503 95 4,7979798 Sum/snitt 1368 127,255814 1436 158,674033 2804 210,707071 2009 Sør Nord Samlet Totalt Pr daa Totalt Pr daa Totalt Pr daa Furu 114 10,6046512 194 21,4364641 308 15,5555556 Bjørk 800 74,4186047 529 58,4530387 1329 67,1212121 Andre 311 28,9302326 101 11,160221 412 20,8080808 ROS 907 84,372093 598 66,0773481 1505 76,010101 Einer 40 3,72093023 59 6,51933702 99 5 Sum/snitt 2172 109,69697 1481 163,646409 3653 184,494949 2013 Sør Nord Samlet Totalt Pr daa Totalt Pr daa Totalt Pr daa Furu 144 13,3953488 260 28,7292818 404 20,4040404 Bjørk 270 25,1162791 407 44,9723757 677 34,1919192 Andre 84 7,81395349 111 12,2651934 195 9,84848485 ROS 313 29,1162791 570 62,9834254 883 44,5959596 Einer 25 2,3255814 87 9,61325967 112 5,65656566 Sum/snitt 836 76,347032 1435 158,563536 2271 113,55 15

Gjennomsnittelig høyde (dm) totalt antall planter 1600 1400 1200 1000 800 600 400 Nord Sør 200 0 05 09 13 05 09 13 05 09 13 05 09 13 05 09 13 Figur 8. Antall registrerte planter i Østmarka og i områdene nord og sør i 2005, 2009 og 2013. Trehøyder Furu Bjørk Andre ROS Einer Årstall og planter Høydefordelingen for de ulike treslagene er vist i figur 9. Alle treslagene hadde en høyere gjennomsnittshøyde i 2009 enn i 2005. For 2013 observeres det en lavere gjennomsnittshøyde for furu og andre/vier enn i 2009, men forskjellen er liten. Bjørk og ROS er tilnærmet uforandret. Under alle tre takseringene er det bjørk som har hatt den høyeste gjennomsnittshøyden. Dette er trolig på grunn av at de andre treslagene er mer attraktive å beite enn bjørk og at bjørk generelt tåler beiting bedre enn de øvrige artene. 18 16 14 12 10 8 6 4 2005 2009 2013 2 0 Furu Bjørk Andre ROS Treslag Figur 9. Lengdefordelingen på de ulike treslagene fordelt på 2005, 2009 og 2013. Beiteuttak og beitegrad Det gjennomsnittlige beiteuttaket for alle treslag fordelt på år og område er vist i figur 10. Tilstanden var klart forbedret fra 2005 til 2009, men i 2013 er tilstanden igjen forverret. I 2013 er uttak på hele området sett over ett 51 %. I 2009 var uttaket 9%, noe som er en drastisk 16

Beiteuttak (%) forandring. I både 2009 og 2013 var uttaket om lag likt i begge delregionene. Sammenlignet med uttaket i 2005 er uttaket i 2013 relativt likt. Anbefalinger med tanke på den biologiske bæreevnen for beiteplantene er at opptil 35-40% av plantenes kvistmengde kan beites årlig uten at fremtidig beiteproduksjon synker (Solbraa, 2005). I 2005 var området i sør klart over denne grensen, mens delregion nord var nærmere grensen men fortsatt over. For 2009 var situasjonen endret klart og hele Østmarka hadde et potensiale til å benytte mer av tilgjengelig beite enn det som var gjort vinteren før. I 2013 var igjen begge områdene klart over grensen, og det er et klart overbeite sist vinter. Det er imidlertid viktig å huske at dette er gjennomsnittstall for alle registrerte planter og at det ikke er gjort noen kvalitetsvurdering av plantene i forhold til egnethet som elgbeite. 70 60 50 40 30 20 2005 2009 2013 10 0 Samlet Sør Nord Område Figur 10. Gjennomsnittlig beiteuttak for alle treslag i Østmarka, samlet og fordelt på områdene sør og nord. Gjennomsnittlig beitegrad for hvert enkelt treslag for hele Østmarka er vist i figur 11 og gjennomsnittlig beitegrad for hvert enkelt treslag fordelt på delregionene er vist i tabell 2. Kurvene i begge figurene viser naturlig nok de samme svingningene. Beitegraden i 2013 er tilbake på om lag samme nivå som i 2005. Det er dog vanskelig å sammenligne beitegraden mellom 2005 og 2013, da taksten i 2005 var en grunnlagstakst som tok for seg også tidligere beite. Ved å sammenligne beitegraden i 2009 med 2013 observeres det en klar økning i beite. Man ser at ROS artene er mest attraktive sammen med furu og andre, mens beitegraden på bjørk er lavest under alle tre takstene. Årsaken til at bjørk ligger lavt, skyldes at bjørk må regnes som nødfôr og lite ettertraktet som vinterfôr i disse områdene. Forskjellene i beitegrad mellom de ulike treslagene er langt større i 2013 enn i 2009. Den gjennomsnittlige beitegraden beskriver forskjellen og forverringen fra 1,3 i beitegrad i 2009 til 2,56 i 2013. 17

