LEKTORBLADET. Uhildet vurdering. muntlig eksamen? Sensorarbeid Musikalske svingninger. Nye regler for. Tidsskrift for fag, kultur og utdanning

Tidsskrift for fag, kultur og utdanning LEKTORBLADET Uhildet vurdering Nye regler for muntlig eksamen? Sensorarbeid Musikalske svingninger w w w. n o r s k l e k t o r l a g. n o Nr 1/2013 12. årgang 1 Lektorbladet 01/2013

LEDER FOTO: TOM EGIL JENSEN Marit Kleppe Egge, redaktør RETTFERDIGHET ER EN av de fire klassiske kardinaldyder. Dydenes historie går helt tilbake til Platon og dannelsesidealet om å leve slik at det ble balanse mellom måtehold, mot og visdom og med rettferdighet som en sosialmoralsk rettesnor. Også i vår tid står rettferdighetsbegrepet sentralt i rettsorden, moral og religion, og vi finner ambisjonene om rettferdig behandling og fordeling i så vel politikk og samfunnsliv som i vårt hjemlige dagligliv. Som foreldre forsøker vi gjerne å behandle barna våre etter tydelige rettferdighetsprinsipper. Likevel får vi titt og ofte høre hvor skikkelig urettferdige vi er. Er fullstendig rettferdighet mulig? Rettferdighet er i hvert fall et overordnet mål, blant annet i skolen, der en søker rettferdighet både i den fortløpende vurderingen av elevens arbeid, og ikke minst i den avgjørende sluttvurderingen. Eksamen er både en vesentlig avslutning av skolegangen og en døråpner for videre utdanning. Derfor må norsk skole ha penger til å rekruttere dyktige sensorer som er best mulig egnet til å gi elevene en rettferdig karaktervurdering. Både ved skriftlig og muntlig eksamen må elevene tilbys eksamens- og vurderingsordninger som virkelig tester deres individuelle ferdigheter. Det kan være ille å få en dårlig karakter, men det er enda verre å føle seg urettferdig behandlet. Sensorarbeid er noe av det dere kan lese om i dette nummeret av Lektorbladet, som for øvrig har et intervju med biokjemiker Sissel Rogne, artikler fra NHO-direktøren og Norges eneste professor i kreativitet, oppsummering av lokale forhandlinger og fyldige debattsider. GOD LESNING! Språkrøre Slåss du med sloss? Pugget det der på barneskolen, sier en gammel venn som liker å stave riktig, det heter: Jeg sloss med problemene. Ja, hvis det var tidligere i livet ditt, så. Men nå slåss du vel ikke lenger? Med å, mener du? Ja, nei, det er riktig. Ingen slåsskamp lenger. Så unødvendig å pugge noe som en kan forstå isteden, og som en da aldri vil skrive galt mer! Å slåss er laget av å slå, derfor heter det å slåss, i nåtid vi slåss, fordi det heter vi slår, men i går sloss vi, for det heter jo vi slo. Og så har vi slåss, fordi det heter vi har slått. Alltid samme vokal. Like logisk er det med syne/synes: de synte ham veien, han syntes den var lang, altså med t i fortid, men ikke i nåtid: de synes at veien er lang. Men én form må vi dessverre pugge, fordi Språkrådet har bestemt at den skal være ulogisk. Det heter: Hun har synes det lenge - altså uten t, enda det jo f.eks. heter hun har synt ham bildene med t. Tross alt lykkelig, da, han, min gamle venn puggeren. Han har egentlig alltid synes at det er greit å lære utenat der hvor forstanden kommer til kort. Ingen dum kombinasjon likevel, jeg tror jeg skal begynne å synes det samme. Solaf 2 Lektorbladet 01/2013

INNHOLD 6 Sensorarbeid TEMA: Mange takker nei til sensorarbeid...6 Sensorene svarer...8 Endring i munnleg eksamen...10 Anonym tilleggssensur...12 12 Gjesteskribent: Kristin Skogen Lund AKTUELT: Endelig: Klar tale mot timekutt...13 Gjesteskribent: Kristin Skogen Lund...14 Intervjuet: Sissel Rogne...16 Musikalske svingninger...18 Søk om plass på lærarkurs...19 Kreative metoder... 20 Undervisningspraksis og læringsmiljø...22 Tyskfaget på vikende front... 24 Lokale forhandlinger i kommunesektoren... 26 Lokale forhandlinger i Oslo kommune... 28 20 Kreative metoder FASTE SPALTER: Språkrøre... 2 Politisk leder har ordet... 