Monica Ali På kjøkkenet Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Oversetterne er medlemmer i Norsk Oversetterforening Originalens tittel: In the Kitchen Copyright 2009 by Monica Ali Norsk utgave 2010, 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2011 ISBN 978-82-03-21573-5 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Tilegnet Kim
1. kapittel NÅR HAN SÅ seg tilbake, føltes det som om ukrainerens død var det punktet da alt begynte å falle fra hverandre. Han kunne ikke si at det var årsaken, kunne ikke engang si at det fantes noen årsak, for de begivenhetene som fulgte virket både uunngåelige og totalt vilkårlige, og selv om han kunne sy sammen en sammenhengende historie og finne en viss trøst i det, var han på det tidspunkt blitt såpass forandret at han innså at det bare var en historie han hadde å fortelle, og at fortellinger i det store og hele ikke var til å stole på. Ikke desto mindre fastsatte han begynnelsen til ukrainerens dødsdag, mens det var den påfølgende dagen at hans eget liv, om man kan si at et liv har et vendepunkt, begynte å snurre rundt. Den morgenen i slutten av oktober satte Gleeson, restaurantsjefen, seg ned sammen med Gabriel til det faste møtet. Han hadde øyensynlig forlagt sin åleglatte, profesjonelle sjarm. «Du er vel klar over at det er på din banehalvdel,» sa Gleeson. «Du er klar over det, ikke sant?» Det var første gang at Gabe hadde sett ham falle ut av den inngrodde rollen. Og visst hørte nattvaskehjelpen hjemme på Gabes «banehalvdel». Hva var det i så fall som plaget Gleeson? I dette gamet var det best å holde kjeft helt til man hadde sett saken fra alle vinkler. Gabe trommet på halsen på krystallvasen som sto på bordet mellom dem. «Plastblomster,» sa han, «er sånt du venter deg på veikroer og begravelsesbyråer.» Gleeson klødde seg på issen og kastet et flyktig blikk på neglene. «Ja eller nei, chef? Ja eller nei?» Øynene hans
var lyseblå og forkastelig årvåkne. Håret hadde til gjengjeld en skarp sideskill og en innstendig retthaversk stil, som om all hans forlorne ære var avhengig av det. Gabe lot blikket fare over den tomme restauranten, over de blekrøde dukene og skinnstolene, sølvtøyet som glitret her og der i trevler av høstsol, lysekronen, heslig som en smykkebehengt enkefrue, den blankpolerte eikebaren, uten en eneste albue støttet opp på den, var for mørk og befengt av ensomhet til at han orket å se på den særlig lenge. Slik forholdene nå engang var, tenkte han, var det uklokt å gjøre noen innrømmelser overhodet. «Bransjetreff for tre måneder siden, minst. Du sa deg enig: Kutt ut plastblomster.» «Det er silke,» sa Gleeson lurt. «Silke, må jeg be. Jeg har aldri hatt plast i min restaurant.» «Ved nærmere ettertanke,» sa Gabe, «det var visse andre ting» «Chef.» Gleeson tvinnet fingrene sammen. «Du snakker rett fra levra. Jeg snakker rett fra levra. La oss ikke gå som katten rundt den varme grøten.» Han skakket på hodet og silte ordene ut gjennom et smil. Det var slik han hilste middagsgjester velkommen, kom glidende med foldede hender og hodet på skakke. «Et lik i lokalet. Det er neppe det rette tidspunkt å diskutere pepperbøsser.» Tonefallet var både innsmigrende og foraktelig, det som pleide å være forbeholdt dem som stakk innom før teateret, turister og så de andre sånne skilte seg ut ved måten de stadig så seg rundt på de som hadde spart lenge til dette. «Herregud da, Stanley. De har tatt ham med seg.» «Sier du det?» sa Gleeson. «Sier du det? De har tatt ham med seg? Ja, ja. Så er den saken ute av verden. Så dumt av meg å ødsle bort tiden din.» Han reiste seg. «Jeg bare sier det, chef hør» Han boret blikket i Gabe, men så ristet han på hodet. «Pokker ta.» Han rettet på mansjettknappene og spankulerte av sted, mumlende,
dirrende som en katterumpe. Gabe gikk tilbake til kontoret og trakk frem mappen for middagsselskaper. Han bladde fort gjennom papirene og fant det arket han var ute etter. Sirovsky Produktlansering. Under overskriften «Meny» hadde Oona skrevet «Kanapeer: vårruller, røkelaks, quiche, guacamole, vol-au-vent (reker), mini-sjokolademousse». Håndskriften hennes var irriterende barnslig. Når man så på den, tenkte man seg uvilkårlig at hun satt og sugde på blyanten. Han trakk en tykk svart strek gjennom listen. Han tok en kikk på budsjettet per hode, personalbehov, kommentarspalten. «La flagget gå helt til topps på denne.» Mr. Maddox hadde fattet spesiell interesse. Flagget til topps. Hva innebar det? Kaviar og trøffelolje? Drit i lønnsomheten? Gabe sukket. Hva det enn betydde, så var det ikke quiche og reke-vol-au-vent. Kontoret var et hvitt avlukke med lettvegger i et hjørne av kjøkkenet, med et overmål av airconditioning-rør og et vindu over slagmarken. I tillegg til