- ENSOM, LIDENDE OG GENIAL -

- ENSOM, LIDENDE OG GENIAL - BIOGRAFISKE FREMSTILLINGER AV DEN UNGE KNUT HAMSUN - EN RETORISK OG KRITISK STUDIE av Knut Michelsen Hovedfagsoppgave høsten 2005 (gammel ordning) Institutt for lingvistiske og nordiske studier Universitetet i Oslo Gud skal vide jeg lider under et sligt Liv som dette. Jeg føler mig saa uendelig fjærn fra alle Mennesker saa løsrevet fra alt. Jeg er i den Grad tungsindt. 1 Knut Hamsund Finn bristen. Bryt monumentet ned. Bygg det opp igjen. Større enn det var. 2 Tor Bomann Larsen 1 Sitatet er fra Hamsuns brev til vennen Svein Tveraas, Minneapolis 11.4.1884, jf. Harald S. Næss Knut Hamsun brev 1879-1895, nr. 23, s. 45. Merk d-en i Hamsund fra denne tiden (jf. Næss 1994:23 og note 13). 2 Sitatet er fra et intervju med forfatteren T.B.L. i Morgenbladet nr. 43, 22.-28.10.2004.

2 INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD... 3 1 INNLEDENDE BETRAKTNINGER OG LITT OM DET TEORETISKE GRUNNLAGET FOR AVHANDLINGEN... 6 2 PROBLEMSTILLING OG AVGRENSING AV OPPGAVEN...13 3 FORSKNINGSTRADISJONEN, SUMMARISK OVERSIKT...16 3.1 Hamsun-forskningen generelt og Hamsun-biografiene spesielt...16 3.2 Et riss av den litterære biografiske forskningstradisjonen, med vekt på den norske...26 4 LITT OM METODEBRUK...31 5 VERKGJENNOMGANG... 35 5.1 Innledning... 35 5.2 Einar Skavlans Hamsun-biografi Knut Hamsun (1929/1934)...37 5.3 Tore Hamsuns Hamsun-biografi Knut Hamsun (1952/1959/1976/1987)...47 5.4 Robert Fergusons Hamsun-biografi Gåten Knut Hamsun (1987/1988)...62 5.5 Lars Frode Larsens Hamsun-biografi Den unge Hamsun (1998) og Radikaleren (2001)...70 5.6 Ingar Sletten Kolloens Hamsun-biografi Svermeren (2003)...82 6 FORSØK PÅ EN SAMMENFATNING OG KONKLUSJON PÅ PROBLEMSTILLINGENS FØRSTE DEL...89 7 ELG-TOPOSETS LITTERÆRE FORBILDER OG KONKLUSJON PÅ PROBLEMSTILLINGENS ANDRE DEL...93 8 ETTERORD ELLER NOEN REFLEKSJONER OMKRING KONKLUSJONENE...100 9 LITTERATUR... 107 10 VEDLEGG... 113

3 FORORD Arbeidet med å sluttføre en hovedfagsoppgave om Knut Hamsun har for undertegnedes vedkommende vært et årelangt prosjekt med mange avbrudd og til tider stor tvil om verdien av selve prosjektet. Arbeid som lærer og skribent 3 kombinert med familieliv tar tid. Men siden arbeidet med lødig litteratur antakelig må ha forekommet meg mer lystbetont enn noe av det andre, har valget likevel vært lett. I tunge stunder har jeg likevel måtte minne meg selv på at dette er et con amore -prosjekt og at jeg ikke kommer til å flytte verden en Hanefjed med min avhandling, for å bruke en hamsunsk vending. Veien mot biografien har likevel vært lang. Etter å ha slukt romaner og noveller i ungdommen, tar interessen for skjønnlitteraturen ofte slutt for en del bokelskere. 4 De store geniale dikterne falmer, gjensyn med verkene man dyrket, blir ofte en skuffelse. Og for noen blir jakten på hvem disse forføreriske dikterne egentlig var, en lidenskap som varer livet ut. Som litterær amatørforsker sitter man altså med to leseropplevelser i hodet, minst. Den første forelskelse i for eksempel romanen Pan, og siden den voksnes mer avstandsbeundring for verket - eller rett og slett avvisning fordi romanen ikke holder mål. For lærere eller forelesere i litteratur blir siste akt i opplevelsen å ha romanen på en pensumliste, også for elever eller studenter som leser av ren plikt mot en eksamen. Jeg har gjennom mange år som lærer i videregående skole forsøkt å unngå overhøring av Hamsuns verker på den muntlige eksamen i norsk. Ikke for å frata elevene muligheten til å gå i dybden av dette forfatterskapet, men rett og slett for å skåne mine egne og ofte tidligere opplevelser av Hamsuns skjønnlitterære tekster. 5 Når det gjelder forfatteren og dikteren Knut Hamsun, er han fra en nærmest nesegrus dyrking gjennom et helt sekel i mange litterære kretser forsøkt revet så grundig ned fra diktersokkelen av andre, at i det minste et hus, en plass eller gatenavn til minne om ham i landets hovedstad nå bør være mulig. 6 Og familielivet til dikteren er nå mer eller mindre avdekket ned til minste detalj. De mest intime brev trykkes i stadig nye opplag slik at 3 Undertegnede har utgitt to bøker, en novellesamling i 1985 og en bok om pedagogikk i 2001. 4 Forfatteren Georg Johannesen har uttalt et sted at romaner bare er for unge mennesker. 5 Ifølge H-G. Gadamer er forståelsen av et verk forbundet med et verks virkningshistorie. Verkets virkningshistorie er igjen et resultat av ulike horisontsammensmeltninger som (i det minste) fordrer (noe) kjennskap til den litterære tradisjon og konteksten verket oppsto i. Forståelse er altså bare mulig fordi vi står innenfor tradisjoner som forbinder oss med fortiden. Her ligger antakelig mye av vanskelighetene i arbeidet med å formidle litteratur til unge mennesker i videregående skole som aldri har lest en bok som de stadig oftere uttrykker det i møtet med norskfaget. Jeg viser til Gadamers teorier senere i avhandlingen. 6 Forslaget er fremmet bl.a. av biografen Lars Frode Larsen. Alternativene er Thereses gate 49 (huset der Hamsun sammenhengende bodde lengst i hovedstaden), Aschehougs plass og St. Olavs plass. Men flere nålevende og tidligere hjemmefrontsmenn ønsker ingen minnesmerker etter dikteren pga. hans nazi-sympatier før og under krigen.

