NOKOBIT Norsk konferanse for organisasjoners bruk av informasjonsteknologi. Universitetet i Nordland november 2012

NOKOBIT 2012 Norsk konferanse for organisasjoners bruk av informasjonsteknologi ISSN 1892-0748 ISBN 978-82-321-0185-6 Norsk konferanse for organisasjoners bruk av informasjonsteknologi NOKOBIT 2012 Universitetet i Nordland 19. 21. november 2012 NOKOBIT styre og redaksjonskomité Terje Fallmyr Universitetet i Nordland (redaktør, styreleder) Bendik Bygstad Norges Informasjonsteknologiske Høgskole Jørgen Fog Departementenes servicesenter Laurence Habib Høgskolen i Oslo og Akershus Jon Iden Norges Handelshøyskole John Krogstie Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Bjørn Erik Munkvold Universitetet i Agder

Norsk konferanse for organisasjoners bruk av informasjonsteknologi NOKOBIT 2012 Universitetet i Nordland 19. 21. november 2012 NOKOBIT styre og redaksjonskomité Terje Fallmyr Universitetet i Nordland (redaktør, styreleder) Bendik Bygstad Norges Informasjonsteknologiske Høgskole Jørgen Fog Departementenes servicesenter Laurence Habib Høgskolen i Oslo og Akershus Jon Iden Norges Handelshøyskole John Krogstie Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Bjørn Erik Munkvold Universitetet i Agder

NOKOBIT-stiftelsen og Akademika forlag, Trondheim 2012 ISSN 1892-0748 ISBN 978-82-321-0185-6 Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt etter bestemmelser i lov om opphavsrett til åndsverk, og avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Dette gjelder også filer, kode eller annen gjengivelse tilknyttet e-bok. Redaktør: Terje Fallmyr Digital trykk og innbinding: AIT Oslo AS Vi bruker miljøsertifiserte trykkerier Akademika forlag Postboks 2461 Sluppen 7005 Trondheim Tlf.: 73 59 32 10 E-post: forlag@akademika.no www.akademikaforlag.no Forlagsredaktør: Lasse Postmyr (lasse.postmyr@akademika.no)

FORORD Velkommen til NOKOBIT 2012! NOKOBIT 2012 arrangeres av Universitetet i Nordland. Dette er det 19. NOKOBIT siden starten i 1993, og det er 13. gang at NOKOBIT arrangeres sammen med NIK og fra 2008 også sammen med NISK. Det var også her i Bodø i år 2000 at NIK og NOKOBIT ble arrangert sammen for første gang. Det ble dermed starten på en tradisjon som har utviklet seg til en viktig arena for det samlede fagmiljøet for informatikk og informasjonssystemer ved universiteter og høgskoler i Norge. I år har vi mottatt 26 bidrag, og det er 21 bidrag som skal presenteres. Alle bidrag har vært gjennom en grundig fagfellevurdering (blind review) av tre uavhengige reviewere. Denne proceedings publiseres både på papir og elektronisk som serie på Tapir Akademisk Forlag (www.tapironline.no) Hvert bidrag gir dermed forfatterne ett publiksjonspoeng. I god NOKOBIT-tradisjon vil hver presentasjon ha en diskutant som er grundig forberedt, og bidragsytere må også fortelle hvordan de har forholdt seg til kommentarene fra reviewerne. Jeg vil gjerne takke alle reviewerne for konstruktive tilbakemeldinger. Uten deres innsats hadde det ikke blitt noen konferanse. Jeg vil også takke styret i NOKOBIT for et utmerket samarbeid. Til slutt vil jeg takke lederne for NIK og NISK for samarbeidet. Det har gått veldig fint å samarbeide over distanse. Vi gleder oss til en god konferanse! Terje Fallmyr Handelshøgskolen i Bodø, Universitetet i Nordland Redaktør og styreleder for NOKOBIT 2012, samt leder av den lokale arrangmentskomiteen!

!"#$%#&'()%*++)%'&),-&(#./#),0$)/#$#1)/#&%*+#&1#)')2$01#11#.)3#/),*(,#&&#45$/#$'.(6) Turid Aarseth Solveig Bjørnestad Bendik Bygstad Monica Divitini Tom Eikebrokk Kjell Ellingsen Asle Fagerstrøm Terje Fallmyr Anna Mette Fuglseth Bjørn Furuholt Jose J. Gonzalez Miria Grisot Laurence Habib Heidi Hartikainen Hallstein Hegerholm Jon Iden Arild Jansen Marius Rohde Johannessen Jens Kaasbøll Lill Kristiansen John Krogstie Wolfgang Leister Eystein Mathisen Carl Erik Moe Judith Molka-Danielsen Eric Monteiro Bjørn Erik Munkvold Stig Nordheim Hugo Nordseth Wanda Presthus Tero Päivärinta Ragnvald Sannes Guttorm Sindre Øystein Sørebø Hanne Sørum Bjørnar Tessem Pieter Toussaint Leikny Øgrim"!!"

!""#$%&'($)*+,"+%'+ " Arkitektur handler om praktisk arbeid i organisasjonen, ikke en tegning. En forskningsagenda om IT-arkitekters utfordringer Bendik Bygstad and Nils Pedersen Information Systems Success and Tourism Employees Use of a Payment System: The Influence of User Motivation, Management Attitude and Ease of Use Øystein Sørebø and Anna Mette Fuglseth Factors for Assessing the Alignment of IS Development and IT Operations in System Development Projects Jon Iden The Muddy Waters of E-services The Use and Misuse of the Concept and How to Get Out of the Maze Arild Jansen and Svein Ølnes Interoperability, Maturity and Benefits in E-government Projects Hans Solli-Sæther and Leif Skiftenes Flak Dressed for Success? Perception of Website Quality Among Webmasters in Government Bodies Hanne Sørum Combining Think Aloud and Comic Strip Illustration in the Study of Augmented Reality Games Tor Gjøsæter and Kristine Jørgensen Catch Me If You Can! How Technology is Running Away from Ethics in Business Intelligence Wanda Presthus Information Security in Hierarchical and ad-hoc Emergency Organizations: Differences in Communication Challenges and Training Needs Heidi Hartikainen Om møtet mellom fag og IKT i videregående skole; elevers erfaringer med digitale verktøy i norsk og realfag Celia Berg, Anne Karin Wallace and Turid Aarseth 1 15 25 39 51 63 77 91 105 119!!!"