4 Boksidene...23 Debatt!...30 Fra generalsekretæren...34 Organisasjonsnytt...36 Juridisk talt...38 Lektorbladet Magasin for fag, kultur og utdanning Nr. 1/2013 12. årgang ISSN: 1503 027X Akersgata 41 0158 Oslo Tlf.: 24 15 50 00 Faks: 24 15 50 01 E-post: lektorbladet@norsklektorlag.no Ansvarlig utgiver: Norsk Lektorlag ved generalsekretær Otto Kristiansen Redaksjonsråd: Otto Kristiansen Gro Elisabeth Paulsen Wenche Bakkebråten Rasen Redaktør: Marit Kleppe Egge mke@norsklektorlag.no Redaksjonen avsluttet arbeidet med dette nummeret 4. februar Årsabonnement: kr 350,- Annonser: lektorbladet@norsklektorlag.no Korrektur: Hans Olaf Nøklestad Design/layout: Mac&Mocca (macmocca.no) Trykk: Flisa Trykkeri (flisatrykkeri.no) Materiellfrist for LB 2/13 er 10. mars Lektorbladet 01/2013 3

POLITISK LEDER HAR ORDET FOTO: TOM EGIL JENSEN Mange reformpedagogiske tiltak på 1990-tallet ble fulgt av nye eksamensordninger i skolen. En del reformer vakte nemlig sterk motstand blant lærere og lektorer, og eksamensordningene ble ansett som effektive styringsredskaper. Sosiale prosesser, holdningsmål og obligatoriske metoder skulle vektlegges. En gjengs politisk oppfatning var at Norge hadde verdens beste skole, og det var ikke nødvendig å undersøke om elevene kunne det som stod i læreplanene. Da var det også enkelt å modernisere skolen og postulere en ny elevrolle basert på ansvar for egen læring. For at det reformpedagogiske prosjektet skulle kunne erklæres som vellykket, ble det nødvendig å dempe informasjon om læringsresultater. Kontrollordningene, slik som eksamen og bruk av eksterne sensorer, ble kjepper i hjulene for fremskrittet. Ivrige reformatorer kunne åpenhjertig si at får vi ikke bort de nasjonale eksamenene, våger ikke skolene annet enn å jobbe med fagene, i stedet for å vektlegge Generell læreplan og sosial kompetanse. Eller Vår skole vil lage vår egen eksamen der vi kan prøve elevene i det vi vet de kan, så slipper vi så mye stryk. Når skolen er for alle, kan vi ikke la noen stryke. Uhildet vurdering: Det må eksterne sensorer til Tekst Gro Elisabeth Paulsen Så lenge læringsresultater i fagene knapt ble etterspurt og kontrollert, var det mulig å basere skolepolitikken på ønsketenkning. Først da det norske skolesystemet ble utsatt for ekstern vurdering, ble det mulig for norske skolepolitikere å se at skolen var på gal kurs. At skolesystemet blant annet hadde forsømt leseopplæringen av mange elever var en sviende innrømmelse som har ført til et skifte fra en ideologibasert til en kunnskaps- og forskningsbasert skolepolitikk. På pressekonferansen om de siste resultatene fra TIMSS og PIRLS den 11. desember uttalte direktøren i Utdanningsdirektoratet, Dag Thomas Gisholdt, at vi nå ser positive resultater av snuoperasjonen. Han beskrev systemskiftet som en overgang fra hva elevene skal gjøre til hva elevene skal lære. Da gjenstår diskusjonen om hva elevene skal gjøre for å lære. Debatten om hvordan ulike forskningsrapporter skal tolkes og anvendes, er kompleks. Hovedsaken er imidlertid enigheten om at det skal forskes på hva vi oppnår med skolen, både faglig og sosialt. Gode intensjoner er ikke nok, resultatene må undersøkes, og det må eksterne fagfolk til, som kan forske og vurdere ut fra vel kjente og etterprøvbare kriterier. Også når det kommer til vurdering av elevers og studenters faglige prestasjoner til eksamen, er det nødvendig at uavhengige og eksterne fagpersoner kommer inn i bildet. Eksamensordninger basert på bruk av høyt kvalifiserte og uhildede sensorer balanserer og justerer systemet med standpunktkarakterer. Det er stor enighet i Gode intensjoner er ikke nok, resultatene må undersøkes, og det må eksterne fagfolk til, som kan forske og vurdere ut fra vel kjente og etterprøvbare kriterier. Norsk Lektorlag om at tydelige vurderingskriterier og eksterne sensorer er den beste måten å sikre både faglig kvalitet og mest mulig objektiv, rettferdig og lik behandling. På lang sikt vil prinsippfast bruk av eksterne sensorer kunne hindre at karaktersystemet blir vilkårlig, eller i verste fall korrupt. Både institusjoner og enkeltindivider er avhengig av ekstern vurdering for å kunne utvikle og opprettholde realistisk selvkritikk og egenvurdering. Utdanningsdirektoratets høringsbrev av 10. januar i år om forslag til endringer i reglene for lokalt gitt muntlig eksamen, markerer et viktig og etterlengtet brudd med reformpedagogikkens eksa- 4 Lektorbladet 01/2013