4 Hamsun-beundrere og andre interesserte kan lese om hans mange oppturer og nedturer i livet, hans kamp for sin egen diktning og sitt talent som forfatter, hans mange følelsesutbrudd både overfor familie, venner og motstandere, hans underdanige, ja ofte krypende tiggerbrev til folk med makt, innflytelse og penger, brev som viser hans ustanselige flytting fra adresse til adresse i ungdommen, avskrifter av smålapper til hustruen Marie om rydding i potetkjelleren på Skogheim og skildringer av bleiebytte på en døende pleiepasient på Nørholm. Personlig har jeg skrevet to små oppgaver om Hamsun før denne avhandlingen. Mine to mellomfagsoppgaver fra for over ti år siden dreide seg om Hamsun i Salten og de store romanene han skrev i disse årene, altså Skogheim-tiden, og en undersøkelse av dikterens bruk av språket og språklige virkemidler i de samme romanene. Jeg dro der store veksler på Olaf Øyslebøs doktoravhandling, publiserte i 1964. Men hans undersøkelse dreide seg stort sett om den nyromantiske diktningen til Hamsun før han dro nordover igjen for å realisere seg selv som bonde på et storgods à la Tolstojs Jasnaja Polnaja. 7 Når det gjelder den første oppgaven om Hamsun i Salten, hadde den også sitt utspring i de tre årene jeg var lærer i Sørfold kommune i Sør-Salten. Hamsun-dagene på Hamarøy ble et nesten årlig treff for mange Hamsun-interesserte og Hamsun-forskere. Personlig har jeg sittet en kveld og snakket med gårdsgutten til Hamsun-familien på Skogheim fra den tiden. Det var ikke mye godt han hadde å si om bonden Hamsun, men dikteren Hamsun likte han godt. 8 Det er vel kanskje å gå noe langt å si at jeg som Hamsun-beundrer, mistet noe av uskylden den kvelden. Det er likevel et mentalt fall å få et slikt tilbakespill fra folkedypet eller Hoben (som den unge Hamsun ofte brukte om vanlige folk) når man tenker på de mange, til dels overstadige, bondeskildringene i romanen Markens Grøde som er påbegynt i Skogheimtiden (1911-1917). Dikterens både forakt og beundring for vanlige mennesker, for bønder, småfolk og fiskere var absolutt gjensidig. Og de ambivalente følelsene skyldtes i stor grad at Hamsun hadde skiftet klasse i et samfunn som i stor grad forstsatt var klassedelt. 9 Han var altså en klassisk parveny, en oppkomling som på den ene side hadde et uforløst forhold til sin herkomst som bortsatt fattiglem på bygda og siden filleproletar i byen - og på den annen side en person som stadig fremhevet og understreket sin nye status som genial dikter i de urbane litterære salongene. 7 Det er litteraturviteren og Hamsun-forskeren Martin Nag som trekker denne sammenligningen i sin forelesning om Hamsun og åtte russiske diktere på UiO 4. jan. 2005, jf. note 47. 8 Gården Skogheim ble stort sett drevet av innleid hjelp og hustruen Marie, skal vi tro gårdsgutten og Marie selv. 9 Synspunktene her har jeg hentet fra Solveig Øyris hovedfagsavhandling Knut Hamsuns vei inn i den litterære institusjonen fra 1983. Men andre litteraturforskere har også hevdet det samme.

5 Et annet mentalt fall vedrørende litteratur og forfattere kan for undertegnedes vedkommende også tidfestes til tiden rundt Johan Borgens død i 1979 og utgivelsen av hustruens erindringsbok om forfatteren og hans liv i 1981, Annemarta Borgens Deg. Johan Borgens sentrale forfatterskap var tema for en av mine emnekretser i dette hovedfaget i nordisk. Borgen hadde Knut Hamsun som sitt plagsomme forbilde som forfatter gjennom flere tiår helt til han frigjorde seg fra den hamsunske påvirkning, som han selv uttrykte det. Borgen hadde gjennom flere år og på flere forespørsler nektet å utgi noe selvbiografisk verk om seg selv. Han mente det var andre og bedre måter å lyve på. Han tenkte da antakelig på romaner. Men i hans etterlatte papirer finnes et ukast til en nekrolog han ønsket trykket i Dagbladet etter sin død: Med Johan Borgen er en hyggelig fyr gått bort. Han mente det godt, selv om han ikke fikk til noenting. I litteraturen blir det ikke noe merkbart tomrom efter ham; han var utbrent for lenge siden. Han var mer formuleringsmaniker enn dikter. Men han hadde nesten ingen glede av å gjennomskue at de andre heller ikke var noe å skryte av. Dette skal ikke misforståes derhen at man eller han mente at akkurat vår generasjon ikke holdt mål og at de var så mye bedre før. Han sikre tro var at det ikke var sånn stas med denne finnpåkunsten. Folk som arbeider med noe ordentlig var mer verd mente han (Borgen 1981:332f.). Johan Borgens utsagn her kan også tolkes som et varsel om skjønnlitteraturens endrede status i det norske samfunnet de siste tiårene, ja kanskje i mange andre vestlig samfunn også. Norske skjønnlitterære forfattere i dag har på langt nær den status som forrige generasjoners forfattere, det gjelder både som intellektuelle og som premissleverandører i den politiske debatten. Vi kan svært forenklet kanskje snakke om poetokratiets død i disse samfunnene. På den annen side har interessen for sakprosa-litteraturen økt, også biografi-litteraturen, og med den også en genuin interesse for alle forfatterne og dikterne vår generasjon holdt oss med og som vi elsket så høyt. Vi vil da si den klassiske 68-generasjonen som i dag er i ferd med å gå inn i pensjonistenes rekker. Jeg hører også til den.

6 1 INNLEDENDE BETRAKTNINGER OG LITT OM DET TEORETISKE GRUNNLAGET FOR AVHANDLINGEN Forestillingen om at det finnes åpenbare eller mer eller mindre skjulte intertekstuelle forbindelser mellom epideiktisk retorikk eller diktning i den greske og romerske antikken og dagens biografiske litteratur, er verken ny eller særlig original. Epideiktisk retorikk eller oppvisningstalen hadde dels formålet å fremvise noe med henblikk på ros og ris, dels vise hvor flink taleren var. 10 Vi har altså her folkelig sagt med en form for festtale eller rosende omtale å gjøre. Er den omtalte død, brukes i dag ofte begrepet minnetale eller nekrolog. Det er heller ikke nytt at det finnes påfallende sjangermessige likhetstrekk mellom de norske kongesagaene, de islandske ættesagaene forfattet på Island i høy- og senmiddelalderen og de romerske keiservitaene fra rundt tusen år tidligere. Både sagaene og vitaene har biografiens trekk, en kronologisk skildring av et menneskets liv fra fødsel til død. Enten man bruker betegnelsen litterært forbilde, litterær påvirkning, sjangerkonvensjon eller andre alluderende begreper, er det likevel en besnærende tanke at mange av dagens biografiforfattere, eller de islandske skaldene og historieskriverne, antakelig oppfattet genren de skrev i for gitt. At de sitter og satt i et slags retorisk klister med røtter i den gresk-romerske antikken. Særlig besnærende blir det når for eksempel Per Meldahl i sin store og uavsluttede avhandling fra 1998 Norges keisere: "Snorres" kongesagaer i klassisk-retorisk perspektiv viser hvordan sentrale scener eller hendelser fra det vi betrakter som genuin norsk middelalderhistorie, er rene parafraseringer over scener fra romerske keiserbiografier. 11 I sin avhandling Personlighet og avvik. En studie i islendingesagaens menneskebilde med særlig vekt på Njála fra 2000 viser også Jon Geir Høyersten hvordan aristotelisk filosofi og gammel dydstenkning fra klassisk epideiktisk talekunst ligger til grunn for menneskeskildringen i islendingesagaene. Mønsteret gjentar seg så å si i alle sagaene og bygger på antikkens forståelse av menneskets handlingsmønster og psyke basert på de fire kardinaldydene visdom, rettferdighet, mot og måtehold. 12 10 Epideiktisk retorikk er omtalt blant annet i et eget kapitel i Øyvind Andersens I retorikkens hage, s. 30 f. 11 Jf. skildringen av Dronning Ragnhilds drøm i Halvdan Svartes saga, Olav Haraldsons ilandstigning på Selje på Vestlandet i Olav den helliges saga og fortellingen om Håkon Jarl og trellen Kark i Olav Trygvassons saga alle hentet fra Snorre Sturlusons Heimskringla. 12 Forfatterne nevnt over har heldigvis også skrevet kortfattede artikler om emnet og disse kan henholdsvis leses i boken og artikkelsamlingen Forklaringer litterære tekster lest på nytt fra 2002 og i tidsskriftet Edda nr. 2/2004.