Towards Personalized System of Instruction for Educational Online Information Security Lab Exercises: Research-in-progress Sarfraz Iqbal, Todd Booth and Tero Päivärinta Assessing the Accessibility of E-learning Morten Goodwin, Iain Sutherland, Frode Roarson and Tom Drange Virtual PhD Courses A New Mode of PhD Education? Bjørn Erik Munkvold, Ilze Zigurs and Deepak Khazanchi Boilerplates for Application Interoperability Requirements Guttorm Sindre Requirements Specifications for Data Warehouses Anna Mette Fuglseth, Kjell Grønhaug and Trond Vegard Johannessen Enterprise Modeling Practice in a Turnaround Project Anniken Karlsen and Andreas L. Opdahl Modeling Organizational Behavior in Emergencies Murray Turoff, Jose J. Gonzalez, Starr Roxanne Hiltz and Bartel Van de Walle A Step Towards a Theory of Modeling and Decision Making Design of an Inductive Empirical Investigation Kjell Ellingsen and Eystein Mathisen Ny type pasientmelding for håndtering av forstyrrelser: tilbakemeldinger fra sykepleiere Maja Selseth, Tor Erik Evjemo and Lill Kristiansen Examining the Use of Social Media Tool Flickr for Impact on Loneliness for People with Intellectual Disability Fredrik Kydland, Judith Molka-Danielsen and Susan Balandin Independent Living for the Elderly: Development of an Assessment Framework for Comparison of Assistive ICT Initiatives Carl Erik Moe and Judith Molka-Danielsen 133 145 159 171 185 199 213 225 239 253 265 "!#"

NY TYPE PASIENTMELDING FOR HÅNDTERING AV FORSTYRRELSER: TILBAKEMELDINGER FRA SYKEPLEIERE Maja Selseth, item, ntnu; Tor Erik Evjemo idi, ntnu / NSEP og Lill Kristiansen, item, ntnu / NSEP, OS Bragstads Plass 2A, 7491 Trondheim Abstract Vi har designet ny type kommunikasjon mellom pasient og pleier kalt pasientmelding som er designet med det formål å minske forstyrrelser fra dagens trådløse pasientsignalsystem. Studien rapporterer fra en evaluering med 4 workshopper med deltakende design med totalt 21 sykepleiere og sykepleierstudenter. Vi fant at pleierne kunne se det hensiktsmessige i at pasienten kunne angi hastegrad eller symptom, slik at pleierne bedre kunne vurdere om nåværende arbeid bør avbrytes. Imidlertid stilte pleierne spørsmål med i hvilken grad pasienten selv bør vurdere hastegrad. Pleierne ønsket samtidig ny funksjonalitet for å videresende slike meldinger til en kollega. Artikkelen drøfter disse funnene i lys av bl.a. begreper som redundans og perifer oppmerksomhet (awareness). 1 INTRODUKSJON Vi vet at andelen tid brukt til å kommunisere i helsevesenet er stor og økende (Coiera (2000); Toussaint og Coiera (2005)). Selv om kommunikasjon er en forutsetning for samarbeid og koordinering, kan det føre til avbrytelser i arbeidet (Parker og Coiera 2000). Scholl, Hasvold, Henriksen mfl. (2007) påpeker at trådløs telefon for leger er mer forstyrrende enn personsøkeren, noe som delvis skyldes at personsøkeren er asynkron, og delvis skyldes at personsøkeren ikke bæres i lomma, men lettere tilgjengelig å se på. Avbrytelser er et problem også for sykepleiere og en tidligere studie om trådløs kommunikasjon for pleiere har beskrevet at pleierne kan ha behov for å go off system, altså kunne fokusere på den pågående arbeidsoppgaven uten forstyrrelser fra IKT-systemene (Minnick, Pischke-Winn og Sterk 1994). Dette virker ikke å ha blitt tatt til følge i særlig grad ved innføring av ny trådløs kommunikasjon i regulær bruk på sykehus. Kristiansen (2011) påpeker at pleierne oppfatter mottak av pasientsignal på trådløs telefon som forstyrrende for seg selv og forstyrrende i kommunikasjon med pasienter eller pårørende, og at det ikke finnes funksjonalitet for pause ved lunsj og i andre relevante situasjoner. Denne studien tar for seg en ny kommunikasjonsform kalt pasientmelding. Denne artikkelen tar for seg hvordan sykepleiere og sykepleierstudenter gir tilbakemelding på slik ny funksjonalitet. Artikkelen presenterer først tidligere forskning på forstyrrelser og koordinering, og deretter forskning om pasientsignal og IKT på sykehus. Så følger en kort beskrivelse av vårt design, med den nye funksjonaliteten for pasientmelding. Metoden med workshop for deltakende design som evalueringsmetode beskrives, før funn presenteres. Vi avslutter med diskusjon av funn i relasjon til forskning og videre arbeid. 2 TIDLIGERE FORSKNING 2.1 Forskning omkring forstyrrelser Begrepene forstyrrelse og avbrytelse kan brukes nesten synonymt. Bokmålsordboka (Språkrådet og UiO n.d) definerer begge begrepene som avbrudd, samtidig som forstyrrelser også kan bety uro, støy og/eller uorden. Vi ser på grenselandet mellom støy og avbrudd og finner ordet forstyrrelse å være mest dekkende. 239

Mc Farland (1999) konkluderer at hvis man tvinges til eksplisitt å håndtere ( acknowlegde ) en forstyrrelse, så blir den nye oppgaven raskt gjort, men den totale effektiviteten kan gå ned. Denne studien gjelder ikke sykepleiere, men man kan anta at slike avbrudd kan minke den totale effektiviteten også for sykepleiere. Harr og Kaptelinin (2007) argumenterer for at forstyrrelser ikke foregår i et sosialt vakuum, og at forskning omkring forstyrrelser ideelt sett bør foregå i en reell omgivelse, med reelle arbeidsoppgaver og reelle sosiale relasjoner. [A]n understanding of an interruption event in the context of an interpersonal relation between the interrupter and interruptee can only be achieved by taking into account the past and the potential future of the relation. (Harr og Kaptelinin 2007:404). Det er videre kjent at organisatoriske normer og holdninger hos nøkkelpersoner er viktige faktorer som kan påvirke bruken av ny teknologi (Markus, som sitert i Parker og Coiera (2000); Karsh (2004)). Vi velger ordet perifer oppmerksomhet 1 for det engelske ordet awareness. Vi følger Dourish og Bellotti (1992) som definerer det som definert som an understanding of the activities of others, which provides a context for your own activity. Bruk av status (eng: presence) kan knyttes til begrepet perifer oppmerksomhet, som en operasjonalisering av begrepet. Det finnes også mange måter å oppnå perifer oppmerksomhet på uten IKT-mediering. Innen sykehus er det relevant å nevne standard operasjonelle prosedyrer som felles morgenmøter og kjennskap til felles rutiner (Strauss, Fagerhaugh og Suczek 1997). Både innenfor sykehus og generelt er observasjon via syn og hørsel høyst relevant for perifer oppmerksomhet. Se noen løpe; høre en spesiell lyd, eller høre en kollega gjenta en beskjed: Alt dette medvirker til perifer oppmerksomhet som støtter koordinering (Heath, Svensson, Hindmarsh mfl. 2002). Kristiansen (2011) viser hvordan fastkablede enheter plassert på strategiske steder kan støtte perifer oppmerksomhet og foreslår at det i noen tilfeller kan være hensiktsmessig å kun levere pasientsignal på faste enheter og ikke direkte til en trådløs telefon. Se også kort omtale av forskning om whiteboardløsninger i 2.2. 2.2 Forskning på kommunikasjon, pasientsignal og organisering av sykepleie i sykehus Coiera og Tombs (1998) identifiserer flere problemer knyttet til kommunikasjon på sykehus, og særlig at klinikerne ofte tyr til forstyrrende eller avbrytende kommunikasjonsmetoder: Their actions could thus be characterised as habitual and selfish in that they valued completion of their own tasks over their colleagues' tasks. (Coiera og Tombs 1998:674). En pasients behov kan variere veldig, det er mange ting som kan utløse et pasientsignal / tilkalling av pleier. Et eksempel på en pasients behov forklares av en av pleierne involvert i stiduen til McGillis Hall, Pedersen og Fairley (2010). Eksempelet omhandler en pasients ønske om brød til suppa si hvor pleier tilkalles. Pleieren, som er opptatt inne på isolatrom, antar her at dette haster og avslutter dermed pågående arbeid umiddelbart. Eksempelet kan sees på som et ekstremt eksempel på uønsket forstyrrelse i arbeidet. Mayo og Duncan (2004) indikerer at forstyrrelser er en av hovedårsakene til medisineringsfeil. Pasientens behov kan også variere ut ifra den fysiske utformingen av sengeposten. En gammeldags Florence Nightingale ward med store saler gir helt andre muligheter og behov for kommunikasjon mellom pasient og pleier enn det dagens enerom gjør, både hva gjelder visuell kontakt og privat kommunikasjon (Aslaksen 2003). Tabell 1 beskriver et vidt spekter av pasienters behov. Av særlig interesse for denne studien er forskjellen mellom pasient og pleieres syn på viktigheten av kommunikasjon. I tabellen har vi listet de faktorene med høyest snittscore øverst. Vi har også listet noen faktorer med stort avvik mellom pasient og pleier. 1 Både ordene oppmerksomhet og årvåkenhet kan også henspeile på indre mentale prosesser, noe som ikke er vårt primære fokus. 240