Gjennomsnittelig beitegrad 4 3,5 3 2,5 2 1,5 2005 2009 2013 1 0,5 0 Furu Bjørk Andre ROS Einer Totalt Figur 11. Gjennomsnittlig beitegrad fordelt på treslag og år for hele Østmarka Gjennomsnittlig beitegrad for 2009 var ca 1,4 i nord i nord, mens man i 2013 har 2,5 i beitegrad både i nord og sør (tab. 2). I 2013 hadde sør høyere beitegrad på furu, vier og ros, mens nord hadde høyere beitegrad på bjørk og einer.sør er generelt litt høyere enn i nord med unntak av bjørk. Vier/andre har høyest beitegrad i begge delregionene, med ROS som nest høyest beitet. Tabell 2. Beitegrad fordelt på delregionene nord og sør i 2005, 2009 og 2013. Beitegrad Nord Sør År Furu Bjørk Andre ROS Einer Totalt Furu Bjørk Andre ROS Einer Totalt 2005 2,06 1,72 1,40 3,12 1,97 2,47 3,20 1,59 2,27 3,38 2,05 2,79 2009 1,23 1,20 1,13 1,73 1,20 1,41 1,67 1,02 1,16 1,38 1,35 1,18 2013 2,76 1,61 3,50 2,87 2,40 2,51 2,97 1,53 3,89 3,89 1,24 2,52 Figur 12 viser beiteuttaket samlet for Østmarka fordelt på år og treslag. Gjennomsnittlig beiteuttak var om lag 50% i 2005, 9% i 2009 og 51% i 2013. Siden denne utregningen bygger på dataene om beitegrad får kurvene samme form som for beitegrad. Beiteuttaket er størst på andre/vier og ROS-artene, mens einer og furu ligger på gjennomsnittet for alle plantene. I 2009 hadde kun andre/vier og ROS over 15% uttak, mens i 2013 hadde alle artene uttak over 19%. Uttaket av vier/andre i 2013 skiller seg mest fra de tidligere takstene, med uttak på 87%. Uttaket av ROS skiller seg også ut, med å være om lag 50%. De andre treslagene ligger svært nære takstresultatene fra 2005, og betydelig høyere enn 2009. 18