7 Det var på bakgrunn av mitt arbeid med den islandske prosalitteraturen fra middelalderen i den første emnekretsen på nordisk hovedfag at jeg fattet interessen for den antikke retorikken og dens åpenbare betydning for biografi-skrivingen generelt opp igjennom historien. Når jeg da kom over Marianne Egelands monografi om biografiens retorikk, først boken Hvem bestemmer over livet? Biografien som historisk og litterær genre fra 2000 og deretter hennes doktorgradsavhandling Biografiens retorikk fra 2001, var valget av hovedoppgave relativt lett. Den biograferte måtte selvfølgelig være Knut Hamsun, eller Knut Pedersen som han opprinnelig het 13, en forfatter jeg har vært opptatt av gjennom et relativt langt leserliv (og en forfatter jeg antakelig har brukt altfor mye tid på). At biografi-industrien nå går varm blant annet i forbindelse med flere Hamsun-biografier de siste årene, gjør oppgaven også tidsaktuell. Selv om de mange medieutspillene, særlig rundt de litterære biografiene, kanskje mer forvirrer enn oppklarer. Bevisstheten rundt biografiens særlige sjangertrekk, sjangerforventing og litteraritet er ikke akkurat påtrengende hos det norske bokpublikumet slik jeg opplever det ved summarisk avislesing av kritikker og debatter på tv og i radio de siste årene. Viljen til å forsøke å forstå er dessverre langt sterkere enn evnen. Og Marianne Egeland har nok rett i påstanden om at biografien antakelig er den siste naive sjanger. 14 At problematiseringen rundt de rent litterære kvalitetene i en biografi også synes å glimre mer eller mindre med sitt fravær blant biograferende forfattere (og forlagsfolk), publikum og kritikere, skriver også Hans Skei om i sin artikkel Den litterære biografien en umulig genre? fra 1995 og Jacob Lothe i artikkelen Variasjonar av ein problematisk genre fra 1989. 15 Rene språklige alminneligheter som spennende og ny er nok for et publikum som tydeligvis aldri blir mett på mer eller mindre pikante avsløringer av privatlivet til et lite elitelag av store norske menn og kvinner opp igjennom historien, og der grensen mellom det private og offentlige stadig forskyves. Det er først og fremst den litterære biografi som er mitt anliggende, selv om verkgjennomgangen i mange av biografiene er så mager at betegnelsen biografisk biografi (over en forfatters liv) eller personhistorie kanskje heller hadde vært å foretrekke. Ellers kan 13 Knut Hamsun er egentlig døpt Knud Pedersen, altså med den danske formen av Knut. Han skiftet imidlertid navn flere ganger i ungdommen, men etter 1885 brukte han bare navnet Knut Hamsun. Jeg omtaler Hamsun i denne perioden enten som Knut Pedersen eller den unge Hamsun slik biografen Lars Frode Larsen gjør. 14 Fra et intervju gjengitt i Apollon 1/2002, forskningsmagasin for UiO - begrepet retorisk klister stammer også fra dette intervjuet. 15 Men Ottar Grepstad er mer skeptisk til mytene som spres om biografisjangeren i sitt store verk om sakprosaens teori og retorikk fra 1997, Det litterære skattkammer, s. 281 f. Jeg kommenterer dette kort senere i avhandlingen.

8 det være greit å referere til P. M. Kendall oversiktsartikkel Biographical Literature i The New Encyclopædia Britannica fra 1974. Der opererer Kendall med seks biografi-kategorier: informativ biografi (unngår all tolkning, bortsett fra seleksjon), kritisk biografi, standard biografi, tolkende biografi, fiksjonalisert biografi, og fiksjon presentert som biografi. Lothe o.a. legger til at benevnelsen litterær biografi ofte blir brukt om biografier om forfattere av skjønnlitteratur. En undersjanger av biografien er populærbiografien, det vil si en enkel, konvensjonell og klisjéfylt livsskildring av viktige personer som appellerer til brede lesegrupper. Det er også et anliggende for meg kort å komme inn på H-G. Gadamers begrep om forståelses- eller forventningshorisont og verkets virkningshistorie i tolkningen og utlegningen av så vel biografiske som skjønnlitterære tekster. Gadamers teser kan svært forenklet fremstilles slik: Litterær og historisk tradisjon er forutsetning for at et verks virkningshistorie kan oppstå. Virkningshistorie betyr rett og slett at tidligere tiders forståelseshorisonter ennå virker inn på oss. Det er ved hjelp av tradisjonen at verkets horisont forplanter seg til vår tid og preger vår tids lesere. Virkningshistorie og tradisjon er således tett knyttet opp mot hverandre. Virkningshistorien er et resultat av at det finnes tradisjoner som virker gjennom historien. Og virkningshistorien er igjen forutsetning for at det skal finnes lesere i senere perioder med rette fordommer, det vil si lesere med den rette førforståelsen for å kunne forstå den fortiden de er et resultat av. Disse fordommene er igjen en forutsetning for at forståelse kan oppstå. Forståelse er derfor bare mulig fordi vi står innenfor tradisjoner som forbinder oss med fortiden. Forståelse er altså alltid å ha et forhold til en virkningshistorie. Knyttet opp mot min problemstilling som blir presentert i neste kapittel, er det derfor viktig at man forstår viktigheten av både den litterær tradisjonen og tolkningstradisjonen på den ene side - og kritisk nylesing på den andre når man er på jakt etter topoi eller skjematiske fremstillingsmåter i biografiske tekster med lange litterære tradisjoner. På bakgrunn av det jeg har skrevet over om den nyeste forskningen rundt den biografieller vitapregede sagalitteraturen fra norsk og islandsk middelalder, er det derfor antakelig utenkelig at fremtidige norsk litteraturhistorikere i hvert fall ikke skulle nevne den romerske biografen Gaius Suetonius Tranquillus (ca. 70-140 e.kr.) og hans åttebinds verk om de romerske keisernes liv De vita Caesarum i forbindelse med sagaens menneskeskildring, stil og skrivemåte. Teorien om muntlig opphav og overleveringer må, slik jeg ser det, revideres sammen med forestillingen om genuine og originale islandske skaperverk på det norrøne