Needs Patients (n=69) (%) Nurses (n=89) (%) Average (%) Competent caregivers 26 38 33 Communication 25 11 18 Treatment by healthcare staff 10 18 14 (other factors not listed here) Contact with relatives 9 0 4,5 Continuity of care 7 0 3,5 Tabell 1 En sammenligning av hvilke behov pasienter og pleiere anser å være av høyest prioritet. Modifisert fra Hallström og Elander (2001) Jensen (2006) tar for seg innføringen av et trådløst pasientsignalanlegg, og tar implisitt for seg kommunikasjon mellom pasient og pleier. Han konstaterer at teknologene har designet et trådløst pasientsignalsystem, der pleieren ved mottak av et pasientsignal kan ringe inn til pasienten og spørre hva det gjelder. Slik mediert kommunikasjon er ikke i bruk av pleierne, og de anser det som uønsket: They did not want to talk to patients in this way, claiming that many are unable to identify their problems in speech and that some cannot because they are in pain. They also argued that patients expect to be helped in the room. Consequently, they saw [such] calls as an irrelevant functionality (Jensen 2006:431). Andre studier som Minnick mfl. (1994) påpeker at trådløs kommunikasjon kan gjøre pleierne fatalt tilgjengelige, og de påpeker behovet for at pleierne kan go off system. De mener at dette delvis er et ledelsesproblem, mens Kristiansen (2011) påpeker at man også bør innføre funksjoner i det tekniske systemet som støtter slike pause-funksjoner. En siste studie vi vil nevne angående kommunikasjon mellom pasient og pleier ser på muligheten av å innføre ikoner på en skjerm som alternativ til dagens pasientsignal (Kaufman, Shine, Bradley mfl. 2011). Som vi skal se er det visse likheter mellom et slikt system og vår pasientmelding. Den store forskjellen er at de kun ser på pasientens GUI der det kan være ikoner som Food/drink, Shower, personal care etc, men at studien ikke sier noe om hvor (til hvilken ansatt/rolle) de forskjellige signalene skal leveres. Vi vil påpeke at slike beslutninger om hvor signalene skal leveres krever at man ser mer på organiseringen av sykepleien. Vi vil kort gi en innføring i 3 former for sykepleie (Pontin 1999): I en organisering av pleie etter funksjon (FN: functional nursing) vil en sykepleier ha ansvar for samme funksjon for mange pasienter (f.eks. all medisinering) og en annen pleier ha ansvar for en annen funksjon (som sårstell osv.). I motsetning til denne organiseringen har man primærsykepleie (PN: primary nursing) der man ønsker at samme pleier skal ta ansvar for å se hele mennesket (med alle aspekter, dvs såkalt human-centric nursing ). Noen av formålene med PN er å forenkle kommunikasjon og koordinering, og å oppnå kontinuitet i pleien. Man kan også ha teamsykepleie (TN: team nursing), der en liten gruppe sykepleiere jobber som et team. En utfordring med PN (som også påpekes av Pontin) er at begrepet primærsykepleie kan ha ulike betydninger. På flere avdelinger på St.Olav praktiseres primærsykepleie på følgende måte: Primærsykepleier har hovedansvar for kontinuiteten i pleien fra innleggelse til utreise. Fortrinnsvis skal primærsykepleier ha det daglige ansvaret for pasienten når vedkommende er på jobb. Pasienten får på denne måten færre personer å forholde seg til. På sengeposten er det hovedsakelig kreftpasientene som får primærsykepleier (fra St. Olavs Hospital (2009) se fotnote 2 ). Måten avdelingene organiserer primærsykepleie på kan imidlertid variere. En operasjonalisering av PN på deler av St.Olav virker å være 2 Her kan vi anta at kreftpasienter representerer de mest alvorlig syke pasientene som også har lange behandlingsforløp, og at på andre avdelinger er det andre alvorlig syke grupper som kan få tildelt en slik primærsykepleier. 241

