Morgengry
Rune Angell-Jacobsen 1 Skjebnetid
Copyrigth Aller Forlag Boks 1169, 0107 Oslo, 2012 Omslagsillustrasjon: Ragna Lise Vikre Omslagsdesign: Anette Haaland Forfatterfoto: John Andresen ISBN 978-82-8268-475-0 Sats: Type-it AS, Trondheim, 2012 Trykk: Norhaven Kjenner du til en kvinne som var aktiv i motstandsbevegelsen under krigen? Kontakt oss på: henvendelse@morgengry.no
Viktige personer i denne boken: Hovedperson: Inger Tiller (18 ved krigsutbruddet, går første år på handelsgymnas) Foreldre: Håkon Tiller (46, lektor) og Else Tiller (44, arbeider på telefonsentralen) Søsken: Even (20, befalsskoleelev), Gerd (16, realskole), Ivar (15, realskole) Leieboer: Hans-Jørgen Haug (20, sivilingeniørstudent og flygal) Foreldre til Hans-Jørgen: Hanna og Ola Haug, (har stor gård på Ørlandet) Venninner: Frida Lund (18, arbeider i husflidbutikk), Gunn Vikhammer (18, arbeider på kafé Balder) og Eva Hoffmann (18, jøde.) Venner og bekjente: Aksel Johansen (19, motstandsmann), Ulf Utgård (18, NS Hirdmedlem), Lars Olav Moen (18, sementarbeider) 5
Kjære leser Nesten alle personene og hendelsene i denne romanen er diktet opp av meg, men både personer og hendelser er satt inn i en mest mulig riktig historisk ramme, med krigens gang og de rådende levekår som bakteppe. Virkelige personer og hendelser vil derfor opptre som kulisser i scener som ellers er diktet opp. For eksempel er mange navngitte bipersoner virkelige mennesker, men møtene og samtalene med dem er naturligvis oppdiktede selv om de altså godt kunne ha funnet sted. Eksempler på virkelige, navngitte personer er militære sjefer, sivile ledere og andre offentlige personer, og ikke minst Henry Oliver Rinnan og enkelte andre kjente nazister. Også navngitte folk på den rette siden dukker opp i fortellingen, for eksempel krigsflygere og lokale jøssinger. Mine romanpersoner vil i noen tilfeller treffe på disse, og sannsynlige samtaler og hendelser er forsiktig diktet opp. Et eksempel i denne boken er møtet med Wilhelm Mohr, der samtalen naturligvis er oppdiktet, mens omstendighetene rundt er riktige. (Wilhelm Mohr har selv godkjent at han er med på denne måten, og han har personlig bidratt med opplysninger.) Jeg har lagt vekt på ikke å støte noen etterkommere unødig. Jeg håper du får glede av å lese denne romanserien! Beste hilsen Rune Angell-Jacobsen 7
1 Trondheim, lørdag 16. mars 1940 Brått og overraskende fylte Inger begge hendene med snø og slengte alt sammen midt i ansiktet på mannen som sto foran henne. Så kastet hun seg utfor bakken og lot skiene suse i vill fart nedover. Hun fikk et lite forsprang, før han hev seg etter henne og tok raskt innpå. Han var mye større og tyngre enn henne, så han fikk bedre fart på skiene. Inger hikstet og følte et hyl ligge i halsen, der hun konsentrerte seg om å stå på skiene uten å falle. Det var dagen før Palmesøndag, og marskvelden var lys med en himmel som vrimlet av stjerner over Estenstadmarka. Løypa var godt synlig nedover bakken, men det lumske lyset skjulte humper og søkk, så det krevde god balanse å stå. Det var fem-seks kuldegrader og vindstille, en vakker vinterkveld som hørte hjemme på et julekort. I Europa var det erklært krig, det var noe skremmende i gjære Med hamrende puls og hikstende åndedrett nær- 9