9 språket; og må deretter suppleres med intertekstuell teori der den retoriske tradisjonen fra antikken får sin fortjente plass. Likeledes er det antakelig utenkelig at dagens forlagskonsulenter ville sluppet gjennom passasjer à la Halvdan Kohts vedrørende Henrik Wergelands uekte sønn og kvinneskildringene av diktergeniets mor som rett ei fagerdros ikkje noko klokt hovud, heller noko av ei godtulle (Egeland:146). Vår, det vil si den moderne vestlige verdens, forståelseshorisont er dramatisk endret de siste hundre år, særlig pga. kvinnenes endrete stilling og økte innflytelse i samfunnslivet. Fokuset på intimsfæren, hjemmet, barnet og dets oppvekstbetingelser samt betydningen av samspillet mellom kjønnene, gjør det i hvert fall problematisk å skildre mannlige forfattere med ansvar for ektefelle og barn som i hovedsak kun ensomme, avsondrete og lidende genier uten at dette nærmer seg parodien. Forfatteren og populærhistorikeren Karsten Alnæs har i flere intervjuer på tv og i radio de siste årene omtalt dette forholdet som ett av de viktigste utviklingstrekk i det norske samfunnet de siste hundre år i forbindelse med utgivelsen av sin stort anlagte Historien om Norge utgitt mellom 1996 og 2000. Kjønn som topos eller fremstillingsmåte er helt uunngåelige for en moderne biograf. Når vi vet at det store flertall av biografi-lesere antakelig er kvinner, og at kvinnene har gjort sin inntogsmarsj i forlagsbransjen (i hvert fall her i landet), kryr det med feller for mannlige biografer som fortsatt er i flertall. Det gjelder kanskje spesielt når den mannlige biograf skriver om en person av sitt eget kjønn. Det er ikke denne kandidatens oppgave å anvende feministisk forskning og litteraturteori på biografiene om Knut Hamsun. Men det ville ikke være overraskende om et slikt perspektiv i økende grad fikk større oppmerksomhet i den tiltakende biografiproduksjonen som nå skjer. Marianne Egeland er en spore til ny innsats her, på den annen side er hun ikke nådig mot litterære feminister som har brukt Sylvia Plaths tragiske endelikt som springbrett for sine angrep på mannsrollen generelt og Plaths dikter-ektemann spesielt. Det litterære poetokratiet i Norge (og Europa) finnes knapt lenger, skal vi tro en del forskere og litteraturvitere. Liv Bliksrud ved Universitet i Oslo har blant annet skrevet og holdt flere foredrag om fenomenet på det årlige Skjervheim-seminaret på Voss. 16 De som leser lødig skjønnlitteratur, håper jo at våre største nålevende forfattere skal være genier, men vi tviler. Som historiefortellere kanskje, men som menneske- eller samfunnsanalytikere eller som politiske refsere og deltakere med særegen innsikt, gir vi et nølende eller klart nei. Denne kritiske innstillingen og innsikten får oss til å sette spørsmålstegn ved den geni-, outsider- og 16 Sist ute pr. dato var Gunnar Skirbekk i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 3-4, 2004 i artikkelen Spådommen om poetokratiets død en feilaktig prognose?

10 kanskje noe offerpregede og nasjonsdannende diktermyten vi har likt å holde opp for oss selv når det gjelder våre fortidige store forfattere. Marianne Egeland viser i sin avhandling hvordan norske biografer og forfattere i generasjoner nærmest har grassert i særlig mannlig genidyrking, i panegyrikk, i salvelsesfull dikteromtale, hyperboler og nasjonsdannende diktermyter som knapt kan ha rot i virkeligheten. Vi har jo tekstene tilgjengelig, alle som vil og kan lese. Var det virkelig så bra, er vel spørsmålet som uavlatelig melder seg? Og var våre diktere så oppofrende, så geniale, så forfulgte og lidende og melankolsk ensomme? Den unge forfatteren og litteraturviteren Trude Marstein var en av de første som rev eller kanskje torde rive forfatteren Johan Borgen ned av diktersokkelen ved feiringen av jubileet for forfatterens 100-årsdag 28. april 2002. 17 Angrepet var rettet mot den tidlige novellekunsten hans. Desto verre. Flere av novellene har i en generasjon stått som søyler i norske litterære pensumlister, ja i moderne norsk litteraturhistorie generelt. En slik kritisk nærlesing eller nylesing av tekster som Marstein her gjør, kan også omtales som en form for dekonstruksjon, et begrep vi normalt forbinder med filosofen og forfatteren Jacques Derrida, franskmannen (opprinnelig født i Algerie) som døde i 2004. Men dekonstruksjonsbegrepet går i videre forstand ut på at det i all språkbruk er mulig å finne mer eller mindre skjulte, underliggende, kanskje glemte eller lite påaktede tekster, mønstre eller forståelsesmåter som undergraver hverandre, eller som Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, prof. i lesevitenskap, sier det i en artikkel om Derrida i Dag og Tid 16. okt. 2004: Dekonstruksjonen, den går i grunn og botnar ut på at vi i all språkbruk finn innhyst (eller nedfelt) djupe metafysiske føresetnader, grunnleggjande førestellingar om koss verda er og bør vere ordna. I og med at desse førestellingane er utematiserte og difor ikkje medvitne, så vil det og vere slik at mangt av det vi held for å vere tilforlatelege ytringar ( ) - er bygd opp over uløyselege motseiingar. En slik kritisk lesemåte, i beste Ricoeurske tradisjon, er også mitt utgangspunkt for lesingen av biografiene om Knut Hamsun. En lesemåte der man leter etter andre måter å lese tekster på enn den mer eller mindre tradisjonelle, der doxa 18 eller rådende oppfatning utfordres. En lesemåte der man leter etter eventuelle grunnleggende mønstre eller fremstillingsmåter som forfatteren av teksten kanskje i mindre grad er seg bevisst eller ikke bevisst i det hele tatt. Vi 17 Artikkelen sto stort oppslått i Morgenbladet like før markeringen og hun måtte forsvare den på et Borgenseminar på Knatten med både Espen Haavardsholm, Jan-Erik Vold, Gordon Hølmebakk og Lone Klem til stede. Særlig Jan-Erik Vold tok til motmæle mot Marstein. 18 Ordet tillegges den franske filosofen Pierre Bourdieu og betyr noe som blir tatt for gitt eller det kollektivt ubevisste.

11 kan godt kalle det for en form for mistankens hermeneutikk 19 eller vi kan også som Atle Kittang i artikkelen Tolkningsteoriens plass i litteraturstudiet fra 1976 snakke om å løse opp meiningssamanhengane [i ein tekst] og dra fram i lyset dei underliggande, umedvitne impulsane og konfliktane som styrer meiningsproduksjonen (Kittang og Aarseth:17). Hvis topos-læren fra den gamle antikken ligger som gjemt eller glemt mønster i den biografiske tradisjonen frem til vår tid, må vi ta bryet med i hvert fall å undersøke hva denne læren går ut på i den grad det er mulig fra de skrifter som er igjen fra denne historiske og litterære epoken. Ifølge Øyvind Andersen (2002:8) 20 er savnet etter alle de retoriske verkene som er blitt borte, ikke stort. Det er altså nok å ta av. Og Andersen viser i sin litteraturliste til over 150 verk som omhandler retorikken (gammel og ny) de siste femti år. Retorikk som fag har altså fått et betydelig oppsving i den europeisk og anglo-amerikanske kulturen det siste hundreåret. Vi snakker om nyretorikken med røtter i Tyskland og Frankrike og om uttrykket den språklige vending som nærmeste er blitt et forslitt og forterpet begrep i mange faglighumanistiske debatter, ja i akademiske kretser generelt. 21 Topos-læren i den antikke retorikken tar utgangspunkt i at det er visse steder i språket der man kan hente fremstillingsformer eller måter å tenke eller snakke på som gir en form for retorisk eller tankemessig effekt som for eksempel ved å sette opp motsetninger, gjøre sammenlikninger osv. Disse siste kalles også strategiske topoi. I litteraturforskningen er også toposbegrepet ofte brukt for å beskrive konvensjonelle vendinger eller fremstillingsmåter, som for eksempel beskjedenhetstoposet ( Jeg er ingen taler, men... ). Begrepet innholdstopoi som retorisk term blir brukt om fenomenet, men i tradisjonell litterær analyse forekommer ofte termen velkjente motiver og gjenkjennbare litterære grep. 22 Mitt utgangspunkt for denne avhandlingen blir da Marianne Egelands teori om at biografi-skrivingen i overveiende grad er mimetisk, ikke fordi livsskildringen på noen måte likner virkeligheten (hva det måtte være), men at biografiene likner annen og tidligere litteratur og litterære overleveringer, overleverte topoi eller fremstillingsmåter, ja at den forholder seg tett til retoriske og svært gamle litterære konvensjoner. Den mimesisoppfatningen som her ligger til grunn, forutsetter en form for imitasjonsestetikk som Egeland uttrykker det helt på slutten av første del i sin doktorgradsavhandling (Egeland:57). 19 Begrepet er kyttet til den franske filosofen Paul Ricoeur (1913-). 20 Jf. note 10. 21 Så langt jeg kan forstå er det særlig historikerne som har problemer med begrepet eller anvendelsen av det som vitenskapelig term. Sist ute var Ottar Dahl i debattinnlegget Språklig vending og årsaksproblematikk i historien i Historisk tidsskrift nr. 3 2004. 22 Jf. Lothe o.a: Litteraturvitenskapelig leksikon s. 255.