at man har rollen nå-ansvarlig sykepleier 3 per pasient. Dette ansvaret gjenspeiler seg ofte i bemanningsplanen (som forklart i opplæringsmaterialet 4 ). Man kan også ha en organisering der rollen nå-ansvarlig sykepleier brukes uten å ha rollen primærsykepleier over hele oppholdet. Muntlig på St.Olavs hospital i Trondheim benyttes ofte ordet primær om begge disse rollene. Ved å se tilbake til Tabell 1 ser vi at noen faktorer har spesiell relevans for primærsykepleie. De tallene som er angitt med fete typer i Feil! Finner ikke referansekilden. er særlig relevante for primærsykepleie og et holistisk pasientsyn (Pontin 1999), og her er det store avvik mellom pasientenes syn og pleiernes syn. Her bør man dog observere at om man isteden laget en liste over de 3 viktigste faktorene (og ikke kun den ene viktigste) så ville trolig avviket mellom pasient og pleier vært mindre. Cabitza, Sarini, Simone mfl. (2005) definerer tre typer redundans: Funksjonell redundans, redundans av innsats/arbeid og redundans av data. På sykehus er ofte redundans av funksjon viktig. En annen pleier kan måtte steppe inn i arbeidsoppgavene til en kollega for å oppnå mer effektiv utnyttelse av ressursene. For at slik overlapp mellom pleiere skal være effektivt, spiller koordinering og dermed perifer oppmerksomhet en viktig rolle (Cabitza mfl. 2005). Ellingsen og Monteiro (2003) påviser også nytten av forskjellige former for redundans, og viser at løst integrerte systemer og systemer som ikke er integrert også kan fungere godt på sykehus. Løsninger med store skjermer (whiteboards), som prosjektet ihospital 5 (Bardram og Hansen 2004), kan sier å benytte dataredundans til perifer oppmerksomhet og koordinering. Faxvaag, Røstad, Tøndel mfl. (2009) drøfter også slike løsninger. 3 PASIENTMELDING SOM NY FUNKSJON: DESIGN OG TESTING Funksjonen pasientmelding i første designversjon er beskrevet i prosjektoppgaven Selseth (2011). Designet baserer seg på tidligere observasjoner rapportert i Kristiansen (2011; 2012). Pasientmelding vil muliggjøre en ny måte for pasienten å kontakte sin 6 pleier på. Hovedideen er at pasienten i dag i en del tilfeller benytter pasientsignalet for ting som ikke haster så mye og at dette forårsaker forstyrrelser hos pleierne som kunne vært unngått om de visste at det kunne vente. Isteden for dagens løsning der pasienten kun kan utløse vanlig pasientsignal, vil den nye funksjonaliteten gjøre pasienten i stand til å velge mellom vanlig pasientsignal, og en pasientmelding for ting som haster mindre (evt også for vanskelige spørsmål som kan vente litt). Systemet er tenkt tilbudt til digitalt kompetente pasienter, f.eks. på ortopedi, barsel, og sengeliggende gravide. Vi tenker ikke å innføre systemet på for eksempel geriatri. Figur 1viser hvordan pleierens GUI og pasientens GUI kan se ut, og hovedelementene i en tidsakse fra pasienten sender en pasientmelding til meldingen besvares av en pleier. t1) Pasienten velger funksjonen Pasientmelding og angir evt hva det gjelder via tekst eller ikon. På figuren velger pasienten smertestillende (pain); t2) Pleieren mottar meldingen med en lite forstyrrende lyd. [Og systemet kvitterer automatisk for mottak tilbake til pasienten (ikke vist)]; Noe tid deretter: t3) Pleieren angir at hun vil være der om 5 minutter; t4) Pasienten blir informert om forventet tid til besøk. 3 I dagligtale kan begge bli omtalt som både ansvarlig og primær. Ordet nå-ansvarlig er innført av oss under skrivingen, for å skille ansvar nå (på en vakt eller deler av en vakt) fra det overordna ansvaret over et helt pasientforløp. I Selseth (2011) er primær stort sett brukt synonymt med nå-ansvarlig og som den som står oppført som ansvarlig på rommet i bemanningsplanen. 4 Opplæringsmaterialet er tilgjengelig via http://www.stolav.no/no/opplaringskanalen-for-nytt-sykehus/opplaringskanalen-for-nytt-sykehus/ikt/ 5 www.ihospital.dk 6 Begrepet pasientens pleier gir mening siden vi antar at pleien er organisert med primærsykepleie (kap.2.2). På St.Olav er det typisk allokert en ansvarlig pleier per pasient til enhver tid (unntatt på natt). 242

Pasientens skjerm (ved til t1) Pleierens skjerm (ved tid t2) Pleierens skjerm (ved tid t3) Pasientens skjerm (ved tid t4) Figur 1 Skisser av skjermbilder, og eksempel på meldingsflyt fra pasienten sender en pasientmelding (tid t1) og til sykepleier svarer på denne og svaret vises hos pasienten (t4). Pasienten kan også aktivere pasientsignal om det tar for lang tid til respons, dette kan skje til enhver tid, men er ikke illustrert. Knappen Ordinary(1) er ment å illustrere vanlig pasientsignal, men dette kan også (eller isteden) aktiveres via den røde snora. Vi valgte å levere denne meldingen kun til én sykepleier (med rollen nå-ansvarlig), for å styrke kontinuitet i pleien og i tråd med ideer fra primærsykepleie. Videre ble det designet slik at lyden ved mottak av slik melding er mindre (man kan sammenlikne med mottak av SMS i motsetning til mottak av vanlig ringing ved telefoni). På den måten planla vi for mindre forstyrrelser. Samtidig var løsningen asynkron som SMS, og i motsetning til vanlig pasientsignal. Tidspunktet t3 når pleieren svarer kan for eksempel være 2 minutter seinere enn tidspunktet t2 når pleieren hører pipet. Den nye funksjonaliteten kan testet iht. ISO 13407:1999 i iterasjoner. Men grunnet særlige behov for sikre løsninger for IKT systemer som potensielt kan handle om livsviktige meldinger (pasiensignal og akuttalarmer med mer) er det ønskelig å først få feedback på løsningen uten å involvere syke pasienter. Som beskrevet av McGrath (1995) er det flere forskningsstrategier, der noen har sine styrker i presisjon, mens andre har sine styrker i realisme. Noen av disse strategiene er relevante for å evaluere IKT-systemer (Alsos 2011). Prosess for brukersentrert design i hht. ISO Forskjellige forskningsstrategier (basert på Mc 13407:1999 Grath) Fra Alsos (2011) Figur 2 Hvordan teste systemet: Venstre: ISO-modellen, Høyre: Forskjellige strategier 243

Vår første iterasjon kan sies å være eksperimentell simulering (Figur 2). Feedback var ønsket på overordnet funksjonalitet for hele systemet, vi hadde ikke spesielt fokus på GUI-design og skjermbilder. Av praktiske grunner rekrutterte vi kun sykepleiere og sykepleier-studenter til denne evalueringen. På sikt ønsker vi å teste pasientmeldingen i en ekte sengepost og der vår applikasjon kjører som et uavhengig parallellsystem i forhold til det operative pasientsignalsystemet, dvs. som et felteksperiment (se Figur 2). Hvordan slik testing i felteksperiement kan foregå er beskrevet i Selseth (2011). Denne artikkelen tar for seg hvordan sykepleiere og sykepleierstudenter gir tilbakemelding på slik ny funksjonalitet, og er basert på deler av materialet i masteroppgaven Selseth (2012). I denne omgang er det funksjonalitet for pleierne som er fokus, men pleierne er naturlig nok også opptatt av hvordan systemet arter seg for pasientene. 4 METODE Deltakende design (PD: participatory design) kan praktiseres på ulike måter, for eksempel gjennom workshopper. Det kan forstås som en samfunnsvitenskapelig forankret forskningsmetode hvor hensikten er å tilrettelegge for iscenesettelse av brukskontekst og teknologi (Svanæs og Seland 2004). En måte å gjennomføre workshoper involverer bruken av prototyper for å trigge diskusjon i en gruppe rettet mot framtidige teknologier (Kyng 1991). To ulike typer workshops (WS1 og WS2) med ulike pleiere ble gjennomført. Vi anser scenarioer som fordelaktige med tanke på å identifisere for eksempel hvorvidt en ny funksjonalitet er nyttig sett i sammenheng med den arbeidspraksisen funksjonaliteten er ment å støtte/forsterke. Observasjoner av dagens praksis som rapportert i tidligere artikler av Kristiansen (2011; 2012) og av Selseth (2012) kan derfor også sies å støtte PD siden disse observasjonene ble aktivt brukt i utarbeidelsen av våre scenarier. WS1 med lavnivå prototyper kan sies å være nær beskrivelsene i Svanæs og Seland (2004). WS2 med høynivåprototyper er ikke en tradisjonell evaluering, men kan like mye sees på også denne som en idemyldring, denne gang med fullt ut kommuniserende smarttelefoner (med lyd). Fokusgruppeintervju ble benyttet i både WS1 og WS2. Ved fokusgruppeintervju oppnår man en rik datainnsamling da man har flere deltakere til stede samtidig, samt at man som forsker kan lede informantene inn på tema man spesifikt ønsker å belyse (Tjora 2010). Fokusgruppeintervjuene ble gjennomført i etterkant av utførelsen ( simuleringen ) av scenarioene. Hver fokusgruppe ble ledet av (oss) forskere (flere) som fungerte i rollen som moderator. Sted for workshoppene var et tomt sengetun beregnet for forskning ved St. Olavs Hospital. Workshopper i et slikt tomt sengetun handler om at de involverte pleierne fra sykehuset skulle få delta på en arena så nært opp til ordinær sykehusavdeling som mulig sammenlignet med for eksempel et brukbarhetslaboratorium. Det tomme sengetunet tillater også aktivering av pasientsignal for å framprovosere ulike arbeidssituasjoner hvor de ansatte antas å oppleve forstyrrelser. Dette kan sies å øke realismen langs noen fysiske parametre, mens medisinske aspekter forble noe mindre realistiske. Pleiere/studenter ble rekruttert gjennom avdelingssykepleiere med utgangspunkt i vårt ønske om å få variasjon blant brukerne. Utvalget pleiere/studenter kan anses som et strategisk utvalg. Totalt deltok 21 sykepleiere og sykepleierstudenter fra 5 avdelinger (A1-A5) (Tabell 2). Personene er navngitt med navn fra A til U, og vi har også angitt avdelingen: I det videre bruker vi SP og SS som prefix, og navngir dem fra SP-A(A1) til SS-U(A3). Alle omtales som hun, dette av anonymitetshensyn. Hver workshop varte i 3 timer, og forløp etter timeplanen vist i Tabell 3. Scenariene i steg 2 besto av 3 deler. Del 1: rundt bord, fokus på bl.a. morgenmøte/bemanningsplan. Del 2: Scenarier med mottak av dagens pasientsignal. Del 3: 3 scenarier med mottak av ny pasientmelding i denne rekkefølge: i) Jeg trenger hjelp; ii) Smertestillende; iii) Drikke. 244