met Inger seg bunnen av bakken, og hun følte seg sikker på hva som kom til å skje. Det var langt til nærmeste hus eller hytte, og hun var alene med ham. «Nei!» ropte hun. «Ikke gjør det!» «Bare vent, du!» hørte hun den dype stemmen svare. I neste øyeblikk var hun nede og begynte å gå for livet, men det nyttet ikke. Han nådde henne og kastet seg over henne med det samme, og Inger hylte og hev seg sidelengs ut i den dype puddersnøen for å slippe unna. Det hjalp ikke, han var over henne nå og sendte henne på rygg i snøen, mens skiene sprikte. Han la seg tungt oppå henne. «Hans-Jørgen!» hylte hun lattermildt med puddersnø over hele ansiktet. «Slipp meg!» «Aldri i livet,» sa han og kysset henne. «Hva er det du gjør!» hvisket hun og snappet etter pusten. «Noe jeg skulle gjort for lenge siden,» sa han og gjorde det en gang til lenge og grundig denne gangen. Inger klemte hardt om ham og gjengjeldte kysset, og hun undret seg over hvordan det føltes. Kjente at det var godt og riktig, men samtidig litt skremmende. Etter en stund trakk hun seg unna og ba lattermildt om å få puste. Hans-Jørgen virket nesten høytidelig og kanskje litt forlegen etterpå, men så fikk han et ertende uttrykk i ansiktet og kysset den våte nesetippen hennes før han spratt opp og trakk henne etter. 10
«La oss varme oss litt,» sa han og tok av seg skiene. Etterpå satt de tett sammen på skiene sine med granbar under, ved flammene av et bål som Hans- Jørgen hadde tent. Hendene var flettet i hverandre, og Inger lente hodet mot den solide skulderen hans. Hun følte seg glad, men også sjenert, over den nye nærheten og det som hadde skjedd mellom dem. Hun hadde elsket ham så lenge, lengtet og elsket, men aldri klart å få sagt det. «Det er rart å tenke på,» kom det fra ham mens han bøyde seg litt frem og rettet på en pinne som stakk ut fra det vesle bålet. «Her har jeg bodd på hybel hos dere i over tre og et halvt år mens jeg har gått på skole i Trondheim, og du har på en måte vært den søsteren jeg ikke hadde hjemme på Ørlandet men så ble det etter hvert annerledes.» Han snudde seg mot henne og smilte, og Inger lo stille. Hun følte seg så lett og glad i kroppen. Hans-Jørgen la en arm om henne, og hun krøp godt inntil ham og lot begge armene gli om det magre livet hans. Hun følte hvor hard og veltrent han var, og et godt gys krøp langs ryggraden hennes. «Har du kysset noen før?» spurte hun inn mot halsen hans. Det lo han til og ristet på hodet. «Jeg går ikke rundt og kysser noen jeg ikke er glad i,» sa han. «Hva med deg?» «Det samme,» hvisket hun. «Det finnes bare én 11
jeg har lyst til å kysse.» Inger la leppene mykt mot halsen hans. «Betyr det at du er like glad i meg som jeg er i deg?» spurte han forsiktig. «Mer!» svarte Inger og smilte. «Det er ikke mulig,» svarte han og så alvorlig på henne Alt føltes så riktig, tenkte Inger. Hun våget nesten ikke å si noe eller røre seg, stemningen var for kostelig til det. Bålet var allerede i ferd med å dø ut, men glørne varmet fremdeles godt. «Se på nordlyset!» utbrøt Hans-Jørgen plutselig og pekte på himmelen. Inger kikket opp og fikk øye på de grønne flammene av lys som sveipte over nordhimmelen, og hun kjente at hun fikk gåsehud av synet. Det var trolsk og vakkert mot den intense stjernehimmelen og med den halve månen lavt over skogen. Stille sa hun at kjærestepar kunne ønske seg noe under nordlyset. «Kan vi? Du først!» sa han ivrig og bekreftet det Inger ønsket å høre. De var kjærester nå! «Jeg ønsker at vi to får det godt sammen og at krigen ikke kommer hit og ødelegger for oss,» hvisket hun alvorlig. «Da ønsker du det samme som jeg!» slo han fast mens den ene neven hans gned henne over skulderen og overarmen. Han hadde store og gode hender, men så var han jo en stor mann også, med sine 185 centimeter og flotte bygning. Inger ble liten ved 12
siden av ham, bare 162 centimeter og heller sped som hun var. «Hva gjør du hvis krigen kommer hit?» spurte hun stille. Hun visste at han hadde vært på sesjon, slik de fleste tjueåringer hadde, men han hadde fått militærtjenesten utsatt fordi han gikk første året på Norges Tekniske Høyskole og skulle bli maskiningeniør. «Jeg er mobiliseringsoppsatt og skal møte på Værnes,» sa han. «Men Norge er jo nøytralt, akkurat som i forrige krig, så vi går forhåpentlig klar denne gangen også.» Inger håpet virkelig at han hadde rett, men hun følte seg langt fra trygg, og det var ikke bare