12 Dikter- eller kunstnermyten som ofte produseres, og som både har røtter i antikken og romantikken, er ifølge Egeland, myten om det lidende, geniale, ofte selvoppofrende og melankolske 23 unntaksmenneske som stikk i strid, ja ofte mot alle odds og i en evig kamp (også med seg selv og sin egen tvil og svakhet) kjemper mot sterke samfunnskrefter og maktmennesker som stort sett bare vil det ondt (virker det som). Med en slik tung tradisjon hengende over seg blir det da biografens oppgave å veie sine kilder, vinkle stoffet og ikke minst fortelle tingene slik de virkelig var for ettertidens lesere og beundrere slik at rett blir rett og forbildet ivaretas for kommende generasjoner til oppbyggelse og inspirasjon for hvordan et kunstnerliv skal leves. Den litterære biografien har på denne bakgrunn forståelig nok ikke hatt noe høy status i de akademiske forskningsmiljøene. Men de siste tiårenes omfattende biografi-produksjon og mange biografiutgivelser i mange land har økt også den akademiske interessen for sjangeren. 23 Ordet melankoli sine etymologiske røtter består av de greske ordene melas og khole som betyr henholdsvis svart og galle. Pasientens svingende humør hadde sin grunn i den sorte gallens varierende temperatur. I kald tilstand førte den til depresjon, men opphetet ble resultatet genialitet og/eller galskap, jf. Øivind Taskéns artikkel Melankolikeren og bøkene i tidsskriftet Bokvennen nr. 2, 2002. Forfatteren tar for seg Aristoteles behandling av melankolikeren i Problemata, men kommer også inn på Michel de Montaignes forhold til temaet samt Albrecht Dürers Melancolia I (1514), August Rodins Tenkeren fra 1880, Goethes Werther-skikkelse, Sigmund Freuds Sorg og melankoli, J.P. Jacobsens Fru Marie Grubbe (1876) og sultekunstneren Franz Kafka m.m. Interessant er det at melankoliens tre forutsetninger hos Freud er objektstap, ambivalens og narsissisme, tre velkjente egenskaper hos Knut Hamsun. Taskéns artikkel avsluttes også med Hamsun-diktet Om hundrede år er alting glemt fra Det vilde Kor (1904).

13 2 PROBLEMSTILLING OG AVGRENSING AV OPPGAVEN Som utgangspunkt for å lage en problemstilling som var smal nok, formulerte jeg en noe videre problemstilling knyttet til noen av konklusjonene i Marianne Egelands doktorgradsavhandling Biografiens retorikk som en slags tankesamler eller ledetråd i arbeidet med oppgaven. Oppgavens foreløpige problemstilling ble da som følger: I hvilken grad er den unge Knut Hamsun i de biografier som er skrevet om ham, skildret som et lidende, forfulgt og melankolsk unntaksmenneske, en outsider og et kunstnerisk geni? Finnes det biografiske skildringer som gir et annet bilde av den unge Hamsun? Hvor stammer eventuelt denne fremstillingsmåten eller dette toposet fra? Å spore grader av forfulgthet eller melankoli hos Knut Hamsun som ung forfatter ble for komplisert og omfattende, og jeg snevret problemstillingen inn til følgende formulering: I hvilken grad er den unge Knut Hamsun i fem utvalgte biografier om ham, skildret som ensom, lidende og genial? Finnes det biografiske skildringer som gir et annet bilde av den unge Hamsun? Hvor stammer eventuelt denne fremstillingsmåten eller dette ensom-lidendegenial- toposet eller ELG-toposet fra? Er det mulig å påvise litterære forbilder eller litterære tradisjoner? Problemstillingen er altså tredelt. Jeg vil forsøke å svare på de to første spørsmålene samlet etter verkgjennomgangen. Spørsmålet om hvor ELG-toposet eventuelt stammer fra, eller hvilke litterære forbilder eller tradisjoner som ligger til grunn for toposet, forsøker jeg å svare på for seg selv i kapittelet som følger deretter. I etterordet forsøker jeg å reflektere litt videre over eller omkring konklusjonene jeg er kommet frem til. Jeg har tatt for meg alle større biografiske verk om dikteren som er skrevet fra Einar Skavlans, utgitt første gang i 1929, til Ingar Sletten Kolloens første biografisk bind om Hamsun utgitt i 2003. Alle biografene er norske bortsett fra Robert Ferguson som var den første ikke-nordmann som ga ut en samlet Hamsun-biografi (Ferguson er imidlertid gift norsk og snakker og skriver norsk så å si flytende). Jeg begrenser meg også til utvalgte episoder fra

14 forfatteren ungdomsliv frem til rundt Sult-debuten i København i juni 1890, og for noen av biografienes vedkommende, i noe etterfølgende tid. Episodene knytter seg til hendelser på barndomsstedet Hamarøy i Nordland og onkelen Hans Olsen som led av skjelvesyken 24. Det er hendelser rundt Sult-perioden i Kristiania og tiden i København rundt utgivelsen av debutboken og tiden like etter. Det er i stort monn kildegrunnlaget for mange av Hamsunbiografiene som ligger til grunn for bestemmelsen av de utvalgte episodene. Jeg viser her til mitt kapittel 5.1, det vil si innledningen til verkgjennomgangen. Problemstillingen utløser et ras av oppfølgingsspørsmål forfatteren av denne oppgaven ikke kan ta stilling til innenfor rammene som er gitt. Hvis man kan påpeke en slik prototyp av en dikterfremstilling, hvor kommer den fra hvis den bare forholder seg til en litterær konvensjon? Utelukker det at Knut Hamsun faktisk var slik? Er det eventuelt en selvfremstilling fra forfatteren selv, tilpasset en mer eller mindre tidløs diktermyte eller et tidstypisk kunstnertrekk fra slutten av 1800-tallet i Europa? I hvilken grad har kunstnervenner, forlagsfolk og kritikere eventuelt vært med på å kolportere Hamsuns selvfremstilling videre? Eller har fortid og samtid ukritisk sluttet fra verk til opphavsperson i en slags mimetisk prosess fra skjønnlitterær tekst til virkelighet? For å undersøke Knut Hamsuns selvfremstilling i disse viktige ungdomsårene (eller gjennom hele livsløpet) har man en stor brevsamling til disposisjon, som nylig er gitt ut i syv tykke bind av Harald Næss (Knut Hamsuns brev, 6 bind - 1879-1951, samt et supplementsbind, alt utgitt mellom 1994-2001). Men dette er altså ikke mitt anliggende her. Likeledes måtte man ta for seg de mer eller mindre selvbiografiske tekstene som foreligger av og om forfatteren, som for eksempel Siesta (1897), Kratskog (1903), I Æventyrland (1903) og Stridende Liv (1905) og kanskje særlig fortellingen Et spøgelse i samlingen Kratskog, som i så å si alle biografier om Hamsun mer eller mindre ukritisk brukes som belegg for påståtte fysiske og psykiske overgrep mot den unge Knut Pedersen. Likeledes måtte man gå gjennom Hamsuns store artikkel- og foredragsproduksjon. For å finne ut i hvilken grad biografene har sluttet fra rene skjønnlitterære verk til dikter, må man bare anta at Knut Hamsuns ungdomsverk om at den ensomme og lidende Sulthelten med sin oppstemthet og nedstemthet (i antikken gitt betegnelsen melankoli som nevnt tidligere, jf. fotnote 23), at outsideren og vandreren Nagel i Mysterier og Glahn i Pan med sin geniale særheter med stor sannsynlighet har farget oppfatningen av forfatteren i sin samtid. De har dermed vært første trinn i en myteproduksjon om dikteren som i større eller 24 En medisinsk term fra 1800-tallet. Hamsun-biografene bruker noe ulike sykdomsbegrep, men Hans Olsen ble etter hvert mer og mer lam i årene nevøen bodde hos ham.