Type Dag Deltakere Artefakttype WS1 1 Sykepleiere A-B-C(A1), D-E(A2), F(A3) 2 Sykepleierstudenter G-H-I(A1), J-K(A2) WS2 1 Sykepleiere L-M-N(A1), O(A4), P(A5) 2 Sykepleierstudenter Q-R-S(A2), T-U(A3) Tabell 2 Oversikt over type workshop, deltakere samt artefakttype Dagens system og lavnivå prototype (grå plater) Dagens system og høynivå prototype (se Figur 1) Steg av Workshop Beskrivelse Kontekst Omtrentlig Varighet Steg 1 Informasjon Rundt bord 7 15 min Steg 2 (3 deler) Scenarioer (Forhåndsdefinerte) Rundt bord 8 På sengerom 9 1 time og 45 min + 10 min pause Steg 3 Fokusgruppe og bespisning Rundt bord 50 Totalt: 3 timer Tabell 3 Oversikt over forløp for workshoppene Både scenariodel samt fokusgruppedel (Tabell 3) ble filmet. Hensikten med videopptak var å få tilgang til gode data på hva pleierne faktisk gjorde under scenarioene samt hva og hvordan diskusjonene i fokusgruppeintervjuene forløp. Som Tjora (2010) argumenterer vil man ved bruk av video oppnå en detaljert og ikke-tolket gjengivelse av ulike situasjoner som flere forskere kan analysere i etterkant og i fellesskap. Datamaterialet er analysert i tråd med en stegvis-deduktiv induktiv metode (SDI), som beskrevet av Tjora (2010). Det etiske aspektet i studiet er ivaretatt ved at prosjektet er fremlagt og vurdert gjennomførbart av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD 10 ). 5 FUNN 5.1 Ulikheter mellom avdelingene knyttet til dagens praksis Flertallet fra A1 fortalte at de av og til hadde telefonen på seg for eksterne samtaler, men at de ellers sjelden logget seg inn på de trådløse telefonene. Følgelig brukte de heller ikke bemanningsplanen for å fylle ut ansvar per rom/pasient. De brukte i hovedsak kun den veggfaste delen av pasientsignalsystemet. På A1 virker det å ha festet seg en mening om at trådløse telefon er veldig forstyrrende og derfor ikke noe man ønsker å benytte. Sykepleierstudentene fra A1 hadde da heller ikke benyttet de trådløse telefonene i sin praksis så langt. Ved mottak av pasientsignal inne på sengerom sa SP-A(A1) at hun ville ha skudd av lyden og uttalte: Jeg klarer ikke koble det ut, så jeg får ikke til å gjøre det jeg skal på en måte. SP-D(A2) fortalte at hun kun registrerer signalet på rompanelet og kan trykke avvis dersom hun ikke har hansker på. På spørsmål om hun blir forstyrret, svarte hun: Nei, det går greit, det ringer hele tiden. Senere uttrykte hun at det kunne oppleves som stressende å motta pasientsignal inne på pasientrom. 7 I fellesskap rundt bord i sengetunet 8 Her spurte man bl.a. rutiner ved morgenmøte og lunsj med vekt på bemanningsplanen (del 1) 9 Her brukte vi dagens pasientsignalsystem (del 2) og hhv. lavnivå- eller høynivå-prototype (del 3) 10 Se hjemmeside for mer informasjon: http://www.nsd.uib.no/ 245