Uttak (%) 90 80 70 60 50 40 30 20 10 0 Furu Bjørk Andre ROS Einer Totalt 2005 2009 2013 Figur 12. Gjennomsnittlig beiteuttak i prosent for hele Østmarka fordelt på treslag og år. Forskjellene mellom beiteuttak i de to delregionene er vist i tabell 3. Det gjennomsnittlige uttaket for begge delregionene er om lag 50% i 2013, som er betydelig høyere enn i 2009. For hver enkelt art er det noe forskjell mellom delregionene. Nord har et noe lavere beiteuttak på furu, andre og ROS enn i sør, mens man i sør har et høyere uttak på bjørk og einer. Det er kun bjørk i begge regionene og einer i region sør som har et lavere uttak enn 46 % for 2013. I 2009 var samtlige arter utenom ROS i nord under 20 %. Tabell 3. Gjennomsnittlig beiteuttak i prosent for de ulike treslagene fordelt på område nord og sør, samt år. Beiteuttak i prosent Nord Sør Furu Bjørk Andre ROS Einer Totalt Furu Bjørk Andre ROS Einer Totalt 2005 34 24 13,2 70 31 49 72,6 19 40 79 33,5 59 2009 7,5 7 4 24 6,7 13,5 20 2 5 12,5 11 7 2013 58 20 82,5 61 46,2 50 65 17 93 70 7 51 Dersom man tar utgangspunkt i at man kan ta ut 35 40% av årlig kvistproduksjon uten at man forringer beitet over tid, (Solbraa 2005), viser dette at beiteuttaket er for høyt i 2013 for alle artene utenom bjørk i begge delregionene og einer i sør. Dette tyder på at elgstammen er høyere enn det som området kan tåle (bæreevnen). Det må imidlertid tas hensyn til at beitepresset vil variere fra år til år ut fra hvor hard vinteren har vært, ved at vekster som f eks blåbærlyng har vært tilgjengelig som beite i løpet av vinteren. Antall prøveflater i 2013 med registrert beitegrad fordelt på de ulike treslagene er vist i tabell 4. Furu er den gruppen som er registrert på flest prøveflater i sør, mens Andre/vier er funnet på flest prøveflater i nord. Vier er også den gruppen som har høyest beitegrad og flest prøveflater med beitegrad 3 og 4 i delregion nord. I sør er ROS registrert på flest prøveflater, og over halvparten av flatene er registrert med beitegrad 3 eller 4.Einer er den arten som er registrert med færrest prøveflater i begge delregionene. Område sør har generelt et noe 19

høyere antall flater med beitegrad 3 og 4 enn nordre delregion. Det er flest prøveflater som er registrert med furu, ROS og einer i nord, selv om beitegraden her er noe lavere enn i sør. Samlet sett er 29 % av flatene ble i 2013 registrert med gjennomsnittelig beitegrad 1.Videre representerer beitegrad 1 og 2 45 % av prøveflatene. I 2009 var hele 75 % av flatene i beitegrad 1, mens 95 % av flatene hadde beitegrad 1 eller 2. I 2013 var 27 % i beitegrad 4, mens i 2009 var kun 2 % av flatene i den høyeste beitegraden. 20

Tabell 4. Oversikt over antall prøveflater med ulik beitegrad fordelt på treslag og gjennomsnittlig beitegrad for prøveflaten. Vist for hver delregion og samlet. Nord Beitegrad Beitegrad 1 Beitegrad 2 Beitegrad 3 Beitegrad 4 Sum Furu 21 7 14 22 64 Bjørk 47 15 8 5 75 Andre 4 2 7 16 29 ROS 26 11 9 41 87 Einer 6 4 6 8 24 Snitt prøveflate 35 27 45 33 140 % 25 % 19 % 32 % 24 % Sør Beitegrad Beitegrad 1 Beitegrad 2 Beitegrad 3 Beitegrad 4 Sum Furu 9 1 5 13 28 Bjørk 23 11 6 3 44 Andre 1 1 0 6 8 ROS 10 4 8 22 44 Einer 2 0 2 3 7 Snitt prøveflate 30 9 18 27 84 % 36 % 11 % 21 % 32 % Samlet Beitegrad Beitegrad 1 Beitegrad 2 Beitegrad 3 Beitegrad 4 Sum Furu 30 8 19 35 92 Bjørk 70 26 14 8 73 Andre 5 3 7 24 36 ROS 36 15 17 63 131 Einer 8 4 8 11 31 Snitt prøveflate 65 36 63 60 224 % 29 % 16 % 28 % 27 % 21