15 mindre grad har vært i overensstemmelse med det bildet for eksempel mennesker som stod ham nær, hadde av ham. Men det forutsetter igjen at mennesket viser sitt rette jeg overfor dem man lever tett sammen med. Det er jo ingen selvfølge. Innen postmoderne populærvitenskapelig tenkning finnes begreper som multifreni 25 blant annet basert på den franske filosofen Michael Foucalts tenkning 26, ikke spaltet som schizofren, men mangesinnet og sammensatt inntil det ulenkelige. Knut Hamsun var en av de første forfatterne i moderne tid som hadde dette på sitt litterære program og som fulgte det trofast gjennom et langt dikterliv, slik jeg leser ham. 27 I ettertid har en hærskare av forskere og litteraturvitere forsøkt å sette ham i bås både som dikter og menneske, men de lykkes etter mitt skjønn like dårlige eller like godt hver gang. Sist ute er Jørgen Haugan med sin Solgudens Fall. Knut Hamsun en litterær biografi fra 2004, en bok jeg dessverre ikke får anledning til å ta for meg i denne avhandlingen. Men igjen, hvorfor akkurat disse hendelsene fra ungdomsårene som utgangspunkt for å besvare oppgavens problemstilling? Et enkelt svar er at de er sentrale gjennomgangsscener i så å si alle biografiene om Hamsun. Enten har biografene her mer eller mindre kopiert hverandre, eller så har de trukket de samme konklusjonene av kildematerialet de har hatt tilgjengelig. Eller det kan være en blanding av begge forhold. 25 Multifreni er et motebegrep i dag for det mangesinnede menneske som ikler seg mange roller og personligheter, blant annet på Internett og på chatte-kanalene, jf. Walter Truett Andersons Det nye selvet identitet i det 21. århundre som kom på norsk i 2000 (The Future of the Self, 1997) og særlig Trond Berg Eriksens etterord Postmoderne identitetsproblem. 26 Ikke spør meg hvem jeg er, og vent ikke at jeg skal forbli den samme. Overlat til byråkratene å passe på at papirene våre er i orden Michel Foucault. (Anderson:7). 27 Fra romanen Jeg (1959) tar Johan Borgens forfatterskap en vending i samme retning, på ustanselig jakt etter et jeg eller en identitet som ikke lar seg holde fast. Ifølge vennen og litteraturviteren Lone Klem var Borgen også sterkt inspirert av den italienske dikteren og Nobelprisvinneren Luigi Pirandello (1867-1936) som mente at identitet bare var forkledde roller.

16 3 FORSKNINGSTRADISJONEN 28, SUMMARISK OVERSIKT 3.1 Hamsun-forskningen generelt og Hamsun-biografiene spesielt Den registrerte akademiske forskningstradisjonen når det gjelder dikteren Knut Hamsun og hans verk, kan summarisk blant annet avleses ved søk i den norske Bibsys-basen, men registreringene går ikke lenger tilbake enn til ca. 1960 og viser en relativt omfattende forskning på nesten to tusen arbeider. De aller fleste registreringer er norske arbeider, men et betydelig antall er også utenlandske. Når det gjelder norske hovedoppgaver på Knut Hamsun er det registrert noe under hundre (88 stk.). Antallet norske doktorgrader på dikteren er minst seks. 29 Men den registrerte forskningen på Hamsun er betydelig mindre enn forskningen på Henrik Ibsen. Treffene er tre ganger flere på Ibsen enn Hamsun. Jeg har ikke søkt i utenlandske baser, men et totalsøk på en av verdens største søkermotorer, Google.com, gir rundt 73 000 treff på Knut Hamsun, Henrik Ibsen nesten tre ganger så mange, altså rundt et par hundre tusen treff med stort og smått på den digitaliserte verdensveven. Navnet Shakespeare gir på sin side nesten 10 000 000 treff, navnet Goethe noen flere enn Ibsen. Men kikker man på noen av treffene på Google ser man snart at basen sier svært lite eller ingenting om verken kvantitet eller kvaliteten på forskningen rundt dikterne. Det meste man kan slutte, er at søkermotoren måler en slags temperatur rundt forfatterne siden Internett ble skapt (eller gjort tilgjengelig for allmennheten) på begynnelsen av 1990-tallet. 30 Skal man få en tilnærmet samlet oversikt over alt av betydning som foreligger på trykk av og om dikteren Knut Hamsun i den såkalte vestlige verden 31, må man gå til Arvid Østbys Knut Hamsun. En bibliografi fra 1972. Den er på rundt omfangsrike 300 sider og tar også blant annet for seg omtaler av filmer og teaterstykker, men bibliografien går imidlertid bare frem til 1970. I ettertid er det gitt ut en supplerende Hamsun-bibliografi av Tone 28 Marstrander uttaler i sin doktorgradsavhandling at verken Woel eller Landquist knapt kan kalles forskning. Så mitt forskningsbegrep her er meget vidt, mildt sagt, jeg inkluderer jo også erindringsverkene til Marie Hamsun. 29 De seks må etter mine opplysninger, som jeg stort sett har etter Larsen, være Olaf Øyslebø (Hamsun gjennom stilen. En studie i kunstnerisk utvikling, 1964), Rolf Nybø Nettum (Konflikt og visjon. Hovedtemaer i Knut Hamsuns forfatterskap 1890-1912, 1979), Jan Fr. Marstrander (Livskamp og virkelighetsoppfatning i Knut Hamsuns tidligste forfatterskap, 1982), Lars Frode Larsen (Den unge Knut Hamsun (1859-1888): en studie i hans personlige og idémessige utvikling, 1998), Ståle Dingstad (De litterære strategier: en studie i Knut Hamsuns realisme, 2002) og Atle Skaftun (Knut Hamsuns dialogiske realisme, 2002). Det er bare de to siste som hovedsakelig tar for seg Hamsuns senere diktning. I tillegg nevner Lars Frode Larsen en doktorgradsavhandling av Jørgen Lorentzen som også inkluderer Garborg og Strindberg (Larsen 1:13) og Henning Howlid Wærp omtaler i Nordlit nr. 16, 2004, en doktorgradsavhandling fra 2001 av John Brumo. 30 Som mye annen avansert teknologi er Internett opprinnelig et militært produkt (fra 2. verdenskrig). 31 Formuleringen er hentet fra forordet til Østbys bibliografi fra 1972.