Sykepleierne fra A2, som bruker de trådløse telefonene daglig, virket ikke å bli særlig påvirket av lyden noe de også uttalte, mens sykepleierne fra A1 (som ikke bruker telefonen nevneverdig i sitt arbeid) uttalte at de ikke er like flinke til å stenge lyden ute i like stor grad. Som en oppsummering kan vi si at det er store variasjoner både i organisering og i bruk av dagens pasientsignalsystem mellom ulike avdelinger ved sykehuset. Videre er det ulikheter i holdninger til støy og forstyrrelser. Forskjellene virker å være større mellom avdelingene, enn på individnivå. De som benytter mottak av pasientsignal på trådløs telefon sjelden er de som syns det er mest forstyrrende, men det er noen årsaks-/virkningssammenheng mellom oppfatning av støy og bruk er vanskelig å si. 5.2 Funn relatert til ny type pasientmelding 5.2.1 Hastegrad og pasienters individuelle preferanser Noen funn uttalt om dagens pasientsignal er særs relevante for ny pasientmelding: I følge SP-D(A2) er kunnskapen om pasientens personlighet ofte avgjørende når man skal ta stilling til hvorvidt et aktivert pasientsignal haster eller om man kan vente med å besøke pasienten. Flere av sykepleierne bekreftet at de noen ganger gjetter og da ofte ut i fra erfaring fra tidligere pasientsignalbruk fra pasienten. Dersom de vet at en pasient har en tendens til å spørre om og få flyttet vannglasset, nattbordet, hjelp til å trekke opp dyna og liknende hender det at de ikke prioriterer å avbryte pågående arbeid. I tillegg har pasientene ulik terskel for å aktivere et pasientsignal. En pleier uttalte at pasienter definerer hastegrad veldig forskjellig. For noen haster det å få en kaffekopp, de er bare sånn (SP-F (A3)). Som reaksjon på meldingen om smertestillende, sa SP-A (A1): Jeg ser hensikten [med å vite hva det gjelder], men det er pasientavhengig, noe som understreker at kunnskap om den enkelte pasient utover medisinsk status er viktig for vurderingen. Felles for alle pleierne var at dersom sending av pasientmeldinger skal fungere må det være store variasjoner i hvilke meldinger pasienten skal kunne sende, slik at pleieren forstår hastegraden. 5.2.2 Forstyrrelser ved ny pasientmelding med annen lyd En av samtalene mellom en sykepleier og en av oss forskere forløp seg som gjengitt under: SP-F (A3): Å få slike beskjeder mens man står med alt alvorligere ting da, det er jo forstyrrende. (..) du er kanskje inne i en sånn samtale som er litt viktig da også er det noen som vil ha en kopp kaffe og du blir jo da satt ut litt sånn ett halvt sekund uansett, liksom Forsker: Hvis du sammenligner det med å få en melding Jeg vil ha en kopp kaffe mot det at du får et pasientsignal på den tradisjonelle måten av en pasient som dere er på en måte litt usikker på tilstanden på, om det da kan være bedre å få en slik melding ( ) SP-F (A3): Ja, det er et poeng det altså. Du får jo kanskje signalet og blir forstyrret uansett, men da vet du hva det er [ved pasientmelding]. Det er bra Her ser man at sykepleieren i første omgang er kritisk til å bli forstyrret av en pasientmelding som hun anser som mindre viktig, men sammenlignet med alternativet med mottak av vanlig pasientsignal så åpner pasientmeldingen for flere muligheter med tanke på informasjonsdeling mellom de involverte. Nå var det noe nytt med denne lyden, men den var ikke grusom. Men jeg følte det distraherende fordi jeg tenkte at oi, kommer det noe skriftlig? ( ) men det vil jo bli distraherende når det kommer noe nytt også. ( ) etter en måned ville jeg kanskje ha drøyd noen minutter før jeg hadde sjekket (SP-N (A1)). 246

Sitatet ovenfor illustrerer en felles oppfatning blant pleierne. Det ble sagt at det vil bli mindre bråk med en melding (SP-P (A5)) og mye mindre forstyrrende (SP-N (A1)). Dette er pleiere som opplevde lyden avspilt på smarttelefonen via høynivå prototypen. 5.2.3 Manglende redundans knyttet til pasientmeldingen Da SP-N(A1) forsto at høynivåprototypen ikke hadde noen funksjonalitet for videresending av pasientmelding uttalte hun: ( ) at det er bare jeg som får den meldingen, så synes jeg det er veldig skummelt ( ). [Det] blir veldig ansvarsfullt på en måte å ha den meldingen alene (SP-N(A1)). Hun foreslo deretter en knapp for videresending, som var tenkt til å videresende pasientmeldingen på tilsvarende måte som et vanlig pasientsignal sendes videre i dag dersom man trykker på knappen Avslå. SP-D(A2), som bruker den trådløse telefonen daglig, ytret også ønske om å videresende en pasientmelding dersom den pågående arbeidsoppgaven ville kreve noe tid. Samtidig sier hun: Det er pluss med konkret info om hva pasient ønsker, for da kan terskelen for å be andre om å gjøre det bli lavere. Sykepleierne fra A1 ønsket derimot å gi muntlig beskjed til andre kollegaer på tunet da de hevdet dette tok mindre tid enn å sende pasientmeldingen videre. Funnene viser at videresending mellom pleiere anses som viktig for koordinering og overlapp (funksjonell redundans) mellom pleiere. 5.2.4 Forslag til pasientens brukergrensesnitt og funksjonalitet Pasientmeldingene med sympomangivelser som Smertestillende og Drikke ble ansett å være nyttige for pleierne for slik å kunne bestemme hvorvidt det skulle prioriteres med det samme eller om man kunne vente noe. Samtidig har vi sett i 5.2.1 at pleierne vil gjøre egne vurderinger med tanke på individuelle pasienters behov selv når de mottar mer presis informasjon omkring ulike behov, slik de allerede gjør ved vurdering av dagens pasientsignal. Det er hastegraden som er det viktige egentlig, men i hvor stor grad pasienten alltid er den som skal avgjøre det er kanskje litt vanskelig å svare på. (SP-D (A2)) Pleierne kom med følgende forslag til pasientens brukergrensesnitt: Hjelp 5-10 Haster Sp. betyr Spørsmål Tegnet av SP-M(A1) Kopp (ikon for drikke ) I (ikon for informasjon) WC (selvforklarende) Kne (ikon for smertestillende) Tegnet av SP-E(A2) Figur 3 Mulige GUI for pasientene (fokus på tid vs fokus på symptom) og variasjon i integrasjonen mellom pasientsignal og pasientmelding Vi tolker disse figurene slik: Haster betyr: Dagens pasientsignal, m.a.o. at pasientmelding og pasientsignal er integrert i ett GUI i den venstre skissen, på samme måte som i Figur 1 ved tid t1. I den 247

høyre skissen anser vi at dagens pasientsignal (snora) skal brukes om det haster, dvs at dagens pasientsignal ikke integrert i samme skjermbilde i denne skissen. 6 DISKUSJON Dagens pasientsignalsystem har mye dataredundans som muliggjør perifer oppmerksomhet som støtter funksjonell redundans mellom pleiere. Både sykepleierne og sykepleierstudentene sa at de stolte på at noen andre ute i tunet reagerte på det nåværende pasientsignal hvis de selv var nå-ansvarlig og var opptatt. Dataredundans muliggjør dette. Vi vil nå se mere på redundans og forstyrrelser for pasientmelding. 6.1 Integrasjon eller 2 separate systemer? I tillegg til forslag til endret pasientgrensesnitt (som ikke vil bli diskutert i særlig detalj her) må vil ta stillling til spørsmålet om hvor tett pasientmeldingen skal integreres med det vanlige fastmonterte pasientsignalsystemet (og dermed med de mange veggdisplay som finnes med den redundansen og mulige forstyrrelser som det tilbyr). Dette vil påvirke hvordan systemet støtter perifer oppmerksomhet og påvirker forstyrrelser inne på pasientrom mm. Pasientmeldingen inkludert det nye forslaget om vidersending vil kun vises redundant når en pleier eksplisitt videresender. Dette i tråd med ideen om at en pasientmelding skal ha et tidsperspektiv på minst 5-10 minutter ( i en av workshoppene ble 15 minutter nevnt). Videresending vil gå til neste 11 pleier, og hvis pasientmelding ikke er integrert i den faste pasientsignalsystemet så vil det ikke være dataredundans på faste skjermer til kolleger. Hvis pasientmelding sendes fra pasientterminalen i et egen skjermbilde som ikke samtidig viser pasientsignalet kan det tydeliggjøre at pasientmelding er til primærpleieren (eller den som er nå-ansvarlig) og at den røde snora for å aktivere pasientsignal er en annen funksjon med en annen hastegrad. Dette impliserer å fjerne pasientsignalet nederst i skjermbilde nummer 1 i Figur 1. Siden pasientmeldingen ikke vil bli levert på de fastmonterte display, er dette en tydeliggjøring av at pasientmeldingen er noe annet enn pasientsignalet. Denne tydeliggjøringen av at det er to systemer er også relevant for pleierne og vil være i tråd med brukbarhetsprinsipper om tydelighet (transparans). Å benytte 2 slike systemer side om side er i tråd med Ellingsen og Monteiro (2003) ide om at full integrasjon ikke er nødvendig for å gi god nytteverdi. Ved et slikt skille er det (de viktigere) pasientsignal som vises redundant på mange veggfaste display, mens pasientmeldingen kun vises på trådløse telefoner. Dette kan i seg selv redusere noen forstyrrelser, da ikke så mange pleiere vil høre lyden. Ennå mer dataredundans enn vår nåværende løsning for pasientmeldinger forbedret med videresending kan være ønskelig, noe vil nå vil se på. 6.2 Personlig mottak eller perifer levering via kollektive tavler? Det er viktig å ta høyde for at fastmonterte skjermer (både små og store) har kollektive egenskaper som en trådløs telefon ikke har eller har på andre måter (Kristiansen 2011). Dette gjelder også egenskaper rundt personvern i forhold til besøkende og kolleger noe som er viktig på sykehus (Faxvaag mfl. 2009). De fastmonterte display støtter koordinering og redundans via perifer oppmerksomhet. Telefonen er også veldig påtrengende, da den er personlig, men graden av forstyrrelse avhenger som vi har sett i 5.2.2 av lydnivået, og om man vet meningen bak lyden. 11 Neste pleier er definert i bemanningsplanen og bemanningsplanen er felles for vanlig pasientsignal og for pasientmelding. 248