Fordeling av prøveflatene og beiteuttaket på de ulike flater 1. Gjennomsnittlig beiteuttak alle treslag (se kart s. 24) Kartet viser gjennomsnittlig beitegrad for alle treslag på hver enkelt prøveflate. Det framkommer tydelig av kartet at det er om lag like mange flater som har beitegrad 3 eller 4(rød farge), som 1 eller 2 (grønn farge). Det er en stor del prøveflater hvor det ikke er registrert planter i rett høyde og dermed ikke beitegrad(sort farge). Det er liten forskjell i fordelingen av flatene og vanskelig å kunne si med sikkerhet områder som er mer beitet enn andre, da det er registrert omlag like mange flater med beitegrad 3 og 4 i begge delregionene. Kartet viser at det er lite tilgjengelig beite i søndre delregion. Det er imidlertid viktig å huske at forbandet er så stort at det er mest riktig å se det totale bildet og ikke på prøveflatenivå. Det er et klart bilde av at det er relativt store områder med liten tilgang på vinterbeite ved at det er mye eldre granskog med lite undervegetasjon. Tidligere beitet furu. 22

2. Beitegrad furu (se kart s. 25) Prøveflater hvor det er registrert beitegrad på furu er vist på kartet s. 20. Prøveflatene ser ut til å være relativt jevnt fordelt. Det virker å være et kraftig beite på furu spesielt i søndre del av Lørenskog. 3. Beitegrad bjørk (se kart s. 26) For bjørk er det samlet registrert 39 prøveflater med beitegrad 3 og 4, mens det er registrert 96 flater med beitegrad 1 og 2. Noen flere flater med høyere beitegrad ligger også her sør i Lørenskog, men likevel så spredt at man ikke kan si at det er enkelte områder som skiller seg ut. 4 Beitegrad andre, (vier, trollhegg og ask (se kart s. 27)) I 2005 ble det kun registrert trollhegg og ask under gruppen andre, men på bakgrunn av at det ble registrert svært få vier og lite trollhegg og ask ble disse for taksten 2009 slått sammen i gruppen Andre, og det er også videreført under taksten i 2013. Denne gruppen er totalt registrert på 36 prøveflater og med 29 av flatene med 3 eller 4 i beitegrad. Det er hovedsakelig i nord hvor andre er registrert, noe som er stikk motsatt fra taksten i 2009. 5. Beitegrad ROS (rogn, osp og selje (se kart s. 28)) ROS-artene er, sammen med furu, de mest prefererte beiteplantene. Denne gruppen har flest prøveflater med beitegrad 3 og 4. Det er også for denne gruppen flere prøveflater med høy beitegrad i sør enn i nord. Det er også her vanskelig å finne spesielle områder med hardere beite men det virker å være et noe lavere beitepress på ROS i Oslo Kommune. 6. Beitegrad einer (se kart s. 29) Det er kun registrert 31 prøveflater med einer og 19 av disse har beitegrad 3 eller 4. Det er registrert svært lite einer sør i området. 23