17 Ingeborg Nilsen frem til 1980 som hovedfagsoppgave ved Statens Bibliotekshøyskole i Oslo i 1981. Det nærmeste man kommer en supplerende bibliografi frem til vår tid, må være Lars Frode Larsen kildehenvisninger og noteapparat i hans store biografiske trebindsverk om Hamsuns liv frem til 1893. Det var imidlertid rundt Knut Hamsuns 70-årsdag i 1929 at Hamsun-forskningen for alvor skjøt fart. Festskriftet utgitt av Gyldendal samme år inneholder artikler av litterære storheter som forfatterne Heinrich og Thomas Mann, George Sautreau, Stefan Zweig, John Galsworthy, Maxim Gorkij, A. Kollontaj, Andre Gide og andre berømtheter. Samme år utkom John Landquists monografi Knut Hamsun. Hans levnad og verk. 32 En tredjedel av boken er en biografisk oversikt frem til rundt midten av tjuetallet. Boken var imidlertid allerede utkommet på tysk i to opplag i 1927/28. Og Landquist siterer Hamsun selv på slutten av første kapittel der dikteren (etter henvendelse fra biografen) opplyser at i Årenes Løp har jeg faat sex eller åtte Bøker om mig, men jeg har ikke engang læst dem som jeg for Sprogets Skyld kunde forstaa (Landquist:76). Det er altså utgitt utenlandske monografiske verk om Knut Hamsun før dette tidspunkt som han selv har kjent til, hvis vi skal tro Knut Hamsun på hans ord. Det er ikke alltid vi skal det, men sannsynligheten for at dette er korrekt er langt større enn at det var fri fantasi fra dikterens munn. 33 Bakgrunnen for min tilbakeholdenhet når det gjelder opplysninger fra dikteren selv, er at særlig den nye Hamsun-forskningen gir uttallige eksempler på at Hamsun selv hadde et avslappet forhold til sannhetsgehalten i de opplysninger han ga om seg selv til andre. 34 I København samme år, altså 1929, kom det også et lite monografisk verk om Hamsun av kritikeren og essayisten Cai M. Woel på eget forlag. Einar Skavlan var den første nordmann som ga ut en tradisjonell biografi om dikteren. Samme året utgav imidlertid Trygve Braatøy sin psykoanalytiske studie av Hamsuns verk Livets cirkel, en studie som i betydelig grad ble lagt til grunn ved senere monografier om dikteren, enten det gjaldt verkene eller personen Knut Hamsun. Sigurd Hoel omtaler dette forholdet i forordet til 2. opplag av 32 Men allerede i 1910 hadde tyskeren Carl Morburger gitt ut en kort biografi og en litterær avhandling, utgitt i norsk oversettelse samme år (Ferguson:311). 33 Antakelig med støtte i Østby nevner Robert Ferguson flere avhandlinger fra denne tiden. To mindre amerikanske fra 1922 av Josef Wiehr og Hanna Astrup Larsen. Eduard von Hitshmann skrev den første psykoanalytiske innføringen i Hamsuns og hans verker i 1924 og i 1926 ga svensken C.D. Marcus ut en biografi om dikteren (Ferguson:311). 34 Jeg viser her blant annet til Larsens Den unge Hamsun der biografen korrigerer Hamsun på en rekke punkter når det gjelder opplysninger om dikteren selv, bl.a. fødested, fødselsdato, pengelånet av Zahl osv. Alle de tusen private brev dikteren i alle år mente var kastet, ble funnet på Nørholm av Kolloen for bare noen år siden. I Næss store brevsamling avsløres også dikterens ofte svært lemfeldige omgang med sannheten, jf. striden mellom ham og prof. Anderson vedr. Hamsuns tæringssykdom i Minneapolis og de ulike opplysningene Hamsun gir vedr. sultedøden i København og Edvard Brandes redning (Næss:51, 81). Jeg kommer tilbake til dette ved flere anledninger senere i avhandlingen.

18 Braatøys bok som kom ut 25 år senere. I Litteraturvitenskapelig leksikon omtaler Lohte (o.a.) boken som en klassisk psykoanalytisk verkinterpretasjon (og ikke en psykobiografi). 35 Et monografisk verk som går igjen i de aller fleste bibliografiske oversikter fra dette året, er også Knut Hamsun Das unbändinge Ich und die menschliche Gemeinschaft av den tysk-svenske litteraturforskeren Walter A. Berendsohn. Blant mange Hamsun-forskere regnes dette verket for å være den første Hamsun-biografi som er utgitt (selv om biografen og den biograferte etter hvert fikk et svært anstrengt forhold til hverandre). 36 Når det gjelder tilfanget av standardbiografiske verk 37 om dikteren har det vært preget av familiære erindringer om forfatteren. Sønnen Tore Hamsun ga ut sin biografi om faren i 1952, Knut Hamsun min far. Men allerede i 1941 hadde han fått publisert boken Mein Vater i Leipzig. Senere er Tore Hamsuns biografi om faren kommet ut i flere bearbeidet utgaver og opplag og tittelen er nå bare Knut Hamsun. Ektefellen Marie Hamsun ga ut sine erindringsbøker Regnbuen i 1953 og Under gullregnen i 1959. Særlig Regnbuen er kommet i mange opplag. Arild Hamsun ga ut boken Om Knut Hamsun og Nørholm i 1961. I Norge skrev både Hans Heiberg, Francis Bull, Nordahl Grieg, Helge Krog, Sigurd Hoel, Hjalmar Christensen, Harald Beyer, Rolf N. Nettum og Kristian Elster, Sten Sparre Nilsson, Harald Næss, Åsmund Brynhildsen, Gregory Nybø, Martin Nag, Arild Haaland, Eystein Eggen, Nils Magne Knutsen og Øystein Rottem monografiske artikler eller verk om hele eller deler av Knut Hamsuns forfatterskap rundt midten og på slutten av det forrige århundre. Den utenlandske monografiske produksjon om Knut Hamsun og hans verk er betydelig, og en samlet bibliografisk oversikt ble som nevnt utgitt av Arvid Østby i 1972 og senere supplert frem til 1980. Utenlandske verk som det ofte vises til i senere avhandlinger og biografier, er Walter Baumgartners Den modernistiske Hamsun fra 1997, Peter Kirkegaards Hamsun som modernist fra 1975, Jørgen E. Tiemroths Illusjonens vei. Knut Hamsuns forfatterskab fra 1974 38 og Giersing/Thobo-Carlsen/Westergaard-Nielsens Det reaktionære oprør. Om fascismen i Hamsuns forfatterskab fra 1975. Det var to utenlandske forfattere og biografer som først våget seg på en omfattende biografisk fremstilling av hele eller deler av Knut Hamsun liv og forfatterskap etter at familien og hans nærmeste hadde sagt sitt om den avdøde dikteren. 39 Behovet for korrigerende 35 Jacob Lothe o.a: Litteraturvitenskapelig leksikon, s. 206. 36 Jf. Even Arntsens bokanmeldelse En slugger spiller uten sordin av Jørgen Haugans Solgudens Fall i Prosa nr. 1, 2005 og Robert Ferguson s. 311 f. 37 Jf. P. M. Kendalls seks biografikategorier nevnt tidligere i avhandlingen. 38 Boken er også omtalt som en psykologisk-eksistensiell biografi, bl.a. av Johnny Kondrup i Den litterära biografin fra 1989. 39 Her inkluderer jeg også en av de få siste vennene Hamsun hadde igjen på slutten av livet, Christian Gierløff og hans bok Knut Hamsuns egen røst fra 1961 med bl.a. brev fra dikteren helt frem til april 1949.