Gabes skrivebord og stol, arkivskapet og et stativ til printeren, var det plass til én plaststol til, klemt inn mellom skrivebordet og døren. Det hendte at Gabe, hvis han var opptatt med å fylle ut bestillingsskjemaer eller registrere timesedler, lot telefonen ringe til den pep, og så spilte beskjeden. Du er kommet til kontoret til Gabriel Lightfoot, kjøkkensjef på Imperial Hotel, London. Vennligst oppgi navn og telefonnummer etter pipetonen, og han vil ringe så snart som mulig. Når man hørte det, skulle man tro kontoret var noe annet, at han var en helt annen. Han løftet blikket og så at Suleiman var i full gang med mise-en-place, hakket sjalottløk som han med en flott bevegelse av det brede knivbladet feide opp i en plasteske. Victor kom ruslende fra spiskammeret med en bagett. Han stilte seg bak Suleiman, kjørte brødet inn mellom lårene hans, tok et godt tak i skuldrene til
Suleiman og rettet bagetten mot rumpeballene. Det fantes en slik en på alle kjøkkener. Det måtte være en klovn. Suleiman la fra seg kniven. Han fikk tak i bagetten og prøvde å stappe den ned i halsen på Victor. Selv i går, etter at Benny var gått ned i katakombene for å se etter rottegift og var kommet tilbake med nyheten; etter at Gabe hadde sett Yuri selv, etter at politiet var kommet, etter at Mr. Maddox var kommet personlig for å gi beskjed om at restauranten ville bli stengt, og for å snakke med alle om hvilket ansvar de hadde den dagen; selv etter alt dette måtte Victor være klovn. Han kom luskende bort til Gabe, smilende og blunkende, blussende rød i skoleguttkinnene, som om et dødsfall var en liten og kjærkommen adspredelse, som når man fikk se dypt ned i kløften mellom to bryster eller et glimt av et strømpebånd. «Å, han var naken, gamle Yuri.» Victor kniste og gjorde korsets tegn. «Jeg tror han ventet på kjæresten. Hva tror du, chef, er du enig, eller?» Det første Gabe hadde gjort, var selvsagt å ringe direktøren, men han var kommet til Maddox visedirektør i stedet. Mr. James ville absolutt se det selv og kom farende med en skriveplate hengende foran brystet. Han forsvant ned i kjelleretasjen, og Gabe tenkte: Dette kunne ta en evighet. Hvor mange måtte ta et lik i øyesyn før det ble et anerkjent faktum? Det var ingen som hadde sagt at uhyret i Loch Ness lå der nede. Han smilte for seg selv. I neste øyeblikk kom en bølge av panikk skyllende over ham. Tenk om Yuri ikke var død? Benny hadde med rolig og uimotsigelig visshet fortalt ham at Yuri var død. Men tenk om han fremdeles var i live? Det var en blodpøl rundt hodet hans, og han så ikke ut som noe levende vesen, for bena og brystet var blå, men hvem ville ikke være kald, om han lå så lang han var naken og blodig på det iskalde katakombegulvet? Gabe burde ha sjekket pulsen, han burde ha lagt noe mykt under hodet til Yuri.
Han burde i det minste ha ringt etter ambulanse. Jeg skulle ha budsendt en lege, Yuri, ikke Mr. James med den fordømte Mont Blanc-fyllepennen og lærblokken som toppledelsen gikk rundt med. Visedirektøren ga seg god tid. Gabe sto på kjøkkenet sammen med kokkene sine. Lærlingene hadde flokket seg rundt en åpen søppeldunk full av skrell og bet seg i tungen eller klødde seg på nesen eller kvisene. Damian, den yngste, en hengslete syttenåring, lot hånden gli langs kanten av dunken som om han overveide å stupe oppi og gjemme den begredelige skrotten sin under den råtne massen. Rett deg opp, tenkte Gabriel. På et annet tidspunkt ville han kanskje ha sagt det høyt. Det slo ham at Damian var den eneste andre engelske personen som jobbet på kjøkkenet. Løft ditt hode, gutt. Det var en latterlig tanke. Noe slikt som faren hans kunne ha funnet på å si. Gabriel så på Damian til Damian ikke kunne la være å møte blikket hans. Gabe smilte og nikket, som for å gjøre noe som kunne stive opp de gummiaktige syttenårige knoklene. Gutten begynte å kave med hendene inni søppeldunken, og det gikk igjen rykninger i det høyre øyet. Herregud, tenkte Gabe og gikk bort til sausestasjonen for å få gutten ut av synsfeltet. De stasjonsansvarlige, chefs de partie, Benny, Suleiman og Victor, sto oppstilt ved arbeidsbenkene med armene korslagt foran brystet, som om de hadde gått til vill streik. Bortenfor dem jobbet Ivan fremdeles, svisset de lammeskankene som siden skulle breseres. Ivan var rotisseur. Hans stasjon, forrest i kjøkkenet, like ved utleveringen, omfattet en diger salamanderovn, en stor kullgrill, fire platers komfyr og en dobbelt baksteplate. Han lot dem stå på for fullt. Rundt pannen hadde han bundet et tørkle som sugde opp en del men absolutt ikke alt av svetten. Han var stolt av hvor mye blod han klarte å tørke av fingrene på håndkleet. Han jobbet delte skift, lunsj og middag seks dager i uken, og bortsett fra