Terje Holtet Larsen ANGIVEREN Roman FORLAGET OKTOBER 2016
TERJE HOLTET LARSEN Angiveren Forlaget Oktober AS, Oslo 2016 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg EXIL DESIGN av Mona Persdatter Bekkevad Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: 978-82-495-1738-1 (epub) ISBN: 978-82-495-1713-8 (trykk) www.oktober.no
KJÆRE LESER 1, JEG VIL GJERNE ha sagt med det samme at jeg foretrekker å forestille meg deg som intelligent og fordomsfri, i besittelse av en forholdsvis velutviklet smak og tilstrekkelig dannet til å overse også mine mest iøynefallende mangler og sjenerende tilkortkommenheter uten å føle den minste fristelse til å påpeke eller kommentere dem, og dessuten som en intellektuelt leken person som har innsett at tilværelsens ubønnhørlig påkrevde alvor blir forståelig, for ikke å si overkommelig, først i det øyeblikket man endelig greier å gi slipp på de mange resirkulerte oppfatningene man måtte ha om seg selv, og våger å la alt håp om forståelse fare. Noe annet ville blitt for nedverdigende for oss begge; disse innledende bemerkningene er ment som en påminnelse om nettopp det. Tilsvarende er det mulig å tenke på romanen som en foretrukket sjanger for smigrende løgner og medrivende fantasier av det realistisksentimentale slaget, der den beste, det vil si det mest innfallsrike, fartsfylte og uforutsigbare overflødighetshornet av en fortelling, vanligvis vinner lesernes, den litterære offentlighetens og dermed skjebnens, noe som i dette tilfellet vil si den nådeløst ufeilbarlige litteraturhistoriens, gunst. Men det burde også være mulig å tenke på romanen som et marginalisert overlevelsessted, kanskje det siste, for sannheter, hemmelige eller uhåndgripelige sannheter av det slaget som ikke lar seg innsirkle eller formulere noe annet sted enn i en roman, i en romans språk og de sammenhengene dette språket er i stand til å skape. Eller i det minste halvsannheter. Mye tyder på at mine forestillinger om romanen, som utmerket godt lar seg betrakte som mitt halmstrå i tilværelsen, samt det forhold at jeg er så latterlig lettrørt, dessuten så ømskinnet, nærtagende er kanskje et bedre ord, så overdrevent nærtagende at jeg finner det nødvendig å beskytte meg selv bak en maske som vanligvis blir oppfattet som det
upåvirkelige ansiktet til en kynisk ironiker, plasserer meg i selskap med den sistnevnte kategoriens til enhver tid fortapte forfattere. Det får så være. Det finnes verre skjebner. Jeg skriver ganske enkelt fordi det er en syssel som vanligvis gjør det litt lettere å utholde sitt eget selskap og litt lettere å unngå omverdenens. Jeg vil tro at jeg søker en slags frihet, et hvilested, et forsvinningspunkt. Det skal så usannsynlig lite til før jeg lammes av min manglende evne til å ta noe som helst inn over meg og forsvinner inn i mitt eget ingenting, hjelpeløst overlatt til alle mine utilstrekkeligheter. Jeg skulle ønske at jeg hadde en forklaring på denne lammelsen, men det har jeg ikke. Hangen til formuleringer kan muligens også forklares med at jeg stadig forsøker å finne ut av hvem jeg burde ha vært, eller ønsker å være, for å få en fasong på hvordan jeg skal forholde meg til omverdenen, som jeg for øvrig opplever som stadig mer infantilt navlebeskuende og banalt oppmerksomhetskrevende; og for å anskueliggjøre min selvinnsikt kan jeg godt legge til at denne umodenheten sannsynligvis er det eneste jeg har til felles med den. Med dette mener jeg å si at alt som ikke er sant i den foreliggende romanen, eller i det minste halvsant, burde ha vært det. Og omvendt, naturligvis. Men ikke spør hva som er hva. Jeg vet da faen, som det heter. Så er det sagt. * Andreas Sanner, som skulle komme til å fremstå som denne romanens hovedperson og anstøtssten, må ha befunnet seg et sted omtrent i midten av femtiårene. Han hadde med andre ord nådd en viss alder, og med alderen fulgte en nagende forutanelse om at det eneste som ventet ham i resten av dette livet, var stadig mer av den skikkelsen han allerede så altfor godt kjente som seg selv, og tilsvarende mindre av alt som kunne