Å kunne se et pasientsignal med aktuelt romnummer håndfritt tilbys av de fastmonterte display, men ikke av en telefon i lomma. På samme måte vil en pasientmelding leverert på telefonen i lomma kunne si med lydlignal at det er en pasientmelding, men man kan ikke lese romnummeret håndfritt (noe som trolig er bakgrunnen for et ønske om å vise pasientmeldingen også på veggen som kom opp som et alternativ i våre workshopper). Vi er kjent med at det vurderes å erstatte dagens bemanningsplan for pasientsignal med en whiteboardløsning. Hvis det blir realisert kan man tenke seg at pasientmelding kan vises på denne tavlen (men at den ikke vises på alle tilstedepanel inne på alle rom). På denne måten støtter man en viss perifer oppmerksomhet for kolleger, men ikke på en påtrengende måte (dvs. ikke inne på pasientrom). Oppsummert kan vi derfor si at det er viktig med både personlig og kollektiv varsling av pasientmelding og at en vurdering må skje av balansepunktet mellom de 2 løsningene. 6.3 En forstyrrelse av verdi Det å bli forstyrret blir ofte oppfattet som negativt, men man kan i ulike situasjoner ønske å bli forstyrret dersom informasjonen er ønsket (Harr og Kaptelinin 2007). Dette er høyst aktuelt for ansatte ved et sykehus, hvor informasjonsdeling blant ansatte er en nødvendighet (Scholl mfl. 2007). Forslaget til ny funksjonalitet muliggjør informasjonsdeling også mellom pasienter og ansatte, noe som pleierne involvert i dette studiet anså som nyttig. For å kunne dele denne informasjon må en pleier være åpen for å bli kontaktet, da informasjon må gå begge veier for å deles. Til tross for at informasjonsdelingen ble ansett som nyttig, ble lydsignalet knyttet til mottaket allikevel oppfattet som noe forstyrrende. Man kan av den grunn anse pasientmelding som en kilde til en viss forstyrrelse, men på samme tid ha verdi for pleierne i og med at den gir pleieren informasjon om pasientens behov. Dette belyses under samtalen mellom SP-F (A3) og forsker gjengitt i 5.2.2. Dersom forstyrrelsene som følger ved mottak av en pasientmelding kan anses som forstyrrelser av verdi betyr dette at de negative konsekvensene av å bli forstyrret oppveies av den nye informasjonen man har fått tilgang til. Vi anser at dette er sannsynliggjort, men mere testing gjenstår. 6.4 Betydningen av kontekst Kontekst i form av isolatrom, smittefrakk og opptatthet med begge hender var inkludert i våre workshopper, men det finnes andre typer kontekst som påvirker bruken av systemet og opplevelsen av forstyrrelser. Mottak av pasientsignal på de trådløse telefonene under telefonsamtale opplevdes som et problem av samtlige sykepleiere under workshoppene. Det er konteksten pågående telefonsamtale som er viktig her. Som påpekt i Kristiansen (2011) bør være lett for systemet å detektere denne konteksten automatisk og dermed unngå denne type forstyrrelsen, I Kristiansen (2012) påpekes det at en avdeling (den avdelingen som her omtales som A3) nesten alltid besvarer pasientsignalet raskt (som hovedregel innen 20-30 sekunder), mens signalet kan stå i flere minutter på andre avdelinger (bl.a. på A1). Man kan ikke se bort ifra at den medisinske hastegraden er lavere på A1 enn på f.eks. A3, og at det dermed er slik at dagens lydnivå er mer hensiktsmessig på A3 enn på A1. I dagens pasientsignal er det alltid 15 sekunder før et pasientsignal automatisk sendes videre. Utfra dette er det relevant å stille seg spørsmålet: Does one size fit all? Pleierne påpeker at en tilpasning til den enkelte pasient kan være relevant, bl.a. nevnes det at det er relevant å deaktivere den nye funksjonen for en del pasienter etter en individuell vurdering, slik at disse kun forholder seg til dagens snor. Men det kan også være aktuelt å diskutere om egenskaper ved levering og håndtering av pasientmelding skal skreddersys til den enkelte avdeling utfra bl.a. fysisk layout i bygningene da dette påvirker kommunikasjonsbehovet (Aslaksen 2002). Vi er kjent med at det kan være store forskjeller i utforming av 249