POLITISK LEDER HAR ORDET mensordninger. Forslaget gjelder både ungdomsskolen og videregående skole og tar sikte på en enhetlig nasjonal praksis, mindre forskjellsbehandling av elevene og mindre risiko for at elever slipper unna med en presentasjon som er laget i forkant. Det er også interessant å merke seg hva direktoratet skriver om gjeldende rett ved muntlig eksamen: Det kan i prinsippet stilles spørsmål fra alle kompetansemål i læreplanen. Den utbredte praksisen at elever kun forbereder seg til et lite utvalg av læreplanmål til eksamen som oppgis på forhånd, mangler altså grunnlag i dagens forskrift. Tydeligere informasjon til skolene og bedre sensoropplæring er aktuelle tiltak for å rette opp slike misforståelser. Sensorene har ifølge gjeldende forskrift en viktig rolle: Ved gjennomføringen av lokalt gitt eksamen skal det være to sensorer som vurderer elevens prestasjon. Minst én av sensorene skal være ekstern. Den andre kan være faglæreren til eleven. Dersom det ved gjennomføringen av lokalt gitt eksamen er slik at den eksterne og den interne sensoren (faglærer) er uenige om karakteren, er det den eksterne sensoren som avgjør karakteren. Ved eksamen som krever eksaminator, skal normalt faglærer være eksaminator. Dersom det er uenighet om hva eleven skal prøves i, er det den eksterne sensoren som avgjør dette. Denne makten som gis til sensor, innebærer et stort ansvar for at eksamen går riktig for seg. Ansvarlige myndigheter må sørge for å rekruttere godt kvalifiserte sensorer som har faglig autoritet nok til å fylle rollen. Dessverre har det de siste årene blitt vanskeligere å rekruttere sensorer til skriftlig eksamen. Allerede i 2003 kunne Adresseavisen melde at det blir stadig vanskeligere å skaffe nok sensorer: Flere arbeidsoppgaver ved lokale eksamener samt kortere tid til sensurering, gjør at erfarne lærere skyr det tidligere prestisjetunge oppdraget. Våren 2008 Det er stor enighet i Norsk Lektorlag om at tydelige vurderingskriterier og eksterne sensorer er den beste måten å sikre både faglig kvalitet og mest mulig objektiv, rettferdig og lik behandling. skrev Bergens Tidende om mangel på norsksensorer, og at dette ikke var en ny situasjon ifølge Utdanningsdirektoratet. Direktoratet sendte i 2009 ut en vervebrosjyre der oppgaven som sensor beskrives som lærerik, og det påstås at arbeidet er godt betalt. Brosjyren understreker at rektorer kan foreslå personer til oppgaven, men at det er fylkesmannen som formelt nemner opp sensorane. Det er òg fylkesmannen som inngår kontraktar med dei lærarane som blir oppnemnde som sensorar. Å vere sensor ved sentralt gitt eksamen er derfor regulert gjennom ein privatrettsleg avtale og inngår ikkje som ein del av det ordinære avtaleverket for lærarane. Det er viktig å merke seg at oppgaven som sensor er helt frivillig. Mange av oss vil være enige i at denne jobben er både interessant, lærerik og viktig, men arbeidsbetingelsene er ikke særlig fordelaktige. Den som ønsker ekstrajobb for pengenes skyld, kan sannsynligvis finne bedre lønns- og arbeidsvilkår andre steder. Ganske mange lektorer får lavere timelønn som sensor enn i sin faste stilling. Det vakte berettiget oppsikt da utdanningsdirektøren hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus for to år siden uttalte til NRK at et gratis kurs kunne fungere som gulrot for å rekruttere sensorer. NRK brakte