ha gjort en flukt unødvendig. Årene, ikke bare dagene, var begynt å ligne hverandre, og på et eller annet tidspunkt hadde han innsett hva slags mann han risikerte å bli hvis han valgte å bli værende i den tilværelsen han befant seg i, og han ønsket ikke å ende opp som en sånn mann. Han ønsket ikke å våkne en morgen, kreke seg ut på badet for å tømme blæren og der betrakte sitt eget søvndrukne ansikt i toalettspeilet, bare for å oppdage at han var blitt en resignert, halvgammel tulling som drakk mer enn han burde, mest av alt fordi han trengte å unnslippe seg selv, og som på T-banen på vei til og fra kontoret hver morgen og ettermiddag mer enn gjerne henga seg til ynkelig forutsigbare fantasier, for eksempel om helt unge kvinner. Derfor hadde han bestemt seg for å utføre et forsvinningsnummer, utsette seg selv for en planlagt og kontrollert avvikling, eller hva jeg måtte foretrekke å kalle det, og når han endelig var forsvunnet, eller avviklet, ville han snart bli glemt, strøket fra omverdenens hukommelse som et ubehagelig minne ingen ønsket å vekke til live. Han ønsket ganske enkelt ikke å bli husket, han så ingen grunn til å etterlate seg spor. Jeg var full av sympati for hans beslutning. Det burde stå ethvert menneske fritt å avgjøre hvorvidt det ønsker å gjøre seg bemerket eller ikke, og å forholde seg til tilværelsen deretter, uten å være så fordømt opptatt av sitt ettermæle; Andreas Sanner ønsket å sørge for at han ble glemt, og han mente å vite hvordan han skulle gå frem for å slippe fri fra den store hukommelsens klister. Men han hadde innsett at han trengte hjelp fra en som meg; han var en tallenes mann, han trengte min evne til å formulere setninger. Og så skulle altså tilfeldighetene sørge for å plassere oss på samme sted til samme tid. Det kunne i utgangspunktet vanskelig ha passet bedre. Jeg for min del var motvillig i ferd med å innse at den selvpålagte
botsøvelsen jeg på dette tidspunktet fremdeles var opptatt med å utføre, og det så samvittighetsfullt som mulig, likevel ikke ville ha den virkningen jeg i det lengste hadde håpet på. Hensikten hadde vært å få tømt hodet for alle ubrukelige erfaringer, innfall og forestillinger som hadde hopet seg opp i løpet av det siste halvannet året, kvitte meg med alt jeg ikke lenger ønsket å huske, og da i særlig grad alt som kunne minne meg på min egen tarvelige løsmunnethet. Jeg forsøkte å overbevise meg selv om at min tvillingsøster ville ha tilgitt meg for å ha avslørt ikke bare hennes eksistens, men også hennes navn. * Du er født til noe annet, kunne hun si, min tvillingsøster, du er født et annet sted; og jeg skjønte aldri hva hun mente, det vil si, jeg hadde en mistanke om hva hun mente, men jeg ønsket ikke å skjønne hvordan jeg kunne være født til noe annet enn henne, hvordan tyve minutter skulle kunne ha noen som helst betydning. Jeg ønsket ikke å skjønne hvorfor hun fant det nødvendig å si det hun sa, for jeg visste at det hun sa var ment som en forklaring på hvorfor vi før eller senere ville forsvinne i hver vår retning og miste hverandre av syne, og at det måtte bli sånn fordi jeg var den jeg var, samtidig som vi begge visste at det måtte bli sånn fordi hun var den hun var. Tyve minutter var mer enn nok til å skille to menneskers skjebner fra hverandre, også to som våre, som om det skulle være noe som sto skrevet i stjernene. Jeg var aldri i tvil om at hun var den mest begavede av oss, samtidig som jeg så at hun foretrakk å bruke denne begavelsen mot seg selv. Det var som om hun fant det nødvendig å gi seg selv en motstand hun umulig kunne overvinne.