bl.a. vinduer og persienner for overvåkning på forskjellige avdelinger. Våre full tyder på forskjeller mellom medisinske hastegrader (som trolig kan være spesifikke per avdeling). Ved lunsjavvikling fortalte en sykepleier fra A3 om en strukturert ordning hvor sykepleierne avtalte seg i mellom hvem som overtok ansvaret for pasientene og videre oppdaterte dette i bemanningsplanen. Sykepleierne fra de andre avdelingene som var til stede under samme workshop ga tydelig inntrykk av at de var imponert over måten koordinasjonen mellom pleierne på A3 var, og hvor aktivt de benytter bemanningsplanen. Dette er trolig nødvendig utfra at 15 sekunders forsinkelse ved automatisk videresending er for mye tapt tid på denne avdelingen utfra pasientenes alvorlighetsgrad. Da er det et tankekors at IKT-systemet kun kommer i one size (i den forstand at bl.a. parameteren 15 sekunder er fast). Hva gjelder holdningene til forstyrrelser ser vi klare forskjeller mellom avdelingene, der særlig A1 peker seg ut. Dette kan trolig tilordnes holdninger hos nøkkelpersoner. Den lokale ledelsens holdning kan være viktig for hvordan dette utvikler seg (Karsh, 2004). En ledelse som involverer seg i bruken og optimal konfigurering av systemet vil være av stor betydning for hvordan teknologien oppleves. Sykepleierne som deltok på workshoppene kjente ikke alltid hverandre fra tidligere. Når Harr og Kaptelinin (2007) påpeker at sosiale relasjoner mellom de ansatte er en viktig faktor med tanke på forstyrrelser, så ble ikke det ivaretatt på en optimal måte, noe som igjen kan påvirke synet på forstyrrelser, samarbeid og koordinering. Det er en mulighet for at funksjonen videresend pasientmelding er et ønske utfra selfish communication behaviour (Coiera og Tombs 1998:674) og det kan være grunn til å se nærmere på slik funksjonalitet i neste runde utfra et kollektivt pleierperspektiv (funksjonell redundans) samt utfra sosiale relasjoner over tid, noe som kan kreve en annen teststrategi enn workshop/ simulering. Det kan også være aktuelt å se dette i lys av Tabell 1 som viser at pasienten vektlegger kontinuitet i pleie høyere enn det pleierne gjør. Konteksene identifisert her er bl.a. bygningsmessige forhold, medisinske forhold, sosiale forhold mellom pleiere, relasjonen mellom pasient og pleier og ledelsens holdninger til IKTsystemet. De fleste av disse kontekstuelle forhold er vanskelige å gjenskape i en kontrollert laboratoriesetting. Alt dette peker mot at nye tester også må involvere teststrategien simulering i felt (Figur 2) som kombinerer høy realisme rundt disse faktorene med mulighet for god pasientsikkerhet under uttestingen.! 7 KONKLUSJON OG VIDERE ARBEID En del nye momenter er - ikke overraskende - brakt inn via workshop som deltakende design (PD) med sykepleiere og sykepleierstudenter. Et viktig moment som pleierne bragte opp er spørsmålet: Er pasientene i stand til selv å vurdere hastegrad? Dette er en utfordring vi må se mer på. En forutsetning for at meldingen skal gi mindre forstyrrelse for den ansvarlige pleieren er at den kan håndteres asynkront, og en håndfri løsning kan derfor være ønskelig slik noen pleiere påpekte. Dette er særlig viktig fordi pleierne alltid ønsker konteksten med pasientens identitet (romnummer) for å vurdere hastegrad. Det er trolig at meldingen kan bli en forstyrrelse av verdi uansett om man må ta telefonen opp av lomma, fordi meldingen muliggjør informasjondeling mellom pleier og pasient. Tilstrekkelig redundans er nødvendig i systemet slik at man kan stole på at kollegaer fanger opp meldingen i de tilfeller man selv er opptatt med begge hender (eller i steril) og derfor ikke kan besvare meldingen innen rimelig tid. Dette gjelder trolig selv om pasienten har mulighet til alltid å dra i snora som et alternativ om respons uteblir. Det virker naturlig utfra Tabell 1 at et neste skritt må være å involvere pasienter. Slik involvering kan gjøres med nye eksperimentelle simuleringer (med personer som har vært pasienter, men ikke er syke under eksperimentet), men det kan også gjøres i felteksperiment inne på sykehuset med reelle, innlagte pasienter. Det siste vil kreve godkjenning av REK (Regionale Komiteer for medisinsk og helsefaglig forskning). 250

En annen retning er å se på muligheter med pervasiv teknologi. Noen pleiere foreslo å bruke pasientterminalen til å svare på pasientmeldingen (istedenfor telefonen) eller at pasientmeldingen kunne leveres på en digital søsterklokke. En slik digital søsterklokke kan tenkes å kommunisere direkte med bl.a. pasientterminalen for enkel pålogging (Klemets og Kristiansen 2012). Vi anser dette som innspill for videre forskning. Påliteligheten av et slikt system må vurderes nøye før det settes i drift. ACKNOWLEDGMENT / FORFATTERNE ØNSKER Å TAKKE Vi ønsker å takke Joakim Klemets for implementering av høynivå prototyper etter designet i Selseth (2011), samt for diskusjoner og kommentarer. Takk også til Jon Anders Rygh for bidrag med pasienthistoriene. En takk til St.Olavs hospital og sykepleieutdannelsen på HiST som stilte sykepleiere og sykepleierstudenter til rådighet. Og en takk til alle som bidro med erfaring og kreativitet under workshoppene. REFERANSER Alsos, O. A. (2011) Mobile Point-of-Care Systems in Hospitals: Designing for the Doctor-Patient Dialogue, PhD thesis, IME, ntnu: ntnu. Aslaksen, R. (2003) Sengetun i St. Olavs Hospital. [lastet 1.oktober 2012] http://www.helsebygg.no/vedlegg/19842/helhetsmodell.ppt-nettversjon-helsebygg.pdf Bardram, J. E. og Hansen, T. R. (2004) The AWARE architecture: supporting context-mediated social awareness in mobile cooperation. In Proc. CSCW2004. ACM. 192-201 Cabitza, F., Sarini, M., Simone, C. og Telaro, M. (2005) When once is not enough: the role of redundancy in a hospital ward setting. In Proc. GROUP05. ACM.158-167 Coiera, E. (2000) When Conversation is better than Computation, J Am Med Inform Assoc Vol. 7, 277-286. Coiera, E. og Tombs, V. (1998) 'Communication behaviours in a hospital setting: an observational study', BMJ, Vol. 12, issue 4, 673-676. Dourish, P. og Bellotti, V. (1992) Awareness and coordination in shared workspaces. In Proc. of CSCW. ACM, 107-114. Ellingsen, G. og Monteiro, E. (2003) 'A Patchwork Planet Integration and Cooperation in Hospitals', Computer Supported Cooperative Work (CSCW), Vol 12, Issue 1, 71-95. Faxvaag, A., Røstad, L., Tøndel, I., Seim, A. og Toussaint, P. (2009) Visualizing patient trajectories on wall-mounted boards-information security challenges. In Proc. of MIE. Hallström, I. og Elander, G. (2001) 'A comparison of patient needs as ranked by patients and nurses', Scandinavian Journal of Caring Sciences, Vol. 15, issue 3, 228-234. Harr, R. og Kaptelinin, V. (2007) Unpacking the social dimension of external interruptions. In Proc. GROUP 07. ACM. 399-408 Heath, C., Svensson, M. S., Hindmarsh, J., Luff, P. og vom Lehn, D. (2002) Configuring Awareness, Computer Supported Cooperative Work (CSCW), Vol. 11, issue 3, 317-347. Jensen, C. (2006) The Wireless Nursing Call System: Politics of Discourse, Technology and Dependability a Pilot Project, Computer Supported Cooperative Work (CSCW), Vol. 15, issue 5, 419-441. Karsh, B.-T. (2004) Beyond usability: designing effective technology implementation systems to promote patient safety, Quality and Safety in Health Care,, Vol. 13, 388-394. Kaufman, D. R., Shine, A. L., Bradley, M., Parikh, A. og Tan, B. Z. (2011) Human Computer Interaction Dimensions of a Novel Bedside Monitoring Device. In Proc. of HFEinHI,. Trondheim, tapir. 251