følgende sitat: Skolen er ikke vant til å få så mye, så jeg tror kanskje de vil synes at det er en liten gulrot. Og jo mindre gulrøttene er, jo bedre smaker de. Med cirka 200 besvarelser som skal sensureres, vil oppgaven beregnes til 90-100 arbeidstimer, i tillegg kommer ubetalt reisetid og kurs. Timene må legges til fritid og helger i løpet av de hektiske siste ukene i skoleåret, og sensorene må ofte arbeide både nattestid og på søndager, langt over grensene i Arbeidsmiljøloven. Det kommer derfor ikke overraskende at verken vervebrosjyrer eller små gulrøtter virker overbevisende. I Norsk Lektorlags Høyere faglig status kan føre til at flere i framtida vil påta seg sensoroppdrag men det forutsetter arbeids- og lønnsbetingelser som ikke er basert på at man i skolen ikke er vant til å få så mye. spørresundersøkelse høsten 2012 svarer halvparten av de som er i undervisningsstilling, at de ikke vil påta seg sensoroppdrag hvis de blir spurt i 2013. Bare hver tredje sier de vil svare ja, og resten vet ikke. Etter det skolepolitiske skiftet vi har sett, eksemplifisert ved presisering og innstramming av reglene for muntlig eksamen, kan både eksamen og sensorarbeid få høyere faglig prestisje. Høyere faglig status kan føre til at flere i framtida vil påta seg sensoroppdrag men det forutsetter arbeids- og lønnsbetingelser som ikke er basert på at man i skolen ikke er vant til å få så mye. Lektorbladet 01/2013 5

TEMA: SENSORARBEID Mange takker nei til sensorarbeid Halvparten av respondentene i Norsk Lektorlags spørreundersøkelse svarer at de ikke ønsker å påta seg sensorarbeid ved skriftlig eksamen våren 2013. Tekst Marit Kleppe Egge Om lag 1000 medlemmer har deltatt i undersøkelsen som ble gjennomført i oktober 2012. Her svarer 50,2 prosent at de ikke vil påta seg å være sensor ved sentralt gitt skriftlig eksamen til våren, mens 16 prosent svarer at de ikke vet om de vil påta seg denne typen sensorarbeid. Mangler kapasitet 48,9 prosent av respondentene oppgir at de ikke har kapasitet til å påta seg ytterligere arbeid, som viktigste årsak til at de vil takke nei til sensorarbeid. 27 prosent svarer at hovedårsaken til å takke nei er for lave sensorhonorarer, og at tiden som brukes til sensorarbeid i realiteten vil overstige tiden en får betalt for. Bare et fåtall (4,4 prosent) svarer at de føler at de mangler nødvendig kunnskap og erfaring for å kunne sensurere. Liten forskjell mellom fagene Medlemsundersøkelsen viser at det er liten forskjell fra fag til fag når det gjelder planene om å påta seg sensorppdrag eller ikke. I biologi svarer 60 prosent nei til å være sensor, mens det i matematikk er 40 prosent som vegrer seg for å sensurere. Svarprosenten for de andre fagene ligger mellom disse to ytterpunktene. Svarene viser også at jo lengre erfaring lektorene har, jo mindre sannsynlig er det at de vil være sensorer. Det er ingen store fylkesvise forskjeller når det gjelder hvem som svarer at de ikke vil påta seg sensoroppdrag til våren. En krevende prosess Norsk Lektorlag sendte i 2012 et brev (se neste side) til Utdanningsdirektoratet vedrørende sensorgodtgjøring i grunnskolen og videregående opplæring. Ett år etter at brevet er sendt, kan vi slå fast at det vil bli en krevende prosess å få positive resultater. Saken er foreløpig havnet i et problemskyvespill mellom direktoratet, departementet og arbeidstakerorganisasjonene, sier leder i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen. Les også politisk leder s. 4-5 og Fra generalsekretæren s. 34-35 6 Lektorbladet 01/2013