Hans- Jørgen hun var redd for. Faren hennes, som til daglig var lektor ved Strinda Middelskole, var også reserveløytnant i Hæren, og bror Even gikk på befalsskolen i Trondheim. Hvis krigen kom til Norge, ville familien Tiller bli sterkt berørt, og Inger grøsset når hun tenkte på det. Det føltes som om hun hadde fått enda mer å miste nå i kveld. «Vi må vel se å komme oss hjem før de begynner å lete etter oss,» sa Hans-Jørgen med et sukk, men han reiste seg ikke, og heller ikke Inger gjorde mine til å ville gå ennå. Hun ante ikke hvor mye klokken var blitt, kanskje nærmet den seg midnatt, men det var tross alt lørdagskveld og hun var på skitur i måneskinnet sammen med Hans-Jørgen foreldrene hennes visste det og følte seg ganske sikkert 13
trygge. Hybelboeren var jo blitt som enda en sønn i huset, han var jevngammel med Ingers bror, Even, og hun visste at i hvert fall moren hennes håpet at Hans-Jørgen og hun skulle bli et par. Antakelig håpet faren det også, men Håkon Tiller viste det ikke like tydelig som sin Else. Nå var de faktisk blitt et par, og Inger hadde lyst til å rope det ut over hele Trøndelag! I hele sitt attenårige liv hadde hun aldri hatt en bedre stund enn denne. Snart gikk de hjemover mens kuldegradene ble flere og nordlyset fremdeles lekte på himmelen, og de fant huset mørkt og stille da de kom frem. Eneboligen hadde kjeller og to etasjer pluss et loft, og den lå fint og høyt til i utkanten av bydelen Rosenborg med fantastisk utsikt over havna og fjorden. Huset var omkranset av en skrånende hage med hvitt stakittgjerde og port. Familien satt godt i det, delvis fordi de hadde arvet mye etter foreldrene til Håkon, men også fordi Else Tiller arbeidet på telefonsentralen og tjente bra, mens de fleste andre kvinner nøyde seg med å arbeide hjemme og la ektemannen sørge for inntekten. Inger og Hans-Jørgen tok en siste titt på nordlyset, mens de holdt hverandre i hendene uten å si noe. Så gikk de stille inn og snørte beksømstøvlene av, før de fortsatte med kurs for hvert sitt rom hun opp til soveværelset som hun delte med den 14
to år yngre søsteren Gerd, og han enda en etasje opp til kvistværelset som han leide. Men før han tok den siste trappen, la han armene om Inger og kysset henne en siste gang. «Takk for en fantastisk kveld,» hvisket han. «Jeg gleder meg veldig til fremtiden!» «Jeg også,» hvisket Inger, og så strakte hun seg opp og ga ham enda et lite kyss. Akkurat da gikk døren til foreldrenes soverom opp på gløtt, og Else Tiller kikket ut. «Å!» utbrøt hun forfjamset. «Unnskyld! Jeg måtte bare se om det var dere som kom.» Dermed gled døren like stille igjen, og Inger klarte ikke å holde tilbake et fnis kanskje mest fordi Hans-Jørgen virket så forlegen. «Det gjør ikke noe,» hvisket hun. «Nå vet de det!» «Det er kanskje like greit,» nikket han med en grimase. Så lyste han plutselig opp som om han hadde fått en god idé. «Bli med meg hjem i påska, Inger!» ba han. «Så får også mine foreldre vite det!» «Kan jeg det?» spurte Inger og kjente at hjertet slo hardt av glad forventning. «Jeg tar en rikstelefon hjem og sier i fra i morgen!» slo han fast. «Mor og far kommer til å bli veldig glade. Jeg har fortalt litt om deg, og de har nok skjønt hvordan jeg har det.» «Hvordan har du det, da?» spurte Inger i en ertende tone. 15
«Jeg er så inderlig forelsket!» smilte han og så rett på henne. «Det har jeg vært lenge. Og det tror jeg du vet.» «Akkurat som jeg,» hvisket Inger. «Endelig er det sagt!» Da Inger litt senere lå alene i sengen sin og hørte lillesøster Gerd puste rolig ved motsatt vegg, tenkte hun igjennom alt som hadde hendt og kjente gleden boble som en varm kilde innvendig. Hun hadde ikke visst at det gikk an å ha det så godt! Livet var fantastisk. Hans-Jørgen var hennes! Han hadde sagt at han var glad i henne! Bare nå ikke krigen kom og ødela alt 16