Jeg hadde lovet aldri å nevne henne, ikke med et eneste ord, ikke til noen. Det var et løfte som hun på sin barnslige, overdrevent høytidelige måte fikk meg til å avgi. Vi må ha vært atten eller nitten, det var med andre ord det siste året vi tilbrakte under samme tak før det ble klart for alle at hun trengte å bli tatt hånd om. Hvis hun hadde ønsket å gi meg en forklaring, ville hun ha gjort det uoppfordret, men hun tok for gitt at jeg skjønte hvorfor. Den forklaringen jeg liker best, er at hun ønsket å gi meg en hemmelighet å bære på. Ikke bare sladder, men en virkelig hemmelighet. Jeg hadde vist henne noen av diktene jeg skrev, og det var ingenting ved dem som kunne få henne til å tro at jeg en dag ville komme til å skrive om henne. Jeg kjente ingen andre som skrev dikt eller leste bøker eller på noen måte interesserte seg for litteratur, det fantes ingen slike mennesker i min, eller vår, oppvekst, så jeg aner ikke hvor min egen interesse kom fra, eller hvordan jeg fikk det for meg at det skulle finnes en mening i å formulere setninger. Men hun visste tydeligvis at jeg en gang ville komme til å utgi meg for å være forfatter, og hun trengte et løfte. Du vet hvordan det er med oss, kunne hun si, eller du burde vite det. Vi klarer aldri å tenke på noe som ufravikelig viktig, uansett hva det måtte være. Jeg har alltid vært sånn, og du har alltid vært sånn. Vi greier ikke å oppleve noe som avgjørende eller betydningsfullt. Vi hører hjemme blant dem som når de tilbys en enestående mulighet, kanskje gidder å gripe denne muligheten, og kanskje ikke. Innerst inne gir vi egentlig faen. Og jeg: Ja vel. Det er ikke noe vi har valgt, det er bare sånn vi er. Vi er født med en likegyldighet i blodet, kunne hun si. Og jeg: Ja vel. Det er vår styrke og vår svakhet, kunne hun si. Det er vår måte å
overleve på. For vi vet at vi uansett aldri vil finne den hemmelige veien som ville ha kunnet lede oss til menneskenes fellesskap. Vi har hverandre, men det er alt. Innerst inne gir vi egentlig faen. Og det vet du like godt som jeg. Og jeg: Ja vel. * Helt uten forvarsel kunne hun forsvinne inn i seg selv. Det kunne gå et helt døgn uten at det var mulig å oppnå kontakt med henne. Hver gang hun forsvant, var det noe vesentlig som forsvant sammen med henne, alt vi var sammen om å vite, alt som kunne kalles sannheten om oss begge, alle våre uuttalte hemmeligheter, alt det i meg som ikke fantes uten henne. Når hun forsvant inn i seg selv, ble jeg stående igjen på utsiden som den eneste som kjente disse hemmelighetene, og dermed den eneste som visste hvem jeg var eller ønsket å være. Det var tydeligvis sånn hun ønsket seg det, og det må ha vært derfor hun stadig vekk fikk det for seg å forsvinne: for at jeg skulle få oppleve meg selv som den eneste, få oppleve hva det vil si å savne seg selv, eller halvparten av seg selv. Det eneste jeg kunne håpe på, var at hun ikke hadde bestemt seg for å forsvinne for godt, at hun før eller senere ville vende tilbake, at det ville vise seg å ha vært enda et mislykket forsvinningsnummer. Hun pleide å si at hun var blitt hentet. Hentet? Ja. Av hvem? Ingen. Bare hentet. *
Jeg hadde alltid tenkt på henne som min lillesøster, selv om vi var tvillinger. Tyve minutter skilte oss. To vinterbarn. Jeg ble født ti minutter før midnatt, hun ti minutter over. Jeg aner ikke hvorfor hun ventet så lenge, men det var som om hun nølte med å komme til verden. Dermed ble vi altså ikke født samme dag, selv om vi var tvillinger, vi ble tildelt hver vår fødselsdato. Hver eneste fødselsdag, først min og dagen etter hennes, måtte vi forklare dette for en eller annen. Det ble en vane, men det var ingen som helt skjønte det, til tross for at forklaringen var så enkel som den kunne bli. Vi var altså tvillinger, ja, men nei, vi var ikke født samme dag. Dette var hennes fødselsdag, ikke min. Min fødselsdag var i går. Tvillinger, men ikke født samtidig, og sånn sett kunne man kanskje hevde at det var noe som skilte oss. Fødselsattestene talte sitt tydelige språk. Faktisk ble vi født i hvert vårt stjernetegn, hun i Fiskene, jeg i Vannmannen, og enkelte, som for eksempel vår mor og alle hennes venninner, viste seg å være veldig opptatt av akkurat det, de mente det var forklaringen på de så åpenbart ulike kreftene som drev oss i så vidt forskjellige retninger. Vi skjønte ikke hva de mente. For oss spilte det ingen rolle hva stjernene påsto. Vi visste det vi trengte å vite. Vi hadde vår egen stjerne. Vi fikk bestandig høre hvor like vi var. Selv var vi ikke i stand til å se det. Vi kunne stå ved siden av hverandre foran speilet og granske ansiktene våre, jeg først mitt og så hennes, og hun først sitt eget og så mitt. Hun ristet på hodet, og jeg gjorde det samme, før vi begge brøt ut i nøyaktig den samme latteren. Det var som om vi visste at vi ville være uatskillelige, uansett hva som skjedde. Tyve minutter spilte ingen rolle. Ni måneder hadde vi tilbrakt sammen i en verden som var bare vår. Egentlig hadde vi aldri forlatt den verdenen. Vi befant oss fremdeles i en verden som besto utelukkende av oss to. Hennes blod hadde helt naturlig strømmet