TEMA: SENSORARBEID Hva er den viktigste årsaken til at du vil takke nei til sensorarbeid? (fra Norsk Lektorlags spørreundersøkelse, oktober 2012) For lavt sensorhonorar 12,9 % Tid til sensorarbeid vil i realiteten overstige tiden sensoren får betalt for 14,3 % Jeg føler jeg mangler nødvendig kunnskap og erfaring til å påta meg sensorarbeid 4,4 % Jeg har ikke kapasitet til å påta meg ytterligere arbeid 48,9 % Jeg ser ikke på sensorarbeid som faglig utviklende 2,1 % Annet 17,3 % Brev til Utdanningsdirektoratet NORSK LEKTORLAG VISER til GNIST-samarbeidet og partenes felles mål om å heve statusen for læreryrkene. Med dette som utgangspunkt ønsker vi å rette oppmerksomhet mot sensorene ved sentralt gitte eksamener. Disse sensorene er en meget viktig gruppe av fagpersoner som til sammen garanterer at skolens sluttvurdering holder høy faglig standard. Sensorenes profesjonelle og økonomiske arbeidsforhold gir tydelige signaler om hvilken verdsetting eller mangel på verdsetting man er villig til å gi den delen av skolens undervisningspersonale som tar seg av den krevende oppgaven med sensur. Når vi samtidig har registrert en økende misnøye og redusert vilje blant potensielle sensorer til å påta seg sensoroppdrag de siste årene, fremsetter Norsk Lektorlag følgende krav knyttet til sensorgodtgjøring: TIMELØNNSSATS Vi krever at timesatsen heves til kr. 600,- med årlige justeringer. Svært mange av sensorene er innplassert i stillingskoden Lektor med tillegg/opprykk. For disse er dagens timelønn for sensorarbeid lavere enn den timelønn de har i sine undervisningsstillinger. Den er også vesentlig lavere enn de satsene Staten fastsetter for visse typer konsulenttjenester for staten. Justisdepartementet har for eksempel fastsatt timesats for godtgjøring av advokatbistand til kr. 925,- pr. time, og ifølge avtale mellom Staten ved Kulturdepartementet og kunstnernes organisasjoner om kjøp av konsulenttjenester i forbindelse med utsmykking av offentlige bygg ble satsen fastsatt til kr. 500,- pr. time 01.07.09 og justeres hvert år. REISETID Vi krever at reisetid i forbindelse med fellessensur godtgjøres. Mange sensorer rundt i landet har lang (ubetalt) reisetid for å delta i fellessensuren. Her bør man følge Kompensasjon for reiser innenlands i HTA for Staten, Fellesbestemmelsene, ( 8 1.b). GODTGJØRING FOR HJEMMEKONTOR Sensuroppdraget utføres som regel på et hjemmekontor med bruk av privat pc, telefon og internettforbindelse. Derfor er det rimelig å kreve en særskilt godtgjøring for denne delen av arbeidet. ARBEIDSBETINGELSER Norsk Lektorlag krever at det settes opp en standard skriftlig avtale om sensoroppdraget der plikter og rettigheter, tidsrammer og godtgjøring er angitt. En slik avtale skal inngås i forkant av sensoroppdraget. Det er også nødvendig at arbeidsbetingelsene under fellessensuren bedres til normal standard for møter/seminarer ellers i arbeidslivet. Det må være slutt på at sensorene stuves sammen i overfylte og støyende rom. ATTEST Alle sensorer må få tilsendt attest/bekreftelse etter utført oppdrag, slik at den kan legges til vedkommendes cv. Lektorbladet 01/2013 7

TEMA: SENSORARBEID Sensorene svarer Lektorbladet har spurt noen medlemmer om deres erfaringer med sensorarbeid. Her er svarene. 1) HVA SLAGS ERFARING HAR DU SOM SENSOR VED SKRIFTLIG EKSAMEN? 2) HVORFOR HAR DU VALGT Å PÅTA DEG SENSOROPPDRAG? 3) OPPLEVER DU AT DET LAR SEG GJØRE Å GJENNOMFØRE SENSORARBEIDET PÅ EN TILFREDSSTILLENDE MÅTE INNENFOR DEN TIDSRAMMEN SOM ER SATT? GEIR STRØM, LEKTOR VED MYSEN VIDEREGÅENDE SKOLE (ØSTFOLD) 1) Jeg har vært sensor i engelsk siden midt på 1990-tallet. Først ble jeg oppnevnt i Oslo/Akershus, så var jeg en femårsperiode i Hordaland (sensur i Bergen), og så har jeg de siste årene blitt flyttet tilbake til Oslo/Akershus. Til sammen cirka 15 år. Med unntak av to år med sensur på Vg2 har jeg hele tiden sensurert engelsk Vg3. 2) Det er helt nødvendig å sensurere for å vite hva man skal gjøre i klasserommet. Så lenge vi har ordningen med eksamen, noe vi bør ha, styrer det hele undervisningsprosessen gjennom skoleåret. Sensur gjør det lettere å vite hva man skal legge vekt på i undervisningen, og det gjør deg til en bedre lærer. Det er også et økonomisk aspekt ved sensur, siden det er en betalt ekstrajobb. 