Kart 1. Gjennomsnittlig beitegrad alle treslag 24

2. Beitegrad furu 25

3. Beitegrad bjørk 26

4 Beitegrad andre (vier, trollhegg og ask) 27

5. Beitegrad ROS (rogn, osp og selje) 28

6. Beitegrad einer 29

7. ikke tilgjengelig beite 30

Diskusjon Det er viktig og mest riktig å se hele Østmarka under ett, og i mindre grad vektlegge forskjellene mellom de to delregionene. Under taksten så vi at flatene sjelden er representative for større områder rundt den aktuelle prøveflaten og det er derfor viktig å ikke se på den enkelte prøveflate som et bilde for området den ligger i. For hele Østmarka virker taksten likevel være representativ og gi et godt bilde av dagens status for beitene. En mulig svakhet ved denne taksttypen er at man får relativt mange flater hvor man ikke har registreringer på grunn av at det ikke er tilgjengelig beiteplanter innenfor prøveflaten. Dette er spesielt i eldre, tett granskog, hvor det er lite bunnvegetasjon, men også myr, fjellrabber og nye hogstflater. Ved en bestandstakst vil man ha langt færre prøveflater uten registreringer. Ved planlegging av en neste takst vil det være fornuftig å diskutere takseringsmetode. Gjennom å gjøre et utvalg av prøveområder, hvor man ved hjelp av f.eks skogbruksplan eller flyfoto oppsøker et gitt antall bestander i hogstklasse 2, kan man effektivt få et bilde av hvordan beitesituasjonen er i bestand med potensiale for mye og godt beite. En slik takst kan gjennomføres raskere og være mer kostnadseffektiv ved at man registrer flere flater på kortere tid. Dette vil føre til at man ikke får dekket hele området med prøveflater, men man vil kunne få et bedre grunnlag for å vurdere både hele Østmarka og aktuelle delområder/delregioner. Utmarksavdelingen foreslår derfor at man med bakgrunn i de tre takstene man nå har gjennomført i Østmarka begynner å tenke strategier og aktuelt tidsrom for neste elgbeitetaksering i Østmarka allerede nå. I tillegg er det store mengder beite i kraftgatene som krysser Østmarka. Her har det ikke blitt taksert mange prøveflater under noen av takstene, men ved kryssing er det tydelig at dette er arealer med ettertraktet elgbeite. Det bør derfor være aktuelt å inkludere disse områdene som bestand ved neste takst. Ved å avklare når kraftgatene skal ryddes kan man komme inn å taksere på svært gunstige tidspunkt og jevnlig. Resultatene viser at elgbeitene i Østmarka har utviklet seg negativt siden 2009. Det er derfor viktig å vurdere en reduksjon i elgstammen for å redusere beitepresset. Østmarka har lite tilgjengelig beite sammenlignet med andre områder hvor det har blitt gjennomført takster, slik at elgstammen også bør være mindre. Mangel på hogst i store deler av området er en utfordring for elgstammen. Videre er det også viktig å ta med i betraktningene at man har taksert relativt tilfeldige linjer i Østmarka og ikke de mest prefererte områdene. En viktig kommentar å ta med fra feltarbeidet er at taksørene meldte etter taksten i 2009 at de hadde et bilde av at resultatene virket noe for positive i forhold til hva som var deres inntrykk. Takstresultatene i 2013 virket og stemme godt overrens med inntrykket til oss som takserte. 31