19 fremstillinger må ha vært relativt betydelig også blant forfattere og litteraturforskere i Norge, men det er dansken Thorkild Hansen som griper tak i utsagnet fra den gamle dikteren Knut Hamsun om at Materialet foreligger. Det kan kanskje bli undersøkt en gang. 40 Og temaet er behandlingen av dikteren og familien etter krigen, beskyldningene om landssvik og NSmedlemskap. Toposet er igjen den forstøtte og forfulgte outsider og den lidende dikter - som ikke visste noenting til tross for daglig avislesing - og iscenesetter er igjen Knut Hamsun selv slik vi kjenner ham fra Sult-tiden i Kristiania og København som vi skal se i nesten alle verkgjennomgangene senere i avhandlingen. Først ute etter familiebiografiene er som sagt dansken Thorkild Hansen med Prosessen mot Hamsun i 1978 og engelskmannen Robert Ferguson Gåten Knut Hamsun i 1987. Begge verker ble meget omdiskutert. Det første mest debattert og omtalt, men dårligst mottatt pga. slett kildekritikk fra biografens side skal vi tro norske kritikere og forskere. 41 Fergusons biografi står seg godt den dag i dag, er vel den allmenne oppfatning blant mange litteraturkritikere og Hamsun-interesserte lesere. Ferguson skiller seg ut fra tidligere biografer ved å legge mer vekt på Hamsuns tid i Amerika. Men her igjen finnes det en stor avhandling av professor Harald S. Næss ved Wisconsin University Knut Hamsun og Amerika fra 1969 som også Ferguson oppgir i sin utvalgte bibliografi. 42 Både Hansens og Fergusons bøker har vært brukt som utgangspunkt for filmatiske produksjoner, den første en svensk/norsk spillefilm, den andre en norsk tv-serie. Men begge verk er nok kommet i skyggen av Lars Frode Larsens monumentale trebindsverk Den unge Hamsun, Radikaleren og Tilværelsens Udlænding avsluttet i 2002 om Knut Hamsun frem til 1893 og Ingvar Sletten Kolloen biografiske tobindsverk Svermeren og Erobreren som nylig ble avsluttet (2004). Noe nærmere en vitenskapelig litterær biografi (om 40 Sitatet er hentet fra omslaget fra boken Prosessen mot Hamsun (1978) og er hentet fra På gjengrodde stier (1949). Men utsagnet kan også opprinnelig stramme fra ett av de mange brev i familien Hamsuns eie Thorkild Hansen fikk tilgang til og viser til i sin noe ufullstendige kildefortegnelse. Den danske forfatteren fikk som sagt massiv kritikk for slett kildebruk og mangelfulle kildehenvisninger, blant annet av Yngvar Ustvedt. Men Marianne Egeland er ikke nådig mot Ustvedts egen kildebruk og manglende kildehenvisninger i hans Wergeland-biografi 16 år senere. 41 Hansen tok seg såpass nær av den negative kritikken fra norske medier og norske litteraturkritikere at han over ti år etter utgivelsen satte seg på motorsykkelen fra Danmark til Hamarøy for å lese nordmennene teksten på en av Hamsun-dagene. Etter sigende var det ikke mange andre som kom til orde i dette ordskiftet enn Hansen selv. Hamsun-biografien ble heller ingen økonomisk suksess for forfatteren som til da var regnet for å være en av de store dokumentarforfatterne i Norden med Nordisk Råds Litteraturpris i ryggsekken. Dommen fra bl.a. Yngvar Ustvedt var knusende (selv etter at Johan Borgen hadde rost den opp i skyene): Et hav av småfeil. Debatten rundt boken var så opphetet at Simen Skjønsberg allerede året etter ga ut en hvitbok der han samlet et stort knippe avisartikler og debattinnlegg. Heidi Norland leverte en hovedfagsavhandling ved UiO om boken i 1998 (Bastardens forsøk på å finne seg selv). Hansen døde av hjerneslag på en seiltur i Karibien noen år etter Hamarøy-turen. I boken Søforhør som han ga ut like før, kan vi lese hans eget forsvarsskrift. 42 Og noen år før, i 1965, ble det utgitt en amerikansk doktorgradsavhandling om amerikansk påvirkning på Hamsuns diktning.

20 en forfatters ungdomstid og gjennombrudd) enn Lars Frode Larsen trebindsverk om den unge Hamsun, er det vel ikke mulig å komme. Noter, kilder og register er betydelig inntil det utmattende (hvis man ønsker å lese alt) og kommer opp i nesten 300 sider samlet for alle tre bind. Ingen annen biograf er i nærheten av Larsen når det gjelder å fotfølge dikteren fra sted til sted, av og til dag for dag. Og trebindsverket vil utvilsomt bli stående som et referanseverk om den unge Knut Hamsun i mange generasjoner fremover. Når det gjelder Kolloens tobindsbiografi er den mer å betrakte som en tolkende eller fiksjonalisert biografi, mer det siste enn det første. I deler av første bind nærmer den seg etter min mening en fiksjon presentert som en biografi. Men noteapparat, kilder og litteraturoversikt samt registeroversikt er samlet for begge bind på nesten hundre sider, og det er ikke usannsynlig at det er Lars Frode Larsen som står for mye av arbeidet her hvis vi skal tro Kolloen i hans takketale innledningsvis i første bind: Sistnevntes [Lars Frode Larsens] innsats, i lange perioder på heltid, står i en særstilling (Kolloen 1:9). 43 Larsen ga også viktige bidrag til Fergusons biografi. 44 Når det gjelder andre monografisk verk om Knut Hamsun jeg personlig har hatt glede av, vil jeg nevne Atle Kittangs Luft, vind, ingenting fra 1984. Det skrives knapt bedre og mer dyptloddende om Hamsun i dag. Den nylig avdøde litteraturkritikeren og forfatteren Øystein Rottem, som i forlagskretser var utpekt til den nye Hamsun-biografen etter at Dagbladjournalisten Fredrik Wandrup hadde startet biografi-bølgen i Norge med sin Bjørneboebiografi i 1984, ga opp biografi-oppdraget fra forlaget. 45 Isteden fikk vi mellom 1996 og 2002 tre bøker fra Rottems side som omhandlet dikteren, Hamsuns liv i bilder i 1996, monografien Guddommelig galskap 46 i 1998 og Hamsun og fantasiens triumf. De aller siste år er det også kommet flere omfattende monografiske verk om Knut Hamsun. Martin Nag, slavist og tidligere ansatt som foreleser ved Universitetet i Oslo gjennom svært mange år, har i sin sammenlignende litteraturforskning spesielt tatt for seg gjensidig eller litterær påvirkning eller rett og slett intertekstuelle forhold rundt de store 43 Men det var Kolloen som fant eskene på loftet på Nørholm med de flere tusen brevene Hamsun påstod han hadde kastet. 44 Personlig traff jeg Larsen som vekter i Securitas i Oslo en gang på slutten av 1980-tallet. Han hadde da sluttet som lektor i skolen for å vie seg til Hamsun-forskningen. Larsen kunne ikke på det tidspunktet redegjøre for den unge Hamsuns omstreifende liv i en periode i ungdomsårene. Undertegnede var også opptatt av denne ellipsen i Hamsuns liv. I ettertid har han grundig undersøkt forholdet. Hamsun var stort sett hjemme, skal vi tro Larsens opplysninger og dokumentasjon. Larsen kunne i ettertid også fortelle at Marie Hamsun var i ferd med å kaste et helt billass med arkiverte papir og dokumenter etter en opprydding på Nørholm en gang på 1960-tallet. Aust- Agder museum fikk leid en bil i all hast. Arkivet var uåpnet da Larsen fant det ca. 30 år senere. 45 Opplysningen er fra en anonym forlagskilde, men Rottem bekreftet dette delvis overfor meg, om noe motvillig, på kunstnerkafeen à Porta i København (Amalie og Erik Skrams stamsted på slutten av 1800-tallet) på nyåret 2002. 46 Verket er også omtalt som en Hamsun-biografi for skoleungdom.