3) Jeg opplever at det er vanskeligere å sensurere i dag enn for ti år siden. Elevene kan nå benytte alle hjelpemidler, og da må sensorene bruke mer tid for å vurdere oppgavene. Dermed blir også honorarene for lave. Det er ikke lagt til rette for, eller blitt tatt hensyn til, at lærere har skriftlig sensur ved vår skole. Dette gjør at det er tilfeldig hvordan timeplanen er lagt og hvordan det passer med muntlige eksamener i samme perioden. Men så lenge det er en betalt ekstrajobb, blir det en vurdering hver enkelt lærer må gjøre. NINA ROSSING, LEKTOR VED BYÅSEN VIDEREGÅENDE SKOLE (SØR-TRØNDELAG) 1) Jeg har vært sensor fem ganger, i norsk hovedmål og sidemål. 2) Jeg ble litt kastet inn i det første gang som vikar for en kollega som brått ble syk, og jeg syntes det var lærerikt og interessant. Derfor påtok jeg meg sensoroppdrag i årene etterpå også. Jeg følte jeg fikk en større trygghet i mitt eget vurderingsarbeid, og det var nyttig å sammenligne mine vurderinger med vurderinger gjort av kolleger fra andre steder. Til tross for litt uklare retningslinjer syntes jeg at sensureringen fungerte som en slags kalibrering av hva man la vekt på i vurderingene rundt om. 3) Jeg har ikke vært sensor på noen år nå fordi jeg har små barn. Før jeg fikk barn, gikk det greit å rette 200 tekster på rundt tre uker. Det var travelt, ja, men det gikk sånn akkurat. Med småbarn i huset er oppgaven blitt en umulighet, så selv om jeg gjerne vil være sensor, lar det seg i praksis ikke gjennomføre på grunn av den berømmelige tidsklemma. Hadde det vært snakk om å sensurere 100 oppgaver i stedet for det dobbelte, ville jeg definitivt meldt meg som sensor. Slik det er nå, vil det ta noen år før jeg kan ta på meg sensurering igjen, og det synes jeg ærlig talt er synd. 8 Lektorbladet 01/2013

TEMA: SENSORARBEID ARVID OEN, LEKTOR VED BYÅSEN VIDEREGÅENDE SKOLE (SØR-TRØNDELAG) 1) Jeg har vært sensor i cirka 15 år, hovedsakelig i R1 (etter kunnskapsløftet). Har også vært sensor i geofag 2. 2) I starten var jeg nysgjerrig, og ville utvikle meg. Etter hvert har det blitt tradisjon, og man lærer helt klart av å være sensor, ikke minst i forhold til læreplaner og hvordan Utdanningsdirektoratet tenker. Dessuten er det en kjærkommen ekstrainntekt. 3) Eksamenstiden er alltid parallelt med karaktersetting ved egen skole. Det gjør at en må rydde plass til sensorarbeidet på kveldstid og i helgene. Man må prioritere dette fremfør private gjøremål. Dette er selvsagt en belasting, men når en har tatt på seg arbeidet, må en gjøre jobben grundig. I matematikk skal en skifte bunker halvveis, og det gjør tidspresset alltid mer stressende. I geofag 2 med datainnlevering er dette ikke nødvendig, men derimot er det mange, lange besvarelser (opp mot 35 maskinskrevne sider), og dette tar mye tid. Dette siste kan gå ut over kvaliteten på arbeidet. TORGEIR KVENDSET, LEKTOR VED CHARLOTTENLUND VIDEREGÅENDE SKOLE (SØR-TRØNDELAG) 1) Jeg har vært sensor ved skriftlig eksamen en gang (våren 2012) i faget Internasjonal engelsk. 2) Grunnen til at jeg valgte å ta på meg dette var først og fremst det økonomiske, samt det å få bredere erfaring med vurderingsarbeid og å bli tryggere i egne vurderingssituasjoner. Erfaringsutveksling med medsensorer var også en grunn til at jeg ønsket å være skriftlig sensor. 3) I og med at sensureringen skjer i en periode der det ellers er veldig mye å gjøre i lærerjobben er det nok ikke tilstrekkelig med tid til å vurdere så grundig som man kunne ønske. På en annen side opplevde jeg at det gikk relativt greit å komme gjennom bunken, selv om man måtte bruke mye tid i helger og på ettermiddager. Den tiden man har til rådighet vil jo naturligvis ha innvirkning på kvaliteten på vurderingsarbeidet. KIRSTI SØLVBERG, LEKTOR VED MYSEN VIDEREGÅENDE SKOLE (ØSTFOLD) 1) Jeg har 10-15 års erfaring som sensor i norsk hovedmål. Jeg har også vært sensor i sidemål et par ganger. 