Konklusjoner og anbefalinger Beitepresset i Østmarka virker å har økt siden forrige takst, og er nå på et slikt nivå at det bør gjøres grep. Det er kun bjørk av treslagene som er taksert som er beitet under enn den biologiske bæreevnen. Produksjonen av beite vil derfor trolig forverres hvis ikke elgbestanden reduseres. Forskjellen i beitepresset på de ulike artene er noe varierende. Det er naturlig at uttaket av ROS-artene og vier/andre er størst da disse artene regnes som den mest attraktive treslagsgruppen sammen med furu. Bjørk er det minst attraktive elgbeite av artene som er tatt med i taksten. Kartene viser en generell oversikt over prøveflatene og hvor hva er registrert. Det er imidlertid ikke grunnlag for å benytte kartene som grunnlag for tilstanden i området rundt den aktuelle prøveflaten. Det er registrert 400 prøveflater som dekker et areal på ca 290 000 dekar. Den enkelte prøveflaten er ikke representativ for noe større område, men samlet gir de et representativt bilde for hele arealet. Utviklingen i hogstform fra tidligere flatehogster til lukkede hogstformer har påvirket tilgangen på kvalitetsbeite. Det er en halvering av tilgjengelig beite nå enn under tidligere takster. Det er svært viktig å se dette i sammenheng med økt beitepress. Beitepresset kan variere mye ut fra hvor hard vinteren har vært, og en lang vinter i 2012/13 har trolig ført til at resultatene er mer negative enn år med mildere og kortere vinter, og kan derfor variere relativt mye fra år til år. Tilgjengelig beite forandrer seg dog ikke så mye fra år til år, og er trolig den faktoren som er mest riktig å se på. Reduksjonen av tilgjengelig beite er såpass kraftig siden forrige takst at det betyr at Østmarka sett over ett bør ha en reduksjon av elgstammen. Siden det er såpass lite tilgjengelig beite i Østmarka vil det føre til store årssvinginger i beitetrykk, da det skal mindre til før beitingen blir karakterisert høyt enn ved stor tilgang på beiteplanter. Fokuset på naturlig foryngelse, små endringer i landskapet og bærekraftig utnyttelse vil også spille en sentral rolle fremover. Det er en god del tilgjengelig beite i kraftgatene i området. Det var svært få av taskeringsflatene som lå i kraftgatene, men under taksten krysset taksørene gatene flere ganger, og det er tydelig at tilgjengelig beite er til stede der. Samtidig bør det ses på andre tiltak i skogbruket i Østmarka som kan virke positivt på beitetilgangen for elgen. Halvfelling av løvtrær og legge igjen toppen på furua ved hogst er tiltak som gi tilskudd til vinterbeitetilgangen. Beiteuttaket bør trolig uansett reduseres i forhold til det som ble beitet sist vinter. Det virker å være riktig med en reduksjon av elgbestanden i området. Det er dog usikkert hvor mye for stor dagens elgbestand er i forhold til beitetilgangen i Østmarka. Det virker å være vanskelig å forhindre beiteskade på skogbruk fra elg i Østmarka selv med en liten elgbestand. En reduksjon av bestanden kan gjennomføres ved å øke kvotene noe på de voksne produksjonsdyrene, både ku og okse, mens man opprettholder tilnærmet dagens avskyting på ungdyr og kalv. Det vil fortsatt være viktig å ha fokus på ku:okse forholdet og stabilisere dette mellom 1,5 og 2. Likevel må det også tas hensyn til at det er etablert ulverevir i Østmarka, som trolig har fått valper i 2013. Et ulverevir tar 80-120 elg årlig, noe som betyr at ulven kan ta om lag dagens avskytning i Østmarka. Derfor vil det si at ulven trolig reduseres elgbestanden på en slik måte at beitetrykket reduseres. Likevel bør det vurderes om avskytningen fremover bør forandres, 32

slik at effektene av ulvereviret på elgstammen blir minst mulig. Det virker å være fornuftig og vente med en eventuell reduksjon i elgbestanden ved høyere avskytning til man eventuelt ser effektene av ulvereviret/yngling. Det anbefales derfor å redusere avskytningen av voksne dyr, og øke avskytningen på ungdyr og spesielt kalv. Eldre ku og okse bør spares, slik at man bevarer banken i elgbestanden mens ulven er til stede.det er alltid viktig å bevare banken i elgbestander, men ved etablering av ulverevir er det spesielt viktig, da man kan komme raskere tilbake når ulvereviret er oppløst. Grunneiere, jegere og valdet bør også stimulere til et tettere samarbeid med miljømyndighetene, slik at man kan få til en dialog med ulveforvaltningen. En slik dialog er ikke lett å få til, men vil ved vellykket etablering tjene alle godt. Det anbefales til slutt at det i løpet av kommende 3-5 års periode gjennomføres en ny takst, en ren bestandstakst på bestand i riktig høyde. Dette kan på en kostnadseffektiv måte gi nyttig informasjon i forhold til utviklingen i bestanden og videre valg av avskytingspolicy. Ved å gå over til en form for bestandstakst vil man kunne gjennomføre takstene noe oftere og noe raskere enn dagens opplegg. Samtidig vil man kunne innrette taksten mot områder som har mest tilgjengelig beite i aktuell høyde. Referanser - Hjeljord. O., 2008. Viltet; biologi og forvaltning. Tun Forlag, 352ss. - Daltorp, J., Svae, P. S. & Toverud, Ø. 2013. Elgforvaltning i ulverevir? Hjorteviltet 2013, fagtidsskrift om elg, hjort og rådyr, s 49-52. ISSN: 1502-3729 - Solbraa, K., 2005. Veiledning i Elgbeitetaksering. Skogbrukets Kursinstitutt. 33