2) For å se nivået på forskjellige skoler og klasser. Jeg ser det som meget nyttig og viktig når jeg selv underviser i faget. 3) Timeplan for skoleåret avgjør om man orker å ta på seg sensoroppdraget. Det er et tidkrevende arbeid, og det er fritiden som må brukes. Når forholdene ligger til rette, går det i hovedsak greit, men det skaper ofte stress og tidspress når besvarelser kommer på papir og sendes mellom de to sensorene. Sensorene burde fått hver sin kopi av besvarelsene. Når besvarelser leveres digitalt, går det stort sett greit angående tiden. Lektorbladet 01/2013 9

TEMA: EKSAMEN Endring i munnleg eksamen Frå neste vår blir det truleg slutt på at elevar kan vere heime og førebu framlegg til munnleg eksamen. Tekst Inger Johanne Rein Vi er glade for at departementet har teke inn over seg signala frå lektorar og lærarar om at den ordninga vi har i dag, er dårleg og urettvis, seier leiar i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen. Utdanningsdirektoratet har no sendt framlegget om ei rekkje endringar i reglane for munnleg eksamen ut på høyring, med svarfrist 10. april. Framlegget kjem etter eit tydeleg krav frå dei som jobbar i skulen og i neste omgang frå fleire utdanningspolitikarar om ei opprydding i regelverket. Dette framlegget er ei klar innstramming for å få ein meir einsarta praksis, sa kunnskapsminister Kristin Halvorsen da framlegget blei gjort offentleg 10. januar. Likt over heile landet Dei nye reglane for munnleg eksamen gjeld både for grunnskulen og vidaregåande skule. Framlegget inneber at ein ikkje lenger vil ha lokal handlingsfridom til å avgjere om munnleg eksamen skal gjennomførast med eller utan ein førebudd del. Ein skal i staden ha ein modell som er lik for heile landet, og i høyringsdokumentet legg departementet fram to alternative modellar: MODELL A er munnleg eksamen slik ein hadde tidlegare. Elevane får vite kva for eit fag dei kjem opp i 48 timar før eksamen, og det er det einaste dei får vite. Så er det berre å setje seg ned og lese. MODELL B er munnleg eksamen med ein såkalla førebuingsdel. Det inneber at elevane fyrst får vite kva for eit fag dei kjem opp i 48 timar på førehand. 24 timar før eksamen får dei eit emne dei må førebu seg særleg på. Under førebuinga kan ein bruke alle hjelpemiddel, men bruk av hjelpemiddel under eksamen er ikkje tillate. Under eksamen skal det altså ikkje haldast ein presentasjon. Ufagleg og urettvis ordning Mange har vore kritiske til ordninga ein har i dag, der elevar kan førebu framlegg til munnleg eksamen heime, mellom anna fordi ordninga favoriserer dei som kjem frå ressurssterke heimar. Vi er veldig glade for denne endringa. Svært mange lektorar har vore så lei seg for dagens ordning, som har vore dårleg og veldig urettvis. Ho har gjeve galne signal om at elevane ikkje trong lese faget heile skuleåret, men satse på skippertak og hjelp frå andre i siste liten. Ein del av dei strenge og fagleg nøyaktig lærarane har gjeve opp skulen som arbeidsstad fordi dei ikkje har vilja vere ein del av dette, sa Gro Elisabeth Paulsen til Aftenposten 10. januar. Norsk Lektorlag meiner det er på høg tid at ordninga for munnleg eksamen blir endra. Allereie i 2003 tok ein opp med Utdanningsdirektoratet problema som oppstår ved ulik lokal praksis, og kritikken har blitt gjenteke i fleire omgangar til 10 Lektorbladet 01/2013

TEMA: EKSAMEN ulike ministrar. I eit brev til dåverande kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell skreiv Norsk Lektorlag i 2008 mellom anna følgjande: Norsk Lektorlag etterlyser departementets gjennomgang av hvilke(t) kunnskapssyn som bør legges til grunn ved utviklingen av systemet for sluttvurdering/eksamen i Kunnskapsløftet. Norsk Lektorlag mener at regelverket må sørge for at eksamensordninger og standpunktvurdering opprettholder lik og rettferdig faglig vurdering av elever over hele landet. Kan eksaminerast i heile pensum I fjor sommar hadde Aftenposten ein serie artiklar om ulik praktisering av munnleg eksamen i ungdomsskulen. Artiklane viste store skilnader på mellom anna reell førebuingstid, kor mykje av eksamenstida som vart brukt til det førebudde framlegget, og i kva grad lærarane fekk lov til å spørje elevane i andre delar av pensum. Artiklane fekk fleire utdanningspolitikarar til å reagere. Honnør til Kristin Halvorsen som har teke tak i saka. Det var på tide. Begge modellane inneber ei tydeleg innstramming, og dei vil bidra til ei meir rettvis handsaming av elevar. Det er dessutan viktig at Utdanningsdirektoratet peikar på at elevane i prinsippet skal kunne eksaminerast i alle læreplanmåla i faget under munnleg eksamen. Direktoratet skriv at dette faktisk er gjeldande rett i dag òg. Mange både elevar og lærarar har likevel trudd at det berre har vore lov til å stille spørsmål til det emnet som elevane har førebudd seg på. No er det ikkje lenger mogleg å misforstå: Elevane skal vere førebudde på å vise kva dei kan om heile læreplanen i faget, seier Gro Elisabeth Paulsen. Utdrag av høyringsbrevet frå Utdanningsdirektoratet REGULERINGEN AV LOKALT gitt muntlig eksamen er i gjeldende forskrift relativt overordnet og angir rammene som eksamen skal gjennomføres innenfor. Det er i dag gitt rom for at det utvikles ulike modeller lokalt, innenfor det handlingsrommet som er fastsatt i forskrift til opplæringsloven og den aktuelle læreplanen for faget. Å legge til rette for et lokalt handlingsrom har vært tilsiktet av flere årsaker. Læreplanverket for Kunnskapsløftet er utformet slik at det gir et relativt stort lokalt handlingsrom for hvordan opplæringen kan organiseres. Regelverket for lokalt gitt muntlig eksamen er derfor fleksibelt, slik at det kan ta hensyn til ulik fag- og opplæringspraksis på skolene. Dette har blitt ansett som nødvendig for at det skal være rom for å utvikle ordninger som fungerer godt lokalt. Det er skoleeier som har ansvaret for at gjennomføringen av lokalt gitt eksamen er i tråd med både sentrale retningslinjer og egen praksis. Utfordringen ved denne lokale handlefriheten er at de lokale variasjonene har blitt store. ( ) Henvendelser og oppslag i media tyder imidlertid på at den lokale variasjonen av mange oppleves som urettferdig. Mange henvendelser tyder på at det er behov for og ønske om å sette klarere rammer for muntlig eksamen, slik at den lokale variasjonen blir mindre. Departementet har i oppdragsbrevet bedt direktoratet om å bruke regelverket til å sikre en mer felles nasjonal praksis. Konsekvensen av dette er at forskriftsreguleringen av lokalt gitt muntlig eksamen må bli mer detaljert og tydeligere angi rammene som muntlig eksamen skal arrangeres innenfor. Det vil si redusert lokal variasjon. Vi foreslår derfor i dette høringsbrevet å sette klarere rammer for innhold i og organisering av muntlig eksamen. ( ) Vi ber om høringsinstansenes syn på følgende: Vil de foreslåtte endringene kunne bidra til en mer enhetlig praksis? Bør det fastsettes nasjonalt om muntlig eksamen skal gjennomføres med eller uten forberedelsedel? Dersom det skal fastsettes nasjonalt om eksamen skal gjennomføres med eller uten forberedelsedel; støtter dere modell A (eksamen uten forberedelsedel) eller modell B (eksamen med forberedelsedel)? Til modell B: Støtter dere at innholdet i forberedelesdelen presiseres og at forberedelsedelen begrenses til en skoledag? Støtter dere at det forskriftsfestes et forbud mot at muntlig eksamen gjennomføres på mandager? Bør det forskriftsfestes at elevene ikke skal bruke eksamenstiden til å holde en presentasjon? Bør det fastsettes at eksamen skal gjennomføres uten hjelpemidler, heller ikke elevens egne notater? Bør det forskriftsfestes en plikt til å utarbeide lokale retningslinjer for muntlig eksamen? Lektorbladet 01/2013 11